Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

6.2 Konkurransepolitikken

6.2 Konkurransepolitikken

6.2.1 Innledning

Som beskrevet i kap. 2 er norsk økonomi inne i en periode med økende etterspørsel og produksjon. I denne situasjonen er det særlig viktig at det løpende tilsynet med konkurranseforholdene innrettes mot å bidra til å holde prisveksten lav, bl.a. ved å redusere omfanget av flaskehalser i økonomien.

Hovedmålet i konkurransepolitikken er å bidra til en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Manglende konkurranse bidrar til å redusere bedriftenes evne og vilje til innovasjon og effektivitetsforbedringer og kan føre til høyere priser og mindre produktutvalg. Konkurranselovgivningen og konkurransemyndighetenes oppfølging av denne er sammen med regelverkene for næringsstøtte og offentlige innkjøp, sentrale elementer i konkurransepolitikken.

I tillegg til den norske konkurranseloven regulerer EØS-avtalens konkurranseregler næringslivets virksomhet i de tilfeller handelen mellom EØS-landene påvirkes. Et eksempel er avtaler mellom næringsdrivende i to eller flere land om ikke å gå inn på hverandres markeder. Mulighetene for bedret ressursbruk kan bli sterkt redusert dersom det etableres konkurransebegrensende samarbeid mellom bedrifter over landegrensene. Konkurransemyndighetene i Norge bistår i håndhevingen av EØS-avtalens konkurranseregler. Også næringsstøtte og diskriminerende offentlig innkjøpspolitikk begrenser handel og markedsadgang. Regelverket på disse områdene er sentrale i EØS-avtalen. Det vises for øvrig til kap. 7.

Ulike samfunnshensyn som distriktshensyn, miljø, helse og sikkerhet m.v. ivaretas ved hjelp av en rekke offentlige virkemidler. Det er i henhold til konkurranseloven en oppgave for konkurransemyndighetene å peke på konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak, eventuelt ved å fremme forslag med sikte på å lette adgangen for nye konkurrenter.

Utvikling i retning av mer bruk av styring gjennom markedet på visse områder der det til nå har vært offentlige monopoler eller sterk offentlig regulering, kan gi en bedre ressursutnyttelse. Dette kan skje samtidig som viktige samfunnsmål for øvrig ivaretas. Denne utviklingen, som har sammenheng med ny teknologi og økt aktivitet over landegrensene, ser en også internasjonalt. Eksempler på dette er markedene for teletjenester, luftfart, elektrisk kraft, legemidler og korn og matmel. Konkurransemyndighetene har deltatt aktivt i arbeidet med å tilpasse disse markedene til de nye rammebetingelsene og har fått utvidet sitt arbeidsområde ved at aktørene i disse markedene nå er underlagt konkurranseloven på samme måte som næringslivet for øvrig.

6.2.2 Oppfølgingen av konkurranseloven

Konkurranseloven, som trådte i kraft 1. januar 1994 og avløste prisloven av 1953, har styrket mulighetene til å drive en aktiv og målrettet konkurransepolitikk. Lovens forbud mot konkurransehindrende adferd i næringslivet er utvidet, og sanksjonssystemet mot private konkurransebegrensninger er forbedret. I avsnittene nedenfor gjøres det rede for konkurransemyndighetenes arbeid på enkelte utvalgte områder.

Dagligvaremarkedet

Dagligvaremarkedet har vært under sterk omstrukturering gjennom flere år. Betydelig effektivisering og økt konkurranse har vært til fordel for forbrukerne og har også bidratt til lavere prisstigning. Nedenfor gis en nærmere oversikt over, og vurdering av, viktige trekk ved dagligvaremarkedet.

Årsomsetningen av dagligvarer fra dagligvarebutikker, bensinstasjoner og kiosker var i begynnelsen av 1995 anslått til ca. 85 mrd. kroner. Omkring 85 pst. av omsetningen skjer i ca. 5300 dagligvarebutikker. Hele 97 pst. av dagligvareomsetningen i butikk er tilknyttet en av de fire store innkjøpsgrupperingene på dagligvaremarkedet: Hakon-Gruppen, Forbrukersamvirket, Reitangruppen og NorgesDetalj/Norgesgruppen.

