1 Tusenårsmålene og status for måloppnåelse

FNs tusenårserklæring og de åtte tusenårsmålene har preget den internasjonale utviklingsagendaen i over ti år. Med bare to år igjen til tidsfristen for å nå målene, er debatten på alvor i gang om hvordan den internasjonale utviklingsagendaen etter 2015 skal se ut. FNs Generalsekretærs høynivåpanel for post-2015-arbeidet har stor innvirkning på utformingen av denne agendaen. Tusenårsmålssatsingen preges av at man nå har et betydelig tilfang av kunnskap og erfaringer om hva som bidrar til framgang, og hva som er de største hindringene.

Mens økonomisk vekst kombinert med økt prioritering av de ulike tusenårsmålssektorene i nasjonale budsjetter har bidradd til en positiv utvikling i veldig mange land, er krig og konflikt den viktigste hindringen til at tusenårsmålene kan nås. Ingen sårbare stater har så langt nådd et eneste mål.

Målbarhet og mulighetene til å etterprøve hvorvidt økt innsats faktisk gir resultater er viktig i tusenårsmålssammenheng. Veien mot oppnåelse i de åtte målene vurderes gjennom 21 delmål og 60 indikatorer. Status i 1990 danner grunnlaget for å måle fremgang. Tabell 1 under viser de åtte målene, samt utvalgte målsetninger og status for måloppnåelse for disse. Alle tall er hentet fra FNs Millenium Development Goals Report 2013. For enkelte indikatorer er tilgangen på data ufullstendig og det vil være et naturlig tidsgap mellom innsamling og analyse av dataene. Noen indikatorer har data for inneværende år, men for de fleste andre har man kun data for opp til 2011. FN arbeider kontinuerlig for å forbedre indikatorene, så vel som datagrunnlaget. Likevel vil det være begrenset hva man kan rapportere av endring fra ett år til det neste, og et flerårig perspektiv legges derfor til grunn.

I utviklingsland er andelen mennesker som lever for under $ 1,25 pr dag redusert fra 47 pst. i 1990 til 22 pst. i 2010. Det er 700 millioner færre mennesker som lever i ekstrem fattigdom i 2010 enn i 1990. Over 2 milliarder mennesker har fått tilgang til forbedrede drikkevannskilder og betydlig innsats er gjort i kampen mot malaria og tuberkulose. På ti år har 200 millioner slumbeboere fått bedret vann- og sanitære forhold, og mer anstendige boforhold. Dette er gjennomgående for hele verden. Lavere gjeldsbyrde og bedre handelsklima øker utviklingslands mulighet til å delta i globale verdikjeder. Gjeld som andel av eksportinntekter var på 3,1 pst i 2011, ned fra 12 pst i 2000. Tollfri markedstilgang økte i 2011 og utgjør nå 80 pst av utviklingslands eksport. Gjennomsnittlige tolltariffer er nå det laveste man har sett siden 1990. Andel mennesker som er underernært på grunn av sult har gått ned fra 23,2 pst i 2010 til 14,9 pst i 2012 og betyr at målet om å halvere mennesker som lever på sultegrensen vil nås. Men likevel; ett av åtte mennesker i verden i dag sulter.

FNs tusenårsmålrapport for 2013 viser en god framgang på de fleste områder. To år før forventet, og med mindre enn 1000 dager igjen til fristen er flere viktige 2015-delmål oppnådd og andre delmål godt innenfor rekkevidde. Samtidig er det klart at de fleste målene ikke vil nås globalt sett.

Tusenårsmål 1 om å halvere ekstrem fattigdom regnes for nådd hele fem år før tiden, til tross for den globale finanskrisen og høye og ustabile matvarepriser og høye energipriser. Fra 1990 til 2010 ble andelen av befolkningen som lever for mindre enn 1,25 dollar redusert fra 46 pst. til 22 pst. Dette betyr at det er 700 millioner færre mennesker som lever i ekstrem fattigdom i 2010 enn i 1990. Anslag viser at andelen kan reduseres ytterligere, til 15 pst innen 2015 – hele 8 pst poeng lavere enn det som var satt som mål. Den betydelige reduksjonen på globalt nivå skjuler imidlertid store regionale forskjeller. En svært positiv utvikling har funnet sted i deler av Sør- og Øst-Asia, der andelen fattige er kraftig redusert. Kina er ledende, hvor ekstrem fattigdom har gått fra 60 pst. i 1990 til 12 pst. i 2010, og henger i stor grad sammen med sterk økonomisk vekst. God økonomisk vekst i en rekke afrikanske land kombinert med økt satsing på blant annet sosiale tjenester, gjør at man også i Afrika begynner å se en klar nedgang i ekstrem fattigdom, men andelen her har kun gått ned med 8 pst. siden 1990.

