Del 3
Spesielle tema

8 Sektorovergripende miljø- og klimapolitikk

Regjeringens klima- og miljøpolitikk bygger på at alle samfunnssektorer har et selvstendig ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for aktivitetene sine og for å medvirke til at de nasjonale klima- og miljømålene kan nås. For en omtale av regjeringens samlede klima- og miljørelevante saker, se Klima- og miljødepartementets fagproposisjon.

Beskrivelse av miljøområde, miljømål og miljøutfordringer

Klimatilpasning

Klimatilpasning er en grunnleggende forutsetning for å nå bærekraftsmålene og et prioritert innsatsområde i regjeringens utviklingspolitikk. Verden må legge om til en klimarobust utvikling, og utviklingslandene må få støtte i dette arbeidet.

Fornybar energi

Globalt manglet omtrent 655 millioner mennesker tilgang til strøm i 2024 ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA). Omtrent 2 milliarder mennesker mangler tilgang til moderne energi til matlaging. Størstedelen av disse bor i Afrika sør for Sahara. Om lag tre fjerdedeler av de globale klimagassutslippene kommer fra produksjon og bruk av energi. Kull er den største enkeltkilden til utslipp globalt og det er et stort behov for å bygge ut fornybar energiproduksjon for å dekke energietterspørselen etter kraft på en bærekraftig måte. Selv om utbyggingen av fornybar energi har økt kraftig, har andelen fornybar energi i den globale energimiksen endret seg lite siste årene, mens framgangen i energieffektivisering har avtatt. Framdriften mot å nå bærekraftsmål 7 om å sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris er utilstrekkelig, med vedvarende betydelige mangler i tilgang til elektrisitet og rene og helsefremmende energiløsninger for matlaging, spesielt i Afrika sør for Sahara.

Matsikkerhet

Gjennom regjeringens strategi for matsikkerhet fra 2022 – Kraftsamling mot svolt – ein politikk for auka sjølvforsyning – samordnes tiltak for klima, klimatilpasning og økt matproduksjon. Klimaendringer rammer bønder og fiskere hardt. Samtidig må verdens matsystem legges om for å nå bærekraftsmålene og målene i Parisavtalen. Til det trengs investeringer i klimatilpasningstiltak.

Hav

Havretten vektlegger alle staters plikt til å bevare det marine miljøet og rett til å utnytte egne ressurser. Dette ligger til grunn for norsk havpolitikk – både hjemme og ute. Klimaendringene, forurensing og overfiske har ført til et økende press på havmiljøet og marine ressurser over hele verden. I arbeidet for bærekraftige verdenshav vil regjeringen bruke norsk kompetanse og ressurser, og slik bidra til gode havbaserte løsninger som vekt legger miljø- og klimahensyn og bidrar til aktivitet og arbeidsplasser.

Plastforurensing og marin forsøpling

Plastforurensing og marin forsøpling er det raskest voksende miljøproblemet verden står over for. Med havstrømmene blir avfall spredd til kyst og strender i nærheten av avfallskilden, men også til områder langt unna. Regjeringen vil lede an i innsatsen for å stanse plastforurensning og marin forsøpling og fortsette å være aktive i forhandlingene om en ambisiøs rettslig bindende global avtale mot plastforurensning.

Miljø

Tap av biologisk mangfold, forringede økosystemer og forurensing har i seg selv alvorlige negative konsekvenser for utvikling og miljø. De forsterker i tillegg de negative følgene av klimaendringene. Årsakene til klimaendringer, tap av biologisk mangfold og forurensning, også omtalt som «den triple planetære krisen», henger tett sammen, og tiltak for å løse krisen bør sees i sammenheng. Regjeringen vil jobbe for å støtte opp om Naturavtalen (Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework) under FN-konvensjonen om biologisk mangfold, inkludert gjennom støtte til tiltak i utviklingsland for gjennomføring av Naturavtalen og andre globale avtaler på miljøområdet.

EØS-finansieringsordningene

Mange europeiske klima- og miljøutfordringer er grenseoverskridende og krever samarbeid på tvers av landegrenser. EØS-finansieringsordningene er Norges frivillige bidrag til sosial og økonomisk utvikling i de 15 landene i EU som har en brutto nasjonalinntekt per innbygger som er 90 pst. eller lavere enn gjennomsnittet i EU. I tillegg skal midlene bidra til å styrke samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Bidraget for finansieringsperioden 2014–2021 var på totalt 2,8 mrd. euro fra Norge, Island og Liechtenstein og ble avsluttet i 2025. Klima, miljø og ren energi inngikk som en sentral del av den totale innsatsen. Innsats rettet mot grønn omstilling er ytterligere styrket i avtalen om ny periode med EØS-midler (2021–2028).

Rapport for 2025

Klimatilpasning

Norsk støtte til klimatilpasning er beregnet til 3,03 mrd. kroner i 2025. Tredoblingsmålet fra FNs klimakonferanse i Glasgow i 2021 anses derfor som innfridd. Innsatsen fulgte prioriteringene i strategien Klima, sult og sårbarhet fra 2021. Riksrevisjonen publiserte i 2025 en forvaltningsgjennomgang av bistand til klimatilpasning. Riksrevisjonen anbefalte bl.a. at Utenriksdepartementet sikrer riktig informasjon om størrelsen på klimatilpasningsbistanden, og styrker arbeidet med å få oversikt over resultater. Regjeringen vil følge opp Riksrevisjonens anbefalinger.

Fornybar energi

Regjeringen videreførte satsingen på fornybar energi gjennom bilaterale satsinger, støtte til multilaterale utviklingsbanker, frivillige organisasjoner og ordninger rettet direkte mot privat sektor. Norge støttet Mission 300, et initiativ lansert av Den afrikanske utviklingsbanken og Verdensbanken for å sikre tilgang til strøm for 300 millioner mennesker i Afrika sør for Sahara innen 2030. I 2025 ble det utviklet konkrete oppfølgingsplaner i 29 land, som også inkluderer nasjonale mål for tilgang til rene løsninger for matlaging.

Innsatsen for mobilisering av privat kapital ble styrket ved at den statlige garantiordningen for fornybar energi ble operasjonell. Samtidig var fremgangen på garantisatsingen for private aktørers investeringer i fornybar energi som ble lansert i 2022 moderat. Det har tatt lenger tid enn antatt å identifisere investeringsklare garantiprodukter i Afrika sør for Sahara, grunnet bl.a. covid-19, samt økte kostnader for kapital og innsatsvarer.

Klimainvesteringsfondet ble opprettet i 2022 og forvaltes av Norfund. Målet er å redusere eller unngå klimagassutslipp i utviklingsland som i dag har store utslipp fra fossilkraftproduksjon, særlig kullkraft. For 2025 bidro Klimainvesteringsfondet til finansiering av 10,6 GW fornybar energi som vil gi forhåndsestimerte unngåtte klimagassutslipp på 22,7 millioner tonn årlig. Samlet siden oppstarten anslås det at Klimainvesteringsfondets investeringer vil bidra til å unngå 40,3 millioner tonn CO₂ årlig. Ser vi bare på Norfunds andel av investeringene er tallet 5 millioner tonn unngåtte utslipp. Norfunds investeringer i fornybar energi under utviklingsmandatet har mål knyttet til å øke antall nye husholdninger som får tilgang til elektrisitet gjennom løsninger utenfor kraftnettet, og for ny kapasitet for kraftproduksjon knyttet til nett og bedrifter. I 2025 bidro Norfunds investeringer under utviklingsmandatet til tilgang på strøm for 1,6 millioner nye husholdninger og 1,7 GW ny kapasitet.

Tilgang til fornybar energi og ren matlaging inngikk i de norske prioriteringene i arbeidet med G20 ledet av Sør-Afrika der Norge var gjesteland i 2025, og spesielt i deltagelsen i arbeidsgruppen for energiomstilling. Norge bidro også aktivt til å løfte dette i FNs 2. komité for økonomiske og finansielle spørsmål, og på FNs klimakonferanse COP30 i Belém.

Matsikkerhet

Norsk bistand i 2025 har i stor grad bidratt til å styrke klimatilpasning, bærekraftig naturforvaltning og robuste matsystemer i utviklingsland, særlig i Afrika sør for Sahara, der klimaendringer fortsatt er en viktig årsak til matusikkerhet og fattigdom.

Et sentralt innsatsområde er utvikling av klimarobust landbruk. Støtten til landbruksutvikling har bidratt til at titusenvis av bønder har tatt i bruk klimasmarte dyrkingsmetoder som forbedrer jordhelse og produksjonsevne. Det internasjonale nettverket for landbruksforskning (CGIAR), FNs organisasjon for landbruk og ernæring (FAO) og stiftelsen som arbeider for bevaring av verdens avlingsmangfold (Crop Trust) har med støtte fra Norge bidratt til bevaring av plantegenetiske ressurser, utvikling av mer resistente frøsorter og styrking av lokale såfrøsystemer. Dette har økt motstandskraften mot tørke, varme og andre klimaendringer. Sikkerhetslagring av frø i Svalbard globale frøhvelv sikrer samtidig genetisk mangfold som er nødvendig for framtidig klimatilpasning. CGIARs forskning viser betydelige gevinster i form av økt produktivitet, bedre matsikkerhet og redusert sårbarhet for klimarelaterte sjokk. CGIAR har for eksempel utviklet tørke- og varmetolerante plantesorter som har gitt 20–40 pst. høyere avlinger under tørkeperioder.

Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD) er en av Norges største partnere og legger svært stor vekt på klimatilpasning i landbruket. I 2024 inneholdt 94 pst. av programmene og prosjektene integrerte tiltak som styrker mottakernes tilpasning til klimaendringer.

Jordforringelse og dårlig jordhelse reduserer avlinger og fører til store økonomiske og miljømessige tap. Norsk bistand har bidratt til utviklingen av den digitale plattformen SoilHive, som styrker kunnskapsgrunnlaget for bærekraftig forvaltning av jordressurser i flere afrikanske land.

Naturmangfold og økosystemer står også sentralt. FAO har, med norsk støtte, fremmet klimaresistente og mer varierte vekster, restaurert degradert natur og styrket arbeidet med biologisk mangfold på land og i havet.

Norsk utviklingspolitikk har bidratt til økosystembasert fiskeriforvaltning gjennom EAF Nansenprogrammet (Ecosystems Approach to Fisheries), som kartlegger marine ressurser i utviklingsland. Norge har også redusert ulovlig fiske og støttet etableringen av marine verneområder. For eksempel har norsk støtte til Blue Action Fund ført til at over 521 000 km² havområder ble beskyttet i 2025, inkludert viktige korallrev, mangroveskoger og sjøgressenger som binder karbon, verner kystområder og ivaretar biologisk mangfold.

Klimatilpasning og beredskap er et innsatsområde som gis prioritet. Norsk støtte til WFPs varslingsbaserte innsats har gjort det mulig å sette inn forebyggende tiltak før tørke og flom utvikler seg til humanitære kriser.

Hav

Sammen med Palau leder Norge Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet) og fremmer betydningen av havets miljøtilstand for bærekraftig utvikling. Panelet har som ambisjon at alle kyst- og havstater skal sikre 100 pst. bærekraftig havforvaltning gjennom Planer for bærekraftige hav innen 2030.

EAF Nansen-programmet bistår land med å utvikle en ansvarlig og bærekraftig fiskeriforvaltning som ivaretar hensynet til marine ressurser og økosystemer. Programmet Hav for utvikling styrker offentlig forvaltning av havsektorene i utvalgte samarbeidsland, og bygger på lang norsk erfaring med kunnskapsbasert havforvaltning. Programmet retter seg mot grunnleggende forutsetninger for en bærekraftig blå økonomi: institusjoner, data, planverktøy og tverrsektoriell koordinering – funksjoner som er avgjørende for at havet skal kunne bidra til matsikkerhet, sysselsetting og økonomisk utvikling.

Norge ratifiserte den nye internasjonale havmiljøavtalen (BBNJ) i juni 2025. Avtalen har regler om beskyttelse og bærekraftig bruk av verdenshavene, som ligger utenfor nasjonal jurisdiksjon.

Plastforurensing og marin forsøpling

Norge er en viktig pådriver i forhandlingene om en rettslig bindende global avtale mot plastforurensning. Norge og Rwanda leder høyambisjonskoalisjonen for forhandlingene, som omfatter 76 land. Det lyktes ikke å komme i mål med forhandlingene under møtet i Genève i august 2025, men det forventes at de formelle forhandlingene fortsetter våren 2027. Bistandsprogrammet mot plastforurensing og marin forsøpling finansierer tiltak for å redusere plastforurensing i utviklingsland, og bidrar til Norges høye profil i forhandlingene.

Miljø

Regjeringen støttet tiltak i utviklingsland og globale avtaler på miljøområdet. Noen hovedkanaler for dette var Den globale miljøfasiliteten (GEF) og FNs miljøprogram (UNEP). GEF bidrar til integrerte løsninger på klima- og miljøkrisen, og til gjennomføring av utviklingslands innsats for å nå målene i internasjonale miljøavtaler. Fondet har stor bredde i innsatsen både tematisk og geografisk, og oppnår gode resultater. Norge har bidratt med 150 mill. kroner til fondet for det globale rammeverket for biologisk mangfold (GBFF) under GEF, som bidrar til utviklingslands oppfølging av Naturavtalen. Naturavtalen tar sikte på å reversere tapet av naturmangfold og gjenopprette alle økosystemer innen 2050 ved bl.a. bevaring eller bærekraftig forvaltning av minst 30 pst. av alt land og hav på jorden.

Norsk fleksibel finansiering av UNEP bidrar til hele bredden av UNEPs arbeid med gjennomføringen av miljødimensjonen av bærekraftsmålene, og med å redusere negativ påvirkning på miljø i utviklingsland og land i konflikt.

EØS-finansieringsordningene

Hovedfokus for 2025 var å avslutte finansieringsperioden 2014–2021. Totalt ble det i perioden gjennomført 763 prosjekter på totalt 1 mrd. euro (37 pst. av totalt budsjett) under fanen «et grønt Europa». Tiltak inkluderte støtte til klima, fornybar energi, ressurseffektivitet og beskyttelse av økosystemer. Gjennomganger viser bl.a. at støtte til energieffektivitet, geotermiske, sol- og biomasseløsninger, samt kapasitetsbygging og samarbeid med giverland bidro positivt til å redusere avhengighet av fossilt brensel. Utslipp av CO₂ ble redusert med rundt 524 tonn pr. år samtidig som det er etablert en kapasitet på 77,22 MW for produksjon av ren energi. Restaurering av naturområder og innsats for bærekraftig forvaltning bidro til beskyttelse av biologisk mangfold og bevaring av habitater, samt også bedre flomregulering og redusert sårbarhet for tørke og ras. Støtte ble også gitt til fremme av sirkulærøkonomi, avfallsreduksjon og resirkulering.

Plan for videre arbeid 2027

Klimatilpasning

Arbeidet skal bidra til å redusere klimasårbarhet i utviklingsland, ved at landenes evne til å tilpasse seg klimaendringene og forebygge og håndtere klimarelatert risiko blir styrket. Norge vil delta aktivt i arbeidet med klimatilpasning under sekretariatet for FNs klimakonvensjon (UNFCCC), herunder utvikling av indikatorer og resultatoppfølging for klimatilpasning. Norges strategi for klimatilpasning, forebygging av klimarelaterte katastrofer og sultbekjempelse gir retning til arbeidet.

Fornybar energi

Tilgang til moderne energi og reduserte utslipp av klimagasser er sentrale forutsetninger for å nå bærekraftsmålene for fattigdomsbekjempelse og målene i Parisavtalen. Manglende tilgang og for lav andel fornybar energi i den globale energimiksen krever fortsatt satsing. Regjeringen vil støtte tiltak for økt tilgang til bærekraftig energi og redusere fremtidige utslipp i utviklingsland. Dette omfatter både tiltak rettet mot tilgang til strøm og til løsninger for ren matlaging. Kunnskapsprogrammet «Energi for utvikling» videreføres. Det vil legges særlig vekt på å innrette den norske satsingen slik at den bidrar til gjennomføring av bærekraftsmål 7 i Afrika sør for Sahara og initiativet Mission 300. Arbeidet for å involvere privat sektor sterkere i innsatsen videreføres, særlig gjennom støtte til Norfunds utviklingsmandat, Klimainvesteringsfondet og den statlige garantiordningen på 5 mrd. kroner etablert i 2024. Regjeringens garantisatsing for fornybar energi på 1,5 mrd. kroner lansert i 2022, forlenges fra 2027 til 2030. Det åpnes for at satsingen kan gjennomføres gjennom bruk av den statlige garantiordningen, og at premiesubsidier knyttet til den statlige garantiordningen kan telles inn i måltallet for denne satsingen. Hensikten er å bidra til mest mulig effektiv bruk av både statlige garantier og tilskuddsmidler.

Matsikkerhet

Hovedprioriteringen for 2027 er å fremme og integrere matsikkerhet som en del av arbeidet innen klima, klimatilpasning, hav og blå økonomi, sikkerhetspolitikk og humanitær innsats.

Hav

Regjeringen vil fortsatt støtte utviklingen av en bærekraftig havøkonomi i utviklingsland og videreføre støtten til det internasjonale Havpanelet. Regjeringen vil fortsette støtten til kunnskapsprogrammene Hav for utvikling (Hfu) og Fisk for utvikling (Ffu). Innsats for reduserte klimautslipp fra havsektorer, herunder utvikling av grønn skipsfart i utviklingsland, vil videreføres. Arbeidet mot internasjonal fiskerikriminalitet, bl.a. gjennom Blue Justice-initiativet som forvaltes av Nærings- og fiskeridepartementet, videreføres. Regjeringen vil fortsette å fremme og støtte FNs havforskningstiår. Tiåret skal fremme ny, vitenskapelig kunnskap som kan brukes til å styrke forvaltningen av hav- og kystområder i hele verden.

Plastforurensing og marin forsøpling

Bistandsprogrammet mot marin forsøpling og plastforurensing varer til 2028. Programmet arbeider for å redusere plastforurensning og marin forsøpling i utviklingsland for å beskytte helse og miljø. Støtte til bedre avfallshåndtering og opprydning av plastavfall i samarbeidsland er sentralt i programmet. Det vil jobbes målrettet for sterkere involvering av privat sektor. Bistandsprogrammet vil bli en sentral del av Norges oppfølging av en fremtidig global avtale mot plastforurensning.

Miljø

Regjeringen vil videreføre innsatsen for integrerte løsninger på klima- og miljøkrisen, gjennom bl.a. at Norge har forpliktet 780 mill. kroner i perioden 2026–2029 til Den globale miljøfasiliteten (GEF), og videreført støtte til FNs miljøprogram (UNEP). Regjeringen vil være en pådriver for høyt ambisjonsnivå i multilaterale miljøprosesser, og vektlegge miljø hensyn sterkere i våre relasjoner med andre land.

EØS-finansieringsordningene

Avtale om ny periode med EØS-midler (2021–2028) ble undertegnet høsten 2024. Totalt budsjett er 3,268 mrd. euro. Grønn omstilling er ett av tre tematiske satsingsområder og inkluderer innsats rettet mot klima, biodiversitet og økosystemer, bærekraftig naturressursforvaltning, energi sikkerhet, sirkulærøkonomi, bærekraftig hav, havforvaltning, og blå vekst i tillegg til grønn innovasjon og næringsutvikling. Midlene skal bidra til at landene skal kunne oppfylle sine forpliktelser, inkludert EU regelverk. De øvrige satsingsområdene er demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, samt sosial inkludering og samfunnsmessig robusthet.

9 Oppfølging av bærekraftsmålene

Verden ligger ikke an til å nå bærekraftsmålene innen 2030. Fremgangen er meget ujevn. Det er positive resultater innen helse, sosial beskyttelse, energi, digitalisering og tilgang til vann, men framdriften er altfor langsom på sentrale områder som fattigdom, sult, ulikhet, klima og biologisk mangfold.

Ser man på delmålene i 2030-agendaen globalt er kun 36 pst. i dag i rute eller har moderat fremgang. For rundt halvparten av delmålene er det kun marginal eller stagnert fremgang. For atter 15 pst. av delmålene går utviklingen feil vei. Behovet for å reversere disse trendene er, ifølge FNs framdriftsrapport om bærekraftsmålene, maktpåliggende.1

Årsakene til den ujevne framgangen er mange. Økende konflikter og geopolitisk fragmentering har reversert tidligere positiv utvikling og skapt store humanitære kriser i deler av verden. Klimaendringer og miljøforringelse øker i omfang, og svekker matsikkerheten. Dette rammer sårbare grupper hardest. Pandemien har etterlatt varige spor, gjennom tapte utviklingsgevinster og tregere forbedringer i fattigdoms- og sysselsettingsindikatorer. Strukturelle utfordringer som ulikhet, svak institusjonskapasitet, kraftig fall i bistand, økende gjeld og lavere investeringer reduserer handlingsrommet i utviklingsland. Dette gjør det igjen vanskelig å omsette politiske mål til konkrete resultater.

En viktig støttespiller som FN befinner seg i en finansiell og organisatorisk krise. Særlig USA, men også andre store givere, har redusert støtten til FNs organisasjoner og aktiviteter. Enkelte land motarbeider til og med bærekraftsagendaen som organiserende prinsipp for samarbeid om utvikling. FNs generalsekretær har igangsatt en reformprosess, kalt UN80, som respons på situasjonen. Det må omfattende endringer til i arbeidsprosesser, oppgaver og organisering for å tilpasse FN til et nytt finansielt landskap og kunne bidra til at bærekraftsmålene nås. Norge er aktivt støttende til denne prosessen og jobber tverr-regionalt for å oppnå enighet om reformer.

Bistand er imidlertid bare en liten del av innsatsfaktorene som skal til for å lykkes med bærekraftsmålene. Landenes egen offentlige finansering og nasjonale ressursmobilisering er mest sentral.

