10 Bedre prioritering av folkehelsetiltak

I dette kapittelet presenteres de overordnede anbefalingene for bedre prioritering av folkehelsetiltak. Anbefalingene tar utgangspunkt i dagens system for det systematiske folkehelsearbeidet, som er forankret i folkehelseloven, og beskrevet i flere stortingsmeldinger.

Hovedtilnærmingen er at anbefalingen skal bidra til å forbedre systemet og støtte prioriteringsbeslutningene gjennom:

• etablering av nye kriterier for prioritering

• satsing på utvikling av ny og bedre tilpasset kunnskap

• etablering av mer operativ støtte til kommunene

• utvikling av bedre nasjonale beslutningsprosesser

Målet er å legge til rette for gode og demokratisk forankrede avveininger mellom ulike hensyn, basert på kunnskap om hva som påvirker befolkningens helse, og hvilke tiltak som kan bidra til å forbedre denne, og utjevne sosiale forskjeller i helse. Figur 10.2 til slutt i kapittelet illustrerer det helhetlige systemet for folkehelsearbeidet.

10.1 Nye kriterier for prioritering

Utvalget anbefaler at det etableres egne prioriteringskriterier for folkehelsetiltak, for å avklare hva som skal være styrende for prioritering, og fange opp de brede hensynene som bør ligge til grunn for folkehelsearbeid. Dette er et nytt virkemiddel som skal bidra til bedre prioriteringsbeslutninger. Kriteriene skal bidra til at folkehelsetiltak blir utredet bedre og mer enhetlig, og at verdivurderingene er åpne og transparente.

Utvalget har lagt vekt på at kriteriene må ta hensyn til at vurderinger gjøres i mange sektorer. Det må derfor legges til rette for å sammenlikne og prioritere på tvers av tiltak og sektorer. Videre må det legges til rette for åpenhet om begrunnelser og offentlig debatt om tiltakene. Folkehelsetiltak krever en samlet vurdering av nytte opp mot samlede kostnadene, og må reflektere målet om å bidra til å redusere sosiale helseforskjeller og vektlegge hensynet til autonomi.

På bakgrunn av dette foreslår utvalget følgende kriterier:

• Nytte: Tiltakenes effekt på folkehelsen, faktorer som påvirker folkehelsen, og annen samfunnsnytte. Et tiltaks prioritet øker i tråd med forventet nytte av tiltaket.

• Kostnader: Tiltakenes ressursbruk og andre samfunnskostnader. Et tiltaks prioritet øker jo mindre kostnader og ressurser tiltaket krever.

• Fordeling: Fordeling av tiltakenes nytte og kostnad på ulike grupper. Et tiltaks prioritet øker i tråd med tiltakets utjevning av sosiale helseforskjeller.

• Autonomi: Begrensninger som tiltakene legger på den enkelte. Et tiltaks prioritet reduseres jo mer begrensende tiltaket er.

De fire kriteriene skal ses under ett og i relasjon til hverandre. Det skal gjøres en samlet vurdering, og det er ingen forhåndsdefinert vekting av enkeltkriterier.

Utvalget foreslår at kriteriene innarbeides i folkehelseloven som grunnlag for prioriteringer. Det er vurdert om et alternativ til å formulere et nytt sett med kriterier kunne være å videreutvikle eksisterende veiledning om avveiningene som må gjøres i folkehelsearbeid, både av fordelingsvirkninger og prinsipielle hensyn. Utvalget mener imidlertid at dette ikke vil gi tilstrekkelig gjennomslagskraft på tvers av forvaltningsnivåer, eller tydelig nok retning for den videre utviklingen av prioriteringsarbeidet på folkehelseområdet.

