Statsministerens tale på Unios årskonferanse

Talen som framført (transkribert fra lydopptak)

Beredskap og samfunnssikkerhet

Kjære alle sammen,

Tusen takk, Steffen (Handal), for en god innledning, og jeg tror jeg kan begynne med å si at veldig mye av det du sier, det slutter jeg meg til.

Og det er ikke noe ‘frieri’ til Unio, men det er et uttrykk for at vi har en partsdialog – hvor vi kjenner hverandre. Og at veldig mye av det vi klarer å få til i den norske modellen, av felles forståelse, der vi ivaretar våre ulike oppgaver i den modellen, det er det stor soliditet i.

Unio kan velferd, sier du. Det vet jeg. Du snakker om tillit. Du snakker klokt om skatt. Sterke fellesskap. Velferd og bemanning. Og så blir det personlig når du i talen begynner med familien din, men det blir også personlig når du snakker om henne – veilederen i Nav. For i en tid hvor dere som representerer Nav her, er ute og får mye pepper i mediebildet hvis det er en eller annen sak der, så har jeg møtt mange av dere ute på jobb og sett det samme som Steffen sier.

For det som gir mest inntrykk på meg, er den Nav-medarbeideren på rundt 60 som får han på rundt 20 ‘ut av dyna’ og inn for å ta fagbrev på jobb, fordi det er en snekkerbedrift som mangler folk. – Og gir denne unge mannen de fire årene til å få det fagbrevet. Da tenker jeg at når det skjer, så er det et lite ‘under’ som vi skal hylle og anerkjenne. Så det synes jeg er fint å si.

Jeg takker for invitasjonen. Jeg opplever at når jeg er her, så er jeg egentlig i møte med 400 000 medlemmer – via alle forbundene og dere som er tillitsvalgte. – Takk til dere som er det og bidrar til demokratiet og den norske modellen. Det er kanskje et litt slitt ord, men jeg heier veldig på den. Jeg blir høystemt når jeg snakker om det, fordi jeg ser så mange andre eksempler ute i mine møter med kolleger at slik er det ikke der. Og det vi kan fortelle om i Norge, det er faktisk noe vi skal være stolte av. – Ikke for ‘å lene oss tilbake’, men fordi vi må ta vare på det, hele veien.

Så er hovedtemaet på denne konferansen samfunnssikkerhet. Og jeg kommer til – ja, til alle lærerne som er her, til ‘å prøve å svare på oppgaven’, så jeg skal gå mest inn i det.

Men la meg også si – for dette blir også litt følelsesmessig når vi er her på Sundvolden. For her har jeg vært to ganger før – hvor vi har sett inn i hvitøyet på hva dette med krise betyr. – Selvfølgelig var det i juli 2011, og jeg kom hit i fem-seks tiden på morgenen og møtte fortvilelsen. Men jeg møtte også et sted som tok imot alle de fortvilte menneskene, de ungdommene som kom i land, familiene som kom hit.

Det var sterkt nok i seg selv, men det var også et uttrykk for hvordan vi så hvor mange ressurser som kom til, for å ta imot og støtte opp om denne utrolig krevende situasjonen. – Helsepersonell, ambulanser, folk med krisekompetanse, men også de som jobbet her på hotellet. Og som hadde rom og dyner og varme.

Den andre gangen var i august 2023, da ekstremværet ‘Hans’ slo til i denne regionen. Da var dette et sted hvor folk ble evakuert til. Jeg så igjen hvordan de ble tatt imot her. Det sto ikke om livet akkurat da, men det var blant annet frivilligheten som kom og lekte med barna. For det kom jo masse barn som ikke hadde noe å foreta seg. – Igjen så var det et sterkt eksempel.

Og jeg har berømmet dette tidligere; også kommunen her, som egentlig viste i den ekstremvær-tiden hvordan hender fant hverandre, ressurser fant hverandre, fordi de faktisk hadde øvet. Og det syns jeg er sterkt.

Jeg skal derfor gå inn i dette og snakke om beredskap. – Og, som en oppfølging til det Steffen sier – om hva det egentlig handler om. Dette gjelder jo fra de store strukturene og helt ned til min og din hverdag. Det er den lenken vi må bygge.

Nasjonal sikkerhetsstrategi

Vi har lagt fram en nasjonal sikkerhetsstrategi for første gang. Den er kort. Jeg anbefaler dere alle å lese den, den er på under 30 sider. Den ble lagt fram 8. mai i år, og der skriver vi at «hver og en av oss må forstå alvoret i situasjonen», altså at beredskap gjelder alle.

