4 Tillatelse til innførsel av alkoholholdig drikk for salg eller skjenking i egen virksomhet

4.1 Forslagets hovedinnhold

Sosialdepartementet foreslår her en ny og forenklet ordning for innførsel av alkoholholdig drikk for skjenking eller salg i egen bevillingspliktig virksomhet.

Hovedelementene i forslaget er:

• Bevillingsmyndigheten (kommunen eller staten) kan etter en skjønnsmessig vurdering utvide en skjenkebevilling til også å omfatte innførsel av alkoholholdig drikk til skjenking i egen virksomhet, eller en salgsbevilling til også å omfatte innførsel av øl til salg i egen virksomhet. Slik utvidet bevilling kan gis enten samtidig med eller som tillegg til en allerede eksisterende salgs- eller skjenkebevilling.

• Bevillingen kan omfatte innførsel av de typene alkoholholdig drikk som salgs- eller skjenkebevillingen omfatter.

• Det stilles ikke ytterligere krav for å inneha en slik utvidet bevilling enn de som gjelder for salgs- eller skjenkebevillingen.

• Det foreslås ikke særskilte gebyrer knyttet til ordningen.

• Kommunal salgsbevilling gitt til AS Vinmonopolet etter alkoholloven § 3-1 første ledd kan ikke utvides som nevnt ovenfor. Det foreslås derimot å gi en forskriftshjemmel som åpner for at AS Vinmonopolet får en begrenset rett til innførsel av alkoholholdig drikk.

Forslaget representerer et begrenset unntak fra hovedregelen i alkoholloven § 2-1 om at alkoholholdig drikk kun kan innføres av innehaver av statlig engros- eller tilvirkningsbevilling.

4.2 Om høringen

Sosial- og helsedepartementet sendte 1. juni 2001 ut et høringsnotat om ny ordning for tillatelse til innførsel av alkoholholdig drikk for skjenking eller salg i egen virksomhet. Høringsfristen var 1. september samme år.

Høringsinstansene var:

• Barne- og familiedepartementet

• Finansdepartementet

• Justisdepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Kulturdepartementet

• Landbruksdepartementet

• Miljøverndepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Statsministerens kontor

• Stortingets ombudsmann for forvaltningen

• Datatilsynet

• Forbrukerombudet

• Konkurransetilsynet

• Rusmiddeldirektoratet

• Statens helsetilsyn

• Statens næringsmiddeltilsyn (SNT)

• Toll- og avgiftsdirektoratet

• Kommunenes Sentralforbund (KS)

• Barne- og familieetaten i Oslo

• Landets fylkesmenn

• Landets kommuner

• Landets politimestre

• Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS)

• Statens institutt for folkehelse

• Statistisk sentralbyrå

• Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR)

• Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF)

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Trondheim

• Universitetet i Tromsø

• Universitetet i Oslo, Psykologisk institutt

• Akademikernes Fellesorganisasjon

• Arbeidernes Edruskapsforbund

• Avholdsfolkets Landsråd (AL)

• AS Vinmonopolet

• Bryggeriagentenes Landsforening

• Handel og kontor i Norge

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)

• Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet

• IOGT i Norge

• Norges Colonialgrossisters Forbund

• Norges Dagligvarehandels Forbund

• Coop Norge

• Bryggeri- og mineralvannforeningen

• Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund

• Vin- og Brennevinsimportørenes Forening

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

• Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL)

• Rådet for fagopplæring i arbeidslivet

• Norsk senter for rusfri miljøutvikling

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

• Lærerforbundet

• Fagrådet innen Rusvernet i Norge

• Norges Markedsføringsforbund

• Norske annonsørers forbund

• Norske Avisers Landsforening

• Næringslivets Servicekontor for Markedsrett

• Reklamebyråforeningen

Følgende høringsinstanser har svart:

• Arbeidernes Edruskapsforbund

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• AS Vinmonopolet

• Avholdsfolkets Landsråd (AL)

• Bamble kommune

• Barne- og familiedepartementet

• Borre kommune

• Datatilsynet

• Drammen kommune

• Eidsberg kommune

• Finansdepartementet

• Flekkefjord kommune

• Forbrukerombudet

• Frogn kommune

• Fylkesmannen i Oslo og Akershus

• Fylkesmannen i Vestfold

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)

• Harstad kommune

• Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet

• Justis- og politidepartementet

• Karmøy kommune

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Kommunens Sentralforbund (KS)

• Konkurransetilsynet

• Kristiansand kommune

• Kvam herad

• Kåfjord kommune

• Landbruksdepartementet

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Lenvik kommune

• Lindås kommune

• Miljøverndepartementet

• Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

• Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund

• Nærings- og handelsdepartementet

• Odda kommune

• Oslo kommune

• Oslo politidistrikt

• Politimesteren i Arendal

• Politimesteren i Namdal

• Politimesteren i Romerike

• Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL)

• Rusmiddeldirektoratet

• Samferdselsdepartementet

• Sarpsborg kommune

• Sarpsborg politidistrikt

• Statens helsetilsyn

• Statens næringsmiddeltilsyn (SNT)

• Statistisk sentralbyrå

• Toll- og avgiftsdirektoratet

• Troms politidistrikt

• Trondheim kommune

• Vin- og Brennevinsimportørenes Forening

• Øksnes kommune

• Ørsta kommune

• Åmot kommune

Av de totalt 56 høringsinstansene har 22 ingen merknader, mens 5 ikke ønsker å avgi uttalelse i saken.

De fleste høringsinstansene er positive til forslaget. Kun 5 høringsinstanser er imot forslaget i sin helhet. Andre har innvendinger mot deler av forslaget, eller mener at det finnes hensyn som taler mot forslaget, men at disse må vike for de som taler for.

Av de 20 kommunene som har svart, er de fleste positive. Blant de kommuner som støtter forslaget, finner vi Oslo kommune som uttaler at kommunen er positiv til at regelverk forenkles til brukernes fordel der dette er mulig. Av kommunene er det kun Lindås kommune som er negativ til forslaget i sin helhet, fordi en slik lovendring vil gi kommunen økt administrativt arbeid, uten kompensasjon gjennom statlige overføringer. Kommunen ser det videre slik at en tilråding ville reise mange prinsipielle spørsmål ved den etablerte alkoholpolitikken i Norge.

Politimesteren i Namdal uttaler at de foreslåtte endringer ser helt uproblematiske ut fra politiets ståsted. Heller ingen av de andre politidistrikter som har svart, har merknader til forslaget.

Vin- og Brennevinsimportørenes Forening finner at lovendringsforslaget er vel gjennomtenkt og hensiktsmessig, og slutter seg til de resonnementer og konklusjoner som anføres i forslaget. Arbeidernes Edruskapsforbund anser de foreslåtte endringene å være av fornuftig og praktisk art, og har ingen merknader til forslaget. Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL) uttaler seg i samme retning. Også Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) er positiv til ordningen.

De høringsinstanser som er mot ordningen er, foruten Lindås kommune, Avholdsfolkets Landsråd, Landsorganisasjonen i Norge (LO), og LOs to medlemsforbund Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbundog Hotell- og restaurantarbeiderforbundet. Deres synspunkter er nærmere beskrevet nedenfor i kapittel 4.4.1.

De departementer og underliggende etater som har svart, er gjennomgående positive til forslaget.

Rusmiddeldirektoratet har tidligere gitt uttrykk for skepsis med hensyn til å gi skjenkesteder rett til egenimport. Etter en gjennomgang av begrunnelsen for forslaget slik det er beskrevet i høringsnotatet, slutter Rusmiddeldirektoratet seg med forbehold til forslaget. Rusmiddeldirektoratets synspunkter beskrives nærmere nedenfor i kapittel 4.4.1.