Bruk av kriteriene må ses i sammenheng med kravene i folkehelseloven om oversikt over folkehelseutfordringer og utredningsinstruksen for statlige tiltak. Figur 10.1 illustrerer at kriteriene må settes inn i en sammenheng. Kriteriene er spisset inn mot avveiningen mellom tiltak, og vil derfor bare dekke en del av beslutningsgrunnlaget. Først er det nødvendig å avklare hva som er problemet, og hvilke tiltak som er relevante. I tillegg er det nødvendig å gjøre en vurdering av hva som kreves for en vellykket gjennomføring.

Utvalget anbefaler at Helsedirektoratet får i oppgave å gi informasjon og veiledning i bruk av kriteriene, herunder revidere eller supplere nåværende veiledere. Kriteriene bør også inkluderes i regelverk for tilskuddsordninger på folkehelseområdet. Det gjelder også i sammenheng med at tilskuddsordninger samles i bredere programmer. Videre er det aktuelt å vurdere om fylkeskommunene og eventuelt andre aktører bør ha en rolle i arbeidet med å implementere kriteriene. Utvalget anbefaler på bakgrunn av dette at det arbeides videre med å etablere gode rammer rundt implementering av kriteriene.

10.2 Ny og bedre tilpasset kunnskap

Utvalget anbefaler en satsing på ny og bedre tilpasset kunnskap om effekt av tiltak, inkludert fordelingseffekter og hva som skal til for effektiv gjennomføring. Utvalget legger vekt på at god kunnskap om folkehelseutfordringer, årsakssammenhenger og effekt av tiltak er avgjørende for prioriteringsarbeidet. Et bedre kunnskapssystem på folkehelseområdet er også et viktig bidrag for å styrke kunnskapsberedskap og helseberedskap for kriser.

10.2.1 Prioritere utvikling av kunnskap om effekt av tiltak

Utvalget anbefaler å styrke kunnskap om effekt av folkehelsetiltak gjennom en strategisk forskningssatsing og virkemidler for å bygge opp sterke forskningsmiljøer.

Utvalget mener at det bør vurderes å ta i bruk flere av Forskningsrådets virkemidler for å gi forskning på effekt av folkehelsetiltak et nødvendig løft. Eksempler på dette er senterordningen for å bygge opp sterke og langsiktige forskningsmiljøer, strategiske satsinger, og at det i prosjektutlysninger stilles krav om samarbeid mellom institusjoner eller sektorer. Dette forutsetter at tilgangen til registerdata forenkles, og at det legges bedre til rette for å koble data mellom registre og andre datakilder.

Utvalget støtter endringer i ny folkehelselov om krav til evaluering av større nasjonale tiltak og målet om at flere lokale tiltak skal evalueres. Utvalget mener videre at det bør legges til rette for å gjennomføre flere utprøvinger av tiltak, og utvikle en praksis ved innføring av tiltak som gjør det mulig å vurdere effekter. Utvalget viser til Rege-gruppens anbefalinger om å etablere et kompetansemiljø på forsøk i forvaltning og en felles hjemmel for denne typen forsøk (Rege-gruppen, 2022). Utvalget støtter etablering av et kompetansemiljø og gjennomføring av endringer i regelverket for å styrke hjemmelsgrunnlaget. Evne og kapasitet til å evaluere tiltak kan vanskelig bygges opp på kort varsel, særlig under en krise når kunnskapsbehovet er størst. En felles forståelse om forskjellige metoders styrker og begrensninger kan utvikles gjennom løpende arbeid med å evaluere folkehelsetiltak, og deles på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer.

10.2.2 Utvide perspektivet på kunnskap om folkehelsetiltak

Utvalget anbefaler at perspektivet på kunnskap utvides med større vekt på gjennomføring av forsøk, og bruk av forskningsmetoder og effektmål tilpasset folkehelsetiltakenes karakter.

