Statsministerens tale på den offisielle åpningen av nytt regjeringskvartal

Sjekket mot framføringen

Kjære alle sammen,

Stortingspresident, tidligere statsministre, høyesterettsjustitiarius, statsråder, ordfører – men aller mest, alle sammen,

Dette er en stor og høytidelig dag.

Vi er tilbake i Regjeringskvartalet, etter 15 år spredt rundt om i byen.

For alle er dette nytt. For Utenriksdepartementet er det både nytt og historisk. – Jeg kjenner litt ekstra på det.

For alle er det muligheten til en ny start. Vi er nå en del av et stort departementsfellesskap.
 
Og derfor vil jeg si til alle: Velkommen – og gratulerer!
 
Velkommen – til alle ansatte – virkelig, hver og én – 2 200 har nå flyttet inn, seks departementer – og flere er på vei, i neste trinn.

Velkommen – til alle besøkende, gjester, venner og brukere.
 
Gratulerer – og takk – til alle som har tegnet og bygd – noen fra en datamaskin, andre med en gravemaskin. – Imponerende bygg fra utsiden og jeg kan allerede nå bekrefte, det er imponerende også fra innsiden.  – Et byggeprosjekt som fortsatt pågår for fullt.
 
Og takk til Stortinget som har stilt opp og bevilget – til det som har gjort et sikkert og moderne regjeringskvartal – midt i hovedstaden – mulig.
 
Det har kostet, gode venner. Sikkerheten har kostet aller mest. Men det å ikke samles på denne måten, ville ha kostet mye mer.

Kjære alle sammen,

I norsk historie snakker vi om gjenoppbyggingen etter krigen.

I dag markerer vi gjenoppbyggingen etter terror. – Noe som forteller mye om sårbarheten i det moderne samfunnet vi lever i.

Vi er tilbake – etter 15 år – som fulgte ødeleggelsene etter terrorhandlingen mot Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011. – Hva er lærdommene?

Demokratiet lot seg ikke knekke. Ungdommen lot seg ikke knekke. 

Vi er tilbake. – Og demokratiet og ytringsfriheten lever i beste velgående, det kan vi også høre.

Utøya er gjenreist. Den norske regjeringens arbeidslag er gjenreist, i nye hus, med norske kjennetegn og materialer. 

Vi står ved dette løftet: Vi skal aldri tie om 22. juli. Vi skal ikke glemme.

Vi skal ta vare på historien, ære de vi mistet, og stå ved de som fortsatt er merket av terroren.

Det nye, permanente 22. juli-senteret – og det nasjonale minnestedet – med kunstverket «En opprettholdelse» av Matias Faldbakken – vil stå i kvartalets midte og åpner i juli.

Det er riktig og viktig.

Kjære alle sammen,

Det er fristende – på en dag som denne – å trekke noen historiske linjer. Vi lever i en samtid hvor alt skjer fort, men la oss være bevisst historien. Kanskje hører vi også historiens sus.
 
Eldre enn det meste rundt oss, er trærne – det vil si, røttene.

Lindealléen her ved siden av oss ble anlagt da Rikshospitalet sto her tidlig på 1800-tallet.

Røttene må avgjort være solide. Røtter blir sterke når det blåser, sier ordtaket. 

Statsministerens kontor kommer også hjem. Det er verdt å minne om at akkurat statsministeren har vært flere steder siden Norge fikk sin første av dette slaget i 1814 – med veldig begrensede fullmakter i forhold til dagens.

Peder Anker het den første norske statsministeren – fra 1814 til 1822.

Han satt ikke i Norge, men var sjef for den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, for Norge var i union med Sverige.

Her i Kristiania hadde vi allerede fra 1814 seks departementer, med et femtitalls ansatte – ja, i et departementsfellesskap på den tiden.

I nesten 100 år holdt de til, de fleste, i Departementsgården, kvartalet der Hovedpostkontoret kom senere, mellom Prinsens gate og Tollbugata.

Frederik Stang ble vår første statsminister med sete her i Kristiania i 1873, og regjeringen møttes fast i Stiftsgården i Rådhusgaten 13.

På slutten av 1800-tallet var antallet ansatte i departementene nådd nesten 400.

Så gikk man i gang med et eget regjeringskompleks. Men det ble med bare den ene fløyen, G-blokka, den gamle ærverdige regjeringsbygningen, fra 1906.

Som i starten huset både Finansdepartementet, noen andre departementer og etater – og fra 1939 også Statsministerens kontor.

Victoria terrasse forbinder vi med Utenriksdepartementet – men i mer enn 140 år, fra 1885 – har hele ti departementer kommet og gått herfra.
 
Så skal jeg spole raskt frem, til 1958 – hvor arkitekt Erling Viksjøs revolusjonerende planer fra før krigen ble realisert, med Høyblokka.
 