4.3 Gjeldende rett og praksis

Innehaver av kommunal eller statlig skjenkebevilling kan også i dag innføre alkoholholdig drikk for skjenking i egen virksomhet. Dette forutsetter at virksomheten, i tillegg til skjenkebevilling, også har statlig engrosbevilling etter alkoholloven kapittel 3A eller statlig tilvirkningsbevilling etter alkoholloven kapittel 6, jf. alkoholloven § 2-1. Tilsvarende kan innehaver av salgsbevilling for øl innføre øl for salg i egen virksomhet, forutsatt at virksomheten i tillegg til salgsbevilling etter alkoholloven § 3-1 annet ledd også har engros- eller tilvirkningsbevilling. Engros- eller tilvirkningsbevilling gir rett til videresalg av den innførte alkoholholdige drikken til innehavere av salgs-, skjenke-, tilvirknings- eller engrosbevilling, jf. alkoholloven § 3A-2, se § 3A-1 femte ledd.

Rusmiddeldirektoratet, som administrerte ordningen med statlige engros- og tilvirkningsbevillinger før Rusmiddeldirektoratet, og dermed også denne oppgaven, ble innlemmet i det nyopprettede Sosial- og helsedirektoratet 1. januar 2001, opplyser at det per august 2001 kun er én aktør som innehar både skjenke- og engros/tilvirkningsbevilling.

4.4 Nærmere om forslaget

4.4.1 Bakgrunnen for forslaget. Alkoholpolitiske hensyn.

Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å åpne for at salgs- og skjenkebevillinger kan utvides til å omfatte innførsel av alkoholholdig drikk for skjenking eller salg i egen virksomhet. Det ble presisert at forslaget innebærer en hjemmel for utvidelse av salgs- og skjenkebevillinger, og ikke en ny bevillingstype. Følgelig skal alkohollovens bestemmelser om salgs- og skjenkebevillinger (se kapitlene 1, 3, 4 og 5) så langt de passer gjelde tilsvarende for ordningen.

Det ble lagt vekt på å foreslå en ordning som både ivaretar behovet for kontroll og samtidig er enklest mulig å administrere for bevillingsmyndigheten.

Det ble også lagt vekt på å utarbeide et forslag til utvidet bevilling som i størst mulig grad tilsvarer den ordning som er valgt i forslaget om å åpne for at kommunale skjenkebevillinger kan utvides til også å omfatte tillatelse til tilvirkning for skjenking i egen virksomhet, se kapittel 3. Forslaget om tilvirkning er foreslått begrenset slik at utvidet skjenkebevilling kun kan innvilges dersom tilvirkningen skal skje som en del av et skjenkesteds helhetlige karakter og serveringstilbud. Tilsvarende begrensning foreslås ikke for ordningen for innførsel. For øvrig er forslagene både lovteknisk og administrativt like, noe som bidrar til forenkling.

Den foreslåtte ordningen vil imøtegå kritikken fra EFTA Surveillance Authority (ESA) som mener det norske bevillingssystemet er for strengt og har kritisert dette i et såkalt åpningsbrev høsten 1998. Kritikken rettes bl.a. mot at restauranter med skjenkebevilling ikke i kraft av denne bevillingen også kan innføre alkoholholdig drikk for skjenking.

I høringsnotatet ble det pekt på at økonomisk og annen kriminalitet er et problem i deler av restaurantbransjen, jf. Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet (januar 2000), kapittel 7.2.11 Tiltak rettet mot restaurantbransjen, men at alkoholloven og tilgrensende lover inneholder bestemmelser som muliggjør effektiv registrering og kontroll med virksomheter som innehar bevilling etter alkoholloven.

Det ble videre understreket at forslaget representerer et begrenset unntak fra hovedregelen om at all innførsel av alkohol krever statlig engros- eller tilvirkningsbevilling. Ordningen vil kun omfatte innførsel for skjenking eller salg i egen virksomhet. Departementet understreket videre at det ikke er grunn til å anta at ordningen vil få stort omfang.

Høringsinstansenes syn

Oslo kommune mener at forslaget vil innebære en betydelig forenkling for innehavere av salgs- og skjenkebevillinger som ønsker å innføre alkoholholdig drikk for salg/skjenking i egen virksomhet. Bevillingshavere som ønsker å innføre alkoholholdig drikk for salg/skjenking i egen virksomhet vil, hvis forslaget vedtas, i motsetning til i dag kunne forholde seg til bare en bevillingsmyndighet. Det vil også ligge et effektiviseringspotensiale i at søknader om salgs- og skjenkebevilling og innførsel ved nyetableringer kan undergis en felles og samordnet behandling. Flere kommuner mener ordningen vil føre til merarbeid for kommunen. Kun Lindås kommune mener dette hensynet veier tyngre enn hensynet til at ordningen representerer en forenkling for bevillingsinnehaverne.

Vin- og Brennevinsimportørenes Forening, Arbeidernes Edruskapsforbund, Reiselivsbedriftenes Landsforeningog Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)uttaler på ulik måte at de er enige i at ordningen vil innebære en positiv forenkling og stiller seg bak forslagene. Det gjeldende forslaget bidrar etter HSHsoppfatning både til forenkling og avbyråkratisering av alkoholloven. For det første ser forslaget ut til å medføre enklere og kostnadsmessig rimeligere administrasjon for bevillingsmyndigheten. For det andre vil det gi bevillingshavere en enklere mulighet til å tilby sine kunder et større mangfold av produkter.

Flere høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om forslagets forhold til alkoholpolitiske hensyn, bl.a. hensynet til kontrollmuligheter/økonomisk kriminalitet:

Øksnes kommune uttaler at endringene vil ha ingen eller svært begrenset innflytelse på den kommunale edruskapspolitikken. Karmøy kommune er opptatt av at tilgjengeligheten til alkohol ikke økes, og ber om at en tar hensyn til dette i den videre saksbehandlingen. Trondheim kommune påpeker på sin side at departementet i høringsnotatet ikke berørte forslaget til endringer i loven i relasjon til alkohollovens formålsparagraf. Kommunen anfører at det kan hevdes at når det blir enklere å søke om slik bevilling, vil forventningene til å få bevilling øke. Det kan bety at det vil gjøre seg gjeldende et underliggende press på bevillingsmyndigheten om å gi flere slike bevillinger enn staten innvilger i dag. Trondheim kommune påpeker at kommunen imidlertid må kunne styre dette i samsvar med sin bevillingspolitikk.

Kåfjord kommune uttaler at både alkoholloven og toll- og avgiftsregelverket har bestemmelser som gjør det mulig å ha registrering og kontroll med virksomheter som har bevillinger etter alkoholloven, og forslaget derfor ikke vil medføre økte problemer med økonomisk og annen kriminalitet innen restaurantbransjen. Statens helsetilsyn uttaler at den foreslåtte ordningen synes å kunne gi enklere og mindre byråkratiske rutiner både for myndighetene og de aktuelle bedrifter uten at mulighetene for kontroll forringes.

Rusmiddeldirektoratet har tidligere, under henvisning til at deler av restaurantbransjen er preget av økonomisk kriminalitet, gitt uttrykk for skepsis med hensyn til å gi skjenkesteder rett til egenimport. Etter en gjennomgang av begrunnelsen for forslaget slutter Rusmiddeldirektoratet seg med forbehold til forslaget. Rusmiddeldirektoratet legger til grunn at reglene om vandelsvurdering av bevillingshavere og kravet om avleggelse av kunnskapsprøve på sikt vil bidra til at bransjen generelt blir mer seriøs slik at det blir mindre betenkelig å gi slike rettigheter. Rusmiddeldirektoratet legger videre avgjørende vekt på at grunnlaget for ESAs kritikk faller bort med det foreliggende forslaget.

Rusmiddeldirektoratet påpeker at forslaget vil kunne medføre økt arbeidsbelastning og ikke minst økt kontrollbehov for aktuelle kommuner. Etter Rusmiddeldirektoratetsmening bør kommunene være spesielt oppmerksom på faren for at salgs- og skjenkesteder med rett til egenimport kan komme til å videreselge innførte varer til andre salgs-/skjenkesteder, noe som vil være ulovlig engrossalg. Rusmiddeldirektoratet uttaler at de er enige med ovennevnte instanser i at det finnes gode kontrollmuligheter i eksisterende lovverk.

