I hele Midtøsten har sivile ufrivillig havnet i kryssilden. Jeg er dypt bekymret over skadde og drepte, og lidelsene som befolkningen nå lever med. Eksemplene på at sivile rammes av krigshandlingene er mange. I Iran ble mer enn 170 drept da en jenteskole i byen Minab ble bombet. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har så langt verifisert hele 18 angrep mot iranske sykehus. I Libanon er over 700 drept og minst 800 000 er fordrevne, i et land som allerede huser et stort antall flyktninger fra andre land. Libanons helsevesen er direkte rammet av angrep. 

Også i Israel, Palestina, Irak, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Kuwait, Qatar, Oman og Bahrain har uskyldige sivile blitt drept og skadet.

Dette er uakseptabelt. Sivile skal beskyttes, også i krig. Det er særlig alvorlig når hjelpearbeidere, helsepersonell og andre som står i første linje for å hjelpe blir mål for militære angrep.

Det er grunn til stor bekymring når kritisk sivil infrastruktur som skoler, sykehus, hjem og vann- og strømforsyning rammes av krigshandlinger. Når fundamentene i et samfunn knuses, blir det enda mer krevende og kostbart å gjenoppbygge landene etter at våpnene har stilnet. Livsgrunnlaget til millioner av mennesker rives bort over natten når arbeidsplasser, miljø og avlinger ødelegges av krigshandlingene. Det krigen ødelegger på et øyeblikk, kan det ta generasjoner å bygge opp igjen.

Humanitærretten pålegger krigførende parter ansvar for å beskytte sivile. Dette kravet gjelder alle parter, hele tiden.

Jeg oppfordrer igjen partene til å deeskalere og søke diplomatiske virkemidler for å løse konfliktene.