1 Det norske forbrukerapparatet
1.1 Forbrukerrådet
Forbrukerrådet er opprettet som en frittstående organisasjon. Formålet for virksomheten er i følge vedtektene « å arbeide for økt forbrukerinnflytelse i samfunns- og næringsliv, bidra til en forbrukervennlig utvikling, og fremme tiltak som kan bedre forbrukernes stilling i dagens og fremtidens samfunn.» Vedtektene som er fastsatt ved kgl. res. åpner for en svært vidtfavnende virksomhet. Rådet har selv presisert sine hovedoppgaver gjennom en tredelt strategi:
å påvirke myndigheter og næringsliv, m.a.o. drive interessearbeid - med sikte på å bidra til et mer forbrukervennlig samfunn,
å dyktiggjøre forbrukerne, gjennom veiledning og ulike typer informasjons- og opplæringstiltak, og
å yte bistand til forbrukere som har kommet opp i problemer i forbindelse med kjøp av en vare eller tjeneste, f.eks. bistand til å fremme en klagesak.
Det ligger i formålsparagrafen at Forbrukerrådet skal være en forbrukerorganisasjon for alle, ikke bare for de som kjøper informasjon eller er medlemmer i en medlemsorganisasjon.
Forbrukerrådets øverste organ er landsmøtet. Det er sammensatt av delegater oppnevnt av landsomfattende frivillige organisasjoner som er opptatt av forbrukerspørsmål, av delegater fra organisasjonsleddene og det politiske miljøet på fylkesplanet valgt på forbrukermøter og/eller oppnevnt av fylkeskommunene, av delegater oppnevnt av Barne- og familiedepartementet, og av ansatte i Forbrukerrådet. Landsmøtet velger medlemmene av rådet, som er organisasjonens høyeste organ mellom landsmøtene. Rådets leder oppnevnes av Kongen i statsråd, mens direktøren ansettes av departementet.
Forbrukerrådets sekretariat er todelt med forbrukerkontorer i hvert fylke, som har ansvar for kontakten med publikum, og et sentralt sekretariat som driver det forbrukerpolitiske arbeidet.
En sentral del av Forbrukerrådets virksomhet foregår ved forbrukerkontorene i fylkene. Kontorene tar seg årlig av mellom 130 og 140 000 publikumshenvendelser. Virksomheten omfatter førkjøpsveiledning, generell rådgivning, rettighetsinformasjon og veiledning i forhold til offentlige tjenester. Overfor forbrukere som opplever problemer etter et kjøp tilbyr Forbrukerrådet (partsnøytral) rådgivning og mekling mellom kjøper og selger, og medvirker i siste instans til å fremme en tvistesak for Forbrukertvistutvalget (FTU) eller bransjenemndene. Forbrukerrådets virksomhet omfatter således både rådgivning til forbrukere og det å være et saksforberedende organ ved tvisteløsning. Samtidig er forbrukerkontorene en sentral informasjonskilde om forbrukernes situasjon og forbrukerproblemer gjennom sin brede publikumskontakt. Denne informasjonen danner grunnlaget for Forbrukerrådets interessepolitiske virksomhet og prioriteringer.
Budsjettet for 1999 er 68,2 mill. kroner. Til sammen utføres det 134 årsverk ved Forbrukerrådet, hvorav 77 ved forbrukerkontorene og 57 i sekretariatet på Lysaker.
1.2 Forbrukertvistutvalget (FTU)
Forbrukertvistutvalget er opprettet i medhold av lov av 28. april 1978 om behandling av forbrukertvister. Forbrukertvistutvalget er tillagt oppgaver og myndighet direkte gjennom forbrukertvistloven. FTU behandler saker om forbrukerkjøp og saker om håndverkertjenester.
Forbrukertvistutvalget består av en leder, nestleder og åtte medlemmer som oppnevnes av Kongen for 4 år av gangen. Halvparten av medlemmene har særlig innsikt i forbrukersidens interesser og den andre halvparten har særlig innsikt i selger- eller tjenesteytersidens interesser.
