Utlendingslovutvalgets leder og tre medlemmer av sekretariatet var i perioden 1.-4.april 2003 på studiereise til Finland og Sverige.

I Finland hadde delegasjonen møter i Innenriksministeriet og Utlänningsverket, mens man i Sverige hadde møter i Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Migrationsverket.

Nedenfor følger en oppsummering av regelordninger og praksis i de to landene i forhold til de mest sentrale spørsmål og hovedtemaer som delegasjonen drøftet med finske og svenske myndigheter.

Sverige

Flyktningrett

Beskyttelsesvurderingen

En søknad om asyl i Sverige, blir vurdert i forhold til tre mulige hovedgrunnlag for opphold:

1. søkeren fyller vilkårene for anerkjennelse som flyktning,
2. søkeren fyller vilkårene for å anses som ”skyddsbehövande i övrigt”,
3. eller søkeren bør få bosette seg i Sverige av humanitære grunner

Definisjonen av en flyktning i Flyktningkonvensjonen art 1A(2), er inntatt i den svenske utlendingsloven kap 3, § 2 1Den svenske utlendingsloven kap 3, § 2: ”Med flykting avses i denna lag en utlänning som befinner sig utanför det land, som han är medborgare i, därför att han känner välgrundad fruktan för förföljelse på grund av sin ras, nationalitet, tillhörighet till en viss samhällsgrupp eller på grund av sin religiösa eller politiska uppfattning, och som inte kan eller på grund av sin fruktan inte vill begagna sig av detta lands skydd. Vad som nu har sagts gäller oberoende av om förföljelsen utgår från landets myndigheter eller dessa inte kan antas bereda trygghet mot förföljelse från enskilda.<br >Som flykting skall även anses den som är statslös och som av samma skäl befinner sig utanför det land där han tidigare har haft sin vanliga vistelseort och som inte kan eller på grund av sin fruktan inte vill återvända dit.”. Det er videre inntatt en presisering om at retten til anerkjennelse som flyktning, også foreligger i de tilfeller hvor ”förföljelsen utgår från landets myndigheter eller dessa inte kan antas bereda trygghet mot förföljelsen från enskilda”.

I utlendingsloven kap 3, § 1, er det fastsatt at en utlending som får opphold som flyktning, skal gis asyl.

Av 7 451 asylsøkere som ble gitt opphold av Migrationsverket i 2002, ble 482 personer anerkjent som flyktninger. Den prosentvise andelen flyktninganerkjennelser (regnet i forhold til det totale antallet behandlede asylsøknader) ligger på samme nivå som i Norge. Migrationsverket behandlet 27 157 asylsøknader i 2002, og 1,7% av søkerne ble anerkjent som flyktninger 2I Norge behandlet UDI søknader om asyl fra 17 853 personer i 2002. Av disse ble 332 personer, dvs. 1,9%, anerkjent som flyktninger.. Den lave anerkjennelsesprosenten er ikke noe stort debatt-tema i Sverige, og antallet statusklager (som i første rekke forekommer i sammenheng med klage over avslag på reisebevis for flyktning), er på samme måte som i Norge svært lavt.

Personer som er forfulgt på grunnlag av kjønn eller homoseksualitet, blir som utgangspunkt ikke anerkjent som flyktninger i Sverige 3Man overveier for tiden å endre lovgivningen slik at forfølgelse på grunn av kjønn, skal kunne danne grunnlag for anerkjennelse som flyktning., men får beskyttelse som ”skyddsbehövande i övrigt” i henhold til bestemmelsen i § 3. Forfølgelsesgrunnen ”tillhörighet till en viss samhällsgrupp”, er svært lite anvendt i svensk rett og det er ikke utviklet noen nærmere kriterier for subsumsjonen, jf omtalen av denne forfølgelsesgrunnen i kommentarutgaven 4”Utlänningslagen med kommentarer”- Gerhard Wikrèn – Håkan Sandesjö. til den svenske utlendingsloven:

”Till viss samhällsgrupp hänförs exempelvis samhällsklasser som adel, kapitalägare og jordägare, men även särskilda yrkesgruppe och medlemmar i fackliga eller andra organisationer.”

Kriteriene for hvem som anses som ”skyddsbehövande i övrigt”, er fastsatt i loven kap 3, § 3 5Den svenske utlendingsloven kap 3, § 3: ”Med skyddsbehøvande i övrigt avses i denna lag en utlänning som i andra fall än som avses i 2 § lämnat det land, som han är medborgare i, därför att han <br >1.känner välgrundad fruktan för att straffas med döden eller med kroppsstraff eller att utsättas för tortyr eller annan omänsklig eller förnedrande behandling eller bestraffning, <br >2.på grund av en yttre eller inre väpnad konflikt behöver skydd eller på grund av en miljökatastrof inte kan återvända till sitt hemland, eller på grund av sitt kön eller homosexualitet känner välgrundad fruktak för förföljelse.<br ><br >Som skyddsbehövande skall även anses den som är statslös och som av samma skäl befinner sig utanför det land där han tidigare haft sinvanlige vistelseort och på i första stycket angivna grunder inte akn eller på grund av sin fruktan inte vill återvända dit.”. Bestemmelsen opererer med tre underkategorier av beskyttelsestrengende som kan oppsummeres som følger:

1. Personer som risikerer dødsstraff eller umenneskelig behandling
2. Personer som ikke kan returnere til hjemlandet på grunn av væpnet konflikt eller på grunn av en miljøkatastrofe
3. Personer som risikerer forfølgelse på grunn av sitt kjønn eller sin homoseksuelle legning

Av de 7 451 asylsøkerne som ble gitt opphold i 2002, ble bare 956 gitt opphold som ”skyddsbehövande i övrigt”. Av disse ble 937 ansett beskyttelsestrengende på grunn av risiko for umenneskelig behandling, 1 på grunn av væpnet konflikt, og 18 på grunn av risiko for forfølgelse relatert til kjønn eller homoseksuell legning.

Når det gjelder bestemmelsen om beskyttelse på grunn av en miljøkatastrofe, har denne ingen parallell i de norske beskyttelsesbestemmelsene i utlendingsloven kap. 3. Bestemmelsen har imidlertid hatt liten eller ingen anvendelse i svensk praksis 6Det er for øvrig et uklart tolkningsspørsmål hva som ligger i begrepet ”miljøkatastrofe”. Det er reist spørsmål ved om begrepet også omfatter rene naturkatastrofer, og hvor plutselig inntruffet en situasjon må være for å kunne karakteriseres som en ”katastrofe”..