Omstridt og omdiskutert – da som nå. «Over byens ufattelige virvar, skimter vi konturene av en ny ordnende tanke», sa de som lot seg begeistre.

Byggets fasader rommet en ny oppfinnelse – naturbetong – betong med elvegrus, sandblåst for å skape en særegen, holdbar overflate. Og det kan vi finne igjen flere steder i det gjenoppbygde kvartalet.

Det var også sandblåsing kunstneren Carl Nesjar anvendte, etter skisser fra Picasso – inspirert av den norske kystkulturen – da Fiskerne og Måken kom på plass i 1969.

Nå møter de oss i A-blokka, rett bak oss.

På den måten, gode venner, så kan vi si at mens G-blokka markerte Norge som selvstendig nasjon, så markerte H-blokka gjenreisningen etter krigen.

Og nå står vi her med gjenreisningen etter terroren, 22. juli 2011.

Nå er det vårt ansvar – og vår mulighet – å gi bygninger både funksjoner og identitet, i tråd med det moderne Norge – som kjenner sin historie og har ambisjoner for fremtiden.

Regjeringskvartalet er nå gjenoppbygget, fornyet og tatt i bruk igjen. Kontinuiteten – de århundrelange linjene – er gjenopptatt.

Som arkitektene har sagt det: «Regjeringskvartalet er en byreparasjon». Ja, et sår er reparert – og under reparasjon.

Regjeringskvartalet er både byrom og arbeidsplass – og mer enn det.

Regjeringskvartalet – for hele landet – er infrastruktur – ikke for veier, rør og kabler – men for en annen form for energi:

Dette er infrastruktur for demokratiet – for demokratiets daglige virke – til landets beste – hele landet, fra nord til sør, fra øst til vest.

Regjeringer – den som sitter og de som kommer – skal ha sine arbeidsdager her. Og statsforvaltningen, departementene, alle dere dyktige medarbeidere – som forbereder og iverksetter regjeringens politikk.

Dette er demokratiets daglige virke.

Oss, vi – med vårt virke – i vårt departement, i vår avdeling, vår seksjon, i vårt team, med våre oppgaver.

Her – i sentrum av Oslo – med statsmaktene bare noen steinkast fra hverandre – Stortinget, Høyesterett, Regjeringen. Og Slottet ser vi fra de øverste etasjene i Høyblokka. Ja, det er ikke langt til den fjerde statsmakt heller.

Noen har sagt – og det synes jeg det er greit å minne om; vi ligger her mellom børs og katedral, mellom Finansdepartementet og Trefoldighetskirken – som også rehabiliteres nå – ja, mellom et ansvarlig budsjett og en høyere himmel – for å si det på den måten. 
 

 
Jeg nevnte byreparasjon. 

Med regjeringskvartalet åpnes også et nytt byrom i hovedstaden vår. Dette området av byen fornyes og vil henge sammen på en ny måte.

Vi kan gå og sykle gjennom dette kvartalet. Regjeringskvartalet skal være åpent og inviterende.

Det skal også være sikkert og trygt. Og det skal bli grønt.

Mye norsk er det også. Her er stein fra Iddefjorden i fasaden på D-blokka. Bjørk fra Nordmarka og eik fra Sørlandet. – Helt inn på mitt kontor – godt å gå på, godt å puste i. Møblene er i norsk design, fra ulike tidsepoker, noe nytt, noe er eldre og pusset opp.

Og den samiske kulturarven, ja naturarven – Outi Pieskis 51 meter høye kunstverk i Pyramiderommet i A-blokka, vi ser det her – det vil møte alle som kommer hit – det er kanskje enda mer synlig utenfra enn inntrykket det gir på innsiden – «AAhkA», heter det – «Naturens vokter».

Vi står også på en nyanlagt Johan Nygaardsvold plass, med et solid steingulv – 800 kvadratmeter – som er et kunstverk laget av Jumana Manna – gjenbrukte steiner samlet inn fra kommuner og andre aktører over hele landet – til sammen over 100 steder.

Så her finner vi igjen: «Bredt og smalt og langt og kort / Lite og stort er landet vårt», som vi skal høre bandet No. 4 synge nå rett etterpå. Det er til å kjenne igjen her.

Stein fra Storgata i Stavanger, fra bybrua i Drammen, fra gammelkirka i Namsos, marmor fra Fauske, kalkstein fra Brønnøy. Som minner oss om røttene våre.

Bærekraftig bruk, gjenbruk av våre naturressurser – det er jo en del av fremtidens forvaltning.

Steinmosaikken symboliserer også at folk fra hele Norge jobber i departementene – og de jobber for folk i hele landet.

Og at vi alle har noe med oss, der vi, hver og én av oss, kommer fra – oppvekst, utdanning, kompetanse, erfaring og verdier.