En tvist som forbrukeren ønsker å bringe inn for FTU må først behandles ved et av Forbrukerrådets forbrukerkontorer. Forbrukerkontorenes klagebehandling reguleres i forbrukertvistloven, forskrift til loven og Forbrukerrådets retningslinjer. Helt grunnleggende er kravet til nøytralitet i saksbehandlingen. Forbrukerrådet har et selvstendig ansvar for sakens opplysning og innhenter sakkyndige uttalelser i den utstrekning det er nødvendig. Sentralt er det også at begge parter alltid skal få mulighet til å uttale seg (kontradiksjon). Dersom en (eller begge) av partene, etter at meklingen ved et forbrukerkontor har mislyktes, ønsker å bringe saken inn for FTU, vil forbrukerkontoret fungere som saksforberedende organ og utarbeide sakssammendrag. Den videre saksforberedelsen skjer ved FTUs sekretariat, og FTU har også et selvstendig ansvar for sakens opplysning.
Innenfor sitt område utgjør FTU et viktig alternativ til domstolsbehandling av saker, og har betydning både for den enkelte som får avgjort sin sak, og som et «ris bak speilet», fordi muligheten for å bringe en sak inn for FTU gjør det lettere for forbrukerkontorene å få til minnelige løsninger.
Ved FTU-sekretariatet er det 7 tilsatte. Budsjettet er på vel 2,8 mill. kroner. Sekretariatet er også sekretariat for Markedsrådet, som behandler saker etter markedsføringsloven.
1.3 Forbrukerombudet og Markedsrådet
Forbrukerombudet (FO) håndhever lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) av 16. juni 1972 med senere endringer. Videre håndhever FO forskrifter om fiber- og vedlikeholdsmerking av tekstiler, gitt i medhold av lov om merking av forbruksvarer. FO er dessuten tillagt tilsynet med særskilte regler om reklame i kringkasting gitt i medhold av lov av 4. desember 1992.
Forbrukerombudet skal føre tilsyn med at de næringsdrivendes markedsføring og avtalevilkår er i samsvar med markedsføringsloven. Et hovedprinsipp i virksomheten er at Forbrukerombudet og de næringsdrivende skal søke å forhandle seg fram til frivillige ordninger. Slike forhandlinger kan, alt etter sakenes karakter, resultere i at den næringsdrivende trekker en reklamekampanje tilbake, eller fjerner et urimelig vilkår i en standardkontrakt. Dersom en næringsdrivende ikke retter seg etter en henstilling fra FO eller regionkontorene i Konkurransetilsynet om å stanse et ulovlig markedsføringstiltak, kan FO, i særlige tilfeller, nedlegge forbudsvedtak. Dette gjøres for å motvirke at de næringsdrivende gjennomfører ulovlige kampanjer og høster fordelene av overtredelsen. Et slikt vedtak kan påklages til Markedsrådet. Markedsføringsaktiviteter av lokal karakter behandles av Konkurransetilsynets åtte regionkontorer.
På en rekke områder er det forhandlet fram og inngått overenskomster med bransjer om vilkår som skal benyttes i avtaler med forbrukerne, - også på felter som senere er blitt gjenstand for særlovgivning, slik som pakkereiser. Også i en rekke andre sammenhenger vil ny lovgivning på forbrukerrettens område i videste forstand, f.eks. også lovverk om finansielle tjenester, berøre markedsføringslovens bestemmelser. Dette har medvirket til at Forbrukerombudet har engasjert seg nasjonalt og internasjonalt på et bredere forbrukerpolitisk felt, særlig på regelverksiden. Forbrukerombudet var f.eks. tungt inne i Banklovkommisjonen, særlig mht. den delen av forslaget som berører kontraktsvilkår overfor forbrukere.
For å bedre etterlevelsen av markedsføringsloven er det med virkning fra 1.1.96 innført et nytt sanksjonssystem i loven. Dette innebærer at det i vedtak som gjelder brudd på markedsføringsloven normalt skal fastsettes et tvangsgebyr. Ved en eventuell fremtidig overtredelse av vedtaket, utferdiger FO et forelegg om tvangsgebyr. Vedtas forelegget, vil dette være tvangsgrunnlag for utlegg, i motsatt fall må FO bringe saken inn for domstolene for å få fastslått betalingsplikten.
Forbrukerombudet ivaretar gjennom forvaltningen av loven kollektive forbrukerinteresser. Markedsføringsloven ivaretar ikke direkte individuelle rettigheter, og har ikke regler for løsning av tvister mellom private parter.
Forbrukerombudet er et forvaltningsorgan som direkte gjennom loven er tillagt oppgaver og myndighet. Dette innebærer at departementet ikke har faglig instruksjonsmyndighet, og ikke kan påvirke behandlingen eller vurderingen av enkeltsaker. Det ligger i systemet at Markedsrådet er den instans som behandler klager over Forbrukerombudets faglige vedtak. Klager på Forbrukerombudets saksbehandling tilligger det derimot departementet å behandle.
