Helsetalen 2026

Sjekkes mot fremføring

I forrige uke møtte jeg 35 år gamle Pia fra Hamar. Hun fikk i ung alder en MS-diagnose og ble i 2023 behandlet for livmorhalskreft ved Radiumhospitalet i Oslo.

Med stort engasjement fortalte Pia om hjelpen hun hadde fått, om hva som fungerte bra og hva som kunne bli bedre. Og hun skrøt av den norske helsetjenesten.

Pia har rett i at mye er bra.

Norge har en av de beste helsetjenestene i verden og vi bruker mye penger på helse. Vi behandler stadig flere sykdommer og psykiske lidelser, og vi lever stadig lenger. Innenfor noen områder er vi nå i verdenstoppen på overlevelse. Vi har de siste fem årene investert om lag 118 milliarder i nye sykehus, utstyr og teknologi, blant annet her i Drammen.

Vi har fagfolk med kompetanse og engasjement i verdensklasse, og vi har bedre dekning av leger og sykepleiere enn mange andre land.

Så: utgangspunktet vårt er godt!

Men samtidig vet vi at det er ting som ikke fungerer bra nok. Pasienter som står månedsvis i helsekø, eldre som ikke har riktig botilbud, fagfolk som løper beina av seg og sykehusbygg og utstyr som trenger oppgradering. Og som Pia fortalte: kronikere som bruker sine krefter på å koordinere ulike tjenester.

Dette skal vi gjøre noe med – for Pia og for alle andre som bor i Norge.

Vårt mål er at Norge skal ha verdens beste helsetjeneste. Skal vi få til det må vi tenke nytt, og vi må jobbe sammen.

I regjeringens plan for Norge har vi løftet trygghet for helsa som en hovedsatsning.

I dag presenterer jeg vårt målbilde for helse-Norge frem mot 2030: «Vår helse 2030».

«Vår helse 2030» kommer til å gjennomsyre alt det vi gjør fremover. Det er noe vi skal strekke oss etter, og det er konkrete resultater vi skal oppnå. Vi kommer til å sette ambisiøse mål, vurdere oppnåelsen og gjøre opp status årlig.

«Vår helse 2030» har tre visjoner:

1. «I 2030 har vi en sammenhengende helse- og omsorgstjeneste tilpasset folks hverdag, med korte ventetider, digitale løsninger og mer valgfrihet»

2. «I 2030 har vi en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste der helsepersonellet vårt får bruke mer av tiden sin på pasienter og eldre, og der fagfolk opplever tillit, mestring og eierskap.»

3. «I 2030 har vi en friskere befolkning og bedre beredskap – i Norge og i verden»

La meg ta dere igjennom det vi skal få til sammen fremover.

For det første: «I 2030 har vi en sammenhengende helse- og omsorgstjeneste tilpasset folks hverdag, med korte ventetider, digitale løsninger og mer valgfrihet»

I 2030 skal det ikke være barrierer mellom primær- og spesialisthelsetjenesten, folk skal ikke merke om det er kommunen eller spesialisthelsetjenesten som yter helsehjelp.

Forløp, frister og kvalitet skal følge pasientene – ikke systemet eller organisasjonskartet.

For psykisk helsehjelp skal pasienter ha én vei inn, så de får raske avklaringer og hjelp på rett sted. Når du har det vanskelig og sliter psykisk, er det viktig at du slipper å ta kontakt med ulike fagfolk før de får hjelpen de trenger. Én vei inn prøves ut av Sykehuset i Vestfold og Sandefjord kommune.

For svangerskap, føde og barsel skal kvinner møte de samme fagfolkene hele veien. Det gir det trygghet og en bedre opplevelse. Kvinner slipper å forklare seg på nytt hver gang og kan være mentalt til stede i en av livets mest betydningsfulle perioder. Den gode modellen «Min jordmor» (vestreviken.no) i Drammen bør prøves ut flere steder. En variant kommer nå til Oslo.