Selv om vi erkjenner at det i dag skal godt gjøres at verden kommer så langt på vei som det ble planlagt for i 2015 da målene ble vedtatt, vil regjeringen likevel gjøre sitt for at verden oppnår mest mulig fremgang før utgangen av 2030, i partnerskap med flere.

Bærekraftsagendaen er å regne som et veikart for at ulike partnere, fra nasjonale myndigheter til kommuner, sivilt samfunn, fagforeninger, forskning, privat sektor, internasjonale partnere og enkeltindivider skal ha en rettesnor for bærekraftig utvikling. 2030-agendaen er i sin natur en desentralisert agenda der mange bidrar.

Derfor har Norge, som andre land i verden, strukturert vår utviklingspolitikk, men også mye av innenriks- og utenrikspolitikken, rundt 2030-agendaen. Norske kommuner og fylkeskommuner legger 2030-agendaen til grunn for sine planverk og strategier. Store deler av det norske næringslivet tar utgangspunkt i bærekraft og spesifikt 2030-agendaen som instrument. Også de fleste store fondsinvestorer som Statens pensjonsfond utland (SPU) og KLPs pensjonsfond gjør det. Sivilsamfunnet, akademia og arbeidslivets parter bruker bærekraftsmålene i sin virksomhetsstyring. Norske skolebarns opplæringsplaner gjennomsyres av bærekraft som et konsept.

Regjeringen la sommeren 2025 frem stortingsmeldingen om status på Norges arbeid med bærekraftsmålene.2 Meldingen vektlegger de områdene der Norge har et forbedringspotensial. I 2026 presenterte Norge den tredje norske frivillige nasjonale gjennomgangen av status for gjennomføringen av bærekraftsmålene i Norge under Høynivåforumet for bærekraftig utvikling i regi av FNs økonomiske og sosiale råd, ECOSOC3. Den viser at for Norges del har en i stor grad lykkes med god fremgang på de aller fleste målområder, og bidrar aktivt til at andre land kan gjøre det samme.

Mål 1: Utrydde alle former for fattigdom i hele verden

Fremgang på bærekraftsmål 1 har gått svært langsomt de siste årene og uten vesentlig opptrapping av innsatsen vil målet ikke bli nådd i 2030.

Pandemi, natur- og klimakrise, krig og konflikt, gjeldskrise og levekostnadskrise har bremset den store fremgangen man så frem til 2015. Det er nå anslått at 10 pst. av verdens befolkning lever i ekstrem fattigdom, målt etter den reviderte internasjonale fattigdomsgrensen. Flesteparten av disse er i Afrika sør for Sahara, og i konfliktrammede land og regioner.

Risikoen for å havne i, eller tilbake i, fattigdom forblir høy, ifølge FNs framdriftsrapport. I 2026 anslås Verdensbanken at over 800 millioner mennesker fortsatt lever i ekstrem fattigdom. Verdensbanken anslår samtidig at 400 millioner av verdens aller fattigste vil bo i sårbare land i løpet av de neste ti årene.

For første gang mottok over halvparten av verdens befolkning minst én form for trygde- eller velferdsytelse i 2025. Til tross for denne milepælen står fortsatt 3,8 milliarder mennesker uten dekning. Det er også positivt at myndigheter bruker mer på utdanning, helse og sosial beskyttelse, men fremvoksende markeder og utviklingsøkonomier ligger fortsatt bak avanserte økonomier når det gjelder tildeling av ressurser til disse grunnleggende tjenestene.

Norsk utviklingspolitikk har som mål å bidra til samfunnsendring gjennom å bekjempe ulikhet og fattigdom, og å fremme økonomisk utvikling og velferd i utviklingsland. Hovedveien ut av fattigdom går gjennom bærekraftig økonomisk vekst, jobbskaping, et velorganisert arbeidsliv og rettferdig fordeling. Den offisielle utviklingsbistanden (ODA) fra Norge i 2025 var 58,9 mrd. kroner. Dette utgjorde 1,03 pst. av bruttonasjonalinntekt (BNI).

Støtte gjennom Verdensbanken er et sentralt virkemiddel i kampen mot fattigdom og ulikhet. Verdensbanken fremhever særlig innsats innen energi, landbruk, helse, turisme og industri som sentrale områder for lokal jobbskaping og økonomisk utvikling. I finansåret 2025 (juli 2024-juni 2025) utgjorde Verdensbankens totale finansiering til klima- og utviklingsformål 118,5 mrd. USD. Mobilisering av privat kapital står sentralt i Verdensbankens arbeid.

FNs generalforsamling har vedtatt et mål om at 0,7 pst. av BNI skal gå til ODA. I 2025 var det bare fire medlemsland av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECDs) utviklingskomité som nådde dette målet: Norge, Luxembourg, Sverige og Danmark. Foreløpige ODA-tall for 2025 viser et historisk fall i bistanden fra medlemslandene av OECDs utviklingskomité. Samlet ODA var på 174,3 mrd. USD, tilsvarende 0,26 pst. av samlet BNI, og falt med 23,1 pst. reelt fra 2024.

Mål 2: Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk

Utviklingen for bærekraftsmål 2 er utilstrekkelig, ifølge FNs framdriftsrapport. Det har skjedd noe forbedring i kampen mot veksthemming og avmagring blant barn, og en beskjeden økning i kostholdsvariasjon blant små barn. Etter at sult og matusikkerhet økte i tiden etter 2017, og spesielt i kjølvannet av pandemien, ser man nå en nedgang i sulttallene.

Likevel, mellom 638 og 720 millioner mennesker opplevde sult i 2024, og anslagsvis 2,3 milliarder mennesker var rammet av moderat eller alvorlig matusikkerhet. Selv om dette utgjør en positiv utvikling globalt, øker fortsatt sult i Afrika og Vest-Asia.4 Klimaendringer, krig, konflikter og fattigdom er hovedårsakene til økende sult. Periodevis rekordhøye priser på mat, energi og kunstgjødsel rammer de fattigste hardest. Som et resultat av denne utviklingen har sultbekjempelse blitt en større del av Norges humanitære innsats, og er en av hovedprioriteringene i Norges humanitære strategi som ble lansert i mai 2024.5

Regjeringen viderefører Strategi for klimatilpasning, forebygging av klimarelaterte katastrofer og sultbekjempelse og strategien Kraftsamling mot svolt – ein politikk for auka sjølvforsyning. Den har som hovedmål å bidra til økt lokal og nasjonal matsikkerhet gjennom satsing på klimarobust småskala matproduksjon og småbønders og fiskeres deltakelse i lokale og regionale matverdikjeder. Matsystemene forårsaker en tredel av drivhusgassene, bruker 70 pst. av vannressursene og står for 80 pst. av tap av biologisk mangfold. Matstrategien skal også bidra til å oppnå Norges klimafinansieringsmål, med fokus på tiltak for klimatilpasning. Norge prioriterer sammenhengen mellom plantehelse, dyrehelse, folkehelse og miljø (ofte omtalt som «én helse»).

Et viktig tiltak for genetisk mangfold og matsikkerhet er Svalbard globale frøhvelv, driftet i samarbeid mellom Landbruks- og matdepartementet, Nordisk Genressurssenter og Global Crop Diversity Trust. Dette sikrer langtidsbevaring av frø fra over 6 000 plantearter.

Norge har sterke kompetansemiljøer innen sjømat og klimatilpasset landbruk med utstrakt faglig samarbeid i en rekke utviklingsland.

Støtte til kunnskapsbasert landbruksutvikling gjennom bl.a. Det globale nettverket for landbruksforskning (CGIAR) gir gode resultater. Støtten bidrar til bl.a. værvarslingstjenester og mer klimahardføre frøsorter.

Mål 3: Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder

Framdriften mot bærekraftsmål 3 er i dag utilstrekkelig. Selv om utviklingen på enkelte områder går i riktig retning, skjer den i et tempo som langt fra er nok til å nå målene innen 2030, og ulikhetene – både mellom og innad i land – forblir store og vedvarende.

De siste tiårene har gitt viktige fremskritt, særlig i reduksjon av barnedødelighet og økt tilgang til grunnleggende helsetjenester. Samtidig har utviklingen stagnert, og på enkelte områder gått tilbake etter covid-19-pandemien. Mødredødeligheten reduseres ikke raskt nok, og universell helsedekning er fortsatt langt unna: over halvparten av verdens befolkning mangler tilgang til nødvendige helsetjenester, ofte med store økonomiske konsekvenser.

Samtidig øker sykdomsbyrden fra hjerte-karsykdommer, kreft, diabetes, luftveissykdommer, psykiske lidelser og andre ikke-smittsomme sykdommer raskt og dominerer nå globalt. Denne utviklingen forsterkes av klimaendringer og miljøfaktorer som luftforurensning, og skjer parallelt med vedvarende smittsomme sykdommer og økende antimikrobiell resistens. Resultatet er et mer komplekst og krevende sykdomsbilde.

Skal bærekraftsmål 3 nås, kreves en betydelig opptrapping av innsatsen: sterkere og mer integrerte helsesystemer, særlig med vekt på primærhelsetjenesten, samt en tydelig dreining mot forebygging. Uten en slik omstilling vil målet om god helse for alle forbli uoppnåelig.

Global helse er en hovedprioritering i norsk utviklingspolitikk. Norge bidrar til universell helsedekning, helsefremmende arbeid og helsesikkerhet i de fattigste landene, styrking av seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, fremme av mødre- og barnehelse og globalt samarbeid om pandemiberedskap, -forebygging og -respons. Norsk bistand inkluderer institusjonssamarbeid for å styrke landenes primærhelsetjenester og folkehelsefunksjoner, som et ledd i arbeidet med å sikre universell helsedekning. Det legges vekt på kampen mot smittsomme sykdommer, og da særlig gjennom de store globale helseinitiativene.

Norge har vært ledende i prosessen som etablerte Lusaka-agendaen. Denne har som mål bl.a. å få de globale helseinitiativene (f.eks. Vaksinealliansen Gavi, Det globale fondet for bekjemping av aids, tuberkulose og malaria, Global Financing Facility m.fl.) til å jobbe bedre sammen, slik at de effektivt kan bidra til å styrke helsesystemene i landene de jobber i.

Mål 4: Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle

Fremgangen er for sakte og for ujevn for bærekraftsmål 4. God og relevant utdanning er avgjørende for å nå de andre bærekraftsmålene. Det gjelder bl.a. høy sysselsetting, bærekraftig økonomisk vekst, sosial utjevning og fattigdomsbekjempelse. De fleste av verdens barn får grunnutdanning, også i fattige land, men det er likevel om lag en kvart milliard barn og unge i verden som ikke går på skole.

Kvaliteten på utdanningen er lav i mange land, og antall barn og unge med lavt kunnskapsnivå har økt. Det er estimert at 70 pst. av 10-åringer i lav- og mellominntektsland ikke kan forstå en enkel tekst, mens tallet før pandemien var 57 pst.

FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) sin vurdering er at bærekraftsmål 4 om kvalitetsutdanning ikke vil nås. Over halvparten av alle barn som ikke går på skole i dag bor i land preget av krise og konflikt. Jenter er fortsatt underrepresentert i utdanning i utviklingsland. Utdanning av jenter reduserer risikoen for barneekteskap og tidlig graviditet.

Utdanning er et viktig innsatsområde i utviklingspolitikken. Det blir særlig lagt vekt på utdanning i kriser og konflikt, jenters utdanning og seksualitetsundervisning. Samarbeid om høyere utdanning mellom læresteder i Norge og i samarbeidsland i sør, samt mellom institusjonene i sør, styrker kapasitet og læreutbytte og høyner kvaliteten på utdanningstilbudet, institusjonenes evne til å uteksaminere høykvalifisert arbeidskraft, samt til å gjennomføre et høyt volum av forskning med god standard.

En stor del av utdanningsbistanden kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner og fond som FNs barnefond (UNICEF), UNESCO, Det globale partnerskapet for utdanning og Education Cannot Wait. Arbeid for å sikre bedre beskyttelse av utdanningsinstitusjoner, bl.a. gjennom oppfølging av den internasjonale erklæringen om trygge skoler, inngår som en del av den humanitære innsatsen.

Norske og lokale sivilsamfunnsorganisasjoner og myndigheter i partnerland er også viktige kanaler for norsk støtte til utdanning.

Mål 5: Oppnå likestilling og styrke jenters og kvinners stilling

Norge er en tydelig forsvarer av kvinners og jenters rettigheter i en verden der motstanden er stadig økende. Det er fremgang på bærekraftsmål 5, men det går for sakte er ujevn og sakte. Antall barneekteskap er på vei nedover, men fortsatt var en av fem kvinner i alderen 20-24 år gift før de fylte 18. Bare 56 pst. av kvinner i alderen 15-49 år som er gift eller samboere, kan gjøre selvstendige valg om seksualitet og svangerskap. I de 78 landene man har data for, har nesten 2/3 utilstrekkelig lovverk for å beskytte kvinners rett til arv og jordrettigheter.6 I Handlingsplan for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling i Norges utenriks- og utviklingspolitikk (2023–2030) prioriteres særlig støtte til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, inkludert familieplanlegging, prevensjon og trygge aborter. Å motvirke vold mot kvinner, å styrke deres økonomiske og politiske deltakelse og å styrke rollen til kvinner i arbeidet med klima, energi og matsikkerhet er andre prioriterte innsatser i planen.

Regjeringen viderefører målet om at minst 50 pst. av all bilateral bistand skal ha kjønnslikestilling som hoved- eller delmål. For 2025 var andelen 42 pst.

FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling (UN Women), FNs befolkningsfond (UNFPA) og sivilsamfunnsaktører er sentrale samarbeidspartnere i arbeidet for kjønnslikestilling.

Kjønnsperspektivet ligger til grunn for norsk humanitær innsats. Kvinners deltakelse i planlegging og gjennomføring av humanitær innsats er prioritert. Norge har videreført internasjonalt lederskap i bekjempelse av seksualisert og kjønnsbasert vold (SGBV) og i å bedre tilgangen til seksuelle og reproduktive helsetjenester i humanitære kriser. Gjennom FN, Røde Kors-bevegelsen og norske sivilsamfunnsorganisasjoner har Norge bidratt til beskyttelse mot SGBV og styrket den operative responsen til overlevende. Jenter og kvinner er særlig utsatt for SGBV, men gutter og menn rammes også, og Norge har jobbet for økt bevissthet om dette. Norge har lederskapet for den globale plattformen Call to Action on Protection from Gender-Based Violence in Emergencies i perioden 2025–2026. Norge arbeider målrettet for å sikre at FN og andre humanitære partnere integrerer kjønnsperspektivet i all sin innsats, blant annet gjennom vårt arbeid i styrene og i forhandlinger om resolusjoner som gir humanitære FN-organisasjoner sine mandat.

Gjennom FN og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner støttes arbeid for å bekjempe barneekteskap og kjønnslemlestelse.

Norges gjennomføring av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og tilhørende resolusjoner er styrket gjennom regjeringens femte handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet. Tre departementer utarbeider egne oppfølgingsplaner av handlingsplanen; Justis- og beredskapsdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet. I lys av sikkerhetssituasjonen i Europa, er det lagt større vekt på nasjonale målsettinger og samspill mellom nasjonal og internasjonal innsats, samt at klima, fred og sikkerhet er inkludert. Norges prioritering av inkludering av kvinner i alt freds- og sikkerhetsarbeid gjennom sikkerhetsrådsperioden er videreført.

Mål 6: Sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold for alle

Ifølge FNs framdriftsrapport så har det vært for sakte framgang på bærekraftsmål 6. Dette målet er det, i tillegg til klima (SDG 13) som ligger lengst unna å bli nådd. I 2024 manglet 2,1 milliarder mennesker tilgang til trygt drikkevann, 3,4 milliarder hadde ikke tilgang til gode sanitærløsninger, og 1,7 milliarder manglet grunnleggende hygienetjenester hjemme.

Befolkningsvekst og klimaendringer fører til økt vannmangel mange steder og setter naturressursene under press. Dette påvirker mat- og vannsikkerheten, menneskers helse og livsgrunnlag, infrastruktur og økosystemers tilstand. Omtrent 10 pst. av verdens befolkning lever i land som har mangel på vann. Skal bærekraftsmålene for vann og sanitærforhold nås, må innsatsen fem- til seksdobles.

Norge har ikke prioritert innsats for bærekraftsmål 6 gjennom utviklingssamarbeidet. Det er beskjeden innsats gjennom humanitær bistand, helse, utdanning og utvikling på landsbygda. Kirkens Nødhjelp er den største samarbeidspartneren for regjeringen innen vann, sanitær og hygiene (WASH).

Mål 7: Sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris

Det er tydelig fremgang på bærekraftsmål 7, men man er ikke i rute. I 2024 hadde 92 pst. av verdens befolkning tilgang til elektrisitet. Fortsatt mangler 655 millioner mennesker tilgang til elektrisitet, og det er et stort skille mellom byer og landlige strøk. Omtrent en-fjerdedel av verdens befolkning, 2 milliarder mennesker, bruker ineffektive og forurensende kokeovner. Situasjonen er særlig utfordrende i Afrika sør for Sahara, der om lag 563 millioner mennesker mangler tilgang til elektrisitet. Ifølge FN vil over 640 millioner mennesker fortsatt være uten tilgang til elektrisitet og omtrent 1,7 milliarder uten tilgang til rene brensler og teknologi for ren matlaging i 2030 med dagens politikk og investeringer.

Andelen fornybar energi i den globale energimiksen øker svakt, og investeringene dreies i økende grad mot fornybar energi. Globale investeringer i sol- og vindkraft øker raskt, men det er regionale forskjeller. Størsteparten av investeringene skjer i Kina, EU og USA mens mindre enn 2 pst. av investeringene skjer i Afrika. Forbedring i energieffektiviteten skjer ikke raskt nok og det er betydelig behov for å oppskalere innsatsen.

For å nå klima- og bærekraftsmålene må den globale innsatsen styrkes vesentlig, og investeringene må minst firedobles fram mot 2030. Den norske innsatsen for fornybar energi vektlegger tiltak som støtter lokale strømløsninger, bidrar til ren matlaging, utbygging av fornybar energi, forbedring av investeringsklimaet og energiforvaltningen i samarbeidslandene, og utbygging av strømnettet. Innsatsen er særlig rettet mot land i Afrika. Kunnskapsprogrammet Energi for utvikling ble lansert i 2022 og aktiviteter er igangsatt eller planlagt i Malawi, Mosambik, Nepal, Nigeria, Tanzania og Uganda. Norge er partner til større internasjonale program ledet av G7-landene for rettferdig omstilling av energisektoren og utfasing av kullkraftverk i Indonesia og Vietnam. Statsminister Støre leder Den globale energialliansen (Global Energy Alliance for People and Planet – GEAPP). Alliansen bidrar til å mobilisere privat og offentlig kapital til fornybar energi i utviklingsland.

Norfund er Norges hovedinstrument for utbygging av fornybar energi i utviklingsland. I 2025 bidro Norfunds investeringer til at 1 650 000 husholdninger i utviklingsland fikk tilgang til strøm. Norfund forvalter også Klimainvesteringsfondet som bidrar til å unngå klimagassutslipp ved å investere i fornybar energi i utviklingsland. Se mål 13 for en bredere omtale. Norge har etablert en statlig garantiordning som bidrar til økte investeringer i fornybar energi i utviklingsland fra privat sektor og undertegnet den første garantiavtalen med den Inter-amerikanske utviklingsbanken i 2025.

Mål 8: Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle

Det er blandet fremgang på bærekraftsmål 8. Verdensbanken estimerer at global vekst vil reduseres til 1,9 pst. i 2026, ned fra 2,5 pst. i 2025, som en konsekvens av konflikten i Midtøsten og økte energipriser. Økonomisk vekst i fremvoksende økonomier og utviklingsland er på det laveste nivået siden pandemien.

I 2025 arbeidet 58 pst. av verdens sysselsatte i uformell sektor. Stadig er få land i overenstemmelse med vedtatte arbeidstakerrettigheter. Å skape anstendige arbeidsplasser fram mot 2030 er en økende utfordring for alle land. I 2025 økte den globale sysselsettingen i takt med en voksende arbeidsstyrke, noe som holdt den globale arbeidsledighetsraten stabil på 4,9 pst, omtrent på samme nivå som i 2023 og 20247.

En lønnsom og ansvarlig privat sektor som bidrar til jobbskaping og skatteinntekter er nøkkelen til bærekraftig vekst og fattigdomsreduksjon. Tilgang til markeder og finansiering, bedre rammevilkår og tilgang til ren energi er viktige forutsetninger for at næringslivet i utviklingsland kan få inntekter og skape arbeidsplasser.

Norfund er det viktigste norske verktøyet for å fremme bærekraftig næringsutvikling i utviklingsland. Gjennom investeringer, lån og garantier bidrar Norfund til å utvikle levedyktig, lønnsom virksomhet som ellers ikke ville blitt satt i gang på grunn av høy risiko. Ved utgangen av 2025 var det totalt 788 000 arbeidsplasser i selskapene Norfund er investert i. I 2025 betalte selskapene i utviklingsmandatets portefølje totalt 41 mrd. kroner i skatter og avgifter, hvorav 31 mrd. kroner i Afrika. Videre ble det utbetalt 64 mrd. kroner i lønn i bedriftene Norfund er investert i, også dette hovedsakelig i Afrika.

Verdensbank-gruppen er den største enkeltmottakere av norsk bistand og har jobbskaping som sin øverste prioritering, med vektlegging av investeringer i infrastruktur, styrking av det regulatoriske rammevilkår for privat sektor, og mobilisering av privat kapital. I Norges dialog med Verdensbanken om jobbskaping vektlegges ikke bare flere, men også bedre jobber, i tråd med anstendig arbeid agendaen. Norge støtter en rekke bistandsprogrammer i regi av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), der hovedmålet er å skape bærekraftige, anstendige arbeidsplasser og fremme arbeidstakernes rettigheter.

