Prop. 144 L (2020–2021)

Lov om Opplysningsvesenets fond

Til innhaldsliste

9 Merknader til dei einskilde føresegnene

Til § 1

Denne paragrafen handlar om kva Opplysningsvesenets fond er.

Fyrste ledd viser opphavet til fondet, den historiske bakgrunnen og samanhengen med Grunnlova § 116. Dette fordi fondet sin portefølje har ei samansetning som kan forklarast best ut frå historiske årsaker. Fyrste ledd svarer elles til § 1 i den gjeldande lova om fondet.

Det sentrale i Grl. § 116 er at inntekter frå eigedommane som var benefisert prestane, anten dei kom frå sal eller på andre måtar, ikkje skulle kunne brukast til andre føremål enn til gagn for presteskapet og til å fremje opplysninga. Sjølv om det ikkje uttrykkeleg går fram av grunnlovsregelen, er han forstått slik at det gjeld eit krav om at eigedommane og inntektene skal forvaltast forsvarleg. I dette ligg det at verdiane skal takast vare på og gi avkastning til dei føremåla som paragrafen nemner. Verdiane må då vere skilde frå andre verdiar som ein sjølvstendig formuesmasse.

Andre ledd definerer kva grunnkapitalen i fondet er. Grunnkapitalen består av eigedommane og inntekter frå sal av eigedommar, og den er verna av føresegna i Grl. § 116 fyrste punktum. Det følgjer av forslaget til § 4 at grunnkapitalen ikkje kan givast bort eller brukast opp. Eigedomsmassen er det som er att av det benefiserte godset, og eigedommar som er kjøpte seinare, som til dømes skogeigedommar og prestebustader. Grunnkapitalen er altså fondet sin urørlege eigenkapital. Kapitalfondet er ein storleik i fondet sin balanse og omfattar den bokførte verdien av fondet sine eigedommar og vinstar ved sal av eigedommar som er blitt lagde til.

Tredje ledd slår fast at fondet er eit eige rettssubjekt. Dette følgjer ikkje av Grl. § 116, men er kodifisering av ei mangeårig rettsforståing og -praksis, og er også lagt til grunn i § 3 i den gjeldande lova om fondet.

Til § 2

Denne paragrafen seier at lova skal sikre at verdiane blir teke vare på og gir avkastning i samsvar med Grunnlova § 116. Grunnlova § 116 første punktum seier at «Kjøpesummar og inntekter av det benefiserte godset til presteskapet skal berre nyttast til gagn for presteskapet og til å fremje opplysninga». Forslaget til ny paragraf svarer langt på veg til § 2 i den gjeldande lova om fondet, men Den norske kyrkja som benefisient er ikkje lenger særskilt omtalt i lova. Ordlyden elles er noko endra. Det er lagt til grunn at vilkåra i Grl. § 116 omfattar ei økonomisk forsvarleg forvaltning og sikring av fondet sine verdiar.

Til § 3

Denne paragrafen handlar om korleis Opplysningsvesenets fond skal forvaltast.

Fyrste punktum er den same som i § 4 i gjeldande lov, og slår fast at fondet skal forvaltast av Kongen. Fondet har sidan reformasjonen vore forvalta av Kongen og etter 1814 av departementet for kyrkjesaker etter delegering frå Kongen. Regelen gir Kongen rett til å fastsette fondet si organisering og til rettslege disposisjonar om eigedelane til fondet.

Andre punktum slår fast at vinstar ved sal av eigedommar skal leggjast til kapitalfondet. Dette heng saman med at grunnkapitalen ikkje kan brukast opp eller givast bort, og at kapitalfondet er den bokførte delen av grunnkapitalen. Vinst kan vere ved alle typar avhending. Det kan vere sal av eigedom eller vederlag ved ekspropriasjon, makeskifte og liknande.

