3 Nærmere om avtalen om Norge og Islands deltakelse i EUs grensekontrollbyrå
Forhandlingene om en avtale om de nærmere betingelsene for Norge og Islands deltakelse i byrået ble fra norsk side ledet av Utenriksdepartementet, med rådgivere fra Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og EU-delegasjonen.
Avtalen bygger på Schengen-avtalens prinsipper for Norge og Islands deltakelse, og tar sikte på å sikre likeverdige rettigheter og plikter i Schengen-samarbeidet når byrået blir operativt.
Avtalen regulerer følgende forhold:
Norge og Islands stemmerett i byråets styre
Norge og Islands økonomiske bidrag til byrået
Beskyttelse av personopplysninger
Byråets rettslige status
Byråets erstatningsansvar
EF-domstolens kompetanse ved erstatningskrav mot byrået
Byrået og dets tjenestemenns privilegier og immunitet i Norge og Island
Unntak fra EUs ansettelsesregelverk, som åpner for rekruttering av nordmenn og islendinger til byrået
Midlertidig anvendelse av avtalen fra undertegningsdatoen
De fleste av disse spørsmålene er regulert i tidligere avtaler om norsk deltakelse i EU-byråer, og skapte derfor ikke særskilte problemer under forhandlingene. Det gjelder bl.a. EF-domstolens kompetanse i saker om erstatningskrav mot byrået, ansettelse av nordmenn i sekretariatet og skattefritak i Norge for disse, samt regler om beskyttelse av persondata. Tilsvarende gjelder vårt økonomiske bidrag til byrået, som er regulert i Schengen-avtalen.
Hovedspørsmålet i forhandlingene har vært i hvilken grad Norge og Island skal kunne stemme i byråets styre. EU har i tidligere avtaler med Norge avvist å gi Norge stemmerett i EUs byråer, fordi det ville være i strid med EUs autonomi å gi tredjeland rett til deltakelse i byråenes beslutningsprosedyrer. Dette begrunnes bl.a. med at dersom myndighet ikke var delegert til et byrå, ville EUs institusjoner ha truffet beslutningene, uten stemmerett for tredjeland.
På bakgrunn av tidligere praksis motsatte derfor EU-kommisjonen seg å la Norge og Islands representanter stemme i byråets styre, bortsett fra at forslag til tiltak på eller i umiddelbare nærhet av de to lands ytre grense forutsetter at Norge og Islands styremedlemmer stemmer for forslaget. Denne retten følger imidlertid allerede direkte av forordningens artikkel 20 nr. 3.
Norge og Island krevde ikke stemmerett ved vedtak av direkte EU-intern eller institusjonell karakter, som f.eks. fastsettelse av byråets forretningsorden, ansettelse og avskjedigelse av byråets direktør eller dennes stedfortreder samt budsjettspørsmål. Derimot ønsket Norge og Island å kunne stemme i såkalte operative spørsmål. Dette er vedtak som knytter seg til byråets hovedoppgaver og som først og fremst gjelder koordinering av medlemsstatenes arbeid med å overvåke de felles ytre grenser, samt annen koordinerende virksomhet, bl.a. opplæring og teknisk bistand til medlemsstatene. Det gjelder f.eks. også utarbeidelse av risikoanalyser og anbefalte standarder for retur av personer med ulovlig opphold.
Sluttresultatet ble at Norge og Island fikk begrenset stemmerett i operative spørsmål vedrørende fellesoperasjoner og pilotprosjekter, forvaltning av teknisk utstyr, støtte til medlemsstater og organisering av felles returer. Stemmeretten her er betinget av at Norge og/eller Island bidrar med personell eller utstyr. Ved vedtak om opplæring gjelder ingen slik betingelse, men Norge og Island kan ikke stemme ved fastsettelsen av det felles grunnleggende program for opplæring. Ved vedtak knyttet til risikoanalyser har Norge og/eller Island stemmerett dersom vedkommende lands interesser berøres direkte.
Til avtalen hører en felleserklæring som bl.a. viser til at stemmeretten skyldes Norge og Islands særlige forhold, bl.a. som følge av Schengen-avtalen. Videre sier erklæringen at stemmeretten under ingen omstendighet kan benyttes ved beslutninger av forskriftsmessig eller lovgivningsmessig art. Sistnevnte problemstilling vil ha begrenset betydning, da byrået ikke kan treffe beslutninger som er rettslig bindende for medlemslandene.
Avtalen ble ferdigforhandlet 18. mai 2005.
Selv om Norge og Island ikke fikk gjennomslag for utgangspunktet om full stemmerett i alle operative spørsmål, er det første gang at tredjeland har fått stemmerett i et EU-byrå. I de saker der Norge og Island ikke har stemmerett, eller der stemmeretten er begrenset, har de to land uansett full møte-, forslags- og talerett i byråets styre. I realiteten ventes styret å treffe de fleste typer vedtak ved konsensus. Spørsmålet om stemmerett vil derfor i liten grad ha praktisk betydning og bør derfor heller ikke være avgjørende for vår innflytelse i byråets styre.