For eldre bygger vi helseteam som gjør at eldre slipper å være kasteballer inn og ut av sykehus. På Ahus samarbeider de med kommunene og fastlegene slik at pasienter får god hjelp hjemme og slipper innleggelse. På Lillehammer har de en egen trygghetspatrulje med sykepleier eller paramedisiner, som bistår med tjenester som kan utføres i hjemmet. En legevaktbil med lege og sykepleier kan utføre avanserte undersøkelser og vurdere om pasienter kan behandles på stedet. Digitale løsninger bidrar til rask og trygg behandling, og skal du til syvende og sist på sykehus, blir du en VIP-pasient.

Eksemplene viser hvordan det nå tenkes nytt om oppgavedeling. Mellom ulike tjenester som gir helsehjelp og mellom personellgrupper.

Fremover må vi også se på hvordan vi kan utvikle de nære helsetjenestene og lokalsykehusene slik at flere pasienter som trenger hjelp ofte kan få bedre tjenester med kort reisevei, og hvordan vi kan sikre at de store universitetssykehusene kan levere høyspesialiserte helsetjenester i verdensklasse. Felles er det at vi må satse på forskning som en integrert del av pasientbehandlingen.

Det er 25 år siden den forrige store helsereformen og nå vil vi gjøre store endringer igjen.

Derfor jobber Helsereformutvalget nå med å utrede helt nye modeller for finansiering, styring og organisering av helse- og omsorgstjenestene våre. Deres forslag kommer allerede 1. november i år.

I tillegg gjennomføres det nå 14 Prosjekt X-utprøvinger over hele landet – radikale innovasjonsprosjekter der det jobbes på helt nye måter for å gi innbyggerne én helhetlig og sømløs helsetjeneste. Erfaringer herfra tar vi med oss inn i reformarbeidet.

For å skape nødvendig forutsigbarhet og langsiktighet ønsker vi et godt tverrpolitisk samarbeid på Stortinget om helsereformen.

Fastlegeordningen feirer 25 års jubileum og jeg er glad for at vi har sikret ordningen for fremtiden.

De siste fire årene har vi rekruttert over 700 flere fastleger, gjennomsnittlig listelengde er med omtrent 100 pasienter til under 950 og siden sommeren 2023 har antall innbyggere uten fastlege blitt nesten halvert (fra 228 000 til 118 000).

Målet er at vi i løpet av året skal kunne si at vi nå har en fastlege til alle som ønsker det og at det går raskt og enkelt å få time hos fastlegen enten fysisk eller digitalt.

Også i spesialisthelsetjenesten skal innbyggerne våre få raskere helsehjelp.

Gjennom Ventetidsløftet har vi det siste året tatt ned ventetid for påbegynt helsehjelp med over 2 uker og antallet som venter er redusert med over 36 000 pasienter

Jeg vil takke strålende fagfolk og ledere for denne snuoperasjonen.

Jeg vil også takke partnerne i Ventetidsløftet for det gode samarbeidet så langt.Vi får til mer sammen enn hver for oss, og den norske modellen med tillit, samarbeid og felles innsats, virker. Det har vi bevist igjen.

Men arbeidet er langt fra ferdig.

La meg først si: De aller fleste får raskt hjelp fordi det meste er øyeblikkelig og akutt hjelp. Vi behandler årlig omtrent 3 millioner pasienter.

Men for den delen som kanskje ikke haster like mye, som ikke er kreft eller andre alvorlige lidelser, venter norske pasienter i gjennomsnitt 5 måneder (TTT: 152 dager) på planlagt behandling. For enkelte kan ventetiden være mye lenger.

Det kan være gode grunner for at det å vente noe er riktig, fordi en for eksempel vil forsøke andre behandlinger før en eventuell operasjon. Dette forsvarer likevel ikke de lange ventetidene mange opplever i dag. Jeg stiller derfor spørsmålet: hva skal til for å kutte ventetidene med 1 eller 2 eller 3 måneder?

Før sommeren kommer vi til å fastsette et nytt mål for ventetid fra henvisning til behandling. Én ting er sikkert: Ventetidene skal markant ned frem mot 2030.

For å lykkes med det kan ikke så mange operasjonsstuer stå tomme så store deler av døgnet. Vi må sørge for å bruke alt utstyret og den kapasiteten vi har enda bedre, og finne fleksible løsninger for arbeidstider også på de offentlige sykehusene, ikke bare hos de private.

I 2001 etablerte den forrige Ap-regjeringen fritt sykehusvalg, som innebærer at pasienter kan velge fritt mellom offentlige sykehus og ideelle og private sykehus som har avtale med det offentlige.

