Forslag til endringer i svalbardloven m.m i forbindelse med innføring av lokaldemokrati i Longyearbyen

1. Opprettelse av Longyearbyen lokalforvaltning og lokalstyre

1.1 Innledning

Regjeringen foreslo i St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen slik at Longyearbyens innbyggerne får innflytelse over og ansvar for lokalsamfunnets utvikling. Dette sluttet Stortinget seg til i Innst. S. (1999-2000). Det er enighet om at det skal innføres lokaldemokrati ved at det etableres et Longyearbyen lokalstyre. Samtidig avvikles Svalbardrådet, som i dag er det folkevalgte organet i Longyearbyen.

I tillegg til Longyearbyen lokalstyre skal det opprettes en forvaltning som vil forberede saker for Longyearbyen lokalstyre og som også vil ta seg av løpende oppgaver. Det foreslås at dette forvaltningsorganet gis navnet Longyearbyen lokalforvaltning. Det øverste organ i Longyearbyen lokalforvaltning vil være Longyearbyen lokalstyre, som i stor grad tilsvare et kommunestyre på fastlandet, mens Longyearbyen lokalforvaltning vil tilsvare kommunen.

I dette høringsbrevet foreslås det å gi lovbestemmelser om de viktigste forhold vedrørende Longyearbyen lokalstyre og lokalforvaltning. Disse foreslås inntatt som et eget kapittel i svalbardloven. I tillegg vil enkelte områder måtte reguleres nærmere, for eksempel de nærmere reglene for valg til Longyearbyen lokalstyre og lokalforvaltningens saksbehandlingsregler. Dette kan mest hensiktsmessig reguleres i forskrifts form, og det er derfor inntatt forskriftshjemler i det foreliggende utkast til nytt kapittel i svalbardloven.

Samtidig med at Longyearbyen lokalstyre opprettes, vil lokalforvaltningen overta som eier av aksjene i Svalbard Samfunnsdrift AS. Selskapet er i dag et heleiet statlig aksjeselskap, og det utfører en rekke oppgaver som på fastlandet er tillagt kommunen. Ansvaret for disse oppgavene vil ved overtakelsen bli overført til Longyearbyen lokalforvaltning. Enkelte av de spørsmål som denne overtakelsen reiser er drøftet nedenfor i pkt. 1.4.

I stortingsmeldingen om Svalbard ble det også foreslått å opprette forliksråd og konfliktråd på Svalbard. Videre ble det foreslått å vurdere sysselmannens domskompetanse og reglene for valg av meddommere. Dette er omhandlet i kap. 2 og pkt. 3.1.

Til slutt er det omtalt enkelte endringer i svalbardloven og andre lover som opprettelsen av lokaldemokrati nødvendiggjør, jf. pkt. 3.2 og 3.3.

1.2 Nærmere om Longyearbyen lokalforvaltning og lokalstyre

Spørsmålet om økt lokaldemokratisk innflytelse for den norske befolkningen på Svalbard har vært reist ved flere anledninger. Allerede ved overtakelsen av suvereniteten i 1925 forkastet Stortinget forslag om å gjøre Svalbard til en egen kommune eller et fylke, og valgte i stedet en særegen administrativ ordning. Ved behandlingen av loven ga imidlertid flere representanter uttrykk for at det kunne bli aktuelt med en kommunalforvaltning beslektet med den som ellers gjelder for Norge, når forutsetningene var til stede. Under den kalde krigen var norsk svalbardpolitikk preget av de rådende utenriks- og sikkerhetspolitiske forholdene, og av norske myndigheters behov for å styre utviklingen i dette sensitive området. Innføring av lokaldemokrati i de norske bosetningene var derfor ingen aktuell problemstilling, verken på sentralt eller lokalt hold. Den gryende avspenningen fra slutten av 1960-tallet og samfunnsutviklingen i Longyearbyen i perioden, innebar imidlertid nye og bedre forutsetninger for lokaldemokratisk innflytelse. Etableringen av Det stedlige svalbardråd i 1971 var et uttrykk for dette. Utover på 1970-tallet engasjerte rådet seg sterkt i den lokale samfunnsutviklingen.

Spørsmålet om lokaldemokrati ble drøftet i St.meld. nr. 39 (1974-75) Vedrørende Svalbard. Regjeringen konkluderte med at tiden fremdeles ikke var moden for å gjøre Svalbard til et eget fylke eller innføre kommunalt selvstyre. Det ble imidlertid pekt på at Svalbard var inne i en sterk utvikling, og at administrative reformer kunne bli aktuelt på lengre sikt. Svalbardrådet anbefalte at det i første omgang burde satses på en utbygging av bestående institusjoner, og foreslo at rådet på enkelte felter burde kunne tillegges utøvende myndighet. Meldingen la også opp til å styrke rådets stilling etter disse linjene.

De sentrale myndighetenes holdning til lokaldemokrati endret seg lite på 1980-tallet. I St.meld. nr. 40 (1985-86) Svalbard ble det pekt på en rekke politiske, praktiske og økonomiske hindringer for utvikling av lokaldemokrati etter fastlandsmodellen. Regjeringen så et klart behov for å utrede konsekvensene, ikke minst med hensyn til traktatmessige forpliktelser og forholdet til utenlandske bosetninger. Samtidig ble det åpnet for at de enkelte bosetningene kunne gis en viss innflytelse på sin egen samfunnsutvikling, så vidt mulig etter det tradisjonelle mønster for norsk lokalforvaltning. Ved behandlingen av stortingsmeldingen uttalte den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité i Innst. S. nr. 212 (1985-86) at en utvidelse av det lokale selvstyre for de norske samfunn på øygruppen burde vurderes, eventuelt med utvidet myndighet for Svalbardrådet. Prosessen måtte imidlertid ta hensyn til de begrensningene som ligger i Svalbardtraktaten, og ikke føre til en endring i den status sysselmannen har på øygruppen.

Den raske utviklingen på Svalbard fra slutten av 1980-tallet aktualiserte spørsmålet om lokaldemokratisk innflytelse i Longyearbyen. I løpet av 1990-årene ble det foretatt flere utredninger av spørsmålet. I 1995 ba Stortinget ved behandlingen av Dokument 8:85 (1994-1995) regjeringen om å legge fram en modell for lokaldemokrati, noe som ble gjort i St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard. Regjeringen foreslo å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen ved at det etableres et Longyearbyen lokalstyre. Dette sluttet Stortinget seg til i Innst. S. nr. 196 (1999-2000) der det ble fremhevet den prinsipielle oppfatning at ethvert norsk samfunn skal styres av et folkevalgt organ.

Ved å velge sitt eget lokalstyre vil innbyggerne i Longyearbyen få mulighet til å påvirke lokale forhold som særlig angår dem selv. Lokalt selvstyre vil medføre at beslutningene tas så nær dem de gjelder som mulig. Det vil kunne gi en bedre tilpasning til lokale forhold enn ved sentral styring. Lokale politikere har best kunnskap om lokale oppfatninger og behov, og kan prioritere i samsvar med denne kunnskapen. Videre vil et styrket lokaldemokrati stimulere til økt engasjement fra lokalbefolkningens side. Aktiv og bred deltagelse kan i sin tur virke positivt på fellesskapsfølelsen i lokalsamfunnet.

Et lokaldemokrati i Longyearbyen vil baseres på de grunnverdier og de overordnede nasjonale rammer som også gjelder for det kommunale selvstyre på fastlandet. Men det gjør seg likevel gjeldende særlige forhold på Svalbard. Stortinget understreket i sin behandling av stortingsmeldingen om Svalbard at det må tas hensyn til de utenrikspolitiske forhold og statens særlige behov for kontroll med øygruppen, blant annet av hensyn til de høye, nasjonale miljømålene som er satt for Svalbard. Samtidig er de samfunnsmessige særtrekkene ved Longyearbyen av betydning. Samlet sett gir dette et annet rammeverk for utvikling av lokaldemokratiet i Longyearbyen enn på fastlandet. Dette har også betydning for det regelverket som i dette høringsbrevet foreslås for Longyearbyen lokalforvaltning.

Det nye rettssubjektet som opprettes er Longyearbyen lokalforvaltning. På samme måte som en kommune, skal Longyearbyen lokalforvaltning ha et styre – Longyearbyen lokalstyre – som velges av Longyearbyens innbyggere.

Longyearbyen lokalforvaltning vil få ansvar både for myndighetsutøvelse på ulike områder, offentlige tjenesteyting og utviklingsoppgaver. Longyearbyen lokalforvaltning vil dermed – i likhet med kommunene – ha rollen både som lokalt myndighetsorgan, som lokal tjenesteyter og som tilrettelegger for tiltak og virksomhet.

De oppgavene Longyearbyen lokalforvaltning vil bli tillagt, vil på flere områder være de samme som kommunene har. Dette er for eksempel tilrettelegging av tomteområder, arealplanlegging, helserådsoppgaver, barnevernsaker, tilsyn med og drift av barnehager og tildeling og kontroll av skjenkebevillinger.

Longyearbyen lokalforvaltning vil videre ha ansvaret for viktige infrastrukturtiltak i Longyearbyen. Produksjon og distribusjon av elektrisk kraft og fjernvarme, vannforsyning, avfall og renovasjon og avløpshåndtering er oppgaver Svalbard Samfunnsdrift AS i dag utfører. Disse infrastrukturtiltakene vil Longyearbyen lokalforvaltning ha ansvaret for å videreføre. Dette er delvis oppgaver som fastlandskommunene i lov er pålagt å utføre, og delvis oppgaver som ikke er lovpålagt, men som mange kommuner likevel har valgt å utføre.

Longyearbyen lokalforvaltning vil imidlertid på viktige områder ikke ha de oppgaver fastlandskommunene har. I stortingsmeldingen om Svalbard er det lagt opp til at Longyearbyen skal være et familiesamfunn, men ikke et livsløpssamfunn. Dette sluttet Stortinget seg til. Det forutsetter at norske bosatte på Svalbard beholder tilknytningen til sin hjemkommune på fastlandet, som skal være ansvarlig for ytelser innenfor sosial- og helsesektoren og ved behov for pleie- og omsorgstjenester. For fastlandskommunene er dette en ressurskrevende del av oppgaveporteføljen.