I det norske dagligvaremarkedet pågår fortsatt en integrasjonsprosess mellom detaljistgrupperinger og grossister. Alle de fire store detaljistgrupperingene er nå på ulik måte knyttet opp mot en hovedgrossistforbindelse.

Vertikal integrasjon mellom grossist og detaljist kan gjøre detaljistene mer konkurransedyktige ved effektivisering av distribusjon, bedre lagerstyring og gjennom fellestjenester for butikkdrift. Samtidig oppstår det en risiko for at varekanalen blir lukket, fordi det blir vanskeligere å etablere nye butikker uten tilknytning til en kjede og dens grossist. I dag leverer de private grossistene også til butikker utenfor de kjedene de er knyttet opp til.

Gjennom integrasjon på kjøpersiden oppnår detaljistene økt forhandlingsstyrke overfor produsentene. Dette bidrar til å holde innkjøpsprisene nede, men kan også føre til redusert vareutvalg. Betydningen av dette for forbrukerne har så langt likevel vært begrenset, fordi de varer som utelates gjerne er nære substitutter til varer som føres. Dessuten har flere av lavpriskjedene økt sitt vareutvalg den senere tid.

Bensinstasjon- og kioskmarkedet er preget av økt integrasjon mellom detaljister. Omsetningen av dagligvarer på dette markedet øker gradvis.

Horisontalt samarbeid mellom detaljister i form av markedsførings- og salgskjeder kan bidra til mer effektiv drift av butikkene og økt forhandlingsstyrke overfor leverandører. Samtidig bidrar slikt samarbeid til å øke konsentrasjonen på detaljistsiden, noe som kan føre til redusert konkurranse.

Det ble i 1994 innført meldeplikt til konkurransemyndighetene om større strukturendringer på dagligvaremarkedet. I denne sammenheng kan nevnes etableringen av Norgesgruppen AS, der Konkurransetilsynet ikke fant grunnlag for inngrep. Konkurransemyndighetene har for øvrig bistått i forbindelse med EU-kommisjonens behandling av opprettelsen av drikkevareselskapet Pripps Ringnes AB. I tillegg har Konkurransetilsynet på eget initiativ sett på en rekke samarbeidsavtaler mellom produsenter/importører som grossistdistribuerer sine varer, og dagligvarekjedene. Det brukes også ressurser på å skaffe oversikt over omfanget av det horisontale prissamarbeidet mellom detaljister i markedet.

Videre er landbruksområdet et prioritert felt for Konkurransetilsynet. Konkurransen på dette området har stor betydning for dagligvareprisene. En av de viktigste sakene har vært en vurdering av fusjonen mellom Felleskjøpet og Norgro, hvor det er satt betingelser for ervervet.

Den videre utviklingen i dagligvaremarkedet avhenger bl.a. av hvor sterk kjedekonkurransen blir, og om den vertikale integrasjonen mellom detaljister og grossister resulterer i etableringshindringer for nye detaljister på markedet. En utvikling i retning av enda høyere konsentrasjon på detaljistsiden i markedet, f.eks. i form av et samarbeid mellom noen av de fire store innkjøpsgrupperingene, kan ha uheldige konsekvenser.

Utviklingen i konsumprisindeksen er vist i figur 6.1. Som figuren viser har matvareprisene, og især prisene på kjøttvarer, utviklet seg klart mer gunstig enn konsumprisene i gjennomsnitt. En regner med at det fortsatt er potensiale for økt konkurranse og effektivitet i dagligvaremarkedet, og det er viktig at dette utnyttes og fører til ytterligere reduksjoner i prisene til forbrukerne. Bl.a. med dette for øye vil Konkurransetilsynet følge utviklingen på dagligvaremarkedet nøye framover.


Figur 6.1 Konsumprisindeksen for enkelte varegrupper. Januar 1988=100

Kilde: Statistisk sentralbyrå.