Den praktisk sett viktigste bestemmelsen i asylsakssammenheng, er bestemmelsen om opphold av humanitære grunner. Bestemmelsen er ikke inntatt i kap 3 om ”Skyddsbehövande”, men i kap. 2 som har overskriften, ”Närmare om visering, uppehållstillstånd och arbetstillstånd”. Bestemmelsen finnes i § 4, første ledd, pkt. 5, og lyder:

”Uppehållstillstånd får ges till en utlänning som av humanitära skäl bör få bosätta sig i Sverige”.

Av de 7 451 asylsøkerne som fikk opphold i Sverige i 2002, ble 6013 gitt opphold i medhold av denne bestemmelsen.

Bestemmelsen om opphold av humanitære grunner, var ikke tiltenkt å få noen dominerende faktisk betydning som beskyttelseshjemmel, jf kommentarutgaven til den svenske utlendingsloven s. 78:

”I samband med att bestämmelsen om humanitära skäl överfördes från punkt 2 til punkt 5 framhöll regeringen i prop. 1996/97:25 att den tidigare möjligheten att bevilja uppehållstillstånd av s.k. politisk-humanitära skäl, dvs. situationer där det skulle vara inhumant att tvinga en person til hemlandet, t.ex. på grund av pågående krig, skulle utgå (s. 92). I stället infördes bl.a. en skyddsregel för personer som på grund av yttre eller inre väpnad konflikt behöver skydd (3 kap. 3 § första stycket 2). Enligt regeringens mening skulle därmed stadgandet i punkt 5 enbart omfatta personer med ”renodlat humanitära” skäl (s. 116). I samband med riksdagsbehandlingen framhöll emellertid Socialförsäkringsutskottet att regeringens uttalande inte utesluter att det även i fortsättningen kan förekomma någon situation där uppehållstillstånd av politisk-humanitära skäl kan ges med stöd av punkt 5 (bet. 1996/97: SfU5 s. 54). Utlänningsnämnden har i ett vägledande beslut den 20 februari 1997 (Utlänningslagen – Vägledande beslut, UN 344-97) bedömt att två irakiska medborgare inte kunde anses som skyddsbehövande men att det vore inhmant, mot bakgrund av den rådande situationen i Irak och med hänsyn till vad de åberopat, att tvinga dem tilbaka till hemlandet. Nämnden beviljade permanent uppehållstillstånd av politisk-humanitära skäl”.

Bestemmelsen tolkes og anvendes i dag stort sett på samme måte som bestemmelsen i den norske utlendingsloven § 8 annet ledd. Det påpekes for øvrig at det er iverksatt et arbeid med å revidere bestemmelsens innhold og ordlyd. Den nåværende bestemmelsen anses ikke å være egnet for videreføring dersom forvaltningsdomstolene skal erstatte Utlendingsämnden som ankeinstans i utlendingssakene.

På samme måte som under den norske bestemmelsen om opphold av humanitære grunner (§ 8 annet ledd), vurderes en rekke saker som gjelder helsemessige forhold under den svenske bestemmelsen. I denne forbindelse har utlendingsmyndighetene i Sverige mulighet for å innhente uttalelser fra særskilt oppnevnte rådgivende leger. I praksis er det i første rekke den svenske utlendingsnemnda som benytter seg av muligheten for å innhente uttalelser rådgivende leger i forbindelse med klagesaksbehandlingen.

Tilbakekall av flyktningstatus

Det er ingen vesentlige forskjeller mellom svensk og norsk praksis når det gjelder tilbakekall av flyktningstatus. Man har ingen praksis for å ta opp tilbakekallsspørsmålet i forhold til hele grupper av flyktninger fordi situasjonen i flyktningenes hjemland er vesentlig endret. Tilbakekallsspørsmålet oppstår i første rekke i individuelle sammenhenger etter at myndighetene har blitt oppmerksomme på at en flyktning har reist tilbake til hjemlandet osv.

Det er for øvrig heller ingen automatikk i at en enkelt hjemreise vil lede til tilbakekall av flyktningstatus. Det skal foretas en individuell vurdering. Når reisebevis for flyktning utstedes, inntas det imidlertid på samme måte som i Norge en klausul om at reisebeviset ikke er gyldig for tilbakereise til hjemlandet.

Betydningen av status

Det er kun mindre forskjeller når det gjelder de rettigheter som tilkommer en flyktning, en utlending som har fått opphold som ”skyddsbehövande i övrigt” eller en utlending som har fått opphold av humanitære grunner etter svensk rett. De skranker for utvisning som gjelder i forhold til flyktninger og (i praksis) i forhold til personer som har rett til beskyttelse etter § 3, vil imidlertid ikke ha anvendelse i forhold til personer som kun har opphold av humanitære grunner.

En flyktning kan på samme måte som etter finsk rett, få utstedt en ”flyktningförklaring”(jf kap 3, § 6). En slik ”flyktningförklaring” har imidlertid ingen praktisk eller rettslig funksjon.

Det er naturlig nok kun flyktninger som får utstedt reisebevis for flyktning. For øvrig består forskjellene mellom statuskategoriene i første rekke i at det kun er flyktninger som kan få økonomisk støtte til å hente familien til Sverige, og at flyktninger får beregnet botiden fra et noe tidligere tidspunkt i forhold til statsborgervurderingen enn personer som har fått opphold på ett av de øvrige grunnlagene.

Tillatelsenes varighet

Både personer som blir anerkjent som flyktninger, personer som får opphold som ”skyddsbehövande i övrigt”, og personer som får opphold av humanitære grunner, blir umiddelbart gitt permanent opphold. I loven kap. 2 § 4a, er det imidlertid åpnet for at regjeringen kan gi særskilte forskrifter om at ”en viss grupp av utlänningar” som søker asyl og ”som bedöms ha ett tillfälligt behov av skydd här i landet får ges ett tidsbegränsat uppehållstillstånd”.

Oppholdstillatelse for familiemedlemmer

Den svenske lovgivningen om oppholdstillatele for familiemedlemmer, er systematisk organisert slik at man har ett sett regler som gjelder oppholdstillatelse for familiegjenforening, og ett sett regler som gjelder oppholdstillatelse for familieetablering.

Oppholdstillatelse for familiegjenforening gis i form av en permanent oppholdstillatelse. Oppholdstillatelse for familieetablering gis som midlertidige tillatelse av ett års varighet. Tillatelsen i familieetablerings-tilfellene fornyes en gang, og etter to år gis permanent opphold.

Det stilles ikke krav om sikret underhold for familiegjenforening eller familieetablering etter svenske regler. Et underholdskrav er imidlertid foreslått innført i SOU 2002:13.