En viktig føring for virksomheten ligger i at Forbrukerombudet ifølge loven skal drive sin virksomhet ut fra hensynet til forbrukerne. Dette innebærer på den ene side at ombudet ikke behandler saker mellom næringsdrivende så lenge de ikke anses å ha konsekevenser for forbrukerne, og på den annen side at ombudet selv skal prioritere sin virksomhet ut fra denne rettesnoren.
Forbrukerombudets budsjett for 1999 er rundt 8,9 mill. kroner, og det er 21,5 faste stillinger ved embetet.
1.4 Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)
SIFO er et faglig senter med formål å drive forskning, utredning og testvirksomhet ut fra hensynet til forbrukernes stilling og rolle i samfunnet. Instituttet har ansvar for å utvikle og frembringe ny kunnskap på områder som har relevans for forbrukerne. Virksomheten er rettet mot viktige problemområder for forbrukerne, og nytteverdien tillegges stor vekt. Instituttet bidrar med kunnskaper for myndigheter, politikere, næringsliv og organisasjoner, for dermed å bidra til utvikling av et mer forbrukervennlig samfunn.
De fire hovedområdene i SIFOs virksomhet er:
forbrukeren og forbrukets sammensetning
vare- og tjenestetilbudet
markedsføring og distribusjon
norsk og europeisk forbrukerpolitikk
Instituttet ledes av et styre på 9 medlemmer som er oppnevnt av Barne- og familiedepartementet, og som er sammensatt av representanter for forskning og brukermiljøer. Instituttet har en fri og uavhengig stilling i forskningsfaglige og testfaglige spørsmål. Styret er instituttets øverste organ. Direktøren forestår den daglige administrative og faglige ledelsen av instituttet og er ansvarlig overfor styret.
SIFO legger stor vekt på formidling av forskningsresultatene til aktuelle brukergrupper, som bl.a. forskningsmiljøer, myndigheter, produsenter og profesjonelle videreformidlere. Resultatene presenteres i SIFOs ulike rapportserier; forskningsrapporter, arbeidsrapporter, testrapporter eller notatserie. Stoffet publiseres også i nasjonale og internasjonale tidsskrifter. I tillegg er Forbrukerrådet pålagt et særlig ansvar for å formidle SIFOs forskningsresultater til den enkelte forbruker. SIFOs egen formidling til forbrukerne skjer gjennom massemedia.
Instituttet har ca. 55 medarbeidere fordelt på samfunnsvitenskapelig og naturvitenskapelig forskning, samt testvirksomhet. På det samfunnsvitenskapelige området er forskning og utredninger om forbrukernes situasjon, forbrukerinnflytelse og forbrukerpolitikk, varer og tjenester samt markedsføring og distribusjon prioritert. På det naturvitenskapelige området arbeides det vesentlig med laboratorieprøving av forbruksvarer, standardisering og utredningsoppgaver. Produktområdene er husholdningsutstyr, leketøy, barneomsorgsprodukter, tekstiler og vaskemidler.
SIFOs utgiftsbudsjett er på rundt 26 mill. kroner hvorav 16,7 mill. kroner bevilges over statsbudsjettet. Inntekter fra eksterne oppdragsgivere ligger på rundt 10 mill. kroner pr år.
1.5 Stiftelsen Miljømerking
Stiftelsen Miljømerking i Norge ble opprettet i 1989 for å ivareta oppgavene innenfor den fellesnordiske miljømerkeordningen. Formålet med merkingen er å bidra til et mindre miljøbelastende forbruk.
Hovedaktiviteten er knyttet til det nordiske miljømerkesystemet. Stiftelsen har, i samarbeid med de nordiske land, ansvar for å utvikle kriteriene for miljømerkingen. Stiftelsen skal informere forbrukerne med det siktemål å vri forbruket (og indirekte) produksjonen over på varer som er mindre miljøbelastende.
Den andre hovedaktiviteten er knyttet til EUs miljømerkingssystem. EUs forordning om miljømerking pålegger de deltakende landene å ha et ansvarlig organ som skal vurdere søknader, tildele merket til søkere som oppfyller kriteriene, og vurdere meldinger om tildelinger. Forordningen gir det ansvarlige organet adgang til å delta i arbeidet med utviklingen av nye kriteriedokumenter. I forbindelse med at forordningen ble en del av EØS-avtalen, og Norge derved fikk de samme forpliktelser som medlemsstatene, inngikk departementet en avtale med Stiftelsen om at den ivaretar rollen som norsk ansvarlig organ for EUs miljømerkingssystem. Ved dette har Stiftelsen en rolle som forvalter av et internasjonalt regelverk som Norge har sluttet seg til.
