7 Omtale av oppgaver som håndteres i andre prosesser

7.1 Innledning

I dette kapitlet omtales oppgaver som håndteres i andre prosesser enn i denne proposisjonen, og som ikke nødvendigvis følger tidsløpet for kommunereformen. Oppgaver som behandles i andre prosesser var nevnt i et eget kapittel i høringsnotatet til informasjon, men var ikke en del av selve høringen. De ble kun omtalt i høringsnotatet for å gi høringsinstansene et samlet bilde av hvilke oppgaver regjeringen tar sikte på å overføre til kommunesektoren. Eventuelle høringsuttalelser knyttet til disse oppgavene omtales derfor ikke i denne proposisjonen, men håndteres i departementenes egne prosesser.

I tillegg omtales overføring av ansvaret for idrettsfunksjonell godkjenning av svømmeanlegg til kommunene i dette kapitlet, fordi overføring av oppgaven i det videre skal følges opp i egen prosess fastsatt av Kulturdepartementet. Dette var en av oppgavene høringsinstansene særskilt ble bedt om å gi innspill til.

7.2 Idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av svømmeanlegg (Kulturdepartementet)

7.2.1 Dagens oppgavefordeling. Gjeldende rett

Bygging og rehabilitering av anlegg for idrett og fysisk aktivitet i kommunene finansieres i dag delvis med midler fra overskuddet fra Norsk Tipping AS. De som ønsker å sette i gang bygging eller rehabilitering av slike anlegg, må ha idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planene for det enkelte anlegget for å kunne søke om og eventuelt få tilskudd i form av spillemidler.

Med hjemmel i Lov om pengespill m.v. av 28. august 1992 nr. 103 og forskrift om fordeling av overskuddet fra Norsk Tipping AS til idrettsformål av 11. desember 1992, forvalter Kulturdepartementet spillemiddelordningen for idrett med tilhørende bestemmelser om tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet. Bestemmelsene utgis av Kulturdepartementet i årlig utgave. Spillemiddelordningen er således en tilskuddsordning som ikke er en del av statsbudsjettet.

Godkjenningsmyndighet for anleggene er tillagt Kulturdepartementet, men Kulturdepartementet har med hjemmel i kgl. res. 11. desember 1992 tildelt kommunene myndighet til å kunne foreta idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planer for de fleste og hyppigst omsøkte anleggene, det vil si årlig mer enn 90 pst. av både antall søknader og antall anlegg. Dette gjelder blant annet idrettshaller, fotball- og friidrettsanlegg, skianlegg og friluftslivsanlegg.

Om denne tildelingen av myndighet heter det i gjeldende Bestemmelser om tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet – 2016:

Med hjemmel i kgl.res. av 11. desember 1992 om fordeling av overskuddet fra Norsk Tipping AS til idrettsformål, har departementet bemyndiget kommunene til å foreta idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planer for ordinære anlegg. Søknad om forhåndsgodkjenning skal sendes kommunen. Kommunen kan avtale med fylkeskommunen at kommunen sender søknad om forhåndsgodkjenning til fylkeskommunen til uttalelse. Kommunen kan velge å sende søknaden til departementet for godkjenning. Departementet kan også gi foreløpige uttalelser om planer/skisser.1

Kommunene er ikke pålagt å foreta idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planer for bygging eller rehabilitering av anlegg for søknad om spillemidler. Den enkelte kommune kan foreta idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning, men den kan også la det være og i så fall sende søknaden til Kulturdepartementet for vurdering og avgjørelse av søknaden.

På denne bakgrunn har kommunene gjennom en årrekke foretatt idrettsfunksjonelle forhåndsgodkjenninger av de aller fleste planer om bygging og rehabilitering av anlegg for idrett og fysisk aktivitet for søknad om spillemidler.

Kommunene har imidlertid ikke hatt myndighet til idrettsfunksjonelt å forhåndsgodkjenne planer for svømmeanlegg, fordi dette er en anleggstype som er kompetansekrevende å planlegge og kostnadskrevende å bygge og drive. Det stiller høye krav både til teknisk gjennomføring, sikkerhet og idrettsfunksjonell utforming. Det bygges og rehabiliteres få svømmeanlegg årlig, og den lave frekvensen av slike søknader om idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planer for svømmeanlegg, medfører at det i liten grad er bygd opp kompetanse og erfaring på dette området utenfor departementet i dag.

7.2.2 Høringsnotatets forslag til endring

Stortinget har sluttet seg til at kommunene skal tildeles myndighet til å foreta idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planer for svømmeanlegg, jf. Innst. 333 S (2014–2015).

I høringsnotatet om nye oppgaver til kommunene foreslo Kulturdepartementet at ordningen for en slik ny oppgave for kommunene, skal være den samme som for kommunenes myndighet til idrettsfunksjonelt å forhåndsgodkjenne andre anlegg for idrett og fysisk aktivitet. Det vil si at kommunene ikke er pålagt å foreta idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planer for bygging eller rehabilitering av svømmeanlegg for søknad om spillemidler. Kommunene kan velge om de vil behandle søknadene eller om de vil sende søknadene til Kulturdepartementet for vurdering og avgjørelse. Det er således ikke snakk om en ny pålagt oppgave eller plikt for kommunene, men en myndighet som de selv vurderer om de skal benytte.

Denne ordningen fraviker den vanlige måten å fordele oppgaver og ansvar i forvaltningen på, der ansvaret for å utføre oppgaven som oftest er lagt til ett nivå. Ordningen med at både kommunene og departementet kan foreta forhåndsgodkjenning av idrettsanlegg, er imidlertid vel etablert og kan fungere avlastende for kommunene. Idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av svømmeanlegg vil inngå i en eksisterende tilskuddsordning som har fungert godt gjennom mange år og fram til i dag, og innebærer ikke at kommunene pålegges ny plikt.

I høringsnotatet ble det foreslått at tildeling av myndighet til kommunene vil gjennomføres – slik det er blitt gjennomført tidligere – ved Kulturdepartementets beslutning med hjemmel i forskriften av 11. desember 1992, og ved endring av Kulturdepartementets bestemmelser om tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet ved den årlige revisjonen av bestemmelsene.

7.2.3 Høringen

Nær 40 av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget. Med unntak av seks har disse høringsinstansene gitt sin tilslutning til forslaget. Mange har merknader om at det er behov for kompetanse og veiledning, og om at oppgaven må finansieres. Typisk for dem som slutter seg til forslag, er følgende tre:

Asker kommune uttaler:

Asker kommune stiller seg positiv til regelverksendringen, som innebærer at denne oppgaven legges til kommunene, på lik linje med myndighet til idrettsfunksjonell godkjenning av andre anlegg for idrett og fysisk aktivitet. Endringen forutsetter opplæring og veiledning til kommunene, i tillegg til at oppgaven fullfinansieres.

Oslo kommune uttaler:

Oslo kommune ser positivt på at det blir valgfritt om kommunen vil foreta idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av svømmeanlegg selv eller om kommunen vil sende søknaden til departementet for godkjenning. Som notatet påpeker er det i liten grad bygd opp kompetanse og erfaring på dette området utenfor Kulturdepartementet i dag, og oppbygging av kompetanse vil gi økt kommunal ressursbruk. I tillegg til økte ressurser vil god veiledning fra statlig hold være viktig.