Og her har Unio vært en pådriver i å vise hva samfunnsberedskap egentlig betyr, i trepartssamarbeidet, blant annet i Arbeids- og pensjonspolitisk råd. Og vi planlegger et eget møte om samfunnsberedskap i Kontaktutvalget, der Steffen sitter på vegne av Unio. Og det var noe dere ba om, og vi følger opp, på nyåret.

Jeg var på en konferanse som forsvarssjefen arrangerte forleden dag, hvor unge ledere i Forsvaret og noen i private bedrifter kom for å snakke om samfunnssikkerhet og beredskap, og jeg var med på én del av det, som skulle svare på spørsmålet: Hva tenker du på hvis du ikke får sove om natten? Jeg er i den kategorien noen ganger. – Og hva tenker jeg på da?

Det som skjedde på konferansen, var at alle de unge menneskene fikk en QR-kode på veggen. Så kunne de ta den ned på mobilen og sende inn ord. – Ord for hva de tenkte på hvis de var våkne om natten. Da kom det en ordsky opp, dere kjenner den, hvor de mest sentrale temaene kommer i midten. Det var selvfølgelig veldig mye ille ute i verden som kom opp, men det som sto i sentrum med stor skrift, det var familie, barna, jobb, økonomi, stress, ansvar, ting som måtte gjøres. Og så kan vi legge på krig, Ukraina, Midtøsten, hele bildet. – Men det som går til kjernen i livene til folk, det er det nære. Blandingen av det helt nære, de nærmeste og det aller verste, det tror jeg er ganske typisk.

Internasjonale bakteppet

Jeg skal være kort om bakteppet – at vi lever i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Vi må være forberedt på at også det mest alvorlige kan ramme oss. – Eller som vi sier det: «høyt i krisespekteret». Og det inneholder jo da det mest alvorlige, og at vi må være forberedt på at det også kan ramme oss, selv om vi ikke sier at det er en sannsynlighet for det.

Innrammingen av alt arbeidet med sikkerhet, motstandskraft og beredskap er altså denne, den nasjonale sikkerhetsstrategien, som har tre strategiske hovedprioriteringer:

Én: å styrke forsvarsevnen raskt. Og la meg si det sånn: Det er dyrt. Men misforstå meg rett; det er relativt ‘enkelt’, fordi vi har gjort det før. Det handler om store innkjøp og rekruttering av nøkkelfolk. Vi har gjort dette før, og vi lærer av det, og vi skal gjøre det på en god måte igjen.

Punkt to: å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig. Det kan koste en del mindre, men det er egentlig mer komplisert. For her er vi inne i den enkeltes ‘psyke’, og i bedriftene, organisasjonene og lokalsamfunnet, hvor det ikke bare er å vedta ting, men det skal skje noe med holdningene også.

Og det tredje er å styrke vår økonomiske sikkerhet, med trygg og ansvarlig økonomisk styring og et omstillingsdyktig næringsliv.

Bakteppet kunne jeg snakket lenge om. – Hva er det vi ser rundt om i verden? Krigen i Ukraina, Trumps USA, det som skjer i Europa – politisk, høyrepopulisme på fremmarsj, klimaendringer, ekstremvær. Dere kjenner dette så godt at jeg bruker ikke mye tid på det. – Men det slår inn i dette åpne landet vårt. Vi har en åpnere økonomi og en åpnere dør enn veldig mange andre land. – Jeg pleier å si at se på hele kysten vår, den vitner jo om åpenhet. Den ligger åpen mot havet. Og økonomien vår er åpen.

Forholdet til Russland har endret seg totalt på 15 år. Jeg har ennå et bilde på mitt kontor av meg og Sergej Lavrov hvor vi tar hverandre i hånden og signerer en moderne havrettsavtale hvor vi deler territorium i nord. Tenk dere det! I 2010. 170 000 kvadratkilometer delt 50-50 med en strek. Og streken går etter de mest moderne prinsippene i havretten. – Men se hva Russland driver med nå. Det er de samme folkene som er ansvarlige for det.

Vi lever med et Europa som tar mer ansvar for egen sikkerhet. Det er nå en helt annen koordinering med våre nordiske naboland, med Storbritannia, Tyskland, i et europeisk felles ansvar. Og Norge har vært observatør i G20 i to år, det vil si at vi har talerett i G20. Det er en unik mulighet for oss til å komme inn der, for også å ta vare på norske interesser.

