Talen som fremført (utdrag, transkribert)

Kjære alle sammen,

Tusen takk for en hyggelig introduksjon – og takk for at jeg fikk komme tilbake. Tusen takk til dere – og dere vil gå over i ‘verdenshistorien’ for å ha fått Fredrik Solvang til å si ‘beklager’.

For jeg lærte i min tid, da jeg jobbet for Gro Harlem Brundtland – at det verste Gro visste – det var å avlyse, det å ikke komme.

Og det har jeg lært – og jeg syntes det var skikkelig ille – og jeg sa til Fredrik Solvang – okay, sånn blir det, men da må du stå på nasjonalt TV og så må du si ‘unnskyld’ til dere (fordi dette arrangementet ble først utsatt på kort varsel). Og det gjorde han.

Og så er det jo sånn – at Lene (Vågslid) er en god pådriver for Telemark og Tinn kommune – og når noe blir avlyst, klarer vi da å gjøre det igjen? Og jeg er veldig glad for at vi klarer det. Jeg har sett frem til dette møtet. Det er egentlig, tror jeg – for enhver som er opptatt av samfunn og politikk – og nå har jeg den store æren å ha oppdraget med å være statsminister – så er det stort å komme hit.

Akkurat her har jeg også blitt fortalt – jeg fikk satt meg inn det at det er den samme arkitekten for dette huset som det er for Colosseum kino i Oslo. Det var den lokale kinoen, ganske nær der jeg bodde. Jeg husker siste gangen jeg var der med faren min. Han ville ha vært 100 år i år, men han lever ikke lenger nå. Men vi var og så «Kongens nei». Jeg trillet ham inn i rullestol i den delen av Colosseum kino, slik at han kunne se disse sterke bildene fra krigen. Det er jo klart – også her, Vemork, historien – hvordan alt dette opptar oss fortsatt – og det er viktig ved Rjukan.

Men så er det én ting til. – Det er at om sommeren så er jeg litt lenger ned på sørlandskysten – og da er jeg i nærheten av Eydehavn. Og nå bor jeg på et rom på hotellet her som heter Sam Eydes rom. Jeg tror ikke han har bodd der, men det er jo en fantastisk historie med Sam Eyde, hans liv og virke, med 1905 og med Eydehavn som feiret 100-årsjubileum i 2013. Da flyttet bønder og fiskere inn til det som heter Sandviken der nede, utenfor Arendal, og det ble til Eydehavn. Og de som flyttet inn der, de måtte jo ha et sted å forsamles, de var ikke organisert, de var ikke samlet – og da var det ett sted de kunne gå – og det var til kirken. Så fortsatt er det mellom frikirken og fagbevegelsen der i Eydehavn et bånd og det er som om Sam Eyde som på en måte ligger over det hele.

Dette var en parentes – men jeg synes det er spennende med historien vår. Og jeg er også glad for – jeg var i Alta før sommeren, og da var det en samling av alle som jobbet med UNESCOs verdensarvsteder i Norge – og her hører jo også Rjukan hjemme, med en historie som ikke bare er lokal, regional og norsk, men den er også internasjonal.

Uro i verden

Når jeg kan begynne der – så er det fordi vi går igjennom en sommer – i dag er det 40 dager til stortingsvalget. Dette er jo ikke et Arbeiderparti-møte, selv om det kunne se sånn ut. Det er et åpent møte, men det er 40 dager til valget, og vi er på reise i forberedelsene til det valget, vi reiser rundt. Og jeg synes det er utrolig spennende å kunne begynne på besøk i Telemark. – Men det er, dere, mot et internasjonalt bakteppe som gir folk uro. Det gir meg uro. Jeg har – slik som mine kolleger – gitt alle mine regjeringskolleger beskjed om å ta ferie i juli – for da skal vi koble av i Norge. Det er ingen som går og tenker på valg utenom oss – f.eks. den 15. juli eller 20. juli – men nå begynner det å nærme seg. Men jeg tror de fleste av oss har våknet opp med uro – når vi har hørt om det siste døgnets bombing i Ukraina – folk som har fått hus og hjem ødelagt og lever med den usikkerheten. Og vi er jo fortvilet over Gaza – alt det som skjer Og jeg – det er jo sånn når du er statsminister, så tar du også fri fra kontoret – men det er jo jobb hver dag, og jeg tror at i de fire årene jeg har vært statsminister, så har 90 prosent av den jobben handlet om det som er utenfor Norge.