Til § 4

Eigedomsretten til fondet har til no ikkje vore avklart. Paragrafen sitt fyrste punktum fastset at staten har eigedomsretten til fondet frå 1. januar 2023. Før 1. januar 2023 er det meninga at det skal vere bestemt kva verdiar som skal overførast til Den norske kyrkja, jf. § 5, men det vil vere opning for justeringar etter denne datoen. Eigedelar som ikkje er overførte til Den norske kyrkja innan 1. januar 2023, kan overførast seinare og på dei same vilkåra som før 1. januar 2023, sjå punkt 6.1. Staten blir eigar av resten av fondet.

Andre punktum regulerer vilkåra for staten sin eigedomsrett. Grunnkapitalen kan ikkje givast bort eller brukast opp. At grunnkapitalen ikkje kan givast bort inneber at den som forvaltar fondet, blant anna ikkje kan gi bort ein eigedom eller delar av han, eller selje eigedommar til underpris.

Til § 5

Paragrafen gjer det mogleg å overføre eigedelar til Den norske kyrkja og set vilkår for dette. Med Den norske kyrkja er meint det rettssubjektet for Den norske kyrkja som blei etablert i 2017, representert ved Kyrkjemøtet og Kyrkjerådet.

Fyrste ledd fyrste punktum seier at eigedommar eller eigedelar som har særskilt verdi for Den norske kyrkja, kan overførast til kyrkja utan vederlag. I hovudsak vil det vere tale om prestebustader, som i dag er sette av til det føremålet å rekruttere prestar i område der bustadmarknaden ikkje fungerer godt, men det kan også handle om nokre kontoreigedommar som kyrkja nyttar og dessutan eigedommar som har kulturhistorisk eller kyrkjehistorisk verdi, til dømes fordi dei utgjer eit heilskapleg kulturmiljø med ei kyrkje tett ved eigedommen.

Aksjar, obligasjonar og liknande eigedelar er ikkje rekna for å ha særleg kyrkjeleg verdi, med unntak av føremålsporteføljen. Føremålsporteføljen, der føremålet med investeringa i desse verdipapira like mykje er ideelt som å få god avkasting, skal etter lovforslaget reknast som ein del av dei eigedelane som kan overførast til Den norske kyrkja i medhald av § 5 første punktum, og verdien av porteføljen skal gå til frådrag i det kapitaltilskotet som det er aktuelt at kyrkja får i samband med overføringa av eigedommar.

Fyrste ledd andre punktum opnar for at gravplassar og kyrkjegrunn kan overførast direkte til vedkommande sokn som eigarar av slik grunn, jf. gravplasslova § 1 fjerde ledd og trussamfunnslova § 15 første punktum. Sokna er sjølvstendige rettssubjekt, og ikkje dela av rettssubjektet Den norske kyrkja. I Meld. St. 29 (2018–2019) om Opplysningsvesenets fond er det gjort greie for at det i ein del tilfelle kan vere aktuelt å overføre gravplassar til Den norske kyrkja. Presiseringa av at mottakaren av eigedelar er det nasjonale rettssubjektet for Den norske kyrkja, ville i utgangspunktet føre til at gravplassar og kyrkjegrunn fyrst i neste omgang kunne overførast frå dette rettssubjektet til eit sokn. Det kan vere lite tenleg. Derfor er det i lovforslaget opna for at slike areal kan overførast direkte til soknet.

Fyrste ledd tredje punktum slår fast at eigedelane som blir overførte til Den norske kyrkja, ikkje skal gje nokon økonomisk vinst til fordel for kyrkja si allmenne verksemd. Grunnlaget for å overføre eigedommar til kyrkja, er at dei har ein bruksverdi for kyrkja eller på ein annan måte har ein særleg kyrkjeleg verdi. Det er denne særeigne, kyrkjelege verdien ved eigedommane som er grunnen til at dei i framtida bør høyre til Den norske kyrkja. I regelen vil det derfor ikkje vere aktuelt for kyrkja å avhende eigedommane. Over tid kan det likevel komme situasjonar der Den norske kyrkja kjem fram til at ein eigedom eller bygning som er overført frå fondet, ikkje lenger tener føremålet sitt og bør seljast. Det kan til dømes skje ved at behovet for lokalisering av tenestebustader for prestane endrar seg. Departementet drøfta i Meld. St. 29 (2018–2019) dilemmaet mellom vilkåret om at overføringa ikkje skal gi nokon økonomisk fordel for kyrkja si allmenne verksemd og behovet for å stille særskilde vilkår for overføringane. Det blei konkludert med at det ikkje burde stillast særskilde vilkår – ut over den allmenne lovgivinga – som innskrenkar kyrkja sin råderett over eigedommane. Dette er lagt til grunn i lovforslaget.