Det er økt usikkerhet ute hos mange norske bedrifter. Tollmurer. Et handelssystem som ser annerledes ut. Det er mange eksempler på det.

Motstandsdyktighet

Men jeg vil bruke mest tid på å gå inn i dette – og vi kommer kanskje inn på dette etterpå òg, Steffen: Hvordan følger vi opp dette og gjør samfunnet mer motstandsdyktig? Hva innebærer det, for hvem?

Og det korte svaret er det du ga: Alle har et ansvar hvis vi skal lykkes med dette. – Oss som individer, kommunene, fylkene, næringslivet, organisasjonene, frivilligheten, arbeidstakere, arbeidsgivere, skole, helse og selvfølgelig vi som regjering. Det er bare hvis disse samspiller at motstandskraften virkelig styrkes.

Og for å begynne med hver og én av oss, så har vi fokus på disse egenberedskapsrådene. Huset jeg bor i, ble bygget i 1962 – altså ikke statsministerboligen – men mitt eget hus, og det har en sånn jerndør i kjelleren. Det var byggeforskriften i 1962 at du skulle ha en sånn dør som kunne lukkes igjen og nærmest forsegles. Det var beredskapen da.

Nå er det den egenberedskapslisten du får; for å kunne klare seg en uke uten samfunnets hjelp. – Og har du en beredskapsvenn? Slike spørsmål blir stilt.

Spesielt relevant for alle er jo arbeidslivet og den nye lovreguleringen av sivil arbeidskraftberedskap. Jeg skal komme tilbake til den, for den er også utfordrende.

Kommuner

Så er det kommunene, der vi jo alle lever våre liv. Der skal det etableres en rådsstruktur med deltakelse fra myndigheter, næringsliv og frivillige, på tre nivåer:

Kommunale beredskapsråd. – Det hadde typisk Ringerike kommune, og det virket da ekstremværet slo inn. Fylkesberedskapsråd ledet av statsforvalteren. Og det blir beredskapsråd på departementsnivå.

Slik at de som har ansvar, er koblet opp med dem de har ansvar for. Og så må man øve. Formålet er å kunne samle og dele informasjon om sårbarheter, for eksempel innen kraft og samferdsel, og så kunne sette inn tiltak. Og jeg mener igjen, da fossen rant over her, så var denne kommunen veldig godt i stand til det.

De som kjenner lokalsamfunnet best til hverdags, er de beste til å gjøre jobben i krise. Da jeg var leder i Røde Kors, så var det ett eksempel vi brukte – at når det kommer et snøskred, og alt ser annerledes ut, så er det de som visste mest om samfunnet da det så normalt ut, som kan finne vei nå, de er best til det.

For kommunene så handler det om å ivareta innbyggernes sikkerhet, at tjenestene fungerer, helse, vann og kraft. Og at det er god styring og kriseledelse. Og at vi samordner oss med de sivile aktørene; de frivillige, næringslivet, samfunnet der ute. Vi har styrket statsforvalterne med 34 millioner for å følge opp kommunene i arbeidet.

DSB lager nye, oppdaterte veiledere for kommunene. Og i 2026 kommer også en veileder for kommunenes egen rolle og ansvar under krig, krigsfare, altså høyt opp i krisespekteret.

Næringsliv

Næringslivet, hver og én og samlet: Nærings- og fiskeridepartementet har nå en koordinerende rolle for forsyningssikkerhet, altså næringsberedskapen. – Hva det betyr? Har vi for eksempel nok drivstoff? Er det stresstestet? Direktoratet for samfunnssikkerhet styrkes nå som et organ for forsyningssikkerhet underlagt Nærings- og fiskeridepartementet.

Og det er jo nødvendigvis slik – vi så det under Covid – hvordan utfordringene med globale forsyningslinjer slo inn. Det er jo et kjennetegn nå for hele næringslivet – de globale forsyningslinjene har vi ofte tatt som selvfølge. Dra til Raufoss og se på aluminiumsproduksjonen der. Det er ikke ett eneste lager. Alt går rett ut til bilproduksjon i Tyskland. – Fordi det er en enhet. Og når det plutselig brytes, så blir det litt kaos på begge sider.

Så, hvor er vi mest sårbare på dette området i Norge? Det må vi få mer kunnskap om. Og derfor etableres et eget næringsberedskapsråd.