Det har handlet om tollforhandlinger med USA – å prøve å finne en løsning på dette. Det er helt spesielle tider vi går inn i nå, hvor vi skal innføre toll igjen, etter at vi har hatt nesten 80 år med å bygge ned, så går vi inn i det som egentlig er et stort eksperiment i verdensøkonomien. – Med det å skulle innføre toll og begrensninger på handel mellom land. Og for det landet i verden som kanskje har mest handel med andre land, så er det selvfølgelig ingen god nyhet. Vi forhandler nå i disse dager med USA for å finne en løsning for oss. – Men det kan jeg bare si at det er ingenting som er bra med at det – at det kommer tollsatser inn nå. Men det er nå den siden av økonomien.

Men Espen Barth Eide, som er i New York nå, og jeg og teamet vårt har jobbet intenst for å se hva vi kan gjøre for å påvirke at det kommer mat inn til Gaza, hvor unger, voksne, en tredjedel, ikke spiser, og med den katastrofen det er. Og Ukraina – det er krig på vårt kontinent, fra vårt naboland Russland – og det ligger en ramme rundt veldig mye av det som folk opplever.

I Norge har vi hatt en trygg sommer. Vi møtte redningsselskapet i Larvik og snakket om hvordan sommeren hadde vært på sjøen – og de har hatt sine utfordringer der – men det har vært av det vanlige vi opplever. Men jeg opplever også at folk har det litt med seg at det er en spesiell tid med utrygghet, rundt oss.

Og vi går inn i en valgkamp, hvor vi har sagt noe av det som jeg tror inspirerer oss i politikken – fra det utgangspunktet i hvem vi er – som politisk bevegelse – det er å si denne setningen: at vi gjør det viktigste i livet til det viktigste i politikken.

Jeg er overbevist om at når vi går til valg, så må vi se fremover, ikke bakover. Og dere som skal stemme – og jeg mener det viktigste er – at dere stemmer – dere er opptatt av hva som skjer fremover. Vi er opptatt av å utarbeide politikk som skal svare på problemer som skal løses – eller skape muligheter som kan gi en utvikling. – Det er de to tingene vi må se etter. Og mot den rammen av utrygghet som mange føler på nå – av den utviklingen vi har sett. Derfor har jeg tenkt å dele med dere hvordan vi nå beskriver det som ligger foran oss, det vi mener det er viktig å prioritere. Fordi vi har en overskrift som heter "Trygghet for fremtiden". Det er det viktige vi skal være med å sikre – og hva betyr det?

Trygg økonomisk styring

Det første er – etter det vi har vært igjennom nå – jeg mener vi har et godt utgangspunkt i Norge. La oss huske på det. Som statsminister reiser jeg rundt og møter kolleger, og selv om alle helst vil være hjemme der de kommer fra, sånn rent politisk, så er de aller fleste villige til å bytte med meg om de skulle få muligheten, til å kunne være i Norge med de mulighetene vi har.

Vi har altså kommet oss gjennom nå fire år hvor vi plutselig fikk inflasjon i igjen. Jeg ser det er mange her i en alder som meg – og som husker sist gang vi hadde inflasjon. Da hadde vi inflasjon og høy arbeidsledighet, på 80-tallet. Det var en kjempeutfordring for Arbeiderpartiet å styre deler av den tiden. Vi fikk strømpriser som rett og slett skjøt i været; samme uka som vi overtok regjeringsansvaret, begynte det å skje. Renta begynte å gå, pandemien kom tilbake, og vi fikk krig i Europa.

Men nå er vi på et sted – i 2025 – hvor vi har klart det som jeg mener og for oss er veldig viktig: vi har hatt lav ledighet. Vi har en av de laveste ledighetene i Europa, rundt 3 %. Sverige har nesten 10 %. Det er alvorlig. Det er en lykke at vi har klart å unngå det. Og vi har høye investeringer, vi har høy eksport, vi har mange nyetableringer, vi har et godt utgangspunkt. Men ingen av oss er engasjert i politikken fordi vi – som sagt – skal se bakover, for vi skal se fremover. Hva er det vi står overfor?

Punkt én i dette med trygghet for fremtiden for oss, det er trygg økonomisk styring.