Kyrkja skal heller ikkje ha noko økonomisk tap som ein følje av overføringa. Det er derfor ein føresetnad at Den norske kyrkja får tilført kapital som gjer ho i stand til å forvalte og setje i stand eigedommane som blir overførte etter fyrste punktum, på ein forsvarleg måte.

I andre ledd er det sagt at vilkåra etter jordlova og konsesjonslova for at ein landbrukseigedom eller ein del av slik eigedom kan overførast til Den norske kyrkja, skal gjelde på vanleg måte. Jordlova § 12 har reglar om vilkåra for deling av slike eigedommar, som krev samtykke frå landbruksstyresmaktene. Dersom ein eigedom er konsesjonspliktig etter konsesjonslova § 2, må Den norske kyrkja ha konsesjon for å kunne ta over eigedommen. Handsaming av slike spørsmål kan ta tid og det må derfor vere høve til å overføre eigedommar til Den norske kyrkja også etter 1. januar 2023.

Til § 6

Denne paragrafen regulerer tilhøve knytt til utleige av nokre prestebustader som følgje av eigne avtalar eller anna lovverk og kva vilkår som gjeld dersom ein bustad som er å rekne som ein rekrutteringsbustad, ikkje kan overførast til Den norske kyrkja.

Fyrste ledd gjeld høve der ein prest har burett i ein prestebustad som ikkje blir overført til Den norske kyrkja. Dersom ein prestebustad eigd av fondet av ulike grunnar ikkje blir overført til Den norske kyrkja, kan det hende at presten som bur i denne bustaden i dag, har rett til å bu der med same husleige som no, fram til han eller ho skifter stilling eller går av med pensjon. Buretten følgjer av avtalen frå 2015 om opphevinga av buplikta for prestar, som mellom anna inneber at husleiga som presten skal betale, skal vere på same nivå som under bupliktordninga. I slike tilfelle vil fondet ha plikt til å leige ut bustaden til presten på desse vilkåra så lenge avtala gjeld, også etter at fondet blir eit statleg fond.

Andre ledd seier at Opplysningsvesenets fond skal dekkje dei utgiftene som staten skal refundere kommunane etter reglar fastsett av Kongen, sjå lov 24. april 2020 nr. 31 om tros- og livssynssamfunn § 23 fjerde ledd.

Buretten som følgjer av avtalen frå 2015, kan reknast som ein økonomisk fordel for prestar i Den norske kyrkja. Reglane i både fyrste og andre ledd er å rekne som overgangsordningar fram til dei einskilde avtalane går ut.

Tredje ledd slår fast at dersom Den norske kyrkja ikkje kan få overført rekrutteringsbustader, til dømes fordi det ikkje blir gitt samtykke til frådeling, jf. § 5 andre ledd, skal fondet i medhald av § 6 tredje ledd gi tilskot til Den norske kyrkja, slik at kyrkja på eiga hand kan skaffe ein annan tenestebustad i området.

Med rekrutteringsbustad i tredje ledd er meint bustader under fondet i område der tilbod om tenestebustad er rekna som viktig for å rekruttere prestar. Slike bustader har ein særskild verdi for Den norske kyrkja og er aktuelle å overføre til kyrkja.

Alle tilskot eller fordelar som Den norske kyrkja får med heimel i § 6, skal kome til frådrag i verdien av det statlege fondet per 1. januar 2023.

Til § 7

Paragrafen omhandlar korleis avkastinga og overskotet av fondet kan brukast.