Videre er Svalbard underlagt egne regler for areal-, naturressurs- og kulturminneforvaltning. Ny miljølov for Svalbard, som forventes å tre i kraft fra 1.1.2002, åpner for at Longyearbyen lokalforvaltning kan få oppgaver blant annet innenfor arealplanlegging, avfallshåndtering og drift av renseanlegg. Longyearbyen lokalforvaltning vil imidlertid ikke ha like omfattende oppgaver som fastlandskommunene har innenfor areal- og ressursforvaltning. Grunnskoledrift er en annen kommunal oppgave. I Longyearbyen er grunn- og videregående skole én enhet som finansieres og drives av staten. Det tas sikte på at ansvaret for drift av grunn- og videregående skole blir overført fra staten til Longyearbyen lokalstyre fra skoleåret 2005-2006, jf Innst. S. nr. 196 (1999-2000).

I tillegg til samfunnsoppgaver og myndighetsutøvelse vil Longyearbyen lokalforvaltning ha innflytelse ved at de velger representanter til en rekke styrer, bl.a. styret for Longyearbyen sykehus, Svalbard Samfunnsdrift AS, stiftelsen Svalbardposten, UNIS, stiftelsen Svalbardsamlingen, Svalbard kirkeråd og skolestyret.

Også på andre områder vil norske innbyggere i Longyearbyen opprettholde sin tilknytning til hjemkommunen på fastlandet. Man vil fremdeles ha stemmerett ved valg til kommunestyre, fylkesting og Storting gjennom sin fastlandskommune. I prinsippet kan et medlem av Longyearbyen lokalstyre sitte i et kommunestyre eller fylkesting på fastlandet.

1.3 Overtakelsen av aksjene i Svalbard Samfunnsdrift AS

I stortingsmeldingen om Svalbard foreslo regjeringen at Longyearbyen lokalforvaltning skal overta som eier av Svalbard Samfunnsdrift AS. Dette sluttet Stortinget seg til.

Ved aksjeoverdragelsen vil alle avtaler som gjelder Svalbard Samfunnsdrift AS’ virksomhet bestå uforandret. Det samme gjelder ansattes avtaler og arbeidsvilkår.

Det tilskuddet som i dag gis over statsbudsjettet til Svalbard Samfunnsdrift AS, vil i stedet bli gitt direkte til Longyearbyen lokalforvaltning, som vil kanalisere midler videre til Svalbard Samfunnsdrift AS. Størrelsen på dette tilskuddet vil være avhengige av årlige beslutninger i Stortinget.

Når det gjelder forholdet mellom Longyearbyen lokalforvaltning og selskapet, vil dette reguleres av aksjeloven. Som eier av Svalbard Samfunnsdrift AS, vil Longyearbyen lokalforvaltning ha ulike måter å styre Svalbard Samfunnsdrift AS’ virksomhet på: ved valg av styre, ved å fastsette vedtekter for selskapet, ved å inngå avtaler og ved å sette vilkår for tilskudd.

Å velge styret er noe av det viktigste en eier gjør. Longyearbyen lokalstyre vil stå fritt til å velge styremedlemmer innenfor aksjelovens alminnelige begrensninger. De kan velge styremedlemmer fra egne rekker, eller de kan velge å hente inn personer utenfra som f.eks. har erfaring med det å lede aksjeselskaper.

Det kan være ulike bestemmelser som er aktuelle å innta i vedtektene. Det kan være at enkelte typer avgjørelser skal tas i generalforsamlingen, f.eks. å fastsette størrelsen på de gebyrer selskapet tar for sine tjenester. Det er også mulig for Longyearbyen lokalstyre å fastsette i vedtektene at det skal være særskilte rutiner for informasjon fra selskapet til Longyearbyen lokalstyre, for eksempel at styreprotokollene skal oversendes Longyearbyen lokalstyre eller at administrerende direktør i selskapet skal orientere Longyearbyen lokalstyre om selskapets virksomhet et bestemt antall ganger i året.

I tillegg kan det inngås avtaler mellom Longyearbyen lokalforvaltning og selskapet. Det vil være naturlig at disse avtalene gjelder mer langsiktige forhold, for eksempel hvilke tjenester Svalbard Samfunnsdrift AS skal yte til innbyggerne i Longyearbyen (f.eks. vei, vann, varme, strøm, kloakk, renovasjon, arealplanlegging, oppmåling, brannvern, samt drift av barnehager, kai, ungdomsklubb, kino, bibliotek, galleri og Svalbardhallen). Det kan også inngås avtale om at Svalbard Samfunnsdrift AS skal utføre saksforberedende arbeid for Longyearbyen lokalforvaltning.

Videre kan Longyearbyen lokalstyre sette vilkår for de tilskuddene selskapet vil motta hvert år. Det vil her være aktuelt å stille vilkår som knytter seg til det budsjettåret tilskuddet gis for, slik som nivået på de tjenestene som skal ytes, forandringer i tjenestetilbudet osv.

Når Longyearbyen lokalforvaltning overtar som eier av Svalbard Samfunnsdrift AS, vil det være opp til Longyearbyen lokalstyre om man vil fortsette å ha Svalbard Samfunnsdrift AS som et aksjeselskap, eller om man vil nedlegge hele eller deler av Svalbard Samfunnsdrift AS og overta et direkte ansvar for de tjenestene som Svalbard Samfunnsdrift AS i dag utfører. Et annet alternativ er at hele eller deler av selskapet omdannes til et kommunalt foretak, noe som er nærmere omtalt under punkt 1.14 nedenfor.

1.4 Longyearbyen lokalforvaltnings kompetanse og oppgaver

1.4.1 Innledning

De regler som er foreslått om Longyearbyen lokalforvaltning i dette høringsbrevet regulerer i hovedsak organiseringen av Longyearbyen lokalforvaltnings virksomhet og rammene for den. Hvilke oppgaver Longyearbyen lokalforvaltning skal utføre, skal etter forslaget i all hovedsak ikke fremgå av svalbardloven. Det er her tatt utgangspunkt i systematikken i kommuneloven.

De oppgavene som kommunene utfører, er dels pålagt og dels frivillige. Av de pålagte følger noen direkte av særlovgivning, andre er etter tradisjonell oppfatning ansett som offentlige oppgaver. Dersom Longyearbyen lokalforvaltning skal pålegges å utføre bestemte oppgaver, må dette ha hjemmel i lov, på samme måte som det må for kommunene. De oppgaver som Longyearbyen lokalforvaltning vil bli pålagt å utføre, vil derfor bli hjemlet i ulike lover og forskrifter.

I tillegg kan Longyearbyen lokalforvaltning på privatrettslig grunnlag frivillig påta seg ulike oppgaver, slik kommunene kan. Eksempler på dette er anlegg og drift av idrettsanlegg, samfunnshus, lekeplasser, ulike tiltak innen kultur og fritid. Lokalforvaltningens økonomiske ressurser vil danne en viktig begrensning for hvilke oppgaver det er aktuelt å gå inn i.

Rammene for Longyearbyen lokalforvaltnings virksomhet fremgår av den kompetanse Longyearbyen lokalforvaltning tillegges. Med kompetanse menes både den evne Longyearbyen lokalforvaltning vil ha til å treffe beslutninger med rettsvirkninger for egen virksomhet, og den myndighet Longyearbyen lokalforvaltning vil ha til å treffe vedtak som er bindende for innbyggerne i Longyearbyen. Det kan i det følgende skilles mellom Longyearbyen lokalforvaltning alminnelige og spesielle kompetanse.

1.4.2 Den alminnelige kompetanse

Den alminnelige kompetansen angår hvilke beslutninger Longyearbyen lokalforvaltning vil kunne treffe og måten disse skal treffes på. Longyearbyen lokalforvaltnings alminnelige kompetanse følger av det foreslåtte kapittel 5 i svalbardloven.

I all hovedsak vil Longyearbyen lokalstyre ha den samme alminnelige kompetanse som kommunene på fastlandet. Det vil si at Longyearbyen lokalstyre i utgangspunktet vil ha samme adgang som kommunene til å gå inn på de oppgaver man finner ønskelig. Longyearbyen lokalforvaltning vil ha rådighet over egne ressurser, og vil kunne påta seg oppgaver og utgifter ut over de oppgaver som er pålagt, dersom det er ønskelig.

På grunn av de særlige forhold som gjør seg gjeldende på Svalbard, kan det imidlertid være behov for en viss presisering av Longyearbyen lokalforvaltnings alminnelige kompetanse. Det foreslår derfor uttrykkelig å lovfeste at Longyearbyen lokalforvaltning bare kan drive virksomhet av almen interesse som har tilknytning til Longyearbyen og som ikke er lagt til statlig myndighet eller private rettssubjekter, jf. § 31 annet ledd. I dette ligger en saklig avgrensning av Longyearbyen lokalforvaltnings alminnelige kompetanse.

Bestemmelsen innebærer at Longyearbyen lokalforvaltnings virksomhet skal ta utgangspunkt i en felles interesse for lokalsamfunnet i Longyearbyen. Det må i prinsippet kunne vises til at den aktuelle virksomhet dekker et behov i lokalsamfunnet, og at det er rimelig og hensiktsmessig at aktiviteten utøves av Longyearbyen lokalforvaltning. Som eksempler på tiltak som ligger innenfor dette området, kan nevnes tiltak på kultur- og idrettssektoren, tiltak for barn og unge, oppgaver knyttet til lokal infrastruktur mv.

Bestemmelsen innebærer ikke at Longyearbyen lokalforvaltning er avskåret fra å drive næringsvirksomhet, dersom virksomheten går ut på å tilby en ytelse som er av allmennyttig interesse for innbyggerne i Longyearbyen. Longyearbyen lokalstyre kan også gjennomføre tiltak for allment å fremme næringslivet i Longyearbyen.

Også den foreslåtte formålsbestemmelsen i § 29 vil sette rammer for Longyearbyen lokalforvaltnings virksomhet. Det er et mål fra myndighetenes side å legge til rette for en funksjonsdyktig, lokal og folkestyrt forvaltning i Longyearbyen. Dette forutsetter størst mulig grad av frihet til å styre politiske mål og prioriteringer.

Samtidig gjør det seg gjeldende særlige forhold på øygruppen. De sentrale politiske mål som er satt med utgangspunkt i disse, kommer til uttrykk i de overordene målene for Svalbard, jf. St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard, i andre stortingsmeldinger om Svalbard, i innstillinger til Stortinget og i de årlige svalbardbudsjettene. Det er naturlig at slike politiske føringer danner ytre rammer for det lokale selvstyret i Longyearbyen.