Stiftelsen Miljømerking står på flere måter i en særstilling blant forbrukerinstitusjonene. Det gjelder først og fremst sin status som stiftelse, og hva det medfører av uavhengighet i forhold til stillingsrammer, budsjettdisponering etc. Dette forsterkes gjennom vedtektene, som opprinnelig ble utformet med det siktemål at Stiftelsen Miljømerking skulle bli selvfinansierende etter tre år, og at den deretter skulle leve sitt liv uavhengig av departementet. Målet om full selvfinansiering av virksomheten er etter hvert erkjent som en urealistisk ambisjon.
Stiftelsen mottar årlige bidrag fra staten i størrelsesorden 2,5 mill. kroner, men har innenfor totalbudsjettet på vel 12,8 mill kroner (1998) oppnådd en økt grad av selvfinansiering gjennom lisensinntekter for tildeling og bruk av det nordiske miljømerket. Det er ca. 18 tilsatte i stiftelsen.
1.6 Edelmetallkontrollen
Edelmetallkontrollen er opprettet og driver sin virksomhet i henhold til lov om Guld-, Sølv- og Platinavarers Finhed og Stempling m.v. Kontrollvirksomheten utføres bl.a. i samsvar med EFTA-konvensjonen om kontroll og merking av artikler av edle metaller av 15. november 1972, som Norge har sluttet seg til.
Formålet med Edelmetallkontrollen er å gi korrekt og tilstrekkelig informasjon til forbrukerne om de aktuelle produktene, og kontrollere at varene som tilbys forbrukerne ikke er underlødige i forhold til den angitte finheten. Varer som er i samsvar med de definerte finhetsstandarder kan påføres et registrert finhetsmerke som viser finheten i tusendeler. Når Edelmetallkontrollen påfører et finhetsstempel, skal også edelmetallkontrollens eget ansvarsstempel påføres.
Edelmetallkontrollen ledes av et styre på tre medlemmer, der bransjen og forbrukerne er representert. Styret oppnevnes av Barne- og familiedepartementet for tre år av gangen. Departementet utpeker leder for styret, og styret tilsetter en edelmetallguardein som daglig leder.
Edelmetallkontrollen er en selvfinansiert institusjon, som får sine inntekter ved årlige tilskudd fra Norges Gullsmedforbund, Norges Urgrossistforening og Norges Urmakerforbund. Videre betaler enhver som fremstiller eller omsetter varer av edle metaller en årlig avgift til Edelmetallkontrollen.
1.7 Produkt- og elektrisitetstilsynet (PE)
Tilsynsapparatet for den delen av lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester som forvaltes av Barne- og familiedepartementet, ble opprettet i 1993. Produkt- og Elektrisitetstilsynet rapporterer faglig til BFD når det gjelder produktsikkerhetsspørsmål, men hører administrativt under Kommunal- og regionaldepartementet.
Utgangspunktet for PEs arbeid på det aktuelle området er produktkontrollovens krav om at produkter og forbrukertjenester ikke skal medføre helsefare. Virkemidlene omfatter ulike former for tilsyn, utvikling og fastsetting av forskrifter, informasjon, opplæring, forskning og økonomiske virkemidler. PE samarbeider både med andre tilsynsmyndigheter og bransjeorganisasjoner. PE har internasjonale oppgaver knyttet til bl.a. EØS-arbeidet, tilsyns- og markedskontroll.
Produktsikkerhetsarbeidet i PE er organisert i en egen avdeling, Produktsikkerhetsavdelingen. Den delen av virksomheten som vedrører produktsikkerhet har et budsjett på ca. 5,3 mill kroner, og utgjør 8-9 årsverk.
1.8 Sjøfartsdirektoratet
Barne- og familiedepartementet delegerte i 1996 ansvaret for den praktiske oppfølgingen etter forskrift om produksjon og omsetning mv. av fritidsfartøy til Sjøfartsdirektoratet. Forskriften er harmonisert med EUs direktiv 94/25/EF om fritidsfartøy og hjemlet i produktkontrolloven. Formålet med forskriften er å sikre at fritidsfartøy konstrueres, produseres og monteres slik at skade på helse og miljø forebygges.
Sjøfartsdirektoratet er administrativt underlagt Nærings- og handelsdepartementet, men rapporterer til Barne- og familiedepartementet mht. fritidsfartøy.