Redegjørelse om situasjonen i Middelhavet og humanitære kriser i Syria og Irak

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Statsministerens kontor

Stortinget, 30. april 2015.

President,

Jeg takker for denne anledningen til å orientere Stortinget om situasjonen i Middelhavet og om de humanitære krisene i Syria og Irak. I tillegg vil jeg invitere Stortinget til en prosess om de tre sentrale utfordringene jeg tar opp i denne redegjørelsen.

Det utspiller seg menneskelige tragedier av dramatiske dimensjoner i Middelhavet i disse dager. Flere enn 1750 mennesker fryktes å ha mistet livet i båtulykker utenfor Libya hittil i år. Det er anslått at rundt 3200 mennesker druknet på vei over Middelhavet til Europa i fjor.

Vi blir alle berørt av bildene vi ser fra Middelhavet. Bildet av fiskeren i Hellas som bar i land et lite barn som hadde druknet. Bildene av båter fullastet med mennesker som har begitt seg ut på en farefull ferd. Vi blir berørt av historiene vi hører. Enkeltskjebnene. Som den somaliske idrettsutøveren Samia Yusuf Omar, som druknet i Middelhavet på vei til å oppfylle sin drøm om å løpe i London-OL. Vi blir berørt som medmennesker. Men vi blir også berørt fordi Norge er en maritim nasjon og en stor humanitær aktør. Vi har et ansvar for å handle.

Norge bidrar betydelig – både i Middelhavet og i områdene rundt. Vi har blant annet økt vår humanitære innsats vesentlig, og vi sender nå et skip for å delta i EUs operasjon i Middelhavet. Summen av det vi bidrar med vil redde liv og lindre nød.

Men det må understrekes at dette er en sammensatt krise, som forutsetter samarbeid og samhandling bredt, ikke minst med EU. Krisen i Middelhavet henger sammen med den humanitære krisen i Syria, så vel som med en rekke andre konflikt- og nødsituasjoner i Midtøsten og Afrika.

Vi må ikke forenkle situasjonen i Middelhavet. Det er en kompleks situasjon der en blandet gruppe mennesker, både migranter og flyktninger, drar fra sine hjemland. Mange flykter fra krig og konflikt. Andre forsøker å forlate et liv i fattigdom, og søker et bedre liv for seg og sin familie. 

Ikke siden andre verdenskrig har så mange mennesker vært på flukt.

I fjor anslo FN at 40 % av de som la ut på den farefulle ferden over Middelhavet kom fra Eritrea og Syria. Så langt i år har de fleste kommet fra Gambia og Senegal, etterfulgt av Somalia, Syria og Mali. Men dette endrer seg fra år til år og fra måned til måned. Trenden er likevel klar: det blir stadig flere som forsøker å komme seg til Europa.

 

President,

Middelhavet bringer Afrika, Midtøsten og Europa sammen.

Flesteparten av båtene som i dag legger ut mot Europa starter ved Libyas kyst.

Dagens konflikt og myndighetsvakuum i Libya gir rom for kriminelle nettverk og menneskesmugling. Dagens konflikt innebærer også at mange fremmedarbeidere og migranter som er strandet i Libya, ikke ser noen annen utvei enn å reise over Middelhavet.

Å jobbe for en politisk løsning på konflikten i Libya er derfor viktig. Regionale og eksterne aktører må sammen støtte opp om moderate krefter på begge sider.

Samtidig må vi ikke glemme at det er andre ruter til Europa, som blant annet går via Spania og Hellas. Også her er det store mørketall.

Situasjonen i Sahel-området i nordlige Afrika er preget av en kombinasjon av ekstrem fattigdom, mangel på framtidsutsikter for en sterkt voksende ung befolkning og svak myndighetskontroll over store landområder.