Det er viktig nå. Jeg er glad at jeg fikk Jens Stoltenberg med på laget til å ta finansdepartementet. Det sier litt om ham – at han går løs på en ny økt i norsk politikk. Det er veldig bra at han gjør det – men han elsker å være finansminister; så mye at – ja, det er bra, han sitter trygt på pengene våre, det kan vi lene oss til. Men det handler om at der vi er nå, at vi har fått prisstigningen ned, renta begynner nå å gå ned, kjøpekraften vår bedres.

Og la meg bare bruke ett minutt på det. For jeg har sagt nå i halvannet år: «Folk skal få bedre råd». Og så møter jeg noen, mest i mitt eget parti, som sier at det er fint, men vil ikke Arbeiderpartiet noe mer enn det – enn at folk skal få bedre råd, er ikke vi til for å ha en litt større visjon enn det? Og jo, svaret på det er: Ja.

Men når vi har sagt det med «bedre råd», så er det fordi at det å få en utvikling over år hvor folk går på jobb, på kontor og på sykehjem og på andre arbeidsplasser, og sitter igjen med mindre i kjøpekraft år for år, så går samfunnet i en veldig farlig retning. Arbeider- og middelklassen i USA har knapt hatt kjøpekraftforbedringer siden 1970-tallet, mens de med aller mest har dratt ifra. Og jeg tror at én av grunnene til at USA er et så splittet samfunn i dag, kommer fra det. Og hvis folk opplever at prisstigningen er høyere enn lønnsøkningen, at de mister kjøpekraft år for år – det kan skje ett år, det kan skje to år – men hvis det bare fortsetter å skje, så er det farlig.

Derfor er jeg veldig glad for at vi i fjor og i år går i pluss; at lønnsoppgjøret ligger over prisstigningen og da får vi bedre kjøpekraft. Og dette at renta, som er så viktig for alle med boliglån, nå begynner å gå ned, og skal fortsette å gå ned; det må vi medvirke til. Men vi jobber jo også for å bruke velferdsstaten – den er ikke til pynt – for å trygge økonomien til folk og gi dem trygg styring.

Jeg var i dag tidlig i Sande og møtte et ungt par med to barn på tre og fem år i barnehage. Vi har satt ned barnehageprisene flere ganger. Fra 1. august kommer barnehageprisen til å være 1 200 kroner. Hadde vi ikke gjort det, hadde den vært på godt over 3 000. Men med høyresiden med regjeringsansvar, vil den gå tilbake til det nivået. Men dette betyr for denne familien mellom 30 000 og 40 000 kroner i året, slik at de får bedret økonomien, en familieøkonomi, småbarnsfamilien.

Jeg mener vi har klart å få til positiv kjøpekraft for pensjonistene, for studentene, og økt barnetrygden, slik at det er trygghet i folks økonomi. Og fra Telemark – Terje Aasland har vært pådriveren – han arbeidet fram at vi 1. oktober innfører Norgesprisen på strøm. – Som gir deg et valg: Vil du tegne Norgesprisen, en fastpris på strøm, slik som du kan binde renten i banken, så vil du fra 1. oktober få 40 øre pluss moms per kilowattime; da har du sikret den. Hvis du ikke gjør det, så har du strømstøtten – som har ligget inne – som er en garanti mot høy pris.

Trygg økonomisk styring – det er å sørge for at vi har et næringsliv som fortsetter å gå godt. Jeg skal i debatt i morgen med Sylvi Listhaug. Jeg har hatt fascinerende debatter med henne, hvor hun går inn for å avvikle og nedlegge Innovasjon Norge, som er en viktig institusjon som er med på å støtte opp om de private som investerer i bedrifter, med midler så de kommer i gang og avlaster risikoen. Og jeg er her for å besøke bedrifter som virkelig er investert i av de private – og de har kommet i gang fordi enten Enova eller Innovasjon Norge har lagt til rette for det – i det som er en god norsk tradisjon. Dette sørger også for at vi har et næringsliv som fornyer seg og som tar tak nye utfordringer.

Trygg økonomisk styring vil være noe vi legger all vår vekt på, fordi vi vet det er så viktig. Vi skal ha et stabilt skatte- og avgiftsnivå. Vi skal ikke øke skattene på bedrifter og personer. Vi skal holde dette stabilt inn i neste fireårsperiode. Det er trygg økonomisk styring.