Av særlig betydning i denne sammenhengen er uttalelser som gjelder samfunnsutviklingen i Longyearbyen. I St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard er det lagt til grunn at Longyearbyen skal være et lokalsamfunn godt tilpasset familier, men at det ikke skal legges til rette for at Longyearbyen skal bli et livsløpssamfunn. Ansvaret for helse- og sosialtjenester ut over de man har i Longyearbyen i dag, skal fortsatt være fastlandskommunens ansvar. Dette sluttet Stortinget seg til. Ønsket om en bærekraftig og miljøforsvarlig utvikling i bosettingen følger av de høye miljømål som er satt for øygruppen.

I kommuneloven § 1 er det gitt en formålsbestemmelse, som innholdsmessig i stor grad har dannet mal for den foreslåtte § 29. Også av kommuneloven § 1 framgår det at det lokale folkestyret skal utøves innenfor rammen av det nasjonale fellesskap og med sikte på en bærekraftig utvikling. Det er imidlertid på det rene at bestemmelsen ikke danner en rettslig skranke for kommunenes virksomhet. Den klare regelen er at Stortinget ikke kan pålegge kommunene oppgaver eller begrense kommunenes kompetanse uten bruk av lov.

Den foreslåtte formålsbestemmelsen for Longyearbyen lokalstyre er i større grad enn kommuneloven § 1 ment å være retningsgivende for Longyearbyen lokalstyres virksomhet. Bestemmelsen vil kunne medføre begrensinger i lokalforvaltningens alminnelige kompetanse.

Begrunnelsen for at man har valgt en noe annen løsning enn for kommunene på dette punktet, ligger i de særegne forholdene som gjelder på Svalbard. Disse vil måtte prege både hvilke oppgaver lokalstyret skal ha og hvilke rammer som må settes for virksomheten. I Innst. S. nr 196 (1999-2000) uttaler Stortinget at de særlige forholdene på Svalbard innebærer et noe annet rammeverk for lokaldemokrati i Longyearbyen sammenlignet med det som gjelder på fastlandet. De her foreslåtte bestemmelsene er begrunnet i slike synspunkter.

1.4.3 Den spesielle kompetanse

Longyearbyen lokalforvaltning vil i tillegg til sin alminnelige kompetanse ha såkalt spesiell kompetanse, det vil si myndighet og oppgaver tillagt i lov eller forskrift. Det er nødvendig med uttrykkelig hjemmel for at lokalforvaltningen skal kunne pålegges å utføre bestemte oppgaver og for at Longyearbyen lokalforvaltning skal kunne pålegge privatpersoner forpliktelser eller gripe inn i deres handlefrihet.

Det ble under behandlingen av St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard, jf. Innst. S. nr. 196 (1999-2000), besluttet hvilke saksområder Longyearbyen lokalforvaltning skal ha ansvaret for. Flere av disse oppgavene reguleres av gjeldende forskrifter. Longyearbyen lokalforvaltnings myndighet og oppgaver vil måtte innarbeides i disse. Dette gjelder blant annet barneverntjenester, helserådsmyndighet, skjenkebevillinger, persontransportløyver, brannvernoppgaver og ligningsmyndighet.

Ansvaret for arealplanlegging og avfalls- og avløpshåndtering skal legges til Longyearbyen lokalforvaltning. I gjeldende forskrift om arealplanlegging i bosettingene på Svalbard er planansvaret lagt på grunneier. I forslag til ny miljølov for Svalbard er det åpnet for å legge planmyndigheten til et folkevalgt lokalt organ. Miljøloven har videre hjemmel for at ansvaret for avfalls- og avløpshåndtering kan legges til et lokalt organ. Når denne loven trer i kraft, vil det således være hjemmel for å pålegge Longyearbyen lokalforvaltning disse oppgavene.

Også forvaltningsoppgaver knyttet til barnehagedrift i Longyearbyen skal overføres til Longyearbyen lokalforvaltning, jf. omtale i pkt. 3.3.

Justisdepartementet vil foreta en gjennomgang av gjeldende forskriftsverk, slik at hjemmelsgrunnlaget for Longyearbyen lokalforvaltnings oppgaveutførelse er på plass når organet trer i funksjon. Forslag til forskriftsendringer vil bli sendt på høring sommeren 2001.

Et viktig saksområde for Longyearbyen lokalstyre vil være sentrale samfunnsmessige infrastrukturtiltak, som kraftproduksjon og -distribusjon, elektrisitetsforsyning, vannforsyning osv. Ansvaret for de samfunnstjenester som i dag utføres av Svalbard Samfunnsdrift AS, skal ved opprettelsen av Longyearbyen lokalforvaltning gå over til dette organet. Denne forutsetningen går uttrykkelig fram av Innst. S. nr. 196 (1999-2000). På grunn av den særegne samfunnsstrukturen i Longyearbyen kan det være grunn til å tydeliggjøre dette ansvaret i loven. Dette fremgår av den foreslåtte § 31 første ledd.

Bestemmelsen vil innebære at Longyearbyen lokalstyre vil få ansvaret for at det finnes et tjenestetilbud innenfor disse sektorene. Bestemmelsen går ikke konkret inn på måten infrastrukturtiltakene videreføres på eller tjenestenivået. Dette er spørsmål det vil være opp til lokalstyret å avgjøre.

Ved at ansvaret for infrastrukturen pålegges direkte i loven, vil man få et annet system enn kommuneloven, som ikke omhandler de oppgaver kommunen skal utføre. I den forbindelse skal det føyes til at mange av de samfunnsoppgavene som kommunene skal utføre, som blant annet helse-, sosial- og omsorgsoppgaver, er pålagt gjennom en rekke særlover. Dette er oppgaver som ikke vil være aktuelle for Longyearbyen lokalstyre. Når det derimot gjelder de samfunnsoppgavene som er helt sentrale i Longyearbyen, så er dette oppgaver som kommunene ikke er pålagt gjennom lovverket, selv om kommunene i praksis ofte sørger for slike tjenester. Det finnes derfor ikke særlover man kunne gjort gjeldende for Longyearbyen lokalstyre for å slå fast ansvaret for disse oppgavene. For å tydeliggjøre ansvaret har man imidlertid ønsket at disse oppgavene omhandles uttrykkelig i loven.

I tillegg til lov- og forskriftspålagte oppgaver kan Longyearbyen lokalstyre tillegges myndighet gjennom delegasjon eller annen bemyndigelse. For eksempel åpner svalbardloven § 25 annet ledd for at Sysselmannen kan bemyndige andre til å utarbeide målebrev, tildele registerbetegnelse og sørge for tinglysing av målebrev ved deling av eiendom. De praktiske oppgavene forbundet med disse tjenestene er i dag tillagt Svalbard Samfunnsdrift AS. I Innst. S. nr. 196 (1999-2000) sies det at ansvaret for oppmålingstjenester skal legges til Longyearbyen lokalforvaltning. Dette er nærmere omtalt i pkt. 2.4. Videre kan Sysselmannen etter tobakkskadeloven § 6, 9. ledd overlate tilsynsansvaret i Longyearbyen og Svea til Svalbardrådet. Det foreslås å beholde denne adgangen, men det må foretas visse endringer i ordlyden som følge av opprettelsen av Longyearbyen lokalforvaltning, jf. pkt. 3.2 nedenfor.

1.4.4 Privatrettslig kompetanse

Longyearbyen lokalforvaltning vil – i likhet med kommunene – som utgangspunkt ha den samme evnen som private til å påta seg forpliktelser og erverve rettigheter i kraft av privatrettens regler. Det kan eie, kjøpe og selge eiendommer og inngå ulike avtaler som gir rettigheter og plikter.

Det vil likevel, på samme måte som for kommunene, være en del særlige begrensninger i Longyearbyen lokalforvaltnings adgang til å opptre som eier og avtalepart som ikke gjelder for private personer. Generelle lovfestede og ulovfestede forvaltninsgrettslige prinsipper vil gjelde også når Longyearbyen lokalforvaltning opptrer som privat rettssubjekt. Dette gjelder reglene om inhabilitet og taushetsplikt i forvaltningsloven, og de ulovfestede skranker for forvaltningsorganers handlefrihet som følge av myndighetsmisbrukslæren. Men også andre regler kan medføre begrensninger, bl.a. lovfestede og ulovfestede regler om hvem som har avgjørelsesmyndighet og om delegasjon. Her gjelder de samme regler som for kommuner og fylkeskommuner.

Longyearbyen lokalforvaltning vil – på samme måte som kommunene – heller ikke ha den samme råderetten som private. Særlige regler kan sette forbud mot disposisjoner som private står fritt til å foreta. Det foreslås i høringsbrevet å sette begrensinger for Longyearbyen lokalforvaltnings adgangen til å pådra seg visse gjeldsforpliktelser, jf. den foreslåtte § 41. Kommunene er underlagt en tilsvarende begrensing.

Det gjelder også begrensninger på Longyearbyen lokalstyres avtalefrihet hvis offentlig myndighetsutøving inngår på en eller annen måte i avtaleforholdet. Det vil her gjelde de samme regler som for kommunene på fastlandet.

1.5 Geografisk avgrensning

Hensikten med å innføre lokaldemokrati i Longyearbyen er å gi innbyggerne i Longyearbyen større innflytelse over utviklingen av sitt eget lokalsamfunn. Regjeringen foreslo derfor i stortingsmeldingen om Svalbard at Longyearbyen lokalforvaltnings myndighetsområde skal være avgrenset til Longyearbyen arealplanområde. Det ble i meldingen også vist til utenrikspolitiske og miljømessige hensyn. Stortinget sluttet seg til dette.

Grensene for Longyearbyen arealplanområdet fremgår av forskrift om arealplanlegging i bosettingen på Svalbard av 24. januar 1997 § 2. Longyearbyen arealplanområde omfatter Longyeardalen, Østre Adventfjord og deler av Adventdalen. I tillegg omfatter det hytteområdet på Vinodden. Områdene er avmerket i kart datert 1.2.1997 i arealplanforskriften.

For resten av Svalbard vil det være sysselmannen som har myndighet på de områder der Longyearbyen lokalforvaltning er tillagt myndighet. Man vil da på en del myndighetsområder få en ordning der Longyearbyen lokalforvaltning har myndighet i Longyearbyen, mens sysselmannen har den samme myndighet for resten av Svalbard. Dette vil f.eks. gjelde i helserådsaker, barnevernsaker og sjenkebevillingsaker.

1.6 Stemmerett, valgbarhet, suppleringsvalg og Longyearbyen lokalstyres sammensetning

1.6.1 Stemmerett

I dag har alle som bor på Svalbard stemmerett ved valg til Svalbardrådet hvis man fyller 18 år i valgåret og fyller vilkårene for å avgi stemme ved kommunestyre- og fylkestingsvalg i Norge. Etter departementets oppfatning kan det være grunn til å endre stemmerettsreglene noe.