Dette bidrar til at migrasjonen øker, samtidig som slike forhold gir organisert kriminalitet, smugling og terrorisme et stort spillerom. Langvarige etniske motsetninger bidrar til å forsterke ustabilitet og usikkerhet. Kriminalitet, terrorisme, ekstremisme og voldelig opprør kan være gjensidig forsterkende.

 

President,

I møte med disse sammensatte krisene, tar Norge ansvar sammen med FN-systemet og EU.

Norske skip og sjøfolk og norske hjelpeorganisasjoner gjør og har gjort en formidabel innsats i Middelhavet. De har reddet mange liv. I følge Rederiforbundet deltok norskregistrerte og norskkontrollerte skip i om lag 30 redningsoperasjoner i Middelhavet i 2014. Disse bidro til å redde om lag 5000 mennesker. Totalt sett reddet den kommersielle skipsfarten om lag 42 000 mennesker på vei over Middelhavet i fjor. 

Dette arbeidet er krevende, men det går inn i en lang norsk tradisjon for godt sjømannskap. Jeg ønsker å berømme deres innsats.

Jeg vil også anerkjenne det engasjementet vi har sett fra redere, Redningsselskapet og andre frivillige organisasjoner den siste tiden. Det er positivt at så mange ønsker å bidra ved å tilby skip og annen støtte. Mange frivillige organisasjoner står i frontlinjen i møte med disse humanitære krisene. Regjeringen verdsetter høyt samarbeidet med norske organisasjoner. De gjør en helt uvurderlig jobb med tiltak for å hjelpe, og ved å skape oppmerksomhet om krisene.

Mulige bidrag fra Redningsselskapet vil bli tilbudt Frontex i dag. Det er viktig at innsatsen er godt koordinert med andre internasjonale tiltak.

Europa har et felles ansvar i denne innsatsen. Norge skal ta vår del av ansvaret. Vi bidrar allerede med personell i Frontex sine fellesoperasjoner i Middelhavet. Vi er en stor bidragsyter til finansieringen av Frontex. Regjeringen vil øke bidragene til Frontex og andre relevante tiltak i Middelhavet i revidert nasjonalbudsjett. 

Regjeringen styrker nå den norske innsatsen i Middelhavet ved å sende et skip og mannskap til den sivile grensekontrolloperasjonen Triton. Vi har tilbudt Frontex et fartøy så snart EU har behov for det. Vi startet dialogen med EU før de siste ukers tragedier, da det fortsatt var få land som stilte bidrag til Triton. I daværende operasjon signaliserte Frontex at de manglet et skip fra 1. august, men i dialog med EU har vi nå fremskyndet bidraget for å stille opp så raskt som mulig.

Innbydelsen til å inngi tilbud på skip er sendt ut, og fristen er satt til mandag 4. mai. Forsvaret og Forsvarsdepartementet bistår Justis- og beredskapsdepartementet i raskt å vurdere hvilket tilbud man ønsker å benytte seg av. Skipet må ha de riktige egenskapene for å kunne ivareta oppgavene innen grensekontroll og støtte i søk- og redningsoperasjoner. Vi bemanner det sivile fartøyet med personell med medisinsk kompetanse og med personell fra politiet og Forsvaret. Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet er godt i gang med å rekruttere dette personellet.

Triton er en grensekontrolloperasjon, men i realiteten har de også søk- og redningsaksjoner utenfor det definerte operasjonsområdet for Triton. Blant annet har det islandske kystvaktskipet «Tyr» operert i Libyas søk- og redningsområde under flere redningsaksjoner.

Flere skip til Triton vil bety økt kapasitet. Et norsk havgående skip vil bli et av de mest omfattende enkeltbidragene i Triton så langt. Det vil utvilsomt bidra til å redde liv.

Regjeringen vil overfor EU understreke at Triton må ha den kapasitet, det mandat og det operasjonsområde som er nødvendig for å redde liv i Middelhavet.

Videre vil vi bidra til bedre kontroll av personer som ankommer Schengen-området. Migrantene som tas hånd om på havet vil ilandsettes i Italia eller på Malta, for videre ivaretakelse og kontrollprosedyrer.

