Statsministerens tale på den offisielle åpningen av nytt regjeringskvartal

Sjekkes mot framføringen

Kjære alle sammen,

Dette er en stor og høytidelig dag.

Vi er tilbake i Regjeringskvartalet, etter 15 år spredt rundt om i byen.

For alle er det nytt. For Utenriksdepartementet er det både nytt og historisk.

For alle er det muligheten til en ny start. Vi er nå en del av et stort departementsfellesskap.
 
Jeg vil si til alle: Velkommen – og gratulerer!
 
Velkommen – til alle ansatte – 2 200 har nå flyttet inn, seks departementer – og flere er på vei, i neste trinn.

Velkommen – til alle besøkende, gjester, alle våre venner og brukere.
 
Gratulerer – og takk – til alle som har tegnet og bygd – noen fra en datamaskin, andre fra en gravemaskin. – Et byggeprosjekt som fortsatt pågår for fullt.
 
Og takk til Stortinget som har stilt opp og bevilget – til det som har gjort et sikkert og moderne regjeringskvartal – midt i hovedstaden – mulig.
 
Det har kostet. Men det å ikke samles på denne måten, ville ha kostet mer.

Kjære alle sammen,

I norsk historie snakker vi om gjenoppbyggingen etter krigen.

I dag markerer vi gjenoppbyggingen etter terror. – Noe som forteller sitt om sårbarheten i et moderne samfunn.

Vi er tilbake – etter 15 år – som fulgte ødeleggelsene fra terrorhandlingen mot Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011.

Demokratiet lot seg ikke knekke. Ungdommen lot seg ikke knekke. 

Vi er tilbake.

Utøya er gjenreist. Den norske regjeringens arbeidslag er gjenreist, i nye hus, med norske kjennetegn og materialer. 

Vi skal aldri tie om 22. juli. Vi skal ikke glemme.

Vi skal ta vare på historien, og ære de vi mistet, og stå ved de som fortsatt er merket av terroren.

Det nye, permanente 22. juli-senteret – og det nasjonale minnestedet – med kunstverket «En opprettholdelse» av Matias Faldbakken – vil stå i kvartalets midte og åpner i juli.

Det er riktig og viktig.

Kjære alle sammen,

Det er fristende å trekke noen historiske linjer på en dag som denne. Kanskje hører vi historiens sus også.
 
Eldre enn det meste rundt oss, er trærne – det vil si, røttene:

Lindealléen her ved siden av oss, ble anlagt da Rikshospitalet sto her tidlig på 1800-tallet.

Røttene må avgjort være solide. Røtter blir sterke når det blåser, sier ordtaket. 

Statsministerens kontor kommer også hjem. Det er verdt å minne om at akkurat statsministeren har vært flere steder siden Norge fikk sin første av det slaget i 1814 – med veldig begrensede fullmakter sammenliknet med dagens.

Peder Anker het den første norske statsministeren – fra 1814 til 1822.

Han satt ikke i Norge, men var sjef for den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, for Norge var jo i union med Sverige.

Her i Kristiania hadde vi allerede fra 1814 seks departementer, med et femtitalls ansatte – ja, et departementsfellesskap.

I nesten 100 år holdt de til, de fleste, i Departementsgården, kvartalet der Hovedpostkontoret kom senere, mellom Prinsens gate og Tollbugata.

Frederik Stang ble vår første statsminister med sete her i Kristiania i 1873, og regjeringen møttes fast i Stiftsgården i Rådhusgaten 13.

På slutten av 1800-tallet var antallet ansatte nådd nesten 400.

Man gikk i gang med et eget regjeringskompleks. Men det ble med bare den ene fløyen, G-blokka, den gamle ærverdige regjeringsbygningen, fra 1906.

Som i starten huset både Finansdepartementet, noen andre departementer og etater – og fra 1939 også Statsministerens kontor.

Victoria terrasse forbinder vi med Utenriksdepartementet – men i mer enn 140 år, fra 1885 – har hele ti departementer kommet og gått herfra.
 
Så skal jeg spole raskt frem, til 1958 – hvor arkitekt Erling Viksjøs revolusjonerende planer – fra før krigen – ble realisert, med Høyblokka.
 