Viktige deler av folkehelsearbeidet rettes mot forhold med lange tidsløp mellom årsak og effekt, og er rettet mot svært sammensatte årsaksforhold. Dette gjør det praktisk umulig å evaluere endelig effekt av helseutfall i alle sammenhenger. Kunnskap om effekter på mellomliggende variabler kan derfor inngå som en viktig del av kunnskapsgrunnlaget, gitt at det er en dokumentert eller sannsynlig sammenheng mellom disse variablene og endelig helseutfall. Det er derfor nødvendig at kunnskapsutviklingen inkluderer effekter av faktorer langs hele årsakskjeden, og inkluderer evaluering av sammensatte tiltak eller tiltakspakker. Med mer sammensatte tiltak og tiltak rettet mot bakenforliggende årsaker kan det også være behov for kunnskap fra flere fagdisipliner for å vurdere virkninger.

Effektive tiltak kan også øke helseforskjeller. Derfor er det nødvendig med kunnskap om hvilke mulige fordelingseffekter tiltakene kan gi. Utvalget mener at prosess- og følgeevaluering er nødvendig for å få kunnskap om gjennomføring av tiltak og en anledning til mer systematisk læring gjennom praksis.

Utvalget anbefaler at det gjøres en vurdering av hvordan kunnskapsutviklingen på folkehelsefeltet i større grad kan tilpasses behovet for prioritering på tvers av sektorer. Utvalget viser også til Folkehelseinstituttets anbefalinger om kunnskapssystem for å håndtere kriser og pandemier, se boks 7.2 i kapittel 7. Dette er forhold som, etter utvalgets vurdering, er i tråd med hovedområdene for videre arbeid som kjernegruppen for kunnskap i kriser har pekt på, og forhold som er relevante for å videreutvikle kunnskapssystemet for folkehelsearbeidet mer generelt. Utvalget anbefaler at arbeidet som er satt i gang, videreføres gjennom forankring i ordinære ansvarslinjer i departementene.

10.2.3 Styrke kunnskapen om årsaker og påvirkningsfaktorer

Utvalget anbefaler å forenkle tilgang til helsedata, å bedre datagrunnlaget og sørge for forutsigbar finansiering av befolkningsundersøkelser gjennom å videreutvikle og forbedre etablerte systemer for å dokumentere og ta i bruk kunnskap om folkehelseutfordringer. Kunnskap om årsakssammenhenger, påvirkningsfaktorer og sykdomsbyrde må oppdateres og videreutvikles. Denne typen kunnskap er en nødvendig del av grunnlaget for å evaluere og dokumentere effekt av tiltak.

Fra 1. januar 2024 er de nasjonale helseregistrene samlet hos Folkehelseinstituttet. Utvalget mener at dette gir et stort potensial for å forbedre systemet for innsamling, tilgjengeliggjøring og bruk av data fra helseregistrene og befolkningsundersøkelsene. Utvalget anbefaler at de viktigste befolkningsundersøkelsene sikres en mer forutsigbar finansiering.

Utvalget støtter også det pågående arbeidet med å videreutvikle analyseinfrastrukturene for sensitive data ved Universitetet i Oslo, NTNU og Universitet i Bergen til en nasjonal infrastruktur (Kunnskapsdepartementet, 2025).

Utvalget legger vekt på at Folkehelseinstituttets kunnskapsproduksjon og faglige rådgivning om årsakssammenhenger, påvirkningsfaktorer og sykdomsbyrde er avgjørende, både for det nasjonale og det lokale folkehelsearbeidet.

10.3 Operativ støtte til kommunene

Utvalget anbefaler at den statlige støtten til kommunene videreutvikles. Et viktig formål med omorganiseringen av helseforvaltningen, som ble gjennomført fra 1. januar 2024, var å bedre støtten til kommunene. Stortinget har også vedtatt endringer i folkehelseloven som gir statlige myndigheter og fylkeskommunene et tydeligere ansvar for å understøtte kommunenes arbeid. Dette handler om at styringsdata skal gjøres tilgjengelige, men også mer kunnskap om effekter av folkehelsetiltak. Lovendringen innebærer en presisering av oppgavene til Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Forslaget innebærer også å lovfeste de regionale helseforetakenes ansvar for å bidra med kunnskap, og for å samarbeide med fylkeskommuner og kommuner om folkehelsearbeid.