Hovedreglene om oppholdstillatelse for familiegjenforening er plassert i utlendingsloven kap. 2, § 4 første ledd, pkt. 1-3. I henhold til disse bestemmelsene, foreligger det en rett til opphold for:

• ektefelle eller samboer til noen som er bosatt i Sverige, eller har fått tillatelse til opphold for bosetting der, dersom ektefellene eller samboerne har bodd sammen i utlandet.
• ugift barn under 18 år som er eller har vært hjemmeværende barn til noen som er bosatt i Sverige eller har fått tillatelse til bosetting der. (Det er også en særskilt bestemmelse om rett til opphold for adoptivbarn).
• en utlending som gjennom annen familierelasjon enn nevnt ovenfor er nært familimedlem til noen som er bosatt i Sverige eller som har fått tillatelse til opphold for bosetting der, og som har inngått i samme hushold som denne personen.

Det påpekes særskilt at de svenske rettighetsbestemmelsene om familiegjenforening skiller seg fra de norske reglene når det gjelder foreldres rett/mulighet til familiegjenforening med voksne barn 7I norsk rett er adgangen til familiegjenforening i disse tilfellene i hovedsak regulert i utlendingsforskriften § 24 første ledd, bokstav c: ”(Arbeidstillatelse/oppholdstillatelse gis til) mor eller far over 60 år uten ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet, og i særlige tilfeller begge foreldre i samme situasjon. Det er et vilkår at herboende må antas å ha et særlig ansvar for vedkommende”.. Frem til 1997 kunne enslige foreldre med samtlige barn i Sverige gis oppholdstillatelse etter fylte 60 år, eller dersom det fantes sterke humanitære grunner for å gi opphold. Foreldrepar kunne også gis adgang til opphold etter en mer helhetlig vurdering. Regelverket ble imidlertid innskjerpet i 1997, jf SOU 2002:13, s. 69:

”(Regjeringen) konstaterade (...)att en relativt vid krets hade rätt att invandra till Sverige. Däribland fanns såväl föräldrapar som ensamstående föräldar, som hade bostad och försörjning i hemlandet och i vissa fall också bodde tilsammans med barn där. I Sverige saknade de regelmässigt egen försörjning och blev helt hänvisade till samhällets hjälp.”

Den bestemmelse som i dag regulerer adgangen til familiegjenforening for foreldre til voksne barn (og andre familiemedlemmer utenfor kjernefamilien), finnes i § 4 første ledd, pkt. 3:

”Uppehållstillstånd får ges till en utlänning som på något annat sätt än som avses i 1-2 är nära anhörig til någon som är bosatt i Sverige eller som har beviljats uppehållstillstånd för bosätting här och som ingått i samma hushåll som den personen”.

Følgende er sagt om praksis etter denne bestemmelsen i SOU 2002:13, jf s. 70:

”Enligt praxis kan man i bedömningen av om ett beroendeförhållande föreligger även väga in andra faktorer såsom släktskapet samt sökandens civilstånd, ålder och anknytning till annat land. Beroendeförhållandet skall ha förelegat redan i ursprungslandet. Tidpunkten för anknytningspersonens bosätting i Sverige är när permanent uppehållstillstånd getts. I praxis för vad som skall avses med att ansökan skall göras ”relativt snart”, under förutsättning att det inte funnits praktiska svårigheter, torde normalt krävas att den görs inom cirka 10 månader från det anknytningspersonen fått permanent uppehållstillstånd.”

I norsk praksis er situasjonen at det svært sjelden gis opphold til foreldrepar, mens en enslig forelder over 60 år som også oppfyller de øvrige kriteriene i utlendingsforskriften § 24 første ledd bokstav c, som hovedregel blir gitt opphold. Det stilles i de sistnevnte tilfellene ikke noe krav om at søkeren og referanseperonen skal ha vært del av samme husholdning kort tid forut for søknaden.

Den svenske praksisen har blitt ansett som restriktiv, og har vært gjenstand for kritikk. Komiteen som utarbeidet SOU 2002:13, foreslår en oppmyking av adgangen til familiegjenforening i disse sakene, jf komiteens forslag s. 246:

”Föräldrar får en möjlighet till uppehållstillstånd som anhöriga under samma förutsättingar som vuxna barn. Det innebär att ett väsentligt beroendeförhållande till barnet i Sverige eller andra särskilda skäl skall föreligga. Föräldrarnas ålder och beroende av just barnet i Sverige bör få betydelse för rätten till uppehållstillsånd, liksom om det är ett föräldrapar eller en ensamstående förälder och hur den soiala situationen i övrigt ser ut för en ensam förälder i hemlandet. ”Andra särskilda skäl” är avsett för särskilt ömmande omständigheter, t.ex. att barnet utgör ”sista länk” eller om beroendeförhållandet i undantagsfall är det omvända”.

Dersom søkeren faller utenfor den personkrets som har rett til/kan gis familiegjenforening i § 4 første ledd pkt. 1-3, kan det i visse unntakstilfeller likevel gis opphold i medhold av bestemmelsen i pkt. 4, som lyder:

”Uppehållstillstånd får ges till en utlänning som annars har särskild anknytning till Sverige”.

Bestemmelsen retter seg i første rekke mot tilfeller hvor referansepersonen i Sverige er flyktning eller har opphold som beskyttelsestrengende, og er uten mulighet for å besøke hjemlandet, og det i tillegg foreligger ”synnerliga skäl” til å fravike de ordinære vilkårene. I spesielle tilfeller kan imidlertid bestemmelsen også anvendes i forhold til andre typetilfeller.

Hovedreglene om oppholdstillatelse for familieetablering, finnes i utlendingsloven kap. 2, § 4 andre ledd. Det fastsettes her at det foreligger en rett til familiegjenforening for en utlending som;

• er ektefelle eller samboer til noen som er bosatt i Sverige eller har fått opphold for bosetting der, uten at partene har bodd sammen i utlandet, eller
• har til hensikt å inngå ekteskap eller innlede samboerforhold 8Noen tilsvarende bestemmelse i norsk rett om mulighet for opphold for utlendinger som skal innlede samboerforhold med en referanseperson i Norge, finnes ikke. med en person som er bosatt i Sverige eller har fått opphold for bosetting der.

I familieetableringstilfellene er det et særskilt vilkår at forholdet ”framstår som seriöst och särskilda skäl inte talar mot att tillstånd ges”.

I møte med Migrationsverket i Sverige, ble det opplyst at man avslår et relativt høyt antall saker om opphold for familieetablering under henvisning til seriøsitetskravet. (Man kunne foreløpig ikke antallsfeste hvor mange avslag det var snakk om, men nærmere statistikkdata skulle innsamles i løpet av våren 2003). Til sammenligning forekommer det svært sjelden at søknader om opphold for ektefeller blir avslått i norsk praksis på grunnlag av proforma-betraktninger. Erfaringene fra svensk praksis viser imidlertid at Migrationsverkets avslag i saker som gjelder seriøsitetskravet, ofte omgjøres av Utlänningsnemnden fordi partene presenterer nye opplysninger i klageomgangen som styrker anførslene om at forholdet er seriøst.

