7 Midlertidig overføring av fengslede personer
7.1 Bakgrunn
FN-konvensjonen artikkel 18 gjelder gjensidig hjelp i straffesaker. Etter artikkel 18 nr. 10 er statene forpliktet til å gi regler om midlertidig overføring av fengslede personer for identifikasjon, for å vitne eller for på annen måte å bistå til å fremskaffe bevis til bruk for etterforskning eller rettsforfølgning i en annen konvensjonsstat. Konvensjonen artikkel 18 nr. 10 lyder:
«A person who is being detained or is serving a sentence in the territory of one State Party whose presence in another State Party is requested of purposes of identification, testimony or otherwise providing assistance in obtaining evidence for investigations, prosecutions for judicial proceeding in relation to offences covered by this Convention may be transferred if the following conditions are met:
The person freely gives his or her informed consent;
The competent authorities of both States Parties agree, subject to such conditions as those States Parties may deem appropriate.»
Det er også inntatt en bestemmelse om midlertidig overføring av fengslede personer i annen tilleggsprotokoll til den europeiske konvensjon 8. desember 2001 om gjensidig hjelp i straffesaker artikkel 3. Etter tilleggsprotokollen artikkel 3 kan en person som er fengslet midlertidig, overføres «for evidentiary purposes other than for standing trial». Norge har undertegnet denne tilleggsprotokollen, men har foreløpig ikke ratifisert den.
For å gjennomføre FN-konvensjonen artikkel 18 nr. 10 er det nødvendig med lovendring. Det fremgår av lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere mv. (utleveringsloven) § 25 nr. 1 at en person som er fengslet i Norge, etter begjæring og på bestemte vilkår kan overføres til fremmed stat for «å avhøres som vitne eller fremstilles til konfrontasjon». Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å overføre fengslede personer til andre formål, iallfall ikke uten vedkommendes samtykke.
Sammenholder man konvensjonsforpliktelsen med utleveringsloven § 25 nr. 1, ser man at artikkel 18 åpner for å overføre fengslede personer i flere tilfeller enn det den norske lovbestemmelsen gjør. For eksempel vil avhør av en mistenkt person omfattes av konvensjonen, men ikke av utleveringsloven § 25.
7.2 Høringsnotatet 10. desember 2002
I høringsnotatet ble behovet for lovendring drøftet slik:
«Etter departementets foreløpige vurdering er det likevel usikkert om det er nødvendig med lovendring for å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser etter FN-konvensjonen artikkel 18. Det å sende en fengslet person til en fremmed stat, er i utgangspunktet noe vedkommende fritt må kunne samtykke til. Et gyldig samtykke vil her som ellers kunne erstatte legalitetsprinsippets krav til hjemmel i lov, iallfall når det gjelder mindre inngripende etterforskningsskritt. Rettslig sett er det derfor neppe nødvendig med lovendring.
Etter departementets syn er det imidlertid grunn til å være varsom med å tillegge et samtykke betydning i tilfeller som dette, selv om det skulle være adgang til det. Den fengslede vil neppe alltid fullt ut forstå rekkevidden av hva han samtykker til, og undertiden kan det vel være så som så med frivilligheten. Departementets foreløpige vurdering er derfor at utleveringsloven bør endres. Departementet ber om høringsinstansenes syn.
En eventuell endring kan skje ved at utleveringsloven § 25 nr. 1 utvides til også å omfatte andre etterforskningsskritt enn vitneavhør og konfrontasjon.
Bestemmelsen kan lyde slik:
'Til bruk for straffesak i fremmed stat kan det på begjæring bestemmes at person som her i riket er fengslet eller etter dom berøvet friheten på grunn av straffbar handling, skal sendes til fremmed stat for å avhøres som vitne eller framstilles til konfrontasjon. Overføring som nevnt i første punktum kan også skje dersom vedkommende skal bistå ved andre etterforskningsskritt.'
Etter departementets syn bør slik overføring være betinget av samtykke fra den fengslede, slik konvensjonen åpner for. Bakgrunnen for dette er at enkelte etterforskningsskritt vil kunne være mer inngripende enn dem loven i dag nevner. Det er imidlertid neppe grunn til å kreve at samtykket gis i forhørsretten, men må kunne gis direkte overfor fengselsdirektøren.
Utleveringsloven 25 nr. 4 kan etter dette lyde:
'Dersom vedkommende ikke samtykker i overføring, avgjør forhørsretten ved kjennelse om det er lovlig adgang til overføring. Er vedkommende under strafforfølgning her i riket, hører saken inn under den domstol som behandler straffesaken. Reglene i § 17 tredje ledd og § 18 første ledd gjelder tilsvarende. I samband med overenskomst som nevnt i annet ledd, kan det dog bestemmes at saken skal avgjøres av annen myndighet enn departementet. Før retten, eller i tilfelle departementet, treffer sin avgjørelse, skal det innhentes uttalelse fra fengsels- eller anstaltmyndigheten såframt vedkommende soner straff eller er anbrakt i anstalt. Overføring som nevnt i § 25 nr. 1 siste punktum er betinget av at vedkommende samtykker.'»
7.3 Høringsinstansenes syn
Alle de høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter forslagene i høringsnotatet. Dette gjelder Utenriksdepartementet, Politidirektoratet, Oslo statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Vestfold og Telemark statsadvokatembeter og Den Norske Advokatforening.
Utenriksdepartementet uttaler:
«Forslaget tar sikte på å gjennomføre forpliktelsen etter CATOC art. 18 nr 10, i den grad lovendring kan sies å være nødvendig rettslig sett. De foreslåtte endringene av utleveringslovens § 25 nr 1 og 4 synes imidlertid hensiktsmessige. Forslaget om å utvide adgangen til midleritidig overføring av fengslede personer for å bistå til å fremskaffe bevis til bruk for etterforskning eller rettsforfølgning i en annen konvensjonsstat kan i praksis bli en avgjørende byggekloss i kampen mot f.eks. mafia og andre relevante fenomener.»
7.4 Departementets syn nå
Forslagene i høringsnotatet har fått bred støtte blant høringsinstansene. Departementet fremmer derfor forslag om å endre utleveringsloven § 25 nr. 1 og 4 i samsvar med det som ble foreslått i høringsnotatet. Lovforslaget har imidlertid fått en litt annen utforming enn i høringsnotatet.