2 Generelt om rettsakten

Standarder definerer tekniske krav eller kvalitetskrav som eksisterende eller fremtidige produkter, produksjonsprosesser eller tjenester kan være i samsvar med. Standardisering er av stor betydning for harmonisering av tekniske krav til varer i EØS og bidrar på den måten til å fjerne tekniske handelshindringer i det indre marked. Når krav som berører helse-, miljø- og sikkerhetsaspekter ved en vare nedfelles i direktiver eller forordninger, spesifiseres ofte de tekniske kravene i standarder. Standarder som er utarbeidet på bakgrunn av rettsakter som harmoniserer tekniske krav til varer, omtales som harmoniserte standarder. De blir utarbeidet av europeiske standardiseringsorganisasjoner på oppdrag fra EU og EFTA-statene.

Europakommisjonen gjennomgikk i perioden 2008–2010 det europeiske standardiseringssystemet. Gjennomgangen munnet ut i en strategi for europeisk standardisering (KOM (2011) 311) og et forslag til forordning om europeisk standardisering. Forordningen ble vedtatt 25. oktober 2012, (EU) nr. 1025/2012 med virkning i EU-medlemsstatene fra 1. januar 2013.

Europeisk standardisering omfattes av en særskilt rettslig ramme som består av tre ulike rettsakter:

• europaparlaments- og rådsdirektiv nr. 98/34/EF om en informasjonsprosedyre for standarder og tekniske forskrifter

• rådsbeslutning nr. 87/95/EØF om standardisering på området informasjonsteknologi og telekommunikasjon

• europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 1673/2006/EF om finansiering av europeisk standardisering.

Direktiv nr. 98/34/EF og beslutning nr. 87/95/EØF er innlemmet i EØS-avtalen. Gjennom forordning (EU) nr. 1025/2012 samles det rettslige grunnlaget for europeisk standardisering i én rettsakt.

Europeisk standardisering organiseres av Den europeiske standardiseringsorganisasjon (CEN), Den europeiske komité for elektroteknisk standardisering (CENELEC) og Det europeiske standardiseringsinstitutt for telekommunikasjon (ETSI), og bygger på de prinsippene som Verdens handelsorganisasjon (WTO) har anerkjent innen standardisering – sammenheng, innsyn, åpenhet, enighet, frivillig anvendelse, uavhengighet fra særinteresser og effektivitet.

De enkelte standarder utarbeides innenfor standardiseringsorganisasjonene i komitéer på nasjonalt og europeisk nivå. Komitéene er åpne for deltakelse fra offentlige myndigheter, private bedrifter og organisasjoner. I Norge er det tre standardiseringsorganer som i henhold til EØS-avtalen vedlegg II er å regne som nasjonale standardiseringsorganer. Dette er Standard Norge, Norsk Elektroteknisk Komité (NEK) og Post- og teletilsynet (PT). Disse standardiseringsorganene er medlemmer i CEN, CENELEC og ETSI. Som medlemmer av disse europeiske standardiseringsorganene er nasjonale standardiseringsorganer forpliktet til å implementere alle europeiske standarder og fastsette dem som nasjonale standarder.

Forordningen utvider det europeiske standardiseringssystemet til også å omfatte standarder for tjenester. Tjenester er et område hvor fordelene med et felles europeisk marked er utnyttet i langt mindre grad enn hva som er tilfelle for varer. Standarder for tjenester utvikles hovedsakelig på nasjonalt nivå. En utbredelse av nasjonale standarder vil kunne skape hindringer for flyten av tjenester i det indre marked ved at næringsdrivende må forholde seg til et stadig økende antall ulike nasjonale standarder.

Forordningen inneholder bestemmelser om årlige arbeidsprogram for Europakommisjonen som skal effektivisere samarbeidet mellom Europakommisjonen og de europeiske standardiseringsorganisasjonene. En tidlig dialog med berørte parter under utarbeidelsen av programmene vil også være en måte å sikre bedre kvalitet på standardiseringsmandater.