Parallellimport av merkevarer

Norges omfattende handel med utlandet tilsier at rammebetingelsene for import er av stor betydning, og at høyere priser enn nødvendig på importerte varer kan ha uheldige velferdseffekter. En del av de importerte varene er internasjonale merkevarer. Produsenter av slike varer ønsker ofte at deres varer skal distribueres enten av egne datterselskaper i de ulike land, eller av selvstendige importører med enerett til distribusjon i det aktuelle landet. For å hindre at det skjer import gjennom andre kanaler enn eneimportøren, dvs. parallellimport, har produsenter ofte tatt inn som en betingelse i avtalene med sine eneimportører at de ikke skal reeksportere varer til andre land.

Produsenter av merkevarer vil ofte prisdiskriminere mellom land ved å ta høyere pris i de land der inntektsnivå og markedsforhold gir grunnlag for det. Spesielt på områder med liten innenlandsk konkurranse mellom ulike merker vil slik prisdiskriminering kunne være til ulempe for norske forbrukere. Den økte fortjenesten som høye priser gir grunnlag for, vil normalt deles mellom eneimportøren og produsenten (ev. mellomliggende grossistledd).

Mulighetene for parallellimport bør således være til stede, fordi det motvirker høye priser til norske forbrukere. Dette ivaretas et stykke på vei gjennom EØS-avtalen ved at det er forbudt for produsenter å inngå avtaler som forbyr deres avtakere å reeksportere varer. Virkningen av dette i praksis begrenses imidlertid ved at det kan avtales at eneimportør i et land ikke skal kunne drive aktive salgsframstøt i andre land.

Markedet for legemidler er et område der parallellimport begynner å fungere som et viktig korrektiv. Som følge av EØS-avtalen kan sykehus, grossister eller importører kjøpe medisiner fra importører eller lisensprodusenter i andre EØS-land, dersom dette er billigere enn å kjøpe de samme medisinene hos legemiddelprodusentenes representanter i Norge. Betydningen av muligheter for parallellimport vil for øvrig ikke nødvendigvis måles ved hvor stort omfang slik import faktisk får, fordi trusselen om konkurranse gjennom parallellimport i seg selv begrenser etablerte tilbyderes mulighet til å utøve markedsmakt.

Konkurransetilsynet ser nå nærmere på virkningene av ulike former for importøravtaler, herunder om det foreligger muligheter til parallellimport. I de tilfeller slike avtaler bidrar til høyere priser og mindre konkurranse i strid med konkurranselovens formål, vil ulike tiltak bli vurdert, herunder muligheten for å forby avtaler.

6.2.3 Næringsstøtten

Næringsstøtte kan defineres som de fordelene en bedrift eller en næring har framfor andre bedrifter og næringer som følge av offentlig virkemiddelbruk. Budsjettmessig næringsstøtte er støtte som direkte belaster statlige budsjetter. Dette er tiltak som tilskudd til bedrifter, gunstige lånevilkår, garantiordninger, subsidieelement ved kjøp og salg av varer og tjenester, manglende krav til avkastning på statlig aksjekapital og skatte- og avgiftssatser som er lavere for noen næringer enn for andre. For mange av disse ordningene framgår virkningen på statens finanser eksplisitt i statsbudsjettet og statsregnskapet. Ikke-budsjettmessig næringsstøtte vil i første omgang ikke belaste statlige budsjetter, men fører til høyere utgifter for forbrukerne og næringslivet. Slik støtte tar gjerne form av at myndighetene tillater eller iverksetter tiltak for å begrense konkurransen, f.eks. gjennom skjerming fra utenlandsk konkurranse, eller konsesjonsregler og løyver som begrenser fri etablering i en næring.

Internasjonale erfaringer som er kartlagt av blant andre OECD, tyder på at subsidierte bedrifter ofte får svekket langsiktig konkurranseevne, fordi støtten blir en "sovepute" som svekker omstillingsevnen. Samtidig kan næringsstøtte være en betydelig konkurransefordel for enkeltbedrifter og enkeltnæringer, særlig på kort og mellomlang sikt. Statlig næringsstøtte er bl.a. på denne bakgrunn blitt gjenstand for økende oppmerksomhet i det internasjonale økonomiske samarbeidet, og regelverket for slik støtte er nå en integrert del av både GATT/WTO-avtalen og EØS-samarbeidet.