En økning i handel kan ha stor effekt på inntekter og er en helt sentral komponent i finansiering for utvikling. Handelsrettet utviklingsarbeid skal bidra til at utviklingsland er bedre rustet til å dra nytte av internasjonal handel. Norge bidrar til flere multilaterale fond opprettet for dette formålet, bl.a. som en av de viktigste bidragsyterne til Enhanced Integrated Framework (EIF), et program som eksplisitt nevnes under bærekraftsmål 8. EIF har bidratt til å styrke handel og nødvendig kapasitet ved institusjonene i de minst utviklede landene og gikk inn i sin tredje fase i 2025. Et annet eksempel er Norges støtte til at utviklingslandene kan oppfylle krav til mattrygghet og produktsikkerhet gjennom tilskudd til arbeidet i WTOs Standards and Trade Development Facility (STDF).

Regjeringen har en målsetting om å øke norsk eksport, bortsett fra olje og gass, med 50 pst. innen 2030. Dette legger føringer også for Utenriksdepartementets arbeid med næringsfremme. Potensialet er stort i fremvoksende markeder, noe som stiller økte krav til bedrifters aktsomhetsvurderinger av menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, både i egen virksomhet og i leverandørkjedene. Norge har klare forventninger til norske selskaper om at de opptrer ansvarlig og følger prinsippene. Denne forventningen er gjort juridisk bindende gjennom åpenhetsloven. Sammen med de tydelige forventingene i eierskapsmeldingen og de etiske retningslinjene til Statens pensjonsfond utland, har Norge et godt rammeverk for at norske selskaper skal opptre ansvarlig og bidra til anstendige arbeidsforhold. Norges utenriksstasjoner legger også til rette for dette gjennom informasjon og dialog med relevante bedrifter.

Mål 9: Bygge robust infrastruktur, fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og bidra til innovasjon

Det er noe fremgang på bærekraftsmål 9, men fremgangen er for liten med store regionale forskjeller. I et bærekraftig og velfungerende samfunn er effektiv og god infrastruktur, inkludert digital offentlig infrastruktur, avgjørende. Eksempler er skoler og helseinstitusjoner, fysisk infrastruktur for transport og energi, og informasjons- og kommunikasjonsteknologi. I mange utviklingsland er dette en betydelig utfordring, spesielt utenfor byene. Globalt har det vært store framskritt, særlig innen mobiltelefoni og mobiltjenester, og om lag 95 pst. av verdens befolkning bor i områder med mobil bredbåndsdekning. Likevel har mellom 2 og 3 milliarder mennesker fortsatt ikke tilgang til meningsfull bruk av digitale løsninger eller internett, og det digitale gapet har vært særlig synlig gjennom pandemien. Det digitale gapet forsterker ulikheter. Tilgang hindres av bl.a. kostnader for bruk og innkjøp av mobile enheter, språkbarrierer, manglende digitale ferdigheter og kulturelle/religiøse barrierer. I deler av verden er det også et skille mellom kvinner og menn, der kvinner i større grad mangler tilgang.

Digitalisering er en integrert del av Norges utviklingspolitikk. Satsingen på digitalisering i utviklingspolitikken har gitt Norge en ledende rolle i arbeidet med å fremme globale digitale fellesgoder og åpen kildekode, åpne data og åpne modeller for kunstig intelligens som fundament for bærekraftig utvikling. Digital offentlig infrastruktur er en satsing i mange utviklingsland og en prioritet for Norge innenfor Alliansen for digitale fellesgoder. Tilnærmingen med å gjøre fritt tilgjengelig havdata, skogdata, værdata, helseinformasjonsystemer og ID-systemer mv., har gitt utviklingsland umiddelbar tilgang til tidligere svært kostbar digital infrastruktur og ressurser.

Norge støtter forskning, innovasjon og digitalisering i utviklingsland. Gjennom programmet Visjon 2030 samarbeider næringsliv, forskning og sivilsamfunn om å fremme fattigdomsreduksjon i land som mottar norsk bistand. Norge har konkrete innsatser inn mot bl.a. økte digitale ferdigheter hos unge, støtte til inkubatorer og innovasjonsknutepunkt for unge entreprenører, inkludert personer med funksjonsnedsettelser. Norge har bidratt til økt mobilisering av finansiering og teknologier fra partnere for grunnleggende digital infrastruktur gjennom lederskapet i Alliansen for digitale fellesgoder.

Norge støttet flere inkubatorer og akseleratorer i Afrika som bidrar med kapital og kompetanse til lovende lokale entreprenører og gründere. Antler i Afrika har som mål å tiltrekke seg talenter og gründere til teknologibaserte oppstartsbedrifter. Satsingen i Afrika ble utvidet fra Kenya til Nigeria i løpet av 2025. Antler har gjennom prosjektet reist investeringsfond på over 250 mill. kroner og investert i over 35 porteføljeselskaper i Afrika. Disse nye selskapene har hentet inn mer enn 490 mill. kroner i kapital fra investorer og finansinstitusjoner og skapt anslagsvis 400 direkte jobber og bidratt til 8000 indirekte arbeidsplasser. Antler beregner at det Norge-støttede initiativet totalt har mobilisert 14 ganger så mye kapital som støtten fra Norge, noe som understreker det katalytiske potensialet i denne type innovative prosjekter.

Innovate Now/Assistive Technologies for Disability Trust har fått støtte til å bygge Afrikas første dedikerte akselerator for hjelpemidler og teknologi for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Samlet mobiliserte virksomheten 37,1 mill. kroner til 47 virksomheter i 11 land, med 33 partnere og 504 investorer. Hver krone fra Norge har utløst fire kroner i tilleggskapital, og mer enn 238 000 mennesker har hatt nytte av innovasjonene i prosjektet. Resultatene viser at katalytisk bistand også kan utløse privatkapital i markeder for hjelpemidler til personer med nedsatt funksjonsevne med begrenset kjøpekraft.

Mål 10: Redusere ulikhet i og mellom land

Det er blandet fremgang på bærekraftsmål 10. Verdensbankens tall viser imidlertid at fremgangen i inkluderende økonomisk vekst har stagnert etter pandemiens utbrudd.

Vedvarende økonomisk vekst siden årtusenskiftet bidro til at forskjellene mellom land minket og antallet lavinntektsland ble redusert. Den sterke økonomiske veksten i Asia siden 1980 har gitt det største bidraget til økonomisk utjevning mellom land. Forskjellene innad i land har imidlertid blitt større. Covid-19 bidro til å øke ulikheten også mellom land. Den negative utviklingen skyldes økonomisk krise, forsterket av økt konflikt og klimaendringer. Den siste World Inequality Report fra 2026 viser at de 10 pst. rikeste av verdens befolkning mottar en stadig større andel av den globale inntekten og den fattigste halvparten får en stadig mindre andel av totalen.

Stor økonomisk ulikhet kan gi sosial uro, svekke tillit mellom mennesker og forverre økonomiske og andre kriser. Innsats mot ulikhet er høyt prioritert i regjeringens utviklingspolitikk, bl.a. gjennom fremme av nasjonal ressursmobilisering. Norge spilte en sentral rolle som tilrettelegger for erklæringen fra FNs fjerde konferanse om finansiering for utvikling, som ble vedtatt i Sevilla i juni 2025. Compromiso de Sevilla legger særlig vekt på betydningen av nasjonal ressursmobilisering som en bærekraftig kilde til utviklingsfinansiering.

Norge har gjennom mange år arbeidet mot ulovlig kapitalflyt og korrupsjon og for mer inkluderende globale systemer. Norge jobber med kapasitetsbygging av blant annet lands skatteadministrasjoner. Norge deltar i og støtter aktivt prosessen om å få på plass en FN-konvensjon om internasjonalt skattesamarbeid. Nasjonale og globale prosesser må virke sammen om man skal lykkes i å oppnå redusert ulikhet mellom land og innad i land.

Verdensbanken har satt inkluderende vekst for de 40 pst. fattigste i verden som et overordnet mål, på linje med å utrydde ekstrem fattigdom. Norge og de andre nordiske landene har vært pådrivere for at Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene har styrket sitt utviklingssamarbeid for progressive skattesystemer, bekjempelse av ulovlig kapitalflyt og kamp mot korrupsjon.

Norge gir preferanse til de minst utviklede landene i utenrikshandelen. I tillegg arbeider Norge for bekjempelse av ulikhet gjennom deltakelse i ILO og støtte til de multilaterale utviklingsbankene, spesielt Det internasjonale utviklingsfondet (IDA) og Afrikafondet.

Videre støtter Norge menneskerettighetsbaserte tilnærminger til ulikhet og støtter opp om internasjonale konvensjoner og gjennomføringsmekanismer mot diskriminering av kvinner, urfolk, personer med nedsatt funksjonsevne, LHBT+-personer, religiøse minoriteter og marginaliserte grupper.

Mål 11: Gjøre byer og samfunn inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige

Utviklingen på bærekraftsmål 11 er blandet og med begrenset framgang. Klimaendringer og konflikter har ofte uforholdsmessig stor innvirkning på byer. I mange utviklingsland har slumbeboere økt i antall, og dette truer målet om tilstrekkelig bolig for alle innen 2030.

Norge bidrar til å bekjempe luftforurensning i byer gjennom Verdens helseorganisasjon (WHO), Verdensbanken og Koalisjonen for klima og ren luft. Gjennom FN og Verdensbanken har Norge bidratt til at risikoreduksjon og katastrofeberedskap ble integrert i byutvikling og planlegging for å bygge motstandsdyktige byer. Norge støtter arbeidet for robuste og bærekraftige byer bl.a. gjennom de multilaterale utviklingsbankene og FNs bosettingsprogram. Disse har bidratt til styresmaktenes arbeid med regulering av arealbruk, byplanlegging, bygging av boliger og infrastruktur, skattlegging og samfunnssikkerhet. Som oppfølging av prioriteringene i UNESCOs verdensarvkomité har Norge hatt særlig fokus på å sikre de universelle verdiene til natur- og kulturarven. Norge støtter også Den globale miljøfasiliteten, som har et eget integrert program for bærekraftige byer, som bidrar til å oppnå en mer bærekraftig, naturpositiv og klimarobust utvikling gjennom integrert byplanlegging og investering i bærekraftige løsninger.

Samarbeidet med EU gir gevinster for byer både i Norge og EU-landene, bl.a. gjennom EØS-midlene (se egen omtale under). Norske byer deltar i en rekke EU-program, bl.a. er Oslo, Trondheim og Stavanger valgt ut til å være tre av 112 europeiske byer som skal bli klimanøytrale innen 2030 gjennom EUs samfunnsoppdrag om klimanøytrale og smarte byer.

Mål 12: Sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre

Det er begrenset framgang på bærekraftsmål 12. Fremgang på politikkutformingen, men implementering er for svak.

Arbeidet for å oppnå målet skjer innenfor rammene av innsats mot samtlige hovedutfordringer for det globale miljøet, klima, biomangfold og forurensning. Avskogingsfrie verdikjeder er et satsingsområde hvor vi ser en viss fremgang. EUs grønne giv er en motor i konkrete tiltak for bærekraftig produksjon og forbruk der tiltakene ofte har effekter gjennom markedet langt utenfor EU. Det er imidlertid langt igjen til målet om å halvere matsvinn innen 2030. Om vi skal oppnå mål 12, er det behov for å frakople økonomisk vekst fra økt ressursbruk. Energieffektivisering og sirkulær økonomi er avgjørende for å fremme denne agendaen. Privat sektor har tredoblet rapporteringen på bærekraft siden 2015, men det er fortsatt behov for økt innsats fra privat sektor.

Utenriksdepartementet bidrar til regjeringens arbeid for en ambisiøs global avtale om plastforurensning. Opprinnelig skulle arbeidet avsluttes innen utgangen av 2024, men landene kom ikke til enighet i 2025. Det forventes at forhandlingene gjenopptas i 2027. Norge leder en koalisjon sammen med Rwanda for å øke ambisjonsnivået i forhandlingene. Norge arbeider bl.a. for rettslig bindende forpliktelser rettet mot hele plastens livssyklus og prioriterer tiltak så langt oppe i produksjonskjeden som mulig.

Bistandsprogrammet mot marin forsøpling har som målsetting å styrke avfallshåndtering i utviklingsland og fremme mer bærekraftig bruk av plastprodukter. Programmet bidrar til den høye profilen Norge har i plastforhandlingene.

Mål 13: Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem

Det er tilbakegang på bærekraftsmål 13, og den globale oppvarmingen skjer nå raskere enn tidligere. Klimaendringene er en global utfordring, og verden er ikke i rute med å nå målene i Parisavtalen.

Klima og klimatilpasning er prioriterte områder i norsk utenriks- og utviklingspolitikk, jf. omtale under kap. 163 Klima, miljø og hav. Støtten til klimatilpasning skal bidra til å styrke utviklingslands evne til å tilpasse seg klimaendringene og forebygge og håndtere klimarelaterte farer og naturkatastrofer. Norge støtter viktige vær- og klimatjenester i dette arbeidet.

Norge gir betydelig støtte gjennom klimakonvensjonens finansielle mekanismer, inkludert til fondet for tap og skade. Det grønne klimafondet (GCF) er en hovedkanal for norsk multilateral klimafinansiering. Norge vil bidra med inntil 3,2 mrd. kroner til fondet i perioden 2024–2027. Utviklingsbankene er en sentral samarbeidspartner for Norge gitt at disse er de største finansielle bidragsyterne av klimatiltak og at en vesentlig andel av deres midler går til klimatiltak. Det gis også støtte gjennom FN-systemet. Dette stimulerer langsiktig og forutsigbar finansiering av både utslippsreduserende tiltak, klimatilpasning og forebygging av klimarelaterte katastrofer i utviklingsland. I tillegg støtter Norge klimatiltak gjennom det bilaterale samarbeidet på landnivå. Klima- og skoginitiativet er Norges største internasjonale enkeltsatsing på klimafeltet.

Gjennom Green Voyage 2050-prosjektet bidrar regjeringen til å styrke utvalgte utviklingslands evne til å oppfylle Den internasjonale sjøfartsorganisasjonens (IMOs) krav og mål om utslippsreduksjon av klimagasser fra skipsfart.

Norge skal bidra til å fremskynde finansieringen og utbyggingen av fornybar energi og klimateknologi i utviklingsland og fremvoksende økonomier. Klimainvesteringsfondet, som forvaltes av Norfund, ble operativt i 2022. Klimainvesteringsfondet bidrar til å redusere eller unngå klimagassutslipp ved å finansiere utbygging av fornybar energi i utviklingsland med store utslipp fra fossil kraftproduksjon, særlig kullkraft. Fondet har allerede overoppfylt ambisjonene som ble satt for fondets første strategiperiode (2022–2026) om 9 GW fornybar energi finansiert og 14 millioner tonn unngåtte klimagassutslipp årlig. Ved utgangen av 2025 har fondet siden oppstart bidratt til å finansiere 18,5 GW fornybar kapasitet som er forventet å bidra til å unngå 40,3 millioner tonn CO₂ årlig. Ser vi bare på Norfunds andel av investeringene er tallet 5 millioner tonn unngåtte utslipp.

Mål 14: Bevare og bruke havet og de marine ressursene på en måte som fremmer bærekraftig utvikling

Det er framgang på deler av bærekraftsmål 14, men tilbakegang på andre. Havet fortsetter å være truet av overfiske, forurensing og klimaendringer. Økende utslipp av CO₂ fører til forsuring og skade på marine økosystemer. Selv om det har vært noe fremgang i bekjempelse av ulovlig, uregulert og urapportert fiske og land som arbeider med planer for marin arealforvaltning, er det behov for å styrke arbeidet med helhetlig havforvaltning.

Norge er en pådriver for at alle kyst- og havstater skal ha en helhetlig, økosystembasert forvaltning av nasjonale havområder. Statsminister Støre leder, sammen med Palaus president, Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet), som i dag består av 18 stats- og regjeringssjefer. Landene i panelet har forpliktet seg til en ambisiøs agenda, inkludert etablering av planmessig, bærekraftig forvaltning av sine hav- og kystområder innen 2025 (innen fem år for nye medlemmer), forankret i Planer for bærekraftig hav. Havpanelet jobber også for å skape bred, global oppslutning om denne agendaen og overbevise alle andre kyst- og havstater om å utarbeide Planer for bærekraftig hav innen 2030.

Norge er en av de største bidragsyterne til FNs havforskningskommisjon (IOC-UNESCO). Støtten går hovedsakelig til kapasitetsbygging i samarbeidsland og gjennomføring av havforskningstiåret 2021–2030. Statsminister Støre er høy beskytter i Havtiårsalliansen.

Programmet Hav for utvikling styrker offentlig forvaltning av havsektorene i utvalgte samarbeidsland, og bygger på lang norsk erfaring med kunnskapsbasert havforvaltning. Programmet retter seg mot grunnleggende forutsetninger for en bærekraftig blå økonomi: institusjoner, data, planverktøy og tverrsektoriell koordinering – funksjoner som er avgjørende for at havet skal kunne bidra til matsikkerhet, sysselsetting og økonomisk utvikling. Programmet har aktiviteter i Indonesia, Kenya og Mosambik.

Eksempelvis under Hav for utvikling-programmet i Mosambik har Kystverket gjennom sitt institusjonssamarbeid styrket nasjonal beredskap betydelig. Dette er gjort gjennom øvelser, workshops og økt samarbeid mellom lokale og nasjonale myndigheter.

Arbeidet som blir gjort innenfor Fisk for utvikling-programmet (Ffu) er viktig med tanke på matsikkerhet, ernæring og sysselsetting. EAF Nansen-programmet er en sentral del av Ffu og bistår 33 kystland i Afrika og Bengalbukta med å utvikle en kunnskapsbasert og bærekraftig fiskeriforvaltning. En ny 5-årig fase (2024–2028) for programmet ble igangsatt i 2024.

Resultater fra Fisk for utvikling-programmet i eksempelvis Ghana (2021–2025) viser at nytt lovforslag om fiskeri og akvakultur er vedtatt i parlamentet, og det er utviklet og tatt i bruk nye modeller for bestandsvurdering. Ghanas myndigheter har fått bedre overvåkingskapasitet, og det er etablert retningslinjer for fiskehelse og biosikkerhet, samt en ny nasjonal utviklingsplan for akvakultur.

Arbeidet gjennom Blue Justice-initiativet blir videreført. Initiativet er en oppfølging av den internasjonale erklæringen mot grensekryssende organisert kriminalitet i den globale fiskeindustrien (Københavnerklæringen), som nå har blitt signert av 60 stater.

De siste årene har det vært flere møteplasser for å styrke det nordiske samarbeidet om bærekraftig havforvaltning. Den felles statsministererklæringen om bærekraftig hav og grønn omstilling (2022) følges opp.

Avtale under FNs havrettskonvensjon om bevaring og bærekraftig bruk av marin biodiversitet i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon ble vedtatt i juni 2023 og undertegnet av Norges statsminister i september samme år. Norge ratifiserte avtalen i mai 2025.

Norge støtter internasjonale initiativ for å fjerne subsidier som fører til overkapasitet, overfiske og ulovlig, urapportert og uregulert fiske. Norge var en viktig bidragsyter til at WTO fikk på plass en avtale om reduksjon av skadelige fiskerisubsidier i 2022, som trådte i kraft i september 2025. Forhandlingene om de uløste problemstillinger knyttet til overkapasitet og overfiske, for å sikre at en mer fullstendig WTO-avtale kommer på plass, starter opp igjen høsten 2026.

Regjeringen arbeider for en ambisiøs global avtale mot plastforurensning og finansierer tiltak mot plastforurensning gjennom et eget bistandsprogram. Se nærmere omtale under bærekraftsmål 12.

FNs tredje havkonferanse ble holdt i Nice, Frankrike, i juni 2025 og bidro til å øke engasjementet for den brede havagendaen.

Mål 15: Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, sikre bærekraftig skogforvaltning, bekjempe ørkenspredning, stanse og reversere landforringelse samt stanse tap av artsmangfold

Det er et blandet bilde av fremgangen på mål 15, med mange nye politiske forpliktelser, men likevel tilbakegang for verdens økosystemer.

Menneskelig aktivitet har endret naturen betydelig over hele kloden. Store deler av verdens våtmarksområder og skoger har gått tapt. Flere arter er truet av utryddelse. Globalt er endret bruk av arealer det som påvirker naturen mest, både på land og i ferskvann, tett fulgt av overhøsting, klimaendringer, forurensning og fremmede arter. Trenden med skogtap, landforringelse og utryddelse av arter er blitt verre og utgjør en alvorlig trussel mot planetens helse og mennesker.

Et rent og sunt miljø er en forutsetning for å nå bærekraftsmålene. Regjeringen støtter opp om Naturavtalen som fastsetter at minst 30 pst. av land og hav innen 2030 skal bevares og forvaltes på en bærekraftig måte.

Norsk bistand støtter utviklingslands gjennomføring av globale avtaler på miljøområdet. Viktige samarbeidsaktører er FNs miljøprogram (UNEP) og Den globale miljøfasiliteten (GEF), inkludert fondet for det globale rammeverket for biodiversitet (GBFF), som støtter opp om utviklingslands gjennomføring av Naturavtalen. Klima- og skoginitiativet er Norges største enkeltsatsing internasjonalt for å bidra til at verden når bærekraftsmål 15.

Kunnskapen og forståelsen av hvordan miljøeffekter ett sted henger sammen med adferd et helt annet sted er viktig å få fram. Regjeringen vil derfor bidra til kunnskap om konsekvensene av norsk politikk, adferd og verdiskaping i inn- og utland.

Mål 16: Fremme fredelige og inkluderende samfunn for bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivåer

Det er generelt en tilbakegang på bærekraftsmål 16. Fremveksten av anti-demokratiske strømninger og autoritære regimer er bekymringsfull. Presset mot demokrati, menneskerettigheter, rettskjeden, opposisjon, sivilt samfunn og media har økt.

En positiv trend er likevel at antall land som har etablert nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner og fått på plass lover om informasjonstilgang for innbyggerne, har økt.