Og når jeg besøker bedrifter, spør jeg dem ofte: Hvor sårbare er de verdikjedene? Har dere full oversikt over dem? Og importavhengigheten, hvordan virker den? Og er lokalene beskyttet? Det er utrolig mye strategisk viktig i norsk næringsliv som vi egentlig ikke har tenkt nok på. – Kan de gå rett inn der? Eller hvem er de fremmede folkene som står og fisker 500 meter utenfor verftet, med en merkelig interesse, i all slags vær? Og hvis noen ser noe som ligner en drone, hva gjør man da?

Dette har vi sett eksempler på. – Ta de dronevarslene. Men et varsel om en drone betyr ikke at det har vært en drone. Og hvis det er en drone, så hører det med at det er 450 000 private droner i Norge. Jeg sto sammen med mine vakter som følger meg utenfor Slottet en lørdag kveld. Jeg gikk hjem, jeg hadde vært i byen, vi fikk forbi Slottet, og så sa jeg til vaktene at – se, der er en drone, rett over Slottet, der borte. Vi sto og så på den dronen og tenkte – du verden. Så sa jeg: Er det lov å fly en drone rett over midt i byen? – Nei, det er ikke lov. Så gikk det 30 sekunder til, og så var det et Norwegian-fly.

Politi, helse, skole

Vi øver mer, for det er viktig for oss å ha kunnskap. Så, til politiet: Jeg startet innlegget med 22. juli, og vi møter nå et helt annet kriminalitetsbilde. Et ‘tilleggskriminalitetsbilde’; det vet politifolkene hva er. Organisert kriminalitet – som brukes av fremmede makter – du får altså ‘Crime on hire’. Du kan leie og bestille. Vi hører om ungdommene på 13 år som blir rekruttert på nettet, men det kan også skje på dette området.

Så vi må – nå når vi har styrket politiet med 31 % siden 2021 – så er det også for at de kan ansette de folkene de trenger for å håndtere denne trusselen. Det er viktig å ha politifolk i gata, men de vi også må ha, er de som kan sitte foran PC-skjermen, de som forstår hva som leder til etterforskning; at det rett og slett er de rette folkene.

Helseberedskap – dere kan mye om det også her. Hvor – og hvordan – kommer den neste helsekrisen? Den kommer neppe der den var sist. Jeg jobbet i WHO i 2000, og da spådde vi at pandemiene kom til å bli det 21. århundrets store utfordring. Men det var da et veldig abstrakt språk – inntil vi begynte å se SARS, og etter hvert at Covid kom.

Så vi må jobbe med det, styrke intensivkapasiteten på regionnivå, ha utdanningskapasitet for intensivsykepleiere, utdanningsstillinger ved sykehusene, og så videre. Og dette med tilgang på arbeidskraft er en kritisk faktor i disse ulike sektorene. Statistisk sentralbyrå snakker om et behov for økning i årsverk for sykepleiere fram mot 2040 på 30 000, cirka. Og tilsvarende for andre yrkesgrupper. Det vil kreve en betydelig innsats.

Derfor har vi nå et arbeid med en helsereform som skal se den kommunale delen og spesialisthelsetjenesten i sammenheng. Jeg hadde et møte med lederen av denne kommisjonen, Gunnar Bovim, forleden dag, og jeg sa at – tenk nytt! – bruk det du har, for å få denne dagsordenen opp, så vi kan snakke om det på en god måte.

I 2026 skal vi utvikle en helsepersonellplan. Basert på Helsepersonellkommisjonen. Og dette er en del av det vi skal kalle «Plan for Norge 2025-2029», som kommer til å være regjeringens arbeidsprogram, som vi legger fram litt inn i desember.

Og så forhandler vi med EU om en avtale som gir oss best mulig tilgang til den europeiske helseberedskapen, for å nevne noe.

Så var du innom skolene, Steffen, og det er vel ikke mulig å si at motstandsdyktighet bygges viktigere noe annet sted enn der. Hos våre unge. Digital dømmekraft, kritisk tenkning og sosial trygghet. – Utrolig store, nye oppgaver for en skole. Man tenker tilbake på egen skolegang. Hva det er læreren skal stå i og klare å mestre. Lærere og skoleledere er blant de viktigste beredskapsressursene i krisesituasjoner. Det skal vi også ha med som en del av denne motstandskraften i lokalmiljøet.

Lover og regelverk

Til sist så handler det jo om at vi utvikler fra regjeringens side god sikkerhet i form av lover og regler. – Som er tilgjengelige, opplyste og som forstås.