Trygghet for barn og unge

Det andre punktet jeg vil nevne – og håper jeg forsamlingen er enige om det – er å prioritere trygghet for barn og unge.

Jeg husker tidlig i politikken at det var slags spenning i vårt parti mellom de yngre og de eldre. Og hvis de yngre skulle markere seg litt, var det å si at de syntes de eldre fikk litt for mye igjen her og der. Og hvis de eldre skulle markere seg, så ville de synes at ungdommen var ‘håpløs’. Men vi er ikke helt der nå. Jeg tror veldig mange i alle generasjoner er urolige over hvordan det er å vokse opp i dag. Hvordan det er å leve i den digitale verden; alle de sosiale mediene, smarttelefonene som kommer og går, presset som er der med å rangere folk, og så videre.

Det som uroer oss, det er å se – siden 2014-2015 – på internasjonale målinger så faller norske barn og unge innen resultater på skolen. Det som også faller, er trivselen på skolen. Lenge sa vi at resultatene faller, men trivselen er bra, elevene trives godt på norsk skole. Det faller også.

Her kommer ikke jeg til å peke noen fingre og si at det var i de årene hvor Erna Solberg var statsminister. Det er altfor enkelt. Dette er del av et større bilde, og vi må ta tak i det. Derfor lanserte vi i går noen tiltak som kommer i tillegg til noe av det vi har gjort. 

Vi har tatt mobiltelefonen ut av skolen. Den må ungene levere inn før de kommer på skolen i dag. Men når de går ut av skolen, så får de den tilbake igjen. Men Lene og jeg var i Notodden her før sommeren og lanserte at vi nå ønsker en 15-års aldersgrense for å logge seg på. Og da vi dro derfra – så var det en 13-åring som sa at det syntes hun var et veldig dårlig forslag – og det kan jeg jo godt forstå; kanskje jeg hadde syntes det samme hvis jeg var 14 år – men hun brukte ni timer om dagen til å være logget på.

Og jeg bare peker på – at her er det et problem – som har noe med alt jeg hører. Vi innfører nå et leseløft: 1 milliard kroner over fire år, hvor vi skal få opp lesingen igjen i skolen. All forskning viser at folk – barn og unge – lærer best ved å lese. Og du lærer best å lese ved å lese i en bok, på papir. Dette er ikke sånn ‘retur’ og ‘nå går vi tilbake’, men det er en kunnskap. Vi skal ikke ha det digitale ut av skolen, men vi skal ha en mye bedre balanse. Denne milliarden skal gå til bedre bøker, bedre skolebøker, bedre bibliotek, mer tid for læreren til å prioritere lesing.

Og hvis en elev sliter med lesing, så skal hun eller han få komme ut og få ekstra undervisning – og fortsatt være en del av klassen. Og vi møter Fremskrittspartiet som innfører permanent lagdeling av skolen. Som sier at de som sliter i 1. og 2. klasse, de får gå i en egen klasse, og de som gjør det veldig bra, får gå i den og den klassen, og så går de videre. – Tenk deg å gjøre det, med seks-sju-åtteåringer – fortelle dem at du hører hjemme i den ‘C-klassen’. Og det er der du skal være. Nei, vi må se den enkelte unge og gjøre dette ordentlig fokusert.

Vi vil ikke ha flere timer, men bedre timer. Min eldstemann gikk ut av grunnskolen på 1990-tallet, og mitt barnebarn, som er midtveis i skoleløpet nå, han går to år mer på skolen enn faren sin. – Så skoledagene er blitt lengre, og resultatene er blitt dårligere. Og jeg vil lede et parti som sier at dette kan vi ikke bare sitte og se på og si at ‘ja, ja, sånn er det’.

Barn og unges oppvekst, billigere barnehager, gratis skolefritidsordning, et løft for læring og lesing; det blir hovedsatsingen vår, for de unge. Og veldig mye av dette ligger også hos Lene (Vågslid) – og barn. Vi har en stor agenda innenfor økonomisk sikkerhet og barnevern. – Husk at når vi snakker om fattige barn i Norge, så er det ikke fattige barn, men de kommer fra fattige familier. Og det å legge til rette at folk kommer i jobb, at foreldrene får jobb, og at de lærer norsk, er utrolig viktig for barnas beste. Så dette handler om økonomi og barn.

