2 Nærmere om direktivet

Direktivet får anvendelse på pengeoverføringer på tvers av landegrensene innenfor EØS-området i EØS-statenes valutaer og i ECU på inntil motverdien av 50 000 ECU, dvs om lag NOK 410 000. Direktivet gjelder ikke overføringer der en finansinstitusjon eller en lignende institusjon er oppdragsgiver.

Etter direktivets artikkel 3 skal institusjonene i en lettfattelig form stille bestemte opplysninger om vilkårene for pengeoverføringer på tvers av landegrensene til rådighet for sine faktiske og potensielle kunder. Opplysningsplikten omfatter bl.a. tiden overføringen vil ta, beregningen av provisjoner og gebyr og vekslingskurser som vil bli anvendt. Ved effektuering av betalingsoppdrag skal kundene etter direktivets artikkel 4 få oppgitt eksakte opplysninger om bl.a. overføringsbeløpets opprinnelige størrelse, summen av alle gebyrer og provisjoner og om valuteringsdato.

Direktivets artikkel 6 regulerer tidsrammen for pengeoverføringer på tvers av landegrensene. Dersom ikke annet er avtalt, skal en overføring være godskrevet kontoen til mottakers institusjon ved slutten av den femte bankdagen etter datoen for aksept av oppdraget. Dersom overføringen ikke er fremme innen femdagersfristen, eventuelt en avtalt frist, skal oppdragsgiveren ha krav på rentekompensasjon.

Artikkel 6 fastsetter videre at overført beløp, dersom ikke annet er avtalt, skal være godskrevet mottakers konto senest dagen etter at beløpet er kommet fram til mottakers institusjon. Dersom dette ikke skjer, skal institusjonen ha plikt til å betale rentekompensasjon.

Direktivets artikkel 7 fastsetter at betalingen, dersom ikke annet er avtalt, skal overføres uavkortet til mottaker. Utgangspunktet er således at omkostningene ved overføringen skal bæres av oppdragsgiveren.

Artikkel 8 fastsetter at dersom en pengeoverføring ikke blir gjennomført, er institusjonene i utgangspunktet forpliktet til uten videre å erstatte overføringsbeløpet, begrenset oppad til 12 500 ECU, dvs om lag NOK 102 500.

Etter artikkel 10 er statene forpliktet til å påse at det finnes hensiktsmessige og effektive klageordninger for avgjørelser knyttet til betalingsoverføringer. Direktivet understreker i denne forbindelse at det så vidt mulig skal gjøres bruk av eksisterende ordninger.