Akershus fylkeskommune uttaler:

Fylkesrådmannen er positiv til overføring av idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning for alle typer svømmeanlegg til kommunene på prinsipielt grunnlag, men har likevel valgt å gi noen kommentarer knyttet til dette området. Det kan være grunn til å påpeke at en overføring av oppgaven må følges opp med en sikring av at faglige krav for svømmeanlegg etterleves, slik som idrettsfunksjonelle krav, sikkerhetsmessige krav, krav om universell utforming, ventilasjon og rensesystemer osv. Erfaringsmessig er dette en anleggstype som sjelden bygges. Registrerte spillemiddelsøknader i anleggsregisteret for søknadsåret 2016 viser søknader om kun 9 nye svømmehaller på landsbasis. Den lave frekvensen av slike søknader om idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planer for svømmeanlegg, medfører at det i liten grad er bygd opp kompetanse og erfaring på dette området utenfor departementet i dag. Kompetanse, kvalitet og effektivitet må sikres også ved overføring til kommunene.

Kommunene Gjesdal, Hå, Klepp, Stjørdal og Time, samt Østfold fylkeskommune utgjør de seks høringsinstansene som ikke gir sin tilslutning til forslaget om tildeling av myndighet til å foreta idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planer for svømmeanlegg. Typisk for disse kommunenes uttalelser er følgende:

Klepp kommune uttaler: «Godkjenning av symjeanlegg krev at kommunen har spesialkompetanse for å utøva oppgåva, ei oppgåve som det kan gå tiår mellom kvar gong det er aktuelt. Rådmannen meiner ei overføring av denne oppgåva kan vera mindre effektivt enn dagens ordning.»

Stjørdal kommune uttaler:

2. Stjørdal kommune mener at oppgaver av lite omfang, krav til spesiell fagkompetanse hvor det er klare stordriftsfordeler med dagens ansvarsplassering og ønske om lik behandling, like gjerne kan løses som i dag og ser derfor ikke behov for å overføre myndighet til kommunene innenfor:

a. Idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av svømmeanlegg

…

Time kommune uttaler:

Godkjenning av svømmeanlegg krev spesialkompetanse og er sjeldan aktuelt i kvar kommune. Time kommune meiner difor at det vil vera mest effektivt og hensiktsmessig om førehandsgodkjenninga held fram som eit statleg ansvar.

Østfold fylkeskommune uttaler: «Østfold fylkeskommune mener det ikke er grunnlag for å overføre myndighet for å forhåndsgodkjenne svømmeanlegg til kommunene.»

7.2.4 Kulturdepartementets vurdering

Kulturdepartementet fastholder forslaget om å tildele kommunene myndighet til å foreta idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planer for svømmeanlegg.

Departementet kan ikke se at det i høringen har kommet tungtveiende momenter som tilsier at oppgaven ikke skulle overføres. Kommuner foretar allerede i dag idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planer for nær samtlige idrettsanlegg som tilkommer spillemidler. Ved også å inkludere svømmeanlegg blant anleggene som kommunene godkjenner, likestilles disse med øvrige anlegg, og regelverket blir mer helhetlig.

Kommunene vil fortsatt ha anledning til å sende søknadene til Kulturdepartementet for godkjenning, for eksempel dersom kommunene skulle mangle kompetanse til å forhåndsgodkjenne planer. Alternativt vil kommunene kunne be departementet om en uttalelse om en søknad om godkjenning.

Departementet understreker at forhåndsgodkjenning gjelder behovsriktige, idrettsfunksjonelle forhold, det vil si forhold som må tilrettelegges for at aktuelle idretter kan utøves i de respektive anlegg, herunder for eksempel lengde og bredde på aktivitetsflatene, blant annet svømmeanlegg for idrettsutøveres trening og konkurranser. Videre inngår krav om universell utforming i vurderingen av søknad om godkjenning.

Akershus fylkeskommune påpeker at overføring av oppgaven må følges opp med sikring av at faglige krav for svømmeanlegg etterleves, slik som idrettsfunksjonelle krav, sikkerhetsmessige krav, krav om universell utforming, ventilasjon og rensesystemer og så videre. Departementet påpeker her at også disse krav vurderes i en idrettsfunksjonell forstand og i forhold til tildeling av spillemidler. Dette betyr at krav hjemlet i andre lov- og regelverk enn departementets bestemmelser om tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet, ikke nødvendigvis blir å anse som oppfylt ved at idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning gis. Dette må vurderes ut fra annet regelverk og av de instanser som i henhold til slikt regelverk skal gjøre det.

For øvrig viser departementet til at det er få planlagte svømmeanlegg som årlig er gjenstand for idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning, slik at den enkelte kommune sjelden vil motta søknad om slik godkjenning.

Tildeling av myndighet til kommunene vil gjennomføres slik endringer er blitt gjennomført tidligere – ved Kulturdepartementets beslutning med hjemmel i forskriften av 11. desember 1992, og ved endring av Kulturdepartementets bestemmelser om tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet ved den årlige revisjonen av bestemmelsene, og med ikrafttredelse per 15. juni 2020, når sammenslåingene i kommunereformen har trådt i kraft.

7.2.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

I utgangspunktet skal overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene følges av rammeoverføringer innenfor en samlet uendret utgiftsside på statsbudsjettet. Flytting av oppgaver mellom forvaltningsnivåene må følge det finansielle ansvarsprinsippet. Dette innebærer at overføring av oppgaver til kommunene skal følges av tilsvarende overføring av økonomiske ressurser.

Kulturdepartementet legger til grunn at søknader om idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av planer for svømmeanlegg er så få, at behovet for særlig kompetanse i den enkelte kommune også etter sammenslåinger vil være relativt lite. Under enhver omstendighet vil den enkelte kommune fortsatt kunne sende en søknad til Kulturdepartementet for godkjenning. Departementet finner ikke at det vil være grunnlag for overføring av økonomiske ressurser i tilknytning til overføring av myndighet til kommunene for idrettsfunksjonelt å forhåndsgodkjenne planer for svømmeanlegg. Kulturdepartementet framhever at tidligere overføringer av slik godkjenningsmyndighet ikke har foranlediget ressursoverføringer.

7.3 Hjelpemiddelpolitikken (Arbeids- og sosialdepartementet)

Det framgår av regjeringens politiske plattform at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken i løpet av regjeringsperioden. Det ble i november 2015 nedsatt et ekspertutvalg som skulle foreta denne gjennomgangen. Utvalget fikk i oppdrag å vurdere dagens system opp mot framtidens krav, herunder hvordan sikre hensiktsmessige løsninger på ulike livsarenaer. Sentralt for utvalget har vært å finne løsninger som ivaretar brukernes behov på en god måte. I Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner foreslo regjeringen å overføre ansvaret for basishjelpemidler til større kommuner, og viste til at den nevnte gjennomgangen skulle gi en nærmere avgrensning av hva som skal regnes som basishjelpemidler. I forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen, viste flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteen til at målet er gjennom utredningen å finne en naturlig balanse mellom statlig og kommunalt ansvar for hjelpemidler, jf. Innst. 333 S (2014–2015). Dette har inngått som et tema i ekspertutvalgets arbeid.

