Sjekket mot framføring (redigert, et utdrag)

Nå er vi i student- og universitetsbyen Tromsø. Da må vi kunne være litt ‘kontrære’ og si at nå må vi tenke etter om vi skal se på dette glasset som halv-fullt eller halv-tomt – om det er bekymringer eller muligheter – at det er økt oppmerksomhet om nordområdene. Nå ser jeg Jarle (Aarbakke) og Jan-Gunnar (Winther) sitte der, som var mine medspillere for 21 år siden da vi lanserte nordområdesatsingen. Det var jo fordi vi så mulighetene før veldig mange andre.

Vi hadde EUs høykommissær for utenrikssaker her i byen nå, som sier at nå skal de jobbe fram en ny arktisk strategi i EU. Den første kom i 2008. Den som kom i 2008, var ganske langt på vei inspirert av den vi la fram i 2006-2007. Vi har vært med og satt dagsordenen for dette.

Så – ja, det kommer til å bli økt fokus på Arktis, det er geostrategisk viktig, det er klimaendringer – men hvis det er noe land eller by som er posisjonert for å kunne mestre dette – som et mulighetsvindu, så er det oss og Tromsø. Jeg har gått rundt i mange år og sagt at Nordområdene er Norges viktigste satsningsområde og Norges globale sentrum. – Og ingen trodde meg helt til Donald Trump sa det samme, så nå vet jeg ikke om det er hyggelig i seg selv – men det er jo et fokus. Det er et internasjonalt fokus nå.

Strategisk satsningsområde

I 2005 sa vi at Nordområdene er Norges strategiske viktigste satsingsområde. Og det gjorde Erna Solberg etter meg, etter Jens (Stoltenberg). Og så kom jeg, og vi har hatt dette nå i over 20 år. – Som for utenrikspolitikken vår er av stor betydning. Vi kommer sikkert mer inn på samtalene om Arktis, hva skjer nå med Trump og Grønland, og så videre, men det som er viktig å få frem for meg, det er at dette med at ‘plutselig’ er Arktis kommet i søkelyset. Plutselig er det noe rundt Grønland, men det er der hvor minst skjer, altså rundt Grønland. Så internt i NATO og overfor EU så sier jeg at hvis det er ett sted hvor vi virkelig har drevet med Nordområdene i 20 år, hvor vi har drevet med sikkerhetspolitikk, vi har drevet med energipolitikk, vi har mange uløste oppgaver, så er det her tett på oss. Det er her det er. Og vi vet noe om det. Så det er det jeg tenker på. – Hva kaller vi denne byen? Den arktiske hovedstaden. Det var her Arktisk Råd la sitt sekretariat og hvor man ble enige om det. Og når det gjelder Arktis – og folkene våre, universitetsmiljøene våre, forskningsmiljøene våre, i det lokalpolitiske, regionalpolitiske og fra regjeringsnivå – Arktis er noe vi kan og det skal vi klare å mestre.

Det handler om geografi – selvfølgelig. Nordområdene er jo viktigere for folk som for eksempel bor i Gamvik – enn for folk i Grimstad – men det er like spennende å snakke om nordområdeutfordringene i sør som i nord, fordi alt dette engasjerer oss. Og det er mye av det som skjer, f.eks. innen maritim industri, som utvikles langs sørlands- og sørvestlandskysten, som er veldig relevant for nord.

Derfor sa jeg lenge som utenriksminister at nordområdesatsingen har ikke en ‘strek’ på kartet, hvor vi sier at ‘ned dit er det nordområdesatsing’, og sør for det er det ‘sørområdesatsing’. Dette er en norsk satsing. – Hvis du ser på det arktiske området – jeg hadde i forrige uke Justin Trudeau på middag hjemme hos meg, tidligere canadisk statsminister – og da minnet jeg ham på én ting. Dere har hørt meg si dette før: Hvis du tar 60. breddegrad – så har vi Helsingfors, Stockholm, Oslo, Bergen og videre rundt hele kloden – det bor flere mennesker i Tromsø by enn det bor folk i hele Canada nord for 60. breddegrad. Det er en annen måte å si at i det enorme området bor det veldig få. Og igjen – nord i Norge og over på den russiske Kola-halvøya, så bor det folk. – Så derfor igjen; vi skal ha selvtillit. Vi skal omtale dette. Her skal det bo folk.