Forskjellene i ventetid kan være betydelig og derfor er det viktig at fritt sykehusvalg er en reell pasientrettighet.

La meg ta et par eksempler som viser hvor mye ventetiden kan variere.

For å få en operasjon for hofteleddsslitasje, må du vente 6 til 21 uker ved Martina Hansens Hospital – mens du i Moss må vente 48 til 78 uker.

For behandling av urinlekkasje, må du vente 8 til 16 uker i Røros – mens du i Bærum må vente 36 til 52 uker. Dette rammer særlig kvinner, og en viktig del av regjeringens kvinnehelsestrategi er å redusere behandlingstidene.

Dessverre er det sannsynligvis for få som kjenner til fritt sykehusvalg, det er for få som bruker det og det fungerer for dårlig. Det er rett og slett for lite tilgjengelig.

Det skal vi gjøre noe med.

I løpet av få måneder vil vi presentere konkrete planer for hvordan fritt sykehusvalg skal utvikles videre, kall det gjerne «fritt sykehusvalg 2.0».

La meg likevel lette litt på sløret i dag.

Pasienter skal ha en reell valgmulighet mellom ulike tilbud på offentlige sykehus, og ideelle og private sykehus, som har avtale med det offentlige.

Jeg forventer at de regionale helseforetakene allerede i år inngår flere langsiktige avtaler med ideelle og private aktører slik at den samlede kapasiteten i helsetjenesten vår utnyttes best mulig.

Jeg forventer også at private avtalespesialister benyttes mer for å ta ned ventetidene i spesialisthelsetjenesten.

I «Vår helse 2030» tar vi sikte på at ideelle og private aktører som har avtale med det offentlige skal være en integrert del av vår felles helsetjeneste.

Samarbeid er bra. Det gjør oss bedre og mer innovative. Og det gir oss valgmuligheter og mangfold.  

For pasientene skal fritt sykehusvalg bli enklere å bruke.

Alle pasienter må kunne logge seg inn på Helsenorge.no og finne reelle og oppdaterte ventetider på ulike sykehus, for den behandlingen de trenger – så de kan velge å få den operasjonen for hofteleddsslitasje der ventetiden er kortest.

Pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten skal settes rett på time, ikke bli stående i en kø uten å vite når behandlingen skjer.

Og alle bør kunne enkelt bytte timen sin på Helsenorge, hvis den oppsatte timen ikke passer, eller hvis de vil behandles et annet sted.

Også eldre skal få flere valgmuligheter. Gjennom Eldreløftet vil vi legge til rette for et mangfold av ulike boformer. Eldre skal få tilbud om aktiviteter og forebyggende hjemmebesøk. Når behovet for omsorgstjenester melder seg, skal det være faste team i hjemmetjenestene, riktig bruk av velferdsteknologi og tjenester tilpasset den enkeltes behov. Trenger du sykehjemsplass, skal du få det. Gjennom Eldrebarometeret skal vi øke kvaliteten på tjenestene – gjennom å vite hvordan tilstanden er i den enkelte kommune slik at det blir enklere å sette inn forbedringstiltak der det er behov.

Alt dette handler om å modernisere helse- og omsorgstjenestene slik at de er tilpasset folks liv, ikke omvendt.

Dette skal sikre at vår felles helse- og omsorgstjeneste er innbyggernes førstevalg også i fremtiden.

Helsetjenesten står nå midt i en teknologisk revolusjon.

Digitalisering og ny teknologi kan gi oss bedre, mer treffsikre og mer effektive helsetjenester, og det kan forenkle og forbedre hverdagen for pasientene og fagfolkene våre. Og ikke minst for pårørende som trenger verktøy for å følge opp sine nære.

På St. Olav i Trondheim opererer kirurgene med robotarmer. Også her i Drammen leder de an på robotkirurgi. På DMS i Brønnøysund blir CT-maskinene fjernstyrt av radiografer i Sandessjøen. På Haukeland og Haugesund sjukehus – og flere andre steder – er lab-en helautomatisert, så helsepersonellet slipper tidkrevende manuelt arbeid. Og stadig flere sykehus – også her i Drammen – kjører autonome roboter rundt med klær, mat og utstyr – nedover gangene og tar heisen selv.

