3 Bakgrunnen for konvensjonen

På den internasjonale arena ble det allerede i 1972 understreket, i erklæringen fra FN-konferansen om det menneskelige miljø i Stockholm, betydningen av befolkningens behov for informasjon om miljøet. Prosessuelle rettigheter for allmennheten på miljøområdet er senere omtalt bl.a. i FNs generalforsamlings resolusjon 37/7 (1982) om Verdens Naturcharter, Brundtland-kommisjonens rapport fra 1987, Rio-deklarasjonen av 1992 artikkel 10, og i en rekke nyere konvensjoner. I St.meld. nr. 13 (1992-93) om FN-konferansen om miljø og utvikling, gikk regjeringen inn for at Norge skulle delta aktivt i det videre arbeidet med disse spørsmålene internasjonalt.

På den tredje ministerkonferansen i «Miljø for Europa»-prosessen i Sofia, Bulgaria i oktober 1995, ble det vedtatt pan-europeiske retningslinjer for å sikre grunnleggende prosessuelle rettigheter for allmennheten i miljøsaker. Ministrene inviterte videre FNs økonomiske kommisjon for Europa (ECE) til å revidere retningslinjene til neste konferanse, og påpekte viktigheten av å utarbeide en regional konvensjon på området. ECE omfatter alle statene i Europa og de tidligere Sovjet-republikkene, samt Israel, Canada og USA. Retningslinjene som ble vedtatt i Sofia dannet utgangspunktet for forhandlingene om Århuskonvensjonen.

Forhandlingene startet i Genève sommeren 1996 og ble avsluttet samme sted mars 1998. Det ble til sammen avholdt ti forhandlingsmøter. En rekke miljøvernorganisasjoner deltok i forhandlingene.

Norge deltok under forhandlingene under ledelse av Miljøverndepartementet, med representanter fra Justisdepartementet. Berørte departementer ble konsultert underveis i forhandlingsprosessen. Norge arbeidet i første rekke for å sikre at konvensjonen så effektivt som mulig kunne gi allmennheten prosessuelle rettigheter på miljøområdet.

En viktig drivkraft bak arbeidet med Århuskonvensjonen har vært ønsket om å bidra i demokratiseringsarbeidet i Sentral- og Øst-Europa og Sentral-Asia. Tanken har vært at styrkingen av de demokratiske rettighetene på miljøområdet kan bidra til en generell styrking av de demokratiske strukturene i disse statene.

En komité med deltakelse fra signatarstatene og berørte mellomstatlige og ikke-statlige organisasjoner (hovedsakelig miljøorganisasjoner), forbereder nå ulike tiltak for gjennomføring og oppfølging av konvensjonen, bl.a. et rapporteringssystem, en mekanisme for å sikre etterlevelse av konvensjonen, samt et internasjonalt regelverk for elektroniske utslippsregistre til bruk for å spre miljøinformasjon. Det vises bl.a. til konvensjonens artikkel 10 og 15 om dette. Det er også under utarbeidelse et arbeidsprogram med aktiviteter som kan bidra til å bedre kunnskap og kompetanse om konvensjonens regler og prinsipper, og den praktiske oppfølgingen av disse. Norske myndigheter deltar aktivt i dette arbeidet.