Det er viktig å skille mellom de som har et reelt beskyttelsesbehov og andre migranter. Det er beskyttelsesbehovet som avgjør hvem som får opphold i Norge. Vi må også samarbeide om å sikre retur av dem som ikke har krav på beskyttelse på en trygg og effektiv måte. Dette er viktig for å opprettholde tilliten til asylinstituttet.

 

President,

Vårt samarbeid med EU er en viktig del av den norske responsen på krisen i Middelhavet.

Vi er, som et Schengen-land, direkte berørt av EUs håndtering av migrasjonsutfordringen. Europas urolige nabolag er vårt nabolag. Middelhavet er også vårt grensehav.

Norsk migrasjonspolitikk er sterkt påvirket av europeisk samarbeid på feltet, både i og utenfor Schengen. Her er det behov for sterkere europeisk samordning.

Jeg er derfor glad for at EU nå setter situasjonen i Middelhavet høyt på sin politiske dagsorden. I forrige uke ble det avholdt et toppmøte mellom stats- og regjeringssjefene i EU. Statslederne ble da enige om en tredobling av midlene til de to operasjonene Triton, utenfor Italia og Malta, og Poseidon, utenfor Hellas. Det er positivt og nødvendig.

EU-lederne ble enige om å styrke nærværet til sjøs, bekjempe menneskesmuglerne, hindre illegale migrasjonsstrømmer og å fordele ansvaret bedre. Jeg mener dette er viktig. Det er et felleseuropeisk ansvar, og det er viktig at ikke ytterlandene i Schengen blir stående alene med utfordringene.

Jeg sendte i forrige uke brev til EU-presidentene, hvor jeg uttrykte at Norge ønsker et enda tettere samarbeid med EU i denne saken. Vårt bidrag med et havgående fartøy ble godt mottatt.  Norge står beredt til å bidra mer. Vi har også bidratt til innsatsstyrken Task Force Mediterranean, som ble etablert etter ulykken ved Lampedusa i oktober 2013. Vi vil ha en dialog med EU fremover om hvilke ytterligere bidrag som kan avhjelpe situasjonen.

Videre bidrar vi også betydelig gjennom EØS-midlene. Hellas har hatt stor tilstrømming av migranter. 21 millioner euro av EØS-midlene til landet er blitt brukt til å styrke asylsakbehandlingen og andre migrasjonstiltak. Det kan være aktuelt å styrke støtten til migrasjonstiltak i neste periode for EØS-midlene. Norge deltar også i EUs regionale utviklings- og beskyttelsesprogram, og bidrar til tiltak for syriske flyktninger i nabolandene.

 

President,

Vi må også se mer helhetlig på denne utfordringen og ta tak i de underliggende årsakene.

Vi vektlegger å håndtere de grunnleggende årsakene til flukt og migrasjon gjennom støtte til utvikling og økonomisk vekst, gjennom målrettet arbeid for å styrke respekten for menneskerettighetene og gjennom fred og forsoningsarbeid.

Utvikling og fattigdomsbekjempelse er avgjørende for at mennesker finner livsgrunnlag og opplever at de har en framtid i egne hjemland.

Vi ser derfor migrasjon i sammenheng med utviklingssamarbeidet i sentrale opprinnelsesland, hvorav flere er blant regjeringens fokusland for utviklingssamarbeid, slik som Somalia og Mali. Både her, og i andre land i Afrika og i Midtøsten, bruker vi langsiktig utviklingsbistand for å bidra til stabilisering av regionen gjennom støtte til inkluderende politiske prosesser, helse- og utdanningstiltak og økonomisk utvikling.