Adgangen til å nekte oppholdstillatelse i familieetableringstilfellene dersom ”särskilda skäl talar mot at tillstånd ges”, er særskilt rettet mot de tilfellene hvor det er sterk grunn til å frykte at søkeren eller dennes barn vil bli utsatt for mishandling av referansepersonen i Sverige 9For nærmere detaljer, vises det særlig til proposisjonen http://www.utrikes.regeringen.se/propositionermm/propositioner/pdf/p19992000_43.pdf. Bestemmelsen må sees i sammenheng med at referansepersonen som er bosatt i Sverige alltid blir bedt om opplysning vedrørende tidligere ekteskap/samboerforhold og eventuelle domfellelser. Utlendingsmyndighetene har videre direkte tilgang til straffesaksregisteret (belastningsregister og mistankeregister), og har med hjemmel i særskilte lover om innsyn i disse registrene, adgang til å foreta registerkontroll dersom ”særskilda skäl” foreligger 10I SOU 2002:13, er det foreslått å fjerne vilkåret om ”särskilda skäl”, og samtidig pålegge utlendingsmyndighetene en plikt til alltid å foreta kontroll i registrene. Hovedbegrunnelsen for endringsforslaget er at det i praksis har vist seg vanskelig å avgjøre hva som ligger i vilkåret om ”särskilda skäl”; http://www.utrikes.regeringen.se/propositionermm/sou/pdf/sou2002_13.pdf. Opplysninger om referansepersonens vandel m.v., er en del av saksopplysningene som søkeren har rett til innsyn i. Det foreligger imidlertid ingen plikt til å formidle opplysningene til søkeren av eget tiltak dersom denne befinner seg i utlandet, jf loven kap. 11, § 2.

Migrationsverket hadde ingen tall for hvor mange saker som var avslått fordi ”särskilda skäl talar mot at tillstånd ges”, men opplyste at det kun var tale om et mindre antall saker. En nærmere opptelling ville bli foretatt i løpet av våren 2003. Videre ble det opplyst at i de saker hvor opphold ikke ble nektet, men hvor søkeren kun ble opplyst om tidligere voldsutøvelse fra referansepersonen, ble søknadene så godt som alltid opprettholdt.

I henhold til loven kap. 2, § 4e tredje ledd nr. 2, kan det gis rett til videre opphold også etter opphøret av et ekteskap/samboerforhold, dersom ”förhållandet har upphört främst på grund av att i förhållandet utlänningen, eller utlänningens barn, utsatts för våld eller för annan allvarlig kränkning av sin frihet eller frid”. Bestemmelsen har sin parallell i den norske utlendingsforskriften § 37 sjette ledd. Det er imidlertid enkelte forskjeller mellom de to bestemmelsene. Etter den svenske bestemmelsen foreligger det ingen absolutt rett til videre opphold, men skal foretas en mer helhetlig vurdering, jf proposisjonen s. 52-55, hvor det bl.a. er uttalt følgende:

”Avsikten är (...) att det är i de fall där allvarliga eller upprepade övergrepp förekommit, vilket fått til följd att förhållandet upphört, som fortsatt uppehållstillstånd skall beviljas. Det bör vidare krävas dels att sammanboendet inte varit helt kortvarigt, dels att det från början varit fråga om ett seriöst förhållande. De två senare förutsättningarna är nødvändiga för att förhindra missbruk av rätten till invandring.”

Det er imidlertid verd å merke seg at regjeringen ikke gikk inn for at det skulle gjøres unntak fra retten til fortsatt opphold dersom ”kvinnan uppträtt provocerande eller om hon redan före sammanboendet varit medveten om att mannen varit våldsbenägen.” Det forhold at en kvinne er gitt opplysning om tidligere voldsutøvelse fra ektefellens side, synes derfor ikke å kunne tjene som noe argument for å avslå fortsatt opphold dersom forholdet er opphørt på grunn av mishandling.

Fengsling/forvaring

Sverige har et forvaringsinstitutt som er hjemlet i utlendingslovens kap. 6 §§ 2-4 . Kompetansen er delt mellom politiet, Migrationsverket og Utlänningsnemnden avhengig av hvor saken befinner seg i systemet.

I henhold til § 2 kan en utlending tas i forvaring hvis hans identitet er uklar, det er nødvendig for at undersøkelser om hans rett til å bli i Sverige skal kunne gjennomføres, det er sannsynlig at han kommer til å avvises eller utvises eller det er spørsmål om iverksetting av beslutning om avvisning eller utvisning. Når det gjelder forvaring på grunnlag av avvisning eller utvisning er det et krav etter § 2 annet ledd at dette kun får gjøres hvis det på bakgrunn av vedkommendes personlige forhold eller andre omstendigheter er grunn til å tro at han kommer til å unndra seg beslutningen eller bedrive kriminell virksomhet i Sverige. Det siste alternativet tolkes dit hen at det er et krav at vedkommende er dømt for kriminell virksomhet selv om det ikke er noe krav om dette etter lovteksten.

En utlending hvis identitet er uklar kan ikke holdes i forvaring i mer enn to uker, mens en som har fått en beslutning om avvisning eller utvisning kan holdes i forvaring i to måneder, jf kap. 6 § 4 annet ledd. Dette kan forlenges hvis det finnes "synnerliga skäl". I dette ligger en vurdering av sakens gang som sådan og utlendingens innstilling og samarbeidsvilje. En person som holdes i forvaring fordi det er nødvendig med en utredning av hans oppholdsgrunnlag kan ikke holdes i mer enn 48 timer, jf § 4 første ledd.

Det er spesielle regler for forvaring av barn under 18 år i kap. 6 § 3.

Beslutningen om forvaring kan påklages til en forvaltningsdomstol, kap. 7 § 7.

Det er forholdsvis mange som holdes i forvaring og det er planer om å bygge flere forvaringssteder.

Utvisning

I Sverige behandles spørsmålet om utvisning på grunnlag av straffbare forhold sammen med behandlingen av straffesaken i domstolen. Domstolen avgjør om vedkommende skal utvises fra Sverige.

Svenske myndigheter behandler utvisningsspørsmålet som en del av straffespørsmålet. Dette innebærer at spørsmålet om utvisning har betydning for straffutmålingen med den konsekvens at en utlending som blir utvist kan få en kortere fengselsstraff enn han ville fått hvis han ikke var blitt utvist.