Utvalget la fram rapporten «En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling – for økt deltakelse og mestring» 6. februar 2017. Utvalget mener grunnmodellen i dagens hjelpemiddelsystem bør videreføres. Det innebærer en videreføring av et statlig hovedansvar og individuelle rettigheter i folketrygden. Utvalget foreslår imidlertid at det foretas noen justeringer i dagens modell.

Utvalget drøftet regjeringens forslag om å overføre ansvaret for basishjelpemidler til større kommuner. Utvalget valgte å operere med begrepet «enkle og høyfrekvente hjelpemidler» framfor «basishjelpemidler». Utvalget er delt i spørsmålet om det bør legges et helhetlig ansvar til kommunene for enkle og høyfrekvente hjelpemidler som er sterkt integrert i pleie- og omsorgsoppgaver kommunen i dag forvalter. Flertallet mener at finansieringsansvaret også for denne gruppen hjelpemidler bør forbli statlig. Mindretallet mener en overføring av ansvar for enkle og høyfrekvente hjelpemidler til kommunene vil være et godt tiltak for å effektivisere formidlingsprosessen for denne typen hjelpemidler.

Utvalget har videre sett på om det kan være aktuelt med endrede ansvarsforhold for tilrettelegging av bolig, velferdsteknologi, samt høreapparater og ortopediske hjelpemidler. Et flertall i utvalget foreslår at det overføres ansvar for tiltak for fysisk tilrettelegging av boliger fra folketrygden til Husbanken. Videre mener utvalget at finansieringen av visse typer hjelpemidler og tilrettelegging som i dag er et statlig ansvar, og som grenser tett opp mot velferdsteknologiske løsninger som benyttes i de kommunale omsorgstjenestene, på sikt bør overføres til kommunene. Formidlingen av høreapparater og ortopediske hjelpemidler er lagt til spesialisthelsetjenesten, men finansieres som rettighet i folketrygden. Utvalget foreslår at det foretas en evaluering av disse områdene, der man ser særskilt på ansvarsdelingen.

Utvalget tar i rapporten også for seg en rekke andre tema, som effektivisering innenfor dagens hjelpemiddelsystem, tilrettelegging for arbeid og utdanning, offentlige anskaffelser av hjelpemidler og kunnskaps- og kompetanseutvikling.

Utvalgsrapporten ble sendt på alminnelig høring 21. februar 2017 med frist 21. mai 2017.

7.4 Reformarbeid knyttet til pleiepenger og omsorgslønn (Arbeids- og sosialdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet)

7.4.1 Pleiepenger

Arbeids- og sosialdepartementet viser til at det i statsbudsjettet for 2017 ble bevilget 140 mill. kroner til ny pleiepengeordning med virkning fra 1. oktober 2017. Lovproposisjon med konkrete forslag til endringer i reglene for rett til pleiepenger (Prop. 48 L (2016–2017) ble lagt fram fredag 13. januar 2017. Lovforslaget ligger nå til behandling i Stortinget.

I lovproposisjonen om ny pleiepengeordning foreslås det å utvide målgruppen betydelig. Det foreslås å inkludere varig syke barn i ordningen og å lempe på sykdomskravet slik at foreldre til barn som ikke er svært alvorlig syke, men syke med behov for kontinuerlig tilsyn og pleie, kan få rett til pleiepenger. Det foreslås videre å utvide aldersgrensen til en generell, øvre aldersgrense på 18 år. Det foreslås også å utvide graderingsmuligheten slik at det nå skal være mulig å ta ut graderte pleiepenger ned til 20 pst., slik at det skal bli lettere for foreldre å kombinere pleieoppgaver og arbeidsdeltagelse. Samtidig foreslås det å tidsbegrense ytelsen til 1 300 dager, som tilsvarer fem år ved sammenhengende uttak. Av disse skal 260 stønadsdager (tilsvarende ett år ved sammenhengende uttak) ytes med 100 pst. kompensasjon av tapt arbeidsinntekt (opptil seks ganger grunnbeløpet), mens de resterende 1 040 dagene, ytes med 66 pst. kompensasjon. For at foreldre skal få bedre uttelling for delvis arbeidsdeltagelse, foreslås det at dager hvor det tas ut graderte pleiepenger skal telles prosentvis slik at pleiepengeperioden kan forlenges, men maksimalt i inntil ti år. Etter Arbeids- og sosialdepartementets syn, vil det samlede forslaget gi en betydelig forbedring av dagens ordning ved at flere får rett til pleiepenger. Samtidig vil en opprettholde formålet om pleiepenger som kompensasjon for midlertidig bortfall av arbeidsinntekt for å pleie syke barn. Det er anslått at ny ordning kan gi en økning på mellom 8 000 til 9 000 personer, noe som innebærer en dobling av antall mottakere i forhold til i dag. Det samlede forslaget anslås gi en årlig merkostnad på 560 mill. kroner, noe som mer enn dobler folketrygdens utgifter til pleiepenger. Forslaget innebærer i realiteten at staten overtar et større ansvar fra kommunene for grupper som i dag ikke omfattes av pleiepengeordningen. Samtidig gjør forslaget det tydeligere at pleiepengeordningen er en midlertidig løsning, og at kommunene får det samlede ansvaret når perioden der man kan motta pleiepenger er over.

7.4.2 Omsorgslønn

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i Prop. 49 L (2016–2017) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven m.m. (styrket pårørendestøtte) endringer i helse- og omsorgstjenesteloven med sikte på å samle og tydeliggjøre kommunens plikt til pårørendestøtte. Proposisjonen er en oppfølging av Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg og NOU 2011: 17 Når sant skal sies om pårørendeomsorg. Det fremmes forslag om en ny bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven som samler og tydeliggjør kommunens ansvar overfor de som har et særlig tyngende omsorgsarbeid. Etter bestemmelsen skal kommunene tilby nødvendig pårørendestøtte i form av avlastning, omsorgsstønad, opplæring og veiledning. Tiltakene som regnes opp i bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av dagens ordninger, og kommunen skal fortsatt foreta en vurdering av hva som er et nødvendig og forsvarlig tilbud til den enkelte. Forslaget medfører imidlertid at kommunen får en tydeligere plikt til å foreta en selvstendig vurdering av pårørendes behov, og fatte vedtak om tiltak. Dermed sikres at det samlede tjenestetilbudet som utformes, også ivaretar pårørendes behov. Samlet sett representerer derfor forslaget en ny og forbedret rettsstilling for pårørende. Helse- og omsorgsdepartementet foreslår at de nye reglene skal tre i kraft 1. oktober 2017.