Norge er en pådriver i internasjonalt arbeid for å fremme menneskerettighetene, grunnleggende friheter og rettsstatsprinsipper. Norge har en rettighetstilnærming i nasjonal og internasjonal oppfølging av bærekraftsmålene.

Norge har inntatt en ledende rolle i arbeidet med å styrke internasjonale normer, standarder og operative tiltak for å forebygge og bekjempe korrupsjon, bestikkelser, skatteunndragelser, hvitvasking og ulovlig kapitalflyt. Arbeidet foregår i første rekke i FN, OECD, Financial Action Task Force (FATF), Globalt Forum for åpenhet og utveksling av informasjon for skatteformål og utviklingsbankene, men også i Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og G20. I 2025 vedtok statspartskonferansen for FNs konvensjon mot korrupsjon en norskledet resolusjon om åpenhet i finansieringen av politiske partier, kandidater og valgkampanjer, som styrker det globale rammeverket for å forebygge korrupsjon og beskytte demokratiske institusjoner.

Det pågående arbeidet med å etablere en internasjonal konvensjon om internasjonalt skattesamarbeid i FN er et steg i retning av målet om å sikre inkluderende prosesser og institusjoner. Slutterklæringen fra FNs fjerde konferanse om finansiering for utvikling sendte også et viktig signal ved å understreke betydningen av sterke institusjoner og nasjonal ressursmobilisering, som er sentrale for å fremme åpenhet og ansvarlighet og dermed bærekraftig utvikling.

Kunnskapsbanken og kunnskapsprogrammer omfatter faglig samarbeid mellom norske statlige institusjoner og offentlige institusjoner i samarbeidsland innenfor skatt, anti-korrupsjon, statistikk, digitalisering, likestilling og naturressursforvaltning. Dette utgjør viktige byggesteiner i den langsiktige utviklingsinnsatsen for godt styresett og ressursmobilisering, -forvaltning og -fordeling.

Norsk støtte gjennom partnerskap med myndigheter, multilaterale organisasjoner og fagmiljøer har bidratt til styrket offentlig forvaltning i en rekke utviklingsland, særlig innen skatt, digitalisering og antikorrupsjon. Dette har blant annet ført til økte skatteinntekter, bedre ressursforvaltning og styrket institusjonell kapasitet, samtidig som resultatene må ses i sammenheng med innsats fra nasjonale myndigheter og andre partnere.

Norge er en partner i konfliktforebygging, konfliktløsning og fredsbygging, og bistår utviklingsland i arbeidet med å forebygge og bekjempe globale sikkerhetsutfordringer som terrorisme og organisert kriminalitet. I dialog- og fredsprosesser der Norge har en rolle, fremmes kvinners og sivilt samfunns deltakelse i tråd med handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet (jf. også punkt om bærekraft og sikkerhetspolitikk under). Norge har ledet an som med-formann i multilaterale plattformer som Compact for Women, Peace and Security – Humanitarian Action og WPS Focal Points Network i arbeidet med å rapportere på prioriteringer og resultater, samt bygge nettverk på tvers av land, regioner og kontinenter. Focal Points Network har hatt en økning på antall medlemsland fra 93 i 2024 til 100 medlemsland i 2026, i tillegg til 10 regionale organisasjoner. 117 land har definert sine målsettinger for kvinners deltagelse i fred og sikkerhetsarbeid i nasjonale handlingsplaner.

Mål 17: Styrke virkemidlene som trengs for å gjennomføre arbeidet og fornye globale partnerskap for bærekraftig utvikling

Det er noe fremgang, men også klare tilbakeslag på bærekraftsmål 17. Digital tilkobling, handel og statistikk-kapasitet i utviklingsland er bedret. Likevel eksisterer det klare strukturelle hinder for en positiv fremgang. De siste årene har vi sett et stort fall i offisiell utviklingsbistand på verdensbasis, på om lag 25 prosent. Pengeoverføringer har økt, men er ikke nok til å kompensere svikten i bistanden. Gjeldsbelastningen har økt kraftig. Internasjonalt samarbeid er vanskeligere. FN går gjennom en smertefull reformprosess. Tilliten mellom og innad i land er under press. Sammenvevde kriser setter lands økonomi på prøve.

Voksende ulikhet, klimaendringer, økende finansieringsproblemer, Russlands angrepskrig mot Ukraina, krigen i Gaza og andre kriser bidrar til at behovet for bistand fremdeles er stort, spesielt i de fattigste og mest sårbare landene. Målet om et norsk utviklingsbudsjett på 1 pst. av BNI er opprettholdt i flere år og har bred politisk og offentlig støtte. Bistand alene er imidlertid ikke nok. Mobilisering av andre ressurser for bærekraftig utvikling har et betydelig potensial, og vektlegges. For å bidra til å sikre mer finansiering til internasjonal bærekraftig utvikling og fra flere kilder, bidro Norge som med-tilrettelegger av forhandlingene om en erklæring som ble vedtatt på FNs fjerde finansiering for utviklingskonferanse i 2025.

Norge er en aktiv deltaker i globalt samarbeid og en sterk tilhenger av det multilaterale systemet. Både Norges nasjonale og internasjonale politikk tar utgangspunkt i 2030-agendaen, Addis Abeba-handlingsplanen, Parisavtalen og menneskerettighetene. Norge er en betydelig bidragsyter i utviklingssamarbeidet. Mange av FNs medlemsland har forpliktet seg til et mål om at 0,7 pst. av BNI skal gå til offisielt godkjent bistand (ODA). Dette målet gjenspeiles i bærekraftsmål 17.2. I 2025 var det kun Norge og tre andre land som nådde dette målet.

Ved siden av bistanden, vil regjeringen i denne krisetiden opprettholde et aktivt norsk diplomati globalt og spille en brobyggerrolle over hindrene for effektivt samarbeid om bærekraftsmålene. Samtidig må verdenssamfunnet også stimulere mellominntektsland til å være med på å løse globale utfordringer, som klimakrisen og beredskap mot pandemier.

Samarbeid for bærekraftig utvikling i egen region er viktig for Norge. Det har skjedd en nyorientering mot samarbeid nord i Norden etter at Russland trakk seg fra det Arktiske rådet; særlig samarbeid om miljø og helse, urfolk og ungdom. Det er etablert et nytt samarbeidsprogram om helse, og samarbeidet om miljø er videreutviklet. Nasjonalt bidrar Topplederforum for bærekraftig utvikling til en mer helhetlig og samstemt politikk.

Fra norsk side gis arbeid med systemiske løsninger gjennom internasjonalt samarbeid prioritet. Faglig samarbeid, bl.a. gjennom Kunnskapsbanken, legger til rette for god ressursforvaltning og økt mobilisering av nasjonale ressurser for bærekraftig utvikling. Kunnskapsbanken er kompetansebasen som utgjøres av norske statlige institusjoner som er engasjert i faglig samarbeid med offentlige institusjoner i samarbeidsland. Målet er å styrke kompetanse og kapasitet i offentlige institusjoner i samarbeidsland på områder der Norge har relevant og etterspurt kompetanse. Disse samarbeidene er ofte del av bredere kunnskapsprogram, hvor multilaterale partnere, akademia, privat sektor og sivilt samfunn supplerer innsatsen.

Velfungerende markeder og et rettferdig handelssystem er også grunnleggende for å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst, og dessuten for å redusere fattigdom. Økt økonomisk åpenhet er videre avgjørende for fattigdomsreduksjon og velstandsvekst. Det felles regelverket til verdenssamfunnet for internasjonal handel har vært under press de siste årene. Norge arbeider for å styrke multilaterale regelverk for handel og investeringer, slik at de bidrar til bærekraftig utvikling.

Statistisk sentralbyrå bidrar aktivt i det internasjonale samarbeidet for å utvikle offisiell statistikk av høy kvalitet som faktagrunnlag for politikkutforming, evaluering og debatt. De samarbeider samtidig med en rekke land for å bidra til en styrking av deres nasjonale statistikksystem. Norge investerer også betydelig i utviklingsforskning, gjennom norske forskningsmiljøer og forskningsinstitutter i sør og i samarbeid med internasjonale partnere.

Norec er en viktig kanal for norsk utviklingspolitikk og et verktøy for å styrke globale partnerskap gjennom utveksling. Over 200 partnere fra næringslivet, offentlig sektor og sivilsamfunn deltar fra hele verden.

Bærekraftsmålene og menneskerettighetene

Norge arbeider bredt for styrket respekt for menneskerettighetene, demokrati og rettsstatlige prinsipper gjennom samarbeid med nasjonale, regionale og globale partnere og norsk medlemskap i regionale og globale organisasjoner. Overholdelse av menneskerettighetene, og et kompetent, upartisk og uavhengig rettsvesen, er forutsetninger for å sikre at ingen utelates fra en bærekraftig utvikling. Dette inkluderer at menneskerettighetene til ulike minoriteter, og personer i særlig sårbare situasjoner, ivaretas på lik linje med majoritetsbefolkningen, slik at ingen utelates.

Norges innsats for bærekraft i våre nærområder

EU

Norge samarbeider nært med EU gjennom EØS-avtalen, Schengen-avtalen og en rekke andre avtaler. EØS-avtalen knytter Norge til det indre marked, og gir samtidig mulighet til samarbeid på en rekke områder som forskning, utdanning, helse, miljø og kultur. Norge samarbeider tett med EU på klima- og miljøområdet gjennom EØS-avtalen, og har inngått en klimaavtale med EU for å nå klimamålet for 2030. EUs grønne vekststrategi, Europas grønne giv, som de siste årene har staket ut kursen for å nå EU-målet om klimanøytralitet i 2050 og redusere netto utslipp av klimagasser med minst 55 pst. innen 2030, er også viktig for Norges grønne omstilling. Våren 2023 inngikk Norge og EU en grønn allianse. Avtalen har gitt regjeringen et politisk rammeverk for å videreutvikle samarbeidet med EU innenfor klima, miljø, energi, industri og grønn omstilling.

EØS-midlene – et viktig bidrag til å nå bærekraftsmålene

EØS-midlene er Norge, Island og Liechtensteins frivillige bidrag til økonomisk og sosial utjevning i 15 EU-medlemsland. Midlene skal i tillegg bidra til å styrke de bilaterale relasjonene mellom Norge og mottakerlandene. For finansieringsperioden 2014–2021 som ble avsluttet i 2025 var det totale budsjettet 2,8 mrd. euro. Norges andel utgjorde om lag 97 pst. Innsatsen var konsentrert om tre tematiske områder: et grønt, inkluderende og konkurransedyktig Europa. EØS-midlene er et viktig virkemiddel for å bidra til å nå bærekraftsmålene i Europa, og hele 12 av målene ble støttet eksplisitt i finansieringsperioden. Dette inkluderte bl.a. effektiv og bærekraftig bruk av naturressurser, energieffektivisering, utviklingen av kunnskapsbaserte økonomier og konkurransedyktige arbeidsmarkeder, forskning, kvinner og likestilling, samt sosial inkludering og lik tilgang til utdanning, helsetjenester, og ansvarlige offentlige institusjoner.

Avtale om ny periode med EØS-midler (2021–2028) ble undertegnet høsten 2024. Gjennom avtalen bidrar giverlandene med 3,268 mrd. euro til de samme 15 mottakerlandene i EU. Det norske bidraget er på rundt 97 pst. Innsatsen vil være konsentrert om grønn omstilling, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, samt sosial inkludering og samfunnets motstandskraft. Kjønnslikestilling og digitalisering vil integreres på tvers og utgjøre en del av alle relevante programmer. Innsats rettet mot sivilt samfunn er styrket. Som for forrige finansieringsperiode, er det godt samsvar mellom de ulike programområdene som støttes og bærekraftsmålene. Per juni 2026 er det inngått avtale med 14 av totalt 15 mottakerland. Det forhandles fortsatt med Ungarn. De første prosjektene ventes igangsatt mot slutten av 2026/begynnelsen av 2027. Samarbeidet med norske partnerinstitusjoner vil fortsatt spille en sentral rolle i gjennomføringen av finansieringsperioden.

Nordisk samarbeid

De nordiske landene samarbeider tett i oppfølgingen av bærekraftsmålene. I 2019 vedtok de nordiske statsministerne «Visjon 2030» om at Norden skal være verdens mest bærekraftige og integrerte region. Visjonen er førende for all aktivitet i Nordisk ministerråd. Den følges opp gjennom 14 sektorpolitiske programmer for perioden 2025–2030. Ett av programmene gjelder bærekraftig ressursforvaltning med felles fokus, tydelige prioriteringer og målrettede innsatser for det nordiske samarbeidet. Bærekraftig utvikling er et tverrgående og integrert perspektiv i alt arbeid i Nordisk ministerråd. Norge har formannskapet i Nordisk ministerråd i 2027.

Østersjørådet

Norge deltar i Østersjørådet der et av rådets tre prioriteringer er en «bærekraftig og velstående region», som for en stor del er basert på 2030-agendaen og bærekraftsmålene, med særlig vekt på grønn omstilling. Rådets prosjektmidler brukes til bl.a. klimatilpasning, grønn omstilling i maritim sektor, bærekraftig turisme og vern av biologisk mangfold. Østersjørådets fremtidige virkeområde er nå til vurdering.

Arktisk råd

Arktisk råd er det ledende mellomstatlige forumet for samarbeid mellom de arktiske statene og arktiske urfolk. Arbeidet i Arktisk råd utføres primært i seks arbeidsgrupper og ekspertgruppen for svart karbon og metan, som alle arbeider for å fremme 2030-agendaen. Arbeidet omfatter klimaendringer i Arktis, reduksjon av utslipp av kortlevde klimadrivere, miljøovervåking, reduksjon av forurensning og vern av det arktiske miljøet, bevaring av naturmangfold, forebygging og beredskap ved ulykker, bærekraftig økonomisk vekst og fremme av blå bioøkonomi. Rådet leverer vitenskapelig kunnskapsgrunnlag til FNs klimapanel og andre internasjonale organisasjoner om globale tiltak for å begrense utslipp av drivhusgasser og kortlevde klimadrivere. Norge hadde lederskapet i Arktisk råd frem til 12. mai 2025, og hadde lederskapsperioden (2023–2025) som mål å videreføre rådets viktige arbeid og gjennom dette bidra til innsatsen med bærekraftsmålene. Norge har støttet dette arbeidet under Kongeriket Danmarks nåværende lederskap i rådet. Det krevende sikkerhetspolitiske situasjonen fortsetter å prege rådets arbeid. De seks faglige arbeidsgruppene møtes digitalt og produserer viktig kunnskap.

Bærekraft og sikkerhetspolitikk

Bærekraft er også relevant for sikkerhetspolitikken. Norge har arbeidet aktivt for at NATO skal sette klima høyere på dagsorden. NATOs nye strategiske konsept fra 2022 omtaler klimaendringer som en definerende utfordring for vår tid, og som en krise- og trusselmultiplikator som forsterker underliggende konflikter og geopolitisk konkurranse. NATO tar mål av seg å bli den ledende internasjonale organisasjonen for klima og sikkerhet, og organisasjonen har også mål om å kutte egne klimagassutslipp med 45 pst. innen 2030. Langsiktig arbeid med å fremme godt styresett og sterke institusjoner er også et bidrag til økt sikkerhet, jf. bærekraftsmål 16. Siden 2007 har Norge vært en pådriver for å styrke NATOs arbeid med integritetsbygging og anti-korrupsjon i forsvars- og sikkerhetssektoren. Dette bidrar til å styrke institusjoner både hos allierte og i partnerland slik at de lettere kan oppnå bærekraftsmålene. I tillegg bidrar arbeidet med Ikkespredningsavtalens (NPT) tredje pilar, som fremmer fredelig bruk av kjernefysisk teknologi, til bærekraftsmålene ved å støtte utvikling innen helse, energi, landbruk og miljøovervåking, blant annet i tråd med mål 3, 7 og 9.

Bærekraft og handelspolitikk

Norsk velferd og evne til å skape verdier er uløselig knyttet til handel og økonomisk samarbeid med andre land. Etter flere tiår med globalisering og liberalisering ser man nå at verdenshandelen i økende grad fragmenteres og brukes som virkemiddel i geopolitiske og økonomiske rivaliseringer. Hensynet til økonomisk sikkerhet og kontroll over kritiske verdikjeder vektlegges sterkere. Dette kan utfordre det internasjonale samarbeidets evne til å levere løsninger på felles utfordringer, inkludert overgang til en bærekraftig økonomi.

Norges viktigste handelspolitiske interesse er forutsigbare rammebetingelser basert på omforente spilleregler for internasjonal handel. Norges handelsavtaler skal både bidra til at norsk næringsliv har gode og forutsigbare betingelser for eksport av varer og tjenester, og til det overordnede målet om bærekraftig utvikling for Norge og verden, herunder ivareta og fremme hensyn til klima, miljø og sikkerhet.

Det multilaterale regelbaserte handelssystemet i WTO er grunnplanken i norsk handelspolitikk. Det multilaterale rammeverket styrker utenlandske investeringer, næringsutvikling og konkurransekraft. Norge må jobbe for at bærekraftig utvikling får en sentral plass i WTO og inkluderes i fremtidige reformdiskusjoner.

For Norge er EØS-avtalen den viktigste handelsavtalen. Et harmonisert regelverk i EUs indre marked reduserer utfordringer norske bedrifter kan møte som følge av forskjellige krav i ulike markeder til produksjon, eier- og verdikjeder av hensyn til bærekraft og sikkerhet. Gjennom EØS-avtalen deltar Norge i EUs arbeid for en mer sirkulær økonomi. Lov om bærekraftige produkter og verdikjeder gjennomfører EU-regelverk om dette. Det gir gode muligheter for bedrifter som produserer for det indre marked og som kan holde høy bærekraftstandard. Det gir også næringslivet lettere tilgang på bærekraftige produkter og råvarer, og bedre og mer tilgjengelig produktinformasjon. Dette harmoniserte regelverket er den viktigste rammebetingelsen for å sikre konkurranseevne og grønn omstilling i norsk næringsliv. Norge har besluttet å innføre EUs karbongrensejusteringsmekanisme (CBAM) på lik linje med EU. CBAM skal hindre «karbonlekkasje» ved å prise utslipp av klimagasser fra produksjonen av bestemte varer som importeres til det indre markedet fra land utenfor EØS-området. Prisen tilsvarer kvoteprisen i EUs klimakvotesystem (EU ETS) som produsenter i EØS-området må betale for utslipp fra produksjonen av tilsvarende varer. Dette sikrer at norsk industri som har investert i ren produksjon, møter mer like konkurransevilkår når de konkurrerer med import, samtidig som tiltaket støtter globale klimamål. Det er pågående dialog med Kommisjonen og de andre EØS/EFTA-statene om innlemmelse i EØS-avtalen.

I tillegg har Norge bilaterale handelsavtaler med land utenfor EU. Betydningen av bilaterale eller regionale handelsavtaler tiltar i en tid hvor det multilaterale handelssystemet er under press. Norge forhandler frihandelsavtaler hovedsakelig gjennom Det europeiske frihandelsforbundet (EFTA – European Free Trade Association). I alle nåværende og fremtidige frihandelsavtaler tilstrebes det å inkludere omfattende kapitler om handel og bærekraftig utvikling for å støtte opp om bærekraftig handel. Disse inneholder forpliktelser om miljø, klima, arbeidstakerrettigheter og likestilling. Vi vil jobbe for å styrke disse forpliktelsene.

Overordnet om bærekraft i bilateralt bistandssamarbeid

Bilateral bistand er et viktig virkemiddel for å bidra til at fattige land skal kunne nå bærekraftsmålene. Klimaendringer forsterker sårbarheten i utviklingsland og truer bærekraftig utvikling. Bistand må bidra til å redusere denne sårbarheten.

Innenfor bilateral bistand prioriteres bl.a. tiltak for klimasmart landbruk, fornybar energi og klimatilpasning. Godt styresett og sterke institusjoner er avgjørende for at land selv skal kunne drive utviklingen videre. Derfor er støtte til kapasitetsbygging og institusjonsutvikling viktige områder for bilateral bistand.

Bærekraft i Utenriksdepartementets virksomhet

En tydelig klima- og miljøprofil i tråd med våre nasjonale og internasjonale forpliktelser er viktig for hvordan Norge framstår både ved utenriksstasjonene og hjemme. Etter flyttingen til det nye regjeringskvartalet inngår Utenriksdepartementet i departementsfellesskapets miljøstrategi for 2025–2030.

I tillegg arbeider Utenriksdepartementet for å redusere miljø- og klimaavtrykk i egen drift. I tråd med regjeringens klimastrategi for utenrikstjenesten skal departementet etablere et rammeverk som bistår norske utenriksstasjoner med å utarbeide egne planer og målsetninger for reduserte klimautslipp. Rammeverket vil knyttes til utenriksstasjonenes virksomhetsplaner mht. rapportering og måloppnåelse på klimautslipp fra bl.a. reiser, avfall og energibruk.

10 Rapport om norsk utviklingssamarbeid 2025

Nedenfor rapporteres det om samlet volum og fordeling av Norges offisielle bistand (ODA) i 2025 basert på bistand innrapportert til Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), iht. regelverket til OECDs utviklingskomité DAC. Dette omfatter bistand under Utenriksdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Finansdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Flyktningutgifter i Norge som kan klassifiseres som ODA-bistand forvaltes av flere departementer og er også inkludert i statistikken.

For 2025 utgjør norsk offisiell bistand 58,9 mrd. kroner som tilsvarer 1,03 pst. av Norges bruttonasjonalinntekt (BNI) dette året. Det er en økning på 3,2 mrd. kroner fra 2024 (hvor nivået var 55,7 mrd. kroner). Det vises til vedlegg 1–6 for mer detaljerte oversikter.