Til tross for en enorm forbedring globalt lever fremdeles 1,2 milliarder mennesker i ekstrem fattigdom. I Afrika sør for Sahara lever nesten halvparten av befolkningen for mindre enn 1,25 USD. Denne regionen er også den eneste hvor man har sett at antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom øker, fra 290 millioner mennesker i 1990 til 414 millioner i 2010. Mens trenden er at ekstrem fattigdom går ned, har utviklingen mot en halvering av andelen mennesker som lever under sultegrensen stagnert på rundt 16 pst de siste ti årene, ned fra 20 pst i 1990. Andelen underernærte barn under fem år er redusert fra 30 pst i 1990 til 18 pst i 2010. Høye og ustabile globale matpriser siden 2008 har bidradd til at antall mennesker som lider av sult har økt, fra rundt 850 millioner i 2005-07 til over anslagsvis 950 millioner i 2010-2011. I følge nye estimater har 870 millioner mennesker, hvorav 850 millioner er i fattige land, eller en av åtte i verden, ikke anledning til å få nok mat på daglig basis. Mens dette antallet er svimlende høyt, har likevel andelen av underernærte mennesker gått fra 23,2 pst. i 1990 til 14,9 pst i 2012. Dette viser at målsettingen om å halvere andelen av mennesker som sulter innen 2015 på god vei vil oppfylles. Økningen i matvareprisene på 2007-09 ga ikke de forventede negative utslag som man fryktet. Finanskrisen de siste årene har gjort den økonomiske situasjonen for fattige verre og hemmer utviklingen mot å utrydde sult.

Et lite diskutert delmål under tusenårsmål 1 om å utrydde ekstrem fattigdom, er målet om full sysselsetting og anstendig arbeid for alle. Mens mange utviklingsland har kommet godt ut av den globale økonomiske krisen og opplever fortsatt betydelig økonomisk vekst, har denne veksten foreløpig ikke hatt en merkbar effekt på sysselsetting. Andelen av befolkningen i utviklingsland som er i arbeid har holdt seg stabil de siste ti årene, men nedgangen i den globale økonomiske veksten i 2012 har ført til en mindre nedgang i sysselsettingen fra 61,3 i 2007 til 60,3 i 2012. I følge den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen (ILO) har en av fem av verdens arbeidere en inntekt som er lavere enn den globale fattigdomsgrensen på 1,25 dollar om dagen.

Til tross for en positiv utvikling, er tusenårsmål 2 om å sikre full grunnskoleutdanning for alle barn innen 2015 ikke oppnåelig. Antall barn som fikk tilgang til grunnutdanning har økt med over 45 millioner i perioden 1999-2011. 90 pst av alle barn i utviklingsland går på skole i dag. Afrika Sør for Sahara er det området det skjer mest når det gjelder skoletilgang, med en økning fra 53 pst i 1990 til 77 pst i 2011. De viktigste årsakene til at målsettingen ikke nåes er fattigdom og krig og konflikt som direkte hindrer skolegang for mange barn. Diskriminering av sårbare grupper er også utbredt. Man regner med at opp til 90 pst av funksjonshemmede barn i utviklingsland ikke går på skole. Likeledes ser man at barn som er ekstremt fattige, bor på landsbygda, er jenter, eller tilhører en språklig eller etnisk minoritet i de fleste land har dårligere tilgang til utdanning enn gjennomsnittet. Det er også store utfordringer knyttet til læring og kvalitet på det skoletilbudet som gis, og det trengs nesten 2 millioner nye lærere innen 2015 dersom man skal kunne nå målet om grunnskoleutdanning for alle. En av fire som skrives inn i skolen vil mest sannsynlig slutte på av skolen før de har nådd første grad.