Regjeringens mål er at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land innen 2030. Dette må også gjelde helse- og omsorgstjenestene våre.

For pasientene betyr dette blant annet at en kan få videokonsultasjoner. Fra og med 1. april skal alle fastleger tilby dette for henvendelser som egner seg.

I år fortsetter vi utprøvingen av digitale allmennlegetjenester der innbyggerne kan få møte en digital allmennlege på Helsenorge når fastlegen ikke har time som passer. Erfaringene med nettlege blant annet i Kristiansand og Arendal er så langt er gode, og i år vil alle innbyggerne i Oslo få dette tilbudet.

I en digitalisert helsetjeneste vil alle opplysninger om legemidler og prøvesvar være tilgjengelig for innbyggerne på Helsenorge, og gravide skal slippe å ha med seg en krøllete papirlapp hver gang de skal på kontroll.

Journalinformasjon skal være digitalt tilgjengelig for innbyggerne og en skal ikke oppleve å måtte fortelle sin egen sykdomshistorie flere ganger.

Kanskje kan en offentlig og kvalitetssikret KI-tjeneste kunne være den digitale førstelinjen som er åpen for innbyggerne døgnet rundt på Helsenorge.

Gjennom digital hjemmeoppfølging kan helsepersonell oppdage tidligere tegn til forverring blant eldre, gi råd og støtte og bidra til å ivareta tryggheten i hverdagen.

For fagfolkene kan ny teknologi også bety spart tid, når KI kan ta journalnotater med tale til tekst, og enklere diagnostisering, når KI finner benbrudd på røntgenbilder.

For: Også forskningen på bruk av KI på sykehusene skyter fart, med prosjekter for å utvikle KI-modeller for blant annet å oppdage hjertesvikt tidligere, å bedre dosere antidepressiva, eller å forutse risiko for tilbakefall hos pasienter med brystkreft.

Det er bra. Men vi må gjøre mer. Innovasjonstakten må opp, investeringstakten må opp og implementeringstakten må opp. Derfor skal vi i spesialisthelsetjenesten investere minst 3 milliarder kroner årlig de neste årene i nytt KI og medisinskteknisk utstyr som bidrar til modernisering av helsetjenestene våre.

I dette ligger det også store muligheter for norsk helsenæring med betydelig potensial for lønnsom vekst og verdiskapende eksport. Derfor bør sykehusene våre legge til rette for offentlig-privat samarbeid, gode innovasjonsprosesser og som hovedregel ikke utvikle egne løsninger i konkurranse med næringslivet.

La meg så gå over på det andre målområdet: «I 2030 har vi en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste der helsepersonellet vårt får bruke mer av tiden sin på pasienter, og der fagfolk opplever tillit, mestring og eierskap.»

Fagfolkene er vår viktigste ressurs. Men det må bli noe mer enn en festtale. Mener vi alvor med at vår felles helsetjeneste skal være det foretrukne arbeidsstedet, så må vi faktisk være det beste arbeidsstedet.

Vår felles helsetjeneste skal være preget av åpenhet, samarbeid og tillit. Helseforetakene må arbeide aktivt med god ivaretakelse av medarbeidere og ledere på alle nivåer.

Fagfolk må få bruke mer av tiden sin på pasienter, ikke på unødvendig rapportering, unødvendig byråkrati eller på utdaterte tekniske løsninger.

Vi må sikre god ansvars- og oppgavedeling, fjerne tidstyver og ta i bruk tidsbesparende teknologi. Leder- og kontrollspennet må reduseres og den faglige ledelsen må være god.

Når sykehus og sykehjem bygges og oppgraderes må medarbeidernes behov ivaretas, for eksempel gjennom å ha pauserom, garderober og arbeids- og vaktrom

Og det må være hyggelig å gå på jobb, kunne ta en kaffe med kollegaene i pausen og også ha tid til faglig og etisk refleksjon og utvikling.

Alle som ønsker det må få faste hele stillinger, sykefraværet må ned og vi må teste ut og innføre mer fleksible arbeidstidsordninger som er bedre tilpasset de livene folk lever i dagens Norge.