10.3.1 Operativ kunnskaps- og beslutningsstøtte

Utvalget anbefaler at det utvikles mer operativ kunnskaps- og beslutningstøtte til kommunene, som inkluderer støtte til prosessen med å identifisere, prioritere og gjennomføre folkehelsetiltak. Innretning bør vurderes nærmere og eventuelt prøves ut i pilotforsøk. Det vil være aktuelt å ta utgangspunkt i den nye rollen til Helsedirektoratet og eksisterende miljøer ved Folkehelseinstituttet som tilbyr kunnskapsstøtte til kommunene.

Støtte til lokalt og regionalt folkehelsearbeid er en viktig del av det statlige folkehelsearbeidet. Helsedirektoratets bidrag omfatter tilgjengeliggjøring av oppvekst- og folkehelseprofiler og veiledning etter folkehelseloven – blant annet gjennom veileder i systematisk folkehelsearbeid og veivisere i lokale folkehelsetiltak. Som følge av endringene i helseforvaltningen, erfaringer med dagens veiledningstilbud og endringene i folkehelseloven vil det være behov for å gjennomgå tilbudet og vurdere endringer. Helsedirektoratet er også i prosess med KS om veiledningen til kommunene. Folkehelseinstituttet har etablert statistikkbankene Kommunehelsa og Norgeshelsa, og gir kunnskapsstøtte til kommunene gjennom Senter for evaluering av folkehelsetiltak, klynge for vurdering av tiltak og Senter for sykdomsbyrde. Innretningen av den videre utviklingen av operativ støtte til kommunene bør vurderes nærmere langs flere spor, eventuelt ved pilotforsøk for å teste ut ulike modeller.

Utvalget mener at en videreutvikling av den statlige støtten til kommunene bør ses i sammenheng med fylkeskommunenes oppgaver, eventuelt også med Statsforvalterens rolle. Det er også hensiktsmessig å gå i dialog med KS om hva som kan være deres rolle. Det gjelder også Kommunenes samarbeidsarena for forskning, som i dag primært er rettet mot helse- og omsorgstjenesten, og som det kan være aktuelt å vurdere som en arena for å stimulere til forskning på det brede folkehelsearbeidet.

En videreutvikling av kunnskaps- og beslutningsstøtte til kommunene bør også ses i sammenheng med Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med å utrede en mer samlet organisering av forsknings- og kompetansesentrene utenfor spesialisthelsetjenesten, hvor målet er en mer helhetlig tilnærming og koordinert støtte til kommunesektoren.

Til tross for at det finnes kunnskap både om folkehelseutfordringer og aktuelle tiltak, kan det være vanskelig for beslutningstakere å få tak i informasjonen og bruke den i beslutninger. Gjennomganger av det systematiske folkehelsearbeidet har vist at kommunene etterspør kunnskap om folkehelseutfordringer og om effekt av tiltak. Kommunene har særlig ønsket kunnskap om lokale forhold og kunnskap som er relevant i deres lokale kontekst. I rapporten fra NIBR (Hofstad, 2025) vises det til at regionale og lokale myndigheter synes det er vanskelig å skaffe til veie informasjon som gjør det mulig å prioritere de påvirkningsfaktorene og tiltakene som gir best effekt.

10.3.2 Erstatte smale tilskuddsordninger med bredere programmer

Utvalget anbefaler at smale tilskuddsordninger erstattes med bredere programmer gjennom å samordne eksisterende tilskuddsordninger rettet mot kommunene. Et nærliggende eksempel kan være å samle tilskuddsordninger rettet mot barn og unge, i et bredere program om barn og unges oppvekstsvilkår. Etablering av bredere programmer gir større mulighet for å legge til rette for prioriteringer basert på lokale utfordringer og behov. Videre kan det bidra til å styrke organiseringen av folkehelsearbeidet i kommunene (folkehelsekoordinator, organisatorisk forankring osv.). Utvalget viser til at KS har tatt til orde for programfinansiering av tiltak for å inkludere barn og unge, i et innspill til arbeidet med stortingsmeldingen om sosial utjevning og mobilitet.

