Sjekket mot framføringen (utdrag, transkribert)

Tusen takk for hyggelige ord. Det er fantastisk godt å være her. Jeg har blitt invitert hit til Litteraturhuset i Fredrikstad flere ganger – men det har aldri latt seg gjøre. Og derfor synes jeg det er veldig hyggelig å komme hit nå – og også møte mange kjente.

Omstilling

Jeg har hatt en spennende dag. Først – så har jeg besøkt Sykehuset Østfold Kalnes, med Jan Christian (Vestre). Så var jeg på høyskolen i Halden og møtte unge på ‘teknologi-sommercamp’, og så var vi innom bedriften Paxter i Sarpsborg. Og nå er det Fredrikstad – og byens evne til å stå i omstillinger som jeg har lyst til å anerkjenne, her på grensen til det store Europa, hvor det skjer utrolig spennende ting. Jeg har vært ute på Øra Industriområde mange ganger. Vi er i det som er Norges sirkulære økonomi-sentrum. Nå er det jo også et slikt ‘Centre of excellence’ (NCCE) som ligger der.

Og jeg har derfor ofte brukt dette eksempelet med Hydrovolt. Hydro har gått foran og bygget opp en bedrift, basert på en bedrift i omstilling, som i dag resirkulerer bilbatterier til elbiler. Og jeg visste ikke dette – men jeg kom dit sammen med noen kolleger – og hørte da at fram til nå så brenner man utbrukte bilbatterier til elbiler. Samferdselsministeren, Jon-Ivar (Nygård), og vi vet jo at et bilbatteri til en elbil er ikke som det gamle bilbatteriet i bensinbil. Det er kjempestort, og det blir brent i dag. Så kom den idéen opp om at man kunne plukke det fra hverandre og resirkulere 95 %. Dette kan Norge gjøre fordi vi var tidlig ute med elbiler og nå begynner en del elbiler å komme til det punktet at de skal skrotes. Og det kan de ute på Øra; ta batteriet fra hverandre og bruke det til resirkulering – det er fantastisk.

De fikk litt støtte fra Innovasjon Norge, og Hydro gikk inn med penger, og nå er de oppe og går. Og fordi de var tidlig ute så kan bedriften også satse, ved å etablere tilsvarende i Frankrike og andre steder. Dette er nyskaping på høyt nivå og det synes jeg var utrolig spennende å se da jeg var der – ja, til å komme i godt humør av.

Trygghet

Vi går til valg på overskriften «Trygghet for framtida». Dette slagordet har vært oppe i ulike sammenhenger før. Men jeg mener det er et slagord som treffer den tiden vi er i nå – fordi det er mye utrygghet. Vi har vært igjennom en utrygg periode. Og folk føler på – i alle fall gjør jeg det – når du legger deg om kvelden og våkner om morgenen – at verden der ute er ugrei.

Vi har også bred oppslutning om dette utsagnet: Det viktigste i livet må være det viktigste i politikken. Nå er jeg også veldig glad for at det er en del viktige ting i livet som ikke politikken skal bry seg om. Det er også en viktig respekt-grense. Men de oppgavene vi skal gjøre, det er å ta tak i reelle problemer i folks liv og bidra til løsninger. Og vi skal ta tak i muligheter for folk og bidra til at de realiseres. Begge deler. Det er der vi skal være. Og det er dette vi snakker om nå: Trygghet for framtida og politikk for det som virkelig betyr noe.

Så er det tre ting det faller lett for en politiker å snakke om – og særlig når du har sittet fire år i regjering. Og Jon-Ivar og jeg er de eneste to i denne regjeringen som er på akkurat de samme postene som da vi begynte. Og det er: Du har lyst på å snakke om det vi har gjort, og så snakke om det vi har begynt å gjøre, og snakke om det som står på spill. Men det er en tendens til at vi politikere liker veldig godt det første – å snakke om det vi har gjort. Og vi har gjort mye. Lista er lang, og hvis vi har tid, så kan vi snakke veldig mye av det. Men i møtet med velgerne – dere er jo opptatt av hva vi har tenkt å gjøre.

