4 Internasjonale forpliktelser
4.1 Internasjonale konvensjoner
Internasjonale konvensjoner sier lite om retten til morsmålsopplæring for barn fra språklige minoriteter. I de eldre konvensjonene er det stort sett den grunnleggende retten til utdanning som er regulert. Når det gjelder undervisningsspråket, er det imidlertid verken i Den Europeiske Mennskerettighetskonvensjonen (EMK) eller andre konvensjoner holdepunkter for å kreve undervisning i og på morsmålet for elever fra språklige minoriteter.
En relevant konvensjon når det gjelder morsmålsopplæring, er Den europeiske sosialpakt. Norge ratifiserte den i 1965. Imidlertid ble konvensjonen revidert 3. mai 1996, men Norge har ennå ikke ratifisert denne versjonen. Danmark har signert, men ikke ratifisert traktaten. Sverige har både signert og ratifisert traktaten.
Artikkel 19 finnes kun i den reviderte versjonen, og omhandler immigrasjonsarbeideres rettigheter: «The right of migrant workers and their families to protection and assistance»
I artikkelens nr. 12 heter det: «to promote and facilitate, as far as practicable, the teaching of the migrant worker's mother tongue to the children of the migrant worker.»
Ordlyden er generell. Det er ikke beskrevet nærmere hva statene er forpliktet til, annet enn at man skal fremme og legge til rette for morsmålsopplæring. Artikkelen inneholder også en generell begrensing ved at det er sagt at man skal legge til rette for morsmålsopplæring så langt det er mulig.
Internasjonale konvensjoner gir således ikke Norge noen ubetinget forpliktelse til å gi morsmålsopplæring til barn fra språklige minoriteter.
4.2 EØS-forpliktelser
Etter EØS avtalen om fri bevegelighet for personer, tjenester og kapital heter det i artikkel 28 at det skal gjennomføres fri bevegelighet for arbeidstakere mellom EF's medlemsstater og EFTA-statene.
For å bedre vilkårene for fri flyt har man også bestemmelser som gjelder barn av vandrearbeidere. Rådsdirektiv av 25. juli 1977 om skolegang for barn av vandrearbeidere (77/486/EØF) har som formål å bedre vilkårene for arbeidstakernes frie bevegelse, gjennom integrering av arbeidstakernes barn i vertslandets skolemiljø og utdanningssystem. I følge direktivet er Norge forpliktet til å tilby gratis opplæring tilpasset barnas særlige behov, herunder opplæring i vertslandets offisielle språk. Hovedbestemmelsen vedrørende morsmålsopplæring er artikkel 3. Her heter det at
«....medlemsstatene skal, i samsvar med nasjonale forhold og rettssystemer og i samarbeid med hjemstatene, treffe nødvendige tiltak for å fremme undervisning i morsmålet og hjemstatens kultur, samordnet med den vanlige undervisning, for de barn som omhandles etter artikkel 1.»
Direktivet gjelder for barn i opplæringspliktig alder etter norsk lovgivning. Direktivets ordlyd gir ikke anvisning om konkrete forpliktelser.
I direktivets fortale er to hensyn vektlagt. For det første er hensynet til integrering fremhevet. For at barna skal kunne integreres i vertslandenes skolemiljø og utdanningssystem, er det viktig at de får mulighet til passende undervisning, også i vertslandets språk.
Videre fremheves også hensynet til barna ved tilbakevending til hjemlandet. Vertslandene, i samarbeid med barnas hjemland, skal fremme undervisningen i morsmålet og hjemlandets kultur, også med sikte på å gjøre forholdene ved en eventuell tilbakevending til hjemlandet lettere.
Ordlyden i fortalen kan tilsi at hensynene til integrering og tilbakevending skal likestilles. Ut fra dette er det nærliggende å slutte at Norge ikke bare er forpliktet til å gi morsmålsopplæring for at barna lettere skal kunne tilegne seg den generelle opplæringen, men også at morsmålsopplæringen skal bidra til å lette en eventuell tilbakevending til hjemlandet.
Imidlertid kan det hevdes at fortalen kun gir veiledning til tolkningen av direktivet og ikke innebærer en forpliktelse i seg selv. Selve direktivet omtaler ikke hensynet til tilbakevending, og det bør skilles mellom konkrete bestemmelser i direktivet og målsettinger i fortalen. Dette er også i overensstemmelse med EØS-avtalen protokoll 1 nr 1.
På denne bakgrunn kan det sluttes at det er direktivets ordlyd som er forpliktende, og at fortalens målsettinger ikke kan sies å pålegge en forpliktelse for Norge til å gi morsmålsopplæring for å sikre at barna opprettholder eget morsmål med sikte på en eventuell tilbakevending. I så fall burde dette ha kommet klarere til uttrykk i selve direktivet. Det foreligger heller ingen domspraksis fra verken EF-domstolen eller EFTA-domstolen når det gjelder rekkevidden av rådsdirektivet om skolegang for barn av vandrearbeidere.
Rådsdirektivet gir således Norge en forpliktelse til å etablere tiltak som fremmer morsmålsopplæring. Rådsdirektivet fastsetter imidlertid ikke nærmere regler om hvilke tiltak eller omfanget av tiltakene. Direktivet pålegger heller ikke Norge å gi elevene individuelle rettigheter.