Trygghet for eldre og trygghet for helse

Så er det også trygghet for eldre. Det blir flere eldre. Vi er mange eldre her. Jeg har vært helseminister, og én ting jeg har lært av at det var en klok mann som sa til meg at ‘vet du det, Jonas, en gruppe seksåringer har mye mer til felles enn en gruppe 80-åringer’. Og når jeg tenker litt over det, så blir vi jo mer og mer forskjellige etter som årene går. Og særlig når vi blir eldre, så blir også behovene ulike. Interessene er ulike, og når vi går ut av arbeidslivet – nå har vi jo åpnet opp for at man kan arbeide lenger, og det gjør mange og det er veldig bra. – Men helsebehov, det å bo hjemme, få litt hjelp, litt mer hjelp, være i aktivitet. Det skal vi legge til rette for, gjennom både kommuneøkonomi og det vi legger opp til gjennom statlig politikk.

Og da er dette overgangen – gode venner – jeg skal nærme meg inngangen nå til det fjerde temaet: Helse. Målinger ved valg sier ofte at de viktigste sakene i valget er skole-, helse- og velferdspolitikk. Og sånn er det, stort sett, ofte ved et valg. Det er ikke noe rart – for det er som er; hvis vi skal gjøre det viktigste i livet til den viktigste politikken, så er jo selvfølgelig helse veldig viktig. Og i en moderne tid vil vi si følgende: Din helse må du ta ansvar for. Hvordan du lever, spiser, beveger deg på, konsumerer alkohol – alt det har stor betydning for din helse. Det kan være mye annet også. Din helse er ditt ansvar. 

Men vi har et viktig begrep som heter folkehelse, som betyr at alles helse er alles ansvar. – Så det å legge til rette for at man har trygghet for helsen, det er et stort og viktig samfunnsansvar, og jeg mener det er en viktig bærebjelke i det Norge som vi har – det er et fellesprosjekt, det er det spleiselaget vi har. Vi har verdens beste sykehus, med størst overlevelse etter operasjoner, de beste resultater. Men det er noe vi altså spleiser på sammen og vi gjør det som et fellesskapsprosjekt, noe som er ganske unikt.

Og jeg ser ikke – jeg har jobbet i Verdens helseorganisasjon og jeg har vært helseminister – jeg ser ikke andre modeller der ute, av privatisering, oppsplitting, forsikringsordninger, som gir bedre resultater enn det vi har. Men det er forutsatt at vi er villige til hele tiden å justere, endre og gjøre ting som trengs for at det skal virke så godt som mulig.

Og da er det et par ting her: Ventetidene har vært for lange. De begynte å øke i 2017. Og så skjøt de enda mer i været under pandemien. Det sier seg selv. Veldig mange ventet og venter på behandling. Har du behov for akuttbehandling, så får du det, med en gang. Men hvis du har et kne eller en hofte eller et eller annet – så ble det bare skjøvet til side under pandemien. For da var det de med covid som ble behandlet. Da det var over, så kunne vi begynne å ta igjen køene og jobbe med det, men da var vi høyt oppe på køer.

Og så har vi en veldig dyktig helseminister i Jan Christian Vestre som sa: Vi setter et mål om å komme ned igjen på ventetidene fra før covid. Og så sa jeg til ham: – Er du trygg på det? For hvis vi ikke når det, så har vi ikke lykkes. Ja, vi setter det målet – at vi skal nå det målet innen utgangen av 2025. – Og det kommer til å koste, men det viktigste han gjorde og som vi gjorde, det var å si til de som jobber ved sykehusene; la oss sette oss ned og se hvordan vi jobber. Kan vi jobbe bedre? Kan vi organisere dette bedre? Kan vi prioritere bedre?

Ta ett eksempel: På Lovisenberg sykehus i Oslo er det legen som opererer hoften – og han – eller hun – inspiserer også hvordan operasjonen har gått to-tre uker etterpå. Men man fant ut at sykepleieren som hjalp ham med det, kunne like gjerne gjøre denne kontrollen som han. Så mens hun – eller han – kontrollerte hånden, så kunne legen gjøre en annen operasjon. Og helsefagarbeiderne kunne gjøre ting på nye måter. De ansattes organisasjoner, fagorganisasjonene, har gjort en kjempeinnsats. – Jeg er veldig stolt av det de har gjort, de som har tatt initiativene, men enda mer av de som jobber der ute – som har fått dette til. Vi har fått ventetidene som skulle gå ned innen utgangen av 2025, til å gå ned før sommeren 2025.