Finansdepartementet beregner hvert år omfanget av budsjettmessig næringsstøtte , jf. tabell 6.1. I hovedsak er det her bare tatt med ordninger som har virkning på statsbudsjettets utgiftsside. I tidligere beregninger har bevilgninger til landbruksetatene og rettledningstjenesten i fiskeriene vært med i sin helhet. Dette overvurderer statens utgifter til veiledning i primærnæringene da disse etatene også er pålagt rene forvaltningsoppgaver. I tabell 6.1 er derfor kun andeler av disse bevilgningene inkludert, h.h.v. 38 pst. for landbruk og 10 pst. for fiske.

Boks 6.1Statlig næringsstøtte

Den budsjettmessige næringsstøtten på 22,5 mrd. kroner i 1994 utgjorde om lag 6 pst. av de samlede utgiftene på statsbudsjettet og om lag 2,5 pst. av BNP. Nivået på den delen av næringsstøtten som omfattes av tabell 6.1 er således fortsatt meget høyt. Støtteomfanget til primærnæringene anslås å bli redusert med 738 mill. kroner i 1995. Reduksjonen i støtte til annen industri skyldes i hovedsak reduserte bevilgninger til tap på tidligere gitte lån og garantier i SND, samt redusert støtte til energiøkonomiseringstiltak som følge av at ordningene med tilskudd til enøk-tiltak i næringslivet er avsluttet. Videre ser en av tabellen at støtte til skipsbyggingsindustrien er redusert med vel 500 mill. kroner, noe som i stor grad kan forklares ved at bevilgningene til støtte innvilget før 1990 er redusert. Næringsstøtten vil bli ytterligere redusert i 1996, bl.a. som følge av at skipsbyggingsstøtten faller bort fra 1. januar 1996. Skipsbyggingsstøtten er nærmere omtalt i avsnitt 6.2.4.

Reduksjonen i statlige utgifter til næringsformål siden 1993 motsvares til dels av inntektstap for staten ved fritak for energi- og miljøavgifter i perioden 1990-1994. Omfanget av disse fritakene kan grovt anslås til 3,1 mrd. kroner i 1994 og 3,3 mrd. kroner i 1995.

I Nasjonalbudsjettet 1992 gikk en inn for å arbeide med metoder for å kunne tallfeste ikke-budsjettmessig næringsstøtte i Norge. Finanskomiteen uttalte på denne bakgrunn i Budsjett-innst. S.I. (1991-92) at "komiteen er enig i at indirekte næringsstøtteordninger bør synliggjøres slik at beslutningsgrunnlaget blir styrket". Behovet for å få oversikt over ikke-budsjettmessige ordninger ble også tatt opp av Overføringsutvalget (Kleppe II), jf. NOU 1993:11 Mindre til overføringer - mer sysselsetting.

Finansdepartementet har på dette grunnlag arbeidet videre med kartlegging av ikke-budsjettmessige støtteordninger. Særlig har dette skjedd gjennom et eget næringsstøtteprosjekt i Statistisk sentralbyrå, jf. Rapport nr. 95/9 - Sammensetningen av den effektive støtten til norske næringer i 1989 og 1991. SSB har her utført den første gjennomgang av både budsjettmessig og ikke-budsjettmessig næringsstøtte i Norge. Herunder har man analysert hvordan næringsstøtte gjennom prismekanismen kan overføres også til andre næringer enn den som mottar støtten i utgangspunktet.

I prosjektet beregnes støttevirkningen fra tre kategorier tiltak; indirekte skatter og subsidier, herunder den budsjettmessige næringsstøtten, kunstig skjerming mot konkurranse fra utlandet og prisdiskriminering på elektrisk kraft. SSB beregner støttevirkningen av de ulike tiltakene ved å måle deres bidrag til såkalte " Effective Rates of Assistance", forkortet ERA. Den effektive støtten til en næring defineres i prosjektet som den ekstra godtgjørelsen eierne av arbeidskraft og kapital får som følge av offentlige tiltak. ERA-indikatoren anslår støtten til en næring i prosent av inntekten til arbeidskraft og kapital (faktorinntekten), og kan illustrere både omfanget av næringsstøtten og hvilken virkning denne kan ha for næringsstrukturen.