Omstridt og omdiskutert – da som nå. «Over byens ufattelige virvar, skimter vi konturene av en ny ordnende tanke», sa de som lot seg begeistre.

Byggets fasader rommet en ny oppfinnelse – naturbetong – betong blandet med elvegrus, sandblåst for å skape en særegen, holdbar overflate.

Det var også sandblåsing kunstneren Carl Nesjar anvendte, etter skisser fra Picasso – inspirert av den norske kystkulturen – da Fiskerne og Måken kom på plass i 1969.

Nå møter de oss i A-blokka, rett bak meg.

På den måten kan vi si at mens G-blokka markerte Norge som selvstendig nasjon, så markerte H-blokka gjenreisningen etter krigen.

Og nå står vi her med gjenreisningen etter 22. juli 2011.

Nå er det vårt ansvar – og vår mulighet – å gi bygninger både funksjoner og en identitet, i tråd med det moderne Norge – som kjenner sin historie og har ambisjoner for sin fremtid.

Regjeringskvartalet er nå gjenoppbygd, fornyet og tatt i bruk igjen. Kontinuiteten – de århundrelange linjene – er gjenopptatt.

Som arkitektene har sagt det: Regjeringskvartalet er en byreparasjon. Ja, nettopp, en byreparasjon.

Og Regjeringskvartalet er både byrom og arbeidsplass – og mer enn det.

Regjeringskvartalet er nasjonal infrastruktur – ikke for veier, rør og kabler – men for en annen form for energi:

Det er infrastruktur for demokratiet – for demokratiets daglige virke – til landets beste – fra nord til sør, fra øst til vest.

Regjeringer – den som sitter og de som kommer – skal ha sine arbeidsdager her. Og statsforvaltningen, departementene – som forbereder og iverksetter regjeringens politikk.

Det er demokratiets daglige virke.

Oss, vi – med vårt virke – i vårt departement, vår avdeling, vår seksjon, i vårt team, med våre oppgaver.

Her i sentrum av Oslo, med statsmaktene bare noen steinkast fra hverandre – Stortinget, Høyesterett, Regjeringen. Og Slottet ser vi fra de øverste etasjene av Høyblokka. Ja, det er ikke langt bort til den fjerde statsmakt heller.

Eller mellom børs og katedral, vil kanskje noen si – litt uærbødig – her mellom Finansdepartementet og Trefoldighetskirken, mellom et ansvarlig budsjett og en høyere himmel – eller «Plan for Norge» – som akkurat denne regjeringen har valgt å kalle det. 
 

 
Jeg nevnte byreparasjon. 

Med regjeringskvartalet åpnes et nytt byrom. Dette området av byen fornyes og vil henge sammen på en ny måte.

Vi kan gå og sykle gjennom kvartalet. Regjeringskvartalet skal være åpent og inviterende.

Det skal også være sikkert og trygt. Og det skal bli grønt.

Mye norsk er det også. Her er stein fra Iddefjorden i fasaden på D-blokka. Inne finner vi bjørk fra Nordmarka og eik fra Sørlandet. Møblene er i norsk design, fra ulike tidsepoker, noe nytt, mange er eldre og pusset opp.

Og den samiske kulturarven, ja naturarven – Outi Pieskis 51 meter høye kunstverk i pyramiderommet i A-blokka – vil møte alle som kommer hit: «AAhkA» –«Naturens vokter».

Vi står også på en nylagt Johan Nygaardsvold plass, med et solid steingulv – 800 kvadratmeter – et kunstverk laget av Jumana Manna – gjenbrukte steiner samlet inn fra kommuner og andre aktører over hele landet – til sammen over 100 steder.

«Bredt og smalt og langt og kort / Lite og stort er landet vårt», skal bandet No. 4 synge nå rett etterpå. Det er til å kjenne igjen her.

Stein fra Storgata i Stavanger, fra bybrua i Drammen, fra gammelkirka i Namsos, marmor fra Fauske, kalkstein fra Brønnøy.

Bærekraftig bruk, gjenbruk av våre naturressurser – det er fremtidens forvaltning.

Steinmosaikken symboliserer også at folk fra hele Norge jobber i departementene – og de jobber for folk i hele landet.

Og at vi alle har noe med oss der vi, hver og én av oss, kommer fra – oppvekst, utdanning, kompetanse, erfaring og verdier.