Det kan også være aktuelt å se på muligheter for å etablere regionale partnerskap mellom stat, fylke og kommuner – med samfinansiering og ulike former for støttefunksjoner. Et aktuelt eksempel på et slikt partnerskap mellom stat og kommuner er områdesatsingen for tjenesteutvikling og bedre nærmiljøkvaliteter i levekårsutsatte områder. Staten har i dag avtaler med Oslo, Bergen, Drammen, Stavanger, Trondheim, Sarpsborg, Fredrikstad, Kristiansand Skien, Gjøvik, Halden, Indre Østfold, Larvik og Tromsø.

Utvalget viser til at det tiårige folkehelseprogrammet løftes fram som et godt eksempel på statlig støtte og prioritering. I midtveisevalueringen av programmet kommer varigheten av programmet ut som den viktigste suksessfaktoren. Effekten av programmets langsiktige satsing synes å overgå størrelsen på midlene som legges inn. Det framheves at programmet har vært et tydelig signal fra statlige myndigheter om at folkehelse skal prioriteres, og det har påvirket kommunenes vilje til å satse på og utvikle folkehelsearbeidet.

10.4 Bedre nasjonale beslutningsprosesser

Utvalget anbefaler å videreføre og videreutvikle modellen for det systematiske folkehelsearbeidet, prøve ut nye samarbeidsmodeller, en mer strategisk innretning på stortingsmeldingene om folkehelse, og etterspørre tydeligere faglige anbefalinger fra etatene. Sammen med anbefalingen om å etablere kriterier for prioritering av folkehelsetiltak, er utvalgets vurdering at dette er nødvendig for å bidra til at folkehelsetiltak skal behandles mest mulig enhetlig på tvers av sektorer.

Utvalget viser til endringene i folkehelseloven, som ble vedtatt i juni 2025, og mener at det er et godt utgangspunkt for å gjennomgå og forbedre de nasjonale beslutningsprosessene. Staten har fått det samme lovfestede kravet som kommuner og fylkeskommuner om å beskytte, fremme og utjevne helse i befolkningen. Etter utvalgets vurdering kan de lovfestede kravene til staten bidra til å styrke arbeidet på tvers av sektordepartementene, og legge grunnlaget for mer enhetlig prioritering.

Utvalget legger vekt på at det er behov for gode utredninger, og for å dokumentere eller sannsynliggjøre at tiltak har forventet effekt, og at nytten er større enn kostnadene. Det kan være mange forhold som påvirker hvilke prioriteringer som faktisk gjøres av regjeringen og Stortinget, og det er mange gode formål som kjemper om å bli prioritert. Et godt faglig grunnlag for prioriteringer av folkehelsetiltak vil uansett være viktig for at tiltakene skal nå fram i avveininger mellom ulike formål.

10.4.1 Oppdatere modellen for det systematiske folkehelsearbeidet

Utvalget anbefaler at modellen for det systematiske folkehelsearbeidet oppdateres og videreutvikles med utgangspunkt i erfaringene med de fireårige prosessene med stortingsmelding om folkehelse og endringene i folkehelseloven.

Utvalget viser til at endringene i folkehelseloven tydeliggjør statens ansvar for å fremme befolkningens helse og livskvalitet, og for å bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller. Ifølge § 22 tredje ledd skal departementet ha nødvendig oversikt over helse og livskvalitet i befolkningen og faktorene som kan virke inn på denne. Departementet skal fastsette de nasjonale folkehelseutfordringene som grunnlag for en samordnet og helhetlig nasjonal folkehelsepolitikk. Videre gir loven en føring om at store nasjonale folkehelsetiltak bør evalueres for å dokumentere effekt.