Rusmiddeldirektoratet peker likevel på at så vidt direktoratet kjenner til foretar næringstilsynsmyndighetene kun stikkprøver for å kontrollere at innførte næringsmidler, herunder drikkevarer, ikke inneholder helseskadelige eller ulovlige stoffer. Det er importørenes ansvar å påse at innførte varer oppfyller de til enhver tid gjeldende krav til produktsikkerhet. Man kan derfor ikke se bort fra at det i medhold av utvidede salgs- og skjenkebevillinger kan bli innført produkter inneholdende helsefarlige stoffer, i og med at aktører med utvidet salgs- og skjenkebevilling trolig vil være interessert i innførsel av nisjeprodukter.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) går imot forslaget fordi det etter deres mening innebærer svekket styring av alkoholinnførsel. Mangel på seriøsitet og kontroll i bransjen gjør, etter LOs mening, at endringene er uheldige både av alkoholpolitiske hensyn og ut fra ønsket om å begrense økonomisk kriminalitet. LO viser til medlemsforbundene Hotell- og Restaurantarbeiderforbunds og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbunds argumenter i sakens anledning:

Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet går imot forslaget. Det framholdes at Norge allerede har foretatt flere liberaliseringer på bakgrunn av ESAs kritikk, og at ESAs standpunkt om at systemet fortsatt er så restriktivt at det hemmer konkurransen derfor ikke deles. Forbundet deler heller ikke departementets oppfatning om at kommunene har vunnet tilstrekkelig erfaring med å vurdere vandelen til de som søker om kommunal skjenkebevilling. Etter forbundets oppfatning foreligger det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for forslaget, så lenge kommunenes praksis for tildeling og inndraging av skjenkebevillinger, varierer i vesentlig grad fra kommune til kommune. Hensynet til en seriøs restaurantbransje, må etter forbundets oppfatning gå foran hensynene til forenkling for bevillingsmyndighetene og fornyelse av offentlig sektor.

Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund framholder lignende synspunkter. Forbundet mener at spørsmålet ikke er egnet for forenkling og avbyråkratisering, og kan ikke se at ESAs holdninger til norsk alkoholpolitikk eller ønsket om et enklere Norge er gode nok begrunnelser for å gjøre det enklere å bedrive økonomisk kriminalitet. Forbundet oppfatter forslaget til endringer som et unødvendig utslag av reformiver.

Etter Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets oppfatning er hensynet til vandelskrav, økonomiske garantier, samt faglige kriterier for tildeling bedre ivaretatt gjennom tildeling av engrosbevilling. Dersom departementets forslag skulle bli vedtatt, forutsetter forbundet langt strengere krav for tildeling av kommunal bevilling, hvor hensynet til vandel, økonomisk garantistillelse og økonomiske kunnskaper tillegges betydelig større vekt enn ved dagens praksis gjennom det kommunale bevillingssystemet. Vesentlige brudd på bestemmelser i serverings- og alkoholloven, og forsettlig forsøk på økonomisk kriminalitet, må føre til inndragning av bevilling og ilegging av streng straff.

Begge forbundene viser til regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet (handlingsplan G-0161 utgitt av Justis- og politidepartementet og Finansdepartementet januar 2000), spesielt kapittel 7.2.11 om tiltak rettet mot restaurantbransjen og den rapport om økonomisk kriminalitet i restaurantbransjen som er utarbeidet av stipendiat Niels Kristian Axelsen på vegne av Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Finansdepartementet (SIRUS rapport nr. 2 2001 Skjenking i grenseland). Forbundene påpeker at selv om krav til vandel, samt økte krav til kunnskaper for å drive restaurantvirksomhet gjennom avleggelse av kunnskapsprøve og etablererprøve, er skritt i riktig retning, gjenstår fortsatt en god del for at næringen kan framstå som en seriøs næring.

Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet uttaler videre at de ønsker at Vinmonopolets rolle skal bestå, og forslaget, slik forbundet oppfatter det, vil undergrave både Vinmonopolets og engrosvirksomhetenes rolle. Krav til kvalitetssikring og produktutvikling, vil etter forbundets oppfatning være bedre ivaretatt gjennom dagens ordning.

Avholdsfolkets Landsråd (AL)legger til grunn at reglene i alkoholloven må være slik utformet at de er lette å håndheve og ikke gir aktørene for store muligheter til å omgå bestemmelsene. AL stiller seg kritisk til en begrunnelse som gir «forenkling som sådan» som en hovedbegrunnelse for omlegging. Etter ALs mening vil forslaget, isolert sett, neppe representere noen betydelig svekkelse av alkoholpolitikken. Men tiltaket inngår i en rekke svekkelser av kontrollelementet som er innført over noen år og som samlet sett svekker virkemidlene. Det forhold som først og fremst bekymrer AL, gjelder hvilken betydning en slik endring vil ha for å gjennomføre en effektiv kontroll med ulovlig innførsel av vin og brennevin. AL har merket seg en alminnelig bekymring i serveringsnæringen over de manglende reaksjoner fra myndighetenes side overfor brudd på bestemmelsene. For de bedrifter som innenfor forenklede kontrollsystemer følger reglene, blir det etter hvert en betydelig konkurranseulempe at bestemmelser ikke håndheves. AL frykter at den ordning som er foreslått, bare vil øke mulighetene til å omgå bestemmelser og gjøre konkurranseulempen for den seriøse del av næringen ytterligere svak. Etter ALs syn bør dette momentet også vurderes av ESA når de skal legge vekt på like konkurransevilkår.

Flere høringsinstanser har uttalt seg om forventet omfang for den foreslåtte ordningen:

Trondheim kommune uttaler at den forslåtte ordningen vil innebære at det blir enklere for innehavere av salgs- og skjenkebevillinger å søke om bevilling for innførsel av alkoholholdig drikk. Kommunen antar at dette vil føre til at flere vil benytte seg av anledningen til å søke. Kåfjord kommuneantar at ordningen mest sannsynlig ikke vil være aktuell for skjenkesteder i deres eller nærliggende kommuner, da disse vil foretrekke å kjøpe alkoholholdig drikk fra grossist og/eller tilvirker i Norge.

Noen høringsinstanser har uttalt at forslaget vil være positivt ut fra et næringslivssynspunkt.

Dette gjelder bl.a. Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL)som uttaler at forslaget vil åpne for at reiselivsbedrifter med skjenkebevilling får adgang til å innføre alkoholholdige drikkevarer i tråd med skjenkebevillingen uten at dette medfører ekstra bevillingsmessige kostnader. RBL konstaterer at en slik ordning vil være i tråd med vanlig praksis i andre land i EU/EØS-området, og således for norske reiselivsbedrifter vil representere en likestilling med land det er naturlig å sammenligne oss med. Også Konkurransetilsynet er positiv til den foreslåtte ordningen, fordi en slik endring kan gi muligheter for økt konkurranse på importørleddet. Konkurransetilsynet mener dessuten at endringen kan bidra til effektiviseringsgevinster i form av reduserte distribusjonskostnader. Andre instanser uttaler at forslaget, sett fra et næringssynspunkt, vil kunne være positivt, da salgs- og serveringsbedrifter på en ny måte vil kunne profilere seg gjennom et spesielt produktutvalg.

Sosialdepartementets vurderinger og forslag

Departementet skal bemerke at den foreslåtte ordningen kun innebærer et begrenset unntak fra hovedregelen om at bare innehavere av engros- eller tilvirkningsbevilling kan innføre alkoholholdig drikk. Ordningen er ment å gi små virksomheter mulighet til å få innførselstillatelse på en måte som er enklere å administrere og forholde seg til enn statlig tilvirkningsbevilling. Ordningen vil ikke medføre flere salgs- og skjenkebevillinger, men den vil bety at bevillingshavere gjennom egenimport kan tilby et bredere vareutvalg, tilpasset kundenes og bevillingsinnehavernes ønsker. Ordningen vil medføre en forenkling og avbyråkratisering også for bevillingsmyndighetene totalt sett i tråd med det de ulike høringsinstanser framholder ovenfor. Endringen innebærer ingen begrensninger i kommunenes muligheter til å legge til grunn alkoholpolitiske vurderinger for sin bevillingspolitikk.