En av begrunnelsene for opprettelsen av Longyearbyen lokalstyre er at velgerne skal få innflytelse på utviklingen av lokalsamfunnet i Longyearbyen. Det er etter departementets oppfatning derfor de som har bostedsadresse i Longyearbyen som bør ha stemmerett ved valget til Longyearbyen lokalstyre. De som er bosatt andre steder på Svalbard enn Longyearbyen, er det etter departementets oppfatning ikke naturlig å gi stemmerett til Longyearbyen lokalstyre. Det vil innebære at de som bor i Ny-Ålesund, på Bjørnøya, på Hopen, i Barentsburg og eventuelt i Pyramiden ikke får stemme ved valg til Longyearbyen lokalstyre. De som arbeider i Svea, vil ha stemmerett dersom de har bostedsadresse i Longyearbyen. De som eventuelt måtte velge å pendle direkte til fastlandet fra Svea, vil ikke ha stemmerett til Longyearbyen lokalstyre. I forslaget til § 34 første ledd er det derfor forslått at Longyearbyen lokalstyre velges av de stemmeberettigede innbyggere bosatt i Longyearbyen. Ved spørsmål om bostedsadresse vil befolkningsregisteret for Svalbard bli lagt til grunn.

De nærmere regler om stemmerett, valgbarhet og gjennomføring av valg, er foreslått fastsatt i forskrift, jf. forslag til § 34 fjerde ledd. Departementet vil her i all hovedsak legge til grunn de reglene som i dag gjelder for valg til Svalbardrådet.

Det tas imidlertid sikte på å endre reglene for så vidt gjelder hvem som skal ha stemmerett. I dag er adgangen til å stemme til Svalbardrådet knyttet til om man har stemmerett ved kommunestyre- og fylkestingsvalg på fastlandet. Etter departementets oppfatning er det ikke lenger grunn til å knytte stemmeretten opp mot stemmeretten til kommunestyre- og fylkestingsvalg på fastlandet, men heller gi tilsvarende regler som gjelder for valg til kommunestyre og fylkesting på fastlandet. I praksis vil dette bety at de som ikke er norske statsborgere og som er bosatt i Longyearbyen kan få stemmerett etter å ha bodd der i tre år. Statsborgere i de andre nordiske land vil ha stemmerett dersom de den 31. mars i valgåret står innført i befolkningsregisteret for Svalbard som bosatt i Longyearbyen. Begge grupper må for øvrig fylle de vilkår som gjelder for norske statsborgere.

1.6.2 Valgbarhet

For å være valgbar til Svalbardrådet i dag, må man bo i Longyearbyen eller Svea. I Innst. S. nr. 196 (1999-2000) gir komiteen uttrykk for at alle som har stemmerett til Longyearbyen lokalstyre også i prinsippet bør være valgbare. Dette legger departementet til grunn, og det foreslås derfor at det er de stemmeberettigede personer med bostedsadresse i Longyearbyen som er valgbare, og ikke de som er bosatt andre steder på Svalbard, jf. forslag til § 34 første ledd.

De nærmere regler for valgbarhet til Longyearbyen lokalstyre vil bli fastsatt i forskrift, jf. forslag til § 34 fjerde ledd. Forskriften vil i stor grad kunne bygge på eksisterende regler om valg til Svalbardrådet. I forbindelse med utarbeidelsen av forskriften vil det bl.a. vurderes om enkelte personer bør være unntatt fra valg, på samme måte som for kommunene.

1.6.3 Suppleringsvalg

I dag er det valg til Svalbardrådet annethvert år, og regjeringen foreslo i stortingsmeldingen om Svalbard at også valgperioden til Longyearbyen lokalstyre skulle være to år. Som begrunnelse ble det blant annet pekt på at den gjennomsnittlige botiden i Longyearbyen er kortere enn på fastlandet.

I Innst. S. nr. 196 (1999-2000) ga utenrikskomiteen uttrykk for at man heller ikke på Svalbard bør fravike regelen om fire års valgperioder. Komiteen innser imidlertid at botiden i Longyearbyen er kortere enn botiden i en fastlandskommune, og foreslo derfor at det i tillegg til fire års valgperioder innføres en ordning med suppleringsvalg hvert annet år dersom det er nødvendig.

Tilsvarende ordning med suppleringsvalg har man ikke for valg til kommunestyre eller fylkesting.

Etter departementets oppfatning er det to ulike alternativer for suppleringsvalg. Et alternativ er at alle stemmeberettigede velgere foretar valg på de plassene som er blitt "tomme" pga. flytting fra Longyearbyen i den mellomliggende perioden. Dette vil imidlertid kunne medføre at styrkeforholdet mellom partiene endres i løpet av valgperioden. Det er dessuten ressurskrevende å gjennomføre et fullt valg, og det er også spørsmål om hvor stor valgdeltakelse man vil få på et valg som bare gjelder noen få plasser. Det kan muligens også bli vanskelig å forstå for velgerne hva som egentlig er forskjellen på de to valgene, særlig fordi den praktiske gjennomføringen av dem vil bli likt.

Et annet – og etter departementets oppfatning bedre – alternativ er at det foretas valg innenfor de enkelte partier eller grupperinger (listesamarbeid). Dette vil innebære at når et parti ikke lenger har flere personer igjen på sin liste, velger partiene/grupperingene nye personer. Partiene/grupperingene velger selv hvordan den interne prosessen i det enkelte parti/gruppering skal være. Longyearbyen lokalstyre suppleres da med de nyvalgte personene forholdsmessig, noe som medfører at suppleringsvalg opprettholder styrkeforholdet mellom partiene.

Stortinget har foreslått at tidspunktet for suppleringsvalg skal være etter to år. Det synes imidlertid mer sannsynlig at behovet for suppleringsvalg vil oppstå senere i valgperioden, og det kan også oppstå på ulike tidspunkt for de ulike partiene. Departementet foreslår derfor at suppleringsvalg finner sted i de enkelte partiene/grupperingene når det er behov for det.

Det må imidlertid understrekes at før det foretas suppleringsvalg, må hvert parti sette inn varamedlemmer fra partienes nominasjonslister. Videre er det meget viktig at partiene til valgene setter opp listeforslag med det maksimale antall tillatte personer, slik at det tas høyde for at flere av dem som velges til lokalstyret kan flytte fra Svalbard i løpet av valgperioden.

I forslag til § 34 annet ledd åpnes det for at det kan foretas suppleringsvalg, men det sies ikke noe om hvordan dette skal gjennomføres. Dette bør etter departementets oppfatning fastsettes i forskrift, jf. forslag til § 34 fjerde ledd.

1.6.4 Longyearbyen lokalstyres sammensetning

Longyearbyen lokalstyre kan selv fastsette hvor mange medlemmer det skal ha. Departementet foreslår at lokalstyret minst skal ha 11 medlemmer, som er det minste antallet medlemmer kommunestyrer i kommuner av tilsvarende størrelse på fastlandet skal ha. Det vil imidlertid være opp til Longyearbyen lokalstyre å avgjøre antall medlemmer. I dag er det 15 medlemmer i Svalbardrådet, og ved etablering av Longyearbyen lokalstyre, vil det derfor være 15 medlemmer. Forslaget fremgår av ny § 34, tredje ledd.

Det foreslås videre i § 35 annet ledd at Longyearbyen lokalstyre skal ha en leder og en nestleder. Man har valgt å videreføre de navnene som i dag brukes i Svalbardrådet. Lederen vil lede møtene i Longyearbyen lokalstyre og administrasjonsutvalget. Lederen er rettslig representant for Longyearbyen lokalforvaltning.

1.6.5 Kjønnsrepresentasjon

For valg til kommunestyre gjelder ingen regler for representasjon av kjønnene. Her er det partiene selv som eventuelt påser at det er lik fordeling mellom kvinner og menn på listene.

Ved sammensetning av øvrige folkevalgte organer i kommunene, må imidlertid kommunestyret påse at hvert kjønn er representert i organet, jf. kommuneloven §§ 16, 36, 37 og 38. Disse reglene foreslås gitt tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre, jf. forslag til § 34 fjerde ledd og § 37 første ledd.

Etter kommuneloven er hovedregelen at hvert kjønn skal være representert med minst 40% på de innleverte listeforslag hvis det skal velges fire medlemmer eller flere. Hvis det bare skal velges to eller tre medlemmer er det krav om at begge kjønn er representert. Ved valg av folkevalgte organer som etter lov bare skal bestå av medlemmer av kommunestyre, slik som formannskap, og ved valg av arbeidsutvalg for folkevalgte organer, skal disse reglene følges så langt det er mulig.

Dette innebærer at kravet til 40% kjønnsrepresentasjon ikke gjelder absolutt ved valg til administrasjonsutvalget. Er det ikke innvalgt nok kandidater av det underrepresenterte kjønn for det enkelt parti/gruppering i administrasjonsutvalget, er det ikke mulig å oppfylle lovens krav om at hvert kjønn skal være representert med minst 40%.

Når det gjelder valg til alle andre folkevalgte organer; komiteer, utvalg, nemnder og råd, hvor man kan velge inn andre personer enn dem som sitter i Longyearbyen lokalstyre, er det ikke gjort noe unntak fra kravet om kjønnsrepresentasjon. Et parti/gruppering må – hvis det ikke har nok representanter i Longyearbyen lokalstyre "å ta av"– velge inn personer utenfra for å oppfylle lovens krav.

Likestillingsloven gjelder på Svalbard. I henhold til denne lovs § 21 skal det når et offentlig organ oppnevner utvalg, styrer, råd, nemder mv. med 4 medlemmer eller flere, være representasjon fra begge kjønn med minst 40 prosent av medlemmene. I utvalg med 2 eller 3 medlemmer skal begge kjønn være representert.

1.7 Administrasjonsutvalg, faste utvalg og komiteer

1.7.1 Administrasjonsutvalg

Alle kommuner som ikke har parlamentarisk styreform, skal ha formannskap. Dette organet skal fungere som et "arbeidsutvalg" for kommunestyret. I kommuneloven er det regler om sammensetning og valg av formannskap og formannskapets funksjoner. I Svalbardrådet har man i stedet brukt begrepet "administrasjonsutvalg" om det som i kommunene er formannskap, og det foreslås at man opprettholder dette begrepet for Longyearbyen lokalstyre.