7.5 Varig tilrettelagt arbeid (Arbeids- og sosialdepartementet)

Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er et arbeidsmarkedstiltak til personer som mottar eller i nær framtid ventes å få innvilget uføretrygd og som har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. VTA tilbyr personer arbeid i en skjermet virksomhet med arbeidsoppgaver tilpasset den enkeltes yteevne. Tiltaket kan også tilbys som enkeltplasser i ordinære virksomheter (VTO). Finansieringsansvaret for VTA er i dag et delt ansvar mellom staten og hjemkommune til deltageren i tiltaket. Virksomhetene som arrangerer tiltaket, er i hovedsak kommunalt eid.

Arbeids- og sosialdepartementet ønsker å prøve ut endringer i ansvarsdelingen mellom stat og kommune knyttet til VTA gjennom et forsøk. I forsøket vil kommunen bli gitt et større ansvar for oppgaver og tiltak knyttet til å gi arbeid til den aktuelle målgruppen.

Forsøket skal ta utgangspunkt i en vurdering av hvordan en overføring av hele ansvaret for tiltaket til kommunene kan føre til et forbedret tilbud til målgruppen. Forsøket følger opp signaler gitt i forbindelse med kommunereformen, jf. Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner og inngår i oppfølgingen av NOU 2016: 17 På lik linje. Kommunesammenslåing kombinert med økt ansvar for VTA-målgruppen kan gi rom for et mer helhetlig tilbud til brukerne.

7.6 Oppgave- og finansieringsansvaret i barnevernet (Barne- og likestillingsdepartementet)

Barne- og likestillingsdepartementet la våren 2017 fram forslag til barnevernsreform. Mer ansvar til kommunene og økt kommunal innflytelse ved tiltaksvalg, er viktige elementer i reformen. Reformen vil videre inneholde tiltak for å styrke kompetansen i det kommunale barnevernet, samt forslag til tydeligere rammer for det statlige barnevernets oppgaveansvar. Det overordnede målet er økt vekt på forebygging og tidlig innsats overfor utsatte barn og familier. Med større ansvar gis kommunene bedre muligheter og sterkere insentiver til å bygge opp forebyggende og helhetlige tilbud. Kommunenes nærhet til sine innbyggere skal gi bedre og mer tilpasset hjelp på barnevernsområdet. Enklere og tydeligere ansvarsforhold mellom stat og kommune vil redusere dagens samhandlingsutfordringer mellom stat og kommune.

7.7 Overføring av ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten fra fylkeskommunene til kommunene (Helse- og omsorgsdepartementet)

I Meld. St. 14 (2014–2015) foreslo regjeringen å overføre det fylkeskommunale ansvaret for tannhelsetjenester, herunder spesialisttannhelsetjenester, til større kommuner. Det framgår at det skal utredes nærmere hvordan og når implementeringen skal skje.

Gjennom behandlingen av meldingen 9. juni 2015, jf. Innst. 333 S (2014–2015), sluttet Stortinget seg til regjeringens forslag. Flertallet i kommunal- og forvaltningskomiteen uttaler i sin innstilling at ansvaret for tannhelsetjenesten bør overføres til kommunene. Komitéflertallet viser til at kommunene står fritt til å organisere ansvaret enten i egen regi, i samarbeid med private, ideelle eller i samarbeid med andre kommuner. Videre ber flertallet regjeringen vurdere tiltak som legger til rette for å videreføre kompetansemiljøene i regionale kompetansesentre og i spesialisttannhelsetjenesten.

Helse- og omsorgsdepartementet sendte 6. juni 2016 på høring forslag til lovregulering av kommunens ansvar for tannhelsetjenester. Høringsfristen var 1. oktober 2016. I høringsnotatet foreslås det å plassere det offentliges ansvar for tannhelsetjenester på kommunalt nivå. Utover dette innebar forslagene i høringsnotatet i hovedsak en revisjon av gjeldende rett med sikte på modernisering og harmonisering med øvrig helselovgivning, og ikke en innholdsmessig reform. I høringsnotatet ble det ikke foreslått å videreføre en egen tannhelsetjenestelov på kommunalt nivå. I stedet ble det foreslått å regulere kommunens plikter i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, mens pasientens rettigheter tas inn i pasient- og brukerrettighetsloven. En slik modell er i samsvar med lovstrukturen som er valgt for regulering av andre kommunale helse- og omsorgstjenester samt spesialisthelsetjenester. Forslagene i høringsnotatet viderefører rettigheter til nødvendig tannhelsehjelp for de persongruppene som har slike rettigheter i dag. Det ble foreslått å lovfeste og klargjøre rettigheter til tannhelsehjelp for personer med rusavhengighet og innsatte i fengsler i kriminalomsorgen. Disse gruppene har i dag rettigheter som dels framgår av tannhelsetjenesteloven, Stortingets budsjettvedtak og departementets retningslinjer. Departementet varslet i høringsnotatet at det vil komme tilbake med forslag til nærmere regulering av adgangen til å kreve vederlag for tannhelsetjenester.

Helse- og omsorgsdepartementets lovproposisjon, som ble fremmet 31. mars 2017, følger opp forslagene i høringsnotatet. Dette gjelder blant annet forslag til lovstruktur for regulering av kommunens ansvar for tannhelsetjenester. Departementet foreslår å videreføre rettigheter til gratis tannhelsehjelp for de persongruppene som har slike rettigheter i dag. Proposisjonen omtaler forhold knyttet til virksomhetsoverdragelsen. Dette gjelder både de juridiske rammene for overføring av ansatte og forslag til regulering av overføring av selve virksomheten som i dag ligger på fylkeskommunalt nivå (tannklinikker mv.). De økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene til framtidig lovregulering av kommunens ansvar for tannhelsetjenester, er nærmere omtalt i proposisjonen.

7.8 Overføring av ansvar for enkelte rehabiliteringstjenester fra spesialisthelsetjenesten til den kommunale helse- og omsorgstjenesten (Helse- og omsorgsdepartementet)

I Meld. St. 14 (2014–2015) foreslo regjeringen at ansvar for enkelte rehabiliteringstjenester kunne overføres fra spesialisthelsetjenesten til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det skulle utredes nærmere hvilke oppgaver innenfor rehabiliteringsfeltet kommunene skulle få et større ansvar for, jf. meldingens kapittel 5.3 hvor det blant annet heter:

Det er departementets vurdering at det vil være fordeler ved å samle en større del av rehabiliteringsansvaret i kommunene. Den spesialiserte habiliterings- og rehabiliteringstjenesten har samarbeidsflater mot de kommunale tjenestene, og det er behov for samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten for å kunne tilby best mulige tjenester til pasientene. Overføring av ansvar til kommunene vil blant annet kunne gi bedre og mer helhetlige løsninger for pasientene ved at kommunene kan se rehabiliteringsfeltet i sammenheng med øvrige kommunale tjenester. Det vil også gi kommunene sterkere insentiver til å satse mer på forebygging og (hverdags-)rehabilitering.

Stortingets flertall støttet forslaget om at kommunene bør få et større ansvar for rehabiliteringstjenestene, og at det bør utredes hvilke oppgaver kommunene bør få på rehabiliteringsfeltet, jf. Innst. 333 S (2014–2015).

