Midlertidige vedtak i akuttsituasjoner

2.1. § 4-6 første ledd - midlertidig vedtak i akuttsituasjoner når barnet er uten omsorg.

Etter § 4-6 første ledd er barneverntjenesten pålagt å sette i verk tiltak for barn som er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på de situasjoner der det rent faktisk ikke er noen som tar seg av barnet, som f.eks. når foreldrene har uteblitt fra hjemmet eller når foreldrene er ute av stand til å ta seg av barnet på grunn av sykdom eller rusmiddelmisbruk. Dersom barnet blir tatt forsvarlig hånd om av andre enn foreldrene kan barnet ikke sies å være uten omsorg, og bestemmelsen vil derfor ikke komme til anvendelse i slike tilfeller. Bestemmelsen vil også omfatte situasjoner der det ikke har skjedd noe med foreldrenes omsorgsevne, men hvor barnet har kommet bort fra foreldrene, som f.eks. når barnet har rømt.

Etter bestemmelsen skal barneverntjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Dersom foreldrene er ute av stand til å ta hånd om barnet, må barneverntjenesten plassere barnet utenfor hjemmet, f.eks. hos slektninger eller i barnehjem/beredskapsfosterhjem. Når barnet har kommet bort fra foreldrene, må barneverntjenesten sørge for at barnet blir brakt tilbake til dem.

Tiltak etter § 4-6 første ledd kan bare settes i verk dersom foreldrene ikke motsetter seg tiltaket, og tiltaket kan heller ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje.

Tiltak etter § 4-6 første ledd er ikke tidsbegrenset utover at tiltaket ikke kan opprettholdes mot foreldrenes vilje. Det ligger imidlertid i tiltakets midlertidige karakter at det her er tale om kortvarige tiltak for å avhjelpe den akutte situasjon som har oppstått. Når barneverntjenesten og foreldrene er enige om at det er behov for hjelpetiltak for barnet utover akuttsituasjonen, bør tiltaket snarest avløses av et vedtak om hjelpetiltak etter § 4-4.

§ 4-6 annet ledd - midlertidig vedtak i akuttsituasjoner når barnet kan bli vesentlig skadelidende ved å bli i hjemmet.

Vilkår og anvendelsesområde

Er det fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet kan det umiddelbart treffes midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet, jf. § 4-6 annet ledd. Bestemmelsen er ment å fange opp de situasjoner som var omfattet av tidligere barnevernlovs § 11, bortsett fra midlertidig vedtak overfor nyfødte barn som reguleres av barnevernloven § 4-9 første ledd og tiltak overfor barn med alvorlige atferdsvansker, som reguleres av barnevernloven § 4-25 annet ledd annet punktum, se henholdsvis pkt. 3.2 og 4.

Typiske situasjoner som kan nødvendiggjøre vedtak etter § 4-6 annet ledd er f.eks. husbråksituasjoner der foreldrene er så påvirket av rusmidler at de ikke kan ivareta omsorgen for barnet eller der barnet er vitne til vold og slåssing mellom de voksne. Andre situasjoner som kan nødvendiggjøre vedtak etter denne bestemmelsen er at barnet blir utsatt for fysisk eller psykisk mishandling eller andre typer overgrep fra foreldrene. Eksemplifiseringen her er ikke ment å være uttømmende.

For at bestemmelsen skal kunne anvendes må det foreligge en risiko for at barnet kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet. Det forhold at foreldrenes omsorgsevne er så dårlig at vilkårene for omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-12, anses å være til stede, er ikke tilstrekkelig. Hovedregelen er at tvangstiltak forberedes og behandles på vanlig måte av barneverntjenesten og fylkesnemnda. Bare hvis barnets interesser blir vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks, kan barneverntjenesten treffe midlertidig vedtak om plassering utenfor hjemmet etter denne bestemmelsen.

Barneverntjenesten må her foreta en risikoavveining. I denne avveiningen må det vurderes om risikoen for barnet ved å bli værende i hjemmet kan reduseres til et akseptabelt nivå inntil saken eventuelt kan fremlegges for fylkesnemnda på vanlig måte. Herunder må barneverntjenesten foreta en totalvurdering av hvorvidt iverksettelse av et akuttvedtak vil være til barnets beste, jf. § 4-1, eller om det er andre måter å sikre barnet på. Det vil alltid være en stor belastning for barnet å bli fjernet fra foreldrene i en akuttsituasjon. Ofte vil akuttsituasjonen kunne avhjelpes ved at det settes inn frivillige hjelpetiltak for barnet, og i såfall vil ikke vilkårene for å treffe vedtak etter § 4-6 annet ledd være til stede. Når situasjonen ikke kan avhjelpes ved tiltak i hjemmet, bør barneverntjenesten vurdere om det er andre måter å redusere belastningen for barnet på, f.eks. ved å plassere barnet hos slektninger eller andre personer barnet kjenner fra før og har tillit til.