Men det er det som ligger bak oss. Nå skal vi se framover og videre og ventetidene må ytterligere ned. Vi vil styrke fastlegeordningen. – Har alle fastlege? Nei. Og færre har hatt det gjennom de siste årene. 10 000 har måttet gå uten fastlege. 80 % av de helseplagene du har, løser fastlegen. Du går inn og ut og får hjelp. Må du henvises videre, så er det fastlegen som gjør det. Det har vært en veldig alvorlig situasjon for vårt helsevesen at vi har hatt fastlegekrise. Jeg mener at den forrige regjeringen – vel, skoleresultatene er mer sammensatt – men de gjorde ingenting eller altfor lite med fastlegesituasjonen. Nå har vi flere titusener flere nordmenn som har fått fastleger. Rekrutteringen til allmennlegeyrket går opp. Og vi skal også modernisere fastlegeordningen, så du kan kontakte legen digitalt og få kontakt – og alt få dette til å virke.

Og så er det en tredje ting: Nå er vi i en kommune som er en distriktskommune. Det er reiseavstander. – Katrine, jeg vet du har ansvaret for eldreomsorg, et stort og viktig ansvar. Og noen ganger er det en blanding av: Får jeg hjelp fra det som kommunen har ansvar for eller fra det som staten er ansvarlig for? Er det Telemark fylkes ansvar eller eldreomsorgen som kommunen er ansvarlige for? Og ofte faller man mellom to stoler. Jeg mener vi må se på dette. Og den beste helseforsikringen du kan få, det er Folketrygden og velferdsstaten. – Så helse blir en absolutt hovedsak for oss.

Trygghet for landet

Så skal jeg slutte, der jeg egentlig begynte – trygghet for landet. Jeg kunne ha begynt der – jeg gjør ofte det – men det gjelder ikke alltid, men for å slutte der, for å si litt om hva det betyr: Vi lever i en brytningstid, dere. Vi hadde – som mange av dere her vil huske – etter den annen verdenskrig, den kalde krigen frem til 1990 omtrent – det var uro da også – med atomalderen og alt det som var den tiden. Så kom tiden etter 1990, hvor det var én supermakt, forsvarsbudsjettene ble bygget ned, det var fredstid og stor optimisme. Det har vi gått ut av. Nå har vi en situasjon hvor det er fullskala krig i Europa. Og det er en fryktelig krig.

Jeg så noen tall som kan tyde på at Russland i denne krigen mister like mange folk på én måned som USA mistet under hele Vietnamkrigen. Og fortsatt så kan det på en måte ‘gå’ fordi dette er et autoritært, totalitært regime. Vi ser ikke at det er en militær trussel mot Norge i dag. Men når vi nå har vedtatt en forsvarsplan som bygger Forsvaret vårt kraftig opp – og jeg er stolt av at vi har fått alle partiene i Stortinget med på den, det var enstemmighet om den planen – og vi har fått nedsatt en totalberedskapskommisjon, som kom med en rapport med en stor gjennomgang av hele totalberedskapen, som ikke bare handler om Forsvaret – men for eksempel om strømmen – hva skjer når strømmen går, når vi får ekstremvær, ekstremt mye nedbør? – vil kommunen kunne samarbeide godt med frivilligheten, med nødetatene og så videre? – det må være en beredskap på det.

Og vi har vedtatt en nasjonal sikkerhetsstrategi for første gang som ser alle tingene i sammenheng. Jeg vil avslutte med det, fordi vi skal bruke betydelig mer penger på Forsvaret. For det er slik at vi gjennom mange år brukte betydelig mindre. Og hvis vi gjør det når det i og for seg går den riktige veien i verden, så må vi egentlig være rede til å bruke mer når det går den andre veien. Og jeg er glad for at vi har et samlet Storting bak det. Og det er planen (i Forsvarsløftet) at vi kommer til å oppdatere den år for år – fordi teknologien forandrer seg og lærdommen forandrer seg – og det er et stort løft vi er nødt til å gjøre sammen.