Administrasjonsutvalget skal forberede saker som skal behandles i Longyearbyen lokalstyre slik at saksbehandlingen her blir enklere og mer fokusert på et mindre utvalg særlig viktige eller kontroversielle spørsmål. Administrasjonsutvalget skal også kunne tre i Longyearbyen lokalstyres sted og sluttbehandle og treffe vedtak i medhold av fullmakt – delegasjonsvedtak – fra Longyearbyen lokalstyre.

Medlemmene og varamedlemmene i administrasjonsutvalget velges av og blant Longyearbyen lokalstyres faste medlemmer. Reglene om kjønnsrepresentasjon vil gjelde, men bare "så langt det er mulig", jf. utkast til §§ 34 og 37 og merknadene under pkt. 1.6.5. om kjønnsrepresentasjon.

Valget skjer for hele valgperioden. Det er ingen slik begrensning i forhold til faste utvalg og komiteer.

Forslag til regler om administrasjonsutvalg fremgår av ny § 35 og tilsvarer de som gjelder for formannskapet i kommunene. Øvrige forhold er foreslått regulert i forskrift, jf § 37 annet ledd.

1.7.2 Faste utvalg og komiteer

Det foreslås i § 36 at Longyearbyen lokalstyre på samme måte som et kommunestyre kan opprette faste utvalg eller komiteer for arbeidet med særlige saker. Formålet med faste utvalg og komiteer er å avlaste Longyearbyen lokalstyre og administrasjonsutvalget, å utnytte og utvikle sakkunnskap hos folkevalgte og å trekke innbyggerne inn i politisk arbeid. De skal primært være hjelpeorganer for Longyearbyen lokalstyre og administrasjonsutvalget. Deres hovedoppgave er å forberede saker for disse.

Faste utvalg er permanente organer med et bestemt saksområde som er fastsatt av Longyearbyen lokalstyre. Utvalget er ment å skulle bestå gjennom hele valgperioden og ha oppgaver av varig karakter. Opprettelsen av faste utvalg er en viktig organisatorisk beslutning som Longyearbyen lokalstyre må treffe "selv", og myndigheten kan således ikke delegeres. Fordi kommunalpolitikere som hovedregel utfører sine verv på fritiden, er det sjelden mulig å opprettholde en struktur i kommunen der alle faste utvalg består av direkte folkevalgte personer. Man har funnet det ønskelig og nødvendig å utvide det folkevalgte apparatets kapasitet ved å rekruttere inn som medlemmer av utvalgene også personer som ikke er medlemmer av kommunestyret. Det synes ikke å være noen grunn til å velge en annen løsning for Longyearbyen lokalforvaltning, men det understrekes at det er opp til Longyearbyen lokalstyre å selv avgjøre om de velger inn personer som ikke sitter i Longyearbyen lokalstyre.

Når det gjelder kravet om kjønnsmessig representasjon kan det bli nødvendig å velge inn personer som ikke er direkte folkevalgt for å oppfylle lovens krav om at hvert kjønn skal være representert med 40% i utvalg etc. hvor det skal være fire eller flere medlemmer. Ved valg av to eller eller tre medlemmer til et utvalg, skal begge kjønn være representert. Reglene om kjønnskvotering vil også her komme inn.

I dag har Svalbardrådet følgende faste utvalg: Teknisk utvalg, Samfunns- og kulturutvalg og Vilt- og naturvernutvalg. Det er opp til Longyearbyen lokalstyre om det skal ha de samme eller andre faste utvalg enn det er i dag eller om det skal være faste utvalg i det hele tatt.

Faste utvalg kan i utgangspunktet gis samme myndighet som administrasjonsutvalget - delegasjonsadgangen er den samme.

Komiteer opprettes for å utrede en bestemt sak eller for å utføre tidsbegrensede oppgaver, for eksempel en 17. mai-komite. Det oppstilles ikke noe krav om at Longyearbyen lokalstyre "selv" skal treffe vedtak om opprettelse og sammensetning av komiteen. Det betyr at det står fritt til å gi et annet folkevalgt organ myndighet til å opprette en slik komite, med hjemmel i de generelle delegasjonshjemler overfor administrasjonsutvalget og faste utvalg. Hvis et folkevalgt organ er tildelt slik kompetanse til å opprette komiteer, kan det også selv nedlegge eller omorganisere disse. Også til komiteene kan det velges andre enn de som sitter i Longyearbyen lokalstyre, jf. det som er sagt ovenfor vedrørende faste utvalg. De samme kravene gjelder også til kjønnsrepresentasjon, jf. ovenfor.

Forslag til regler om faste utvalg og komiteer fremkommer i utkast til § 36.

1.8 Saksbehandlingsregler i Longyearbyen lokalstyre

I § 37 foreslås en hjemmel for at departementet kan fastsette nærmere saksbehandlingsregler for de folkevalgte organer i forskrift. Dette vil omfatte Longyearbyen lokalstyre, administrasjonsutvalget, faste utvalg og komiteer. Dette vil bl.a. være regler om oppsettelse av sakslister, innkalling, møteledelse, avstemninger, samt flertallsvalg og forholdsvalg.

Det foreslås likevel fastsatt i loven om Longyearbyen lokalforvaltning at møteprinsippet i kommuneloven § 30 og reglene om åpne og lukkede møter i § 31 kommer til anvendelse på Longyearbyen lokalstyre. Det samme gjelder reglene om kjønnsrepresentasjon som er omtalt i pkt. 1.6.5.

I stor grad vil man ved utarbeidelse av forskriften kunne bygge på kommunelovens kapittel 6 om saksbehandlingsregler i folkevalgte organer og på gjeldende forretningsorden for Svalbardrådet.

1.9 Longyearbyen lokalstyres administrasjon

Longyearbyen lokalstyre vil måtte ha en administrasjon som tar seg av de daglige gjøremål. Størrelsen på administrasjonen vil være avhengig av om Longyearbyen lokalstyre beholder Svalbard Samfunnsdrift AS som i dag, eller om man velger å innlemme hele eller deler av selskapet som en del av Longyearbyen lokalforvaltning.

I alle tilfelle må det være en person som leder administrasjonen. Det foreslås derfor fastsatt i § 39 at det skal ansettes en administrativ leder for Longyearbyen lokalforvaltning, som er den øverste leder for Longyearbyen lokalforvaltnings administrasjon. Lederen skal påse at de saker som legges fram for folkevalgte organer er forsvarlig utredet og at vedtak blir iverksatt. Lederen bør ha møte- og talerett i Longyearbyen lokalstyre og alle andre folkevalgte organer. Den administrative leder kan møte personlig eller ved en av sine underordnede. Det samme gjelder for administrasjonssjefen i kommunene. Longyearbyen lokalstyre eller annet folkevalgt organ kan gi lederen av administrasjonen myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning. Det er imidlertid her en forutsetning at ikke Longyearbyen lokalstyre har fastsatt noe annet.

Hvordan administrasjonen nærmere skal være organisert og hvor mange den skal bestå av, er det opp til Longyearbyen lokalstyre selv å fastsette.

1.10 Økonomi og økonomiforvaltning

1.10.1 Valg av budsjett- og regnskapssystem

Kommunene bruker i dag et budsjett- og regnskapssystem som bygger på andre grunnleggende prinsipper enn de private bedrifter og øvrige virksomheter som har regnskapsplikt etter regnskapsloven, benytter. De prinsipper som ligger til grunn for kommunenes budsjett- og regnskapssystem, avviker også fra de prinsipper statsbudsjettet og statsregnskapet bygger på.

Kommunene fører et finansielt orientert regnskap i tråd med kommuneloven og budsjett- og regnskapsforskriftene. Kommuneregnskapet er arbeidskapitalorientert i og med at bevilgningsregnskapet skal vise all tilgang og anvendelse av midler. Arbeidskapitalen er lik differansen mellom omløpsmidler og kortsiktig gjeld. Det innebærer at kommuneregnskapet sier noe om kommunens evne til å dekke sine betalingsforpliktelser på kort og lang sikt.

Et grunnleggende prinsipp i kommuneregnskapet er at regnskapet skal føres etter anordningsprinsippet. Dette innebærer at alle kjente utgifter/utbetalinger og inntekter/innbetalinger i året skal tas med i bevilgningsregnskapet for vedkommende år, enten de er betalt eller ikke når regnskapene avsluttes.

Regjeringen har nylig vurdert om det også for norske kommuner bør foreslås en overgang til et resultatorientert budsjett- og regnskapssystem (kostnadsbasert). Ut fra en totalvurdering ble det foreslått at dagens finansielle system beholdes som grunnstamme i det fremtidige kommunale budsjett- og regnskapssystem. Kommunal- og regionaldepartementet pekte likevel i sin odelstingsproposisjon på at konklusjonen ikke var opplagt, da det var både fordeler og ulemper knyttet til de ulike systemer. Det ble imidlertid foreslått enkelte justeringer i reglene for kommuneregnskapet jf. Ot. prp. nr 43 (1999-2000) og Innst.O.nr.82 (1999-2000).

Justisdepartementet mener at de samme hensyn som taler for et eget regnskapssystem for kommunene, også gjør seg gjeldende for Longyearbyen lokalforvaltning. Det foreslås derfor at de regler som gjelder vedrørende økonomiplan, årsbudsjett og årsregnskap for kommunene, også gjøres gjeldende for Longyearbyen lokalforvaltning, se nærmere omtale nedenfor i 1.10.2.

1.10.2 Økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap, årsberetning og rapportering

Det foreslås en ny § 40 som gir kommunelovens kapittel 8 om økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og rapportering slik det gjelder fra 1.1.2001, tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalforvaltning så langt det passer. Det gjøres imidlertid unntak for kommuneloven § 49 om rapportering.

Økonomiplan

I henhold til kommuneloven skal kommunestyrene en gang i året vedta en rullerende økonomiplan. Det foreslås at det samme skal gjelde for Longyearbyen lokalstyre. Økonomiplanen skal omfatte de fire neste budsjettår, og den skal omfatte hele Longyearbyen lokalforvaltning virksomhet og gi en realistisk oversikt over sannsynlige inntekter, forventede utgifter og prioriterte oppgaver i planperioden. Planen skal være satt opp på en oversiktlig måte. I økonomiplanen skal det for hvert enkelt år økonomiplanen omfatter anvises dekning for de utgifter og oppgaver som er ført opp.

Årsbudsjett

Videre foreslås at kommunelovens regler for årsbudsjett får tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalforvaltning. Dette innebærer at Longyearbyen lokalstyre innen årets utgang skal vedta budsjett for det kommende kalenderår. Vedtaket treffes på grunnlag av innstilling fra administrasjonsutvalget. Innstilling til årsbudsjett skal legges ut til alminnelig ettersyn minst 14 dager før den behandles i Longyearbyen lokalstyre.