Det er ikke foreslått tilsvarende begrensninger for å kunne få utvidet bevilling til å omfatte innførsel, som de som er foreslått for ordningen for tilvirkning, jf. kapittel 3.4.5. Dette innebærer ikke at innehavere av salgs- eller skjenkebevilling vil få automatisk rett til å få utvidet sin bevilling til også å omfatte innførsel til egen virksomhet. Bevillingsmyndigheten vil stå like fritt når den behandler søknader om utvidet bevilling til å omfatte innførsel, som de står når de behandler søknader om ordinær salgs- eller skjenkebevilling. Hensynet til likebehandling vil ikke tvinge kommuner som har innvilget én slik søknad til å innvilge nye søknader fra andre aktører. Departementet vil videre presisere at selv om det ikke stilles krav til at innførselen skal skje som ledd i virksomhetens helhetlige karakter og tilbud, vil bevillingsmyndigheten stå fritt til å la dette, og andre skjønnstema som etter alkoholloven er lovlige hensyn, gå inn i grunnlaget for vurderingen når søknaden behandles.

Adgangen til å vedta en øvre grense for antall bevillinger i kommunen er presisert i alkoholloven for så vidt gjelder salgs- og skjenkebevillinger. Det foreslås ingen endringer med hensyn til dette. Den enkelte kommune vil også kunne vedta at det skal være et begrenset antall bevillinger for en bestemt type salgs- eller skjenkested. En kommunal tillatelse til innførsel må knyttes til en skjenkebevilling, og bestemmelsene i lovens kapittel 1 og 4 vil gjelde så langt de passer for disse tillatelsene. Kommunene vil kunne vedta et eget «tak» for antall skjenkebevillinger med innførselstillegg. Departementet legger til grunn at det ikke er behov for særlig lovfesting av dette.

Rusmiddeldirektoratet bemerker i sin høringsuttalelse at både alkoholloven og toll- og avgiftsregelverket inneholder bestemmelser og forskriftshjemler som muliggjør effektiv registrering og kontroll med virksomheter som innehar bevillinger etter alkoholloven. Det nevnes at kommunene etter endringene i alkoholloven av 16. mai 1997 nr. 28 (i kraft 1. januar 1998), har vunnet erfaring med å vurdere vandelen til de som søker om kommunal salgs- eller skjenkebevilling, jf. alkoholloven § 1-7b, og foreta løpende vandelsvurdering av bevillingsinnehavere. Departementet foreslår ingen særskilt regulering av vandelsvurdering mv. i forbindelse med kommunens behandling av søknader om tillatelse til innførsel. Det foreslås ikke å stille andre eller strengere krav til vandel for bevillingshaver eller styrer og stedfortreder i forbindelse med søknad om innførselstillatelse som tillegg til salgs- eller skjenkebevilling, enn det som gjelder for salgs- og skjenkebevillingene alene. Det er imidlertid en forutsetning at bevillingshaver til enhver tid fyller vilkårene for å inneha bevillingen. Av dette følger blant annet at bevillingsmyndigheten når som helst i løpet av bevillingsperioden kan foreta ny vandelsvurdering av bevillingshaver. Bevillingsmyndigheten kan også undersøke om andre vilkår for den gitte bevilling er i orden, og i denne forbindelse innhente uttalelse fra politiet eller skatte- og avgiftsmyndighetene. Se også alkoholloven § 1-15 om opplysnings- og meldeplikt. En søknad om tillatelse til innførsel, som ikke mottas samtidig med søknad om salgs- eller skjenkebevilling, kan være en god anledning for bevillingsmyndigheten til å foreta en ny undersøkelse og vurdering av om vandelskrav mv. er oppfylt, selv om loven ikke pålegger bevillingsmyndigheten noen plikt til å gjøre dette.

Tillatelsen til innførsel foreslås knyttet til salgs- eller skjenkebevillingen. Det betyr bl.a. at den vil følge bevillingen ut bevillingsperioden. Videre betyr det at inndragning av en salgs- eller skjenkebevilling også omfatter en eventuell tillatelse til innførsel. Overtredelser av alkoholloven eller annen lovgivning i forbindelse med innførselen må med andre ord vurderes i forhold til bestemmelsene i § 1-8 om inndragning av salgs- eller skjenkebevilling, og eventuelt sanksjoneres med slik inndragning. Tilsvarende vil en inndragning av salgs- eller skjenkebevillingen, uavhengig av årsak, også omfatte innførselsdelen. Det ligger videre i alkohollovens system at kommunen, etter utløp av bevillingsperioden, står fritt til å vurdere også den del av bevillingen som gjelder innførsel på nytt ved søknad om ny (fortsatt) bevilling. Det er ingen automatikk i at en virksomhet som har hatt utvidet bevilling i en periode, også skal ha det i den neste.

Betaling av bevillingsgebyr og kontroll av denne er et annet ledd i kontrollen.

Videre nevnes at innkrevingen av særavgift på alkohol representerer et viktig kontrolledd. Da det enten må betales særavgift ved innførsel eller stilles økonomisk garanti for avgiftsbetaling, antas det dessuten at omfanget av den her foreslåtte ordningen vil bli begrenset. Tollmyndighetene fører videre kontroll med at den som i transportdokumentene er oppgitt som mottaker av alkoholholdig drikk er berettiget til å innføre alkoholholdig drikk.

Rusmiddeldirektoratet opplyser i sin høringsuttalelse at finske skjenkesteder siden 1995 har hatt en automatisk rett til innførsel til egen virksomhet. Det forutsettes at de melder fra til Produkttilsynscentralen når de faktisk benytter seg av denne retten. Meldeplikten omfatter mengde og type produkter som innføres. Finske myndigheter har avdekket mange tilfeller der innførselen ikke er blitt forskriftsmessig rapportert. Direktoratet påpeker at den foreslåtte norske ordningen ikke har samme svakhet siden bevillingsmyndigheten gjennom søknaden sikres informasjon om søkerens innførselsplaner.

Hensynet til registrering av og kontroll med omsetning av alkoholholdig drikk anses ivaretatt gjennom det ovennevnte regelverk.

Flere av høringsinstansene viser til SIRUS rapport nr. 2 2001 Skjenking i grenseland. Rapporten viser bl.a. at det finnes eksempler på at politiets fraråding mot å tildele bevilling p.g.a. manglende vandelskrav, fører til at virksomheten fortsetter med samme bakmenn etter skifte av juridiske personer og selskapsstruktur. Det påpekes av høringsinstansene at det er uheldig at kontrollen er så lite effektiv og at den her foreslåtte ordning kan føre til at mulighetene for hvitvasking av penger, prisfusk og annen økonomisk kriminalitet vil bli enklere.

Noen høringsinstanser har også pekt på at mangelfull kontroll er en fordel for den useriøse delen av bransjen, og at dette igjen fører til dårligere konkurranseforhold for den seriøse delen av bransjen.

Departementet skal bemerke at den her foreslåtte ordningen ikke griper inn i bevillings- og kontrollmyndighetenes mulighet for kontroll med omsetning av alkoholholdig drikk. Departementet vil påpeke at det er viktig at kontrollmyndighetene benytter de muligheter lovverket gir til å føre effektiv kontroll. Departementet er av den oppfatning at dersom de muligheter som finnes utnyttes på en adekvat måte, vil ikke den her foreslåtte ordning føre til større muligheter for å bedrive økonomisk kriminalitet. Det vises til Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet hvor det går fram at gjeldende regelverk muliggjør at bevillingsmyndighetene gjennom sin bevillings- og kontrollvirksomhet vil kunne bidra vesentlig i kampen mot økonomisk kriminalitet i bransjen.

Dette innebærer at dersom dagens muligheter utnyttes av ansvarlige myndigheter vil man kunne unngå problemer med videresalg av varer som er innført etter den her foreslåtte ordning, samt eventuelle problemer med innførsel av helseskadelige produkter.