Målsetting 3 om å Fremme likestilling og styrke kvinners stilling viser fremgang. Spesielt innen utdanning er det gode fremskritt. I utviklingsland er det nå 98 jenter per 100 gutter som går på grunnskolen, opp fra 91 per 100 i 1999. Det er en positiv utvikling for andelen kvinnelige representanter i nasjonalforsamlinger. I utviklingslandene samlet er andelen kvinner i nasjonalforsamlinger steget fra 12 pst. i år 2000 til 20 pst. i 2013. Latin-Amerika og Karibia ligger i tet med 24,5 pst, etterfulgt av Afrika Sør for Sahara med 20 pst. Finanskrisen har ført til dårligere arbeidsvilkår og inntekt for de fattigste, og kvinner har vært hardt rammet ettersom de ofte har lavere jobbsikkerhet enn menn. Det er fortsatt langt fram til lik deltakelse for kvinner og menn i samfunnslivet, og likestillingsagendaen er under angrep fra flere hold. Kvinners adgang til lønnet arbeid er en god indikasjon på kvinners integrasjon. Når kvinner får lønn, blir de mer selvstendige i husholdningen, får økt autonomi og kan ta egne valg.

Det er en positiv utvikling når det gjelder tusenårsmål 4 om å redusere barnedødelighet. Siden 1990 er barnedødeligheten redusert med 41 pst. og 14 000 færre barn dør hver dag. Fremdeles døde 6,9 millioner barn under fem år i 2011, oftest av sykdommer som lett kan helbredes. I Afrika dør en av ni barn før de er fem år, 16 ganger høyere enn gjennomsnittet for utviklingsland generelt. Målsetningen om en 2/3-dels reduksjon kan nås forutsatt en opptrappet innsats på dette området. I utviklingslandene samlet er raten redusert fra 97 til 57 per 1000 levendefødte fra 1990 til 2011. Den største fremgangen har kommet i noen av verdens fattigste land: Bangladesh, Eritrea, Liberia, Laos, Malawi, Mosambik og Nepal, hvor den årlige nedgangen har vært 4,5 pst. eller høyere. Situasjonen forblir spesielt alvorlig i Afrika sør for Sahara, der tallet ennå ligger på hele 109 per 1 000. Med unntak av Afghanistan ligger alle de 31 landene der barnedødeligheten for barn under fem år er over 100 per 1 000 i Afrika sør for Sahara. Fire sykdommer – luftveisinfeksjoner, diaré, malaria og aids – utgjorde 43 pst. av alle dødsfall blant barn under fem år. Mange av disse kunne vært berget gjennom lavkosttiltak som antibiotika, hydrering, vaksinering, myggnett og medisiner mot malaria. Omfattende vaksinekampanjer mot meslinger har gitt svært gode resultater. Mens 70 pst. av ettåringer fikk vaksine mot meslinger i år 2000, fikk 83 pst. det i 2011. Dersom målet skal nås må det settes inn en konsentrert innsats mot de land og regioner hvor flest barn dør. India og Nigeria til sammen står for mer enn en tredjedel av alle dødsfall av barn under fem år, mens land som Sierra Leone og Somalia har en dødelighet på hele 180 per 1000 levende fødte. Av 49 land i Afrika sør for Sahara vil bare åtte, dvs. Botswana, Kapp Verde, Etiopia, Liberia, Madagaskar, Mali Nigeria og Rwanda nå MDG-målet dersom dagens utvikling fortsetter.

Målsetning 5 om å bedre gravide og fødende kvinners helse vil ikke nås, men nye beregninger viser at det skjer en betydelig framgang. Mødredødeligheten i utviklingsland er nesten halvert, fra 440 i 1990 til 240 dødsfall i 2010 per 100 000 levendefødte. En tredjedel av dødsfall i forbindelse med fødsel skyldes blødninger, og de fleste av disse kunne vært unngått eller behandlet med helsepersonell til stede. Andelen kvinner som hadde kvalifisert helsepersonell til stede ved fødsel steg fra 53 pst. til 65 pst. i perioden fra 1990 til 2011, men fremdeles ble 46 millioner barn født i 2011 uten kvalifisert helsepersonell til stede. Forskjellene i verden er store. Det er tilnærmet full tilstedeværelse av helsepersonell i sentral og sør-øst Asia og bare 50 pst i Sør-Asia og Afrika sør for Sahara.

Det har vært en viss økning i andelen kvinner som bruker prevensjonsmidler, men det er store regionale forskjeller med kun 22 pst. i Afrika sør for Sahara, sammenlignet med 84 pst. i Øst-Asia. Etter en viss reduksjonen av tenåringssvangerskap i perioden 1990 til 2000, har denne utviklingen blitt svakere på 2000-tallet. Afrika sør for Sahara har de høyeste fødselsratene blant kvinner mellom 15 og 19 år, og det er liten endring å spore de siste 20 årene.