I Kommunal- og moderniseringsdepartementets høringsnotat av 6. juni 2016 ble det imidlertid konkludert med at det foreløpig ikke var grunnlag for å foreta en formell ansvarsoverføring av spesialisert rehabilitering til kommunene, ettersom ikke alle kommunene har tilstrekkelig rehabiliteringskapasitet og -kompetanse. Det ble i den forbindelse vist til at rehabiliteringstilbudet i kommunene varierer, både når det gjelder kommunenes fagkompetanse, hvilke tjenester som tilbys, volum på tjenestetilbudene og organisering av tjenestetilbudet. En overføring skal ikke medføre dårligere tilbud for pasienter og brukere enn det som i dag tilbys i spesialisthelsetjenesten. Høringsnotatet konkluderte derfor med at det ville være behov for noe mer tid og tiltak før alle kommuner kan bli i stand til å overta nye rehabiliteringsoppgaver.

Gjennom kommunereformen vil regjeringen legge til rette for sterke velferdskommuner med økt kapasitet og kompetanse til å ivareta sitt ansvar. Større kommuner vil lettere kunne rekruttere nødvendig fagkompetanse og ha et pasientvolum av en viss størrelse, noe som er sentralt for å kunne tilby og opprettholde tjenester av høy faglig kvalitet. I høringsnotatet ble det vist til at kommunene over tid skal overta et større rehabiliteringsansvar fra spesialisthelsetjenesten, og det ble redegjort for en rekke pasient- og brukergrupper som i dag befinner seg i grenselandet mellom spesialisthelsetjenestens og kommunens rehabiliteringsansvar. Ut fra helsefaglige vurderinger vil det være forsvarlig at flere av disse pasientene får en større andel av nødvendige rehabiliteringstjenester fra kommunen, og ikke spesialisthelsetjenesten som i dag. I høringsnotatet viste Helse- og omsorgsdepartementet til at regjeringen derfor ville legge fram en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering.

Regjeringen har, sammen med forslag til statsbudsjett for 2017, lagt fram en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Stortinget har vedtatt 200 mill. kroner i statlige stimuleringsmidler til opptrappingsplanen i 2017. Av disse er 100 mill. kroner økning i kommunerammen for 2017 begrunnet i opptrappingsplanen. 91 mill. kroner er avsatt som et øremerket tilskudd til kommunene. Det er også bevilget midler til ParkinsonNet og fylkesmennene. Det legges opp til at stimuleringsmidlene til planen økes til 300 mill. kroner innen 2019.

Planen gir oversikt over hovedutfordringene på feltet og fastlegger kortsiktige og langsiktige strategier for å møte disse utfordringene. Opptrappingsplanen skal bidra til at kommunene settes i stand til å gi et godt og tilrettelagt rehabiliteringstilbud til sine innbyggere, og over tid overta flere rehabiliteringsoppgaver fra spesialisthelsetjenesten. Planen skal samtidig sikre god ivaretakelse av eksisterende tilbud i spesialisthelsetjenesten. Planen skal også bidra til å styrke brukerperspektivet og bedre kvaliteten, samhandlingen og koordineringen mellom nivåene og innenfor disse. For å få til dette er det nødvendig med endringer i arbeidsformer og kompetanse.

Opptrappingsplanen beskriver en ønsket retning for framtidige arbeidsformer og kompetanse kommunene bør ha for å kunne overta et større ansvar for rehabilitering fra spesialisthelsetjenesten. Planen skal bidra til å utjevne uønskede forskjeller som eksisterer mellom kommunene i dagens tjenestetilbud.

7.9 Finansieringsansvar for pasientreiser (Helse- og omsorgsdepartementet)

I Meld. St. 14 (2014−2015) foreslo regjeringen å vurdere å overføre finansieringsansvaret for pasientreiser for primærhelsetjenesten fra spesialisthelsetjenesten til kommunene når forenklingen av pasientreiseordningen er gjennomført, jf. omtale nedenfor.

Finansieringsansvaret for pasientreiser (syketransport) ble overført fra folketrygden til de regionale helseforetakene (RHF) fra 2004. Målsettingen var å stimulere til behandling nær pasientens bosted når dette er til fordel for pasienten og representerer sparte utgifter til syketransport. Selv om kommunene den gang utløste anslagsvis 20 pst. av utgiftene, ble det vedtatt at RHFene også skulle dekke disse. En begrunnelse var mange små kommuner og å unngå en for fragmentert ordning. RHFenes ansvar for pasientreiser omfatter finansieringsansvar, kjørekontor, kontrakter med transportører, oppgjør med transportører og refusjon til pasienter. RHFene har etablert et felles selskap, Pasientreiser ANS, i Skien.

I høringsnotatet ble det opplyst at det i 2014 var om lag 8,4 mill. godkjente og gjennomførte pasientreiser, og transportkostnadene var på om lag 2,1 mrd. kroner. Det ble anslått at utgiftene til den kommunale andelen av disse utgjør om lag 650 mill. kroner. Pasientreiser ANS har foretatt nye analyser på tallmateriale fra 2014. Statistikken viser at det ble håndtert om lag 8,4 mill. reiser i 2014, hvorav 4,2 mill. av disse reisene var knyttet til primærhelsetjenesten. De samlede kostnadene var om lag 2,4 mrd. kroner. Kommunenes andel av de regionale helseforetakenes kostnader er beregnet å være omlag 800 mill. kroner. Dette utgjør om lag 33 pst. av de totale utgiftene.

I tråd med forslag i Prop. 77 L (2014−2015) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven, skal det gjennomføres en forenkling av ordningen for pasientreiser. Dette innebærer at flere søknader fra pasienter om reiserefusjon skal behandles elektronisk, færre krav til dokumentasjon og at utgifter som hovedregel skal refunderes etter en standardsats per kilometer. Dette skal bidra til en enklere løsning for brukerne og mer effektiv saksbehandling. Innføringen av standardsats og elektronisk innsending av krav innebærer en stor omstilling for pasientreisekontorene. Dette er en forenklingsreform som må gjennomføres og være på plass før en vurderer endringer i finansieringsansvaret. Innføringen av den forenklede ordningen startet i oktober 2016 og skal etter planen være ferdig i løpet av 1. halvår 2017.

Helse- og omsorgsdepartementet vil med bakgrunn i dette vurdere en eventuell ansvarsoverføring til kommunene etter at forenklingen av pasienttransport er gjennomført. En slik vurdering må inkludere analyse av konsekvenser for brukere, kommunene, regionale helseforetak, HELFO og eventuelt andre relevante aktører. En eventuell ansvarsoverføring bør også sees i sammenheng med andre behov for endringer av ordningen for pasientreiser.

7.10 Forsøksordning med overføring av driftsansvar for distriktspsykiatriske sentre til kommunene (Helse- og omsorgsdepartementet)

I Meld. St. 14 (2014–2015) ble det foreslått å opprette en prøveordning med overføring av driftsansvar for distriktspsykiatriske sentre (DPS) fra spesialisthelsetjenesten til kommuner som har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse. Stortinget sluttet seg til forslaget, jf. Innst. 333 S (2014–2015).