Et vedtak etter § 4-6 annet ledd kan, i motsetning til tiltak etter § 4-6 første ledd, treffes og iverksettes selv om foreldrene motsetter seg tiltaket. Dersom foreldrene samtykker til plassering av barnet utenfor hjemmet, vil normalt vilkårene for å treffe tvangsvedtak etter § 4-6 annet ledd ikke være til stede. I slike tilfeller kan barnet plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i § 4-6 første ledd eller i § 4-4 femte ledd. Samtykke til plasseringen vil imidlertid ikke alltid utelukke at det kan treffes tvangsvedtak etter § 4-6 annet ledd. Det kan være at foreldrenes samtykke til plasseringen ikke er reell eller at det er behov for å sikre barnet utover det som vil være mulig ved en frivillig plassering etter første ledd, som f.eks. hvis det er behov for å nekte foreldrene samvær med barnet i en periode.

Bestemmelsen kommer til anvendelse selv om barnet og dets foresatte ikke oppholder seg fysisk i hjemmet når akuttsituasjonen oppstår, som f.eks. når barnet og foreldrene er på ferie eller av andre grunner oppholder seg utenfor hjemmet. Bestemmelsen gjelder tilsvarende når barnet bor hos andre enn foreldrene, som f.eks. når barnet er privat plassert, og barnet blir skadelidende ved å forbli der det er. I de tilfellene barnet bor hos andre enn foreldrene, må imidlertid barneverntjenesten bringe på det rene om barnet kan flytte tilbake til/plasseres hos sine biologiske foreldre. I så fall vil det ikke være behov for å treffe vedtak etter § 4-6 annet ledd.

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse når barnet lever i en tilfredsstillende omsorgssituasjon hos andre enn foreldrene på grunnlag av en privat elle frivillig plassering, og akuttsituasjonen består i at foreldrene ønsker barnet tilbake. I disse tilfellene kan § 4-9 første ledd komme til anvendelse, jf. nærmere om dette under pkt. 3.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som har kompetanse til å treffe vedtak etter § 4-6 annet ledd vises til pkt. 5.1.2.

Midlertidig vedtak om regulering av samvær og sperret adresse.

Når det er truffet vedtak om plassering utenfor hjemmet i henhold til § 4-6 annet ledd, kan det også treffes midlertidig vedtak etter barnevernloven § 4-19. Dette innebærer at det kan treffes midlertidig vedtak om samvær mellom barnet og foreldrene, og om nødvendig om at foreldrene ikke skal få vite hvor barnet er plassert.

Det er hensynet til barnets beste som skal være avgjørende for reguleringen av samvær mellom barnet og foreldrene etter at det er truffet akuttvedtak om plassering, jf. § 4-1. I de fleste tilfeller vil barn i en slik situasjon ha et stort behov for kontakt med sine biologiske foreldre. En akutt plassering utenfor hjemmet vil innebære en stor påkjenning for barnet, og påkjenningen vil kunne bli langt større for barnet dersom det ikke gis mulighet til regelmessig og tett kontakt med foreldrene.

Det er bare barnevernadministrasjonens leder som kan treffe midlertidig vedtak om regulering av samvær og sperret adresse, jf. § 4-6 tredje ledd. Dette innebærer at i de tilfelle selve plasseringsvedtaket er truffet av påtalemyndigheten, må likevel barnevernadministrasjonens leder treffe vedtak om samvær. Dette innebærer imidlertid ikke nødvendigvis at foreldrene har rett til å utøve samvær med barnet eller til å få vite hvor barnet er plassert i den tid som nødvendigvis må medgå fra påtalemyndighetens akuttvedtak er truffet og til barnevernadministrasjonens leder treffer et eventuelt vedtak om samvær. Selve plasseringsvedtaket innebærer en begrensning i foreldrenes rett til kontakt med barnet, og det må legges til grunn at foreldrene ikke uten videre har rett til kontakt med barnet umiddelbart etter plassering. Det er imidlertid viktig at barnevernadministrasjonens leder snarest mulig treffer et vedtak som tar stilling til samværsspørsmålet. Dersom dette ikke gjøres innen rimelig tid kan foreldrene ikke lenger nektes kontakt med barnet. I de fleste tilfeller vil det være mulig å treffe vedtak om samvær i løpet av en dag eller to etter at selve plasseringsvedtaket er truffet.

Plasseringsalternativene

Det fremgår ikke av bestemmelsen hvilke plasseringsalternativer som kan benyttes ved vedtak etter § 4-6 annet ledd. Det er imidlertid forutsatt i lovens forarbeider at plassering må foretas innenfor rammen av lovens § 4-14, dvs. (beredskaps-)fosterhjem, barne- og ungdomshjem eller i opplærings- og behandlingsinstitusjon når barnet er funksjonshemmet. Når barnet har bodd sammen med bare den ene av foreldrene forut for akuttvedtaket, kan barnet i visse tilfeller også plasseres i fosterhjem hos den andre av foreldrene, jf. nærmere om dette i retningslinjer gitt av Barne- og familiedepartementet 23.11.93 om Fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre (Q-0835).