Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Konvensjonen kapittel III – Kriminalisering og rettshåndheving


Innledning

Det foreslås enkelte lovendringer for å oppfylle forpliktelsene i dette kapitlet, se punkt 3.7. Videre ber departementet om høringsinstansenes synspunkt på om det er grunn til å gå lenger enn det som kreves, se punktene 3.6 og 3.10. Utover dette foretas det i det følgende en gjennomgåelse av hvordan forpliktelsene ellers er oppfylt i norsk rett.

Kriminalisering av bestikkelser – artikkel 15, 16 og 21

Artikkel 15 krever at både aktiv og passiv bestikkelse av nasjonale offentlige tjenestemenn skal kriminaliseres. Det betyr at både den som bestikker og den som mottar bestikkelsen skal omfattes av straffansvar. Artikkel 16 nr. 1 forplikter statene til å kriminalisere aktiv bestikkelse av utenlandske tjenestemenn eller tjenestemenn i offentlige internasjonale organisasjoner. I artikkel 16 nr. 2 oppfordres statene til å vurdere og kriminalisere passiv bestikkelse av den samme persongruppen. Artikkel 21 forplikter statene til å vurdere å kriminalisere nærmere bestemte bestikkelseshandlinger i privat sektor.

Bestikkelser, både i offentlig og i privat sektor, kan straffes i medhold av straffeloven § 276 a (korrupsjon) og § 276 b (grov korrupsjon). Bestemmelsene retter seg mot både aktiv og passiv korrupsjon.

Med aktiv korrupsjon eller aktiv bestikkelse siktes det til korrupte handlinger som består i å gi eller tilby noen en utilbørlig fordel i anledning av vedkommendes stilling, verv eller oppdrag. Passiv korrupsjon eller passiv bestikkelse foreligger når en person i anledning av stilling, verv eller oppdrag krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en slik fordel. Fordelen som tilbys eller kreves, må være utilbørlig for at straffansvar skal være aktuelt. Dette er en rettslig standard, hvis nærmere innhold må fastlegges av domstolene. Det må likevel foreligge et klart klanderverdig forhold for at noen skal kunne straffes for korrupsjon.

Strafferammen for simpel korrupsjon er bøter eller fengsel inntil tre år. Ved grov korrupsjon er strafferammen fengsel inntil ti år. For å avgjøre om korrupsjonen er grov, skal det blant annet legges vekt på om handlingen er forøvd av eller overfor en offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling, verv eller oppdrag, om den har gitt betydelig økonomisk fordel, om det foreligger risiko for betydelig skade av økonomisk eller annen art, eller om det er registrert uriktige regnskapsopplysninger, utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon eller uriktig regnskap.

Korrupsjonsbestemmelsene kan anvendes på handlinger begått i utlandet av norske statsborgere eller noen i Norge hjemmehørende person, straffeloven § 12 første ledd nr. 3 bokstav a. Dessuten kan korrupsjonshandlinger som er begått av utlendinger i utlandet straffes i Norge, uavhengig av om handlingen er straffbar etter lovgivningen i det landet handlingen er foretatt, straffeloven § 12 første ledd nr. 4 bokstav a. Etter Justisdepartementets oppfatning har de norske straffebestemmelsene et videre anvendelsesområde enn det konvensjonen krever i artikkel 15, 16 og 21. Departementet foreslår derfor ingen lovendringer på dette punktet.

Påvirkningshandel – artikkel 18

Artikkel 18 pålegger statene å vurdere kriminalisering av såkalt påvirkningshandel.

Påvirkningshandel i privat så vel som i offentlig sektor kan straffes i henhold til straffeloven § 276 c. Bestemmelsen rammer den som er eller hevder å være i stand til å påvirke en annens utføring av stiling, verv eller oppdrag (påvirkningsagenter), og som forsøker å utnytte denne posisjonen ved å kreve eller motta utilbørlige fordeler (passiv påvirkningshandel). Personer som gir eller tilbyr utilbørlige fordeler til slike påvirkningsagenter, kan straffes for aktiv påvirkningshandel. Grensen mot lovlig påvirkningshandel trekkes ved hjelp av en utilbørlighetsstandard. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 3 år. Bestemmelsen favner videre enn konvensjonen artikkel 18. Departementet foreslår derfor ingen lovendringer på dette punktet.

Underslag – artikkel 17 og 22

Etter konvensjonen artikkel 17 skal underslag, urettmessig tilegnelse eller annet misbruk av midler som en offentlig tjenestemann er betrodd i sin stilling være straffbart. Artikkel 22 krever at statspartene vurderer å gjøre underslag i privat sektor straffbart. Straffelovens bestemmelser om underslag i § 255 og § 256 omfatter denne typen handlinger. Etter departementets oppfatning er det heller ikke her behov for lovendringer.