Forskning og faglig utvikling er viktig for å gi gode behandlingstilbud, og for å rekruttere og beholde helsepersonell i vår felles helsetjeneste. Regjeringen vil derfor legge frem en handlingsplan for kliniske studier og klinisk forskning denne våren, som skal bidra til å integrere forskning i klinisk praksis. 

Det er viktig at fagfolk i spesialisthelsetjenesten har eierskap til sine arbeidsoppgaver og beslutninger som berører dem. De regionale helseforetakene og foretakene må sørge for at medarbeidere, vernetjenesten og tillitsvalgte involveres aktivt på alle nivåer, og at det legges til rette for reell medvirkning. I dette ligger at også klinikerperspektivet ivaretas på en god måte når det skal fattes beslutninger.

Ja, for å lykkes med ambisjonene våre må vi gjennomføre et medarbeiderløft, og her har jeg klare forventninger til sykehusene våre i år.

Vi er nå i dialog med alle partiene på Stortinget om Helsepersonellplan 2040. Fra regjeringens side ønsker vi en konkret og tidfestet plan for hvordan vi skal sikre nok helsepersonell de neste 15 årene. Forhåpentligvis kan vi få til dette gjennom et tverrpolitisk samarbeid på Stortinget.

En bærekraftig helsetjeneste handler også om at vi må bruke ressursene mest mulig effektivt og at vi må få mest mulig helse ut av hver skattekrone som investeres. I mange år har det skjedd omstilling, forbedring og utvikling i helse- og omsorgstjenestene våre.

Økt produktivitet handler ikke om at folk skal løpe raskere eller jobbe mer, men det handler om at vi må gjøre mer av det som skaper verdier og mindre av det som ikke skaper verdier.

Norge mye penger på helse sammenlignet med andre land, og vi har også flere ansatte i vår helsetjeneste enn mange andre land.

Vi skal også fremover bruke mye ressurser på helse. Det er nødvendig for å nå våre ambisjoner om verdens beste helsetjeneste.

Samtidig må vi hele tiden vurdere hvordan vi kan gjøre ting bedre.

Hvordan vi kan fornye, forbedre og forsterke vår felles helsetjeneste. Ikke ved at folk løper raskere, men ved at vi fjerner unødvendig dobbeltarbeid og organiserer oss smartere.

Vi vet at produktiviteten i sykehusene våre har falt sammenlignet med før pandemien. Vi snakker sannsynligvis om milliardbeløp.

Fra basisåret 2017, som indeks 100 her er basert på, steg produktiviteten forsiktig fram til 2019. Etter fallet i pandemien, har vi ikke kommet oss tilbake til samme nivå.

Dette må vi gjøre noe med.

Som en del av «Vår helse 2030» vil vi derfor lansere et eget program for mer effektiv ressursbruk. Dette arbeidet skal vi gjøre sammen med partene i arbeidslivet og i nært samarbeid med de tillitsvalgte. Det er ofte de som står i oppgavene hver eneste dag som har de beste ideene til hvordan vi kan jobbe smartere. Allerede i år skal vi frigjøre 300 millioner kroner til bedre pasientbehandling.

Vi skal levere en forutsigbar sykehusøkonomi som ivaretar både lønns- og prisvekst og demografi. Det gjør vi.

Men alt kan ikke bare handle om mer penger. Det økonomiske handlingsrommet blir mindre og vi må prioritere hardere, ikke minst som følge av at vi skal gjennomføre store forsvarsinvesteringer i årene fremover.

Derfor blir det viktigste spørsmålet hvordan vi kan få mer ut av de over 430 milliardene vi allerede bruker på helse og omsorg i året

Vi la frem en prioriteringsmelding i 2025. Et viktig mål er å bidra til økt kunnskap om prinsippene for prioritering fordi dette også er viktig for at vi kan få mest mulig helse i befolkningen.

I løpet av de to neste tiårene skal Norge bli et lavutslippssamfunn. Det betyr at 90-95 % av klimagassutslippene skal bort.

Også helsetjenesten må ta dette innover seg.

Derfor er det bra at spesialisthelsetjenesten har vedtatt felles klima- og miljømål.

De regionale helseforetakene skal redusere CO₂-utslipp med 40 prosent innen 2030, og driften skal være klimanøytral innen 2045.