I Somalia inkluderer dette blant annet støtte til gjenoppbygging, godt styresett, kapasitetsbygging, forebygging av humanitære katastrofer samt fred og forsoning. I Mali har vi blant annet fokus på utdanning, helse, lokaldemokrati og arbeidet med styrking av menneskerettigheter, herunder kvinners rettigheter. Og vi støtter aktivt opp om fredsprosessen i landet.

Regjeringen har også styrket sitt engasjement overfor Sahel-området for øvrig. I møte med utfordringene i Sahel må vi sammen med andre - som EU, FN og Den afrikanske union - gjøre mer. Dette er et felles internasjonalt ansvar.

De siste årene har vi arbeidet for å få afrikanske land og Den afrikanske union mer engasjert i kampen mot menneskehandel og irregulær migrasjon. Arbeidet springer ut fra vår støtte til Den afrikanske union og de fire afrikanske landene Egypt, Sudan, Etiopia og Eritrea i å bekjempe menneskehandel. Det er viktig at afrikanske land deltar i dette arbeidet sammen med Europa.

Situasjonen i Eritrea har ført til en massiv flukt fra landet, som har vært økende de siste årene. Eritreere er nå en av de største gruppene som drar over Middelhavet. Også i Norge har vi mottatt mange asylsøkere fra Eritrea. I 2013 kom 3260 til Norge, og i 2014 kom det 2900.

 

President,

Menneskesmuglere sender migrantene ut på åpent hav, i overfylte og ustabile båter, ofte uten nok drivstoff til å nå Italia. Det skal lite til for at slike farkoster velter eller synker.

Da jeg besøkte den italienske kystvakten i fjor, fikk jeg beskrevet hvordan menneskesmuglere sender skjøre båter ut på Middelhavet, utstyrt kun med et telefonnummer til den italienske kystvakten og med beskjed om å ringe dem så snart båten var utenfor libysk territorialfarvann. Mange av båtene var i alt for dårlig stand til å klare turen over til Europa. Det var en beretning om kyniske menneskesmuglere som utnytter mennesker i en særlig sårbar situasjon på det groveste. Siden da har situasjonen forverret seg ytterligere.

Overfarten over Middelhavet er ofte siste etappe på en farefull ferd. Vi vet ikke hvor mange som dør i Sahara eller i ørkenen i Sudan eller Libya.

Norge finansierer informasjonskampanjer i transitt- og opprinnelsesland for å øke bevisstheten om hvor farlig det kan være å migrere illegalt. Vi har nå kampanjer i Somalia og Sudan nettopp for å forebygge migrasjonen videre. Som et alternativ til den farefulle reisen over Middelhavet, støtter vi også programmer i regionen som tilbyr retur og reintegrering i hjemlandet.

Likevel drar mange. Vi vet at kriminelle nettverk tjener store penger på smuglerrutene. I følge en rapport fra FN, utgjorde menneskesmuglingen fra Libya en industri verdt 170 millioner dollar i fjor. Disse nettverkene smugler ofte også narkotika og våpen. De blir stadig mer profesjonelle. Mange av dem som smugles blir utsatt for overgrep, tvangsarbeid og slavelignende forhold. Flere holdes også kidnappet mot utbetaling av løsepenger.

Smuglingen rammer i første rekke ofrene. Samtidig kan profitten fra smuglingen være med på å finansiere militser og terrororganisasjoner i Sahel og Nord-Afrika. I tillegg til å spille en avgjørende rolle i å smugle mennesker over Middelhavet, er de med på å destabilisere allerede svake stater. Det er derfor også en sikkerhetspolitisk utfordring.

Regjeringen vil i juni legge frem en melding til Stortinget om globale sikkerhetsutfordringer. Meldingen legger særlig vekt på hvordan organisert kriminalitet svekker stater og hvordan dette finansierer terror- og opprørsgrupper.