Departementet kan ikke se at det skal være behov for særskilt lovgivning for å sikre adekvat kontroll i forbindelse med forslaget. Det handler om å utnytte de kontrollmulighetene som foreligger. Departementet vil i denne sammenheng vise til SIRUS rapport nr. 2 2001 Skjenking i grenseland, som bl.a. konkluderer med at nye regler for serveringsbransjen som trådte i kraft 1. januar 1998 inneholder meget vidtgående hjemler for å nekte eller å frata useriøse aktører bevilling til å drive serveringssted.

Rusmiddeldirektoratet uttaler at det etter det direktoratet har forstått, kan være noen salgs- og skjenkesteder som vil være interessert i å innføre alkoholholdig drikk fra utlandet dersom forholdene ligger til rette for det. Direktoratet tror imidlertid ikke at mange salgs- og skjenkesteder vil søke om utvidet bevilling slik at det er fare for at ordningen får et stort omfang. De fleste bevillingsinnehaverne vil trolig finne det mest hensiktsmessig og lønnsomt å fortsatt kjøpe varene sine fra innehavere av engros- og tilvirkningsbevilling. Ut fra direktoratets kjennskap til hvor i landet engrosbevillingshaverne har etablert seg, antar direktoratet at i den grad salgs- og skjenkesteder benytter seg av muligheten til å søke om utvidet bevilling, vil dette fortrinnsvis skje i byene.

Til sammenligning uttaler direktoratet at det i Finland, hvor skjenkebevilling gir automatisk rett til innførsel, i mai 2001 kun var 91 restauranter av totalt 9100 med skjenkebevilling som drev med egenimport. I de fleste tilfellene dreier det seg om etniske restauranter. Samlet sett utgjør slik innførsel kun ½ % av det som skjenkes i finske restauranter.

Departementet legger også til grunn at de aller fleste skjenkesteder, som i dag, vil foretrekke å kjøpe alkoholholdig drikk fra innehaver av statlig engros- eller tilvirkningsbevilling.

Departementet er enig med de høringsinstanser som uttaler at den foreslåtte ordning vil kunne føre til bedrede forhold for næringen ut fra et næringspolitisk ståsted. Departementet skal likevel bemerke at det ikke vil være adgang til å reklamere med at virksomheten har egenimporterte produkter. Reklameforbudet for alkoholholdig drikk vil gjelde for disse varene på samme måte som for andre varer.

På bakgrunn av det ovennevnte kan ikke departementet se at alkoholpolitiske hensyn er til hinder for den her foreslåtte ordning. Alkohollovens formål om å begrense skadevirkningene av alkoholbruk berøres knapt av den foreslåtte ordningen. Departementet kan videre ikke se at ordningen fører til at AS Vinmonopolets og grossistenes roller blir undergravet. Som tidligere nevnt er det her tale om en begrenset ordning. Det presiseres at bevillingsinnehavere som får slik tillatelse ikke vil være å anse som en grossist i vanlig forstand, i og med at de innførte produkter ikke kan videreselges på annen måte enn gjennom skjenking eller salg i egen virksomhet.

I tillegg til at alkoholpolitiske hensyn ikke taler mot at ordningen innføres, kommer det faktum at ordningen vil imøtegå ESAs kritikk mot bevillingssystemet.

Videre gjør den planlagte ordningen, som vil åpne for tilvirkning av øl og vin i kombinasjon med skjenking, det naturlig også med en forenklet ordning for dem som alternativt vil ønske kombinasjonen innførsel og skjenking/salg.

På denne bakgrunn opprettholder departementet sitt forslag om å åpne for at salgs- og skjenkesteder skal kunne få sin bevilling utvidet til også å gjelde innførsel av alkoholholdig drikk for skjenking eller salg i egen virksomhet.

4.4.2 Hvilke bevillingstyper kan utvides

Høringsnotatet

Kommunale skjenkebevillinger etter alkoholloven § 4-2 omfattes av høringsnotatets forslag.

Etter alkoholloven kapittel 5 er departementet bevillingsmyndighet for skjenkebevillinger til tog, fly, skip og befalsmesser. Bakgrunnen er at slike virksomheter ikke på samme måte som andre virksomheter har tilknytning til lokalmiljøet. Også virksomheter som innehar statlig skjenkebevilling må ha engros- eller tilvirkningsbevilling i tillegg for å kunne innføre alkoholholdig drikk. I høringsnotatet ble det foreslått å åpne for at også statlige skjenkebevillinger skal kunne utvides til også å omfatte innførsel for skjenking i egen virksomhet.

Hensynet til likebehandling av ulike næringsgrener tilsier at også virksomheter med bevilling for salg av øl bør omfattes av forslaget. Dessuten gjør ikke de samme betenkelighetene med hensyn til økonomisk kriminalitet seg gjeldende i forhold til denne bransjen som i forhold til restaurant- og utelivsbransjen. Det ble derfor foreslått å åpne for at også salgsbevillinger etter alkoholloven § 3-1 annet ledd kan utvides til å gjelde innførsel for salg i egen virksomhet.

Høringen

Flere av de høringsinstansene som er negative til forslaget i sin helhet, knytter sine motargumenter først og fremst til serveringsbransjen, men ingen høringsinstanser framholder at ordningen derfor bør begrenses til salgsbevillinger.

Sosialdepartementets vurdering og forslag

Departementet opprettholder forslaget om at ordningen skal omfatte kommunale og statlige skjenkebevillinger, og kommunale salgsbevillinger for øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent alkohol.

4.4.2.1 Særlig om forholdet til AS Vinmonopolet

Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det ikke foreslått å åpne for at kommunale salgsbevillinger gitt til AS Vinmonopolet etter alkoholloven § 3-1 første ledd skal kunne utvides til å omfatte innførsel for salg i egen virksomhet.

Høringsinstansenes syn

Rusmiddeldirektoratet uttaler at det er enig i at AS Vinmonopolets salgsbevillinger etter alkoholloven § 3-1 første ledd ikke bør omfattes av ordningen. Direktoratet uttaler at

«i tråd med tredelingen av det tidligere Vinmonopolet i 1996 der retten til import ble skilt ut i eget selskap, bør det nåværende AS Vinmonopolet fortsatt rendyrkes som detaljmonopol slik at Vinmonopolets rolle som nøytral kjøper av alkoholholdig drikk ikke svekkes, jf. innkjøpsforskriftens § 3-1.»

AS Vinmonopolet uttaler følgende:

«Som kjent kjøper Vinmonopolet inn varer til butikkenes varesortiment fra innehavere av engros- eller tilvirkningsbevilling. Det samme gjelder kundebestillinger fra vårt bestillingsutvalg, jf. Forskrift om AS Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet mv (innkjøpsforskriften). Dette gir generelt en god dekning av etterspørselen fra våre kunder.

Det er imidlertid alltid ulike produkter ute i verdensmarkedet som ikke er å finne i produktutvalget. Kunden kan i slike tilfelle få slike produkter spesialbestilt og levert gjennom Vinmonopolet, jf innkjøpsforskriften kap. 7. Dette forutsetter imidlertid at det finnes en grossist som er villig til å innføre varen til landet. Samme problemstilling reiser seg når en kunde har kjøpt spesielle produkter i utlandet og ønsker produktene innført. Vår erfaring er at importørene ønsker å konsentrere sin virksomhet om egen produktportefølje. Det er derfor vanskelig å finne importør til spesialbestillinger for kunder.»

AS Vinmonopoletforeslår derfor at det åpnes for at AS Vinmonopolet på vegne av kunder får en begrenset rett til innførsel av produkter som ikke er i produktutvalget. AS Vinmonopolet anfører at spesialinnførsel etter innkjøpsforskriftens kapittel 7 har et meget begrenset omfang, og at en slik ordning vil innebære en forenkling og forbedring av servicen overfor kunder med spesielle ønsker. Det vises til at Systembolaget i Sverige har en tilsvarende begrenset rett til innførsel.

AS Vinmonopoletanfører videre et behov for egen innførsel av vareprøver på aktuelle nye produkter i forbindelse med markedsarbeid.