Helse- og omsorgsdepartementet foreslo i høringsnotat av 6. juni 2016 etablering av en slik forsøksordning. Formålet med forsøksordningen er å innhente erfaringer med at større kommuner, med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse, kan få et mer samlet driftsansvar for å yte tjenester til mennesker med psykiske lidelser og rusavhengighet. Dette gjøres for å oppnå mer koordinerte tjenester, bedre samhandling og mer effektiv ressursutnyttelse. I henhold til forslaget skal det lovbestemte sørge for-ansvaret forbli hos det regionale helseforetaket i forsøksordningen, og DPSet skal fortsatt yte spesialisthelsetjenester. Det ble foreslått at forsøksordningen etableres med hjemmel i forsøksloven, og at den baseres på avtale mellom aktuelle kommune(r) og regionalt helseforetak. Avtalen skal sikre at DPS kan fortsette å tilby og utvikle spesialiserte tjenester, samtidig som kommunen gis et driftsansvar med frihet til å organisere tilbudet i sammenheng med andre kommunale helse- og omsorgstjenester. Etter forslaget skal regionalt helseforetak beholde ansvaret for sykehusavdelingene, og tett faglig samarbeid mellom sykehus og kommunalt drevet DPS vil være en forutsetning. Gjeldende pasient- og brukerrettigheter skal videreføres i forsøket og forsøksordningen skal evalueres.

På bakgrunn av innspill fra høringsinstansene, og i tråd med ovennevnte forutsetninger, vil departementet fastsette en forsøksordning med overføring av driftsansvar for DPS fra spesialisthelsetjenesten til kommuner som har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse.

7.11 Opptrappingsplan for rusfeltet (2016–2020) (Helse- og omsorgsdepartementet)

Prop. 15 S (2015–2016) Opptrappingsplan for rusfeltet (2016–2020) ble vedtatt av Stortinget i 2016, og er regjeringens tverrsektorielle satsing på feltet. Rammen for arbeidet er 2,4 mrd. kroner i perioden 2016–2020. I tillegg kommer veksten i tverrfaglig spesialisert behandling (TSB). For å lykkes med å gi bedre tilbud til personer med rusproblemer, er det nødvendig med gode tjenester i brukernes nærmiljø. Hovedinnsatsen i planen rettes derfor mot kommunesektoren. Kommunene bør utvikle et bredt spekter av tjenester og tilbud til målgruppene, herunder styrke innsatsen knyttet til tidlig innsats, framskaffelse og oppfølging i bolig, sosial inkludering og rehabilitering gjennom deltagelse i meningsfulle aktiviteter, arbeid og arbeidsrettede aktiviteter mv. I 2016 ble kommunenes frie inntekter styrket med 400 mill. kroner til økt innsats på rusfeltet. I 2017 er veksten i frie inntekter knyttet til opptrappingsplanen 300 mill. kroner. Satsingen skal bidra til økt tilgjengelighet, bedre kvalitet og økt kapasitet i det kommunale tiltaksapparatet. Kommunene kan i tillegg søke tilskudd til utvikling og styrking av sitt rusarbeid, blant annet over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett.

7.12 Sekretariat for forliksrådet (Justis- og beredskapsdepartementet)

Høring om organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet ble sendt ut 18. april 2016 med frist 20. juni 2016. Justis- og beredskapsdepartementet foreslo at sekretariatsfunksjonen for forliksrådene fortsatt bør ligge hos politi- og lensmannsetaten. Dette fikk sterk støtte hos høringsinstansene, og Justis- og beredskapsdepartementet foreslår derfor i Prop. 33 L (2016–2017) Endringer i rettergangslovgivningen m.v. (organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet) å videreføre dagens ordning.

7.13 Forenkling av utmarksforvaltningen (Kommunal- og moderniseringsdepartementet)

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet samarbeider om å forenkle utmarksforvaltningen. De overordnede målene for arbeidet er å styrke lokaldemokratiet, forenkle og redusere byråkrati, og å legge til rette for mer verdiskaping basert på naturressursene samtidig som naturverdiene og grunnlaget for verdiskaping blir opprettholdt for framtidige generasjoner. Regjeringen vil styrke kommunenes rolle som samfunnsutvikler og forvalter, slik at man lokalt kan utnytte potensialet for verdiskaping basert på naturressurser på en bærekraftig måte. Dette skal gjøres ved å videreutvikle forvaltningssystemet og forbedre praksisen, med utgangspunkt i anbefalingene fra en arbeidsgruppe som så på hvordan kommunenes førstelinjetjeneste for utmarksforvaltning kan styrkes.2 Gjennomgående vil departementene framheve verdiskapingsperspektivet i lokalt utviklingsarbeid knyttet til naturressurser. Kommunal- og moderniseringsdepartementet forenkler og effektiviserer reglene for behandling av plan- og byggesaker. Målet er å legge til rette for raskere avklaring av utbyggingsplaner og søknader om tiltak. Terskelen for innsigelse er også hevet. Dette vil forenkle saksbehandlingen også i utmarka, det vil gi økt handlingsrom for kommunene og styrke lokaldemokratiet.

Et annet viktig tiltak er å styrke kommunenes kompetanse på saksbehandling. Felles nettportal med veiledning og bedre kartgrunnlag vil gjøre det enklere for både saksbehandlere og næringsaktører å orientere seg i lovverket og legge grunnlag for mer parallell behandling av saker som krever tillatelse etter flere lovverk. På den måten vil saksbehandlere, næringsaktører og andre brukere få bedre tilgang til relevant informasjon. Arbeidet skal forenkle søknadsprosessen for både søkere og saksbehandlere.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet igangsatte i 2016 en femårig forsøksordning for kommuner som ønsker å forenkle utmarksforvaltningen. Ordningen skal styrke kommunenes førstelinjetjeneste og utøvelse av myndighet i utmarksforvaltningen. Prosjektene skal gi økt verdiskaping basert på utmarkas ressursgrunnlag, og bidra til erfaringer som gir grunnlag for varige forenklingstiltak i utmarksforvaltningen. Alle kommuner kan søke om tilskudd, men kommuner som har besluttet kommunesammenslåing vil bli prioritert.

Et lovutvalg ble i 2016 nedsatt for å modernisere statsallmenningslovverket. Lovutvalget skal avgi en utredning i form av en NOU i 2018.

7.14 Forenklinger mv. i plan- og bygningsloven (Kommunal- og moderniseringsdepartementet)

En rekke forenklinger i plan- og bygningsloven trådte i kraft i 2015. Kommunal- og moderniseringsdepartementet fremmet i juni 2016 en lovproposisjon til Stortinget med ytterligere forslag til endringer. Disse skal bidra til mer effektive planprosesser gjennom bedre samarbeid og økt forutsigbarhet for de involverte aktørene, enklere regler for endring og oppheving av reguleringsplan, fjerning av ordningen med sentral godkjenning av regional planstrategi, og forenklinger i reglene om rullering av regionalt handlingsprogram. Forslagene til endringer i lovens dispensasjonsbestemmelser skal føre til enklere behandling av slike saker og færre klagesaker. Forslagene skal også bedre kompetansen hos planforetak og styrke forslagsstillers rettigheter i deler av planprosessen. De skal videre føre til mindre statlig kontroll og økt lokalt handlingsrom, særlig i saker som ikke berører nasjonale og viktige regionale interesser. Lovforslaget ble behandlet i Stortinget 23. februar 2017.