Russland

Kirkenes – er bæreren av mye av det som skjedde mellom Norge og Russland fra 1990; dere kjenner tallene – i 1990 ved Storskog var det 4000-5000 grensepasseringer i året og rundt 2010 var det over 300 000. Og noe av det siste jeg fikk gjort med Sergej Lavrov, som var den utenriksministeren jeg hadde mest kontakt med, etter den svenske – ja, så nært og så mye var det – det var da vi innførte grenseboerbevis, slik at man kunne reise frem og tilbake med et visum som varte i 30 dager. Det var veldig mye på gang.

Alt det er jo satt tilbake og tatt ned. Dette rammer Kirkenes, der f.eks. Barentsekretariatet er lagt ned. Veldig mye skjedde grenseregionalt. Men Russland har nå fått et autoritært, repressivt styre overfor folk. De slår ned på sivilsamfunnet. Mange av de partnerne vi har hatt på russisk side, er oppløst eller fengslet.

Og de har gått til fullskala krig mot Ukraina. Den historien kjenner vi. Det rammer Kirkenes. Og sanksjonene våre mot Russland, som vi er med på – gjennom et samlet Europa, det rammer industrien der. Det er vi fullt klar over. Og da må vi gjøre det vi kan for å finne alternative virksomheter.

Vi har jo gjort en god del – med virkemidler – for å støtte opp under aktiviteter. Det er fortsatt slik at den økonomiske aktiviteten i nord er høy. Den største utfordringen er mangel på folk, de fleste steder. Men en del av de virksomhetene som f.eks. drev med vedlikehold av russiske fiskebåter, har utfordringer. Nå er det ingen russiske fiskebåter som kommer inn, nesten ingen. Så det er ikke noen tvil om at dette er vanskelig.

Men tilbake igjen – til den andre fryktfaktoren. Er det farlig å bo der, fordi vi har Russland som nabo? Til det mener jeg fortsatt at den store historien er – nei. Vi ser ikke at det er et slikt scenario med russisk militær trussel mot oss. Og fortsatt er historien den jeg f.eks. forteller til Donald Trump når jeg møter ham: At ‘100 km fra vår grense ligger de russiske atomvåpenanleggene og de er ikke rettet mot meg, men mot deg’, sa jeg. – Så det at vi er her og følger med på det og har kunnskap og klarer å holde stabilitet i nord, det er viktig. Det er en gjensidighet i det.

Så når Donald Trump sier som han gjorde i Davos: ‘Vi gir alt til NATO og NATO gir ingenting til oss’ – så skal jeg være diplomat og si: Det er feil. For det at vi er der og følger med, har overvåking og etterretning, det er også viktig.

Befolkning og bolyst

Men – til spørsmålet om demografi og demografisk utvikling. Jeg føler jo ofte at når man stiller spørsmålet om hva man skal gjøre med befolkningsnedgangen – ikke bare i Øst-Finnmark, det skjer jo hele Nord-Norge; det er bare i byene i Nord-Norge, særlig Tromsø, at det vokser. Man snakker om tiltak som til stadighet viser seg å ikke fungere. Vi har jo skattelette i store deler av landsdelen. Det har jo ikke ført til at det er blitt en stor tilflytning til noen av disse områdene, til Nord-Troms og Finnmark.

Kan disse individrettede tiltakene fungere? Er det noe som kan fungere? For veldig mange så fremstår det som en ganske motløst, hele denne befolkningsdebatten. La oss begynne med utgangspunktet: I Norge bestemmer ikke myndighetene at du har plikt til å bo i noen deler av landet. Det er fritt valg. Men så er spørsmålet; hvorfor får ikke de ordningene vi har, flere til å flytte dit? Det vi ikke har analyse fra, det er jo uten de ordningene; hvor mange flere ville flyttet? Det vet vi ikke.