Resultatene så langt viser at klimautslippene er redusert, men vi har fortsatt en vei å gå for å nå målene.

Derfor er det også viktig at vi har tydelige planer for hvordan vi skal nå utspillsmålene.

Helse Vest rapporterer, for eksempel, jevnlig på konkrete delmål, inkludert 30 prosent reduksjon i bruk av bil og 40 prosent reduksjon i bruk av fly.

Klima er et felles ansvar for alle samfunnsområder, og her er det viktig at også helse- og omsorgssektoren gjør sitt.

La meg så gå over på det tredje og siste målområdet: «I 2030 har vi en friskere befolkning og bedre beredskap – i Norge og i verden.»

Det er billigere å forebygge enn å reparere. Likevel er det reparasjon som får mesteparten av oppmerksomheten i den helsepolitiske debatten. Dette må vi endre på.

Folkehelsen og livskvaliteten i Norge er god.

Vi lever lenge og andelen friske leveår har økt. Samtidig er det noen skyer på horisonten.

For eksempel vet vi at sosiale helseforskjeller er et vedvarende problem. Personer med lav inntekt og utdanning lever i gjennomsnitt både kortere (5-8 år) og har flere helseplager gjennom livet. De som står utenfor arbeidslivet, har klart lavest selvrapportert helse.

Mange av de viktigste tiltakene for å fremme helse og utjevne ulikhet skjer utenfor helsesektoren – for eksempel innen barnehager, skoler, videre utdanning og arbeidsliv. Derfor er det viktig for regjeringen å føre en økonomisk politikk som får flere i jobb og flere ut av fattigdom.

Det siste året har vi innført markedsføringsforbud mot usunn mat og drikke spesielt rettet mot barn og unge. Vi har utvidet røykeforbudene, innført forbud mot energidrikk for barn under 16 år og fått på plass nasjonale skjermråd for å begrense barn og unges skadelige tid på mobiltelefonen.

Disse tiltakene har ikke vært uten støy og flere aktører med sterke egeninteresser har mobilisert kraftig imot.

Likevel er det riktig å gjøre. Og som en del av «Vår helse 2030» vil vi i tiden fremover ta initiativ til flere tiltak som bidrar til bedre folkehelse.

I regjeringens plan for Norge lanserer vis også et nytt samarbeidsprosjekt mellom helse og arbeid som heter «En friskere befolkning». Dette skal bidra til lavere sykefravær, høyere arbeidsdeltakelse og redusere behovet for og bruken av helsetjenester. Vi vet at det å være i arbeid er bra for helsa.

For å styrke folkehelsen må vi også satse mer på psykisk helse.

Jeg er glad for at vi ser positive resultater.

Etter en økning i selvrapporterte psykiske plager blant unge gjennom 2010-tallet, viser Ungdata-tallene fra 2025 at utviklingen hos gutter har stabilisert seg og at andelen jenter som rapporterer om psykiske plager har gått ned.

Blant eldre har psykiske plager og ensomhet også gått ned de siste tiårene, og livskvaliteten er generelt høy.

Men det betyr ikke at vi er fornøyde eller at vi skal redusere innsatsen. Snarere tvert imot.

Ventetidene skal ned, pasientene skal ha én vei inn, slik at vi unngår avvisninger og at barn, voksne og eldre blir kasteballer mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og vi skal ha lavterskeltilbud i alle landets kommuner.

Behandlingskapasiteten skal opp. Frem mot 2030 skal vil styrke det helhetlige behandlingstilbudet innen psykisk helsevern og døgnkapasiteten skal opp i tråd med det langsiktige behovet for om lag 430 flere plasser frem mot 2040. Ambulante tilbud og hjemmesykehus vil bidra til at flere kan motta behandling mens de bor hjemme. Vi styrker tilbud om rusbehandling også for barn og unge og sørger for bedre tilgang til helsehjelp for barn i barnevernet. Gjennom å mobilisere eldrekraften vil vi motvirke ensomhet og samtidig løse flere samfunnsoppgaver der det i dag mangler ressurser.

Vi skal også utvikle og ta i bruk nye og banebrytende behandlingsmetoder, blant annet gjennom å øke antallet pasienter som deltar i kliniske studier, fortsette å redusere behandlingstiden for vurdering av nye metoder, gjøre det enklere å få tilgang til og bruke helsedata og være en attraktiv samarbeidspartner for forsknings- og innovasjonsmiljøer og industri.