ERA-indikatoren har visse likhetstrekk med OECDs indikator for støtte til jordbrukssektoren "producer subsidy equivalent" (PSE), men skiller seg fra denne på en del punkter. Viktigst er at ERA dekker alle konkurranseutsatte sektorer, mens PSE bare dekker jordbrukssektoren. Videre fanger ikke PSE-beregningene opp at støtte til andre næringer via prismekanismen også kan overføres til jordbrukssektoren (kryssløpseffekter). Det kan også nevnes at de referanseprisene som brukes i ERA-beregningene ved vurdering av skjermingsstøtten, er ment å fange opp relevante priser ved import til Norge.

Støttevirkningen av de ulike offentlige tiltakene er fordelt på 24 næringsgrupper. For naturlig skjermede næringer antas det at produsentene justerer prisene slik at akkurat kostnadsdekning oppnås, slik at støtteeffekten, målt ved ERA, pr definisjon er lik null uansett om næringene mottar støtte eller ikke. Støtte til skjermede sektorer inkluderes likevel i analysen via vare- og tjenesteleveranser til konkurranseutsatte næringer, og beregningsopplegget kan også gi informasjon om omfanget av støtte til naturlig skjermede næringer. Det er grunn til å understreke at tallene er å forstå som indikatorer, og at de bygger på særskilte forutsetninger.

Næringsstøtteprosjektet viser at indirekte støtte i form av skjerming fra utenlandsk konkurranse representerer en betydelig økonomisk fordel for deler av næringslivet, samtidig som det påfører forbrukerne og andre deler av næringslivet kostnader i form av høyere priser. Skjermingsstøtte kan bl.a. ta form av toll, kvantitative importreguleringer og tekniske handelshindringer. I figur 6.2 illustreres effektiv støtte gjennom skjerming. I tillegg til å vise de effektive støttesatsene (ERA), viser figuren den effektive støtten omregnet til kronebeløp på grunnlag av faktisk produksjon i de respektive årene. Samlet kan skjermingsstøtten målt på denne måten anslås til 16,5 mrd. kroner som et gjennomsnitt for 1989 og 1991 målt i løpende priser.

Fordelingen på næringer viser at næringsmiddelindustrien, nytelsesmiddelindustrien og landbruket skiller seg ut med klart størst støttebidrag gjennom kunstig skjerming. Den viktigste kilden for den omfattende støtten til næringsmiddelindustrien var strenge importreguleringer på næringsmidler som produseres i den samvirkedominerte delen av norsk næringsmiddelindustri (meierier, slakterier og møller). Importreguleringene har gitt grunnlag for til dels betydelig markedsmakt i denne industrien, jf. bl.a. meierimonopolet.

Foreløpig er det bare beregnet ERA-tall for 1989 og 1991. Siden 1991 har Norge inngått internasjonale avtaler som både innebærer krav om synliggjøring av skjermingsstøtte, og mindre rom for å yte denne formen for støtte. EØS-avtalen har bl.a. ført til innføring av en felles konkurransepolitikk og redusert omfang av tekniske handelshindringer. GATT/WTO-avtalen stiller krav om synliggjøring og reduksjon av skjerming innen jordbruket og næringsmiddelindustrien. I tråd med denne ble et nytt tollbasert importsystem innført 1. januar 1995, jf. avsnitt 6.6. Likevel utgjør skjermingen av norsk landbruk og næringsmiddelindustri fortsatt en betydelig del av den samlede støtten til disse sektorene.

Ved vurderinger av næringsstøttens betydning for vridninger i næringsstrukturen er det forskjellene i ERA mellom næringer som er mest interessante, jf. figur 6.3. Beregningene inkluderer både budsjettmessig og ikke-budsjettmessig støtte. En har valgt å illustrere forskjellene i ERA både med og uten sektor- og vareavgifter. Årsaken er bl.a. at det er avgrensningsproblemer i forhold til hvilke avgifter som skal utgjøre referansen i avgiftssystemet. Noen avgifter kan for øvrig være betaling for tjenester som utføres av det offentlige, og som ikke bør trekkes inn i beregninger av denne typen.