Og jeg har ikke prinsipielle motforestillinger mot å prøve ut tiltak som kan virke for å flytte til Nord-Norge, altså bolyst. Det jeg vet, av kunnskap fra forskning på dette, er jo at bolyst handler om ganske mange ting til sammen. Det handler f.eks. om – får jeg jobb og får partneren min jobb? Er det kulturtilbud som passer til de interessene jeg har? Det kan jo være så forskjellig. Noen vil bo i by, noen vil bo nær natur. Er det tilbud for de yngste og de eldste? Og velferdsstaten har ordninger, altså individrettede ordninger, det er jeg helt åpen for.

Og så vil jeg si at hvis det er slik at byene holder stand, klarer seg og utvikler seg, så er det i alle fall veldig viktig å satse på det. Jeg tror også at byer som fungerer og har sterke miljøer, også er bra for områdene utenfor byene. Universitetet i Tromsø har jo klart å være et universitet som bringer sin universitetskompetanse til Mo i Rana, Narvik, Kirkenes, og så videre. – Veldig bra. Med disse menneskene er det jo også beredskap her. Og når vi snakker om at skattelette og alt det der ikke er nok, hvordan kan vi da få det til?

Jeg besøkte UNN i dag og snakket med en overlege – hun var fra 2001-kullet, utdannet der. Hun hadde jobbet i Kristiansand i noen år og var kommet tilbake fordi miljøet som er på sykehuset, det faglige miljøet, var så spennende. Det å flytte tilbake til det miljøet hun kjente til, det var noe hun søkte tilbake til.

Det er jo noen mennesker vi beordrer til å bo i Finnmark, nemlig Forsvaret, som nå styrkes betydelig. Når vi styrker forsvaret i Norge, så er jo hovedstyrken her i nord. Vi får en Finnmarksbrigade. Vi ruster opp for milliarder, og infrastruktur, i Porsanger og veien mot Kirkenes. Men igjen, jeg tror at vi må ta utgangspunkt i at mulighetene er veldig mange. Vi må ha et næringsliv som går bra – og som kan investere. Økonomien i det nordnorske næringslivet går bra sammenlignet med mange andre i landet.

Det flest oppgir som den største utfordringen, er mangel på folk. Da er vi over kompetanse igjen, og folk med rett kompetanse. Det kan vi gjøre noe med. Så vi må ikke miste fokus og tro at litt ned på noen skattelettelser eller litt opp på noen individuelt rettede økonomiske ‘gulrøtter’ vil løse alt. Folk er ikke ‘skrudd sammen’. Det er jo arbeid å få, og det er skattelette, og det er nedskriving av studielån, osv. Men likevel vil folk flytte herfra.

Hvis dere kunne overbevise meg om at det finnes ett sånt individrettet skattetiltak eller ett kutt i en eller annen betalingsordning, som gjør at du ville valgt å flytte tilbake igjen, så skal jeg tenke på det. Men jeg tror kanskje at det ikke er helt der vi er, egentlig.

Næringsliv og forskning

I 2005, da vi lanserte nordområdesatsingen, da var det brunt papir foran vinduene på mange av butikkene her i Storgata. Og et tema som var her da, det var ‘sentrumsdød’. For det var – slik du ser, i f.eks. Arendal eller andre steder, som jeg kjenner godt; det er nesten ikke butikker igjen, de ligger alle ved på E18, storsentrene, handlesentrene, utenfor byen.

Nå er det kanskje litt for mange turister (i Tromsø). Reiselivet i Norge sysselsetter nesten 200 000 mennesker. – Det er en fantastisk mulighet. Men vi må jo finne den rette balansen. Og det er åpenbart at det er noen sider her i Tromsø nå som er problematiske; korttidsleie, Airbnb og alt dette. Og det må vi ta tak i, staten, kommunen, reguleringer. Nå får vi ‘besøksbidrag’, som gjør det mulig for kommunene å ta inn noen inntekter, for å finansiere og regulere.