Det er nære koblinger mellom innsatsen for redusert barne- og mødredødelighet og innsatsen under tusenårsmål 6 – bekjempe hiv/aids, malaria og andre dødelige sykdommer. Mens antall mennesker som lever med hiv har økt fra åtte til 34 millioner i perioden 1990 til 2011, har det siden 2001 vært en klar nedgang i antall mennesker som blir smittet. 2,5 millioner mennesker ble smittet i 2011, og de fleste (1,8 mill) av disse i Afrika sør for Sahara. Tilgang til behandling har økt raskt siden 2004, og ved utgangen av 2011 hadde over fem millioner mennesker tilgang til antiretroviral behandling, en økning på nær 2 millioner i forhold til utgangen av 2008. Men bare 55 pst av de som lever med HIV i utviklingsland har tilgang til slik behandling. Det er også gjort store framskritt i kampen mot malaria. Globalt ble antallet som dør av malaria redusert med 25 pst i perioden 2000 til 2010. En av de mest effektive metodene for å unngå smitte er å sove under myggnett, og i 2012 ble det delt ut eller solgt 66 millioner myggnett i Afrika Sør for Sahara, men det var bare halvparten av hva som ble delt ut i 2010. Tilfeller av død som følge av tuberkulose er også på vei ned i alle regioner, som et resultat av bedre behandlingsmuligheter.

Det ligger ikke an til at tusenårsmål 7 om å sikre en bærekraftig utvikling vil nås. Avskoging ser ut til å avta noe, men er fortsatt et stort problem. Over det siste tiåret gikk omtrent 13 millioner hektar skog tapt årlig, sammenlignet med 16 millioner hektar årlig på 1990-tallet. Det er i Sør-Amerika og Afrika at skogdekket forsvinner raskest, med henholdsvis 3,6 millioner og 3,4 millioner hektar dyrket mark per år fram til 2010, mens det takket være storskala treplanting i Kina, India og Vietnam har vært en økning i skogdekket på nesten 4 millioner hektar årlig i disse landene. Biodiversitet går tapt, og 17 000 arter trues av utryddelse. CO₂-utslipp i verden har økt med 46 pst siden 1990. Utslipp fra utviklingsland har økt fra sju til 18 milliarder metriske tonn i perioden 1990-2010, mens utslipp fra utviklede land har gått noe ned fra 15 til 14 milliarder metriske tonn. Overutnytting av fisk er fortsatt et alvorlig problem, men den globale fangsten har sunket fra 86,3 millioner tonn i 1996, da den var høyest, til 79,5 millioner tonn i 2008. Andelen overbeskattede fiskeslag har de siste 10 årene ligget på rundt 29 pst. Mer av verdens land og marine områder er nå beskyttet. Og i utviklingsland har disse områdene økt fra 8,6 pst i 1990 til 14,9 pst i 2012.

Delmålet under tusenårsmål 7 om å halvere andelen mennesker uten tilgang til trygt drikkevann er nådd og vil mer enn oppnås innen 2015. 99 pst. av verdens befolkning, og 87 pst. av mennesker i utviklingsland har tilgang til bedre drikkevannskilder, og tilsvarende for delmålet om å redusereandelen av utviklingslandenes urbane befolkning som bor i slum, som er gått ned fra 39 pst. i 2000 til 33 pst. i 2012. Det absolutte tallet har likevel steget fra 650 millioner i 2000 til 863 millioner mennesker i 2012.

Det åttende tusenårsmålet innebærer at det skal tas hensyn til de særlige behovene til de minst utviklede landene. Her er det gjort en viss fremgang, med betydelige reduksjoner i toll- og avgifter for eksportvarer til industrialiserte land. De minst utviklede landene kommer likevel dårlig ut når det gjelder andelen av den samlede, tollfrie eksporten til industriland. For utviklingsland som helhet var det en reell nedgang på 4 pst. i bistand fra 2011 til 2012 og dette skyldes global finanskrise Dette er første gang ODA har falt. Rundt en tredjedel av bistanden går til de minst utviklede landene. Kun 5 land, deriblant Norge, ga mer enn 0,7 pst. av BNI i bistand, slik FN anbefaler. Utviklingslandenes gjeldsbyrde målt i andel av eksportinntekt har gjennomgående falt de siste årene, men har stått i ro det siste året, noe som forklares med sviktende eksportinntekter, til tross for at gjeldsbyrden generelt går ned.

Kriteriet for ekstrem fattigdom ble i 1990 bestemt til en inntekt under USD 1 om dagen med utgangspunkt i prisnivået i 1985. Dette målet har siden blitt justert. F.o.m. MDG Report 2009 er det andelen som lever på under USD 1,25 om dagen som legges til grunn.