Vi har også med oss evnen til å jobbe sammen med andre, slik steinene er satt sammen – til et komplisert puslespill. 

Så, gode venner,

Et nytt kapittel – i den over 200 år lange historien om det norske departementsfellesskapet.

Aldri har vi sittet så nært sammen. – Og det er et budskap i det:

Vi er på jobb for det norske fellesskapet. Knapt noen sak løses av ett departement eller én avdeling alene.

Vi skal samarbeide – og vi skal samvirke – for å hente det beste ut av hverandre.

Det betyr – for mange – å sitte og jobbe på nye måter, mange i åpne landskap.

Og det er nytt, for noen, og uvant – så la oss være rause med hverandre, i denne innkjøringen. La oss høste erfaringer sammen og gjøre dette til en trygg og inkluderende arbeidsplass, for alle.

Vi har i dette prosjektet – som de som allerede har kommet på jobb har erfart – i byggenes arkitektur – lært et nytt ord – nemlig «samhandlingsstrøket». – Det er bindeleddet i annen etasje, med broer, som kobler bygninger, fellesrom, møterom og mennesker sammen.

Og da er det fristende å spørre: Var det ikke samhandling før?

Jo – det var det selvfølgelig, for saksbehandling er samhandling, men det kan ofte hjelpe å være i øyehøyde, og ikke bare bak en skjerm, en telefon – eller for våre venner i Justisdepartementet, langt oppe i Nydalen – eller på vei fra Kongens gate, eller for oss fra Glacisgata ved Akershus festning eller fra Victoria terrasse – for å rekke neste møte. Jeg har i dag gått opp løypa fra meg til utenriksministeren og det tok ett minutt og førti sekunder.

Kortere avstander sparer tid og skaper sterkere fellesskap. 

Et godt fellesskap, fagkunnskap som deles og tillit til hverandre skaper et bedre beslutningsgrunnlag.

Tverrfaglig samarbeid er malen i det norske demokratiet.

Og samordning med andre departementer har aldri vært viktigere enn nå. For dagens utfordringer – de vi møter og jobber med hver dag – de bryr seg ikke om departementsgrenser eller sektorgrenser – enten det handler om sikkerhet, beredskap, klima, hav, digitalisering, KI eller velferd.

Vi må opptre som én stat, ikke som mange sektorer.

Derfor heter det i den strategien som departementsfellesskapet har lagt: Vi er gode hver for oss, men vi er best sammen.

Vi skal gjøre hverandre kloke og gode – og vi har alle ansvar for det.

Gode venner,
Forfatteren Arne Garborg – som ga navn til den plassen vi står like ved – i dag er den omtrent rett bak A-blokka – han skrev at «me byggjer det gode i oss, når me gjer det gode ikring oss». – Når vi gjør våre kolleger gode, så gjør vi oss selv gode.

Vi formes av samhandling.

Så, i dag starter en ny epoke – for byen vår, for regjeringsarbeidet og for landet vårt.

I 15 år har styringen og forvaltningen av Norge vært tvunget ut av vante bygg. Nå tar vi dem tilbake.

For mange av dere betyr det å flytte inn i et reparert bygg, ødelagt etter terroren. Og for noen kan akkurat det være krevende. Det skal vi ta hensyn til. 

Mange av dere har bygningene som fast arbeidssted.

Andre, sånn som meg, er her midlertidig. Jeg bare «låner» statsministerens kontor.

Takk til Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik og Erna Solberg som er sammen med oss her i dag.

Vi har en stolt tradisjon i å både overta og overlevere ansvaret for dette kontoret på fredelig vis. Det skal vi fortsette med. Og i vår verden – for å si det forsiktig – er ikke det en selvfølge.

Jeg har tro på at dette departementsfellesskapet vil styrke vår felles identitet. I nye, lyse og åpne lokaler, med korte avstander. 

Det nye regjeringskvartalet er ikke bare en stor investering i bygg. Det er også et virkemiddel for bedre styring av landet vårt.

Vi jobber – sammen – for Norge, for et godt velferdssamfunn, i dag og for fremtiden.

Demokratiets daglige virke.

I et gjenreist byrom – tilgjengelig og trygt.

Kanskje, gode venner, ville Peder Anker, Frederik Stang og Einar Gerhardsen og hele rekken – og de tusener av kvinner og menn som har tjent fellesskapet herfra – ha nikket anerkjennende til det.

Røttene – de holder. Lindealléen ved inngangen fra Akersgaten står taust og trygt og stolt og er vitne til et nytt kapittel i nasjonens historie. 

 

Og da har jeg gleden av å introdusere en av mine favoritter, bandet No. 4 – som mange i Norge har blitt glade i – vær så god; Emilie Stoesen Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek.

Takk for at dere er her alle sammen og tusen takk for oppmerksomheten!