Men det er jo en bedre å tenke på at Tromsø har et ‘overskudd’ som attraksjon, enn å skulle ha et underskudd, og at folk ikke ville komme hit. Jeg er veldig oppmerksom på hvor viktig kommuneøkonomi er. Det har vært noen tøffe år. Tromsø er også kjent med det. Andre kommuner kjenner dette enda mer. – Så det må vi jobbe med. Men hva er det som er viktig for folk? UNN? UiT? Næringslivet?

Bare tenk på KSAT oppe på høyden her, som er verdensledende innenfor romsatsing, som nå blir en stor europeisk næring. Utenrikskommissær Kaja Kalas fra EU, som var her i Tromsø nå, snakker om hvordan vi kan samarbeide mer innen romvirksomhet. Den tyske forbundskansleren blir kanskje med meg nordover i mars, på grunn av romsatsingen. Så dette er jo næringer som kommer, og som vi ikke hadde noe særlig fokus på i 2005. For da visste vi ikke nok om det, men nå kommer det. Og så er jo selvfølgelig alt det som er knyttet til hav og energi en stor mulighet.

Jeg ser mange gode grunner til at det hadde vært fint at folk fra hele landet sier at nå bor vi en periode der vi jobber. Men igjen så tenker jeg; skal staten bestemme det, altså hvor folk velger å bo? Det er en ganske stor avgjørelse. – At folk som er ledere i forsvar eller i helse, skal bryte opp, ta med familie og reise.

Jeg har vært utenriksminister og ser hvor krevende det er å få familier til å reise ut for å få det til å stemme for begge. Så jeg er bare litt varsom med å ha veldig bastante meninger om dette. Mye er jo lagt veldig godt til rette for at du kan gjøre det, å flytte hit. Det er botilbud, det er billigere å bo, mange opplevelser. Men mange av menneskene det er snakk om her, er folk som er kommet et stykke ut i karrieren. Så jeg tenker bare, igjen: Hvis man sier at dette er en beordringssak, så tror jeg man kan få en vesentlig svikt i rekrutteringen. Og jeg skjønner jo – for landsdelen – at det at folk pendler og reiser inn-ut, det har en psykologisk effekt. Men det er tross alt ikke det som er det store antallet.

For det er to ting her. Det er bo-lyst og bli-lyst. Vel så mye handler om å legge til rette for at du faktisk velger å bli, og at det da er utdanningstilbud, og så videre. Da er det mange ting som spiller inn. Hvis du må flytte for å gå på videregående, så er jo prosentandelen av dem som ikke kommer hjem, veldig mye høyere enn dem som går på videregående nær hjemstedet. Slike faktorer spiller inn.

Og ikke minst slik som UiT har fungert i mange år her, og vært en ‘kandidatmaskin’ for Nord-Norge. Jeg tenker på rektoren som sitter her, som snakker bergensk, Jarle (Aarbakke). Og Anne Husebekk, som gikk bort, hun snakket jeg mye med. Hun kom jo fra Oslo, studerte her, og ble værende. Hun måtte du aldri ‘beordre’. Og hun var jo en av de mest entusiastiske for Tromsø og Nord-Norge. Men det er jo den store betydningen av Universitetet i Tromsø, for det kan gi deg en ny start for hvor du ønsker å bli.

Forsvaret

Men tilbake til Forsvaret. Forsvaret begynner å bli veldig viktige. Det er mange, mange milliarder som skal inn. Ny helikopterbase her i Tromsø, som ble avklart og besluttet tidligere i måneden. Utrolig mye penger som brukes. Samtidig så ‘rystes’ jo vår allianse av uttalelsene til Donald Trump. Hvor har vi USA?