Forslag til ytterligere endringer i plan- og bygningsloven, og forslag til en mindre endring i matrikkellova, ble sendt på alminnelig høring 20. september 2016 med frist 15. desember 2016. I høringsnotatet foreslås det å innføre obligatorisk krav til regionalt planforum. Forslaget skal bidra til tidlig avklaring og samordning av kommunale, regionale og statlige interesser i planarbeidet. Det foreslås også enklere og bedre tilgang til stedfestet informasjon om ledninger i grunnen, samt å ta inn mineralressurser som egen hensynssone. Videre foreslås det tilpasninger til endringer i inndelingslova, herunder en tilhørende endring i matrikkellova, som skal forenkle saksgangen der en eksisterende eiendom, etter endring av kommunegrenser, blir liggende i to eller flere kommuner. Det er utarbeidet et forslag som klargjør når avledning av overvann må være sikret, og et forslag om klargjøring av frist for å behandle søknad om rammetillatelse og søknad om endring. I høringsnotatet er det også utarbeidet et forslag som åpner for midlertidige bruksendringer, og et forslag om å flytte plan- og bygningsloven § 28-1 om fareområder til lovens kapittel 1. For øvrig er det utarbeidet forslag om å presisere forskriftshjemmelen i plan- og bygningsloven § 32-8 sjette ledd om overtredelsesgebyr, og det er utarbeidet et forslag om å presisere bestemmelsen om overtredelsesgebyr i plan- og bygningsloven § 29-7 C. Det er også utarbeidet forslag om å presisere forskriftsbestemmelsene i plan- og bygningsloven §§ 20-4 andre ledd og 20-5 andre ledd.

Det tas sikte på å fremme en lovproposisjon for Stortinget i løpet av våren 2017.

7.15 Forvaltning av verneområder (Klima- og miljødepartementet)

Kommunenes rolle i forvaltning av verneområder er styrket, og regjeringen vil legge til rette for mer verdiskaping basert på naturverdiene, både i og rundt verneområdene. Nasjonalparker og andre store verneområder forvaltes av lokal- og regionalpolitisk sammensatte nasjonalpark- og verneområdestyrer. I de styrene det er aktuelt, er det i tillegg samisk representasjon. Forvaltning av mindre verneområder som naturreservater, biotopvernområder og mindre landskapsvernområder har i all hovedsak blitt forvaltet av fylkesmannen. Som et ledd i å styrke lokaldemokratiet, fikk alle berørte kommuner i desember 2014 tilbud om å overta forvaltningsmyndigheten for denne type verneområder. Kommunene vil gjennom dette også kunne se forvaltning av verneområdene bedre i sammenheng med den øvrige arealforvaltningen i kommunene. Overtakelse av denne myndigheten skjer ved delegasjonsvedtak i medhold av naturmangfoldloven § 62.

Forvaltningsmyndigheten er nå delegert til de kommunene som har ønsket det. Kommunene har fortløpende mulighet til å få delegert denne myndigheten dersom de ønsker det.

Som en oppfølging av Meld. St. 18 (2015–2016) Friluftsliv, vil reglene for ferdsel blant annet i verneområdene bli enklere.

7.16 Vannscooterregelverket (Klima- og miljødepartementet)

Ny forskrift om bruk av vannscooter og lignende ble innført 1. juli 2013. Forbudet mot bruk av vannscooter ble da erstattet med en ordning hvor vannscootere kan kjøres fritt utenfor definerte forbudsbelter. Regjeringen har sendt på høring forslag om å oppheve det sentralt fastsatte vannscooterregelverket. Forslaget innebærer at bruk av vannscootere reguleres på samme måte som bruk av andre fritidsfartøyer. Det foreslås også endringer i regelverket under havne- og farvannsloven for å forenkle saksbehandlingen ved fastsetting av lokale forskrifter om bruk av vannscooter. Endringsforslaget har vært på høring. Eventuelle endringer eller oppheving av vannscooterforskriften vil etter planen tre i kraft 1. mai 2017.

7.17 Motorferdsel i utmark (Klima- og miljødepartementet)

19. juni 2015 trådte nye regler i motorferdselloven i kraft. Endringene innebærer at kommunene kan etablere snøscooterløyper for fornøyelseskjøring. Det er opp til den enkelte kommune om den vil fastsette løyper. Løypene kan ikke legges i verneområder eller nasjonale villreinområder, og før løypene vedtas må kommunen blant annet utrede virkningene for friluftsliv og naturmangfold.

I Prop. 35 L (2014–2015) Endringer i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag mv. la regjeringen fram forslag om fornøyelseskjøring med snøscooter. Her ble det også varslet at Klima- og miljødepartementet ville sende på høring et forslag om at kommunene gis myndighet til i forskrift å fastsette løyper for catskiing (persontransport med beltekjøretøy på vinterføre til utgangspunkter for alpin skikjøring). Saken ble sendt på høring 29. oktober 2015 med frist 18. desember 2015. Klima- og miljødepartementet vil følge opp høringen med en egen sak til Stortinget våren 2017.

7.18 Tilskudd til verdensarvområdene og utvalgte kulturlandskap i jordbruket (Landbruks- og matdepartementet)

Stortinget har sluttet seg til at ansvaret for forvaltningen av tilskudd til verdensarvområdene og utvalgte kulturlandskap i jordbruket kan overføres til kommunene, jf. Innst. 333 S (2014–2015). Dette innebærer at kommunene vil overta fylkesmannens oppgaver i tilknytning til forvaltning av tilskuddet. Ettersom omfanget av tilskuddssøknader fra næringsaktørene i aktuelle kommuner vil kunne variere fra år til år, vurderes det som mest hensiktsmessig at Landbruksdirektoratet fordeler avsatt ramme i jordbruksoppgjøret direkte til kommunene på bakgrunn av innmeldte behov. Det legges opp til at Forskrift om tilskudd til tiltak i Utvalgte kulturlandskap i jordbruket og verdensarvområdene Vegaøyan og Vestnorsk fjordlandskap endres slik at oppgavene kan overføres til kommunene fra 1. januar 2020.

7.19 Konsesjonsbehandling av små vannkraftverk m.m. (Olje- og energidepartementet)

Det ble varslet i Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring (energimeldingen) at Olje- og energidepartementet har startet et lovarbeid med sikte på å innføre en hjemmel i vannressursloven, som gir kommunene myndighet til å gi utbyggingstillatelse til mindre vannkraftverk. En slik overføring av myndighet følger også av regjeringsplattformen og er omtalt i Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner. Forslaget vil inngå i et lovendringsforslag som også omfatter andre endringer i vannressursloven. Lovproposisjonen legges fram våren 2017.

Utbygging av mindre vindkraftanlegg, eksempelvis i tilknytning til landbruk eller annen næringsvirksomhet, kan være en viktig tilleggsnæring og øke utnyttelsen av ressursgrunnlaget for vindkraft. Fra 1. januar 2015 har regjeringen forenklet behandlingen ved å endre konsesjonsgrensen i energiloven, slik at kommunene kan behandle søknader om å bygge mindre vindkraftanlegg inntil 1 MW etter reglene i plan- og bygningsloven.

