Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

1 Innledning


Del 1:
Innledning


1 Innledning


1.2 Bakgrunnen for et eget svalbardbudsjett

Artikkel 8 i Svalbardtraktaten legger begrensninger på adgangen til å oppkreve skatter og avgifter på Svalbard, og på anvendelsen av disse midlene. Dette er bakgrunnen for at det fremmes et eget svalbardbudsjett.

Samtidig tjener svalbardbudsjettet til å gi en samlet oversikt over statlige bevilgninger til svalbardformål. Staten yter årlig betydelige tilskudd til blant annet næringsdrift og forskning på Svalbard, og til nasjonale tiltak som sykehus og skoler i Longyearbyen. Slike utgifter bevilges over det ordinære statsbudsjettet under de enkelte fagdepartementers kapitler. Forslag til bevilgninger for 2001 er omtalt nærmere under punkt 4 nedenfor, jf. også vedlegg 1.

Svalbardbudsjettet fremmes som en egen budsjettproposisjon fra Justisdepartementet, samtidig med statsbudsjettet. De virksomheter som finansieres over svalbardbudsjettet angår i hovedsak den statlige administrasjonen av Svalbard. Dette er dels virksomhet på Svalbard underlagt Justisdepartementet og dels virksomhet underlagt andre fagdepartementer. Svalbardrådet får sine driftsbevilgninger over svalbardbudsjettet.

Det er nær sammenheng mellom svalbardbudsjettet og statsbudsjettet. Hvert år gis et tilskudd fra statsbudsjettet til dekning av underskuddet på svalbardbudsjettet, jf. St.prp. nr. 1 (2000-01) Justisdepartementet kap. 480. Tilskuddet inntektsføres på svalbardbudsjettet kap. 3035.

Under behandlingen av St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard sluttet Stortinget seg til regjeringens ønske om å videreføre ordningen med et eget svalbardbudsjett.


1.1 Generelt om Svalbard

Svalbard omfatter alle øyer, holmer og skjær mellom 10 og 35 grader østlig lengde og 74 og 81 grader nordlig bredde. Samlet landareal er ca. 62 700 km 2>. Rundt 54 % av øygruppen er dekket av isbreer. Med sine 39 000 km 2> er Spitsbergen den største av øyene. Longyearbyen er det administrative senteret på Svalbard.

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 ga Norge suverenitet over øygruppen og etter 1925 har Svalbard vært en del av Kongeriket Norge. Statens interesser på Svalbard ivaretas av sysselmannen, som er regjeringens øverste representant på øygruppen.

Norsk lovgivning gjelder ikke fullt ut for øygruppen. Etter svalbardloven § 2 gjelder norsk strafferett, privatrett og lovgivningen om rettspleien uten videre for Svalbard om ikke annet er bestemt. Andre lover gjelder ikke for Svalbard, med mindre det er gjort uttrykkelig vedtak om det. Det kan også gis særskilte bestemmelser for Svalbard, blant annet er det gitt en egen bergverksordning, egne natur- og kulturminnevernregler og en egen turistforskrift. Alle som besøker Svalbard eller oppholder seg på øygruppen plikter å følge de lover og regler som gjelder.

Med unntak av de meteorologiske stasjonene på Hopen og Bjørnøya ligger alle bosettingene på Spitsbergen. Longyearbyen er i dag den største bosettingen. Ifølge befolkningsregisteret for Svalbard er det 1556 bosatte i Longyearbyen. Det er videre oppgitt at det er 968 bosatte i Barentsburg. Bosettingen i Barentsburg er bygd opp rundt Trust Arktikugols kulldrift på stedet. Pyramiden, som var den andre store russiske bosettingen på Svalbard, ble fraflyttet i april 1998 da Trust Arktikugols kulldrift på stedet ble avviklet. Videre er ifølge befolkningsregisteret 27 helårs bosatte i Ny-Ålesund. All virksomhet i Ny-Ålesund er knyttet til forskning og forskningsservice. Ved den polske forskningsstasjonen i Hornsund er det registrert 8 bosatte, og i Svea 11 bosatte. Det er dessuten registrert 9 overvintrende fangstfolk mv. (Befolkningstallene er pr 15. august 2000).

Norsk bosetting på Svalbard har tradisjonelt vært knyttet til norsk kulldrift. Kulldrift er fortsatt den enkeltnæringen som har flest sysselsatte. Det siste tiåret har det imidlertid skjedd en betydelig økning i offentlig og privat virksomhet, særlig reiseliv og tilgrensende virksomhet. Også innenfor forskning og høyere utdanning har virksomheten økt, først og fremst i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Svalbard Science Forum oppgir at det pågår ca 570 ulike forskningsprosjekter. Om lag 2/3 av disse er norske. De fleste prosjektene angår naturvitenskapelige emner, og geofysikk er særlig tungt representert.

I oktober 1999 la regjeringen fram St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard. Meldingen ble behandlet i Stortinget 6. juni 2000, jf. Innst. S. nr. 196 (1999-2000).

1.2 Bakgrunnen for et eget svalbardbudsjett

Artikkel 8 i Svalbardtraktaten legger begrensninger på adgangen til å oppkreve skatter og avgifter på Svalbard, og på anvendelsen av disse midlene. Dette er bakgrunnen for at det fremmes et eget svalbardbudsjett.

Samtidig tjener svalbardbudsjettet til å gi en samlet oversikt over statlige bevilgninger til svalbardformål. Staten yter årlig betydelige tilskudd til blant annet næringsdrift og forskning på Svalbard, og til nasjonale tiltak som sykehus og skoler i Longyearbyen. Slike utgifter bevilges over det ordinære statsbudsjettet under de enkelte fagdepartementers kapitler. Forslag til bevilgninger for 2001 er omtalt nærmere under punkt 4 nedenfor, jf. også vedlegg 1.

Svalbardbudsjettet fremmes som en egen budsjettproposisjon fra Justisdepartementet, samtidig med statsbudsjettet. De virksomheter som finansieres over svalbardbudsjettet angår i hovedsak den statlige administrasjonen av Svalbard. Dette er dels virksomhet på Svalbard underlagt Justisdepartementet og dels virksomhet underlagt andre fagdepartementer. Svalbardrådet får sine driftsbevilgninger over svalbardbudsjettet.

Det er nær sammenheng mellom svalbardbudsjettet og statsbudsjettet. Hvert år gis et tilskudd fra statsbudsjettet til dekning av underskuddet på svalbardbudsjettet, jf. St.prp. nr. 1 (2000-01) Justisdepartementet kap. 480. Tilskuddet inntektsføres på svalbardbudsjettet kap. 3035.

Under behandlingen av St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard sluttet Stortinget seg til regjeringens ønske om å videreføre ordningen med et eget svalbardbudsjett.


Til toppen