Så her står vi nå; dette er hovedprosjektet som vi har jobbet med gjennom i disse turbulente årene – hvor vi fikk pandemien tilbake, strømprisene begynte å gå, renten begynte å gå, inflasjonen kom tilbake, krig i Europa – ja, ingenting av dette så vi i valget i september 2021 – men det kom. Men vi skal bruke denne tiden framover til å snakke om det vi har tenkt å gjøre de neste fire årene. Vi ‘pensjonerer’ oss ikke nå og sier at vi har gjort jobben vår og det er ikke noe mer å gjøre. Vi har store ting vi skal gjøre – som er nødvendige. Og så er det viktig å snakke om hva som står på spill. For jeg kan ikke huske at jeg har vært med på et valg hvor det er et tydeligere retningsvalg enn det det står om nå.

Trygg økonomisk styring

Når vi snakker om trygghet for framtiden, så handler det om fem ting. For det første: trygg økonomisk styring. Det er et beinhardt arbeid, folkens. Vi har kommet oss gjennom denne perioden med bare 2 % arbeidsledighet, altså registrerte arbeidsledige hos NAV. Bedriftene våre setter rekorder i omsetning, i overskudd og i investeringer. De investerer mer og de eksporterer 50 % mer.

Det er tall som man kan lese hos SSB. Og så får vi møte en høyreside som sier at det finnes ingen investeringslyst og det er etableringsfrykt og dere er gründerfiendtlige. Vel, det er litt flere nyetableringer per måned nå enn under den forrige regjeringen. Og det er litt færre konkurser.

Og så er 150 000 flere kommet inn i jobb. Åtte av ti i privat sektor. Jeg synes det er bra at det også kommer folk inn i offentlig sektor, for det er jo for eksempel politi, sykehus og forsvar. I denne regjeringen er det flere som har kommet ut i private bedrifter enn under den forrige regjeringen. Det er hovedbildet av økonomien vi går inn i. Vi har store oppgaver foran oss – og vi står i omstilling. Det viktigste er å ha trygg økonomisk styring, få prisstigningen ned og kjøpekraften opp.

Bare ett lite minutt til om det. Dere har hørt oss si at folk skal få bedre råd. Men så møter jeg noen som sier at: Har dere ikke større visjoner enn det? Verden er større enn bare det å skulle få bedre råd. Og svaret på det er – ja. Men det som er viktig, det er at hvis folk som går på jobb, kjører buss, jobber på sykehjemmet eller sitter på et kontor, og opplever år etter år, at de sitter igjen med mindre for å gjøre den samme jobben, da ryker et eller annet i samfunnskontrakten. I USA så har arbeiderklassen og middelklassen knapt hatt kjøpekraftforbedringer siden 1970-tallet, mens eliten har dratt ifra, på toppen. Det er en av grunnene til at det landet ser ut som det gjør.

Men nå har vi fått inflasjonen ned – og husk: Vi tok over et budsjett for 2022 som spådde en prisstigning på 1,3 % og så det ble 7 %. Det var det som skjedde etter pandemien. Nå har vi fått den ned igjen. I fjor hadde vi den største kjøpekraftforbedringen på ti år. Og i år øker kjøpekraften videre fordi partene forhandler om en lønn som ligger over prisstigningen. Sånn skal det være. Og nå begynner renten å gå ned. Derfor er det viktig med trygg økonomisk styring.

Så har vi også i denne tiden vært opptatt av å si at velferdsstaten ikke er til pynt – men til bruk. Derfor har barnehagene gått ned i pris. Fra 1. august koster det bare 1 200 kroner for en plass, ned fra over 3 000 kroner. Altså for hver måned. Skolefritidsordningen, 1., 2. og 3. klasse er gratis. De fire-fem ungene som måtte gå hjem etter at skolen var over, fordi de ikke hadde noen plass, kan nå gå dit og være med de andre.

Studentene har fått bedret sin økonomi, pensjonistene har fått oppgjør som går i pluss, vi har økt bostøtten og en rekke andre ting, og rettet opp mange av de usosiale kuttene som var. Og fra 1. oktober så kommer norgesprisen for strøm. Det er et tilbud. Du kan velge om du vil tegne norgespris for 40 øre kWh pluss moms, eller om du vil ha ordningen som i dag med at du får strømstøtte hvis den går over en viss pris.

Slik har vi brukt mulighetsrommet vårt for å gi trygghet for økonomien. Det er da jeg blir veldig urolig for en politikk hvor man skal pøse inn mer oljepenger og skape økt usikkerhet og utrygghet. Trygg økonomisk styring er viktig.