Økningen i norsk bistand fra 2024 til 2025 skyldes bl.a. en økning på 2 mrd. kroner til Norfunds Klimainvesteringsfond og 750 mill. kroner til bistand til Palestina og Gaza som kom i tillegg til bistandsbudsjettet på 1 pst. av BNI i nysalderingen for 2025. I finansieringsavtalen Funding Compact har FNs medlemsland forpliktet seg til mer fleksibel og forutsigbar finansiering gjennom større andel kjernestøtte og økt bruk av fellesfond. Realiteten er imidlertid fortsatt svært høy andel øremerking. I 2024 hadde FN en nedgang i finansiering på 17 pst. Kjernestøtten utgjorde kun 18 pst. av totale bidrag og kun 12 pst. av alle frivillige bidrag, godt under målet om 30 pst. kjernestøtte. Kjernestøtten opprettholder FN-organisasjonenes tilstedeværelse, politiske ekspertise, normative funksjoner og evne til å bringe aktører sammen, som er FNs viktigste merverdi.

For Norge var andelen øremerket bistand 75 pst. i 2025, samme nivå som i 2024. Andelen kjernestøtte, 20 pst. i 2025, var også uendret fra året før.

Miljø og energi var i 2025 største sektor foran multilateral kjernestøtte, som følge av økt bistand til Ukraina der energisikkerhet er en viktig del av støtten. Andelen som går til humanitær innsats har normalt ligget på 13-14 pst. I 2023 var andelen til humanitær innsats svært høy grunnet ekstrabevilgningen til utviklingsland som var særlig rammet av ringvirkninger av krigen mot Ukraina og nødhjelpsrespons til Gaza. Også i løpet av 2024 og 2025 ble det gitt økt støtte til humanitær innsats i Palestina og Gaza.

Det høye nivået på kostnader i Norge skyldes i hovedsak ODA-godkjente flyktningutgifter knyttet til ankomster av ukrainere som følge av Russlands angrepskrig mot Ukraina og Utenriksdepartementet og underliggende etaters administrasjonskostnader.

Europa er den regionen som mottar mest øremerket bistand. Det skyldes sivil og humanitær støtte til Ukraina og naboland gjennom Nansen-programmet. Kategorien «geografisk uspesifisert» omfatter en stor andel støtte til Afrika sør for Sahara.

Reduksjonen i andelen av norsk bistand til minst utviklede land (MUL) de senere årene skyldes i stor grad økt bistand til Ukraina, som er et lavere mellominntektsland. I 2024 og 2025 ble Palestina fortsatt kategorisert som høyere mellominntektsland til tross for situasjonen i Gaza, noe som er med på å forklare økningen i denne kategorien.

Norges sivile støtte til Ukraina fortsatte å øke i 2025. Totalt ga Norge 12,5 mrd. kroner i sivil bistand til Ukraina og naboland gjennom Nansen-programmet. Diskrepansen skyldes i hovedsak at bistanden til Moldova ikke er med i denne tabellen.

Den samlede bistanden til Palestina og palestinske flyktninger i regionen, inkludert støtte gjennom FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), kom opp i 2,16 mrd. kroner i 2025.

De største multilaterale bidragene fra Norge kanaliseres gjennom Verdensbankgruppen, dernest de regionale utviklingsbankene, FNs utviklingsprogram (UNDP), Verdens matvareprogram (WFP), Europakommisjonen og FNs barnefond (UNICEF). Europakommisjonen er femte største mottaker. Dette gjelder en utbetaling på 1 500 mill. kroner under kap. 159 Regionbevilgninger, post 73 Ukraina og naboland, kanalisert gjennom EUs Ukraine Investment Framework, som skal mobilisere offentlige og private investeringer for å gjenoppbygge Ukraina etter ødeleggelsene av Russlands angrepskrig.

De fem største organisasjonene mottok om lag 71 pst. av støtten til norske frivillige organisasjoner i 2025.

Flyktninghjelpen inkludert beredskapsstyrken NORCAP, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Redd Barna Norge og Caritas Norge var blant organisasjonene som Utenriksdepartementet hadde inngått flerårige partnerskapsavtaler med under kap. 150 Humanitær bistand, post 70 Nødhjelp og humanitær bistand. Norsk innsats gjennom sivilt samfunn ble støttet fra flere kapitler i henhold til formål, hvorav kap. 150 Humanitær bistand, kap. 170 Sivilt samfunn og kap. 159 Regionbevilgninger, står for de største andelene.

En mer detaljert oversikt på kapittel og post framgår av vedlegg 2 Bistand gjennom norske frivillige organisasjoner og stiftelser.

52 pst. av total norsk bistand ble kanalisert gjennom multilaterale organisasjoner i 2025, det samme som i 2024. Støtten gjennom norske frivillige organisasjoner utgjorde 13 pst. i 2025 mot 14 pst. i 2024.

11 Nansen-programmet for Ukraina og naboland: energisikkerhet, demokratisk motstandskraft og vinterrespons

Dette kapittelet utdyper tre satsingsområder i den sivile støtten gjennom Nansen-programmet i perioden fra fullskalainvasjonen til og med 2025: energisikkerhet, demokratisk motstandskraft og vinterrespons. Rapporten dekker ikke hele bredden i Nansen-programmet. For samlet rapportering om den sivile innsatsen i 2025, vises det til del II.

Resultater fra utvalgte satsingsområder i den sivile støtten til Ukraina

Siden Russlands fullskalainvasjon i februar 2022 har Ukraina stått imot en krig som i økende grad også er rettet mot samfunnets evne til å fungere. Likevel har Ukraina fortsatt å fungere som stat og samfunn. Offentlige tjenester er opprettholdt, økonomien og finanssystemet har fortsatt å virke. Ødelagt infrastruktur er reparert, ofte flere ganger, og Ukraina har videreført reformer og tilnærmingen til EU.

Ukrainerne har selv båret denne innsatsen. Myndigheter, kommuner, offentlige ansatte, bedrifter, sivilsamfunn, lokalsamfunn og husholdninger har holdt tjenester og produksjon i gang, reparert infrastruktur, mobilisert egne ressurser og utviklet nye arbeidsmåter. Samtidig har omfattende internasjonal støtte fra mange land gitt staten og samfunnet større handlingsrom til å møte belastningene. Norge er ett av dem.

Gjennom Nansen-programmet, etablert av Stortinget i 2023, gir Norge både militær og sivil støtte. Med regjeringens budsjettforslag for 2027 vil programmet bli utvidet til 344,5 mrd. kroner for perioden 2023–2030. Siden starten av fullskalakrigen og fram til desember 2025 har Norge bidratt med 37,3 mrd. kroner i sivile midler til Ukraina og Moldova.

Norsk støtte skal bidra til at Ukraina selv kan bestemme over egen fremtid. Ukrainas behov skal ligge til grunn for innsatsen. Norsk støtte skal være etterspurt, effektiv og fleksibel. Den flerårige innretningen av Nansen-programmet gir Ukraina og samarbeidspartnerne forutsigbarhet. Samtidig er programmet bevisst fleksibelt: Midler kan omprioriteres når krigens utvikling eller nye angrep skaper akutte behov. Denne kombinasjonen av langsiktighet og fleksibilitet er en viktig forutsetning for at støtten skal være relevant i en situasjon preget av stor usikkerhet.

For forvaltningen av norsk støtte gjennom Nansen-programmet er en endringsteori om at Ukraina selv skal kunne bestemme over egen fremtid lagt til grunn. Rammeverket til endringsteorien viser hvordan ulike deler av den sivile støtten, gjennom resultater på flere nivåer, samlet skal bidra til dette målet. Det knytter konkrete tiltak til bredere resultater: at kritiske samfunnsfunksjoner opprettholdes, styresettet forbedres i tråd med kravene til EU-kandidatland og at liv reddes, nød lindres og menneskelig verdighet ivaretas. Støtte til statsfinansiell stabilitet, energi og offentlige institusjoner bidrar til at staten og grunnleggende tjenester kan fungere. Humanitær innsats, minerydding, rettshjelp og støtte til sivilsamfunn og næringsliv bidrar samtidig til beskyttelse av sivile, reformer og økonomisk aktivitet. Sammenhengene bygger på tilgjengelig kunnskap, erfaringer fra gjennomføring og løpende vurderinger av utviklingen og behovene i Ukraina. Når disse innsatsene trekker i samme retning, styrkes Ukrainas evne til å holde samfunnet i gang, bygge motstandskraft og selv bestemme over egen framtid.

Nansen-programmet omfatter et bredt spekter av partnere og tiltak. Dette dypdykket belyser energiforsyning og energieffektivisering, antikorrupsjon, mediefrihet og valgintegritet, samt vinterrespons. Fremstillingen legger særlig vekt på sammenhenger, utfordringer, risiko og lærdommer som supplerer resultatrapporteringen under kapitel 159, Regionbevilgninger, post 73 Ukraina og naboland, i del II.

Samlet viser disse områdene hvordan norsk støtte, forankret i lokale behov og prioriteringer og gjennomført i samarbeid med ukrainske og internasjonale partnere, bidrar både til umiddelbar respons og til mer langsiktig motstandskraft.

Flere tiltak er fortsatt i tidlige faser og vil først gi fulle resultater i 2026–2027. Gjennomføringstiden påvirkes av krigskonteksten, komplekse anskaffelsesprosesser – spesielt i energisektoren – begrenset lokal kapasitet og mangel på kvalifisert arbeidskraft.

Regjeringen understreket i Meld. St. 8 (2023–2024) Nansen-programmet for Ukraina at støtte til Ukraina kan innebære høyere risiko enn normalt i norsk bistand. I lys av behovet for å gi Ukraina nødvendig og rask støtte har Stortinget akseptert dette, noe Riksrevisjonen også legger til grunn. Risikoen håndteres langs tre linjer: støtte til Ukrainas antikorrupsjonsarbeid og reformer, styrket kapasitet i forvaltning rundt kontroll og risikostyring samt et etablert varslingssystem der støtte kan fryses, kreves tilbake eller omprioriteres ved mislighold.

Energiforsyning og energieffektivisering understøtter kritiske samfunnsfunksjoner i Ukraina og Moldova

Energistøtten må ses i sammenheng med både akutt beredskap og behovet for et mer effektivt, desentralisert og mindre sårbart energisystem. Dette innebærer løpende avveininger mellom tiltak som gir rask virkning og investeringer som styrker langsiktig robusthet, energieffektivitet og tilpasning til europeiske klima- og energikrav.

Innsatsen har hatt som formål å sikre fortsatt drift av samfunnskritiske funksjoner som oppvarming, vannforsyning, avløp og andre grunnleggende kommunale tjenester i områder rammet av langvarige strømbrudd og gjentatte angrep på energiinfrastruktur.

Samtidig illustrerer innsatsen noen tydelige dilemmaer. Gjennomføringen skjer i en situasjon der nye angrep skaper nye skader og endrer prioriteringene på bakken. Det innebærer at utstyr som er anskaffet ikke alltid kan tas i bruk så raskt som planlagt, blant annet fordi tilknyttet infrastruktur er skadet, det må gjøres nye tekniske vurderinger, sikkerhetshensyn må ivaretas og lokal kapasitet til installasjon og igangsettelse kan være begrenset.

Videre viser erfaringene hvor krevende det er å installere energiutstyr i et land som Ukraina, der det er kritisk mangel på kvalifisert arbeidskraft og utenlandsk personell i liten grad er tilgjengelig. Avansert energiutstyr krever teknisk kompetanse til prosjektering, installasjon, drift og vedlikehold, noe som kan føre til forsinkelser.

Akutt energiberedskap og opprettholdelse av kritiske tjenester

Russiske angrep på energisystemet rammer produksjon, transmisjon, distribusjon, gassinstallasjoner og stadig mindre enheter som transformatorstasjoner. Dette skaper akutte behov for gassimport, reparasjonsutstyr, reservekapasitet, strømimport og fysisk sikring. Norsk støtte bidrar til å holde kritiske samfunnsfunksjoner i drift og redusere sårbarheten gjennom de ulike sesongene.

Etter flere krevende vintre var angrepene vinteren 2025/2026 de mest omfattende mot gassinfrastruktur siden fullskalakrigen startet i 2022. Dette kom midt i en situasjon der over halvparten av Ukrainas energisystem allerede var helt eller delvis ødelagt. Det rammet både landets forsvarsevne og hverdagen til millioner av sivile.

Gjennom støtte kanalisert via Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling (EBRD) har Norge bidratt til å finansiere gass. Kraftproduksjonen og energitilgangen ville vært langt lavere uten støtten. Det er et samlet og vesentlig resultat av energibistanden til Moldova og Ukraina.

Den norske støtten til energisektoren har bidratt til akutt energiberedskap og opprettholdelse av kritiske tjenester. Dette omfatter støtte til reservekraft, distribuert kraftproduksjon og utstyr som styrker robustheten i gassforsyningen. Sammen med andre givere, bidro norsk støtte gjennom FNs utviklingsprogram (UNDP) til å opprettholde og gjenopprette energiforsyning. Leveranser av kritisk utstyr, blant annet kraftvarmeanlegg og transformatorer, styrket energisystemets robusthet og reduserte konsekvensene av omfattende skader på energiinfrastrukturen. Gjennom et program i Verdensbankens flergiverfond Ukraine Relief, Recovery, Reconstruction and Reform Trust Fund (URTF), ble det, med støtte fra Norge, levert nødutstyr til Ukrainas strømnett over hele landet.

Desentralisert og lokal energimotstandskraft

Norsk støtte bidrar til å styrke Ukrainas energisikkerhet og gjøre energiforsyningen mindre sårbar gjennom småskala kraftproduksjon, batterier og desentraliserte energiløsninger for kritiske samfunnsfunksjoner. Dette gjelder særlig sykehus, skoler, vannforsyning, varme og andre kommunale tjenester, der lokale løsninger kan bidra til å opprettholde tjenester selv når sentrale systemer rammes. Dette er særlig viktig i et energisystem preget av høy energiintensitet, lav effektivitet og sårbar sentral infrastruktur.

Gjennom UNDP og Den nordiske grønne banken (NEFCO) støttes småskala energiproduksjon, batterilagring og energieffektivisering i skoler, sykehus, vannforsyning og andre kommunale tjenester. Dette bidrar til å sikre kontinuitet for kritiske tjenester ved strømbrudd, samtidig som lokal beredskap og energimotstandskraft styrkes. Dessuten støttes Ukraina samtidig i overgangen mot et mer energieffektivt og motstandsdyktig system i tråd med EUs krav.

Gjennom støtte til UNDP ble det installert solcelleanlegg med batterilagring for kritiske funksjoner, samt igangsatt hybride energiløsninger ved sykehus og skoler med betydelig samlet produksjons- og lagringskapasitet. Selv om dette gir begrenset kapasitet i nasjonal energisammenheng, illustrerer tiltaket betydningen av å kombinere større systemtiltak med mindre, lokalt målrettede løsninger. Et batteri kan gi viktig reservekapasitet til kritiske funksjoner. Samlet skal disse tiltakene styrke evnen til å opprettholde helse-, oppvarmings- og vannforsyningstjenester under strømbrudd. Dette illustrerer også en viktig lærdom: Små tiltak kan ha stor verdi når de er målrettet mot kritiske funksjoner. I en krigskontekst kan verdien av et begrenset anlegg være høy dersom det opprettholder drift i et sykehus, en skole eller en vannforsyning under avbrudd.

Grønn gjenoppbygging og energieffektivisering

Gjenoppbyggingen handler ikke bare om å erstatte ødelagt infrastruktur, men også om å redusere framtidig sårbarhet gjennom lavere energiforbruk, høyere effektivitet, renere teknologier og mindre importavhengighet. Både Ukraina og Moldova har høy energiintensitet, der Ukraina ligger om lag 2-3 ganger, og Moldova om lag 1,5-2 ganger, over EU-gjennomsnittet. Dette skyldes blant annet ineffektiv bygningsmasse, utdatert infrastruktur og høyt energitap i systemene.

Gjennom støtte til NEFCO, UNDP, Det tyske bistandsdirektoratet (GIZ), EBRD-fondet Eastern Europe Energy Efficiency and Environment Partnership Fund (E5P) og Verdensbanken bidrar Norge til rehabilitering og modernisering av kritisk infrastruktur som bygg, vann- og avløpssystemer, kollektivtransport og andre grønne investeringer. Dette gjør norsk støtte relevant både for gjenoppretting av kritiske tjenester, en mer bærekraftig og robust energiframtid, og for landenes EU-integrasjon og oppfyllelse av europeiske klima- og energikrav.

I Ukraina er det oppnådd konkrete resultater gjennom lokale investeringer i grønn energi og effektivisering, som solkraftanlegg ved kommunale vann- og avløpsanlegg. Dette er tiltak som har styrket kontinuiteten i kritiske tjenester og redusert sårbarheten for strømbrudd.

Norsk støtte gjennom GIZ styrket energimotstandskraften i ukrainsk næringsliv. Støtten gjorde det mulig for mikro- og småbedrifter å investere i lokal energiproduksjon og energilagring. Bedriftene får opprettholdt sin virksomhet, samtidig som energiforstyrrelser i arbeidstiden reduseres.

Norsk støtte til energisektoren i Moldova har bidratt til økt energisikkerhet og til å redusere sårbarheten i en periode preget av vedvarende energikrise. Samtidig som en betydelig del av landets gassbehov ble dekket, ble støtten gradvis dreid mot tiltak som styrket husholdningenes energisikkerhet og fremmet energieffektivisering og lokal produksjon av fornybar energi.

Den norske støtten bidro også til å dempe de sosiale konsekvensene av høye energipriser og økende levekostnader. Gjennom UNDP fikk husholdninger støtte til oppvarming via Moldovas energisårbarhetsfond. Innsatsen bidro til redusert energifattigdom og styrket motstandskraften blant sårbare husholdninger i en situasjon preget av høye energi- og matpriser.

Norsk støtte har bidratt til mer varige forbedringer i energisikkerhet og energieffektivitet i Moldova og Ukraina. Gjennom GIZ har husholdninger i Moldova fått tilgang til energieffektive apparater, som reduserte strømutgiftene deres. Gjennom E5P-fondet bidro Norge til betydelige energieffektiviseringstiltak i begge land. Støtten styrket energieffektiviteten i offentlige bygg og boliger, reduserte energiforbruket og naturgassavhengigheten, og forbedret tjenestetilbudet for et stort antall innbyggere. Norge har støttet fondet siden før Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, som del av et langsiktig engasjement for energieffektivisering og grønn omstilling i regionen.

Norge bidro også til å styrke de institusjonelle rammene for energieffektivisering og lokal energiproduksjon. Gjennom Verdensbankens flergiverfond M-GROW ble rammeverket for energieffektivisering av offentlige bygg videreutviklet i Moldova. Støtten gjennom UNDP bidro samtidig til etablering av lokale løsninger basert på fornybar energi, som la grunnlag for en mer desentralisert og bærekraftig energisektor.

Samlet sett viser resultatene at norsk støtte bidrar til både gjenoppbygging og modernisering av energisystemene i Ukraina og Moldova, med effekter for energieffektivitet, utslipp og forsyningssikkerhet.

Styring, reform og integritet i energisektoren

Energisikkerhet er også et spørsmål om styring. Korrupsjonsskandaler og svak selskapsstyring i statseide energiselskaper kan undergrave tillit, forsinke investeringer og svekke giverstøtte. Norsk støtte og dialog bidrar derfor også til bedre selskapsstyring, sterkere kontrollmekanismer, større åpenhet og reformer som styrker sektoren over tid. Dette er særlig viktig i lys av Ukrainas EU-tilnærming, behovet for investortillit og reformer i statseide selskaper som Naftogaz, Energoatom og Ukrenergo.

Ukrainas parlament vedtok i januar 2025 lov nr. 9381, som skal styrke det regulatoriske rammeverket for investeringer i desentralisert og bærekraftig energi. Loven ble utarbeidet med faglig støtte fra UNDP, finansiert blant annet av Norge. Loven skal forenkle konsesjons- og tilknytningsprosesser, redusere administrative barrierer og legge bedre til rette for investeringer i distribuert kraftproduksjon, herunder fornybar energi. Dette kan bidra til raskere utbygging av energiløsninger som styrker Ukrainas energisikkerhet og motstandsdyktighet.

Resultatene viser at norsk støtte bidrar til å opprettholde kritiske energitjenester og styrke lokal energimotstandskraft, men gjennomføringen preges samtidig av betydelige utfordringer. Prosjektene gjennomføres i en krigskontekst og under pressede administrative rammevilkår, som gir lange og uforutsigbare anskaffelsesprosesser, kapasitetsbegrensninger i kommuner og behov for ekstern prosjektbistand. Mangel på kvalifisert arbeidskraft og svak lokal implementeringskapasitet bidrar til forsinkelser og økte kostnader.

Innsats i energisektoren innebærer samtidig forhøyet korrupsjonsrisiko, gitt sektorens sårbarhet og de alvorlige korrupsjonssakene som har preget sektoren. Enkelte tiltak blir utsatt eller omprioritert som følge av finansieringsbegrensninger og sikkerhetssituasjonen, og det er i flere tilfeller begrenset tilgang på fullstendige effektdata. Dette innebærer at resultater i stor grad realiseres gradvis, og at gjennomføringsrisikoen fortsatt er høy.

Samlet sett viser resultatene at norsk støtte både bidrar til å opprettholde kritiske energitjenester på kort sikt og til å støtte en gradvis modernisering av energisystemene i Moldova og Ukraina. Samtidig er dette et område der resultater ikke følger en lineær utvikling. Innsatsen skjer i et spenn mellom akutt krisehåndtering, vinterberedskap, gjenoppbygging, reform og grønn omstilling, der nye angrep og skiftende behov fortløpende påvirker prioriteringene. Erfaringene viser at det ofte må tas valg mellom løsninger som gir rask effekt, og løsninger som i større grad bygger framtidig robusthet, effektivitet og bærekraft. I praksis er utfordringen derfor ikke å velge mellom kortsiktig respons og langsiktig transformasjon, men å koble dem best mulig. Verdien av innsatsen må også vurderes i lys av alternativet: ytterligere systemsvikt, større humanitære konsekvenser og svekket nasjonal motstandskraft.