Hvis vi tar Russland – vår nabo, med autoritært styresett og alt det jeg sa i sted, som har gått til fullskala krig mot et annet naboland. Konsekvensene av det er jo, isolert sett, at Russland er en mindre militær trussel i nord enn de var før. – Fordi de er i krig langt sør i Europa. Og de har flyttet folk og utstyr sørover. Det er én observasjon.

En annen observasjon er at hvis denne krigen i Ukraina slutter, og det må vi bare håpe at den gjør, for det er et mareritt i så mange sammenhenger, hva slags Russland er det da? Det er et Russland som antageligvis har en økonomi som er veldig krigsdominert og som ikke har hatt fremskritt eller innovasjon på nesten noen andre områder enn det militære. 

Og kanskje vi har 1,5-2 millioner mann under våpen som kommer fra en fryktelig krig. Det er en ganske ustabil nabo å ha. Hvilken vei vil landet da gå? Hvilken vei vil de se? Russland har jo gjenopprettet noe som jeg bare trodde jeg hadde fra min tid da jeg drev med sovjetstudier i Paris på 1980-tallet: De har gjenopprettet ‘Leningrad militærdistrikt’. Nå har man fått Leningrad og Moskva militærdistrikt. Og Leningrad militærdistrikt går altså fra St. Petersburg og oppover langs finskegrensen og mot nord. Så dette er den naboen vi ser.

Jeg tror at det betyr at den forsvarsplanen vi la fram, for to år siden til 2036, som er den vi planlegger ut fra, men vi jobber nå med en ny melding til Stortinget, om en ‘plan 2.0’, hvor vi i mye større og sterkere grad sier: Hva må vi ha klart i 2030? I de årene som kommer nå, hva trenger vi å gjøre? Klarer vi å omstille oss raskt nok?

Det vi må gjøre da – er, punkt én: Vi må gjøre det vi kan for at vårt forsvar holder mål. Vi må få det forsvaret vi har til å fungere. Og så må vi fornye det på de områdene som er viktige. Nå har vi inngått en avtale om nye fregatter med Storbritannia. Dette binder også britene til oss.

Vi kjøper nye ubåter, de er under bygging i Tyskland. Dette binder Tyskland til oss. Og med Sverige og Finland og Norge til sammen har vi 250 av verdens mest moderne jagerfly. Det er en veldig sterk forsvarskomponent. Vi må ha vårt forsvar med våre naboer på plass. Vi har NATO – som fortsatt er gyldig. Og som jeg sa i sted, det er i USAs egeninteresse å være nærere her hos oss, det mener jeg står seg. Og samarbeidet med USA, med Trumps eget forsvar, har blitt dypere.

Nå skal vi i midten av mars ha Cold Response-øvelsen som skal være i Nord-Norge og Nord-Finland. 25 000 soldater kommer, med en stor andel amerikanere. De to største kontingentene er den franske og den amerikanske. Det er 13 land som sender folk til oss. Det vitner jo om alliansen. Vi har vintertrening i Norge, og de er med og trener på forsvar av Norge.

USA og Europa

Men jeg skjønner at det er uro ute blant folk – og jeg deler den. Vi hørte Donald Trump tale i Davos nylig, jeg satt selv på tredje rad og hørte på; det var en fryktelig omtale av Europa. Men det kommer ikke bare fra ham, det kommer fra et apparat – ja, det er Maga-prosjektet, men vi må skille mellom to nivåer – det er Maga-bevegelsen og den politiske ytre høyre-bevegelsen.

Men så er det også et USA som har et litt større perspektiv, Senatet, Kongressen, forsvaret. Og igjen så sier de – at de ikke er engasjert i nordlige delen av Europa, i Norge, av ‘charity’, altså for å være snill. Det er en egeninteresse i det, og det er derfor vår oppgave å opprettholde den egeninteressen. Og jeg sier igjen: Norge truer ingen, NATO truer ingen, men det er vår jobb å ordne oss slik at ingen kommer på tanken til å true oss.