I den svenske utlendingsloven kap. 4 § 7 fremgår vilkårene for å utvise på grunnlag av straffbare handlinger. Det er et krav at brudd på straffebudet kan medføre fengselsstraff og at den idømte straffen er strengere enn bøter. Det er videre et vilkår at det er gjentagelsesfare (§ 7 nr. 1) eller at han på grunnlag av det straffbare forholdet ikke bør få fortsatt opphold i Sverige (§ 7 nr. 2). Det første alternativet refererer seg til kriminelle gjengangere mens det andre gjelder alvorlige straffbare forhold. I kap. 4 § 10 fremgår begrensningene i adgangen til å utvise. I første ledd er det en generell regel om at det skal tas hensyn til vedkommendes tilknytning til Sverige. Det er et absolutt forbud mot å utvise en person som kom til Sverige før han var 15 år og som hadde bodd i Sverige i 5 år når tiltale ble reist, siste ledd. I bestemmelsens annet ledd er det sagt at en person som har bodd i Sverige med permanent oppholdstillatelse i minst 4 år når tiltale ble reist eller som på dette tidspunktet hadde vært bosatt i Sverige i minst 5 år bare får utvises hvis det finns "synnerliga skäl". I følge Justisdepartementet har Högsta Domstolen tolket dette dit hen at begrensningen ikke vil spille særlig rolle ved gjentatte straffbare forhold. Det gjelder videre et særskilt vern mot utvisning for flyktninger og personer som risikerer dødsstraff, tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling.

I enkelte tilfeller kan det være slik at utvisningsdelen av straffen ikke iverksettes pga. endrede forhold. Det kan være at forholdene i vedkommendes hjemland eller den utvistes tilknytning til Sverige har endret seg. I et slikt tilfelle vurderes ikke straffen på nytt og det kan medføre at vedkommende har fått en "strafferabatt" pga. utvisningsdelen som han ikke ville ha fått hvis man hadde visst at vedkommende fortsatt ville bli værende i Sverige. Domstolen tar heller ikke hensyn til i sin vurdering hvorvidt det er praktisk mulig å gjennomføre utvisningsbeslutningen. Hvor det på et senere tidspunkt viser seg praktisk umulig å få gjennomført utvisningen, vil vedkommende ha fått en ikke tilsiktet straffereduksjon. Videre er det heller ikke noe krav om at spørsmålet om utvisning skal være varslet før prosessen tar til. Dette kan medføre at når spørsmålet om utvisning dukker opp på et senere stadiet i saken så kan det i enkelte tilfeller få en uforberedt behandling i retten.

Ved vurderingen av et eventuelt beskyttelsesbehov i hjemlandet er det flere problemer som melder seg. For det første har verken åklagaren eller domstolen særskilt kompetanse på dette området. Nye opplysninger kan komme til stadighet under sakens gang og det forsinker hele behandlingen i domstolen. Det er videre vanskelig for domstolen å vurdere situasjonen for søkeren i hjemlandet når det ikke er aktuelt med retur før flere år fram i tid. pga. en lang fengselsstraff. Dersom domstolen på domstidspunktet kommer frem til at søkeren har et vern mot utvisning på grunn av fare for umenneskelig behandling i hjemlandet, vil ikke utvisningsspørsmålet kunne tas opp på ny dersom det etter endt soning viser seg at forholdene er endret slik at det nå ville være trygt med retur. Hvis det omvendt blir avsagt dom for utvisning, er det ikke noe krav om at beskyttelsesspørsmålet må tas til ny behandling før iverksettelse. Dommen kan iverksettes uten noen administrativ behandling. En sikkerhetsventil finnes dog i kap. 2 § 5b hvor det er gitt hjemmel for å gi en utvist oppholdstillatelse hvis det foreligger nye forhold som ikke har vært prøvd tidligere og det ville stride mot "humanitetens krav" å iverksette utvisningen. Dette er imidlertid tenkt som en snever adgang for tilfeller hvor forholdene er endret. Beslutningen om oppholdstillatelse fattes av Migrationsverket.

I loven kap. 7 § 16, finnes et eget benådningsinstitutt. Hvis regjeringen finner at idømt utvisning ikke kan iverksettes eller det finnes andre "särskilda skäl", kan regjeringen oppheve beslutningen helt eller delvis. Det gis benådning i 5-6 % av tilfellene hvor dette blir begjært. Grunnlaget for benådning er som regel forholdet til vedkommendes barn i riket.

Arbeidsinnvandring

Sverige har en restriktiv arbeidsinnvandringspolitikk, og et lite utviklet regelverk for regulering av arbeidsinnvandringen. Det pågår for tiden en debatt om liberalisering av politikken på feltet.

Ved midlertidig behov for arbeid kan det gis arbeidstillatelse for inntill 18 måneder. Vilkårene bestemmes av Arbetsmarknadsstyrelsen (svensk Aetat) i samarbeid med partene i arbeidslivet. Disse utarbeider retningslinjer for AMS på dette området. Slike retningslinjer kan gjelde en bransje eller et enkelt foretak. Det kan gjelde for et nærmere angitt tidsrom eller inntill videre.

Arbeidstakerorganisasjonene spiller en viktig rolle i det svenske systemet. I likhet med det som er reglene i Norge, stilles det krav om at lønns- og arbeidsforhold ikke skal være dårligere enn gjeldende tariffavtalen eller det som ellers er vanlig i yrket (dersom det ikke finnes tariffavtale). AMS innhenter uttalelse fra arbeidstakerorganisasjonen om arbeidsavtalen er i overensstemmelse med kollektive avtaler. Dersom arbeidsgiver ikke er bundet av en kollektiv avtale, vurderes vilkårene skjønnsmessig, i praksis ut fra den kollektive avtalen som er dominerende i bransjen.

Det er ikke klagerett ved avslag på søknader om arbeidstillatelse.

Det kan gis arbeidstillatelse i inntill 48 måneder i forbindelse med ”internationelt utbytte” dvs. for ledelse i internasjonale selskaper, kultur og forskning, og personer i internasjonale selskaper som utveksler arbeidstakere i opplæringsøyemed. Ifølge forarbeidene bør slike tillatelser knyttet til en bestemt arbeidsgiver. Samtidig understrekes behovet for en sjenerøs praksis når det gjelder denne typen tillatelser.

Det kan i visse tilfeller gis permanent tillatelse, men her er det svært strenge restriksjoner. Ifølge AMS retningslinjer må det da være snakk om høyt utdannet arbeidskraft eller annet høyt kvalifisert personell med stor betydning for næringslivet eller kulturen i regionen.

Enkelte andre forhold:

Det er ikke adgang til å klage over avslag på besøksvisum etter svensk rett. Dette gjelder selv om vedtak er fattet av en utenriksstasjon. Det følger videre av bestemmelsen i kap. 11 § 3 at det ikke er nødvendig å gi noen begrunnelse for vedtak i visumsaker. I praksis blir dette likevel ofte gjort i de saker hvor Migrationsverket er saksbehandlende instans.

Saker avgjort av den svenske utlendingsnemnda, kan ikke bringes inn for domstolene i Sverige. Nemnda skal imidlertid nedlegges, og forvaltningsdomstolene vil overta rollen som ankeinstans.