Vi må sette inn målrettede tiltak mot kriminelle nettverk. Vi vektlegger forebygging, men også økt og spisset innsats mot organisert kriminalitet innen etterretning, politi og rettsvesen. Organisasjoner som Interpol, Europol og FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) er særlig relevante. Støtten til UNODCs bredere arbeid mot organisert kriminalitet økes fra 26 til 40 millioner kroner allerede i år. I stortingsmeldingen vil regjeringen foreslå å etablere et bistandsprogram mot organisert kriminalitet. I sum innebærer dette en betydelig styrking av bidraget til det internasjonale arbeidet mot organisert kriminalitet.

 

President,

I Midtøsten ser vi en region som er preget av konflikt, ustabilitet, lovløshet og regimekollaps i flere land. Regionen preges av dype politiske og religiøse motsetninger. Vi ser dette i land som Syria, Irak, Libya og Jemen. Det er en svært krevende situasjon for verdenssamfunnet å håndtere, og det er ingen umiddelbar løsning på disse utfordringene.

Borgerkrigen i Syria har ført til en av de største humanitære krisene vi har sett etter andre verdenskrig. Konflikten er nå i sitt femte år.

Det som startet som demonstrasjoner for demokrati og frihet, har utviklet seg til en krigssituasjon hvor et brutalt regime kjemper mot en splittet væpnet opposisjon.

Situasjonen er ytterligere komplisert fordi regionale aktører fortsatt ser seg tjent med å bruke Syria som arena for å fremme egne interesser. Selv om FNs spesialutsending for Syria arbeider for å få konflikten inn på et politisk spor, har den manglende handlekraften til FNs Sikkerhetsråd bidratt til at vi fortsatt er langt unna en løsning.

Siden konflikten i Syria brøt ut i 2011 har mer enn fire millioner flyktet til nabolandene og Egypt. 7,6 millioner er internt fordrevne. Flertallet av den gjenværende befolkningen i Syria – hele 12,2 millioner - er avhengig av humanitær støtte.

Mange av disse befinner seg i områder der hjelpeorganisasjoner har liten eller ingen tilgang.

Sivilbefolkningen er fanget mellom et regime som bomber boligområder, skoler og sykehus, og en rekke ulike væpnede grupper, som blant annet ISIL, som begår overgrep, henretter, misbruker og fordriver minoriteter.

Konflikten i Syria skapte videre et maktvakuum som ga terrororganisasjonen ISIL rom til å vokse i Syria og Irak. ISILs erobring av store deler av vestlige og sentrale Irak har skapt en humanitær og politisk krise.

Situasjonen i Syria og Irak truer derfor stabiliteten i hele regionen. Og fremmedkrigene – kombinert med ISILs ekspansjon og alliansebygging - er en økende trussel, også i andre deler av verden.

I Irak vil det norske militære treningsbidraget til den internasjonale koalisjonen snart være på plass.

 

President,

FN har i år bedt verden bidra med 59 milliarder kroner for å imøtekomme de humanitære behovene i Syria og naboland. Kun 16 % av FNs appell for Syria er dekket så langt i år. Økte bidrag er nødvendig. 

Vi lever i en tid med et stort press på de humanitære budsjettene. Regjeringen har systematisk prioritert å øke bevilgninger til humanitær bistand siden den tiltrådte. I budsjettet for 2015 økte vi bevilgningene med nesten en halv milliard kroner.

Det påligger Norge et ansvar å bidra til å lindre den humanitære situasjonen for flyktninger og resten av sivilbefolkningen i Syria.

Norge er allerede en av de aller største giverne til Syria-krisen – vi er den syvende største nasjonale giveren i absolutte tall og den nest største giver per innbygger. Bare Kuwait gir mer.

Regjeringen vil i revidert nasjonalbudsjett øke støtten til humanitær innsats og utviklingsaktiviteter i Syria og nabolandene med 250 millioner kroner, slik at den totale norske støtten i år blir på 1 milliard. Støtten går blant annet til mat, helse, husly, utdanning, vann og sanitære tjenester. Med dette vil Norge ved utgangen av 2015 ha bidratt med nesten 3 milliarder kroner i bistand til Syria og regionen siden borgerkrigen startet.