Sosialdepartementets vurderinger og forslag

Departementet er enig med Rusmiddeldirektoratet i at det ikke er ønskelig å gi AS Vinmonopolet rett til å søke om generell tillatelse til innførsel for salg i egen virksomhet. Som departementet påpekte i høringsnotatet ville en slik ordning ikke være forenlig med selskapets monopolstilling på detaljleddet.

Departementet har likevel vurdert AS Vinmonopolets forslag om å åpne for at Vinmonopolet gis en begrenset rett til å, på vegne av kunder, innføre produkter som ikke er i produktutvalget. Departementet er klar over at det kan være vanskelig å finne importører til spesialbestillinger til privatkunder. Det er videre riktig at Systembolaget i Sverige innehar en slik rett til innførsel. Så vidt departementet forstår, har man gode erfaringer med ordningen i Sverige.

Departementet foreslår her en forskriftshjemmel, se utkast til endringer i alkoholloven § 2-1, som gir departementet mulighet til å gi AS Vinmonopolet nærmere avgrensede innførselsrettigheter. I en forskrift vil det bli presisert at ordningen er begrenset. Innførsel vil kun kunne skje på vegne av kunder som har bestilt en vare til eget bruk, d.v.s. ikke til videresalg eller annen ervervsmessig bruk. Innførsel vil videre kun kunne skje av produkter som ikke er å finne i AS Vinmonopolets produktutvalg, jf. forskrift 30. november 1995 nr. 938 om AS Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet mv. (innkjøpsforskriften). Produkter som blir innført av AS Vinmonopolet i henhold til slik forskrift skal videre bare kunne videreselges til den kunde produktet er bestilt på vegne av. Ordningen vil ikke bli knyttet til den enkelte kommunale bevilling etter alkoholloven § 3-1 første ledd, men vil gi en generell rett til AS Vinmonopolet til å drive slik innførsel. Dette for å sikre likebehandling av kunder over hele landet.

Med andre ord er det en svært begrenset ordning som her foreslås. Departementet er av den oppfatning at det å åpne for å gi AS Vinmonopolet en slik rett til innførsel, ikke vil undergrave AS Vinmonopolets rolle som detaljmonopolist.

Departementet vil derimot ikke foreslå å åpne for at AS Vinmonopolet skal få rett til direkte innførsel av vareprøver på aktuelle nye produkter i forbindelse med markedsarbeid. En slik rett ville være problematisk i forhold til AS Vinmonopolets rolle som detaljmonopolist, da den ville kunne gi AS Vinmonopolet en uklar posisjon i forhold til grossistleddet og mellommannsordningen.

4.4.2.2 Særlig om bevilling gitt for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning og om ambulerende skjenkebevilling

Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at utvidelse av skjenkebevilling skulle kunne knyttes til alminnelig bevilling etter § 4-2, jf. § 1-6 annet ledd og til bevilling for en bestemt del av året eller en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 tredje ledd.

Etter alkoholloven § 4-5 kan kommunestyret opprette et bestemt antall ambulerende skjenkebevillinger som først kobles til person eller virksomhet og lokale i forbindelse med aktuell bruk. Departementet har vurdert om utvidelse av skjenkebevilling til å omfatte innførsel til skjenking i egen virksomhet også skal kunne knyttes til slik bevilling. Saksbehandlingen er svært enkel ved denne type bevilling. Blant annet er det ikke noe krav om at det skal innhentes uttalelser fra politiet og sosialetaten. Departementet har derfor, med henblikk på hensynet til kontroll, valgt å begrense den foreslåtte ordningen slik at den ikke kan knyttes til ambulerende skjenkebevillinger. Tilsvarende begrensning er også foreslått for skjenkebevillinger som kan utvides til å omfatte tilvirkning.

Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har motforestillinger mot at ambulerende skjenkebevilling er foreslått holdt utenfor ordningen.

Rusmiddeldirektoratet fraråder på det sterkeste at bevillinger gitt for en enkelt bestemt anledning i medhold av alkoholloven § 1-6 tredje ledd skal omfattes av ordningen. Dette fordi man etter direktoratets oppfatning ikke kan se bort fra at det innføres større mengder alkoholholdig drikk enn hva som faktisk blir skjenket ved det aktuelle arrangementet. Ved åpne arrangementer som denne type bevillinger gis for, vil det kunne være vanskelig å beregne hvor store mengder alkoholholdig drikk som vil gå med, men ved kjøp innenlands vil kjøperen kunne avtale returrett med selgeren. Det antas å være vanskeligere å bestille passende mengder når det dreier seg om spesialimporterte produkter hvor man i tillegg risikerer at produktene ikke faller i smak, slik at man av den grunn blir sittende igjen med en større eller mindre restbeholdning. Direktoratet ser derfor for seg at det kan oppstå problemer med hensyn til hva som skal skje med drikkevarer som er til overs etter at bevillingen er falt bort. Kvam herad, som avgir uttalelse på vegne av kommunene Eidfjord, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Samnanger, Ulvik, Vaksdal og Voss, framholder lignende synspunkter.

Et annet forhold som etter Rusmiddeldirektoratets oppfatning taler mot at bevillinger for en enkelt bestemt anledning omfattes av den foreslåtte ordningen, er at arrangementer med denne type bevilling, typisk festivaler og lignende, ofte har stor publikumsappell. Dersom det innføres nye alkoholholdige produkter spesielt for slike arrangementer, kan dette innebære fare for ulovlig markedsføring.

Sosialdepartementets vurderinger og forslag

Departementet er enig med de ovennevnte høringsinstanser i at tillatelse til innførsel for en bestemt del av året eller enkelt bestemt anledning kan føre til problemer med hensyn til eventuelle restlager. Departementet er videre enig med Rusmiddeldirektoratet i at tillatelse til innførsel i forbindelse med festivaler og lignende kan medføre fare for ulovlig markedsføring av produktene eller av arrangementet ved hjelp av produktene.

Departementet vil påpeke at spørsmålet stiller seg noe annerledes hva gjelder den foreslåtte ordningen for tilvirkning for skjenking i egen virksomhet, se kapittel 3.4.6. Denne ordningen er for det første i seg selv strammere enn den som her foreslås for innførsel, jf. kravet til helhetlig konsept og at ordningen bare omfatter øl og vin. Departementet ser det derfor slik at faren for «overproduksjon» er mindre enn faren for «overinnførsel».

Departementet er på denne bakgrunn kommet til å likevel ikke ville foreslå at ordningen med tillatelse til innførsel skal kunne knyttes til skjenkebevilling gitt for en bestemt del av året eller enkelt bestemt anledning. Departementet opprettholder forslaget om at tillatelse til innførsel ikke skal kunne gis som tillegg til ambulerende skjenkebevilling.

4.4.3 Hvilke typer alkoholholdig drikk kan innføres i kraft av utvidet bevilling

I høringsnotatet ble det foreslått at salgs- eller skjenkebevillingen kan utvides til å omfatte innførsel av den eller de typer alkoholholdig drikk som salgs- eller skjenkebevillingen omfatter.

Ingen høringsinstanser har kommentert dette. Sosialdepartementet opprettholder forslaget.

For ordens skyld presiseres det at bevillingsmyndigheten kan velge å begrense utvidelsen til å omfatte en snevrere krets av typer alkoholholdig drikk enn de skjenkebevillingen gjelder for.

4.4.4 Bevillingsmyndighet

Høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet presisert at forslaget ikke innebærer at det etableres en ny bevillingstype, men at det åpnes for at bevillingstypene salgsbevilling og skjenkebevilling kan utvides til å omfatte innførsel av alkoholholdig drikk. Følgelig ble det foreslått at ordningen administreres av samme organ som er bevillingsmyndighet for disse bevillingstypene, d.v.s. kommunen hva gjelder kommunal salgsbevilling etter § 3-1 annet ledd og kommunal skjenkebevilling etter § 4-2, og departementet hva gjelder de statlige skjenkebevillingene etter kapittel 5. Bevillingsmyndigheten kan vurdere utvidelse enten samtidig med at søknaden om salgs- eller skjenkebevilling behandles eller senere ved at en allerede gitt salgs- eller skjenkebevilling søkes utvidet (tillegg til eksisterende bevilling).

