Deres Kongelige Høyheter.

Mine damer og herrer.

Kjære Paula Stevens og Marilynne Robinson.

Kjære Jon Fosse.

---

En setning er i sprang mot den neste.

I driv mot sin egen konklusjon.

Er en start. En åpning mot noe mer.

Enhver setning er seg selv, men også del av noe mer enn seg selv.

For forfatteren er en setning et valg.

For oversetteren; et valg.

Etter valgene er det vi – leserne – som sitter igjen med privilegiet.

---

Da Jon Fosse – verdensborgeren fra Strandebarm – ble tildelt nobelprisen i litteratur, var det en stor og velfortjent begivenhet.

For norsk litteratur og dramatikk.

For språket og nynorsken.

For langsomheten – det grundige, det ettertenksomme – i en verden som spinner fortere, flakker raskere.

Det er som New York Times skrev i sin omtale av «Septologien»: Dette norske mesterverket er den type sjelerensende verk som synes å stilne den moderne verdens kakofoni.

Det er et utsagn som rommer sannhet. Det er viktig litteratur. Det er litteratur verden trenger.

For å hedre Jon Fosse og hans forfatterskap, innstiftet regjeringen i fjor et årlig Fosseforedrag og en Fossepris for oversettere.

Med Fosseforedraget, ønsker vi å bringe den internasjonale tenkningen rundt litteratur til Norge.

Og med Fosseprisen for oversettere, vil vi hedre de som bringer norsk litteratur ut i verden.

Fossearrangementet skal være en arena for refleksjon og diskusjon.

Om litteraturens kraft.

Og om litteraturens rolle.

Kall det gjerne en samtale om litteraturen og samfunnet rundt oss; en samtale vi vil ta videre.

De neste årene.

De neste tiårene.

Her i Festsalen har vi samlet vesentlige stemmer fra norsk offentlighet.

Fra litteratur- og kulturliv. Fra akademia. Kulturjournalister- og kulturkommentatorer.

Vi har prominente gjester fra en rekke land; hvert på sitt vis koblet til litteraturen. Hver på sitt vis forkjempere for norsk litteratur.

Langt borte – på Norway House i Minneapolis – sitter over 300 mennesker og følger oss via strømming. Jeg syns det er stas.

Men;

Vi har også med oss ildsjeler fra ulike deler av Norge. Fra bibliotekene og litteraturhusene. Ildsjeler som hver og én forankrer litteraturen – bøkene – der dere bor.  

Dere har en selvfølgelig plass her fordi dere viser et stort engasjement for litteratur og leselyst, enten gjennom jobb eller frivillig innsats.

Det engasjementet utgjør en forskjell i folks liv.

Her er håpet: At dette arrangementet skal favne vidt. At samtalen lever, året gjennom, fra fest til fest.

--- 

For oversetteren er hvert ord et valg.

Hvordan møter du en knatt, en knaus, en kolle i et land uten fjell?

Hvordan behandler du en bygd langs Helgelandskysten, slik den lå for hundre år siden?

Kjære Paula.

Norsk litteratur har en sterk posisjon i Nederland, og få – om noen – har spilt en viktigere rolle for å få det til å skje.  

Du er en verdig vinner av årets Fossepris; et sprudlende engasjert menneske i litteraturens tjeneste. Det sier de forfatterne du har jobbet med, som du har hjulpet fra vårt språk til ditt.

Tusen takk.

For forfatteren er hvert ord et valg.

Som tro.

Frihet.

Nåde.

Det er modige valg å ta. På vegne av språket. På vegne av oss.

Vi lever i en tid der vi trenger tankene som trekker oss med til dybdene av ny kunnskap.

Kjære Marilynne.

De dybdene av ny kunnskap finnes i dine bøker. Du ser menneskene. Du ser oss.

Og vi ser frem til foredraget ditt med forventning.

---

Når forfatteren – når oversetteren – har tatt sine valg, er det opp til oss. Det er i dette litteraturen lever; i overleveringen.

Den åpner en verden som ikke er lenger, og tar oss inn. Tar oss tilbake.

Den åpner en verden som er, men som vi ikke forstår, og utvider vår forståelse av den.

Den går nådeløst inn i en verden vi kjenner, en verden vi ser, en verden hvor vi har våre liv, og tar oss videre.

Takk for oppmerksomheten.