Årsbudsjettet er en bindende plan for Longyearbyen lokalforvaltnings midler og anvendelse av disse i budsjettåret. Årsbudsjettet skal omfatte hele Longyearbyen lokalforvaltning virksomhet, og det skal være realistisk. Det skal fastsettes på grunnlag av de inntekter og utgifter som Longyearbyen lokalforvaltning kan forvente i budsjettåret.

Årsbudsjettet skal være stilt opp på en oversiktlig måte. Longyearbyen lokalstyres prioriteringer, samt de målsetninger og premisser som årsbudsjettet bygger på skal komme tydelig fram. Videre skal årsbudsjette være inndelt i en driftsdel og en investeringsdel. Det skal budsjetteres med et driftsresultat som minst er tilstrekkelig til å dekke renter, avdrag og nødvendige avsetninger.

Årsregnskap og årsberetning

Videre foreslås at kommunelovens regler om årsregnskap og årsberetning gis tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Dette betyr at Longyearbyen lokalstyre for hvert kalenderår skal utarbeide årsregnskap og årsberetning.

Årsregnskapet skal omfatte alle økonomiske midler som disponeres for året, og anvendelse av midlene. Alle kjente utgifter og inntekter skal tas med i årsregnskapet for vedkommende år, enten de er betalt eller ikke når årsregnskapet avsluttes. Underskudd på årsregnskapet som ikke kan dekkes på budsjettet i det år regnskapet legges fram, skal føres opp til dekning i det følgende års budsjett. Under særlige forhold kan Longyearbyen lokalstyre, etter å ha foretatt de nødvendige endringer i økonomiplanen, vedta at underskuddet skal dekkes over inntil ytterligere to år.

Longyearbyen lokalstyre vedtar selv årsregnskapet. Vedtaket må angi disponeringen av regnskapsmessig overskudd eller dekning av regnskapsmessig underskudd.

I årsberetningen skal det gis opplysninger om forhold som er viktige for å bedømme Longyearbyen lokalforvaltnings økonomiske stilling og resultat av virksomheten, som ikke fremgår av årsregnskapet, samt om andre forhold av vesentlig betydning for Longyearbyen lokalforvaltning.

Rapportering

Kommunal- og regionaldepartementet startet i 1994 KOSTRA-prosjektet (Kommune-Stat-Rapportering). KOSTRA er et omfattende nasjonalt informasjonssystem for frembringing av styringsinformasjon om kommunal virksomhet. Det rapporteringssystemet som KOSTRA innebærer, har fått sin lovmessige forankring i kommuneloven § 49.

Etter Justisdepartementets oppfatning er det ikke på det nåværende tidspunkt grunnlag for at Longyearbyen lokalforvaltning skal inngå i KOSTRA. Kommunelovens § 49 er derfor ikke gitt anvendelse for Longyearbyen lokalforvaltning.

I stedet er det forslått en regel som pålegger Longyearbyen lokalforvaltning å sende inn årsregnskap og årsberetning til departementet.

1.11. Gjeldsforpliktelser m.m

Det foreslås at kommunelovens kapittel om gjeldsforpliktelser får tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre, jf. forslagets § 41.

Reglene vil sette begrensninger for Longyearbyen lokalforvaltnings adgang til å ta opp lån og påta seg garantiforpliktelser.

1.12 Tilsyn og kontroll

1.12.1 Innledning

Den kommunale forvaltning er underlagt kontroll og tilsyn både internt i kommunen og av staten. I dette høringsbrevet foreslås i all hovedsak de samme regler for tilsyn og kontroll med Longyearbyen lokalforvaltnings virksomhet som det som gjelder for kommunene, jf. kommunelovens kap. 10. Det gjøres likevel enkelte unntak, som det er nærmere redegjort for nedenfor.

1.12.2 Internt tilsyn og kontroll

I kommuneloven § 60 er det fastslått at kommunestyret har det øverste tilsyn med den kommunale forvaltning. Det samme foreslås for Longyearbyen lokalstyre, jf. forslag til § 42 annet ledd. Longyearbyen lokalstyre vil således være både det øverste utøvende forvaltningsorgan og kontrollorgan.

Som en konsekvens av lokalstyrets tilsynsmyndighet, er det på samme måte som for kommunen foreslått at Longyearbyen lokalstyre kan forlange enhver sak som er under behandling i lokalforvaltningen, lagt fram for seg til orientering eller avgjørelse. Lokalstyret kan omgjøre vedtak av andre folkevalgte organer (dvs. administrasjonsutvalget, faste utvalg og komiteer) eller administrasjonen i samme utstrekning som disse kunne omgjort vedtaket selv.

Longyearbyen lokalforvaltning vil være lite og oversiktlig og det synes ikke nødvendig med eget kontrollutvalg. Det foreslås derfor ikke at Longyearbyen lokalstyre skal være pålagt å ha et eget kontrollutvalg, slik man må det i kommunene. Det er etter departementets oppfatning tilstrekkelig med Longyearbyen lokalstyres kontroll og revisjon av regnskapene. Men dersom Longyearbyen lokalstyre selv mener at det skal ha et kontrollutvalg, står lokalstyret fritt til å nedsette et slikt utvalg, jf. § 36.

Videre foreslås i § 42 annet ledd at Longyearbyen lokalstyre skal påse at Longyearbyen lokalforvaltnings regnskaper revideres på betryggende måte på samme måte som kommunestyret gjør for de kommunale regnskaper. Det foreslås også at Longyearbyen lokalforvaltning skal ha en kommunal revisjon.

Det er imidlertid ikke foreslått at Longyearbyen lokalforvaltning skal ha en egen ansatt revisor, slik kommunene skal. Departementet antar at det, i hvert fall så lenge de fleste av de "kommunale" tjenestene i Longyearbyen utføres av Svalbard Samfunnsdrift AS, ikke er tilstrekkelig arbeid knyttet til revisjon av Longyearbyen lokalforvaltnings virksomhet til å fylle en hel stilling som revisor. Dette er kompetanse som det kan være vanskelig å få ansatt i deltidsstilling i Longyearbyen. Longyearbyen lokalforvaltning kan i steden for samarbeide med annen kommunal revisor, for eksempel revisor i Troms kommune. Regler om slikt samarbeid kan fastsettes i forskrift, jf. nedenfor.

Et særlig forhold vedrørende Longyearbyen lokalforvaltning er at store deler av det som vanligvis er "kommunal" virksomhet drives av Svalbard Samfunnsdrift AS, som revideres av privat revisor. Det foreslås derfor at Longyearbyen lokalforvaltnings revisor gis tilsvarende informasjonsrett i forhold til Svalbard Samfunnsdrift AS som det Riksrevisjonen i dag har overfor Svalbard Samfunnsdrift AS som statsaksjeselskap.

Videre er det på samme måte som for kommunene foreslått at det kan foretas såkalt "forvaltningsrevisjon". Dette innebærer en mer fullstendig kontroll med at administrasjonen og de folkevalgte organer har satt ut i livet de vedtak som er truffet, og en evaluering av økonomistyring i Longyearbyen lokalforvaltning. Det skal således foretas en revisjon som trenger dypere inn i Longyearbyen lokalforvaltnings virksomhet enn til det rent bokføringsmessige. Dette er i overensstemmelse med de rammer som også er trukket opp for revisjonsarbeidet i Riksrevisjonen.

Forslagene fremgår av § 42 som i stor grad tilsvarer kommuneloven § 60. I tillegg er det foreslått en hjemmel for at departementet gir særskilte regler om revisor.

1.12.3. Statlig tilsyn og kontroll

Den generelle lovlighetskontroll

I stortingsmeldingen om Svalbard foreslo regjeringen at Sysselmannen på Svalbard i hovedsak får samme tilsynsfunksjon som fylkesmannen har overfor kommunene på fastlandet. Stortinget gikk ikke imot dette.

Det foreslås derfor at kommunelovens § 59 gis tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalforvaltning. Det innebærer at alle avgjørelser truffet av et folkevalgt organ eller administrasjonen kan klages inn for departementet. Myndigheten til å behandle lovlighetsklager vil bli delegert til Sysselmannen på Svalbard, på samme måte som det er delegert til fylkesmannen når det gjelder statlig lovlighetskontroll av kommunens vedtak.

Lovlighetskontroll er en administrativ overprøving av en avgjørelses lovlighet som gir mulighet for statlig myndighet til å oppheve ugyldige avgjørelser. Dette innebærer en mulighet til å få avklart rettslig tvil uten å måtte gå veien om ombudsmannen eller domstolene. Ved lovlighetskontroll skal det i henhold til kommuneloven § 59 tas stilling til om avgjørelsen

• er innholdsmessig lovlig
• er truffet av noen som har myndighet til å treffe slik avgjørelse, og
• er blitt til på lovlig måte.

Lovlighetskontrollen er således ganske identisk med domstolenes alminnelige kontroll med forvaltningsavgjørelser. Lovlighetskontrollen vil derfor i det vesentlige samsvare med den alminnelige domstolskontroll. Dette innebærer bl.a. at kontrollen ikke omfatter forvaltningens frie skjønn.

Begrepet "avgjørelse" omfatter alle saker hvor et er tatt endelig standpunkt til saken. Det omfatter dermed enkeltvedtak, forskrifter og andre avgjørelser. Unntatt er avgjørelser om ansettelse, oppsigelse eller avskjed.

Det er tilstrekkelig at tre eller flere medlemmer av Longyearbyen lokalstyre krever at sysselmannen prøver lovligheten av en avgjørelse. Departementet, som også her vil delegere myndigheten til sysselmannen, kan på eget initiativ ta en avgjørelse opp til lovlighetskontroll. I praksis vil dette gi sysselmannen mulighet til å ta opp saker etter initiativ fra andre enn medlemmer av Longyearbyen lokalstyre.

En lovlighetsklage skal settes fram overfor det organ som traff avgjørelsen, og dette organet oversender saken til rette statlige organ dersom det opprettholder avgjørelsen. Dette innebærer en forutsetning om at organet behandler saken på nytt.