Maktmisbruk – artikkel 19

Artikkel 19 forplikter statene til å vurdere å kriminalisere en handling eller unnlatelse i strid med lov foretatt av en offentlig tjenestemann i tjenesten med det formål å oppnå en utilbørlig fordel for seg selv eller andre. Gjerningsbeskrivelsen i artikkel 19 dekkes etter departementets vurdering av straffebudene om korrupsjon, se punkt 3.2. En tjenestemann kan straffes for korrupsjon dersom vedkommende krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag (passiv korrupsjon). Videre kan tjenestemannen straffes for forsøk på korrupsjon. Ettersom det å søke å oppnå en utilbørlig fordel rammes av straffebudene mot korrupsjon, vil også ulike former for maktmisbruk med det formål å oppnå en utilbørlig fordel rammes. Det er derfor ikke behov for lovendringer for å gjennomføre bestemmelsen om maktmisbruk.

Ulovlig berikelse – artikkel 20

Artikkel 20 forplikter statene til i overensstemmelse med landets konstitusjon og grunnleggende prinsipper i landets rettsorden å vurdere å kriminalisere såkalt ulovlig berikelse. Ulovlig berikelse er definert som en betydelig økning i en offentlig tjenestemanns aktiva, som vedkommende ikke med rimelighet kan forklare i forhold til hans eller hennes lovlige inntekt.

Slik departementet tolker bestemmelsen, legger den bevisbyrden på den siktede, som må godtgjøre at den betydelige formuesøkningen stammer fra lovlige inntekter for å unngå straff for ulovlig berikelse. Et slikt straffebud ville gitt opphav til vanskelige spørsmål om forholdet til uskyldspresumsjonen slik den er nedfelt i blant annet den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 nr. 2: Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Etter departementets mening er det ikke ønskelig å foreslå et slikt straffebud. Departementet antar at formålet med artikkel 20 oppfylles bedre gjennom andre tiltak enn ved et slikt straffebud. Skatte-, regnskaps-, selskaps- og offentlighetsregler, lønn- og godtgjøringssystemer, retningslinjer om sidegjøremål osv. vil være med på både å forebygge ulovlig berikelse for offentlige tjenestemenn og gjøre det vanskelig å skjule eventuelle forsøk på å skaffe seg en slik formue. Videre minsker reglene om utvidet inndragning (straffeloven § 34 a) behovet for et straffebud som beskrevet i artikkel 20. Dersom en offentlig tjenestemann blir funnet skyldig i en straffbar handling og vilkårene ellers i § 34 a er oppfylt, kan alle formuesgoder som tilhører lovovertrederen, inndras hvis han ikke sannsynliggjør at de er ervervet på lovlig måte. Høringsinstansene bes likevel om å vurdere om det kan være grunn til å vedta en straffebestemmelse mot ulovlig berikelse som formulert i konvensjonen.

Hvitvasking av utbytte fra en straffbar handling man selv har begått (”self-laundering”) og forbund om å begå hvitvasking – artikkel 23 og 24

Innledning

Artikkel 23 nr. 1 lyder slik i norsk oversettelse:

”Hver statspart skal, i samsvar med de grunnleggende prinsippene i sin interne lovgivning, vedta lovgivning og iverksette andre tiltak som er nødvendige for å fastsette som straffbare forhold, når handlingen er begått med forsett:
a)
i) konvertering eller overføring av et formuesgode, med kunnskap om at formuesgodet er utbytte av en forbrytelse, i den hensikt å skjule eller tilsløre formuesgodets ulovlige opprinnelse eller å hjelpe en person som er innblandet i det underliggende straffbare forholdet, med å unndra seg rettsfølgene av sin handling,
ii) å skjule eller tilsløre et formuesgodes egentlige art, opphav eller plassering, rådigheten over det, dets bevegelser, eiendomsretten til eller rettighetene som er knyttet til det, med kunnskap om at formuesgodet er utbytte av en forbrytelse,
b) med forbehold for grunnsetningene i statspartens rettsorden:
i) erverv, besittelse eller bruk av formuesgoder, med kunnskap om, på mottakstidspunktet, at formuesgodet er utbytte av en forbrytelse,
ii) delaktighet i, befatning med eller avtale om å begå, forsøk på å begå og medvirkning til, tilrettelegging for og rådgivning om gjennomføring av straffbare forhold fastsatt i samsvar med denne artikkel.”

Artikkel 23 nr. 2 slår fast at kriminaliseringen skal gjelde utbytte av så mange straffbare handlinger som mulig, og i hvert fall handlinger som skal kriminaliseres i medhold av konvensjonen. Videre skal den gjelde straffbare handlinger som er begått både utenfor og innenfor statens jurisdiksjon. Når det gjelder handlinger som er begått utenfor statens jurisdiksjon, kan statene kreve at handlingen også ville ha vært straffbar dersom den ble begått innenfor statens jurisdiksjon (dobbelt straffbarhet).

Hvitvasking rammes av straffeloven § 317. Etter denne bestemmelsen er det blant annet straffbart å yte bistand til å sikre utbytte, for eksempel gjennom oppbevaring, skjuling, sending, konvertering eller avhending av utbytte og formuesgjenstander som trer i stedet for utbytte. Straffebudet omfatter utbytte av enhver straffbar handling og rammer både forsettelig og uaktsomt heleri. Videre gjelder bestemmelsen utbytte av straffbare handlinger begått i utlandet dersom handlingen etter sin art er straffbar også i Norge, jf. Ot.prp. nr. 53 (1992-93) side 25. Etter departementets mening dekker heleribestemmelsen i hovedsak de forhold artikkel 23 krever kriminalisert. På to punkter mener departementet likevel det er nødvendig å foreslå endringer for å oppnå best mulig samsvar mellom forpliktelsen etter artikkel 23 til å kriminalisere hvitvaskingshandlinger og norsk rett.