Russlands økonomi er mindre enn den nederlandske. Europa har en stor økonomi. Europa må nå ta det ansvaret som det er helt riktig å ta. Vi må ta et større ansvar og betale for mer av det selv. Og så må vi ordne forsvaret vårt slik at ikke alle landene kjøper inn det samme, vi må samordne oss. Det er innenfor rammen av NATO at vi også kan ordne et europeisk forsvar.

Jeg tror at en amerikansk president som ville trekke seg ut av NATO – hvor han har 31 av verdens mest utviklede land som allierte – nei, jeg tror ikke det skjer. Men jeg tror han kommer til å ha mer interesse rettet mot Asia. Det hadde Obama, Biden, Clinton og Bush. Det er den veien historien har gått.

Og det er bare rett og rimelig at Europa tar et større ansvar. Mark Rutte – generalsekretæren i NATO – hans jobb er å holde amerikanerne og europeerne inne, en veldig krevende jobb nå. Jens Stoltenberg klarte det i sin tid under ‘Trump 1’. Jeg tror det er mer krevende under ‘Trump 2’, for han er forberedt på en annen måte. Men derfor er hans påminnelse om at vi fortsatt trenger dette samarbeidet, helt riktig.

Også Canadas (statsminister) Mark Carney snakker – om den verdenen han ser – hvor han mener det i større grad er et brudd. At stormaktene fritar seg fra regler, handler i egen makt. At de store økonomiske maktene bruker makt for å presse frem sine ting. Donald Trump kom med tariffer. Og det dere så fra de europeiske landene, etter at Trump truet, om Grønland og straffetoll mot Norge og andre, det var jo et Europa som sa mye tydeligere ifra.

Så jeg tror det er en form for lærdom her – at det skal vi gjøre, ha tydeligere tilbakemeldinger. Det var det som var poenget mitt i sted, at man kanskje har famlet litt, for å finne et europeisk standpunkt. Som jeg sa i fjor da jeg var her: Hva skal vi gjøre med Trump? – Han er annerledes. Og jeg sa da at vi må lære oss å dekode ham. – Hva er det han mener når han sier det han sier? For han er jo en forretningsmann, han driver med politikk slik som han gjorde som eiendomsforhandler; går kraftig ut, tar seg litt tilbake, skremmer, prøver å destabilisere, og så får han igjennom ting. En veldig uvant måte å operere på i diplomatiet.

Så – vi må finne måten å håndtere dette på. Jeg tror vi kan en god del mer om dette nå. Og jeg er veldig tydelig på at den måten USA nå ikke lenger stiller opp for sine allierte – ja, kanskje noe av verste jeg har sett – og det skyldes kanskje at jeg jobbet der i sin tid, i Verdens helseorganisasjon (WHO) – men vi så at i forrige uke tok de ned det amerikanske flagget foran WHO i Genève. – Verdens helseorganisasjon, som forsøker å forhindre pandemier, kjemper mot smittsomme sykdommer, hvor USA har hatt enorm innflytelse og gjennomslag. – Der sier Trump at der skal vi ut. Dette mener jeg er fortvilt for det internasjonale samarbeidet – og også veldig dårlig for USA.

Norden

Om Norge og Sverige og Finland i nord – vi har vel omtrent 450 000 mennesker som bor i det vi vil kalle nord. Og der er tallene i Sverige og Finland mye lavere. For vår del sier vi jo at nordområdene er avgjørende for havnasjonen og Norge, men disse er jo ikke havnasjoner. Havene deres er Østersjøen. De har gjerne vendt blikket sørover. Min erfaring er at det landet som vi er nærmest i vurderingene av nord-spørsmål, er Finland. Det er fordi vi begge har grense til Russland, vi har cirka 200 km grense, mens Finland har cirka 1300 km felles grense med Russland. Og Sverige har jo ikke det, de har Østersjøen.

Det er i NATO at forsvarssamarbeidet er bygget opp. Nå er alle fem nordiske land med i den samme NATO-kommandoen, i de samme regionale planene.