Med den nye økningen kan vi for eksempel hjelpe 250 000 mennesker med matvarestøtte og nødhjelp inne i Syria gjennom Røde Kors og Røde Halvmåne i et helt år eller gi 125 000 mennesker matvarestøtte i Syrias naboland. Eller vi kan gi over 53 000 barn og ungdom i Libanon utdanning. Eller vi kan gi syriske flyktninger i vertsamfunn i for eksempel Jordan og Egypt full stønad i ett år.

Vårt felles mål må være å hjelpe flest mulig med den innsatsen vi yter. Det betyr at vi tar imot mange syriske flyktninger til Norge. Men vår innsats når enda flere gjennom den bistanden vi yter i Syrias nærområder, hvor den største delen av flyktningene befinner seg.

Samtidig er flyktningkrisen er en enorm belastning for regionen. Foruten Irak er situasjonen spesielt alvorlig i Jordan og Libanon, hvor hver fjerde innbygger nå er syrer. Også i Libanon og Jordan blir norske midler brukt til blant annet å sikre husly og skolegang.

Barna er Syrias framtid, men også de som blir både hardest rammet av konflikten. Minst 150 millioner skal derfor gå til utdanning og beskyttelsestiltak for barn.

I Irak har mer enn 5 millioner mennesker behov for nødhjelp. Minst 2,7 millioner er internt fordrevne. Fluktmønstre følger konfliktbildet. Bare de siste to ukene har 114 000 mennesker flyktet fra Ramadi-området som følge av ISILs offensiv der. Den humanitære tilgangen til ISIL- kontrollerte områder er meget begrenset. Derfor er også den humanitære innsatsen skjevt fordelt. Det er avgjørende at den humanitære innsatsen til Irak også når flest mulig. Vi har satt av 120 millioner kroner til bidrag i Irak i år. 

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) gir assistanse og beskyttelse både til flyktninger som krysser grenser og internt fordrevne personer inne i Syria. Den mest utsatte og sårbare gruppen er internflyktningene i Syria. Det er der behovene er størst, og der UNHCR har dårligst budsjettdekning.

Som en del av vår humanitære bistand til Syria-krisen, har regjeringen besluttet å sette av minst 130 millioner kroner til UNHCRs arbeid inne i Syria og for flyktninger i nabolandene i år.

Forrige uke styrket vi vår humanitære innsats med 50 millioner for å bidra ytterligere til å forebygge at mennesker legger ut på den farefulle ferden over Middelhavet. Støtten vil kanaliseres gjennom UNHCR, Flyktninghjelpen og den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). Den vil dermed komplimentere den humanitære støtten vi allerede gir til Sahel, Afrikas horn, så vel som Syria og nabolandene. Det å bistå sårbare grupper står helt sentralt i norsk humanitær bistand.

 

President,

Vi skal ta vår del av ansvaret for at personer som trenger det får beskyttelse.

UNHCR har bedt det internasjonale samfunnet å ta i mot 30 000 syriske flyktninger i årene 2013 og 2014 og ytterligere 100 000 syriske flyktninger for årene 2015 og 2016. Det er gitt tilsagn om mottak av 86 000. Det gjenstår nå behov for tilsagn på ytterligere 44 000 flyktninger for at måltallet skal nås. De færreste land har gitt tilsagn for 2016 enda, men det er klart at behovet for gjenbosetting er betydelig bedre dekket enn behovet for humanitær bistand i Syria og i nærområdene.

Norge var et av de landene i Europa som tok imot flest kvoteflyktninger fra Syria i fjor – rundt 1000. Gjennom budsjettavtalen for 2015 har Stortinget besluttet å ta 1500 kvoteflyktninger fra Syria og Norge er med det blant landene som overfører flest syriske flyktninger. I februar valgte man ut de første 500 flyktningene. Arbeidet fortsetter i nært samarbeid med UNHCR.