Hvitvasking av utbytte fra en straffbar handling man selv har begått (”self-laundering”)

Artikkel 23 nr. 2 bokstav e innebærer forutsetningsvis et utgangspunkt forplikter statene til å kriminalisere såkalt ”self-laundering”, det vil si hvitvasking som er utført av den personen som begikk den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra. Etter gjeldende norsk rett anses det ikke straffbart for en lovbryter å foreta handlinger for å sikre utbyttet for seg selv. Heleribestemmelsen kan for eksempel ikke anvendes i konkurrens med straffebudet mot tyveri eller bedrageri, se bl.a. Rt. 2003 side 1376 med videre henvisninger. Standpunktet er begrunnet med at lovovertrederens senere disposisjon over f.eks. tyvgodset konsumeres av tilegnelsen som er skjedd ved tyveriet, og det samme er lagt til grunn ved bedrageri selv om det der ikke er noe vilkår om tilegnelse. På den annen side anvendes ofte § 317 i tilfeller der det ikke kan bevises at den siktede begikk handlingen som fremskaffet utbyttet.

I NOU 2002: 4 Ny straffelov gikk Straffelovkommisjonens leder i mindretall inn for at det i arbeidet med ny straffelov vurderes om det bør gjøres straffbart å hvitvaske utbytte av egne straffbare handlinger, punkt 9.7.2 s. 308 første spalte. Det ble anført to hovedgrunner for dette. Straffeloven § 317 rammer hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger som er begått i utlandet – forutsatt at forholdet etter sin art er straffbart også i Norge. Det pekes på at det kan gi urimelige resultater dersom utbytte fra handlinger som ikke kan straffes i Norge, hvitvaskes her uten at gjerningspersonen kan straffes for det (eller det underliggende forholdet). Videre vises det til Financial Action Task Force (FATF) sine rekommandasjoner som omfatter kriminalisering av såkalt ”self-laundering”. Under høringen ble forslaget støttet av Finansnæringens Hovedorganisasjon.

Det kan, i tillegg til at FN-konvensjonen krever det, anføres flere grunner for å kriminalisere det å sikre (hvitvaske) utbyttet av en straffbar handling man selv har begått. Å kanalisere utbyttet av en straffbar handling inn i samfunnet for å tilsløre hvor det stammer fra, er ofte misbruk av økonomisk infrastruktur. Dessuten kan virksomhet som i seg selv er legal, men som reelt sett delfinansieres med utbytte fra straffbare handlinger i hvitvaskingsøyemed, utkonkurrere legale virksomheter som ikke har noen slik tilknytning til kriminalitet. Ytterligere et argument for å kriminalisere hvitvasking av utbytte fra en handling man selv har begått, er at det blir vanskeligere å finne frem til formuesgodene igjen og returnere dem til eieren, selv om primærlovbruddet blir oppklart.

Artikkel 23 nr. 2 åpner for ikke å kriminalisere hvitvasking av utbytte fra en straffbar handling man selv har begått, men bare dersom grunnleggende prinsipper i statspartens interne lovgivning krever det. Financial Action Task Force (FATF) har i sin tredje evaluering av Norge (rapport 10. juni 2005), se punkt 80 i rapporten, (jf. http://www.fatf-gafi.org) lagt til grunn at det ikke finnes noen slike grunnleggende prinsipper i norsk rett. Departementet er enig i at det ikke finnes grunnlovmessige eller andre fundamentale prinsipper som er til hinder for å gjøre dette straffbart i Norge – rettstilstanden er snarere et resultat av den norske lovgivningstradisjonen på strafferettens område. Norge er dermed forpliktet til å endre straffeloven på dette punktet.

For å synliggjøre hvitvaskingsalternativet bør dette dessuten nevnes eksplisitt både i overskriften til kapittel 31 (”Heleri og hvitvasking”), og i selve lovteksten.

Å gjøre det straffbart å sikre utbyttet fra en straffbar handling man selv har begått, krever en grensedragning mot befatningsmåter med utbyttet som konsumeres av gjerningsbeskrivelsen i primærlovbruddet (den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra). Forslaget til et straffebud som kriminaliserer hvitvasking av utbytte fra en straffbar handling som man selv har begått, må for å oppfylle konvensjonens krav i utgangspunktet anvendes i konkurrens med det straffebudet som rammer primærhandlingen. Den nærmere avklaringen av rettstilstanden må imidlertid finne sted gjennom praktiseringen av reglene, under hensyntagen til ønsket om ikke å anvende to straffebud på det samme straffverdige forholdet; det er ikke meningen å dekke befatning med utbyttet som allerede måtte være dekket gjennom gjerningsbeskrivelsen av primærlovbruddet. Behovet for en grensedragning vil bli størst dersom alternativ 1 velges, fordi dette alternativet er mest vidtrekkende og derfor i større grad skaper behov for grensedragning mot anvendelsen av andre straffebud enn alternativ 2.