Vi jobber nå med et lovforslag om felles krav til grunnsikring, for å sikre at samfunnet fungerer hvis det skjer noe alvorlig. Dette samordnes også med det som er europeiske beslutninger på det området, slik at det er en enhet i dette.

Vi sikrer kritisk infrastruktur både på land og havbunnen. Vi har satt av over 400 millioner til sikring av digital infrastruktur. – Svikter det, så er vi alle sårbare. Og så styrker vi måten PST og Etterretningstjenesten kan jobbe med sine kolleger på ute, for at vi får oversikt over trusselbildet.

Og så har vi startet arbeidet med en langtidsplan for sivil beredskap. Vi har Forsvarsplanen, som jo ligger der nå, men vi skal også ha dette på den sivile beredskapen. Og i neste års budsjett setter vi altså av penger til en ‘beredskapshub’, i Kirkenes, for å samordne veldig mange aktører der.

Arbeidskraft

Så skal jeg til slutt komme inn på dette med systematikken i arbeidet med sikkerhet og beredskap, som vi understreker i den nasjonale sikkerhetsstrategien. Det handler om ressursene og bevisstgjøringen hos arbeidslivets parter – og at dere finner hverandre når det trengs. Det er jo det som var kritikken etter 22. juli. Og det er det vi også må trekke lærdommer av.

Da vil jeg også avslutte med betydningen av et arbeidsliv med høy organisasjonsgrad, dere. Beredskap er nok et argument for betydningen av det. Den har økt de siste årene. Vi har investert i den. Vi skal fortsatt sikre fradraget på fagforeningskontingenten – det er faktisk en investering vi gjør sammen. – I tett dialog med organisasjonene. Trepartssamarbeidet som vi snakket om.

Og så skal vi arbeide videre med det som heter arbeidskraftberedskap: I juni vedtok Stortinget endringer i Sivilbeskyttelsesloven. Den gir regjeringen fullmakt til å pålegge innbyggere arbeidsplikt i sikkerhetspolitiske kriser og krig. – Veldig unormalt og ‘unorsk’, kan man si. Men se på Ukraina, se på andre krisesituasjoner. Da kan altså det bli nødvendig, fordi arbeidskraften jo er det aller viktigste vi har.

I Ukraina setter man inn store krefter for å bygge opp det som blir ødelagt så raskt som mulig. Det må organiseres, og det må vi ha en hjemmel for å kunne gjøre.

Nå skal vi følge opp disse endringene, igjen i nær kontakt med organisasjonene. – Trekke inn kommunesektoren, partene i arbeidslivet. Og vi har da noe som heter Arbeids- og pensjonspolitisk råd. Vi har slike gode instanser, møteplasser. Den viste seg nyttig under pandemien, og den kan være nyttig nå. Vi kommer ikke til å etablere noe eget beredskapsråd for arbeidskraftberedskap. Vi har dette rådet, som vi kan trekke på som en god møteplass. Der vil vi drøfte hvordan vi følger opp loven om arbeidskraftberedskap på en hensiktsmessig måte. Jeg vil be om innspill til det oppdraget, både fra DSB og andre virksomheter, som de nå får om å utrede organiseringen av arbeidsberedskap i krise.

Da avslutter jeg med det – at i den norske modellen ligger veldig mange av kvalitetene i dette: Høy andel tariffavtaler, organiserte arbeidstakere, skattefradraget for fagforeningskontingenten, faste og hele stillinger og betydningen av det, bekjempelse av sosial dumping.

Og jeg vil her anerkjenne at Unio har vært en sterk pådriver for å gi det psykososiale arbeidsmiljøet større plass i arbeidsmiljøloven. Det er bra. Og det følger vi opp. Fra 1. januar trer nye regler om dette i kraft. Kravet om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø gjelder like mye for det psykososiale som for det fysiske.

Og en av de største utfordringene vi har i dag, det er jo som Steffen sa, her er jeg også enig, det er å få flere i jobb. I alle sektorer som jeg reiser til, om det er bedrifter, om det er kommuner, om det er sykehus eller en eller annen spesialisert del av arbeidslivet. – Vi trenger alle som kan jobbe, og alle som vil jobbe, og at skal få jobbe det de kan. Det er også en hovedsatsing i statsbudsjettet vårt. Målet er å skape et mer motstandsdyktig Norge. Med folk i jobb, trygt på jobb, i trygge jobber.

Tusen takk for oppmerksomheten.

 

Se hele konferansen, inkl. samtalen mellom Jonas Gahr Støre og Steffen Handal:

• Unio-konferansen 2025