Et viktig hensyn bak etableringen av det systematiske folkehelsearbeidet var ønsket om en mer helhetlig tilnærming til prioritering på feltet. Utvalget anbefaler at folkehelsemeldingene videreutvikles og gis en mer strategisk innretning, basert på en analyse av hva som er de største utfordringene, og de mest effektive virkemidlene. Meldingene bør dekke hele bredden av forhold som har betydning for befolkningens helse, «løfte blikket» ut over små og store enkelttiltak, og presentere de viktigste prioriteringene i den kommende fireårsperioden. I den sammenheng er det aktuelt å utfordre og gi fagetatene rom til å gi tydeligere råd om hva som er de største utfordringene for folkehelsen totalt sett, og hvilke virkemidler og tiltak som er mest effektive for å bedre befolkningens helse og utjevne de sosiale helseforskjellene.

Det bør også vurderes om det er behov for å justere og konkretisere målene, og om stortingsmeldingene i større grad skal inkludere rapportering om erfaringene fra forrige periode som grunnlag for å justere prioriteringene i neste periode. Dette er i tråd med krav i loven om at departementet skal fastsette de nasjonale folkehelseutfordringene som grunnlag for en samordnet og helhetlig nasjonal folkehelsepolitikk.

Utvalget mener at det bør arbeides videre med hvordan tiltak i og utenfor helsetjenesten kan vurderes og prioriteres mer helhetlig. Utvalget mener at helsetjenestens forebyggende og helsefremmende arbeid må være en del av en samlet tilnærming til folkehelsearbeidet. I mange tilfeller gir det liten mening å gjøre et skarpt skille mellom forebyggende og helsefremmende tiltak innenfor helsetjenesten og tilsvarende tiltak utenfor helsetjenesten.

10.4.2 Etterspørre tydeligere faglige anbefalinger

Utvalget anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet etterspør tydeligere faglige prioriteringer på tvers av fagområder i rapportene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Det gjelder både hva som er de viktigste utfordringene, og de mest effektive tiltakene – gitt målene om bedre helse og utjevning av sosiale helseforskjeller.

Det nasjonale systemet for å følge opp folkehelsepolitikken og modellen for det systematiske folkehelsearbeidet gir etatene mulighet til å legge fram tydelige faglige prioriteringer til utforming av den nasjonale politikken. I dag gir rapportene i hovedsak anbefalinger innenfor det enkelte fagområdet, og i mindre grad faglige anbefalinger om hva som bør prioriteres på tvers av fagområdene. Utvalget vil framheve verdien av at etatene har rom til å gi faglige og politisk uavhengige anbefalinger, og muligheten det gir til å påvirke prioriteringene i folkehelsepolitikken.

Utvalget anbefaler videre at Helsedirektoratet får som fast oppdrag, i samarbeid med Folkehelseinstituttet, å utarbeide og vedlikeholde en oversikt over effektive tiltak, basert på en analyse av hva som er de viktigste folkehelseutfordringene. Arbeidet bør ha en bred tilnærming til utfordringene. Det bør tas utgangspunkt i hele bredden av folkehelseutfordringer, inkludert helsetrusler og beredskap for nye folkehelseutfordringer, men tiltakene må ikke nødvendigvis dekke hele bredden. Tilsvarende bør vurderingen både inkludere tiltak rettet mot bakenforliggende faktorer, og tiltak som har mer direkte effekt på helsen. Tiltakene som vurderes, bør omfatte både befolkningsrettede strategier og høyrisikostrategier, og ha en tverrsektoriell tilnærming. Utvalget foreslår også at oversikten inneholder en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tiltakene og gjennomførbarhet i en norsk kontekst. I 2018 og 2019 gjennomførte Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet et arbeid for å identifisere de ti største folkehelseutfordringene og gi anbefalinger om ti tiltak for å redusere sykdomsbyrden. Utvalget anbefaler at Helsedirektoratet sammen med Folkehelseinstituttet fortsatt er pådrivere og hovedansvarlige for oversikter over effektive tiltak, og at det vurderes å etablere en tverrsektoriell gruppe med etater og fagmiljøer for å gi arbeidet større bredde.