Konvensjonen artikkel 23 nr. 2 bokstav e kan umiddelbart trekke i retning av at en ren besittelse av utbyttet skal kriminaliseres også når besitteren er den som begikk det straffbare forholdet som utbyttet stammer fra. I nr. 1 bokstav b i) nevnes ”erverv, besittelse og bruk av formuesgoder”. Det går imidlertid frem av bokstav b at denne bestemmelsen forutsetter at utbyttet er mottatt (fra andre) etter at primærlovbruddet er begått, jf. uttrykket ”mottakstidspunktet”. Dersom gjerningspersonen selv har begått primærlovbruddet, har han ikke ”mottatt” utbyttet etter at primærlovbruddet ble begått. Departementet forstår på denne bakgrunnen bokstav b i) slik at det ikke er påkrevd å kriminalisere særskilt ervervet, besittelsen eller bruken av formuesgoder når det er den som har begått primærlovbruddet som har slik befatning med utbyttet. Det som kreves kriminalisert som en sikringshandling, er for eksempel ”konvertering eller overføring” av utbyttet fra en annen straffbar handling som man selv har begått, jf. nr. 1 bokstav a. En slik forståelse harmonerer godt med den rettspolitiske begrunnelsen for å gjøre denne typen hvitvasking til et selvstendig straffbart forhold – dersom gjerningspersonen kun besitter utbyttet, inntrer ikke de skadevirkningene som er nevnt foran (misbruk av tilliten til finansinstitusjoner, tilbakeføring av utbyttet osv).

Befatningsmåtene som er nevnt i bokstav a i) omfattes av oppregningen i den gjeldende § 317 første ledd. Det vil også være tilfellet med handlingene som nevnt i bokstav a ii), og forutsatt at bestemmelsen utvides til å omfatte egen hvitvasking, er det derfor ikke påkrevd å utvide oppregningen i § 317 første ledd. Oppregningen i § 317 første ledd går tvert i mot lenger enn hva konvensjonen krever. Konvensjonen kan lovteknisk sett enklest gjennomføres ved at oppregningen i § 317 første ledd gjøres om til en eksemplifikasjon av måter å sikre et utbytte på (se alternativ 1 nedenfor), samtidig som det gjøres straffbart å sikre utbyttet fra en straffbar handling man selv har begått. Ettersom oppregningen i § 317 går noe lenger enn hva konvensjonen krever, for eksempel nevnes oppbevaring i § 317 men ikke i artikkel 23 nr. 1 bokstav a, vil Norge i så fall i noen grad overoppfylle konvensjonen på dette punktet. Alternativet er å utforme en egen bestemmelse om hvitvasking av sitt eget utbytte, der ordlyden knyttes tettere opp til konvensjonsteksten slik at bestemmelsen får en snevrere rekkevidde enn § 317 første ledd (se alternativ 2). Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvilket av de to alternative forslagene som er å foretrekke.

§ 317 første ledd kan på denne bakgrunnen utformes slik (alternativ 1):

”Den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, straffes for heleri med bøter eller fengsel inntil 3 år. For hvitvasking straffes på samme måte den som yter bistand til å sikre et slikt utbytte for en annen, eller som sikrer utbyttet av en straffbar handling man selv har begått. Som å sikre regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbytte. Likestilt med utbyttet er gjenstand, fordring eller tjeneste som trer i stedet for utbyttet.”

Alternativt kan det i stedet føyes til et nytt annet ledd i § 317 som særskilt retter seg mot den som hvitvasker utbyttet av en straffbar handling man selv har begått (alternativ 2):

”Den som gjennom konvertering eller overføring av formuesgoder eller på annen måte skjuler eller tilslører hvor utbyttet fra en straffbar handling han selv har begått, befinner seg, stammer fra, hvem som har rådigheten over det, dets bevegelser, eller rettigheter som er knyttet til det, straffes for hvitvasking med bøter eller fengsel inntil 3 år.”

Første ledd i § 317 blir i så fall stående uendret, likevel slik at ”hvitvasking” defineres som det å yte bistand, jf. annet straffalternativ. Etter alternativ 2 blir nykriminaliseringen ikke mer vidtrekkende enn begrunnelsen for konvensjonsforpliktelsen tilsier.

Departementet ber høringsinstansene vurdere om § 317 fjerde ledd om narkotikaforbrytelse bør få anvendelse også på handlingen som er beskrevet i forslaget til nytt annet ledd, og om også uaktsomme overtredelser bør rammes, jf. § 317 femte ledd. Konvensjonen krever bare at forsettlige overtredelser rammes.

Uansett hvilket av de to alternativene som velges, vil det dessuten være behov for mindre redaksjonelle endringer i de øvrige leddene i § 317.

