5 Forholdet til norsk rett
Konvensjonen må ses i sammenheng med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 av 28. september 2001, som er hjemlet i FN-pakten kapittel VII og umiddelbart folkerettslig bindende. For snarest mulig å bringe norsk rett i samsvar med kravene i Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 og konvensjonen, ble de internasjonale forpliktelsene som følger av disse gjennomført i norsk rett ved provisorisk anordning av 5. oktober 2001 om forbud mot finansiering av terrorisme m.m. Den provisoriske anordningen følges nå opp med forslag til permanent lovgivning i Ot.prp. nr. 61 (2001-2002).
De øvrige norske straffebudene som retter seg mot terrorhandlinger, gjør at norsk rett allerede langt på vei oppfyller de krav konvensjonen stiller. Den som finansierer eller forsøker å finansiere terrorisme vil ofte kunne straffes for medvirkning eller forsøk på medvirkning til de terrorhandlinger som senere utføres. Forskrift om sanksjoner mot Osama bin Laden, Al-Qaida og Taliban av 22. desember 1999, siste gang endret 18. januar 2002 (heretter omtalt som forskriften), gir dessuten hjemmel for å fryse midler som tilhører eller har tilknytning til personer og organisasjoner som er oppført på en liste utarbeidet av FNs sanksjonskomité. Forskriften er egnet til å oppfylle konvensjonens krav bare i den utstrekning personene eller organisasjonene er oppført på FNs liste.
Det anses imidlertid nødvendig med visse lovendringer for fullt ut å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser. For det første må straffeansvaret for finansiering av terrorisme utvides, for å sikre at bl.a. innsamling av midler til terrorformål rammes. Slik tilveiebringelse av midler vil i dag i noen tilfeller kunne anses som straffefri forberedelse. For det annet må også reglene om frysing utvides og gjøres generelle. Med andre ord skal ikke pålegget om å fryse midler være betinget av at personen eller organisasjonen er navngitt på en liste vedtatt av FN, slik regelen er i forskriften. I stedet skal frysing av midler skje der midlene er knyttet til en terrorhandling som er beskrevet i konvensjonen.
I Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) er det gitt en nærmere gjennomgang av behovet for lovendringer og med et forslag til lovbestemmelser.
Det legges til grunn, og fremgår uttrykkelig av bestemmelser i konvensjonen, at gjennomføringen av konvensjonens krav ikke skal skje i strid med menneskerettighetene.
Konvensjonens artikkel 17 krever at partene skal gi den siktede en rettferdig behandling i samsvar med vedkommende stats interne rett og folkeretten. Dette gjelder enhver som er tatt i forvaring, eller som det er truffet andre tiltak overfor, eller som straffeforfølges i henhold til konvensjonen. Artikkel 21 presiserer at konvensjonen ikke skal sette til side statenes eller individenes rettigheter eller plikter etter folkeretten for øvrig. Det vises særlig til formålene og prinsippene i FN-pakten, internasjonal humanitær rett og menneskerettighetsvernet. Flere bestemmelser i konvensjonen ivaretar rettssikkerhetsgarantier i rettergangen. Artikkel 9 sikrer blant annet siktede tilgang på informasjon, og artikkel 10 krever at partene i konvensjonen hurtig behandler saker som faller inn under deres jurisdiksjon. Artikkel 15 presiserer at konvensjonen ikke hindrer en stats adgang til å nekte utlevering eller bistand dersom det foreligger gode grunner for å tro at den siktede dermed i realiteten vil bli rettsforfulgt eller straffet på grunn av rase, religion, nasjonalitet, etnisk opprinnelse eller politisk syn.
I og med at gjennomføringen av konvensjonen i Norge nødvendiggjør lovendring, er Stortingets samtykke til ratifikasjon nødvendig i medhold av Grl. § 26, annet ledd.