Barn, unge og skole

Så – punkt nummer to: Trygghet for barn og unge. Nå skal jeg ta en liten parentes:

Da jeg begynte å bli interessert i politikk, så synes jeg det ofte var slik i Norge at hvis unge mennesker skulle ‘yppe’ seg litt, så kritiserte de de eldre for å ha laget for ‘rause’ ordninger for seg selv. Og de eldre, når de skulle ‘vise seg frem litt’, så var det det at ungdommen var litt håpløse. – Kanskje er det noe eldre fortsetter med, jeg vet ikke. Men jeg var sist fredag i Trondheim og besøkte en partifelle som var 100 år, født til 1925. Jorunn het hun og hun hadde kloke tanker om mange ting. Hun kom fra Skatval utenfor Stjørdal. – Så spurte jeg Jorunn: Tror du ungdom i dag har det bedre enn du hadde, da du var ung? Så sa hun det at – ‘ja, på en måte så tror jeg at de har flere ting, men min erfaring er at de bekymrer seg for mer’. Nå skal ikke jeg – var det ikke Trygve Bratteli som sa – ‘vi må ikke idyllisere de TV-tomme stuene’. Det er nostalgi. Jeg skal ikke idyllisere 1930-tallet eller fortiden, men det er noe i det hun sier. For unge mennesker i dag – og det tror jeg at en del foreldre og besteforeldre ser – så er det en del stress. Psykisk helse – det er veldig mye som står på spill for unge mennesker i dag – og veldig mye av det skyldes denne mobiltelefonen som har kommet inn i livene deres, i livene våre.

Så – når vi sier trygghet for barn og unge, så er det hovedsaken for oss – i tillegg til dette med barnehager, oppvekst og sørge for at det er trygghet den veien – det er å ta tak i skolen. Fra 2015 så har resultatene i skolen gått ned. Det har ikke noe med hvem som var statsminister da å gjøre. Det er dypere sammenhenger.

Men på et tidspunkt, før 2015, så var norske barn best i verden til å lese. Nå er vi nummer 65 på listen over det å like å lese. Og det hører vi lærere sier. Jeg hadde en kamerat som hadde jobbet i idretten og kom tilbake til skolen som lærer – som sa på et sånt idrettsspråk at ‘unge mennesker i dag får melkesyre av å lese to sider!’. Det er en ‘utmattelse’ – de orker ikke mer. Det er et oppmerksomhetsproblem.

Vi har nå sagt at vi skal ha fullt fokus på lesing. Det kommer et leseløft. Én milliard kroner til skolen i disse fire årene – på bøker, på et lesekvarter hver dag, hvor alle elever skal lese. Elevene skal møtes; først med bok, så med skjerm. Skjerm i skolen skal ikke ut, men den skal ikke være dominerende. Mobiltelefonen er nå tatt ut av skolen. Det har Kari (Nessa Nordtun), kunnskapsministeren, og jeg drevet igjennom. Det er ikke ved lov, men vi har bare sagt at sånn må det være.

Og så gjør vi læreren til sjef i klasserommet. Jeg fikk hakeslepp av å se hva som var situasjonen for en lærer. – Er det noen lærere her? Ja, der har vi noen. I alle fall – det vi så, av hva dere kunne gjøre i klasserommet når det var uorden, hvis f.eks. en elev tok opp mobiltelefonen og begynte å fotografere andre elever, eller gikk bort til lysbryteren og begynte å skru av og på, av og på – så måtte læreren ‘henstille’ til å stoppe og si ‘at det er fint om du ikke gjør det’. Nå har læreren muligheten til å gå inn, fra dette skoleårets start og si at ‘sånn kan det ikke være. Her må det være orden’. Det er å ta tak i skolen og å ta tak i lesingen.

Er dere klar over at elevene i dag går til sammen to år mer på skolen enn på 90-tallet? De begynner et år før og har fått en del ekstra timer, så i sum blir det to år mer. Men de har ikke blitt flinkere i fag. Så i stedet for å ha enda flere timer så vil vi ha bedre timer og virkelig ta tak i det.

Her får vi en veldig tydelig og interessant front mot høyresiden: De vil ha permanent nivådeling av elevene – og frislipp av privatisering for etablering av skoler. Og til dette med nivådeling: Hun som leser dårlig – enten hun er åtte eller tolv år – bør kunne få komme ut av det klasserommet, komme bort til noen som er gode på å lese, bruke noen timer der, og så komme tilbake i klassen. Men det er noen som ønsker permanent nivådeling, slik at de fem-seks i klassen som leser dårlig, de skal ut i en egen klasse og så kan de utvikle seg der den veien. Men da splittes klassen og skolen og egentlig hele samfunnet.