Forbund (avtale) om å begå hvitvasking

Gjerningsinnholdet i § 317 er til dels beskrevet som en bistands- eller medvirkningshandling. Bestemmelsen har derfor ikke noe eget medvirkningstillegg (se Ot.prp. nr. 53 (1992-93) s. 27). Etter departements vurdering oppfyller § 317, sammen med § 49 om forsøk, forpliktelsen i artikkel 23 bokstav b ii, bortsett fra det å inngå en avtale om hvitvasking.

Lovgiverne har stort sett vært av den oppfatning at forberedelseshandlinger bare unntaksvis bør kriminaliseres. Visse forberedelseshandlinger er imidlertid straffbare etter særskilte straffebud. En hovedgruppe av straffebud som rammer forberedelseshandlinger, retter seg mot den som inngår forbund (avtale) om å begå nærmere bestemte straffbare handlinger, se f.eks. straffeloven §§ 94, 147 a, 159, 225 tredje ledd, 233 a og 269 nr. 1.

Straffeloven § 162 c retter seg mot den som inngår forbund mot noen om å begå alvorlige forbrytelser som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe. Med organisert kriminell gruppe menes i bestemmelsen en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger. Det vil si at en avtale om å hvitvaske utbytte fra en straffbar handling kan være straffbar i Norge dersom vilkårene i § 162 c er oppfylt. For eksempel vil en avtale om at penger som stammer fra organisert salg av narkotika skal ”vaskes” via investeringer i oppussing av leiligheter, kunne straffes dersom vilkårene ellers i § 162 c er oppfylt. Avtalen er imidlertid ikke straffbar etter § 162 c dersom den kun involverer to personer, eller ikke begås som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe.

Også reglene om psykisk medvirkning kan bidra til å oppfylle konvensjonsforpliktelsen. Inngåelse av en avtale om hvitvasking av utbytte mellom to personer vil kunne innebære at den ene personen psykisk har medvirket til den andres lovovertredelse, og på den måten kunne straffes. Dersom to personer seg i mellom avtaler hvordan utbytte fra menneskehandel kan skjules gjennom investeringer i utenlandske selskaper (og ingen av dem faktisk overtrer straffeloven § 224), vil imidlertid avtalen være straffri etter gjeldende rett. Det samme gjelder dersom avtalen blir inngått etter at den straffbare handlingen som gir utbyttet, har funnet sted.

For best mulig å oppfylle forpliktelsen i konvensjonens artikkel 23, foreslår departementet etter dette at straffeloven får en ny forbundsbestemmelse i § 318 (paragrafnummeret er i dag ikke i bruk).

Forbund skal forstås på samme måte som ellers i straffeloven. Det vil si at to eller flere personer avtaler at de skal begå en bestemt straffbar handling. Avtalen kan være uttrykkelig eller underforstått. Det kreves ikke at avtalen er inngått skriftlig, eller at den avklarer alle detaljer med hensyn til selve gjennomføringen.

Konvensjonen forplikter statene kun til å kriminalisere forsettlige hvitvaskingshandlinger, se artikkel 23 nr. 1 første setning. Videre er skyldkravet i andre forbundsbestemmelser i straffeloven forsett, jf. §§ 94, 147 a, 159, 162 c, 225 tredje ledd, 233 a og 269 nr. 1. Et slikt skyldkrav passer også best med forbundets natur – det kan lett bli kunstig å si at noen uaktsomt har inngått en avtale. Departementet foreslår etter dette at det bare er forsettlig inngåtte avtaler som skal kunne straffes etter forslaget til ny § 318.

Departementet foreslår at strafferammen settes til bøter eller fengsel inntil 3 år. Å inngå en avtale ligger nær opp til f.eks. rådgivning og annen psykisk medvirkning som kan straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år etter § 317 første ledd.

Dersom overtredelsen av § 318 skjer som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, forhøyes maksimumsstraffen til det dobbelte, jf. straffeloven § 60 a. Med organisert kriminell gruppe menes en organisert gruppe på tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå slike handlinger. Dersom avtalen om hvitvasking både faller inn under gjerningsbeskrivelsen i § 162 c og ny § 318, kan de ikke brukes i konkurrens med hverandre. Straffskjerpingsreglen i § 60 a kan ikke brukes sammen med § 162 c.

Ny § 318 i straffeloven kan etter dette lyde:

”Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som nevnt i § 317 første ledd, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år.”

Dersom alternativ 2 ovenfor velges, slik at det føyes til et nytt annet ledd i § 317 for å ramme hvitvasking av et utbytte som stammer fra en straffbar handling man selv har begått, må det også vises til § 317 annet ledd.

Etter artikkel 24 skal også det å skjule og holde tilbake utbytte av en straffbar handling kriminaliseres. Forpliktelsen dekkes av straffeloven § 317 slik den vil lyde etter forslagene ovenfor.

Obstruksjon av rettsforfølgning – artikkel 25

Artikkel 25 forplikter statene til å kriminalisere to former for motarbeiding av rettsvesenet: påvirking av vitneutsagn og annen bevisføring ved bruk av vold, trusler eller bestikkelser og påvirking av dommere og andre ved bruk av vold eller trusler. Forpliktelsen dekkes etter departementets mening fullt ut av straffeloven § 132 a om motarbeiding av rettsvesenet, og av straffebudene mot korrupsjon når det gjelder bestikkelser (se punkt 3.2).

