8 Departementets vurderinger
Eksportfinans-konsernet spiller en sentral rolle i å skaffe til veie konkurransedyktig finansiering for norsk eksportindustri og for norsk kommunesektor. En viktig forutsetning for å kunne utøve denne rollen er at selskapet har høy kredittverdighet som gjør det mulig å foreta låneopptak i de internasjonale kapitalmarkeder til gunstige betingelser. For staten som aksjonær ligger det også betydelige verdier i å opprettholde selskapets virksomhet. Beregninger staten fikk gjennomført av Norden Investment Banking våren 2007 tydet på en samlet verdi av selskapets egenkapital på 4,4 mrd. kroner og en verdi på statens eierandel på 660 mill. kroner. Statens eierforvaltning må ta sikte på å sikre disse verdiene innenfor forretningsmessige rammer.
Uroen som inntraff i de internasjonale kredittmarkedene sommeren 2007, med sterk økning i risikopremiene på gjeldspapirer, har fortsatt inn i 2008. Som følge av dette har Eksportfinans også i 1. kvartal 2008 hatt betydelig verdifall i sin verdipapirportefølje, med derav følgende regnskapsmessige tap som har belastet bokført egenkapital.
Det kan nå konstateres at aksjekapitalforhøyelsen på 1,2 mrd. kroner som ble gjennomført i mars 2008 var et nødvendig, men ikke tilstrekkelig tiltak for å sikre et grunnlag for høy internasjonal kredittverdighet videre fremover.
Porteføljegarantiavtalen som ble inngått mellom Eksportfinans ASA og selskapets største eiere - og som ble enstemmig godkjent på ordinær generalforsamling 3. april 2008 - vil beskytte selskapet mot ytterligere kurstap i likviditetsporteføljen etter 29. februar 2008, innenfor en ramme på 5,0 mrd. kroner. Etter departementets syn er garantiavtalen et tiltak som vil bidra til å sikre aksjonærverdier i selskapet, herunder også den kapitalen som ble skutt inn i forbindelse med kapitalforhøyelsen mars 2008.
Departementet vil understreke at staten har et kommersielt utgangspunkt for sitt eierskap i Eksportfinans ASA, slik det også går frem av omtalen i St.meld. nr. 13 (2006-2007).
Etter departementets vurdering finnes det ikke et klart og entydig grunnlag for å bedømme den rent økonomiske verdien for staten av eventuelt å delta i en garantiavtale for Eksportfinans. Dersom man tar et gjennomsnitt av de forventningsverdiene som Arctic i sine notater av 7. og 9. april har beregnet ved deltagelse, vil staten komme noe bedre ut ved å gå inn i avtalen enn ved å stå utenfor avtalen. Dersom antatt kostnad ved å sikre mot svakere utfall tas i betraktning, vil konklusjonen endres i retning av ikke å delta. Forutsetningene som benyttes ved beregningene er imidlertid usikre og påvirkes av markedsutviklingen. I den mer aktuelle analysen av 29. april kommer Arctic således til følgende: «I lys av dette er det ikke overraskende at for staten å tiltre porteføljegarantien fremstår som gunstigere enn å utebli.»
Det kan hevdes at den aktuelle garantiavtalen må ses som et kredittprodukt, som staten ikke har en organisasjon for å behandle, mens dette er en naturlig oppgave for større banker. Eksportfinans tok imidlertid først initiativet til å etablere en slik garantiavtale etter at de ikke hadde funnet produkter i markedet som ville fungere for å møte selskapets behov. Et sentralt problem var muligheten for å prise en garanti på kommersiell basis med den usikkerheten som rådet i markedet.
Garantiavtalen er etter departementets vurdering kommet på plass først og fremst fordi eierne ønsket å beskytte aksjonærverdiene i Eksportfinans, herunder også den kapitalen som ble tilført selskapet gjennom aksjekapitalforhøyelsen i mars 2008. Selv om garantiavtalen har form av et kredittprodukt, og det er innarbeidet normale priselementer, deler departementet selskapets vurdering at dette er et skreddersydd produkt rettet mot den aktuelle situasjonen i Eksportfinans. Med den usikkerheten som ligger i å prise et slikt produkt korrekt, kan mye tale for at eierne bør stå sammen bak dette tiltaket. Selv om staten kan distansere seg ved å påpeke at avtalen allerede er på plass, er det spørsmål om det vil tjene statens langsiktige interesser som medeier i Eksportfinans å ikke tre inn i garantiavtalen.
Fra initiativtagerne til garantiavtalen, og fra selskapet, er det uttrykt et klart ønske om at alle aksjonærene deltar på linje med hva som skjedde ved kapitalforhøyelsen. Dette vil gi det klareste uttrykket for aksjonærenes vurdering av at verdiene i selskapet er intakt og at aksjonærene står bak tiltak for å sikre virksomheten.
Aksjonærer som eier 84,5 prosent av aksjene har tiltrådt avtalen. Dette er private aksjonærer som alle arbeider på kommersielt grunnlag for å videreutvikle sine verdier og eiendeler. Når 20 uavhengige aksjonærer er kommet til en slik beslutning, er dette også en sterk indikasjon på at det er et solid kommersielt grunnlag for å delta i garantikonsortiet. Slik sett kan det klart forsvares med statens forretningsmessige utgangspunkt for eierskapet i Eksportfinans at staten deltar i garantiavtalen.
Ut fra en samlet vurdering er departementet kommet til at momentene i saken taler sterkest for en felles opptreden blant de største aksjonærene. På denne bakgrunn tilrår departementet at staten deltar i den etablerte porteføljegarantiavtalen med en 15 pst. andel, tilsvarende statens eierandel i selskapet. Departementet vil imidertid peke på at staten påtar seg en reell risiko ved å tre inn i avtalen, og at det åpenbart er muligheter for utfall hvor staten vil få økte kostnader ved å delta i den foreliggende garantiavtalen.
Nærings- og handelsdepartementet vil følge opp utviklingen i Eksportfinans sin virksomhet i lys av formålet med statens eierskap i selskapet. På bakgrunn av erfaringene knyttet til de siste måneders utvikling i finansmarkedene vil det bli foretatt en nærmere vurdering av selskapets forretningsmodell, strategi og virksomhetsområder, herunder spørsmål knyttet til likviditetsporteføljen og utlån til kommunal sektor, med sikte på at selskapet kan oppnå ønsket risikostyring og konsentrasjon om kjernevirksomheten.