Antikorrupsjon, mediefrihet og valgintegritet styrker demokratisk motstandskraft

Moldova og Ukraina har de siste årene hatt fremgang i reformarbeidet innen menneskerettigheter, demokrati, ansvarliggjøring, antikorrupsjon og rettsstat. Reformene er viktige for landenes samfunnsutvikling og demokratiske motstandskraft, og inngår samtidig i arbeidet med å møte kravene til EU-kandidatland. Det har også vært tilbakeslag og vedvarende utfordringer, blant annet innen korrupsjonsbekjempelse, institusjonell uavhengighet og gjennomføring av vedtatte reformer.

I en kontekst preget av krig, høy korrupsjonsrisiko, desinformasjon og eksterne påvirkningsoperasjoner er demokratisk motstandskraft tett knyttet til evnen til å gjennomføre legitime reformprosesser. Når sivilsamfunnsaktører og uavhengige medier kan overvåke myndigheter, avdekke korrupsjon, formidle faktabasert informasjon og mobilisere til offentlig deltakelse, styrkes grunnlaget for ansvarlig styring og bredere samfunnstillit.

Nansen-programmets støtte til sivilt samfunn, uavhengige og redaktørstyrte medier og demokratisk deltakelse bidrar til å styrke forutsetningene for legitime reformprosesser, bedre offentlig kontroll og økt tillit mellom myndigheter og befolkning.

I 2024 ble det etablert en støtteordning for ukrainsk sivilsamfunn. Ved utgangen av 2025 har Nansen-programmet støttet rundt 300 ukrainske sivilsamfunnsorganisasjoner i deres arbeid med demokratisk deltakelse, menneskerettigheter, antikorrupsjon, undersøkende journalistikk og kvinners deltakelse i gjenoppbyggingen. Støtten til uavhengige medier og sivilsamfunn hadde særlig stor rekkevidde, også i frontnære områder, og bidrar blant annet til å styrke lokal kontroll med offentlige midler, avdekke korrupsjonsrisiko og motvirke desinformasjon. Målsetting for denne bistanden må være langsiktig. Støtten sender likevel umiddelbart viktige signaler om, og gir forutsetninger for, maktbalansen i det fremtidige ukrainske samfunnet.

For eksempel bidro nettverket av vaktbikkjeorganisasjoner og medier gjennom Institute of War and Peace Reporting (IWPR) til rapporterte tilfeller av økt myndighetsrespons, inkludert endringer i offentlige anskaffelser, rettslige prosesser og ansvarliggjøring av offentlige tjenestepersoner. Arbeidet bidro samtidig til rapporterte besparelser og til at kontrakter ble satt under gransking.

Støtten til sivilsamfunn og antikorrupsjonsarbeid bidro også til økt offentlig ansvarliggjøring og motstandskraft mot demokratisk tilbakegang. Partnere som Automaidan mobiliserte sommeren 2025 mot lovforslag som truet uavhengigheten til Ukrainas antikorrupsjonsinstitusjoner, samtidig som systematisk overvåking av antikorrupsjonsdomstolen styrket offentlig kontroll og innsyn. Undersøkende medier som Bihus.Info nådde over 25 millioner visninger med reportasjer og forklarende innhold om korrupsjon og ansvarliggjøring.

Uavhengige medier ble samtidig styrket som en del av den demokratiske infrastrukturen. Gjennom medieorganisasjoner som World Association of News Publishers (WAN-IFRA) og partnere ble lokale og regionale medier styrket gjennom organisasjonsutvikling, mentorordninger og støtte til undersøkende journalistikk. Programmet bidro til styrket likestilling og lederskap, blant annet gjennom lederutvikling for kvinnelige medieledere og tiltak for tryggere og mer inkluderende arbeids- og redaksjonsmiljøer.

Norge har støttet Europarådets arbeid i Ukraina i flere år. Sammen med flere andre givere, støtter Norge Europarådets arbeid for å bistå ukrainske myndigheter i å tilpasse lovgivning og rettspraksis til europeiske standarder gjennom Europarådets handlingsplan for Ukraina (2023–2026). Arbeidet så langt vektlegger grunnlaget og forutsetningene for en rettsstat – nødvendige trinn i en lang prosess. Med støtte fra Europarådet ble det i 2025 nedsatt en arbeidsgruppe i parlamentets komité for ytringsfrihet som utarbeidet en lovpakke for å motvirke strategiske søksmål mot offentlig deltakelse. Slike søksmål brukes primært for å skremme, belaste eller bringe kritikere til taushet. Lovpakken er et sentralt element i Europarådets prosjekt for presse- og mediefrihet.

Støtten har også bidratt til å styrke innsatsen mot straffrihet for lovbrudd mot journalister og til å bedre samarbeidet mellom mediene, politiet og påtalemyndigheten. I samarbeid med Ukrainas kulturdepartement er det gjennomført tiltak for å styrke kompetansen om etterforskning av lovbrudd mot journalister og om anvendelsen av internasjonale standarder og relevant praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen. Europarådet har også bidratt med vurderinger av lovutkast og bestemmelser som berører journalister og sivilsamfunnsaktører.

Samlet har støtten til demokratisk motstandskraft i Ukraina bidratt til mer robuste uavhengige medier og sivilsamfunnsaktører, styrket undersøkende journalistikk og økt offentlig ansvarliggjøring. Videre oppfølging og evaluering vil gi bedre grunnlag for å vurdere langsiktig effekt og bærekraft.

I Moldova var støtte til demokratisk motstandskraft særlig knyttet til valgintegritet, institusjonell beredskap og evnen til å motvirke russiske påvirkningsoperasjoner. Moldova ble i 2024–2025 utsatt for omfattende russiske påvirkningsoperasjoner som forsøkte å påvirke velgere, svekke institusjoner og undergrave tilliten til demokratiske prosesser. Norsk støtte bidro til å styrke motstandskraften mot slik påvirkning gjennom sikrere valg, bedre institusjonell beredskap og et mer robust informasjonsøkosystem. Gjennom norsk valgstøtte via UNDP ble Moldovas rettslige og institusjonelle rammeverk for frie og rettferdige valg styrket. Åtte lovendringer bidro til å tette kritiske smutthull knyttet til blant annet ulovlig politisk finansiering, uregulerte tredjepartskampanjer og digital politisk reklame.

Kapasiteten hos Moldovas sentrale valgkommisjon og politi- og påtalemyndigheter ble samtidig styrket, blant annet gjennom opplæring av politibetjenter i å avdekke stemmekjøp, ulovlig valgfinansiering og bruk av kryptovaluta. Oppgraderte digitale systemer og styrket cyberberedskap gjorde det også mulig å håndtere store digitale angrep på valgdagen høsten 2025.

Norsk støtte bidro til å styrke lokale aktørers evne til å forebygge og motvirke desinformasjon. Uavhengige medier og sivilsamfunnsorganisasjoner fikk bedre kapasitet til å analysere desinformasjonstrender, tilpasse innhold til utsatte målgrupper og møte påvirkningsforsøk med tidlig, faktabasert respons. Under energikrisen vinteren 2024/2025 bidro partnerne til å snu et informasjonsbilde preget av russiskvennlig desinformasjon. Lokal beredskap ble styrket gjennom blant annet opplæring av offentlige ansatte i strategisk kommunikasjon, krisehåndtering og respons på desinformasjon.

Europarådets handlingsplan bidro i tillegg til å styrke demokratisk robusthet gjennom støtte til valgintegritet, bedre håndtering av ulovlig finansiering og kapasitetsbygging for sivilsamfunn, media og unge for inkluderende og transparente valg.

Samlet bidro norsk støtte i 2024–2025 til at Moldova kunne gjennomføre to valg og en EU-folkeavstemning som internasjonale observatører vurderte som legitime, til tross for et svært krevende trusselbilde. Samtidig illustrerte valgene at Moldova fortsatt står overfor betydelige sårbarheter, blant annet knyttet til lovverk, digitale plattformer og organiserte påvirkningsnettverk.

Dette viser at et lite land kan stå imot russiske påvirkningsoperasjoner når demokratisk motstandskraft bygges bredt og systematisk. Målgruppestudier viser økt motstandskraft mot desinformasjon, samt holdningsendringer i mer demokratisk og europeisk retning.

Resultatene viser at norsk støtte har bidratt til sterkere offentlig kapasitet, men også at gjennomføringen skjer under krevende forhold. I Ukraina preges innsatsen av krig, sikkerhetsutfordringer, høy arbeidsbelastning og mangel på personell. I Moldova er utfordringene knyttet til begrenset administrativ kapasitet og personell, lave lønninger i offentlig sektor og en importavhengig økonomi som er sårbar for geopolitiske spenninger, samtidig som landet håndterer store ringvirkninger av krigen i nabolandet.

Flere tiltak har gitt tydelige og målbare resultater i form av nye systemer, strategier, opplæringsløp og institusjonelle ordninger. Samtidig er det i flere tilfeller for tidlig å si hvor varige effektene vil være, og i hvilken grad resultatene vil bli institusjonalisert. Samlet peker resultatene likevel i retning av sterkere institusjoner som er bedre rustet til å møte kravene til europeisk integrasjon og samtidig ivareta statens kjernefunksjoner under press.

Vinterrespons og humanitær innsats lindrer nød og redder liv

Den uvanlig kalde vinteren 2025/2026 i Ukraina var den fjerde hele vinteren siden Russlands fullskalainvasjon og var preget av gjentatte målrettede angrep på strøm-, varme- og vanninfrastruktur. Angrepene rammet store deler av landet, og førte til langvarige strømbrudd og avbrudd i grunnleggende tjenester for flere millioner av mennesker. Dette gjorde hverdagen krevende for alle, og spesielt for fordrevne familier, eldre og andre sårbare grupper.

Humanitær innsats var avgjørende, både for å møte akutte behov og for å opprettholde tjenester som var nødvendige for å komme gjennom vinteren med helse og verdighet i behold. Vinterresponsplanen 2025/2026 viderefører prioriteringer i FNs humanitære behovs- og responsplan for Ukraina for 2025 og omfatter over 1,7 millioner mennesker i perioden oktober 2025 til mars 2026, inkludert om lag 1,3 millioner ikke-fordrevne konfliktberørte personer. Humanitære aktører støttet av Norge bidro blant annet med boligreparasjoner, reparasjon av kritisk infrastruktur, samt sikring av helsetjenester og matforsyning.

Samtidig førte vinteren til økte utgifter for befolkningen, og kontantstøtte var derfor et viktig virkemiddel for å dekke grunnleggende behov. Kontantoverføringer ga berørte husholdninger mulighet til selv å prioritere de mest presserende behovene gjennom vinteren. FNs høykommissær for flyktningers (UNHCR), Flyktninghjelpen og Caritas nådde tusenvis av personer i Moldova og Ukraina med kontantstøtte og vinterhjelp. Støtten bidro til bedre boforhold, redusert stress og økt evne til å bli boende i tryggere, varmere og mer levelige hjem. For eksempel oppga 91 pst. av UNHCRs mottakere at de brukte støtten til brensel og ved, 88 pst. rapporterte forbedrede boforhold, og 77 pst. opplevde redusert stressnivå.

Samtidig viser tilbakemeldingene fra mottakerne at behovene fortsatt oversteg tilgjengelig støtte. Over halvparten av UNHCRs mottakere oppga at brenselet de kjøpte ikke var tilstrekkelig for hele vinteren, og i Moldova klarte kun 9 pst av husholdningene som mottok støtte fra Flyktninghjelpen å dekke alle strømutgiftene. Dette understreker både betydningen av kontantoverføringer som et effektivt og verdig virkemiddel, og det vedvarende økonomiske presset på husholdninger som rammes av krigen og energikrisen.

Vinterresponsen handlet ikke bare om å nå enkeltpersoner direkte med varer eller kontanter, men også om å holde kritiske lokale systemer i drift. Når vannsystemer, fjernvarme og sanitærtjenester svikter, øker belastningen raskt på både husholdninger og lokalsamfunn. Kirkens Nødhjelp prioriterte å gjenopprette fjernvarme og vannforsyning i krigsutsatte områder.

Helse var en annen sentral del av vinterresponsen fordi tilgang til strøm, varme, vann og sanitære forhold er grunnleggende for å opprettholde helsetjenester og forebygge sykdom. Når strøm og oppvarming svikter, blir også helsetjenestene raskt svekket. En uavhengig undersøkelse gjennomført av FNs barnefond (UNICEF) fra forrige års vinterrespons (2024–2025) viser hvor krevende situasjonen fortsatt var for befolkningen: én av fem familier oppga helseproblemer knyttet til lave temperaturer innendørs. Verdens helseorganisasjon (WHO) støttet vinterresponsen 2025–2026 ved å installere varmeanlegg, utstyre sykehus med vannbehandlingsstasjoner og installere generatorer. UNICEF gjennomførte prosjekter for å gjenopprette og styrke tilgangen på strøm og varme i sykehus, skoler og barnehager.

For mange familier handlet vinteren også om evnen til å skaffe nok mat uten å måtte kutte i oppvarming, medisiner eller andre nødvendige utgifter. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) støttet vinteren 2024/2025 krigsrammede husholdninger på landsbygda i Ukraina gjennom blant annet kontantstøtte, såpakker, dyrefôr og opplæring i trygg matproduksjon og vintertilpasning. Denne støtten gjorde det mulig for mange husholdninger å komme gjennom vinteren og samtidig legge grunnlag for ny produksjon våren 2025.

FNs matvareprogram (WFP) ga kontantstøtte til sårbare personer i Moldova i partnerskap med Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), og bidro i Ukraina til å sikre mattilgang og redusere negative mestringsstrategier blant familier rammet av strømbrudd, energikrise og økte matpriser. Også kontantstøtten fra andre partnere hadde betydning for matvaresikkerheten, fordi familier i praksis måtte balansere utgifter til brensel, mat og andre basisbehov innenfor svært begrensede budsjetter.

Samlet viser resultatene at partnerne bidro både til å dekke akutte vinterbehov og til å holde grunnleggende tjenester i gang i en periode preget av kulde, strømbrudd og ødelagt infrastruktur. Rapporter fra blant annet Flyktninghjelpen, UNICEF og UNHCR viser samtidig at det var betydelige udekkede behov vinteren 2025/2026, særlig i områder med langvarige strømbrudd og ødelagt infrastruktur. Dette understreker viktigheten av fortsatt og fleksibel innsats samt tett samarbeid mellom lokale og internasjonale aktører for å sikre beskyttelse og verdige levekår for de mest sårbare gjennom vinteren.

Det overordnede bildet må også inkludere dem som ikke ble nådd. Begrenset tilgang, sikkerhetsrisiko, finansieringsgap og manglende dokumentasjon eller registrering gjør at enkelte grupper har mindre tilgang til hjelp. Dette gjelder blant annet mennesker i frontnære og okkuperte områder, personer med redusert mobilitet og personer som ikke er omfattet av ordinære offentlige eller humanitære ordninger. At mange har mottatt hjelp og beskyttelse, betyr derfor ikke at behovene samlet er blitt dekket.

For 2026–2027 beveger vinterresponsen seg i retning av en mer helhetlig og myndighetsforankret modell, utformet for å følge opp erfaringene fra foregående sesong. Offentlige systemer skal få en større rolle i gjennomføringen av kontantstøtte før vinteren, mens humanitære aktører skal supplere der behov fortsatt ikke er dekket, spesielt i områder lengre unna frontlinjen. Tilnærmingen skal styrke koordinering, sekvensering og datadeling, og samtidig redusere risikoen for at særlig utsatte grupper faller utenfor.

Selv i Ukrainas mørkeste vintre finnes det fortsatt en uovervinnelig sommer.

12 Oppfølging av Afghanistanutvalgets rapport

I november 2025 la Afghanistanutvalget fram NOU 2025: 9 Nederlaget – Norge i Afghanistan 2015–2021. Utvalget var ledet av Bjørn Tore Godal, som også ledet arbeidet med NOU 2016: 8 «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014».

Utredningen fra 2025 fremholder at Norge fortsatte å være en god alliert gjennom bistand, militære bidrag og ved å støtte USAs arbeid for en politisk løsning som skulle legge til rette for et trygt uttrekk av styrkene. Afghanistanutvalget påpeker at særlig styrkebidraget og det politiske arbeidet ble avgjørende for at Norge lyktes med å nå dette målet. Ifølge utvalget kan målet om å hindre at Afghanistan igjen ble et arnested for internasjonal terror langt på vei sies å være oppnådd. Utvalget viser til at Norges militære og fredsdiplomatiske bidrag gav stor politisk uttelling og var av langsiktig verdi. Samarbeidet Norge har med USA og Storbritannia innenfor etterretning og spesialstyrker, ble styrket av tillitsforhold bygget i Afghanistan. Norge var også en viktig støttespiller for FN i ulike FN-fora, inkludert Sikkerhetsrådet, og for FNs arbeid i Afghanistan. Utvalget skriver at utredningen likevel fikk tittelen «Nederlaget» fordi målet om å bygge en demokratisk stat ikke ble oppnådd. Forsøket på å fremme en liberal, demokratisk rettsstat var i hovedsak feilslått, skriver utvalget og fremholder at statsbyggingsmålene var for ambisiøse, midlene forfeilede, kunnskapen for svak og tidslinjene for korte. Å fremme kvinners rettigheter, herunder kvinners deltakelse i fredsprosessen, var en gjennomgående og uttalt prioritering for den norske og internasjonale statsbyggingsinnsatsen. Her var innsatsen ifølge Afghanistanutvalget lite strategisk; tiltakene var mange og dårlig koordinert.

Utvalget påpeker at i den grad konklusjoner og anbefalinger fra den første utredningen fra 2016 ble fulgt opp, er det ikke dokumentert eller sporbart. For Utenriksdepartementet er det derfor ønskelig å rapportere hvordan departementet følger opp utredningen fra 2025.

Afghanistanutvalget lister opp 61 punkter i rapporten som omtales som «lærdommer». Mange av disse er fremadskuende og har relevans utover den spesifikke situasjonen i Afghanistan. Lærdommene omfatter også politikkområder som ligger under andre departementers ansvar. Utenriksdepartementet har derfor dialog med Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet om deres oppfølging av rapporten.

For Utenriksdepartementets del kommer utvalget med lærdommer innen sikkerhetspolitikk, freds- og konfliktdiplomati, utviklingspolitikk, krisehåndtering og personalpolitikk. I alt er 42 lærdommer blitt identifisert med relevans for departementet. En grundig gjennomgang av disse viser at 19 av lærdommene allerede har blitt fulgt opp av regjeringen i andre prosesser i årene etter mandatperioden for utvalget (dvs. etter 2021), ti av dem anses å være observasjoner som ikke krever konkret oppfølgning, mens 13 krever oppfølgning fra departementets side. Her følger omtale av de viktigste av disse tiltakene.

Når det gjelder sikkerhetspolitikken påpeker Afghanistanutvalget at anbefalingen fra den første utredningen i 2016 om å informere Stortinget mer systematisk om mål, midler og resultater ikke ble fulgt opp. Regjeringen anser dette for å være en nyttig påminnelse om viktigheten av å holde Stortinget godt informert om utviklingen i pågående internasjonale operasjoner med norsk deltakelse av en viss størrelse. Dette gjelder særlig omfattende og langvarige internasjonale operasjoner med vesentlig norsk bidrag. I slike tilfeller bør det gis en redegjørelse for situasjonen og kontekst for operasjonen, en vurdering av forutsetningene for å oppnå operasjonens mål, en vurdering av status og en vurdering av utsiktene til å oppnå målene. Regjeringen vurderer og beslutter når Stortinget skal informeres på denne måten.

Flere av lærdommene gjelder norsk freds- og konfliktdiplomati. De fleste av disse sammenfaller i stor grad med Meld. St. 30 (2024–2025) Norges innsats for fred og konfliktløsning i en urolig verden, og gir et viktig grunnlag for å videreutvikle innsatsen. Utvalget viser til at norsk freds- og konfliktdiplomati bør videreføres fordi det gir innflytelse, relasjoner og innsikt til lav kostnad, samtidig som det må tilpasses et mer krevende geopolitisk handlingsrom. Utenriksdepartementet og Etterretningstjenesten viderefører sin kontakt om konfliktsituasjoner, som blant annet gir viktig kvalitetssikring av informasjon.

Utvalgets rapport viste tydelig FNs betydning for den norske innsatsen, både som kanal for norsk bistand til Afghanistan, og som sentral aktør for å fremme menneskerettigheter, utvikling og bærekraftige politiske løsninger, sistnevnte gjennom United Nations Assistance Mission in Afghanistan – UNAMA. En viktig lærdom fra Afghanistan er betydningen av å gi FN spillerom og ressurser til å levere på sitt konfliktløsnings- og fredsbyggingsmandat i land i konflikt. Dette fikk de kun på et sent tidspunkt i Afghanistan-innsatsen, særlig fra 2017.

Utenriksdepartementet vil bygge mer kompetanse på temaet våpenhviler og andre former for delavtaler, konfliktforebygging og konfliktdempning, i en tid der det internasjonale samfunnet har mindre evne til å inngå omfattende fredsprosesser og -avtaler gitt de geopolitiske forholdene.

Utvalget påpeker at Norge prioriterte arbeidet for kvinner, fred og sikkerhet (KFS) i Afghanistan, men at innsatsen var lite strategisk og kontekstspesifikk. Denne lærdommen er reflektert i Regjeringens handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet (2023–2030) og i tilhørende retningslinjer for oppfølging av handlingsplanen, som er styrende for norsk KFS-innsats i Afghanistan. Føringer for en helhetlig innsats for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling er videre nedfelt i En rettferdig verden er en likestilt verden. Handlingsplan for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling i Norges utenriks- og utviklingspolitikk (2023–2024). Siden Talibans maktovertakelse i 2021 har rammevilkårene for kvinners og jenters rettigheter blitt betydelig forverret. De facto myndighetene har utstedt en rekke direktiver som systematisk svekker kvinners og jenters grunnleggende rettigheter og mulighet til å delta i samfunnslivet. Den negative utviklingen understreker behovet for å opprettholde og styrke innsatsen for kvinner, fred og sikkerhet i Afghanistan. Som del av dette arbeidet legges det vekt på inngående kontekstforståelse og tett samarbeid med lokale aktører som sentrale forutsetninger for en relevant og effektiv innsats.