Ansvar for juridiske personer – artikkel 26

Etter artikkel 26 må statene kunne holde juridiske personer ansvarlige – enten strafferettslig, sivilt eller administrativt – for overtredelser av straffebudene i konvensjonen. Straffansvar for foretak etter norsk rett rekker videre enn dette, jf. straffeloven §§ 48 a og 48 b. Dette er blant annet lagt til grunn i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff (straffeloven), se side 240 (punkt 17.2). Etter departementets mening er det derfor ikke behov for lovendringer.

Medvirkning og forsøk – artikkel 27

Artikkel 27 forplikter statene til å kriminalisere medvirkning til handlinger som skal belegges med straff i medhold av konvensjonen. Det er opp til statene å vurdere om også forsøk på og forberedelse til slike handlinger bør kriminaliseres.

Etter straffeloven § 49 er forsøk på forbrytelser straffbart. Videre etablerer de aktuelle straffebudene medvirkningsansvar uttrykkelig, eller det følger direkte av gjerningsbeskrivelsen. Straffeloven § 317 om hvitvasking har ikke noe eget medvirkningstillegg, men er delvis beskrevet som en bistands- eller medvirkningshandling, og oppfyller derfor konvensjonens krav.

Departementet har i tråd med konvensjonens krav også vurdert om forberedelse til korrupsjon og hvitvasking bør gjøres straffbart i større grad enn i dag.

Lovgiverne har normalt vært av den oppfatning at forberedelseshandlinger som hovedregel ikke bør kriminaliseres. Enkelte forberedelseshandlinger, som f.eks. det å inngå forbund om å begå enkelte straffbare handlinger, er likevel gjort straffbare. Straffeloven § 162 c rammer den som inngår forbund om å begå alvorlige straffbare handlinger som ledd i organisert kriminalitet. Avtale om å utføre handlinger som rammes av straffeloven §§ 276 a til 276 c kan derfor være straffbar dersom vilkårene i § 162 c er oppfylt.

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) uttalte departementet følgende om spørsmålet i punkt 8.4.4, se side 104:

”Når handlingen er på forberedelsesstadiet, er avstanden oftest større til den fullbyrdede handling enn den er ved forsøk. Dette gjør forberedelseshandlingene mindre straffverdige. Den forbryterske vilje har normalt ikke manifestert seg så sterkt at det bør føre til straff og risikoen for samfunsskade er ofte mindre. Forberedelsene kan være begått før gjerningspersonen har bestemt seg for om han vil begå lovbruddet eller ikke. Og selv om han har bestemt seg, er sannsynligheten for at han vil ombestemme seg når hemninger og motforestillinger melder seg, større enn ved forsøk. En annen forskjell mellom forsøk og forberedelse er at det for forsøk kreves at fullbyrdelsesforsettet har manifestert seg i ytre handlinger. Forberedelser kan derimot fullt ut ha foregått i gjerningspersonens hode uten at omgivelsene har sett noen tegn på hva som foregår.
En tredje forskjell er at forberedelseshandlingene som har manifestert seg i det ytre, ofte kan være helt dagligdags og uskyldig. Et innkjøp i en jernvarehandel kan være en del av forberedelsene til en terrorhandling, men mest sannsynlig forberedelse til lovlige aktiviteter. Sammenhengen med en fremtidig straffbar handling, som kjennetegner samfunnsskadelige forberedelseshandlinger, ligger på det subjektive plan: Gjerningspersonen har hensikt eller iallfall forsett om å begå en senere straffbar handling som den aktuelle handlingen er en forberedelse til. At grensen mellom forberedelse til samfunnsskadelige handlinger og forberedelser til helt uskyldige handlinger i stor grad beror på sinnelaget til personen som begår dem, taler med tyngde imot at slike handlinger skal kriminaliseres.”

Stortinget støttet departementets syn om ikke å innta en generell bestemmelse om kriminalisering av foreberedelseshandlinger, se Inst. O. nr. 72 (2004-2005) punkt 7.3.2 s. 19. Departementet ble oppfordret til å vurdere kriminalisering av konkrete forberedelseshandlinger i forbindelse med utarbeiding av spesiell del til straffeloven. Departementet foreslår på denne bakgrunnen ikke noen nå noen ytterligere kriminalisering av forberedelseshandlinger til korrupsjon eller hvitvasking. Høringsinstansene bes likevel om å vurdere om de mener det foreligger spesielle omstendigheter som tilsier at denne typen forberedelseshandlinger bør kriminaliseres utover det som allerede i dag kan straffes, og eventuelt hvilke forberedelseshandlinger som i så fall bør kriminaliseres.

