Trusselbildet i dagens Europa handler ikke bare om militære og økonomiske utfordringer. Stadige angrep på demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter gjør at selve grunnlaget for at vi kan leve frie og gode liv er under press. Utviklingen er ikke teoretisk eller fjern. Den utspiller seg her og nå.

For noen tiår siden så det ut som om det skulle bli stadig flere demokratier i verden, og at menneskerettighetene og rettsstaten var i ferd med å bli en universell norm. På 1970-tallet falt diktaturene i Spania, Portugal og Hellas. På 1980-tallet mistet kommunistregimene i Øst-Europa grepet. Land som hadde vært på den andre siden av jernteppet ble nære allierte og partnere og medlemmer i både Nato og EU. Også i Asia, Afrika og Latin-Amerika ble mange autoritære regimer erstattet av demokratiske.

De mest optimistiske gikk så langt som å mene at den vestlige demokratiske modellen var selve historiens mål.

Vi kan ha gledet oss for tidlig. I dag er demokratiet på retrett mange steder. Demokratisk tilbakegang skjer gjerne ved at illiberale krefter først vinner valg, for deretter å bruke sine flertall til å undergrave nettopp de spillereglene som gjør stabile demokratier mulig: tredeling av makten, uavhengige rettssystemer, parlamentarisk kontroll, og en åpen og fri presse. Har man store nok flertall, kan disse også brukes nettopp til å endre grunnlover slik at essensielle prinsipper forrykkes.

Demokrati og rettsstat er ikke noe man oppnår en gang for alle. Institusjonene er nødvendige, men ikke tilstrekkelige: Demokratiet må også kontinuerlig praktiseres, forsvares og forbedres. Demokrati forutsetter en demokratisk kultur.

I ruinene av annen verdenskrig ble de viktigste organisasjonene og normene som til sammen skapte den liberale verdensorden bygget opp. Vi skulle lære av erfaringene fra mellomkrigstiden, da skjøre demokratier ble feid av banen av autoritære krefter. En av disse organisasjonene var Europarådet.

Da Europarådet ble etablert i 1949 skulle medlemslandene holde hverandre til de høyeste standarder for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Den europeiske menneskerettsdomstolen fikk, innenfor sitt kompetanseområde, myndighet overordnet det enkelte medlemsstats høyesterett. Slik skulle en felles rettsutvikling sikres.

I forrige uke møttes Europarådets ministerkomité i Chişinău, Moldova. Vertslandet, en tidligere sovjetrepublikk, har vist imponerende demokratisk fremgang og styrer i dag med stø kurs mot full europeisk integrasjon. Dette skjer til tross svært omfattende forsøk fra russisk side å snu landet bort fra Europa, gjennom massive forsøk på valgpåvirking og manipulering.

Tilsvarende forsøk på innblanding avdekkes nå en rekke steder i Europa. De selverklærte illiberale kreftene har ofte sterke, utenlandske sponsorer. Rettssystemer, frie medier, valgkommisjoner og uavhengige tilsynsorganer er blitt mål for påvirkningsoperasjoner. Dette dreier seg om målrettede desinformasjonskampanjer, cyberangrep og skjulte forsøk på å undergrave tilliten til våre demokratiske institusjoner. Dette er en virkelighet som utspiller seg her og nå. Ingen av oss er immune.

Møtet i Moldova 14. mai i år var derfor ekstra viktig. Her drøftet vi veien videre for Europarådets arbeid med en ny «demokratipakt». Målet er en forsterket, felles innsats for å ta vare på våre demokratiske systemer og vår demokratiske kultur.

Mange land etablerer nå dedikerte instrumenter for å kunne møte utenlandsk påvirkning og manipulasjon. Det er riktig og nødvendig. Det er imidlertid også viktig å utvikle noen felles prinsipper for slike mottiltak. Her ligger det noen krevende dilemmaer. Hvis demokratiene skal kunne stå imot stadig mer sofistikerte forsøk på undergraving, må de bygge sterke forsvar mot denne «kognitive krigen», som Moldovas kloke president Maia Sandu kaller den.

De som vil polarisere og undergrave oss ser nettopp våre samfunns frihet og åpenhet som en svakhet de kan utnytte. Forsvaret kan gå ut på å avdekke og eksponere påvirkningsaktører, stenge falske kontoer, møte informasjonsoperasjoner med sterke mottiltak og å skape økt årvåkenhet i befolkningen. Samtidig må grepene som tas, ikke undergrave menneskerettighetene og de verdiene som skal forsvares. Hvor går for eksempel grensen mellom legitim kamp mot falske nyheter og illegitim sensur? Dette ubehagelige spørsmålet har gitt mange berøringsangst med hele problematikken.

Stadig flere medlemsland erkjenner at disse truslene har kommet for å bli, og at noe må gjøres. Og nettopp fordi det er så vanskelig, bør arbeidet forankres i den organisasjonen som besitter mest kompetanse, erfaring og troverdighet på fremmet av menneskerettigheter og rettsstat, nemlig Europarådet.

I en tid der stormakter synes å mene at makt gir rett, må vi som tilhører det demokratiske Europa ta ansvar for å sikre vår demokratiske sikkerhet like mye som vår fysiske og økonomiske sikkerhet. Her som ellers står vi sterkere sammen.