7.20 Ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene for det offentlige vegnettet (Samferdselsdepartementet)

Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner omtaler muligheten for at de største kommunene kan få overført ansvar for enkelte fylkesveger eller deler av fylkesvegnettet i sin kommune, samt muligheten for å omklassifisere enkelte fylkesveier av lokal karakter til kommunale veier.

Et helhetlig forvaltet vegnett er viktig for velfungerende kommunikasjon både innad i egen kommune og mellom kommuner innad i eget fylke. Det er av den grunn ikke noe fasitsvar på hvilket forvaltningsnivå som bør være vegeier. Hver enkelt sak vil være unik og ha ulike hensyn som må vektlegges, som for eksempel reisemønster og trafikkmengder. Overføring eller omklassifisering av veg er tema som kan bli aktuelle i forbindelse med enkelte kommunesammenslåinger.

7.21 Lokal nærings- og samfunnsutvikling (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet)

Mange kommuner har lang tradisjon for å arbeide med samfunns- og næringsutvikling. Etter kommuneloven (§5) skal kommunen utarbeide en samordnet plan for sin virksomhet. Kommunene har stor frihet til å avgjøre hvordan de skal organisere sitt politiske og administrative arbeid. Etter plan- og bygningsloven (§3-1d) skal kommunene gjennom sine planer legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling. Kommunene har altså et generelt ansvar for samfunnsutvikling, men har alltid hatt stor frihet til å utforme politikken på dette området. Det foreslås ikke endringer som rokker ved dette.

Rollen som samfunnsutvikler utformes ofte i samarbeid med og gjennom mobilisering av en rekke aktører, både i og utenfor kommunen. Lokalt næringsliv, næringsorganisasjoner, frivillige lag og organisasjoner, og en rekke offentlige instanser som Innovasjon Norge, Brønnøysundregistrene, Siva, Norges forskningsråd og direktorater og tilsyn, er alle viktige aktører.

Kommunen er sentral i utviklingen av det lokale næringslivet og har i dag flere roller som er viktige for å fremme en ønsket samfunns- og næringsutvikling. Bedrifter er avhengige av god teknisk infrastruktur og gode vilkår for planlegging, behandling av byggesøknader, reguleringsplaner og utbygging. Gode kommunale tjenester som barnehage, skole og utdanning er også viktig for at attraktiv arbeidskraft skal ønske å bo og jobbe i en kommune. Kommunene kan også stimulere det lokale næringslivet ved å legge til rette for god transportinfrastruktur lokalt og regionalt.

Kommunene fungerer ofte som en førstelinje for det lokale næringslivet, ved at det er de som først møter gründere og virksomheter. Førstelinjen kan bestå av veiledning, rådgivning og finansieringstjenester for det lokale næringslivet, formidling av kontakt til det offentlige virkemiddelapparatet mv. Det er imidlertid opp til kommunene selv å prioritere dette arbeidet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet stiller til rådighet en økonomisk ramme for fylkeskommunene. Disse kan igjen sørge for at kommunene har økonomisk midler til næringsutvikling, for eksempel gjennom kommunale næringsfond. Det er viktig at kommunene bruker handlingsrommet de har på området. Innenfor landbruksbasert næringsutvikling har kommunene en sentral rolle i næringsutviklingsarbeidet. Kommunene har en pålagt oppgave som førsteinstans for behandling av søknader om midler til investering og bedriftsutvikling i landbruket. Sakene sluttbehandles av Innovasjon Norge, og det er avgjørende med et godt samarbeid mellom kommunene og Innovasjon Norge for en mest mulig målrettet og effektiv samhandling om næringsutviklingsarbeidet. Ambisjoner og muligheter for vekst og verdiskaping innen landbruksbasert næringsutvikling er synliggjort i Meld. St. 31 (2014–2015) Garden som ressurs – marknaden som mål. I mange tilfeller er kommunene den første offentlige instansen som gründerne møter, og det er viktig at bedriftene som tar utgangspunkt i landbrukets ressurser blir koblet til relevant næringsmiljø i kommunen. Gjennom kommunens ansvar innen samfunnsplanlegging kan kommunen ta et helhetlig og offensivt grep for å tilrettelegge for landbruksbasert næringsutvikling. Veilederen «Landbruk pluss» ble i 2005 utarbeidet for å vise hvordan plan- og bygningsloven kan nyttes for å legge til rette for næringsutvikling i landbruket. Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet arbeider nå med en revisjon av veilederen, som etter planen vil være klar i løpet av 2017. Veilederen omfatter hvordan kommunen skal behandle ulike tiltak og hvordan effekter av ulike tiltak kan vurderes.

Siden kommunenes arbeid med samfunns- og næringsutvikling i stor grad er opp til hver enkelt kommune å prioritere, er dette en oppgave de selv velger hvordan de skal løse. Kapasitet og kompetanse er viktige forutsetninger for å kunne jobbe for å få en ønsket samfunns- og næringsutvikling i egen kommune. Med kapasitet menes i første rekke tilstrekkelig ressurser. Større kommuner vil sannsynligvis ha større mulighet til å påvirke og prioritere både kapasitet og kompetanse positivt. Ved å samle små ressurser til større enheter kan dette bidra til økt kapasitet. Kommunal- og moderniseringsdepartementet mener derfor at større kommuner har bedre forutsetninger for å gi økt oppmerksomhet og prioritering av samfunns- og næringsutviklingsspørsmål. Større kommuner vil også bidra til en større variasjon og bredde av bedrifter og næringsliv. Kommuner med bedre kapasitet og kompetanse vil være mer attraktive og sterkere samarbeidspartner for det lokale næringslivet og dermed bidra til å legge forholdene bedre til rette for det lokale næringslivet. Kommuner kan også benytte seg av ordninger etablert av offentlige aktører som støtter opp under arbeidet med samfunnsutvikling og næringsliv, for eksempel Innovasjon Norge. Ett eksempel er Næringsvennlig kommune, et analyse- og utviklingsverktøy fra Innovasjon Norge til kommuner i omstilling. Omstillingskommuner er kommuner som har opplevd vesentlig reduksjon i sysselsettingen og mottar omstillingsmidler fra fylkeskommunen. Med Næringsvennlig kommune tilbyr Innovasjon Norge kommunene bistand for å kartlegge hvor godt egne tjenester og service overfor næringslivet fungerer, hjelp til å finne de viktigste forbedringspunktene, og til å se hvilke tiltak som best kan gjøre kommunen til en bedre samarbeidspartner for næringslivet. Innovasjon Norge er nasjonalt kompetansesenter for lokalt og regionalt omstillingsarbeid. Næringsvennlig kommune blir benyttet som et utviklingsverktøy i omstillingsarbeidet, men kan også anvendes i områder uten omstillingsaktiviteter.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet mener kommunene i dag har gode virkemidler, særlig gjennom planlegging etter plan- og bygningsloven, til å kunne ta en aktiv rolle i samfunns- og næringsutviklingen.