Det har vært vurdert om Sosial- og helsedepartementet (nå Sosialdepartementet) med delegasjon til Rusmiddeldirektoratet (nå Sosial- og helsedirektoratet) eller fylkesmennene burde være bevillingsmyndighet også for tillatelse til innførsel for virksomheter som innehar kommunal salgs- eller skjenkebevilling. Et argument for en slik ordning er at all myndighet til å gi tillatelse til innførsel da ville tilligge samme instans. Det kan imidlertid anføres vesentlige argumenter for den ordningen som nå foreslås. For det første skal innførselen skje i en virksomhet som har en kommunal salgs- eller skjenkebevilling. For det andre er kommunen ansvarlig for å utforme den lokale alkoholpolitikken, og vil derfor være den nærmeste til å ta stilling til hvorvidt en kommunal salgs- eller skjenkebevilling bør utvides og til å kontrollere utøvelsen av utvidelsen. For det tredje vil den løsning som her foreslås i størst mulig utstrekning ivareta hensynet til forenklet byråkrati, ikke minst med tanke på at denne løsningen tilsvarer den som er foreslått i forslaget om adgang til å utvide skjenkebevilling til også å omfatte tilvirkning for skjenking i egen virksomhet. Både for bevillingsmyndighetene og for bevillingshaverne/-søkerne vil denne løsningen innebære størst økonomisk og administrativ gevinst.

Når det gjelder de statlige skjenkebevillingene, førte de samme hensyn til at det i høringsnotatet ble foreslått å legge myndigheten til å gi utvidelse til departementet, som altså er det organ som har bevillingsmyndigheten.

Høringsinstansenes syn

Til tross for at flere høringsinstanser, spesielt kommuner, er av den oppfatning at en ordning der bevillingsmyndigheten legges til kommunen, vil føre til økte økonomiske og administrative kostnader for kommunene, er det kun en av høringsinstansene som foreslår at ordningen, dersom den først skal etableres, bør administreres på annen måte enn den departementet foreslo i høringsnotatet.

Borre kommune mener at det ikke er noen kommunal oppgave å involvere seg i innførselssaker. Lov og regelverk for kommuner pålegger ikke kommunene noe ansvar eller oppgaver i forbindelse med innførsel. Når staten åpner for bevillingshaveres direkteimport, burde det være tilstrekkelig at bevillingshaver framlegger bevillingsbrevet fra kommunen for tollmyndigheten.

Flere kommuner uttaler seg derimot i motsatt retning: Lenvik kommune uttaler at det vil være positivt for det lokale selvstyret dersom kommunene blir gitt utvidet kompetanse på denne måten. Kvam herad understreker at bevillingsmyndigheten til å innvilge innførselstillatelse for skjenkebevillinger må legges til kommunene. Kvam herad anfører to grunner for dette: For det første vil virksomheten også inneha en kommunal bevilling. For det andre vil en slik få et mindre byråkratisk bevillingssystem og kommunen vil bedre kunne ivareta sin servicefunksjon overfor virksomhetene. Virksomhetene vil være bedre tjent med færre instanser å forholde seg til.

Drammen kommune har enkelte spørsmål knyttet til kommunene som bevillingsmyndighet for slike tillatelser. Kommunen viser til argumentasjonen i høringsnotatet, og spør om hva som vil være til hinder for at en søker som får avslag på utvidet salgs- eller skjenkebevilling av kommunen søker staten om engrosbevilling i medhold av kapittel 3A. Konsekvensene av at det vil være to forskjellige bevillingsmyndigheter som en søker kan forholde seg til, er nettopp dobbeltbehandling av et og samme forhold, uoversiktlighet mht. kontroll og faren for motsetninger i forhold til kommunens alkoholpolitiske prioriteringer. Drammen kommuneber departementet om å klargjøre hvordan målsettingen om å unngå dobbelt saksbehandling og å opprettholde kommunens mulighet til å opprettholde sine egne alkoholpolitiske føringer skal kunne gjennomføres.

Sosialdepartementets vurderinger og forslag

Til innspillet fra Borre kommune skal departementet bemerke at så vidt departementet forstår, innebærer kommunens forslag at innehavere av salgs- og skjenkebevillinger automatisk skal kunne innføre alkoholholdig drikk for skjenking eller salg i egen virksomhet. Dette tilsvarer den finske ordningen. Departementet viser til at erfaringene fra Finland viser at det knytter seg store kontrollproblemer til en slik ordning. En slik ordning vil derfor etter departementets oppfatning være alkoholpolitisk uheldig.

Når det gjelder Drammen kommunes innspill om dobbeltbehandling, skal departementet bemerke følgende: Det er riktig at en bevillingshaver som får avslag på søknad om utvidet skjenkebevilling, vil kunne søke om statlig engrosbevilling, på samme måte som innehavere av salgs- og skjenkebevillinger også i dag kan søke om statlig engrosbevilling. Det stilles strengere vilkår for å få slik bevilling enn for å kunne få utvidet salgs- eller skjenkebevilling etter den her foreslåtte ordning. Slik bevilling er også en dyr ordning for bevillingshaver som kun skal innføre for skjenking eller salg i egen virksomhet. Rusmiddeldirektoratet melder at kun en virksomhet per i dag innehar både engros- og skjenkebevilling. Ingen virksomheter innehar både engros- og salgsbevilling. Departementet antar at det ikke er grunnlag for å anta at antallet statlige engrosbevillinger vil øke på bakgrunn av det her foreliggende forslag.

Departementet viser til argumentasjonen i høringsnotatet og de øvrige ovennevnte høringsinstansenes syn, og opprettholder forslaget om at ordningen administreres av samme organ som er bevillingsmyndighet for disse bevillingstypene, d.v.s. kommunen hva gjelder kommunal salgsbevilling etter § 3-1 annet ledd og kommunal skjenkebevilling etter § 4-2, og departementet hva gjelder de statlige skjenkebevillingene etter kapittel 5.

4.4.5 Gebyr

Høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet vekt på å foreslå en ordning som både skal være enkel å administrere for bevillingsmyndigheten og enkel å forholde seg til for innehaver av salgs- eller skjenkebevilling. Alle forhold taler for at ordningen vil få begrenset omfang. Det må antas å dreie seg om et mindre antall søkere og et mindre innførselsvolum. Det dreier seg dessuten om innførsel av særavgiftsbelagt vare, som også vil være underlagt toll- og avgiftsregelverket (se kapittel 5 nedenfor). På denne bakgrunn foreslo departementet at det ikke knyttes særskilt gebyr til ordningen.

Høringsinstansenes syn

Kun et fåtall av høringsinstansene har merknader på dette punktet. De instansene som har merknader her, er alle kommuner og spørsmålet kommer i alle tilfellene opp i forbindelse med spørsmålet om økt administrativ og økonomisk belastning for kommunene i forbindelse med saksbehandlingen.

Kristiansand kommunemener at merarbeidet for kommunene bør kartlegges nærmere, og at det bør vurderes om kommunene skal kunne kreve et behandlingsgebyr. Det vises til at behandlingen i disse sakene er relativt kostbar, idet en forutsetter at det er formannsskapet som må ta stilling til søknaden om rett til innførsel.

Oslo kommune påpeker at forslaget for Oslos vedkommende kan medføre økonomiske og administrative konsekvenser i form av økt ressursbehov til søknadsbehandling og kontroll. Det er på forhånd vanskelig å estimere hvor mange virksomheter i Oslo som vil ønske å benytte seg av en slik ordning. Oslo kommune påpeker imidlertid at kommunen har mottatt en del henvendelser fra restauranter som har forhørt seg om muligheten for selv å innføre alkoholholdig drikke til skjenking i egen virksomhet. Hvis den foreslåtte ordning blir kostnadsfri, antar kommunen at en del bevillingshavere i Oslo også vil søke utvidelse for å åpne muligheten for selv å innføre alkoholholdig drikk, selv om de ikke har umiddelbare planer om å benytte rettigheten. Med ca. 1400 eksisterende salgs- og skjenkebevillinger må det påregnes at det for Oslos vedkommende vil bli et ikke ubetydelig merarbeid i forbindelse med administreringen av ordningen. Det vil, etter Oslo kommunes mening, være naturlig at merkostnadene bæres av de næringsdrivende som ønsker denne fordelen. Oslo kommune foreslår derfor at minstegebyret heves og gebyrsatsene for øvrig oppjusteres for salgs- og skjenkebevillinger som også omfatter rett til innførsel for salg/skjenking i egen virksomhet.