Artikkel 28 Kunnskap, forsett og formål som elementer i et straffbart forhold

Artikkel 28 gjelder beviskrav og sier at kunnskap, forsett eller formål som forutsettes som element i et straffbart forhold fastsatt i samsvar med konvensjonen, skal kunne utledes av objektive faktiske omstendigheter. Dette er i samsvar med norsk rett. Ved vurderingen av hvilken skyld gjerningspersonen har utvist, er det gjerningspersonens overveielser på gjerningstidspunktet som skal ligge til grunn. Enhver skal bedømmes etter sin egen oppfatning av den faktiske situasjonen handlingen ble utført i. Men dersom det ikke foreligger en full tilståelse, må retten med utgangspunkt i de faktiske omstendigheter som er bevist, og ”med anvendelse av vanlig sunn fornuft og allment aksepterte erfaringssetninger” (jf. Rt. 1974 s. 382, se s. 385), forsøke å slå fast hva gjerningspersonen tenkte og vurderte i gjerningsøyeblikket for å kunne bedømme skyldgraden.

Artikkel 29 Foreldelse

Artikkel 29 stiller krav om at foreldelsesfristene skal være lange nok for å sikre at korrupsjonssaker kan pådømmes. Departementet anser at forpliktelsen er dekket opp gjennom reglene om foreldelse i straffeloven § 67. Strafferammene straffeloven § 276 a til § 276 c gjør at simpel korrupsjon og påvirkningshandel foreldes 5 år etter at det straffbare forholdet er opphørt. For grov korrupsjon er foreldelsesfristen 10 år. Resultatet vil bli det samme etter ny straffelov, jf. lov 20. mai 2005 nr. 28 § 86.

Artikkel 30 Strafforfølgning, pådømmelse og reaksjoner

Artikkel 30 har ulike krav knyttet til at forfølgningen, pådømmelsen og reaksjonene på handlinger som dekkes av konvensjonen skal ta hensyn til alvorligheten ved korrupsjon. Departementet anser at forpliktelsene er dekket opp i følgende regelverk:

Straffebudene som dekker konvensjonsforpliktelsene, særlig straffeloven § 276 a til § 276 c om korrupsjon og § 317 om hvitvasking, har strafferammer som gjør at reglene om varetektsfengsling i straffeprosessloven kapittel 14 kommer til anvendelse. Strafferammen i de relevante straffebudene gjør det også mulig å ta i bruk de fleste av straffeprosesslovens tvangsmidler, særlig ved mistanke om grov overtredelse. Prøveløslatelse reguleres av straffegjennomføringsloven, se §§ 43-45. Domfelte kan løslates på prøve når to tredjedeler av straffen er gjennomført. Etter straffeloven § 29 kan den som kjennes skyldig i en straffbar handling, fradømmes retten til offentlig stilling eller til å inneha visse stillinger eller utøve virksomhet. Arbeidstaker eller tjenestemann som gjør seg skyldig i korrupsjon i tjenesten, kan avskjediges etter gjeldende regler i arbeidsmiljøloven eller tjenestemannsloven. Suspensjon kan iverksettes som et midlertidig tiltak, mens mistanke om korrupsjon undersøkes eller etterforskes. Den nye arbeidsmiljøloven og embets- og tjenestemannsloven har tilsvarende regler. Se nærmere om stillingsvernsreglene i punkt 2.2, under artikkel 7.

Artikkel 31 Frysing, beslag og inndragning

Denne artikkelen har bestemmelser om frysing av midler, beslag og inndragning av utbytte etter en straffbar handling som dekkes av konvensjonen. Departementet anser at reglene om inndragning (straffeloven §§ 34-37d), og reglene om beslag og heftelse (straffeprosessloven kapittel 15 og 17) dekker forpliktelsene i artikkel 31. Se likevel punkt 4.2 hvor tvangsmidlet heftelse diskuteres nærmere.

Artikkel 32 Beskyttelse av vitner, sakkyndige og ofre

Artikkelen omhandler tiltak som skal iverksettes for å beskytte vitner, sakkyndige og ofre i forbindelse med at de forklarer seg for politiet eller retten. Både regler og andre mer praktiske tiltak vil kunne være med på å oppfylle formålet med artikkel 32.

Det er iverksatt nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse. Vitnebeskyttelsestiltakene omfatter både aktører i rettsvesenet, ofre for vold i nære relasjoner og ofre for organisert kriminalitet. De nasjonale retningslinjene etablerer to ansvarsnivåer for beskyttelse: Et lokalt nivå hvor politidistriktene har ansvar for å ivareta vitners sikkerhet innenfor eget distrikt, samt et nasjonalt nivå som ivaretas av Politidirektoratet. I tillegg har Politidirektoratet ansvar for samarbeid og koordinering av vitnebeskyttelse og koordinering av vitnebeskyttelse med andre land.

Personer som står i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller frihet kan nå innvilges ny identitet (personnummer), jf. politiloven kapittel II a. Politidirektoratet har dessuten igangsatt et arbeid for å utarbeide rutiner for opplæring og bruk av lyd og videoopptak av politiavhør.

På regelsiden gir straffeprosessloven §§ 130 a og 234 a mulighet for anonym vitneførsel i enkelte saker. Med hjemmel i straffeprosessloven § 284 kan tiltalte på nærmere vilkår bli bedt om å forlate rettssalen mens et vitne forklarer seg. Straffeloven § 132 a (jf. også punkt 3.8 ovenfor) setter straff bl.a. for den som truer et vitne eller andre aktører i en rettssak.