Utvalget trekker fram en rekke lærdommer på bistandsfeltet. Når det gjelder forvaltningen av bistanden har den blitt styrket av den såkalte Norad-reformen fra 2024, da regjeringen besluttet å delegere forvaltningen av en større andel av bistandsmidlene til Norad. I dag forvaltes litt over halvparten av bistandsbudsjettet av Norad.

Norge gir ikke støtte direkte til de facto myndighetene, men opprettholder sitt engasjement og støtte for det afghanske folk gjennom multilaterale organisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner. I denne situasjonen er samarbeid med partnere som fortsatt kan levere bærekraftige resultater i en krevende kontekst, inkludert gjennom økt lokal forankring og lokalledet innsats, blitt enda viktigere. Dette skjer gjennom ulike kanaler. Som eksempler kan nevnes tiltak som styrker lokalsamfunns evne til selvberging og motstandskraft gjennom lokale utviklingsinitiativer samt bidrag til Verdensbankens Afghanistan Resilience Trust Fund (ARTF) som dekker høyt prioritert innsats rettet mot befolkningen i hele landet. Norge gir også kjernestøtte gjennom Verdensbankens fond for de fattigste landene (International Development Association, IDA). Støtte til sårbare og konfliktberørte land som Afghanistan er vektlagt i Norges strategi for samarbeidet med Verdensbanken (2026–2030).

Utviklingsministeren leder regjeringens reform av utviklingspolitikken. En stortingsmelding om utviklingspolitikk skal legges fram våren 2027. Mange av observasjonene og lærdommene fra Afghanistanutvalget vil bli berørt der, bl.a. spørsmålet om forholdet mellom sikkerhetspolitikk, nasjonale interesser og bistanden. Regjeringens strategi for norsk humanitær politikk fra 2024 har nedfelt hvordan helhetlig innsats, sammenhengene mellom langsiktig bistand, humanitær nødhjelp og nasjonale utenrikspolitiske interesser operasjonaliseres i alle deler av vårt humanitære arbeid.

På ett område følger regjeringen opp Afghanistanutvalgets lærdommer særskilt: arbeidet mot korrupsjon. Som utvalget påpeker, viser erfaringene fra Afghanistan og andre sårbare og konfliktrammede stater at korrupsjon kan redusere effekten av bistanden, svekke statlige institusjoner og undergrave befolkningens tillit til myndighetene. Regjeringen vil derfor styrke den systematiske innsatsen mot korrupsjon i utviklingssamarbeidet.

Antikorrupsjon er et tverrgående hensyn i norsk bistand. Korrupsjonsrisiko skal vurderes systematisk i planlegging, gjennomføring og oppfølging av større bistandssatsinger. Samtidig vil regjeringen støtte målrettede tiltak som bidrar til åpenhet, ansvarliggjøring og robuste offentlige institusjoner i utvalgte samarbeidsland. Innsatsen skal ses i sammenheng med arbeidet for å styrke nasjonal ressursmobilisering, rettsstatsinstitusjoner og god offentlig forvaltning. En mer helhetlig tilnærming til korrupsjonsutfordringer skal bidra til bedre måloppnåelse, sterkere institusjoner og økt legitimitet for norsk bistand.

Når det gjelder evakueringen fra Kabul i august 2021, konkluderer utvalget med at denne lyktes som følge av ekstraordinær innsats og stor fleksibilitet hos sivilt og militært personell, og at ressursene fant hver andre på operativt nivå. Men utvalget påpeker flere lærdommer når det gjelder krisehåndteringen på strategisk nivå. Mange av disse har blitt fulgt opp gjennom styrkinger av beredskapen som er gjennomført siden 2021. Samlokaliseringen med andre departementer i et nytt regjeringskvartal fra våren 2026 gjør samhandling på tvers av sektorene enklere. Det gjennomføres jevnlige øvelser i samarbeid med andre departementer og etater, og samarbeidet med nordiske land og EU er videreutviklet, og det øves oftere på verstefallsscenarier.

Utenriksdepartementet vil fortsette å styrke samordningen på tvers av sektorer. Det vil bli utarbeidet tydeligere kriterier for aktivering av sektorovergripende krisehåndtering og kriseledelse. Departementets planverk for kriseberedskap og -håndtering vil bli videreutviklet og øvet på. Planverket vil beskrive nærmere rutiner og kriterier for aktivering av regjeringens kriseråd i sammensatte kriser. Det vil inneholde en fast agenda for møter i kriserådet, med temaer av sektorovergripende relevans, eksempelvis verstefallsscenario, tiltak og informasjonsstrategi.

Personalpolitiske utfordringer som følge av Norges nærvær i Afghanistan er for en stor del reflektert i Regjeringens tiltaksplan for anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av veteraner (2024–2028) som ble lansert i 2024. Utenriksdepartementets planverk for helhetlig ivaretakelse av ansatte før, under og etter kriser, er ferdigstilt og tatt i bruk. Dette bidrar til mer systematisk og likeverdig oppfølging av ansatte. Det nye planverket for helhetlig ivaretakelse av ansatte omfatter også lokalt ansatte ved utenriksstasjonene og inneholder konkrete tiltak for informasjon, psykososial oppfølging og praktiske forhold som eksempelvis forskuttering av lønn. Relevante tiltak er her gjennomført. Når det gjelder rutiner for å avklare og dokumentere Norges juridiske og moralske ansvar, krever dette ytterligere konkret oppfølging. Likebehandling av ulike kategorier veteraner er et tema som veteranlovutvalget – nedsatt i juni 2026 – skal vurdere. Regjeringen vil følge opp utvalgets arbeid og samtidig videreutvikle rutiner for å avklare og dokumentere Norges juridiske og moralske ansvar overfor lokalt ansatte og andre personellgrupper i fremtidige internasjonale operasjoner.

Norges engasjement i Afghanistan strakte seg over to tiår og involverte betydelige militære, diplomatiske og utviklingspolitiske bidrag. Afghanistanutvalgets rapport gir et viktig grunnlag for refleksjon over både måloppnåelse, utfordringer og feilvurderinger. Regjeringen vil bygge videre på disse erfaringene for å styrke norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, freds- og konfliktdiplomati, utviklingssamarbeid og krisehåndtering for å stå bedre rustet til å møte en mer krevende verden.

13 Redegjørelse for likestilling som offentlig myndighet

I Utenriksdepartementet skal arbeidet med likestilling og ikke-diskriminering integreres i hele departementets virksomhet. Fremme av likestilling og ikke-diskriminering er en sentral del av departementets virksomhet. Dette arbeidet foregår ved bruk av ulike virkemidler og på ulike arenaer. Utenrikstjenestens virksomhetsstrategi for perioden 2022–2025, Strategi 25, som er videreført inntil ny strategi er på plass, understreker at tjenesten skal ha fokus på likestilling og mangfold.

Dette konkretiseres ytterligere i En rettferdig verden er en likestilt verden. Handlingsplan for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling i Norges utenriks- og utviklingspolitikk (2023–2030). Kjønnslikestilling skal integreres på tvers i hele utenrikstjenestens virksomhet. Innsatsen skal bidra til samfunnsendring gjennom å styrke normativt rammeverk, lover, strukturer og institusjoner, gjennom å påvirke maktrelasjoner og styrke kvinners påvirkningskraft og beslutningsmakt. Planens fem hovedmål er seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, beskyttelse mot vold og skadelige skikker, økonomisk og politisk deltakelse og deltakelse i arbeid for klima, energi og matsikkerhet.

Likestilling i bistanden

Norsk bistand skal være rettighetsbasert og fremme likestilling. Universelle menneskerettigheter som likeverd for alle uansett alder, etnisitet, funksjonsnedsettelse eller seksuell legning, og kvinners rettigheter og likestilling, er tverrgående hensyn i utviklingspolitikken. I tilskuddsforvaltningen skal det alltid vurderes om et prosjekt som støttes kan påvirke disse rettighetene negativt.

Evalueringen fra 2024 av de tverrgående temaene i utviklingssamarbeidet, menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, anti-korrupsjon og klima og miljø viste at det var nødvendig å styrke bistandsforvaltningens forståelse av hvorfor disse tverrgående temaene er viktige for å styrke gjennomføringen av rettigheter og for å oppnå bærekraftig utvikling. Arbeidet med oppfølging av anbefalingene videreføres.

Organisasjonene som mottar tilskuddsmidler fra Utenriksdepartementet skal varsle departementet ved mistanke om seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering i utviklingssamarbeidet, enten direkte eller via ekstern varslingskanal, hvor det også kan varsles anonymt.

Det er et mål at minst 50 pst. av norsk øremerket bistand skal ha kjønnslikestilling som hoved- eller delmål. Bistandsstatistikken for 2025 viser en nedgang fra 48 pst. i 2024 til 42 pst. i 2025. Nansen-programmet, som utgjør en betydelig andel av norsk øremerket bistand, styres av Ukrainas behov. Mesteparten av nedgangen forklares av lavere utbetalinger til flergiverfond i Ukraina som har likestilling som delmål.

I utdanningssamarbeidet er likestilling en hovedpilar for alle tiltak som mottar støtte fra norsk side. Utdanning for jenter er en hovedprioritering, og arbeid for å inkludere seksualitetsundervisning i pensum er en viktig satsing.

For nærmere omtale av innsatsen for kvinners rettigheter og likestilling se også omtale under kap. 164 Likestilling.

Utenriksstasjonene, som har ansvar for mesteparten av den bilaterale delen av norsk bistand, arbeider strategisk med partnere om kvinners rettigheter og likestilling på landnivå. Deler av bistanden forvaltes også av Utenriksdepartementet og Norad. Likestillingsspørsmål er en integrert del av dialogen med partnere om nye initiativer og i oppfølgingen av løpende samarbeid. Interne strategier har kvinners rettigheter og likestilling som klar prioritering. Norge har forpliktet seg til å arbeide for å fremme Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet med tilhørende ni tilleggsresolusjoner. Den nasjonale handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet setter mål både for nasjonal og internasjonal innsats. For utenrikstjenesten integreres målsettinger i normativt arbeid, i multilateralt og regionalt samarbeid, og i tiltak som fremmer kvinners meningsfylte deltagelse for stater som er i, eller er sårbare for, krig og konflikt. 18 land og syv multilaterale og regionale organisasjoner følges særlig opp. Det settes av midler for multilateralt og regionalt samarbeid og for lokale, kvinneledede organisasjoner og nettverk, særlig med vekt på humanitær respons, fredsoperasjoner og fredsbygging, og til støtte for kvinnelige menneskerettighetsforsvarere.

Bekjempelse av vold mot kvinner, inkludert konfliktrelatert seksualisert vold, er et satsingsområde i flere land. Arbeid mot konfliktrelatert seksuell vold og seksualisert vold fremmes særlig i humanitær støtte, i støtten til FNs fredsoperasjoner ved spesialteam av politi mot SGBV som skal øke kapasitet hos lokalt politi, og i støtten til mobile domstoler slik som i Sør-Sudan. Innsatsen for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter løftes som en særlig prioritering i likestillingsarbeidet. Norge har videre tatt en rolle i å øke bevisstheten om menns rolle for likestilling. Utenriksstasjonene er aktive i å profilere og løfte lokale likestillingstiltak og -samarbeid, ofte i nordisk krets.

Innsats for å fremme likestilling og bekjempe diskriminering er høyt prioritert i den målrettede satsingen på menneskerettigheter, slik det framkommer i omtalen av kap. 152 Menneskerettigheter. Dette inkluderer særskilte tiltak og satsinger for å bekjempe diskriminering ut fra kjønn, religion, livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Likeledes er det et målrettet arbeid for å styrke rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Regjeringen la i 2022 frem en egen strategi for dette, Likestilling for alle – Styrket innsats for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i utviklingspolitikken (2022–2025). Arbeidet for tros- og livssynsfrihet inkluderer et særlig fokus på beskyttelse av religiøse minoriteter. Norge spiller også en aktiv rolle internasjonalt for urfolks rettigheter.

Innsats for å fremme kvinners rettigheter og likestilling er en integrert del av de tematiske menneskerettighetssatsingene. Innen arbeidet med ytringsfrihet er f.eks. opplæring av kvinnelige journalister, både med sikte på profesjonalisering og rettet mot deres sikkerhet, høyt prioritert. Innenfor satsingen på menneskerettighetsforsvarere er det sterkt fokus på støtte til og beskyttelse av kvinnelige menneskerettighetsforsvarere, som ofte er av de mest utsatte for vold og annen forfølgelse. Flergiverfondet Women, Peace and Humanitarian Fund støtter lokale menneskerettighetsorganisasjoner og kvinneorganisasjoner. Halvparten av organisasjonene som får støtte, har ikke fått støtte av FN tidligere, og fondet er en viktig mekanisme for å styrke lokalisering.

Mange av utenriksstasjonene samarbeider med en rekke lokale menneskerettighetsorganisasjoner som jobber mot diskriminering basert på seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Utenriksstasjonene har et langsiktig og strategisk perspektiv på innsatsen for å skape større aksept for universelle menneskerettigheter.

Arbeidet for fred og konfliktløsning

I arbeidet for fred og konfliktløsning er likestilling, inkludering og ikke-diskriminering sentrale mål. Norge arbeider i tråd med den nasjonale handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet for å ivareta kjønnsperspektivet i alle stadier av fred- og konfliktløsningsprosesser hvor Norge er involvert. Konfliktanalyser blir systematisk utarbeidet for å kartlegge hvordan væpnet konflikt påvirker ulike grupper og hvilke hindringer som foreligger. Norge har også fokus på kjønnsbalanse i egne delegasjoner, både fordi erfaringen er at det har direkte merverdi i arbeidet og fordi Norge ønsker å lede ved eksempel i arbeidet med å fremme kjønnsbalanse.

Norge fremmer kvinners deltagelse i alt freds- og sikkerhetsarbeid, gjennom aktiv deltagelse i det nordiske kvinnemeklernettverket og den globale alliansen for regionale kvinnemeklernettverk, støtte til utarbeidelse og gjennomføring av nasjonale handlingsplaner for kvinner, fred og sikkerhet, erfaringsutveksling med andre land og gjennom å være medleder for Women, Peace and Security – Humanitarian Action Compact. Fra oktober 2024 til april 2026 har Norge ledet Women, Peace and Security – Focal Points Network sammen med Japan, og i tett koordinering med UN Women. Japan er første asiatiske land som leder nettverket, som har bred global støtte. Møtene resulterte i to offisielle FN-dokumenter. Ministermøtet under UNGA sluttet seg til uttalelse om fornyet innsatsen for implementering av sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Nettverket fikk fem nye medlemmer i denne perioden, og består nå av 100 land og 10 regionale organisasjoner.

Norges nasjonale gjennomføring av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 er styrket gjennom den femte handlingsplanen som ble lansert i 2023 og varer til 2030. Det tverrdepartementale arbeidet er styrket, med egne oppfølgingsplaner og rapportering fra andre departementer. Forskningsinstitutter i Norge har vært engasjert gjennom Utenriksdepartementets rammeavtale. En statusgjennomgang av Utenriksdepartementets gjennomføring av handlingsplanen ble lansert av NUPI, og CMI startet en gjennomgang av erfaringer med spesialiserte polititeam i FN-operasjoner, i arbeid mot konfliktrelatert vold.

Humanitært arbeid

Kvinners rettigheter og likestilling gjenspeiles også i den humanitære innsatsen. I tråd med den humanitære strategien legger Utenriksdepartementet særlig vekt på beskyttelse av sårbare grupper, inkludert religiøse og seksuelle minoriteter, barn, eldre og personer med nedsatt funksjonsevne. Som beskrevet i omtalen av kap. 150 Humanitær bistand post 70 Nødhjelp og humanitær bistand har beskyttelse mot seksualisert og kjønnsbasert vold høy prioritet i den norske humanitære innsatsen.

I arbeidet mot seksualisert og kjønnsbasert vold jobber Norge for å fremme forebygging og respons, inkludert tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester for overlevende, samt sikre bedre etterlevelse av relevante folkerettslige forpliktelser. Alle partnerorganisasjoner må rapportere om integreringen av kjønnsperspektivet i sitt arbeid og oppgi kjønnsdelt data i rapporteringen til Utenriksdepartementet, der det er mulig.

Utenriksdepartementet legger også stor vekt på forebygging og oppfølging av seksuell utnyttelse og overgrep i dialogen med humanitære partnerorganisasjoner.

Likestilling og ikke-diskriminering i sikkerhetspolitikken

Norges femte nasjonale handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet (2023–2030) følges opp av seks departementer. Handlingsplanen tydeliggjør at norsk innsats for kvinner, fred og sikkerhet skal styrkes, både nasjonalt og internasjonalt, og kobler i større grad enn tidligere hva Norge gjør nasjonalt med hva som gjøres internasjonalt. Handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet er også relevant for departementets arbeid med internasjonale fredsoperasjoner og dertil hørende prosesser i FN og NATO. Utenriksdepartementet har en egen spesialrepresentant for kvinner, fred og sikkerhet som arbeider for å styrke kvinners rolle i all innsats for fred og sikkerhet. Utenriksdepartementet følger opp handlingsplanen med egne retningslinjer, og Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet har også fulgt opp handlingsplanen med egne operative oppfølgingsplaner, som blant annet omfatter totalforsvar.

Norge er en aktiv pådriver i FNs og NATOs arbeid for kvinner, fred og sikkerhet (KFS). Regjeringen støtter FN-sekretariatets innsats for å sikre at kvinner og menns ulike behov vektlegges i planlegging og gjennomføring av operasjoner, og at personellet forholder seg aktivt både til kvinner og menn i vertslandet i all innsats for å legge til rette for langsiktig stabilitet og utvikling. Støtten omfatter også kapasitetsbygging for håndtering av konfliktrelatert seksualisert vold i sikkerhetssektoren gjennom finansiering/sekondering av likestillingsrådgivere og utsendelse av politipersonell til FNs fredsoperasjoner. Samtidig er KFS-agendaen under press i FN, særlig i fredsoperasjonene.

Innenfor global sikkerhet og nedrustning støttes tiltak rettet mot kvinner. Kvinner kan være viktige endringsagenter mot radikalisering, voldelig ekstremisme og organisert kriminalitet. Det er viktig at kvinner kjenner sine rettigheter i møte med ekstremisme.

Kjønnsperspektivet står sentralt i Norges arbeid med nedrustning, ikke-spredning og kjernefysisk sikkerhet. I perioden da Norge satt i FNs sikkerhetsråd ble mandatet for komiteen som arbeider for implementering av sikkerhetsrådsresolusjon 1540 utvidet til å omfatte kvinners fulle og meningsfulle deltakelse i alle aktiviteter. Kjønnsperspektivet kan øke forståelsen for at kvinner og jenter kan påvirkes på ulikt vis ved bruk av kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen. Norge støtter også tiltak som søker å øke kvinneandelen i multilaterale nedrustningsorganer, stipendprogram for masterstudenter i nukleære fag, rettet spesielt mot kvinner i atomsektoren, samt program som støtter kvinnelige forskeres deltakelse på internasjonale workshops og i stipendordninger knyttet til forskerutveksling under Biologivåpenkonvensjonen. Kjønnsbalansen er også ivaretatt i Norges delegasjoner til møter og konferanser innen nedrustning og ikke-spredning.

EØS-finansieringsordningene

EØS-midlene er Norges frivillige bidrag til sosial og økonomisk utjevning i 15 land i EU. I tillegg skal midlene bidra til å styrke samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Avtale om ny periode med EØS-midler 2021–2028 (jf. kap. 117 EØS-finansieringsordningene) ble vedtatt i 2024. For denne perioden bidrar Norge sammen med Island og Liechtenstein med 3,268 mrd. euro til samarbeidet. Det norske bidraget utgjør om lag 97 pst. Respekt for felles verdier som menneskeverd, frihet, demokrati, likestilling, rettsstat og menneskerettigheter er førende prinsipper. Som del av dette vil kjønnslikestilling være integrert i samtlige programområder samtidig som det vil gjennomføres egne prosjekter med fokus på ulike tema knyttet til kjønnslikestilling. I tillegg er det også etablert et eget programområde med fokus på kjønnsbasert vold og vold mot kvinner. Istanbulkonvensjonen vil være veiledende. Synergi-nettverket, som ble opprettet i forrige programperiode som en dedikert innsats mot kjønnsbasert vold og vold mot kvinner for involverte aktører i mottaker- og giverlandene, fortsetter. Egne fond for sivilt samfunn i alle mottakerland vil også bidra med viktig støtte, både til kjønnslikestilling, samt innsats mot kjønnsbasert vold og vold mot kvinner.

For finansieringsperioden 2014–2021 som ble avsluttet i 2025, gikk i overkant av 32 mill. euro til tiltak rettet mot kjønnslikestilling, hvorav 26 mill. euro gikk til innsats mot kjønnsbasert vold og vold mot kvinner. Midlene bidro blant annet til opplæring av rundt 12 500 personer som jobber med likestilling og kjønnsbasert vold, at 65 000 har fått bedre tilgang til tjenester innen helse, velferd og justis, samt at gjennomføring av informasjonskampanjer som nådde ut til 33 millioner mennesker.

Likestilling og ikke-diskriminering i multilaterale fora

Norge er også en forkjemper for likestilling og ikke-diskriminering i multilaterale fora. Motstanden mot kvinners rettigheter og likestilling er økende og kommer til uttrykk i stadig flere multilaterale organisasjoner, også der likestilling ikke er et hovedtema. Norge fortsetter å være en tydelig forsvarer av disse rettighetene og arbeider for at framforhandlede konvensjoner, erklæringer, resolusjoner og andre relevante FN-dokumenter fremmer likestilling og menneskerettigheter. Norge deltar også i en rekke koalisjoner og internasjonale initiativ for å fremme kvinners rettigheter, inkludert seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR), rettigheter for LHBT+-personer og rettighetene til tros- og livssynsminoriteter.