I den forbindelse vil jeg fremheve at regjeringen, i tråd med tilleggsavtalen på asyl- og innvandringsfeltet med KrF og Venstre, har doblet antallet kvoteflyktninger med særlige medisinske behov fra 2014 til 2015. Det er krevende å hjelpe denne gruppen i nærområdene og derfor har dette vært en viktig prioritet for regjeringen.

Regjeringen vil i revidert nasjonalbudsjett tredoble antallet kvoteflyktninger med særlige medisinske behov i 2015 i forhold til i 2014.

Helse- og omsorgsdepartementet har i dag bedt Helsedirektoratet vurdere hvordan Norge kan bidra til forsterket helsehjelp til flyktninger fra Syria både i Libanon og Jordan, og eventuelt i Norge.

I debatten om hvor mange kvoteflyktninger Norge skal ta imot må vi stilles oss to viktige spørsmål. Er det å motta flere flyktninger til Norge det viktigste vi nå kan bidra med for å hjelpe den syriske befolkningen på flukt? Og hvor mange flyktninger vil norske kommuner klare å bosette i tiden som kommer?

Til det første: Kostnadene for bosetting av 1000 flyktninger er beregnet til rundt én milliard kroner over en fem-årsperiode. Det innebærer at i stedet for å bosette én flyktning i Norge, kan vi hjelpe 14 flyktninger i leire eller 27 flyktninger utenfor leire i regionen. Dette er ingen eksakte størrelser, men gir en indikasjon. Det innebærer at det må diskuteres om det er riktig å øke antallet kvoteflyktninger eller om vi skal prioritere å hjelpe enda flere krigsrammede familier på en annen måte.

Og til det andre spørsmålet knyttet til bosetting: I år er det behov for å bosette flere enn 13 300 flyktninger i Norge og kommunene har så langt i år meldt at de kan bosette 8 100 flyktninger. Med mindre kommunene sier seg villig til å bosette flere, vil det ved utgangen av året være mer enn 6 800 flyktninger med oppholdstillatelse i mottak som venter på bosetting. Om lag 1 000 av disse er asylsøkere fra Syria. Skulle vi starte neste år med et så stort etterslep, vil det i 2016 være behov for å bosette flere enn 14 000 flyktninger, inkludert overføringsflyktninger. Jeg vil understreke at en økning i kvoten vil komme i tillegg til dette.

Kommunene har vist til mangel på egnede boliger, manglende kapasitet i introduksjonsprogrammet og et for lavt integreringstilskudd som årsak til at de ikke får bosatt flere flyktninger. Regjeringen har lyttet til dette og har derfor styrket kommunenes muligheter til å bosette det høye antallet flyktninger som allerede venter i norske mottak. Integreringstilskuddet for enslige voksne ble økt fra 666 800 kroner til 717 600 kroner i 2014 og ytterligere til 746 200 kroner i 2015. Tilskuddet utbetales over fem år. Fra regjeringens side har vi samlet økt integreringstilskuddet med 300 millioner kroner siden vi tiltrådte. I tillegg mottar kommunene et eget tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Vi har også økt Husbankens tilskudd til utleieboliger i vår periode. Tilsagnsrammen er økt med til sammen 180 millioner kroner.  Det betyr at det kan gis tilsagn til om lag 1 200 flere utleieboliger. For å bidra til økt bosetting, vil regjeringen i revidert nasjonalbudsjett komme tilbake med tiltak som vil øke antallet utleieboliger.

I en situasjon hvor kommunene ikke bosetter nok flyktninger til å dekke behovet, vil en vesentlig økning i antallet overføringsflyktninger føre til en betydelig økning i ventetid for flyktninger som skal bosettes fra mottak. I dag er gjennomsnittlig ventetid fra vedtak om opphold til bosetting over 9 måneder, noe som allerede er langt over målet om at alle skal bosettes innen 6 måneder.