I den svenske loven er det et eksplisitt unntak fra en parts rett til å få seg forelagt nye saksopplysninger, dersom parten befinner seg i utlandet, jf loven kap. 11 § 2.

Finland

Flyktningrett

Beskyttelsesvurderingen

En søknad om asyl i Finland, blir vurdert i forhold til tre mulige grunnlag for opphold:

1. søkeren fyller vilkårene for asyl,
2. søkeren fyller vilkårene for å anses og ha ”behov av skydd”, eller
3. humanitære grunner tilsier at opphold ikke bør nektes

Hvem som har rett til asyl, er fastsatt i den finske utlendingsloven § 30 11Hovedbestemmelsen står i paragrafens første ledd, og lyder: ”En utlänning beviljas asyl och uppehållstillstånd, om han till följd av att han känner välgrundad fruktan för förföljelse på grund av sin ras, religion, nationalitet eller tillhörighet till en viss samhällsgrupp eller på grund av sin politiske uppfattning uppehåller sig utanför sitt hemland eller det land där han är stadigvarande bosatt, och om han på grund av sin fruktan inte vill begagna sig av detta lands skydd”.. Bestemmelsen fastsetter at en utlending har rett til asyl dersom tilsvarende vilkår som fastsatt i flyktningdefinisjonen i Flyktningkonvensjonen art 1 A (2) er oppfylt.

I loven § 35, er det fastsatt at en utlending som har fått asyl, skal anses som flyktning. (Teknisk sett følger man her altså motsatt rekkefølge for vurderingen i forhold til det som gjelder i Sverige og Norge, ved at flyktningstatus er gjort til en rettsfølge av asylstatus og ikke omvendt. Rekkefølgen for vurderingen er imidlertid uten materiell-rettslig betydning).

Av de 591 asylsøkerne som ble gitt opphold i Finland i 2002 etter vedtak av Utlänningsverket, ble kun 14 personer anerkjent som flyktninger. Den prosentvise andelen flyktninganerkjennelser er lavere i Finland enn i både Sverige og Norge 12Av de 3334 asylsakene som ble behandlet av Utlänningsverket i 2002, ble det kun gitt anerkjennelse som flyktning i 0,4% av sakene (14 personer). I Sverige var det tilsvarende resultatet etter Migrationsverkets behandling at 1,7% ble gitt anerkjennelse som flyktning, mens man i Norge ga anerkjennelse som flyktning til 1,9% av de søkerne som fikk sine saker behandlet av UDI..

Forfølgelse på grunnlag av kjønn gir som utgangspunkt ikke grunnlag for flyktninganerkjennelse i Finland, men kan gi rett til opphold på grunn av ”behov av skydd” 13Jf proposisjonen til ny utlendingslov, s. 85 andre spalte.. Finske myndigheter opplyste imidlertid at man har få saker som gjelder anførsler om kjønnsbasert forfølgelse og nesten ingen som gjelder ”domestic violence”. (Det vises i denne sammenheng til asylsøkerbildet i Finland, jf nedenfor)

Hvem som kan få opphold på grunn av ”behov av skydd”, er fastsatt i utlendingsloven § 31 14Den finske utlendingsloven § 31, lyder: ”En utlänning som uppehåller sig i landet kan beviljas uppehållstillstånd på grund av behov av skydd om han i sitt hemland eller det land där han är stadigvarande bosatt hotas av dödsstraff, tortyr eller annan omänsklig behandling eller annan behandling som är kränkande för människovärdet, eller om han på grund av väpnad konflikt eller en miljökatastrof inte kan återvända dit.”. Bestemmelsen retter seg i første rekke mot personer som er utsatt på grunn av fare for umenneskelig behandling eller på grunn av en væpnet konflikt i hjemlandet, eller som ikke kan returnere på grunn av en miljøkatastrofe.

Av de 591 asylsøkerne som fikk opphold i Finland i 2002 etter vedtak av Utlänningsverket, ble 250 personer gitt tillatelse etter § 31.

Frem til 1999 hadde man en bestemmelse i den finske loven om opphold av ”vägande humanitära skäl”. Denne bestemmelsen ble opphevet samtidig med at man utvidet anvendelsesområdet for beskyttelsesbestemmelsen i § 31 15Utvidelsen besto i at man åpnet for at det også i tilfelle av en miljøkatastrofe skulle kunne gis rett til beskyttelse. Foreløpig har det imidlertid ikke vært gitt noen tillatelse på dette grunnlaget.. Man inntok samtidig en bestemmelse i § 20 første ledd, pkt. 3, om at opphold kan gis dersom ”det er uppenbart oskäligt att vägra uppehållstillstånd”. Bestemmelsen er ikke plassert i kap. 5 som gjelder ”Beviljande av internationellt skydd”, men i kap. 3 som gjelder ”Vistelse i Finland”. Det var ikke meningen at denne bestemmelsen skulle få noen stor anvendelse i asylsakssammenheng, men det har den i praksis likevel fått. Av de 591 asylsøkerne som fikk opphold i Finland i 2002 etter vedtak fra Utlänningsverket, ble 269 personer gitt opphold etter ”oskäligt”-bestemmelsen. Følgende er kommentert om bestemmelsens anvendelsesområde på s. 85 i den finske proposisjonen til ny utlendingslov:

” Oskälighetsgrunderna kan för sin del täcka följande situationer:

• det er omöjligt att sända en person tillbaka eftersom trafikförbindelser saknas eller hemlandet vägrar att ta emot personen
• frågor i anslutning till personens hälsa
• långsamt beslutsfattande
• familjernas särbehov
• tvingande humanitära skäl
• mindreåriga som anländer utan vårdnadshavare
• det er oskäligt att sända personen tillbaka”

I proposisjonen til ny utlendingslov, er det foreslått en ny bestemmelse om opphold av humanitære grunner med følgende tittel og ordlyd (§ 52 første og andre ledd):

”Beviljande av uppehållstillstånd av individuella mänskliga orsaker

En utlänning som befinner sig i Finland beviljas kontinuerligt uppehållstillstånd, om det med hänsyn till utlänningens hälsotillstånd, de band som knutits till Finland eller av någon annan individuell, mänsklig orsak är uppenbart oskäligt att vägra uppehållstillstånd, särskilt med beaktande av de förhållanden i vilka han ellerhon skulle hamna i sitt hemland eller hans eller hennes sårbare ställning.

För att uppehållstillstånd skall kunna beviljas förutsätts inte att utlänningens försörjning är tryggad.”