Kjernestøtten til FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling (UN Women) og FNs befolkningsfond (UNFPA) under kap. 164 Likestilling er særlig relevant for å fremme kvinners rettigheter, motvirke diskriminering basert på kjønn, og fremme respekt for SRHR. Norge arbeider aktivt for å fremme en tydelig rettighetstilnærming i disse organisasjonenes arbeid, og for integrering av kjønnsperspektiv i alle FN-organisasjonene, gjennom styredeltakelse. Norge fremmer kvinners rettigheter og likestilling i FNs arbeid på landnivå, bl.a. gjennom oppfølging av FNs rammeresolusjon for utvikling som pålegger FNs landteam en rekke likestillingsforpliktelser, samt krav innen menneskerettigheter og ikke-diskriminering.

Likestilling står høyt på agendaen i de multilaterale utviklingsbankene. De har et sterkt mandat på likestilling, men samtidig opplever de press fra enkelte av bankenes eiere på utvanning av språk knyttet til likestilling. I styrearbeidet i Verdensbanken har Norge og den nordisk-baltiske valggruppen fremmet likestilling som en strategisk prioritering, tilsvarende også i vår valggruppe (nordiske land og Irland) i Afrikabanken, samt i valgkretsene i Asiabanken, Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur og i Den interamerikanske utviklingsbanken. Norge er en sterk støttespiller i gjennomføringen av Verdensbankens oppdaterte strategi for likestilling for perioden 2024–2030. Det internasjonale utviklingsfondet (IDA) har en sentral rolle for gjennomføringen av strategien. I Afrikabanken har vår valggruppe hatt fokus på god oppfølging av kvinner og likestilling som en tverrgående prioritet i oppfølgingen av bankens 10-årsstrategi, vedtatt i 2024. Norge sikret, sammen med andre likesinnede land, tydelig fokus på kvinner og likestilling i ny påfylling av Afrikafondet (bankens fond for de 37 fattigste landene), vedtatt i desember 2025. I Asiabanken har vår valgkrets bidratt til fortsatt prioritering av kjønnslikestilling i tråd med bankens mål og retningslinjer. Dette omfatter integrering i hele virksomheten og målrettede tiltak, særlig gjennom Asiafondet i de fattigste landene i Asia og Stillehavsregionen. Den europeiske valgkretsen, som Norge og de nordiske landene tilhører i Den interamerikanske utviklingsbanken, påvirker banken på institusjonelle områder og vektlegger bl.a. likestilling og mangfold.

Kvinners rettigheter og likestilling skal alltid vurderes i forbindelse med Norges forskningsråds tildelinger av Utenriksdepartementets midler. Det er flere kvinnelige enn mannlige doktorgradsstipendiater involvert i prosjektene innen utviklings- og helseforskning, med 21,6 årsverk for kvinner og 13,5 for menn i 2025. Denne trenden har holdt seg de siste fem årene.

I Nordisk ministerråds handlingsplan for «Visjon 2030» har Ministerrådet i perioden 2021–2024 bl.a. fokusert på tillit og samhold i Norden, der likestilling, inkludering og ikke-diskriminering vektlegges. Fra 2020 er likestilling ett av tre tverrgående hensyn som skal være integrert i all virksomhet i regi av rådet. Dette videreføres også i kommende periode fram mot 2030. Det nordiske samarbeidet om likestilling og like rettigheter er formalisert gjennom et eget ministerråd for likestilling og LHBT+, som arbeider etter et eget samarbeidsprogram (2025–2030) og et tilhørende arbeidsprogram fra 2025. De nordiske utenriksministrene vedtok i 2020 å fortsette den nordiske innsatsen for kvinner, fred og sikkerhet, med sikte på full deltakelse av kvinner i konfliktforebygging og fredsarbeid. Østersjørådet har også en egen handlingsplan, Baltic 2030 Action Plan, der likestilling inngår som ett av syv fokusområder.

Likestilling i internasjonale organisasjoner

Norge påser at likestilling og ikke-diskriminering når det gjelder rekruttering og personal ivaretas i FN, og i de multilaterale utviklingsbankene. Dette gjøres kontinuerlig gjennom styrearbeid, årlige møter, resolusjonsforhandlinger og annen kontakt med de forskjellige organisasjonene. Dette gjelder også rekruttering av ledere inkludert på høyeste nivå, hvor Norge støtter kvalifikasjonsbasert rekruttering av alle kjønn og fra alle regioner. Norge stiller også krav til at internasjonale organisasjoner må ha solide regelverk, varslingssystemer og oppfølging når det gjelder seksuell trakassering og misbruk.

Konsulær bistand

Utenrikstjenesten har et grunnleggende prinsipp om likebehandling i den konsulære bistanden som ytes norske borgere i utlandet. Alle konsulære saker er forskjellige, og det er ikke mulig eller riktig å håndtere alle saker på samme måte. Samtidig skal forskjellsbehandling på grunn av eksempelvis etnisk bakgrunn, kjønn, religiøs tilhørighet eller seksuell legning ikke finne sted. Likebehandlingsprinsippet er nedfelt i instruksverk for konsulær saksbehandling i utenrikstjenesten.

Det er spesialutsendinger for integreringssaker ved utenriksstasjonene i Ankara, Amman, Islamabad og Nairobi. Spesialutsendingene bidrar i saker der det gis konsulær bistand til personer utsatt for negativ sosial kontroll, æresmotivert vold, ufrivillige utenlandsopphold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. De bidrar også med kompetanseheving i utenrikstjenesten og i tjenesteapparatet i Norge, for å forhindre at personer blir sendt til utlandet mot sin vilje. Ordningen med spesialutsendingene for integreringssaker er omtalt i handlingsplanen mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, Sjef i eget liv (2025–2028). Handlingsplanene på dette feltet har vært sentrale virkemidler i arbeidet med å sikre god forebygging og gi bedre hjelp til utsatte personer.

I utenrikstjenestens reiseinformasjon i appen Reiseklar og på regjeringen.no er det informasjon om sikkerhet til norske LHBT+-personer på reise i utlandet. Utenriksdepartementet jobber for at reiseinformasjonen skal være så treffsikker og tydelig som mulig.

Utenrikstjenesten vektlegger generelt informasjonsarbeidet om konsulær bistand, og vil styrke dette arbeidet ytterligere. Det er behov for å nå enda bedre ut med informasjon til ulike målgrupper, bl.a. til norske borgere som har begrensede norskkunnskaper eller som har lite kontakt med det norske samfunnet. Utenrikstjenesten søker alternative muligheter for å spre nyttig og viktig informasjon om reise og opphold i utlandet.

Likestilling og ikke-diskriminering på utlendingsfeltet

Utenrikstjenesten har tjenesteutsatt mottak av søknader om visum og oppholdstillatelser. I den gjeldende avtalen med tjenesteyteren (VFS Global) henvises det til sentrale ILO-konvensjoner. Det presiseres at det er nulltoleranse for diskriminering på bakgrunn av kjønn, rase, etnisitet, religion, tro, funksjonsnedsettelse, alder eller seksuell orientering. Lokalene til tjenesteyter skal være tilgjengelige for personer med funksjonsnedsettelser, og tjenesteyteren skal ha utstyr og ressurser tilgjengelig for å kunne bistå personer som ikke er datakyndige, eller av andre grunner ikke selv kan ferdigstille søknadsregistrering på internett. Det kontrolleres regelmessig at alle krav som stilles til tjenesteyter og søknadssentrene er oppfylt. Kontrollene gjøres enten av utenriksstasjonene, av departementet, av innleide konsulenter fra Norge eller av andre Schengen-land som har tilsvarende samarbeid med tjenesteyteren.

Likestilling og ikke-diskriminering i arbeidet med kultur og protokoll

Det arbeides aktivt for likestilling og ikke-diskriminering i planlegging og gjennomføring av program for statsbesøk og andre offisielle besøk til Norge, samt kongelige besøk til utlandet. Prinsipper for fremme av likestilling og ikke-diskriminering brukes som del av både målformuleringer og programinnhold, samt for deltakelse på programelementer for besøkene.

Departementet arrangerer en rekke møter for utenlandske ambassadører og diplomater til Norge med statsråder og andre relevante aktører. Departementet legger vekt på å bruke denne plattformen til å formidle norske interesser og verdier, herunder norsk politikk for likestilling og mot diskriminering. Hensyn til kjønnsbalanse vektlegges videre i utformingen av program og sammensetningen av paneldeltakere til slike møter.

Kunst- og kulturprosjekter der temaet likestilling og ikke-diskriminering inngår, herunder også urfolks rettigheter og LHBT+ har tidligere blitt støttet under kap. 115 Næringsfremme, kultur og informasjon. Bevilgningene videreføres delvis under kap. 118 Utenrikspolitiske satsinger i 2027. Utenriksstasjonene fasiliterer en lang rekke arrangementer med fokus på disse temaene.

14 Likestilling og ikke-diskriminering i utenrikstjenesten

Overordnede mål

Utenrikstjenesten har som strategisk mål å være en arbeidsplass som rekrutterer, utvikler og beholder dyktige medarbeidere uavhengig av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene. Det er også forbudt å diskriminere på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon eller alder, samt arbeidstaker som arbeider deltid eller er midlertidig.

Utenrikstjenestens personalpolitikk skal i samsvar med lovpålagte krav, bidra til at alle medarbeidere har like reelle muligheter til faglig, personlig og karrieremessig utvikling og til å bruke sin kompetanse. Likestilling og mangfold skal være integrert i hele departementets virksomhet og gjøres relevant i alle organisasjonsledd og på alle nivåer.

Kjønnsfordeling i Utenriksdepartementet

Mål

Det er departementets mål å ha en god kjønnsfordeling på alle nivåer og stillingskategorier.

Tilstandsrapport

Den overordnete kjønnsfordelingen viser en overvekt av kvinner i tjenesten samlet og i departementet.

Tilstandsrapport

Det er en jevn kjønnsfordeling blant lederne samlet sett. Etter flere år med overvekt av menn, bestod toppledergruppen i 2025 av 56 pst. kvinner. Blant underdirektørene er overvekten av kvinner redusert sammenlignet med foregående år. Det er fortsatt noe overvekt av menn i stasjonssjefsstillinger, men ser man på tallene for de siste ti årene er 2025 året med den jevneste kjønnsbalansen på ledernivå.

Tiltak

Antallet kvinner som søker stasjonssjefstillinger (ambassadører og generalkonsuler) har hatt en positiv utvikling de siste årene. Ved utgangen av 2025 var 44 pst. av stasjonssjefene ved Norges utenriksstasjoner kvinner. Utenriksdepartementet vil fortsatt jobbe for å opprettholde en god kjønnsbalanse i lederstillingene, blant annet ved å motivere flere kvinner til å søke stasjonssjefsstillinger.

Lønn

Mål

Utenriksdepartementet har konkrete mål om kjønnsbalanse og likelønn, blant annet i lønnspolitikken i utenrikstjenesten og personalpolitisk dokument. Likestilling og mangfold skal være integrert i hele utenrikstjenesten og gjøres relevant i alle organisasjonsledd og på alle nivåer. Dette skal gjelde alle medarbeidere og skal bl.a. omfatte lønnsutvikling. Det skal ikke utvikle seg ubegrunnede lønnsforskjeller.

Utenriksdepartementet har innført et nytt lønnssystem for ledere og særlig uavhengige stillinger, hvor det i tillegg til grunnlønn gis et fast pensjonsgivende tillegg basert på ansvaret i den enkelte stilling. Det nye systemet er innført for å ha et lederlønnssystem som er bedre tilpasset en roterende tjeneste, der rotasjonspliktige medarbeidere skifter hyppig mellom stillinger med ulikt ansvar, ute og hjemme.

Tilstandsrapport

Arbeidsgiver utarbeider kjønnsdelt lønnsstatistikk fordelt på stillingskategorier før og etter lokale lønnsforhandlinger.

Totalt sett har menn noe høyere lønn enn kvinner, men det er små forskjeller innen de forskjellige stillingskodene. Generelt kan lønnsforskjellen forklares med at menn fortsatt har noe lenger tjenestetid enn kvinner, spesielt på høyeste ledernivå. Dette forholdet er i endring, ettersom antallet kvinner med ledererfaring øker.

Det arbeides aktivt for å jevne ut de resterende forskjellene. Hovedsakelig skjer lønnsdannelsen i de lokale lønnsforhandlingene, der de fleste får sin lønnsutvikling.

Permisjoner/Fravær

Tilstandsrapport

Mange menn i utenrikstjenesten tar ut foreldrepermisjon, både under ute- og hjemmetjeneste, og som oftest litt kortere enn kvinner. Under utestasjonering er uttaket noe lavere enn hjemme, særlig i de tilfeller der mor mangler rettigheter til permisjon eller ikke oppfyller aktivitetskravet. Samlet sett er andelen fedre som tar ut foreldrepermisjon likevel økende og forskjellene mellom kjønnene er ikke store.

Gjennomsnittlig uttak av foreldrepermisjon var 14,8 uker. Kvinner tok i gjennomsnitt ut 16,9 uker, mens menn tok ut 11,2 uker.

Kvinner har høyere sykefravær enn menn, men det totale sykefraværet er forholdsvis lavt og departementet ser ikke behov for konkrete tiltak som retter seg spesielt mot kvinner. På utenriksstasjonene er fraværet mye lavere enn i departementet, uvisst av hvilken grunn. Sykefraværet på individnivå følges opp i tråd med aktuelt regelverk og lovpålagte krav om tett oppfølging. Det er til enhver tid fokus på bedre opplæring av ledere, økt bruk av gradert sykmelding og på Navs digitale løsninger som gjør oppfølgingsarbeidet og kontakten med den sykmeldte enklere og raskere, både under hjemmetjeneste og ved tjenestegjøring på utenriksstasjonene.

Ansettelsesforhold

Mål

Utenriksdepartementet har som mål at bruken av midlertidige stillinger skal begrenses til det som følger av utenrikstjenestens særtrekk.

Tilstandsrapport

16,7 pst. av stillingene i utenrikstjenesten er midlertidige. Dette skyldes blant annet opptak til profesjonsprogrammet til utenrikstjenesten. Ved opptak til profesjonsprogrammet går de tilsatte gjennom en opplæringsperiode og blir fast ansatte ved utløpet av opplæringen. Videre gjelder det personer som tilsettes fra andre offentlige etater/departementer i spesialiststillinger på en utenriksstasjon og som har permisjon fra egen etat mens de arbeider i en stilling med normert tjenestetid ute. Hovedtyngden av tilsatte i disse stillingene har altså fast arbeid i andre statlige virksomheter, og spesialutsendingene ved utenriksstasjonene utgjør eksempelvis en stor andel av denne gruppen. Kvinner utgjør 55,1 pst. av de som er midlertidig ansatt i utenrikstjenesten.

1,2 pst. av stillingene i utenrikstjenesten er deltidsstillinger. Av disse deltidsansatte er de fleste kvinner. Bakgrunnen for deltidsarbeidet er bl.a. kombinasjon av AFP med arbeid, helsemessige utfordringer eller studenter som arbeider deltid. Departementet kjenner ikke til tilfeller av ufrivillig deltid. Gitt det lave antallet deltidsstillinger anses det ikke nødvendig å iverksette tiltak på dette området.

Utenriksdepartementet legger stor vekt på å begrense bruken av reelle midlertidige stillinger.

Mangfold

Utenriksdepartementet har som personalpolitisk mål å sikre at utenrikstjenesten gjenspeiler mangfoldet i befolkningen. Departementet ønsker medarbeidere med ulike kompetanser, livserfaringer og perspektiver for å bidra til en best mulig oppgaveløsning. Et viktig element i dette arbeidet er at Utenriksdepartementets eksterne utlysningstekster er utformet slik at de er inkluderende og at departementet aktivt anmoder søkere om å informere om at de er i målgruppen. Dette gjelder også for Utenriksdepartementets tre underliggende etater, Norad, Norec og DEKSA. Dersom det er kvalifiserte søkere med funksjonsnedsettelse, hull i CV-en eller innvandrerbakgrunn, skal minst én søker i hver av disse gruppene innkalles til intervju. Departementet ønsker å tilrettelegge for medarbeidere som har behov for det. En utfordring er at medarbeidere som rekrutteres til utenrikstjenesten vil veksle mellom tjeneste i Oslo og utlandet. De fleste stillingene ved utenriksstasjonene krever god fysisk og psykisk helse, noe som er spesielt viktig i en krise- og beredskapssammenheng. Det betyr at forholdene ved ulike utenriksstasjoner, og mulighet for å tilrettelegge for medarbeidere med nedsatt funksjonsevne, vil kunne variere.

I stillinger der det kreves sikkerhetsklarering, kan dette vanskeliggjøre mangfoldsarbeidet, ettersom erfaring viser at det kan være mer utfordrende for kandidater med hull i CV-en og kandidater med flerkulturell bakgrunn å bli sikkerhetsklarert. Samtidig ser vi at økt bruk av vilkår ved sikkerhetsklarering kan bidra til å redusere slike utfordringer i noen grad, ved at kvalifiserte kandidater kan gis en klarering som avgrenses mot tema eller geografisk område.

I 2025 ble det ansatt totalt 115 nye personer i Utenriksdepartementet, Norad, Norec og DEKSA. Av disse var det 14 personer med innvandrerbakgrunn, og sju med funksjonsnedsettelse eller hull i CV-en.

Trakassering og seksuell trakassering

Utenriksdepartementet har som mål å ha et trygt og inkluderende arbeidsmiljø, uten trakassering og seksuell trakassering. Som ledd i dette arbeidet er organisasjonens styringsdokumenter, varslingsplakat og retningslinjer gjennomgått, og det er på bakgrunn av dette igangsatt arbeid med en handlingsplan. I 2025 er det gjennomført kurs i forebygging av seksuell trakassering for nye ledere, sendt ut nanolæring til alle ansatte i utenrikstjenesten og publisert en artikkel på intranettet med oppfordring om å sette temaet på agendaen i seksjonene. Det ble også påbegynt arbeid med å utvikle et nytt internt kurs i forebygging av seksuell trakassering. Formålet var å styrke bevisstheten og bidra til forebygging på tvers av organisasjonen.

Planer for videre arbeid og tiltak

Arbeidet i 2026 rettes særlig mot lansering av det nye kurset i forebygging av seksuell trakassering, og en ny plakat om temaet. Videre er det sentralt å sikre faglig oppdatering av ledelsen og HR/rekruttering innen likestilling og mangfold gjennom relevante opplæringstiltak.

Familie- og livsfasepolitikk

Menneskene i fremtidens utenrikstjeneste (MIFU) er et satsingsområde og fungerer som en paraply for tiltak som skal bidra til å ivareta menneskene i utenrikstjenesten. Dette omfatter også medfølgende familier ved utenriksstasjonene, samt familier som velger å bli i Norge når roterende medarbeider utstasjoneres. Av de mer enn 600 utestasjonerte ansatte i Utenriksdepartementet har godt over halvparten medfølgende partner. Videre er det per i dag om lag 350 barn som er del av utestasjonerte familier. En god familiepolitikk er avgjørende for å sikre at roterende medarbeidere i utenrikstjenesten vil og kan veksle mellom tjenestegjøring hjemme og ute, i ulike faser av karrierelivet. Departementet har de senere årene sett at fokuset på familien, og ikke kun medarbeideren, er stadig viktigere i denne sammenheng. En bred familiepolitikk forutsetter målrettede tiltak og videre satsing på fleksible, forutsigbare og ivaretagende ordninger.

Planer for videre arbeid og tiltak

Parallelt med videreføring og videreutvikling av eksisterende tiltak, ble det i 2025 igangsatt nye initiativer som implementeres i 2026. Rollen som familieliaison ved utenriksstasjonene er styrket. Disse skal fungere som det primære lokale kontaktpunktet for utsendte medarbeidere og deres medfølgende. Det er videre besluttet å opprette en familiekontakt i Utenriksdepartementet, som skal være et sentralt kontaktpunkt for ansatte og deres medfølgende. Rollen skal bli nærmere definert i løpet av 2026. I løpet av høsten 2026 gjennomføres også en større spørreundersøkelse om familiepolitikken. Det er behov for mer systematisk kartlegging og kunnskap om hvordan familie- og livssituasjonen faktisk oppleves i dagens utenrikstjeneste. Dette vil gi et bedre grunnlag for å videreutvikle tiltak og legge til rette for gode løsninger for familier i forbindelse med utestasjonering.

Norad – likestillingsredegjørelse

Norec – likestillingsredegjørelse

DEKSA – likestillingsredegjørelse

Tabellen viser prosentvis fordeling mellom menn og kvinner. Oversikt over kjønnsfordeling pr. stilling kommer i Prop. 1 S for 2028.

15 Omtale av lederes ansettelsesvilkår i statlige foretak under Utenriksdepartementet

Norfund

Daglig leder i Norfund, Jan Tellef Thorleifsson, mottok 3 754 473 kroner i godtgjørelse i 2025, bestående av 3 473 706 kroner i lønn, 250 175 kroner i pensjon, 6 645 kroner i variabel godtgjørelse og 23 947 kroner i andre godtgjørelser. Godtgjøring av øvrige ansatte i Norfunds ledergruppe kommer frem av note 5 i Norfunds årsregnskap for 2025. Styret fastsetter lønn til daglig leder, og daglig leder fastsetter lønn til avdelingsledere som rapporterer til ham. Ved fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte følger Norfund regjeringens retningslinjer av 12. desember 2022. Norfunds daglige leder har en pensjonsalder på 70 år. Daglig leder har avtale om etterlønn tilsvarende seks måneders lønn, jf. arbeidsmiljøloven § 15-16. Daglig leder mottar ikke bonus. Daglig leder har en innskuddsbasert pensjonsordning der det avsettes 7 pst. av lønn fra 0 til 7 G og 20 pst. av lønn fra 7,1 til 12 G.