Vi har også med oss evnen til å jobbe sammen med andre, slik steinene er satt sammen – til et komplisert puslespill – vel, det er noe vi sikkert også kan kjenne igjen fra vårt eget arbeid. 

Et nytt kapittel altså – i den over 200 år lange historien om det norske departementsfellesskapet.

Aldri har vi sittet så nært sammen. – Det er et budskap i det:

Vi er på jobb for det norske fellesskapet. Knapt noen sak løses av ett departement alene.

Vi skal samarbeide. Vi skal samvirke.

Det betyr – for mange – å sitte og jobbe på nye måter, mange i åpne landskap.

Ja, det er nytt og for noen uvant – så la oss være rause med hverandre. La oss høste erfaringer og sammen gjøre dette til en trygg og inkluderende arbeidsplass for alle.

Vi har i dette prosjektet – i byggenes arkitektur – lært oss et nytt ord – «samhandlingsstrøket» – det er bindeleddet i annen etasje, med broer, som kobler bygninger, fellesrom, møterom og mennesker sammen.

Var det ikke samhandling før?

Jo – for saksbehandling er jo samhandling, men det kan ofte hjelpe å være i øyehøyde, og ikke bare bak en skjerm eller telefon – eller i all hast fra Nydalen, Kongens gate, Glacisgata eller Victoria terrasse – for å rekke neste møte.

Kortere avstander sparer tid og skaper sterkere fellesskap. 

Et godt fellesskap, fagkunnskap som deles, og tillit til hverandre skaper også et bedre beslutningsgrunnlag.

Tverrfaglig samarbeid er derfor helt grunnleggende i det norske demokratiet – ja, i den norske modellen.

Og samordning med andre departementer har aldri vært viktigere enn nå. Dagens utfordringer bryr seg ikke om departementsgrenser eller sektorgrenser – som sikkerhet, beredskap, klima, hav, digitalisering, KI, velferd.

Vi må opptre som én stat, ikke som mange sektorer.

Derfor heter det også i strategien for departementsfellesskapet: Vi er gode hver for oss, men vi er best sammen.

Vi skal gjøre hverandre kloke og gode.
 
Forfatteren Arne Garborg – som ga navn til den plassen vi står like ved – i dag er den vel omtrent rett bak A-blokka – han skrev at «vi byggjer det gode i oss, når vi gjer det gode ikring oss». – Når vi gjør våre kolleger gode, så gjør vi oss selv gode.

Vi formes av samhandling.

Kjære alle sammen,
 
I dag starter en ny epoke.

I 15 år har styringen og forvaltningen av Norge vært tvunget ut av vante bygg. Nå tas de tilbake.

For mange av dere betyr det å flytte inn i et reparert bygg, ødelagt etter terroren. For noen kan akkurat det være krevende. Det skal vi ta hensyn til. 

Mange av dere har bygningene som fast arbeidssted.

Andre, som meg, er her midlertidig. Jeg bare «låner» statsministerens kontor.

Takk til Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik og Erna Solberg som er sammen med oss her i dag.

Vi har en stolt tradisjon i å både overta og overlevere ansvaret for dette kontoret på fredelig vis. I vår verden ser vi at det ikke er en selvfølge.

Jeg har stor tro på at dette departementsfellesskapet vil styrke vår felles identitet. I nye, lyse og åpne lokaler, med korte avstander. 

Det nye regjeringskvartalet er ikke bare en stor investering i bygg. Det er også et virkemiddel for bedre styring av landet vårt.

Vi jobber – sammen – for Norge, for et godt velferdssamfunn, i dag og for fremtiden.

Demokratiets daglige virke.

I et gjenreist byrom – tilgjengelig og trygt.

Kanskje ville både Peder Anker, Frederik Stang og Einar Gerhardsen – og de tusener av kvinner og menn som har tjent fellesskapet herfra – ha nikket anerkjennende til det.

Røttene holder. Lindealléen ved inngangen fra Akersgaten står taust og stolt vitne til et nytt kapittel i nasjonens historie. 

 

Og da har jeg gleden av å introdusere bandet No. 4 – som mange i Norge har blitt glade i – vær så god; Emilie Stoesen Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek.

Takk for oppmerksomheten!