Men så har du rett i at grensene har mange sider ved seg, som det at vi nå har grensekontroll mot nordiske land i Norge. Da EUs Kaja Kallas kom til Norge nå, så snakket vi om Norge, Norden og Europa, og om hvordan samarbeidsambisjonene for Norden endte opp med å ikke lykkes fordi Norden er for lite.

Etter andre verdenskrig var ambisjonen at vi skulle ha felles forsvar, men det gikk ikke. Det måtte bli et euroatlantisk opplegg, NATO. Og vi skulle ha ett felles marked, men det måtte bli europeisk, enten med EU eller EØS. Og felles valuta snakket man også om på begynnelsen av 1950-tallet. Det ble til slutt en europeisk valuta, for de som har det. Så det eneste vi klarte, det var felles arbeidsmarked og passfrihet. Så fra midt på 1950-tallet var det passfrihet i Norden. Og det at vi i dag kan ha kontroll av pass mot Sverige, er jo på grunn av immigrasjonen fra Europa og mot våre land.

Men vi har nå et mye tettere samarbeid innen sivilforsvar og totalberedskap. Og i NATO, hvor man også snakker en del om det, så ser man jo mot de nordiske landene fordi disse landene har kommet lengst innen den type beredskap. Det er jo et felles energimarked, ikke minst med Sverige, blant annet for energiproduksjonen i Sverige er viktig for Nord-Norge, for å ha en stabil tilførsel av kraft. Så det er ikke bare dette med arbeidsmarkedet.

Og vi har mye utdannings- og forskningssamarbeid – ikke minst på de nye teknologiene. Kunstig intelligens kommer til å være et tema som er altfor stort for små land til å kunne lede an i. – Men samtidig såpass nært for oss i våre land fordi vi har ganske likt utdanningssystem og utdanningsnivå i folket. Vi kan ta i bruk teknologien, som vi ikke nødvendigvis har utviklet selv, fordi kompetansenivået er høyt.

Vi har hatt noen runder, vi nordiske statsministre og ledere for næringsliv i de nordiske landene, for å se hvordan vi kan gjøre mer innen dette. Det er noe som vi som statsministre kommer til å følge opp videre. Men veldig mye av regelverket for dette går jo likevel via EU, sånn er det jo med europeiske regelverk.

Økt beredskap

Tilbake til beredskap og beredskapsråd – dette tror jeg gjelder for alle, enten du er student eller ikke og for alle aldersgrupper. Du kan gå på nett og finne ut hva egenberedskap er, f.eks. hos DSB og mange andre forskjellige nettsider. Jeg er sikker på at det er mulig å slå opp der. Men hva betyr beredskapsrådene for hver enkelt? Tankene i dag går jo lett til krig, sånn uten videre, men vanligere er ekstremvær, datasystemer faller sammen, strømmen uteblir; at du derfor bør ha noe ekstra vann, ekstra mat og slike beredskapsartikler.

Forsvaret skal investere store summer i årene framover. Det er krevende nok, men det har vi gjort før. Dette vet vi hvordan vi skal gjøre. Men det å løfte beredskapstenkningen hos hver og en av oss, det er noe annet.

Jeg vil bruke ett eksempel på det: For noen år siden husker jeg at det slo meg; jeg møtte kommunepolitikere fra alle deler av landet – og særlig i nord. Noen sa at de hadde hatt besøk av den kinesiske ambassadøren, at han hadde vært utrolig hyggelig, de hadde vært ute og fisket, og han bodde hjemme hos dem og ville gjerne komme igjen. Det var det aller beste av norsk gjestfrihet overfor kinesiske diplomater.

Nå mener jeg at vi fortsatt skal være gjestfrie, men vi skal skjønne litt mer av hva som skjer. Fordi vi hever beredskapsperspektivet. Om noen dager kommer både etterretningstjenesten og PST med sine ugraderte, åpne trusselvurderinger. Og jeg vil anta at de kommer til å gjenta at russisk og kinesisk etterretning er en trussel mot Norge. Og det har vi også sett på Universitetet i Tromsø, hvor to studenter har blitt avslørt som etterretningsagenter. Så dette er ikke så langt ifra oss.

