Bakgrunnen for NAV-reformen

NAV-reformens begynnelse kan spores til høsten 2001. Da foreslo sosialkomiteen for Stortinget at Regjeringen skulle utrede muligheten for en felles etat for sosialtjenesten, Aetat og trygdeetaten.

Bakgrunnen for forslaget var at en del brukere ble kasteballer mellom ulike etater. En felles etat kunne løse denne utfordringen.

Regjeringen Bondevik II svarte med å legge frem Stortingsmelding nr. 14 (2002–2003) Samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten i desember 2002. Der fremhevet de spesielt utfordringen med at mange stod varig eller midlertidig utenfor arbeidslivet. I meldingen ble det satt opp tre hovedmål for en ny organisering av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten:

  1. Flere i arbeid og aktivitet – færre på stønad og sosialhjelp 
  2. En brukerrettet velferdsforvaltning 
  3. En effektiv velferdsforvaltning

Regjeringen Bondevik II forslo to statlige etater. Den ene skulle ha ansvar for tjenester og ytelser til personer i arbeidsfør alder som trengte hjelp til inntektssikring. Den andre etaten skulle ha ansvaret for pensjoner. I tillegg skulle kommune og stat samarbeide om en førstelinjetjeneste for brukerne. 

Rattsø-utvalget 

Flertallet i Stortinget mente at Regjeringens forslag ikke ville løse kasteball problematikken fordi forslaget innebar at man fortsatt ville ha tre etater. Flertallet ba Regjeringen om å utrede ulike modeller for en felles velferdsetat. Rattsø-utvalget som ble satt ned i august 2003 fikk som mandat å utrede ulike organisasjonsmodeller.

Utvalget la fram sin innstilling, NOU 2004:13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning, i juni 2004 og anbefalte modellen med to statlige etater. En etat for arbeid og inntekt og en pensjonsetat samt en videreføring av den daværende ansvarsdelingen mellom stat og kommune. I følge utvalget ville det være en rekke utfordringer med intern kompleksitet, omstillingsevne og fleksibilitet, samt ledelsesutfordringer knyttet til å samle et stort spekter av ulike oppgaver i én etat. Utvalgets innstilling ble deretter sendt på en bred høringsrunde. 

Ny arbeids- og velferdsforvaltning

I mars 2005 la Regjeringen Bondevik II fram Stortingsproposisjon nr. 46 (2004–2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning hvor de forslo at det skulle etableres en statlig Arbeids- og velferdsetat med oppgaver fra Aetat og trygdeetaten og at det skulle etableres felles statlige og kommunale NAV-kontor i hver kommune. Regjeringens forslag ble behandlet i mai 2005 og fikk bred tilslutning i Stortinget.

NAV-kontoret skulle være brukernes fysiske kontaktsted og representere en inngangsdør til alle oppgaver som skulle ivaretas av den nye Arbeids- og velferdsetaten. En felles førstelinjetjeneste med kommunen skulle sikres gjennomen et lovfestet krav om hvilke kommunale oppgaver som minimum skulle tilbys i NAV-kontoret. Til å begynne med inneholdt løsningen økonomisk sosialhjelp inklusive rådgivning og arbeid med individuelle planer. Etter hvert har minimumsløsningen blitt utvidet til å inneholde kvalifiseringsprogrammet fra 2007 og midlertidig bolig fra 2010.

NAV-reformens mål var:

  • Flere i arbeid og aktivitet, færre på stønad
  • Enklere for brukerne og tilpasset brukernes behov 
  • En helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning

Intern organisering

Den statlige etaten og kommunene skulle ha stor frihet til selv å velge den interne organiseringen av forvaltningen. Stortingsproposisjonen stilte ingen krav til den interne organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen, men det ble skissert en plan for gjennomføringen av reformen og varslet en videre utvikling av virkemidlene til den nye forvaltningen. Regjeringen Stoltenberg II la fram en stortingsmelding med forslag til endringer i virkemidler og arbeidsmetoder i arbeids- og velferdsforvaltningen november 2006 Stortingsmelding nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering

Dokumenter