Tilsyn og kontroll med de økonomiske disposisjonene

Departementet fører i henhold til kommuneloven tilsyn og kontroll med de økonomiske disposisjonene til kommunene. De mest sentrale kontrollordningene er en lovlighetskontroll av årsbudsjettene, samt godkjenning av lån og garantier. Det ble i 1999 vedtatt nye regler for betinget kontroll av årsbudsjettene og godkjenning av lån og garantier som trer i kraft fra 1.1.2001. En betinget kontroll innebærer at kommunen ikke underlegges kontroll så lenge den økonomiske styringen og de økonomiske resultatene er tilfredsstillende. Kontrollen iverksettes hvis kommunen har satt seg selv i, eller på annen måte er kommet i en vanskelig økonomisk situasjon. Det vil i alle kommuner kunne oppstå problemer som på lang sikt kan bli alvorlige hvis de får anledning til å utvikle seg over tid.

Departementet mener at de samme hensyn gjør seg gjeldende i forhold til Longyearbyen lokalforvaltning og foreslår at de samme kontrollordningene som gjelder for kommunene, også skal gjøres gjeldende for Longyearbyen lokalforvaltning. Det innebærer at Sysselmannen på Svalbard skal føre en betinget kontroll med Longyearbyen lokalforvaltnings årsbudsjetter. Kontrollen foreslås utløst ved ubalanse i årsbudsjettet og økonomiplanen, eller når Longyearbyen lokalforvaltning ikke klarer å dekke inn regnskapsmessig underskudd.

Av hensyn til långivere og andre med betydelige fordringer på Longyearbyen lokalstyre, foreslås at Longyearbyen lokalforvaltning kan registreres i det register som skal etableres over kommuner og fylkeskommuner som er underlagt statlig kontroll. Det medfører at registrering der er nødvendig for at statlig godkjenning vil være bindende for medkontrahentene. Registeret vil ha negativ og positiv troverdighet og det vil være åpent for alminnelig innsyn.

I henhold til loven er det departementet som har ansvar for kontrollen, slik det også er etter kommuneloven. Men det forutsettes at kontrollen delegeres til sysselmannen, slik den blir delegert til fylkesmannen for kommunene.

Det foreslås derfor at kommunelovens § 59a om statlig kontroll og godkjenning av økonomiske forpliktelser, får tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalforvaltning så langt det passer.

1.13 Forvaltningsloven. Offentlighetsloven

Det antas at Longyearbyen lokalstyre og lokalforvaltning vil omfattes av forvaltningsloven og offentlighetsloven. Men av pedagogiske hensyn kan det være grunn til å fastsette særskilt at forvaltningsloven og offentlighetsloven kommer til anvendelse på Longyearbyen lokalforvaltnings virksomhet. En slik bestemmelse er derfor foreslått i § 32.

Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder i dag for Svalbard Samfunnsdrift AS. Det at selskapets aksjer overtas av Longyearbyen lokalstyre, vil ikke endre Svalbard Samfunnsdrift AS’ stilling i denne sammenheng. All den virksomhet Svalbard Samfunnsdrift AS driver vil derfor også i fremtiden omfattes av forvaltningsloven og offentlighetsloven.

1.14 Kommunalt foretak

I kommuneloven er det gitt regler for kommunale foretak. Kommunale foretak er en del av kommunen som juridisk person, men foretaket ledes av et styre og en daglig leder.

En mulighet for Longyearbyen lokalstyre er å omdanne hele eller deler av Svalbard Samfunnsdrift AS til et kommunalt foretak, jf. kommuneloven kapittel 11. Kommuneloven kapittel 11 er derfor gitt tilsvarende anvendelse for Longyearbyen lokalstyre, jf. forslag til § 43. Dersom det opprettes et kommunalt foretak, vil dette foretaket være en del av Longyearbyen lokalstyre, men det vil være enkelte særlige regler for hvordan foretaket skal styres som atskiller seg fra den ordinære kommunale forvaltning.

2 Øvrige endringer i svalbardloven

2.1 Valg av meddommere og skjønnsmenn

Meddommer er en lekdommer som deltar i enkelte saker ved domstolene, hovedsakelig straffesaker. Meddommerne velges blant to utvalg som finnes i hver rettskrets, ett for menn og ett for kvinner. Meddommerutvalgene velges for fire år av gangen.

Etter svalbardloven § 11 oppnevner sysselmannen i dag meddommere på Svalbard. I praksis skjer dette ved at Svalbardrådet kommer med forslag til kandidater som formelt blir oppnevnt av sysselmannen. Av de oppnevnte blir det foretatt loddtrekning ved hver enkelt rettssak. Regjeringen foreslo i stortingsmeldingen om Svalbard å innføre en ordning som er mer lik den på fastlandet. Der velges meddommere av kommunestyret etter hvert kommunestyrevalg, og i hvert fylke oppnevnes det et utvalg av skjønnsmenn av fylkestinget.

Stortinget sluttet seg til dette. Regjeringen foreslår derfor en ordning der Longyearbyen lokalstyre velger meddommere på samme måte som på fastlandet. Det skal velges to alminnelige utvalg av meddommere, ett for kvinner og ett for menn. Det foreslås at valget foretas etter hvert valg til Longyearbyen lokalstyre og at det gjelder for fire år fra 1. mars det påfølgende år. Det er naturlig at meddommere velges fra Longyearbyen. For øvrig gjelder reglene i domstolsloven om valg av meddommere, jf. svalbardloven § 2.

For den enkelte rettssak vil en av domstolens tjenestemenn ta ut meddommere ved loddtrekning i god tid før rettsmøtet.

I henhold til skjønnsprosessloven skal det i hvert fylke være et utvalg av skjønnsmenn som oppnevnes av fylkestinget etter forslag fra herreds- og byrettene og fra kommunestyrene. Skjønnsmennene skal delta i alle skjønn som holdes av herreds- og byretten og av lagmannsretten. På Svalbard er det i praksis ikke skjønnssaker. Det synes derfor unødvendig å fastsette et eget utvalg av skjønnsmenn for Svalbard. Det foreslås at ordningen med at skjønnsmenn oppnevnes for den enkelte sak opprettholdes, men likevel slik at det er retten som oppnevner skjønnsmenn og ikke sysselmannen. Dette fremgår at forslag til ny § 11 annet ledd siste punktum.

Når det gjelder hvem som kan velges som meddommer eller oppnevnes som skjønnsmann og rettsvitne, fastsetter svalbardloven § 11 annet ledd annet punktum at de må være "norske statsborgere, fullmyndige og ikke fradømt stemmerett i offentlige anliggender". Etter departementets oppfatning bør reglene for hvem som kan være meddommere, skjønnsmenn og rettsvitner være de samme på Svalbard som på fastlandet. Det foreslås derfor å oppheve svalbardloven § 11 annet ledd annet punktum. Domstolslovens regler vil da komme til anvendelse, jf. svalbardloven § 2. I henhold til domstolsloven § 65 må man ha fylt 18 år, være vederheftig og valgbare ved kommunale valg for å kunne velges til meddommer. I henhold til skjønnsprosessloven gjelder denne regelen også for skjønnsmenn. For rettsvitner fastsetter domstolsloven § 101 at enhver som er oppført i det seneste manntall for kommunale valg i domssognet, plikter å gjøre tjeneste som rettsvitne.

I svalbardloven § 11 første ledd er det en regel som gjelder når det holdes rettsmøter "i Norge". Med "Norge" menes her åpenbart fastlandet, og det harmoniserer dårlig med § 1 som fastslår at Svalbard er en del av kongeriket Norge. Det foreslås derfor å erstatte dette med "på fastlandet". Det presiseres at dette bare er en språklig endring for å få en bedre harmonisering av lovteksten. Det er ingen endring av det materielle innhold av bestemmelsen.

2.2 Opprettelse av Svalbard forliksråd

Forliksråd er en alminnelig domstol, men skiller seg fra de vanlige domstolene ved at det normalt vil være bemannet med folk uten juridisk utdannelse. Forliksrådet har tre medlemmer og behandler bare sivile saker. Formålet med forliksrådsbehandling er å oppnå forlik mellom partene, men det kan også avsi dom i visse saker. Hvis det ikke oppnås forlik eller avsies dom, kan saken henvises til herreds- eller byretten.

Det er i dag ikke forliksråd på Svalbard. Alle saker med verneting på Svalbard må reises med stevning til Nord-Troms herredsrett. Dette medfører at det ikke er mulig med den enklere saksgangen som forliksrådsbehandling innebærer for disse sakene.

Sysselmannen på Svalbard har gitt uttrykk for at man bør vurdere å innføre forliksrådsordningen også for Svalbard. Det er vist til at man med bakgrunn i de senere års utvikling av det lokale næringsliv på Svalbard, stadig hyppigere får henvendelser der det etterlyses den enklere saksgangen som forliksrådene representerer. Sysselmannen har erfaring med at en del kreditorer til mindre krav oppgir videre forfølgning av sine krav nettopp som følge av dette.

Departementet slutter seg til sysselmannens vurdering, og viser til at den økende "normalisering" av samfunnet på Svalbard har også medført at man har fått et økt antall utestående krav. Men forliksrådet vil ha en rolle ut over det å skaffe tvangskraft til ubetalte fordringer; det vil være et lokalt tilbud om mekling i tvister mellom beboerne på Svalbard. Man vil få mulighet til å behandle sivile rettstvister på Svalbard og ikke utelukkende måtte henvise dem til behandling i domstolene i Tromsø.

Regjeringen foreslo på denne bakgrunn å innføre forliksråd for Svalbard i St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard, noe Stortinget sluttet seg til. Forliksrådet bør omfatte hele Svalbard, slik at alle saker som har verneting på Svalbard kommer inn under ordningen. De aller fleste sakene vil imidlertid i praksis gjelde selskaper eller personer i Longyearbyen.

På fastlandet har man ett forliksråd i hver kommune. Forliksrådet består av tre medlemmer og like mange varamedlemmer, som velges av kommunestyret. Valget gjelder for fire år. Kommunen har det administrative og økonomiske ansvaret for forliksrådet og mottar de inntekter man får fra rettsgebyret. Fylkesmannen fører tilsyn med forliksrådets virksomhet.

Forliksrådsmedlemmene bør velges av Longyearbyen lokalstyre for en periode av fire år. Det er naturlig at disse velges blant Longyearbyens innbyggere. Longyearbyen lokalstyre vil ha det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådet. Sysselmannen vil ha ansvaret for å føre tilsyn med forliksrådets virksomhet.

Forliksrådet må ha en sekretær. På fastlandet er det i mange kommuner lensmannen som er sekretær for forliksrådet. Justisdepartementet foreslår at det, i hvert fall i en overgangsfase, er sysselmannsbestillingen som er sekretær for Svalbard forliksråd.