Artikkel 34 Følger av korrupsjonshandlinger

Artikkel 34 forplikter partene til å sørge for at korrupsjon skal få konsekvenser, som for eksempel at avtaler blir ugyldige eller at tillatelser trekkes tilbake. På bakgrunn av Norske Lov 5-1-2 og høyesterettspraksis er det grunnlag for å si at avtaler som innebærer korrupsjon normalt vil bli satt til side. Det vises særlig til Rt. 2004 s. 1582 som gjaldt et tilfelle som kunne sammenlignes med korrupsjon. Korrupsjon vil også som regel lede til at et forvaltningsvedtak må anses som ugyldig, og eventuelt omgjøres etter reglene i forvaltningsloven.

Artikkel 35 Erstatning for skade

Artikkel 35 pålegger partene å sørge for at skadelidende etter korrupsjonshandlinger har tilgang til rettsapparatet for å få erstatning fra de ansvarlige for korrupsjonshandlingen. Etter norsk rett vil den som har lidt økonomisk tap, kunne gå til søksmål for å få sitt tap erstattet av skadevolderen.

Artikkel 36 Spesialiserte myndigheter

Statspartene forpliktes her til å påse at det finnes et eller flere organer som har særlig kompetanse til å bekjempe korrupsjon ved rettshåndheving. I Norge er denne kompetansen lagt til ØKOKRIM sentralt. Som et tiltak i regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet skal dessuten alle politidistriktene innen utgangen av 2004 ha etablert tverrfaglige økoteam hvor juridisk, politifaglig og økonomisk ekspertise er representert.

Artikkel 37 Samarbeid med rettshåndhevingsmyndigheter

Artikkelen pålegger partene å legge til rette for samarbeid mellom politi-/påtalemyndighet og personer som tar eller har tatt del i korrupsjonshandlinger.

Straffeloven § 59 annet ledd gir retten mulighet til å ta en uforbeholden tilståelse i betraktning som et formildende moment ved straffutmålingen. Retten kan nedsette straffen under det for handlingen bestemte lavmål og til en mildere straffart.

Artikkel 38 Samarbeid mellom nasjonale myndigheter, jf. artikkel 39 nr. 2 og artikkel 33

Disse artiklene forplikter statene til å gjennomføre tiltak for å oppmuntre til samarbeid mellom på den ene side offentlige tjenestemenn, privat sektor og borgerne og rettshåndhevende myndigheter. Som et tiltak i regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet, skal det vurderes å etablere et fast samarbeidsorgan mellom offentlig og privat sektor. For øvrig vises det til diskusjonen om ansattes ytringsfrihet og varsling i punkt 2.3.1. Også en avklaring av ansattes rett og plikt til å varsle om korrupsjonslignende forhold på arbeidsplassen, har betydning for samarbeidet mellom enkeltpersoner og rettshåndhevende myndigheter.

Artikkel 40 Bankansattes taushetsplikt

Artikkel 40 fastsetter en plikt for partene til å sørge for at regelverk som regulerer bankansattes taushetsplikt/rett ikke er til hinder for etterforskning av korrupsjonssaker.

Etter sparebankloven § 21 og forretningsbankloven § 18 har tillits- og tjenestemenn og revisorer i en bank taushetsplikt om det som de i stillings medfør får kjennskap til om bankens eller bankkundes eller en annen banks eller dens bankkundes forhold, hvis de ikke etter lov har plikt til å gi opplysninger.

I forbindelse med etterforskning av straffesaker plikter vitner som har taushetsplikt etter disse bestemmelsene å gi forklaring til politiet om forhold som omfattes av taushetsplikten, jf. straffeprosessloven § 230 annet ledd første punktum. Etter bestemmelsen annet ledd annet punktum gjelder forklaringsplikten uten hensyn til om det er åpnet etterforskning i straffesak dersom ”sterke allmenne hensyn” tilsier det.

Artikkel 41 Strafferegistrering

Artikkel 41 tillater at statene tar hensyn til tidligere domfellelser i andre stater ved rettslig behandling av forbrytelser som omfattes av konvensjonen.

Etter norsk rettspraksis er tidligere straffer et skjerpende moment, jf. også straffeloven § 61 og strafferegistreringsloven § 2 første ledd som åpner for bruk av straffattest i strafferettspleien. I samsvar med hovedregelen om fri bevisførsel er det ikke noe i veien for at domstolene også anser tidligere domfellelser i utlandet som et skjerpende moment i straffutmålingen (selv om § 61 ikke får anvendelse i slike tilfeller). Departementet ser derfor ikke behov for noen særskilt lovregulering av dette.

Artikkel 42 Jurisdiksjon

Artikkel 42 pålegger partene en plikt til å etablere jurisdiksjon over de handlinger som pliktes kriminalisert i henhold til konvensjonen. Bestemmelsen fastsetter både hva jurisdiksjonen må omfatte og angir i tillegg i hvilke tilfeller statene kan etablere en utvidet jurisdiksjon. Departementet anser at konvensjonens forpliktelser på dette punkt er dekket av straffeloven § 12.

Til toppen