10.4.3 Forbedre det tverrsektorielle samarbeidet på nasjonalt nivå

Utvalget anbefaler at det gjøres et arbeid for å forbedre det tverrsektorielle samarbeidet på nasjonalt nivå, gjennom å bygge videre på og forbedre dagens samarbeidsmodeller, prøve ut nye samarbeidsformer og vurdere mer bruk av felles styringssignaler på tvers av sektorer, for å legge til rette for samarbeid på etatsnivå.

Folkehelsemeldingene, som legges fram i hver stortingsperiode, er forankret i Helse- og omsorgsdepartementet. Hovedvekten av arbeidet skjer i dette departementet selv om folkehelsepolitikken er tverrsektoriell. Utvalget mener at det kan være aktuelt å se nærmere på grep for å styrke tverrsektorielt eierskap og felles prioriteringer, gjennom en bredere forankring av dette arbeidet. Det betyr ikke nødvendigvis at hele bredden av tiltak som er relevante for befolkningens helse, forankres i folkehelsemeldingen, men at ulike politikkområder støtter opp om hverandre og henger sammen på tvers av sektorer. Helsesektoren har et særlig ansvar for å synliggjøre hvordan samfunnsutviklingen og helheten i velferdspolitikken påvirker befolkningens helse. I den sammenheng mener utvalget at det kan være aktuelt å gjennomgå hvordan beslutningsprosesser i ulike sektorer bidrar til helse og livskvalitet.

Utvalget mener at det bør arbeides videre med å teste ut ulike samarbeidsformer for å løse utfordringer som krever samarbeid på tvers av sektorer.

Et aktuelt eksempel er modellen med etablering av kjernegrupper, som er en ny samarbeidsform. Blant annet brukes den for å samarbeide om tiltak rettet mot utsatte barn og unge. Evalueringen som Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har gjennomført av forsøket med kjernegrupper, tyder på at samarbeidsmodellen og etatssamarbeidet har fungert godt.

Et annet eksempel er bruken av samfunnsoppdrag som et nytt virkemiddel for å løse krevende samfunnsutfordringer, med behov for samordning på tvers av mange politikkområder. Dette er et nytt virkemiddel, og det er interessant å følge erfaringene fra samfunnsoppdraget om inkludering av barn og unge, som kom i gang våren 2025.

Et tredje eksempel er samarbeidet om Meld. St. 28 (2024–2025) Tro på framtida – uansett bakgrunn, om sosial utjevning og mobilitet for barn og unge, som regjeringen la fram i juni 2025. Fem departementer har samarbeidet om denne stortingsmeldingen. Samarbeidet kan gi erfaringer som departementene kan trekke på i arbeidet med nye folkehelsemeldinger og mer avgrensede områder i folkehelsepolitikken. Arbeidet som er gjennomført i regi av etatssamarbeidet og kjernegruppen for usatte barn og unge, har også vært viktig for arbeidet med stortingsmeldingen. Slike samarbeidsformer er krevende, og utvalget viser til DFØs evaluering av kjernegruppene og NIFUs rapport om samfunnsoppdrag, som gir noen råd om hva som er forutsetninger for å lykkes.

Et annet mulige virkemiddel er felles styringssignaler til velferdsdirektoratene og eventuelt andre etater som er sentrale i arbeidet med å fremme helse og bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller. Dette virkemiddelet er blant annet brukt i sammenheng med arbeidslivskriminalitet. Bruk av felles styringssignaler har vært omtalt i flere folkehelsemeldinger.