2.3 Endring av Sysselmannens domskompetanse

Sysselmannen er i dag hjelpedommer ved underretten, jf. svalbardloven § 5 annet ledd.

Det synes ikke lenger naturlig at Sysselmannen har domskompetanse. Tidligere var dette nødvendig på grunn av manglende kommunikasjon mellom Svalbard og fastlandet. I dag er det daglig flygninger mellom Longyearbyen og Tromsø.

De sakene der sysselmannen i praksis har vært dommer, er forhørsrettssaker der siktede har begått et straffbart forhold på fastlandet, men på domstidspunktet er bosatt på Svalbard. I tillegg har sysselmannen gjennomført en del sjøforklaringer. Sysselmannen har aldri vært dommer i saker som har vært etterforsket av sysselmannen. De senere årene har imidlertid Sysselmannen ikke vært oppnevnt som hjelpedommer i noen saker.

I henhold til forskrift om domsmyndighet på Svalbard av 8. mars 1985 nr. 532 legges de forretninger som er lagt til herreds- og byretten, for Svalbards vedkommende til Tromsø byrett, i dag Nord-Troms herredsrett. I praksis gjennomføres rettssaker på Svalbard ved at en dommer fra Nord-Troms herredsrett kommer til Svalbard og setter rett i Longyearbyen, som regel ved sysselmannskontoret. Lagmannsrett for Svalbard er lagmannsretten for Troms lagsogn, dvs. Hålogaland lagmannsrett.

Det foreslås derfor å fjerne Sysselmannens myndighet som hjelpedommer ved underretten. Dette betyr at myndigheten som hjelpedommer for underretten må tas ut av oppregningen i svalbardloven § 5 annet ledd annet punktum.

Det foreslås ingen endringer i Sysselmannens myndighet som notarius publicus. Notarialforretninger er i utgangspunktet lagt til by- og herredsrettene, men også andre er tillagt denne myndigheten med hjemmel i rettergangsordningens ikrafttredelseslov §§ 6-8. En videreføring av denne funksjonen vil blant annet medføre at Sysselmannen fortsatt vil ha vigselsmyndighet etter ekteskapsloven og registermyndighet etter partnerskapsloven .

2.4 Endring av svalbardloven § 25

Delingsloven er ikke gitt anvendelse på Svalbard. Svalbardloven § 25 annet ledd gir imidlertid Sysselmannen på Svalbard myndighet til å sette opp målebrev når fast eiendom skal deles. Bestemmelsen er av eldre dato og skiller ikke mellom kart og deleforretninger som delingsloven av 1978. Dette har reist spørsmål om hvor langt oppmålingsmyndigheten etter svalbardloven § 25 rekker. Slik bestemmelsen er utformet gir den ikke klar hjemmel for å foreta annet enn det som kan karakteriseres som deleforretninger.

Etter Justisdepartementets vurdering er denne begrensningen i myndighet ikke tilsiktet. Det er i dag behov for å kunne utføre både kart- og deleforretninger også på Svalbard. Behovet for klarhet tilsier derfor at svalbardloven § 25 endres slik at det fremgår klart at Sysselmannens oppmålingsmyndighet på Svalbard samsvarer med oppmålingsmyndighet som angitt i delingsloven kap. 2 og 3.

I 1998 ble svalbardloven § 25 endret slik at det løpende ansvaret for å sette opp målebrev mv. kunne overlates til en annen etat eller rettssubjekt. Forarbeidene forutsatte at en eventuell bemyndigelse også kunne omfatte øvrige oppgaver beskrevet i svalbardloven § 25. Oppgaver som tildeling av registerbetegnelse og tinglysning av målebrev vil derfor også kunne overlates til en annen etat eller rettssubjekt. Sysselmannen på Svalbard har i dag inngått avtale med Svalbard Samfunnsdrift AS om å utføre oppgavene beskrevet i svalbardloven § 25.

Stortingsmeldingen og Stortingets behandling av denne forutsetter at Longyearbyen lokalstyre skal få ansvaret for de tjenester Svalbard Samfunnsdrift AS yter. Videre er det lagt til grunn at Longyearbyen lokalstyre skal få ansvar for oppgaver som på fastlandet er tillagt kommunene. På denne bakgrunn forutsettes at Sysselmannen på Svalbard bemyndiger Longyearbyen lokalstyre som oppmålingsmyndighet innenfor arealplanområdet for Longyearbyen.

 

3 Endringer i andre lover

3.1 Endringer i lov om megling i konfliktråd av 15. mars 1991 nr. 3

Konfliktråd har til oppgave å megle i tvister som oppstår på grunn av at en eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en annen krenkelse. Alle kommuner skal ha konfliktråd, alene eller i fellesskap med andre kommuner. Staten dekker utgiftene til konfliktråd.

Konfliktrådets oppgave er å megle i tvister som oppstår ved at en eller flere personer har påført andre skade, tap eller annen krenkelse. Konfliktrådet kan behandle både sivile saker og straffesaker. Forutsetningen for konfliktrådsbehandling er at både gjerningspersonen og fornærmede er kjent. Partene må være enige om at saken tas opp i konfliktrådet. Partene møtes med en nøytral megler og de skal selv bidra til å finne en løsning på konflikten. De kan gjøre avtale om erstatning i penger eller naturalytelser. En sak kan også gjøres opp uten at det forutsettes noen ytelser.

Det antas at det i likhet med på fastlandet er behov for et forum som kan løse konflikter utenfor det formelle rettsapparatet. Særlig gjelder dette konflikter der barn og ungdom er innblandet. Regjeringens foreslo derfor i stortingsmeldingen om Svalbard at Svalbard bør omfattes av konfliktrådsordningen, noe Stortinget sluttet seg til.

Konfliktrådsloven gjelder for Svalbard, jf. svalbardlovens § 2. Loven er imidlertid ikke trådt i kraft for Svalbard. Det er etter departementets oppfatning mest hensiktsmessig at det klart fremgår av konfliktrådsloven at den gjelder for Svalbard. Det foreslås derfor en endring av konfliktrådslovens (lov av 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd) § 2 slik at det klart fremgår at Svalbard omfattes av ordningen.

På fastlandet oppnevnes konfliktrådsmeglere av en representant utpekt av kommunestyret, en representant fra politiet og konfliktrådslederen, som er ansatt i kommunen. På Svalbard kan dette organiseres ved at en ansatt i Longyearbyen lokalforvaltning fungerer som konfliktrådsleder. Vedkommende vil sammen med en representant fra Longyearbyen lokalstyre og en representant fra sysselmannen kunne oppnevne konfliktrådsmeglere. Denne særordningen bør fremgå av loven, og det foreslås derfor inntatt en setning om dette i konfliktrådsloven § 3. Vervet som konfliktrådsmegler er frivillig og rekrutteringen foregår vanligvis ved at ledige verv kunngjøres i den lokale pressen. Departementet finner det naturlig at konfliktrådsmedlemmene oppnevnes blant innbyggerne i Longyearbyen.

Det er i Ot.prp. nr. 79 (1999-2000) Om lov om endringer i lov av 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd foreslått endringer bl.a. i lovens § 3. Denne endringen er innarbeidet i lovforslag.

I henhold til forskrift om megling i konfliktråd av 13. august 1992 § 4 annet ledd skal fylkesmannen føre tilsyn med at konfliktrådenes virksomhet utøves i samsvar med lover og regler. I tredje ledd er det fastsatt at Justisdepartementet er overordnet ansvarlig for faglig veiledning og opplæring, men fylkesmannen skal bistå i å administrere og legge forholdene til rette for opplæringsvirksomhet. På Svalbard har sysselmannen samme myndighet som en fylkesmann, noe som innebærer at det er sysselmannen som vil få ansvaret for tilsynet med og oppfølgingen av konfliktrådet på Svalbard.

3.2 Endring i lov om vern mot tobakkskader av 9. mars 1973 nr. 14

I lov om vern mot tobakkskader § 6, niende ledd er Sysselmannen på Svalbard tillagt myndighet til å føre tilsyn med at røykeforbudet i visse lokaler overholdes på Svalbard. Sysselmannen kan delegere til Svalbardrådet å føre tilsyn etter loven i Longyearbyen og Svea. Delegasjonshjemmelen er foreløpig ikke benyttet.

Avviklingen av Svalbardrådet og opprettelsen av Longyearbyen lokalforvaltning forutsetter at benevnelsen i § 6, niende ledd endres. I tillegg bør det framgå at delegasjon til Longyearbyen lokalstyre vil gjelde for Longyearbyen, men ikke Svea, slik ordlyden åpner for i dag. Det er fremmet forslag til endring i tobakkskadeloven § 6, 9. ledd for å avspeile dette.

3.3 Endringer i lov om barnehager av 5. mai 1995 nr. 19

Det er i dag tre barnehager i Longyearbyen, to av dem eies og drives av Svalbard Samfunnsdrift AS. Barnehageloven er ikke gjort gjeldende for Svalbard. Barnehagedriften på Svalbard reguleres gjennom de vilkår som stilles i forbindelse med at Barne- og familiedepartementet treffer vedtak om tilskudd til drift av barnehagene på Svalbard. Vilkårene tar utgangspunkt i barnehagelovens bestemmelser så langt de passer. Sysselmannen videreformidler i dag barnehagenes søknader om tilskudd til Barne- og familiedepartementet og har i tillegg en kontrollfunksjon i forhold til årsmeldingsskjema. Befaring og tilsyn med barnehagene i Longyearbyen utføres også av sysselmannen etter avtale med Barne- og familiedepartementet.

I stortingsmeldingen om Svalbard uttalte regjeringen at det vil være naturlig å overføre forvaltningsoppgaver forbundet med drift av barnehager i Longyearbyen fra sysselmannen til Longyearbyen lokalstyre. Videre ble det fastslått at barnehagevirksomheten bør formaliseres. Stortinget sluttet seg til dette i Innst. S. nr. 196 (1999-2000).

Etter Justisdepartementets vurdering vil det være naturlig at myndighet og oppgaver som i barnehageloven tilligger kommuner på fastlandet overføres til Longyearbyen lokalstyre for barnehager som mottar tilskudd i Longyearbyen.

På bakgrunn av de særlige forhold som gjør seg gjeldende kan det imidlertid være behov for særskilte tilpasninger i forhold til barnehageloven. Longyearbyen lokalstyre er ikke å anse som en kommune. Departementet foreslår derfor å innta i barnehageloven en hjemmel for at Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold. Dette foreslås inntatt i barnehageloven § 26.

Forslag til endring i lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr. 11 (svalbardloven)

Nytt § 5 annet ledd (endringene er understreket)::