Videre foreslås en ny bestemmelse om midlertidig opphold for ureturnerbare personer, med følgende ordlyd (§ 51 første og andre ledd):

”En utlänning som befinner sig i Finland beviljas tillfälligt uppehållstillstånd, om han eller hon av tillfälliga hälsoskäl inte kan återsändas till sitt hemland eller sitt permanenta bosättingsland eller om det i praktiken er omöjligt att avlägsna honom eller henne ur landet.

För att uppehållstillstånd skall kunna beviljas förutsätts inte att utlänningens försörjning är tryggad.”

Særskilt om asylsøkerbildet

Finland har et asylsøkerbilde som atskiller seg fra det bildet som gjelder for henholdsvis Sverige og Norge, både med hensyn til antall asylsøkere, og med hensyn til hvilke land søkerne kommer fra.

Det totale antallet asylsøkere til Finland i 2002 var 3 443. Til tross for det lave antallet søkere, var dette i finsk sammenheng mer enn en fordobling av antallet asylsøkere fra 2001, hvor det kun ankom 1 651 asylsøkere.

De største asylsøkergruppene i 2002 var, rumenere (596), slovakere (421) bosniere (309) og bulgarere (287).

Utlänningsverket behandlet 3334 saker i 2002. Hele 57% av sakene (1234) ble behandlet under ”åpenbart grunnløs-prosedyrer”. Totalt ble 2 312 saker avslått, mens 431 saker ble trukket. Totalt fikk 591 personer innvilget opphold, hvorav 58 personer fikk opphold på grunn av familiebånd.

Betydningen av status

Det er ingen vesentlige forskjeller i rettigheter mellom de som får asyl og de som opphold på grunn av ”behov av skydd” (§ 31) etter finsk rett. Flyktninger vil imidlertid kunne oppnå permanent opphold noe hurtigere, jf nedenfor.

På samme måte som i Sverige, kan flyktninger få utstedt en ”flyktningförklaring”. En slik ”flyktningförklaring” har imidlertid heller ikke etter finsk rett noen praktisk eller rettslig funksjon.

Dersom en asylsøker derimot blir innvilget opphold etter ”oskälig”-bestemmelsen i § 20, vil vedkommende ha en svekket rettsposisjon i forhold til muligheten for å få sine familiemedlemmer til Finland. I motsetning til hva som gjelder når hovedpersonen er flyktning eller har fått opphold på grunn av ”behov av skydd”, gjelder det i disse tilfeller et krav om sikret underhold (jf § 18c andre ledd), samt (i utgangspunktet) et krav om at hovedpersonen har fått permanent oppholdstillatelse.

For øvrig følger det selvsagt et sterkere vern mot utvisning knyttet til status som flyktning eller som beskyttelsesberettiget etter § 31, enn hva det gjør for personer som kun har fått opphold etter ”oskälig”-bestemmelsen.

Tillatelsenes varighet

Hovedregelen er at tillatelser (i forhold til alle kategorier) gis med 1 års varighet, og fornyes en gang før permanent oppholdstillatelse gis etter 2 år, jf § 16.

For flyktninger regnes 2-års perioden fra innreisedagen og ikke fra tidspunket for innvilgelse av første tillatelse.

Opphold for familiemedlemmer

Finsk politikk når det gjelder adgangen til opphold for familiemedlemmer må sees i lys av omfanget og potensialet når det gjelder denne type saker. Antallet utlendinger i Finland med familiebånd til utlandet, er lavt sammenlignet med Norge, Sverige og Danmark. Av de utlendingene som er bosatt i Finland, er det også et relativt sett lavt antall personer som tilhører grupper/nasjonaliteter med et stort utvandringspotensiale. De største gruppene utlendinger i Finland pr. 31.12.2002, kom fra:

Russland 24 277
Estland 12 405
Sverige 8 069
Somalia 4 532
Irak 3 413
Storbritannia 2 521
Tyskland 2 430
Iran 2 359
USA 2 182
Jugoslavia 2 162

Hovedregelen når det gjelder adgangen til opphold for familiemedlemmer, er nedfelt i den finske utlendingsloven § 18c og § 18b. De praktisk mest sentrale hovedvilkårene kan oppsummeres som følger:

1. Referansepersonen som er bosatt i Finland, må enten

• ha status som flyktning
• ha fått opphold på grunn av et beskyttelsesbehov (§ 31)
• være finsk eller nordisk borger

2. Søkeren må ha en nær familierelasjon til referansepersonen bosatt i Finland, og må enten være dennes:

• ektefelle
• samboer gjennom to år,
• samboer dersom partene har felles barn,
• barn under 18 år og ugift
• omsorgsperson dersom referanspersonen er et mindreårig barn

3. Det må ikke foreligge ”några på allmän ordning eller säkerhet grundade eller andra vägande skäl som talar emot beviljandet av uppehålls-tillstånd”. Det skal videre foretas en helhetsvurdering, hvor det også skal ”beaktas möjligheten för en person som redan lagligen är bosatt i Finland att återvända till sitt hemland eller till ett tredje land för att återförena sig med familjen, om familjebanden i sin helhet kan anses vara koncentrerade dit.”

Det stilles ikke krav om sikret underhold.

I henhold til § 18c andre ledd, kan det gjøres unntak fra kravet til referansepersonens status dersom referansepersonen har opphold av permanent karakter eller permanent opphold, men det kreves i så fall at underhold er sikret.

Videre kan det i henhold til § 18c tredje ledd gis opphold til et annet familiemedlem enn nevnt ovenfor, dersom ”det er oskäligt att vägra uppehållstillstånd därför att personerna i fråga i Finland ämnar fortsätta leva i en sådan fast familjegemenskap som de tidigare levt i eller på grund av att den anhöriga är fullständigt beroende av den person som är bosatt i Finland.” Med grunnlag i denne bestemmelsen kan det i unntakstilfeller gis opphold til myndige barn, foreldre til myndige barn, og andre nære familiemedlemmer.

Endeligkan det i medhold av § 18c fjerde ledd gis opphold til ”(e)n familjemedlem till en person som tillfälligt vistas minst ett år i landet (...) om det inte finns några särskilda skäl att avvika från kravet på vistelsens längd.” Det stilles i disse tilfeller bl.a. krav om at underhold er sikret.

Tvangsekteskap og serieekteskap med fare for mishandling, er foreløpig ikke registrert som noe omfattende problemer i Finland, og det er ikke gjennomført noen særskilte tiltak i forhold til denne typen problematikk.

Avvisning og utvisning

Avvisningsgrunnene fremgår av lovens § 37 og tilsvarer i stor grad de norske bortvisningsreglene. I inntil tre måneder har politiet kompetansen når det gjelder avvisning, men etter denne tid har Utlänningsverket kompetansen. Det kan gis et innreiseforbud også ved avvisning, men denne kompetansen er forbeholdt Utlänningsverket, jf § 43. Innreiseforbudet kan være varig, jf uttrykket "inntils vidare" eller tidsbegrenset, men da til maksimalt 5 år. Praksis er imidlertid at det ikke automatisk ilegges innreiseforbud.