Uavhengig av om sektor- og vareavgifter inkluderes i beregningene, er jordbruk og næringsmiddelindustrien de klart største mottakerne av samlet støtte, og støtten tilsvarer omtrent hele faktorinntekten i jordbruket. Skjermingsstøtten utgjør omlag en tredel og den budsjettmessige støtten om lag to tredeler av den samlede næringsstøtten til jordbruket. For næringsmiddelindustrien utgjør skjermingsstøtten om lag hele støttebidraget. Det bør i denne sammenheng nevnes at beregningsresultatene for de enkelte næringene representerer gjennomsnittstall som kan dekke over betydelige forskjeller i støtteavhengighet innenfor de enkelte næringene.

Ny informasjon om omfang og virkninger av næringsstøtte underbygger tidligere vurderinger, bl.a. at:
  • næringsstøttens samlede omfang er betydelig høyere enn den omfattende budsjettstøtten alene skulle tilsi,
  • virkemiddelapparatet i dag framstår som komplekst. Ikke minst gjelder dette når en tar hensyn til en rekke ordninger med karakter av næringsstøtte som ikke belaster offentlige budsjetter,
  • evalueringene av enkeltordningene trolig er for svake. Det foreligger f.eks. ikke noe system for løpende vurdering av ikke-budsjettmessige støtteordninger. Det store antall ordninger gjør et godt evalueringssystem kostbart,
  • de samlede virkningene av næringsstøtten er lite oversiktlige (selv med den nye innsikt som nå foreligger). SSBs beregninger viser at ulike ordninger til dels motvirker hverandre når det gjelder økonomiske virkninger for bedriftene.

Nå er målet for den enkelte støtteordning ofte å styrke produksjon og sysselsetting. Deler av støtten går til forskning, utvikling og teknologispredning og kan, ved fornuftig utforming, være samfunnsøkonomisk lønnsom og bidra til økt verdiskaping. Deler av næringsstøtten har også en klar distriktspolitisk begrunnelse og virkning.

Resultatene av forsknings- og utredningsarbeid som er gjennomført gjør det imidlertid nødvendig å stille spørsmål ved den samlede sysselsettings- og verdiskapingseffekten av næringsoverføringene. Det er klare indikasjoner på at nærings- og distriktspolitiske mål kan nås med et lavere samlet støttenivå og med et forenklet støttesystem. Den nye dokumentasjonen på næringsstøttefeltet understreker behovet for at Næringspolitikkutvalget, som skal avgi innstilling sommeren 1996, foretar en grundig vurdering av omfang og organisering av næringsstøtten i Norge. Anbefalingene fra utvalget vil være et grunnlag for arbeidet med Langtidsprogrammet 1998-2001.

6.2.4 Støtten til skipsbyggingsindustrien

Avtalen om normale konkurransevilkår i skipsbyggingsindustrien vil, slik det nå ser ut, ta til å gjelde fra 1. januar 1996. Denne avtalen representerer et viktig gjennombrudd i det internasjonale arbeidet med å avvikle bruk av næringsstøtte som påvirker konkurranseforholdene mellom land. Det vises til nærmere omtale i St. prp. nr. 64 (1994-95) "om samtykke til ratifikasjon av avtale om normale konkurransevilkår i skipsbyggingsindustrien". Regjeringen mener at avviklingen av støtteordninger i OECD-området vil bidra til at norsk skipsbyggingsindustri vil stå overfor likeverdige konkurransevilkår i forhold til sine konkurrenter. Regjeringen varslet i Salderingsproposisjonen for 1995 at den ville vurdere særskilt hva som burde gjøres for å tilpasse norske ordninger til avtalens bestemmelser om offentlig medvirkning til kreditter og garantier til skipsbygging.