I sommer besøkte jeg Lviv og Kyiv. Det var sterkt å se ødeleggelsene etter russiske droner og ballistiske missiler sendt inn i barnesykehus og boligblokker.

Det var også sterkt å møte krigsskadede unge pasienter med ubeskrivelige brannskader og lemlestelser etter granater og skudd.

Den ukrainske helsetjenesten står i sin verste krise og leger, sykepleiere og andre helsearbeidere gjør det de kan for å redde liv, samtidig som de skal ta imot fødsler og behandle pasienter for helt vanlige sykdommer som vi også har her i Norge.

Vi har mye å lære av Ukraina og Ukraina har mye å lære av oss. Derfor har vi inngått et strategisk helsesamarbeid med Ukraina.

Vi har inngått en tilsvarende bilateral avtale med Tyskland og i løpet av året vil vi inngå tilsvarende samarbeidsavtaler med Frankrike og India. India er verdens mest folkerike land og den 4. største økonomien i verden.

Å samarbeide internasjonalt er en riktig prioritering når vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden 2. verdenskrig.

Vi må også forberede oss her hjemme, for vi har kun én helsetjeneste og den skal fungere i fredstid, krise og krig. Vi må forberede oss på både sannsynlige og usannsynlige scenarioer. Og i totalforsvarsåret 2026 skal helseforetakene prioritere arbeid med beredskapsplaner og forebyggende sikkerhet.

NATO og Forsvarets forventninger og planverk vil gi viktige rammer for arbeidet.

Norge er helt avhengig av et godt internasjonalt samarbeid for å sikre vår beredskap. Her kommer de bilaterale avtalene inn.

Men viktigst er likevel EU, Norden og WHO.

Regjeringen forhandler med EU om deltakelse i EUs utvidete helseberedskapssamarbeid. Under pandemien fikk vi god hjelp av EU. Når neste helsekrise oppstår, er det avgjørende at vi har en avtale, som sikrer at vi er en del av EUs felles helseberedskap og krisemekanismer.  Det er viktig for oss at når EU fremskaffer vaksiner, legemidler og medisinsk utstyr under en stor helsekrise, så er Norge og vår befolkning dekket av denne beredskapen.

Vi er nå i aktive forhandlinger. Jeg håper vi vil ha kommet betydelig nærmere et godt resultat i løpet av denne våren.

I det nordiske fellesskapet gjør vi en forskjell. Norge tar over formannskapet i Nordisk ministerråd neste år og vil her løfte beredskapssamarbeidet.

Norge spiller også en viktig rolle innen global helse.

I en tid der vi ser ledere som står tvil om legevitenskap og om forskningsbaserte vaksiner, og der finansieringen av globale helsetiltak svekkes, er det viktig at Norge står opp for det som er riktig.

Investeringer i internasjonalt samarbeid om helse handler både om solidaritet og egen interesse.

Verdens helseorganisasjon og andre globale helseinitiativ, som for eksempel den globale vaksinealliansen, er betydelig svekket etter at USA valgte å trekke ut sine bidrag.

Dette skader vår felles helseberedskap ettersom bakterier og virus ikke respekterer noen landegrenser.

Derfor skal global helse også ha en rolle i «Vår helse 2030». Norge vil jobbe for en nødvendig modernisering av WHO og den globale helsearkitekturen. Grunnleggende helsetjenester er en viktig forutsetning for utvikling i alle land, men også en forutsetning for god pandemiberedskap.

Tilbake til Pia på 35 år.

Jeg spurte henne om hvilket råd hun ville gi.

Svaret var samarbeid. Mer samarbeid.

Og Pia har rett.

Vi har fått til mye sammen i Norge.

Det er samarbeid som har gjort at vi har klart å skape en helsetjeneste som mange land lar seg inspirere av.

Vi har et av de beste utgangspunktene i verden til å få til enda mer.

«Vår helse 2030» er vår visjon for hvordan helse-Norge skal utvikles de neste årene og jeg gleder meg til vi skal realisere disse planene sammen.

For Pia, og for alle som bor og virker i landet vårt.

Takk for oppmerksomheten.