Slik situasjonen er i Syria og nærområdene i dag, er det vanskelig å se for seg at Norge kan tilby en midlertidig kollektiv beskyttelse for flyktninger fra Syria, slik vi gjorde for flyktningene fra Bosnia-Hercegovina og Kosovo under krigene der. For kosovarene ble situasjonen i hjemlandet raskt løst og for mange ble midlertidigheten gjennomført. For bosnierne fortsatte konflikten så vidt lenge at de midlertidige tillatelsene ble gjort varige. Det samme vil høyst trolig være situasjonen for flyktninger fra Syria. De vil derfor trenge en varig bosettingsløsning i Norge og bør behandles som ordinære kvoteflyktninger. Tilknytningen personer får til Norge – eksempelvis illustrert ved situasjonen for de lengeværende asylbarna, viser at en midlertidig bosetningsløsning vil være krevende. Kommer de syriske flyktningene til Norge må de få mulighet til å bli integrert og ha rettigheter som flyktninger. Sannsynligheten er stor for at de vil bli i Norge på permanent basis.

 

President,

Det er en løpende dialog mellom staten og kommunene om rammebetingelsene og hva som skal til for at kommunene kan bosette enda flere flyktninger.

For å skaffe til veie et beslutningsgrunnlag for hvorvidt Norge skal ta i mot flere kvoteflyktninger, sendte barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne et brev til samtlige kommuner i forrige uke for å undersøke om kommunene har mulighet til å øke  bosettingskapasiteten ytterligere i 2015 og 2016.  Hun har bedt om svar innen 27. mai, altså om en knapp måned. Denne informasjonen vil være viktig når det skal fattes beslutning på nasjonalt nivå om hvordan Norge kan bidra.

Regjeringen har bedt kommunene om opplysninger om hvor mange ekstra flyktninger de kan ta. Vi imøteser også alle bidrag fra partiene på Stortinget for å få til en raskere bosetting ute i kommunene.

 

President,

Vi må ikke undervurdere kompleksiteten i disse utfordringene.

Norge kan selvfølgelig ikke løse dette alene. Det er derfor viktig at flere land øker sin innsats. Samtidig må vi intensivere vårt samarbeid med bl.a. EU. 

Omfanget av tragedien i Middelhavet viser at tiltak som Frontex sine operasjoner, styrket grensekontroll og gjenbosetning i Europa for enkelte, kan avhjelpe noe.

Tragediene i Middelhavet angår og berører oss alle. Regjeringen vil ha en bred tilnærming i det videre arbeidet.

Vi vil fortsette det gode samarbeidet med de frivillige organisasjonene.

Vi vil bekjempe menneskesmugling og organisert kriminalitet.

Vi vil bistå med skip og er åpen for annen innsats, som vil kunne bidra til å redde liv i Middelhavet.

Vi vil fortsette å styrke den humanitære innsatsen og vi gir tilsammen 1 milliard kroner til humanitær innsats og utviklingsaktiviteter i Syria og nabolandene i år.

Vi vil bidra i Irak.

Vi vil arbeide langsiktig med støtte til utvikling, mot de underliggende årsakene til migrasjon og flukt.  Dette gjør vi i nært partnerskap med andre land.

Vi vil sikre at asylinstituttet ivaretar de som er utsatt for forfølgelse og at de som ikke har et beskyttelsesbehov returnerer til sine hjemland.

 

President,

Regjeringen vil på denne bakgrunn invitere Stortinget til en prosess i forbindelsen med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett knyttet til de tre sentrale utfordringene jeg har tatt opp i denne redegjørelsen:

  • Norges bidrag til krisen i Middelhavet
  • Behovet for mer nødhjelp til Syria og nærområdene
  • Ambisjonsnivået for mottak av kvoteflyktninger i 2016.

Vårt mål er å finne løsninger på disse utfordringene som kan gi grunnlag for bred politisk tilslutning.