Studentøkonomi og infrastruktur i nord

Til spørsmålet om studentenes økonomi: Overordnet sett er det viktig at vi nå lykkes med å få prisstigningen til å komme ned. Den var oppe i 7 % etter at den føk i været da fullskalakrigen mot Ukraina kom. Nå er vi nede på tretallet og vi skal videre ned. Det er viktig for alle, og særlig for grupper som studenter, det er punkt én.

Punkt to er økonomien for studentene – og jeg tror støtten er økt med 40-50 000 de siste årene. I tillegg, gjennom økning i rammene; vi har ambisjonen om 1G, hvordan vi skal ta det videre; så dette betyr å bedre studentøkonomien. For studentboliger har vi målet om 3200 flere i året. Vi mener vi skal klare å holde det i snitt fram mot 2030.

Her i Tromsø, tror jeg, er det noe bedre, med cirka 25 % studentboligdekning. Men snittet i landet vårt, tror jeg, er cirka 15 %, det varierer. Men så har jo denne byen spesielle utfordringer knyttet til korttidsleie og alt rundt det.

Og dette med robust infrastruktur, det er et godt spørsmål. Vi er inne på et tema vi ikke har snakket så mye om – men ta for eksempel kraft. Vi kommer også til å trenge mer kraft i nord for utvikling. Akkurat nå er det jo en diskusjon om å ha kraft nok i Finnmark. Og hvis vi ikke har ambisjoner om nok kraft i Finnmark, så er det vanskelig å ha ambisjoner om mer næringsvirksomhet, nye bedrifter, nye initiativer, økt bosetting i Finnmark, mer aktivitet og flere muligheter. Så energiinfrastruktur er viktig – det å ruste opp nettet. Én ting er å produsere kraft, men å ha nett til å transportere kraft, er en av de største utfordringene. Å ha kabler som kan bringe kraft av en viss størrelse.

Og at vi har tilstrekkelig helseberedskap til å kunne leve med at vi har den geografien vi har. Det er en viktig infrastruktur. Noe vi var opptatt av i 2005 og utover, var sikkerhet på havet. Husker dere at Barents Watch var en av de store tingene vi fikk fram i 2007-2008? Nå er jo dette et stort system for informasjonsinnhenting fra havet. Og dette Polhavet-prosjektet som vi lanserte i fjor, er jo et stort forskningsprosjekt for å forstå mer av utviklingen i Polhavet. Dette er også kritisk infrastruktur for Norge. – Og flyplasser, de to nye flyplassene som bygges i Norge i dag, er faktisk i Mo i Rana og Tromsø.

Når vi leverer et partiprogram i Arbeiderpartiet, så er det våre mål for fire år. Det er det vi ønsker å oppnå. – Og så omsetter vi de målene. Vi lovet å få ned barnehageprisene – og vi fikk ned barnehageprisene for barnefamiliene. Vi lovet at vi skulle bedre studentøkonomien – og vi har bedret studentøkonomien ved at den har fått større økning enn prisstigningen. Vi lovet gratis skolefritidsordning – og det er blitt gratis skolefritidsordning. Vi vil ikke komme i en situasjon hvor vi lover ting som vi ikke klarer å holde.

Men da jeg ble statsminister høsten 2021, så kom først pandemien tilbake, så begynte strømprisene å øke, så begynte rentene å øke, og så kom det krig i Ukraina. Det er ting du da må forholde deg til når du er der, og så må du være ærlig på å si at det var dette vi forsøkte å gjennomføre. Vi har ikke gitt skattelette til de som har mest. Vi har gitt 11 milliarder kroner i skattelette for folk med middels og lavere inntekter. Vi har ikke gitt store skattelettepenger. Vi har heller gitt billigere barnehager og gratis SFO. Vi har økt bostøtten. Det har vært våre valg. (Takk for oppmerksomheten).