For alle vi som sitter her i dette rommet, vi er jo forskjellige og vi hører hjemme i et mangfold. Og vi må også finne ut av det med hverandre. Det går en veldig klar skillelinje mellom partiene når det gjelder skole.

Eldre, helse og arbeid

Så sier vi også: Trygghet for eldre. Vi blir stadig flere eldre. Og det vi ser og observerer, er at en gruppe mennesker på 80 år er mer mangfoldig enn en gruppe på 6 år. Jo eldre vi blir, jo mer mangfoldige blir vi, for vi har ulike behov.

Og i den gruppen på 80 år så er det noen som sier at ‘jeg har egentlig ingen behov – jeg klarer meg selv, jeg har pensjon, og jeg bor i en bolig som jeg klarer å håndtere’. Og så er det de som må ha hjelp til alt. Og for oss handler det om å ha ressurser nok til å satse på de eldre fremover, så vi får eldreboliger, så vi får nok ansatte innen omsorg, hjemmepleie, kommunenes økonomi. Det må være høyt prioritert. Vi skal være konkrete på å løse problemer.

Og i forlengelsen av det: Trygghet for helse. Og i alle valg, og i analyser etterpå av valgene, så ser vi at det er helse og arbeid og trygghet som er det viktige. Der vil jeg si at for oss så er vår ambisjon å beholde fellesskapets sykehus. Det er ikke et marked.

Nå foreslås det fra høyresiden at det skal være en prioritert kø til behandling for de som jobber, de som har en jobb. Intensjonen er at de skal komme fort tilbake i jobb. Det betyr altså at en som er på jobb, skal gå foran en kroniker som ikke er på jobb. Og at du da bryter prinsippet om at i helse så er det rett til helsehjelp etter hvilket behov du har, som teller.

Sykehusene våre skal være det beste vi kan ha – og vi må satse på dem sammen. Én utfordring har vært ventetiden – som økte fra 2017 og særlig etter pandemien, fordi behandlinger ble satt på vent fordi Covid måtte komme først. Og da Jan Christian (Vestre, helse- og omsorgsminister) kom til meg og sa at nå skal vi ha en ventetidsgaranti som sier at vi skal ned på der vi var før pandemien, så sa jeg til ham at ‘okay, men klarer vi det’? ‘Jo – og vi sier at innen utgangen av 2025 skal vi være der’, sa han. Og nå er vi der. I juni 2025 har vi fått det ned. Og på Kalnes har de ikke bare fått det ned med to uker, de har fått det ned med én måned, 30 dager.

Og det er ikke fordi vi er noe spesielt ‘flinke’, men fordi vi har utløst det beste i Norge, nemlig partene i arbeidslivet – som tar ansvar. De ansatte i sykehusene har satt seg ned og sagt: Hvordan kan vi jobbe på nye måter? Vi hørte i dag på Kalnes: Hvordan kan sykepleierne gjøre en del av de jobbene legene gjør, så legene kan gjøre mer av bare det de kan gjøre? Hvordan kan vi ha kveldsåpne sykehus, kveldsåpne poliklinikker, og så videre? Dette viser at sykehusene kan og det er en stor styrke.

Det andre vi har gjort – og skal fortsette med – det er å sikre at folk får fastleger. Under den forrige regjeringen så forfalt fastlegeordningen år for år. Over 10 000 nordmenn mistet fastlegen. Og fastlegen er jo genial, for fastlegen kjenner deg og kjenner kanskje familien din også. Og 80 % av plagene du har, de blir løst der hos fastlegen, eller fastlegen henviser videre til sykehus. Så har Ingvild Kjerkol og Jan Christian Vestre og vi i regjeringen bevilget penger og organisert det slik at vi har fått dette opp igjen. 150 000 nordmenn har nå kommet inn igjen i fastlegeordningen. Dette er et viktig demokratisk prinsipp. Og nå skal vi gjøre fastlegene enda mer tilgjengelig fremover.

Jeg kunne også ha snakket mye om trygghet for arbeid – for det er et stort felt for oss – og et viktig samarbeid med fagbevegelsen: Mindre deltid, mer heltid, og vi har sikret pensjon fra første krone. Vi skal stå imot – hvis det kommer – en gjeninnføring av en generell adgang til midlertidige ansettelser.