Intensjonen med avtalens bestemmelser om kreditter og garantier fra statlige eller andre offentlige institusjoner er at det ikke skal være mulig å påvirke konkurranseforholdene mellom land ved å tilby gunstige lån eller garantier for lån til skip. Det er et viktig premiss for Regjeringen at en ikke utformer nye ordninger som kan oppfattes som et forsøk på å omgå avtalen ved at de inneholder skjulte subsidie-elementer.

På norsk side har en allerede i dag en ordning der det kan gis statlige garantier til eksport av skip gjennom GIEK. Denne ordningen vil fortsette og bli tilpasset OECD-avtalens krav. Nærings-, Finans- og Utenriksdepartementet har vurdert hvilke tilpasninger det for øvrig kan være grunnlag for å gjøre i norske ordninger. I dette arbeidet har en holdt kontakt med næringen.

Når det gjelder statlige finansieringsordninger sier avtalen at det skal legges til grunn en markedsrente (CIRR), og avtalen gir regler for løpetid, type av lån og maksimal låneandel i finansieringen. Det gis også regler om bruken av garantier fra det offentlige. CIRR er en rente som fastsettes på grunnlag av de enkelte valutaenes obligasjonsrenter, og den gir i prinsippet uttrykk for en usubsidiert risikofri rente i en gitt valuta.

Det er Regjeringens oppfatning at Norge ikke bør lede an i å innføre nye statlige finansieringsordninger selv om OECD-avtalen gir et sett nye regler for hvordan slike finansieringsordninger skal utformes. Regjeringen vil derfor komme tilbake til spørsmålet om CIRR-finansiering for skip når en har fått oversikt over i hvilken grad andre land innfører nye ordninger på dette området.

Det vises for øvrig til at ordresituasjonen i norsk verftsindustri nå er meget god, og at aktiviteten er sikret for en god stund framover.

6.2.5 Offentlige anskaffelser

I 1993 utgjorde de samlede anskaffelsene av varer og tjenester (utenom lønninger til ansatte) i det offentlige om lag 140 mrd. kroner, tilsvarende om lag 20 pst. av BNP, ifølge beregninger som er gjort i Statistisk sentralbyrå. Det er av stor betydning for ressursbruken i det offentlige at anskaffelsene skjer til lavest mulig pris. Lave priser vil bidra til å holde utgiftene i de offentlige budsjettene nede og til at gitte budsjettrammer gir rom for ytterligere satsninger på prioriterte områder. For det andre er det offentlige en så stor aktør i mange markeder at anskaffelsene i betydelig grad vil kunne påvirke markedenes funksjonsmåte. Det er viktig at de offentlige anskaffelsene skjer på en måte som bidrar til konkurranse i markedene. Dette vil redusere kostnadene både for det offentlige og for andre kjøpere, samtidig som det offentlige som " krevende kunde" bidrar til å utvikle konkurranseevnen i næringslivet og til sysselsetting.

Ved en bevisst holdning til hele innkjøpsprosessen og med en aktiv leverandørutvikling innenfor rammen av gjeldende nasjonalt og internasjonalt regelverk kan offentlige etater bidra til en bedre utnyttelse av samfunnets ressurser.

Større offentlige anskaffelser, både varer, tjenester og bygg og anlegg, må i henhold til EØS-avtalen ut på anbud i hele EØS-området. Kontrakter skal tildeles etter kjente, objektive og ikke-diskriminerende kriterier. Det samme gjelder for de såkalte forsyningssektorene, dvs. områdene telekommunikasjon, transport, vann- og energiforsyning, herunder petroleumssektoren.

GATT-avtalen om offentlige anskaffelser omfatter pr i dag varekjøp fra 18 statlige etater. Fra 1. januar 1996 utvides omfanget av avtalen til å omfatte alle statlige, kommunale og fylkeskommunale etater, offentligrettslige organer, samt visse deler av forsyningssektoren. Den nye avtalen vil gjelde både varer, tjenester, bygg og anlegg. Et stort offentlig anskaffelsesmarked, som i tillegg til EØS-landene omfatter USA, Canada, Japan, Korea, Israel og Sveits, vil dermed bli åpnet for internasjonal konkurranse og underlagt de samme konkurransereglene.


Til toppen