Trondheim kommune uttaler på den annen side at beregningen av bevillingsgebyret som kommunen har krav på, blir beregnet på grunnlag av omsatt mengde alkoholholdig drikk. I den utstrekning omsetningen øker, vil det gi høyere gebyr til kommunen.

Kvam herad uttaler at de avgifts- og tollregler som vil gjelde for slik innførsel, trolig vil være tilstrekkelige. Kåfjord kommune mener at i og med at forslaget innebærer et begrenset unntak fra hovedregelen, vil det ikke medføre konsekvenser for egen kommunal virksomhet. Endringene innebærer ingen nye krav til bevillingshaver eller økt saksbehandling i forbindelse med søknadene.

Sosialdepartementets vurderinger og forslag

Departementet er enig i at ordningen vil kunne medføre et visst merarbeid for kommunene i forbindelse med søknadsbehandling. Departementet vil likevel peke på at et av hovedhensynene bak forslaget om ordningen er at den skal representere en forenklet ordning for bevillingshaverne, samt at det ikke er grunn til å anta at ordningen vil få stor utbredelse, jf. kapittel 4.4.1. Videre må ordningen ses i sammenheng med forslaget om tilvirkning av alkoholholdig drikk, jf. kapittel 3. Videre må saksbehandlingen antas å bli enklere enn for vanlige bevillingssøknader: For det første vil mange søke om innførselstillatelse samtidig med salgs- eller skjenkebevilling. Videre vil man, der bevillingshaver søker om innførselstillatelse i etterkant, i noen grad kunne bygge på den dokumentasjon som ble innhentet i forbindelse med den opprinnelige søknaden. Dersom en ser for seg et søknadsgebyr, måtte dette, dersom det skulle svare til ekstrakostnadene, være høyere for det tilfelle at man søker om innførselstillatelse i etterkant, enn i det tilfelle at man søker om dette samtidig med at man søker om salgs- eller skjenkebevillingen. Dette ville kunne føre til at mange søkere ville søke om innførselstillatelse samtidig med bevillingen, selv om de ikke har tenkt å benytte seg av den. Departementet vil bemerke at den enkelte kommune står fritt til å ha en bevillingspolitikk som grunnet alkoholpolitiske hensyn innskrenker adgangen til å få utvidet salgs- eller skjenkebevilling til også å omfatte innførsel til salg eller skjenking i egen virksomhet, jf. kapittel 4.4.1. Eksempelvis vil det kunne besluttes at søknader som ikke kan knyttes til konkrete planer om innførsel, ikke vil bli innvilget.

Departementet viser for øvrig til at skjenking og salg av alkoholholdig drikk som er innført etter den her foreslåtte ordningen, på vanlig måte vil inngå i beregningsgrunnlaget for bevillingsgebyr etter alkoholloven § 7-1.

Departementet opprettholder forslaget om ikke å knytte særskilte gebyrer til innførselstillatelsen.

4.5 Forholdet til annet regelverk og andre etater

Høringsnotatet

Forskrift om avgift på alkohol (avgiftsforskriften) er fastsatt av Finansdepartementet 17. desember 1999 med hjemmel i lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter, lov 19. juni 1964 nr. 1 om tilvirkning og omdestillasjon av sprit, brennevin og isopropanol og om beskatning av sprit, brennevin, vin, fruktvin, mjød og isopropanol og Stortingets avgiftsvedtak. Alkoholavgiften fastsettes i Stortingets årlige avgiftsvedtak. Avgiftsregelverket vil få anvendelse på drikk som innføres for skjenking eller salg i egen virksomhet.

Høringsinstansenes syn

Finansdepartementet har ingen merknader til forslaget og viser til at ordningen ikke vil medføre nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser for staten eller kommunen.

Toll- og avgiftsdirektoratet presiserer at virksomheter som skal innføre avgiftspliktige varer, i henhold til forskriften § 12, deklarerer varene til avgiftsbetaling ved innførselen med tilhørende tillatelser/bevillinger, eller registrerer seg hos tolldistriktssjefen i vedkommende tolldistrikt, i henhold til forskriften § 5 nr. 2. Direktoratet påpeker at det går fram av høringsnotatet at ordningen forventes å få en begrenset utbredelse, men at det imidlertid ikke går fram hvor mange nye importører som kan oppstå her, men hvis man går ut i fra en økning på 50%, vil direktoratet trenge en god del ressurser både til innkreving av avgiften og til kontroll.

Statens næringsmiddeltilsynhar ingen merknader til forslaget, men vil likevel påpeke at flere importører på området kan medføre merarbeid for næringsmiddeltilsynet.

Sosialdepartementets vurderinger

Departementet vil understreke at forslaget til ny ordning for utvidelse av salgs- eller skjenkebevilling til også å gjelde innførsel for salg eller skjenking i egen virksomhet, ikke innebærer endringer i forhold til annet regelverk som gjelder innførsel av alkoholholdig drikk, for eksempel avgiftsregelverket som administreres av Finansdepartementet. Departementet minner om at alle næringsdrivende har plikt til å sette seg inn i, og rette seg etter, gjeldende regelverk på sitt område.

Departementet viser til kapittel 4.4.1 hvor det går fram at det ikke er grunn til å tro at den her foreslåtte ordning vil få stort omfang. På den bakgrunn er det ikke grunn til å anta at merarbeidet for Toll- og avgiftsdirektoratet og Næringsmiddeltilsynet vil bli betydelig.

4.6 Administrative og økonomiske konsekvenser

Forslaget vil innebære en praktisk og økonomisk forenkling for virksomheter som ønsker å innføre alkohol for skjenking eller salg i egen virksomhet. Forslaget innebærer at en virksomhet som ønsker å både skjenke/selge og innføre alkohol, kan gjøre dette uten å forholde seg til to ulike bevillingssystemer. Ordningen blir også billigere for bevillingssøker, ettersom det kun skal betales ett bevillingsgebyr.

Forslagene antas ikke å innebære særlige konsekvenser av økonomisk eller administrativ karakter for kommunene eller staten. Dobbelt saksbehandling unngås ved at kun kommunen, og ikke også de statlige myndigheter, må saksbehandle søknader fra virksomheter som ønsker både skjenke-/salgsbevilling og bevilling til innførsel for skjenking eller salg i egen virksomhet. Ordningen antas ikke å få noe stort omfang, jf. kapittel 4.4.1. Kommunene vil få noe merarbeid som følge av søknader om utvidelse av eksisterende bevilling. I tilfeller hvor det søkes om skjenkebevilling med utvidelse for innførsel samtidig, vil behandlingen i liten grad kreve mer, verken økonomisk eller administrativt, enn behandlingen av søknader om salgs- eller skjenkebevilling alene.

Tollvesenet v/tolldistriktsjefens oppgaver, jf. forskrift om avgift på alkohol av 17. desember 1999, kan bli noe utvidet. Dette merarbeidet antas likevel å bli lite i og med at ordningen forventes å få begrenset utbredelse.

Den foreslåtte ordningen innebærer ingen økning av antall salgs- eller skjenkesteder. På den annen side kan ordningen innebære en økning i antallet importører. De nye importørene vil være aktører som allerede har salgs- eller skjenkebevilling, og som derfor er underlagt kontroll fra Næringsmiddeltilsynets side. Næringsmiddeltilsynets oppgaver antas å øke marginalt.

Ordningen antas ikke å gi økt belastning av betydning for fylkesmennene som klageinstans.

Departementet vil likevel følge nøye med på hvordan den nye ordningen virker i praksis. Dersom ordningens omfang og belastningen på berørte myndigheter skulle bli vesentlig større enn antatt, vil departementet vurdere ordningen.