3 Barneverntiltak
3.1 Hjelpetiltak
Barneverntjenesten kan gi hjelpetiltak til alle barn som oppholder seg i Norge, uavhengig av statsborgerskap, oppholdsstatus eller oppholdstid i Norge. Dette gjelder også for barn og familier som bor i asylmottak15 og barn som har ulovlig opphold.
Barneverntjenesten skal gi hjelpetiltak når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, jf. barnevernloven § 4-4. Formålet med å gi hjelpetiltak er å bidra til å gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter.
Barneverntjenesten arbeider etter det mildeste inngreps prinsipp. Dette innebærer at det ikke skal anvendes mer inngripende tiltak enn nødvendig for å oppnå målet med tiltaket. Noen foreldre kan ha behov for å styrke foreldreferdigheter og relasjonen mellom barn og foreldre. Barneverntjenesten kan tilby ulike foreldrestøttende tiltak. Det er viktig at barneverntjenesten er i god dialog med foreldrene og at de får mulighet til å samarbeide om hjelpetiltak. Dette vil kunne virke forebyggende og være et alternativ til omsorgsovertakelse.
I noen tilfeller er ikke hjelpetiltak tilstrekkelig til at barnets omsorgssituasjon bedres. I slike tilfeller kan barneverntjenesten vedta at barnet skal flytte utenfor hjemmet i en midlertidig periode, for eksempel til familie eller nettverk, jf. barnevernloven § 4-4 fjerde ledd. En slik flytting krever samtykke fra foreldrene og barn som er part i saken.16 Frivillig plasseringer utenfor hjemmet kombinert med at familien får annen oppfølging, vil for noen familier kunne bidra til positive endringer slik at det ikke blir nødvendig med en omsorgsovertakelse.
Noen familier kan ha slektninger i utlandet som foreldrene vil skal ta vare på barnet fremfor at barnet flytter i fosterhjem i Norge. Det er imidlertid ikke regler i barnevernloven som per i dag åpner for å plassere barn i fosterhjem eller institusjon i utlandet som et hjelpetiltak.17
For at barnet skal kunne ivaretas i utlandet som et alternativ til et barneverntiltak i Norge, må dette skje i samarbeid med foreldrene. Se mer om alternative oppfølging for barnet i utlandet i punkt 4.
3.2 Pålegg om hjelpetiltak
Stortinget har vedtatt å endre barnevernloven og utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak. Formålet med lovendringen er å forbedre situasjonen til barnet og forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse der dette kan unngås. Det vil være adgang til å pålegge hjelpetiltak for alle som oppholder seg i Norge, uavhengig av barnets statsborgerskap, oppholdsstatus eller oppholdstid i Norge. Ved lovendringen får barneverntjenesten mulighet til å komme tidligere inn med hjelp i hjemmet, også i de tilfellene der foreldrene ikke ønsker hjelp. Dette samsvarer med barnevernlovens utgangspunkt om at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og at hjelp primært skal gis i hjemmet.
Lovendringen ble vedtatt av Stortinget våren 2015 og vil etter planen tre i kraft 1. april 2016.
3.3 Akuttvedtak
Barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten kan treffe midlertidig vedtak om å plassere et barn utenfor hjemmet når det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd. Det kan treffes akuttvedtak for alle barn som oppholder seg i Norge, uavhengig av barnets statsborgerskap, oppholdsstatus eller oppholdstid i Norge. Også barn som har svak tilknytning til Norge, for eksempel barn som er på gjennomreise eller ferie, skal få bistand fra barnevernet i en akuttsituasjon.18
Det kreves imidlertid en sterkere tilknytning til Norge enn et ferieopphold for at norske myndigheter kan overta omsorgen for et barn.19 Hvis det er truffet et akuttvedtak for et barn som er på ferie eller annet kortvarig opphold i Norge, og barneverntjenesten er bekymret for barnets omsorgssituasjon, skal barneverntjenesten som en hovedregel henvende seg til barnevernmyndighetene i landet barnet har vanlig bosted og anmode dem om å følge opp barnet og familien. Se mer om mulighet for alternativ oppfølging i utlandet i punkt 4.
3.4 Omsorgsovertakelser
Fylkesnemnda kan treffe vedtak om å frata foreldre omsorgen for et barn dersom barnet blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt etter vilkårene i barnevernloven § 4-12 første ledd. Eksempler på omsorgssvikt er at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet eller at det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får. Et vedtak om omsorgsovertakelse kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjonen barnet befinner seg i. Det skal ikke treffes vedtak om omsorgsovertakelse hvis det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-12 annet ledd. Det følger av barnevernloven § 4-1 at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til barnets beste.
Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge. Det går ikke frem av loven at barnet må ha en spesiell tilknytning til Norge for at omsorgsovertakelse skal være aktuelt. I lovens forarbeider står det imidlertid at inngrep av mer langvarig karakter kun vil komme på tale ved mer langvarig opphold i landet.20 En omsorgsovertakelse vil ofte være et langvarig tiltak. Når et opphold skal anses langvarig og om det krever lovlig opphold i Norge, er imidlertid ikke nærmere omtalt i lovens forarbeider. Departementet legger til grunn at fylkesnemnda ikke kan treffe vedtak om omsorgsovertakelse for barn som er på gjennomreise eller ferie i Norge. I andre tilfeller må fylkesnemnda vurdere om barnet har sterk nok tilknytning til Norge til at norske myndigheter kan treffe vedtak om omsorgsovertakelse. Fylkesnemnda må foreta en konkret vurdering ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Relevante momenter i vurderingen vil være begrunnelsen for oppholdet, varigheten av oppholdet og barnets tilknytning til Norge for øvrig.21
Barneverntjenesten må foreta grundige vurderinger av om barn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt, og om en omsorgsovertakelse er nødvendig og til barnets beste. Før barneverntjenesten fremmer en sak for fylkesnemnda er det viktig at barneverntjenesten undersøker om barnet har tilknytning til andre land. Se mer om alternative oppfølging for barnet i utlandet i punkt 4. Hvis barneverntjenesten er i tvil om familiens oppholdsstatus i Norge, skal barneverntjenesten ta kontakt med utlendingsmyndighetene for å få nærmere informasjon. Se mer om samarbeid med utlendingsmyndighetene og omsorgovertakelser av barn som søker asyl eller som har ulovlig opphold i Norge, i punkt 7 og 8.
3.5 Fratakelse av foreldreansvar
Når fylkesnemnda har vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan den også vedta at foreldrene skal fratas foreldreansvaret i sin helhet, jf. barnevernloven § 4-20 første ledd. Fratakelse av foreldreansvar innebærer at foreldre ikke lenger har medbestemmelsesrett i avgjørelser om barnet. Når foreldrene fratas foreldreansvaret må det oppnevnes ny verge for barnet.
Barnevernloven gjelder for alle personer som oppholder seg i landet, men hovedprinsippet er at inngrep etter barnevernloven må tilpasses oppholdets varighet.22 Barnets tilknytning til Norge vil dermed ha betydning ved vurderingen av om fylkesnemnda kan frata foreldrene foreldreansvaret.
Fratakelse av foreldreansvar er et svært inngripende tiltak og departementet mener at det kun i helt spesielle tilfeller kan treffes vedtak om fratakelse av foreldreansvaret når barnet og foreldrene ikke har permanent oppholdstillatelse eller varig oppholdsrett i Norge.23 Det må foretas en konkret vurdering ut ifra omstendighetene i den enkelte sak. Det kan for eksempel være nødvendig og til barnets beste å frata foreldreansvaret i situasjoner der foreldrene er forsvunnet slik at viktige avgjørelser som ligger til foreldreansvaret kan bli ivaretatt av en verge.
Hvis barneverntjenesten er i tvil om familiens oppholdsstatus, skal barneverntjenesten innhente informasjon fra utlendingsmyndighetene om status i utlendingssaken og barnet og familiens situasjon og familieforhold, for å få saken tilstrekkelig opplyst. Slik informasjon må legges frem for fylkesnemnda.
3.6 Tvangsadopsjon
Når foreldrene er fratatt foreldreansvaret for barnet, kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon mot foreldrenes vilje hvis vilkårene i barnevernloven § 4-20 annet og tredje ledd er oppfylt. Samtykke kan gis dersom det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, eller at barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlig problemer for barnet om det blir flyttet. I tillegg kreves det at adopsjonen vil være til barnets beste, at adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg skikket til å oppdra barnet som sitt eget. Videre kreves det at vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven er til stede. Blant annet er det krav om at barn som har fylt tolv år må samtykke. Et vedtak om tvangsadopsjon må være i overenstemmelse med FNs barnekonvensjon og den europeiske menneskerettskonvensjonen, herunder artikkel 8 om retten til familieliv.
Tvangsadopsjon er et svært inngripende tiltak som innebærer at de rettslige bånd mellom foreldre og barn, og øvrig familie brytes. Barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i landet, men hovedprinsippet er at inngrep etter barnevernloven må tilpasses oppholdets varighet. Barnets tilknytning til Norge vil dermed ha betydning ved vurderingen av om fylkesnemnda kan gi samtykke til adopsjon mot foreldrenes vilje.
Departementet er av den oppfatning at det ikke skal treffes vedtak om adopsjon mot foreldrenes vilje når barnet og foreldrene ikke har permanent oppholdstillatelse eller varig oppholdsrett i Norge. 24 Har barneverntjenesten fremmet sak om tvangsadopsjon der barnet og familien har en utlendingssak skal barneverntjenesten legge frem for fylkesnemnda informasjon fra utlendingsmyndighetene om status i utlendingssaken og barnet og familiens situasjon og familieforhold.
Barnevernloven stenger ikke for at det kan treffes vedtak om adopsjon mot foreldrenes vilje når et barn har sterk tilknytning til et annet land, for eksempel ved statsborgerskap. Barnets tilknytning til et annet land vil imidlertid være et sentralt moment i vurderingen av om tvangsadopsjon er nødvendig og til barnets beste, sett hen til blant annet barnets språk, kultur og religion. Det følger også av adopsjonsloven § 18 at det skal legges vekt på om det vil medføre betydelig ulempe for barnet om adopsjonen vil ha gyldighet i landet som barnet har sterk tilknytning til. Dette skal inngå som et moment i vurderingen av om adopsjonen er til barnets beste, jf. adopsjonsloven §§ 2 og 18. Barn med utenlandsk statsborgerskap som adopteres av en norsk statsborger blir statsborger ved adopsjonen dersom barnet er under 18 år på adopsjonstidspunktet. Barnet får automatisk norsk statsborgerskap, og beholder sitt opprinnelige statsborgerskap.25