Første punktum bestemmer at utgiftene i fondet skal dekkjast av avkastinga frå fondet. Med «utgiftene til fondet» er meint alle utgifter som går med til å forvalte fondet, medrekna utgiftene til forvaltingsorganet for fondet. Også utgifter som fondet får etter § 6, er å rekne blant utgiftene til fondet. Første punktum opnar også for at utgifter Den norske kyrkja får i samband med overtakinga av eigedelar i fondet, jf. § 5, kan bli dekte av fondet som eit kapitaltilskot. Dette kan mellom anna vere avgifter som dokumentavgift til staten, utgifter til å setje i stand overførte eigedommar og eingongsutgifter til å byggje opp kapasitet og kompetanse til å forvalte dei overførte eigedommane. Om denne økonomiske støtta skal løyvast over statsbudsjettet eller frå fondet, er det ikkje teke standpunkt til. Lova opnar derfor for at støtta kan kome frå fondet. Dersom Den norske kyrkja treng årlege driftstilskot for å kunne forvalte og drifte eigedommane, vil dette bli handsama i samband med det statlege rammetilskotet til kyrkja. Alle tilskot eller fordelar som Den norske kyrkja får med heimel i § 7, skal kome til frådrag i verdien av det statlege fondet per 1. januar 2023.

Andre punktum slår fast at vinsten ved sal av verdipapir skal reknast som avkasting.

Tredje punktum er ei avgrensing av kva overskotet i fondet kan nyttast til. Overskotet skal leggjast til kapitalfondet, leggjast til disposisjonsfondet eller overførast som alminneleg inntekt for staten til å dekkje statlege utgifter til føremåla som er nemnde i Grl. § 116 fyrste punktum. Innanfor denne avgrensinga er det Kongen som i medhald av § 3 avgjer disponeringa av overskotet.

Fjerde punktum gir Kongen høve til å bestemme at overskotet i fondet kan nyttast til å setje i stand kulturhistorisk viktige kyrkjer. Det er eit vilkår for delinga av Opplysningsvesenets fond at staten skal auke innsatsen sin for å setje i stand dei kulturhistorisk viktige kyrkjene. Innsatsen skal tilsvara verdien av den delen staten overtek. Departementet har ikkje teke stilling til om desse kyrkjene skal setjast i stand med løyving over statsbudsjettet eller ved uttak av verdiar frå fondet. Lova må derfor opne for at overskotet kan nyttast til dette føremålet.

Til § 8

Paragrafen regulerer korleis eigedommar som høyrer til eit presteembete, skal forvaltast. Fyrste ledd seier at dei prestegardane og prestebustadane som høyrer til vedkommande presteembete etter heimelsbrev eller eit anna særleg rettsgrunnlag, skal forvaltast på same måten som eigedommane til fondet. Med nokre få unntak er det Opplysningsvesenets fond som har eigedomsretten til prestegardane og prestebustadane. Dei eigedommane som høyrer til vedkommande presteembete, er på ein eller annan måte lagde spesielt til dei, til dømes ved eit testament. Det er Kongen som har forvaltingsansvaret også for desse eigedommane. Dei er ein del av det benefiserte godset og skal forvaltast i samsvar med Grl. § 116.

Fyrste ledd gjeld ikkje dersom noko anna følgjer av heimelsdokumentet for eigedommen. Det kan til dømes gå fram av heimelsdokumentet at driftsinntekter eller vederlag ved avhending av delar av eigedommen skal nyttast på ein annan måte.

Til § 9

Den nye lova om Opplysningsvesenets fond skal etter første ledd gjelde frå den tida Kongen fastset. Etter andre ledd nr. 1 blir lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond oppheva frå den tida Kongen fastset.

Stortinget slutta seg ved Lovvedtak 78 (2019–2020) og Innst. 208 L (2019–2020) til framlegget om å endre gravplasslova slik at nemninga «det kirkelige fellesrådet» blei bytt ut med «gravplassmyndigheten», jf. Prop. 130 L (2018–2019) punkt 22.6.1. I Prop. 130 L (2018–2019) var endringa av nemninga «fellesrådet» i gravplasslova § 16 andre leddet ved ein inkurie ikkje teke med. Departementet gjer no framlegg om å endre nemninga her også, noko som følgjer av andre ledd nr. 2. Endringa gjeld frå den tida Kongen fastset.

Til forsida