Hvis den som avvises har visum eller tidsbegrenset oppholdstillatelse i Finland så tilbakekalles dette av den som fatter beslutningen om avvisning.

Utvisningsgrunnene står i lovens § 40 og kan bare anvendes overfor personer som har, eller har hatt, oppholdstillatelse i Finland. Når det gjelder utvisning pga. straffbare forhold er det krav om at straffebudet har en strafferamme på ett år, eller at vedkommende har gjort seg skyldig i gjentatte straffbare forhold. Beslutningen om utvisning fattes av Utlänningsverket. Finland har ikke et slikt system som Sverige og Danmark hvor utvisningen pga. straffbare forhold behandles med straffesaken i domstolen. Reglene om innreiseforbud er de samme som for avvisning. Praksis er imidlertid at det som regel ilegges slikt forbud ved utvisning og da som regel for minst to år.

Når det gjelder begrensninger i utvisningsadgangen så er det i utgangspunktet mulig å utvise alle unntatt finske statsborgere. Det er ingen andre grupper som er gitt et absolutt vern mot utvisning. Flyktninger er gitt et spesielt utvisningsvern i § 40. Flyktning her betyr personer med flyktningstatus i henhold til Flyktningkonvensjonen. Det må imidlertid tas i betraktning vedkommendes tilknytning til Finland og forholdene hvor vedkommende utvises til.

Den nye finske proposisjonen har ikke foreslått noen spesielle endringer i avvisnings- og utvisningsreglene. Det er snarere en kodifisering av praksis og en klargjøring og presisering av dagens regelverk.

Arbeidsinnvandring

Det finske regelverket har i stor grad ligget i rundskriv og interne retningslinjer. Det foreligger et nytt lovforslag som i kontrast til dette, er atskillig mer detaljert. Det legges opp til at størstedelen av reglene skal foreligge i lovs form. Når lovverket legges om slik at regelverket i langt større grad lovfestes, skyldes dette i første rekke den nye finske grunnloven. Det foreslåtte regelverket er i stor grad en kodifisering av dagens praksis.

Strukturen i det finske tillatelsessystemet er litt annerledes enn det norske. En tillatelse gis som utgangspunkt som en oppholdstillatelse. Enkelt av disse gir rett til å ta arbeid, andre ikke.

Det finnes en egen oppholdstillatelse for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. En slik tillatelse forutsetter en anbefaling fra arbeidsmarkedsmyndighetene. Arbeidskraftsmyndighetene skal ifølge det nye lovforslaget, legge vekt på :

• om det innen rimelig tid kan skaffes tilsvarende arbeidskraft innenlands eller i EØS-området,
• at en innvilgelse av søknaden ikke går ut over arbeidslediges mulighet til å skaffe seg arbeid, og
• at søkeren har de nødvendige kvalifikasjoner for å utføre arbeidet når dette forutsetter bestemte formelle kvalifikasjoner eller godkjenninger.

Tillatelsen er ikke rettighetsbasert, slik den formelt sett er i Norge. En viktig forskjell fra norske regler er at det finske regelverket ikke skiller mellom faglært og ufaglært arbeid. De inneholder heller ikke andre særskilte vilkår knyttet til type arbeid.

Tillatelse for selvstendig næringsdrivende er basert på en vurdering av om det finnes tilstrekkelig grunnlag for lønnsom virksomhet.

I Finland er det ikke anledning til å klage, hvis søknad om arbeidstillatelse blir avslått.

Det er opp til arbeidsmarkedsmyndighetene å bestemme om tillatelsen skal være midlertidig eller varig. I dag er det slik at en utlending kan ha midlertidig oppholdstillatelse med rett til arbeid i mange år. I lovforslaget er dette tenkt innskjerpet slik at midlertidig tillatelse bare skal gis når arbeidet er begrenset til et bestemt tidsrom. I andre tilfeller skal det gis permanent tillatelse.

Tillatelsene over er basert på myndighetenes skjønnmessige vurdering av behovene til det finske arbeidsmarkedet og næringslivet. Andre typer tillatelser er utformet som rettigheter. I disse tilfellene foretas det ingen arbeidsmarkedsvurdering. Tillatelse gis hvis søker tilhører en av de kategorier som er definert i loven. Det finnes tre hovedkategorier av disse tillatelsene:

• Ikke tidsbegrenset rett til å ta arbeid knyttet til en annen type oppholdstillatelse enn oppholdstillatelse for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende.
• Tidsbegrenset rett til å ta arbeid knyttet til en annen type oppholdstillatelse enn oppholdstillatelse for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende.
• Tidsbegrenset rett til å ta arbeid
• Rett til å ta arbeid uten å ha oppholdstillatelse.

Disse vilkårene er definert kasuistisk, men inntrykket er likevel at de ofte er noe mer generelt definert enn i den norske forskriften.

I dagens finske lov er hovedregelen at en arbeidstillatelse begrenses til å gjelde arbeid innen en bestemt bransje. Myndighetene gis likevel anledning til å gi andre begrensninger, for eksempel begrensning til en bestemt arbeidsgiver, eller til å gi arbeidstillatelse uten begrensninger. I det nye lovforslaget er hovedregelen om at eventuelle begrensninger skal innskrenke seg til å angi bransje, innskjerpet. Ytterligere begrensninger er bare tillatt når det foreligger særlige grunner.

Lovforslaget inneholder videre bestemmelser om arbeidsgiverens plikter.

Arbeidsgiver skal gi arbeidskraftmyndighetene slik informasjon om arbeidsavtalen som er definert i den finske loven om arbeidsavtaler.

I likhet med det norske regelverket må vilkårene i arbeidsavtalen være i overenstemmelse med kollektiv avtale eller det som eller er vanlig i tilsvarende yrke, der det ikke finnes avtaler.

Arbeidsmarkedsmyndighetene kan kreve dokumentasjon på at arbeidsgiver har oppfylt sine plikter som arbeidsgiver tidligere eller er i stand til å oppfylle disse i fremtiden.

Når arbeidstaker arbeider for en underentreprenør, har også hovedentreprenøren plikt til å påse at vilkårene over er oppfylt.

Inntrykket er at det nye finske lovforslaget utgjør et noe mer oversiktlig system enn lov og forskrift i Norge. Dette skyldes nok dels at man har en kombinasjon av rettighetsbestemmelser og skjønnsmessighet samt at noe mer romslige kasus gjør at man klarer seg med noen færre slike.

Klageadgangen i visumsaker

Avslag på en søknad om besøksvisum til Finland kan ikke påklages. Dette gjelder selv om vedtak er fattet av en utenriksstasjon.