Og noen spør meg: Hvis du skal bruke mye mer penger på Forsvaret, Jonas, hva skal du bruke mindre på? Hvor skal du kutte? Da vil jeg dele én ting med dere: Det er at jeg møter kolleger ute i Europa som er i samme situasjon som oss, som også må bruke mer, men de har ikke den økonomien vi har, så de må kutte. – De må kutte, i andre ting som de bruker penger på – velferd, veier, skole, andre ting. Det slipper vi. Men det vi må gjøre – vi politikere som prioriterer – er at vi kommer til å bruke ‘mindre mer’ på en del oppgaver. Fordi vi må prioritere Forsvaret. Dere skjønner den sammenhengen. Dersom vi ikke måtte bruke mer på Forsvaret, kunne vi ha brukt mer på skole, veier, forskning, andre ting. Det er prioriteringer vi må gjøre fremover. Krevende nok. – Men det viktige er at dette har vi gjort før og dette kan vi gjøre igjen.

Det vanskeligste, egentlig, det er ikke det som koster penger, men det er at hver og en av oss spør seg selv: Hva er min rolle i dette? Hvordan bidrar jeg til den beredskapen vi skal ha i vår moderne tid? Det er ting vi kan tenke ganske mye gjennom. Nå har dere sikkert lest på nettet at alle bør ha et lite beredskapslager på spiskammeret – noe vann, noe hermetikk og en transistorradio hvis man har det – og et eller annet som gjør at du kan klare deg om strømmen går eller blir borte. Det er egentlig en del materielle ting.

Men nå må vi også tenke igjennom: Er det sant det vi hører i nyhetene? Er det falske nyheter? Hvem er det som driver disse kontoene i sosiale medier? Er det nett-troll? Hva skal vi tro på? Det er ikke sikkert vi får andre til å fortelle oss om det. Det er viktig at vi har redaktørstyrte medier – det er én viktig side av dette. Men det er også en del av beredskapen. Og det er slik at vi sier at i en sikkerhetspolitisk situasjon så må vi være forberedt på at det kan skje alvorlige ting i vårt land også. Vi kan ikke utelukke det.

Men la meg ta ett eksempel. For tre år siden hadde vi ekstremværet «Hans», som slo inn litt ulikt på forskjellige steder i landet – og veldig på noen steder, som oppe på Ringerike og Hønefoss, hvor måtte flere hundre mennesker evakueres. Det var flom og oversvømmelser, veldig alvorlig. Det kan bli enda verre. – Og hvem kjenner et lokalsamfunn best i kriser? Jo, de som kjenner det best i normale situasjoner. Det er Røde Kors, Sanitetskvinnene og idrettslagene og de andre som er lokale, som er i god kontakt med kommunen. Beredskapen i vårt land – det handler om hver og en av oss. Hva vi snakker på kontoret om, hvilke kritiske spørsmål vi stiller, og hvordan vi tar det ansvaret.

Så vil jeg si til slutt; vi går inn i de siste ukene fram mot valget. La oss håpe at dette valget ikke blir av en type valg vi har sett i andre land, hvor det har vært ugreie påvirkninger utenfra, fra andre land, alt det. Det er vi veldig oppmerksom på i regjeringen. Kommunene har ansvaret for valgopptelling og tar det ansvaret på stort alvor. Vi er trygge på at vi skal klare det.

Men det er også én ting til i denne valgkampen, etter å ha sett og lest hva folk sier om hverandre i politikken ute i andre land. Jeg vet ikke hvordan det er med dere – når dere ser og leser om dette – men jeg blir forundret og sjokkert. Derfor sier jeg at de politiske motstanderne i denne valgkampen vår – vi skal være motstandere, ikke fiender. Det er en veldig viktig nyanse. Vi opplever i alle fall, Lena og jeg, Terje og Jone og vi som er på Stortinget, at på Stortinget så har vi friske debatter, men vi står i samme kantinekø og vi kan sette oss ned sammen med kaffekopp. Og jeg kommer alltid til å si at jeg vet at Erna og Sylvi – når de går på jobben hver dag – så er jeg helt sikker på at de er 100 % overbevist om at de vil det beste for landet. Og det er det de bruker mye tid på, og det koster mye for dem. Selv om jeg er uenig i en del av de ting de foreslår.

Derfor skal jeg avslutte med å si at dette er et retningsvalg, hvor det kommer til å stå om hvordan vi prioriterer. Vi går til valget med overskriften: Trygghet for fremtiden. Vi skal gjøre det viktigste i livet til det viktigste i politikken. – Takk for oppmerksomheten!