Utenrikspolitikk

Men til slutt så vil jeg innom dette – og det er trygghet for Norge. Det er en kjerneoppgave for oss. I de årene jeg nå har vært statsminister, så tenker jeg på hvor mye tid dette slår inn i arbeidet vi gjør i regjering, utenrikspolitikken, handelspolitikken, med tolltariffer som kommer inn nå, for dette landet vårt som er så åpent. Og vi skal ta vare på EØS-avtalen.

Vi skal styrke Forsvaret, etter den planen vi nå har. – En stor investeringsoppgave. Og vi skal få folk til å forstå, på en nøktern måte, hva som er beredskap i landet vårt. Og så må vi være til stede for Ukraina. I dag har de nordiske landene, Norge, Sverige og Danmark, sammen spleiset på en pakke med det Ukraina trenger akkurat nå, knyttet til luftvern og forsvar, i den situasjonen de står i, og det skal vi fortsette å gjøre.

Og så kommer det sikkert opp spørsmål nå når det gjelder Midtøsten og Pensjonsfondet og katastrofen Gaza. Noen mener vi bruker for mye tid på Midtøsten. Det er jeg blankt uenig i. Det er ikke sånn at vi kan bruke mindre tid på Midtøsten og så litt mer tid på EØS. Det er ikke sånn det fungerer. Norge har en posisjon i Midtøsten. Jeg bruker tid rundt i forsamlinger og sier at det er ingenting som bare Norge kan gjøre som får den krigen til å slutte. Det er ikke noe ‘ord’ vi kan bruke som betyr at da kommer det plutselig hjelp inn til Gaza. Vi må hele tiden gjøre ting sammen med andre.

Men det at vi anerkjente Palestina i mai i fjor, det var å sende et signal fra et land som er respektert – sammen med Spania, Irland, Slovenia – at vi anerkjenner at palestinere har samme rettigheter og plikter under FNs Charter som andre. Hvis vi ikke gjør det, så overlater vi stemmen til terroristene og de som bruker vold.

Vi har et pensjonsfond, og vi bruker ikke det pensjonsfondet som et utenrikspolitisk virkemiddel. Vi har investert i 9 000 selskaper over hele verden. Men til forskjell fra andre fond, så har det fondet et etisk regelverk som sier hvor vi skal være og hvor vi ikke skal være. Og vi skal ikke være investert i selskaper som bryter folkeretten. Og hva er folkeretten? Folkeretten er internasjonale konvensjoner. Det er en rekke bestemmelser i forhold til hva som er krigens rett og humanitær rett.

Da har vi et etikkutvalg som skal – hvis det skjer – identifisere slike selskaper. Enten få selskapet til å endre atferd eller trekke fondet ut. Det er selvfølgelig det som blir debattert i dag, når vi får inn kunnskap om at fondet eier noe i et selskap som vi ser bilder av har vært engasjert i krigen på Gaza.

Derfor har finansminister Jens Stoltenberg i dag også sagt at han vil ha en full gjennomgang fra Finansdepartementet av de selskapene vi måtte være i i Israel, og om de bryter med dette. Og i dem skal vi altså ikke være i. – Det er for å være helt tydelig. Men det er altså sånn at dette fondet, som er verdens største pensjonsfond, er investert over hele verden. Hvis vi begynner å bruke utenrikspolitikk for å trekke det ut der vi ikke vil være, da ender det fondet med at vi ikke kan ha det på den måten. Det er et fond for fremtidige generasjoner, så jeg er opptatt av at det skal kunne stå for det de er investert i, og det skal ha en mekanisme som sørger for at de går ut der de ikke skal være, og har ordentlige rutiner for det. Og det går vi nå fullstendig igjennom.

Jeg vil avslutte med å si at jeg tviler ikke på at mine politiske motstandere ønsker det beste for Norge. Jeg kaller dem ‘motstandere’, men de er ikke ‘fiender’. Der ute i verden i dag er det mange politiske motstandere som er fiender. Vi blir sjokkert når vi leser om hvordan de snakker med og om hverandre og forholder seg til hverandre. Vi klarer i Norge å komme sammen om en del ting. Vi har enstemmig vedtak om hvordan vi skal utvikle Forsvaret og enstemmig vedtak om hvordan vi skal utvikle Ukraina-hjelpen. Men det finnes likevel store forskjeller, innen det å ta våre klimaforpliktelser på alvor og våre internasjonale forpliktelser på alvor – og det å være et aktivt land i verden. – Takk for meg.