Landbrukets kulturmiljø

Den nasjonale bevaringsstrategien for landbrukets kulturmiljø løfter fram landbruket som en viktig del av Norges historie. Bruken av naturressursene har vært avgjørende for mennesker til alle tider, og bruken av jorda, skogen og reinen har utviklet seg til dagens landbruksnæringer. Bevaringsstrategien omfatter fire deltemaer. De er valgt ut fordi de rommer særskilte utfordringer og samtidig et potensial for vern gjennom bruk.

Beskrivelse og avgrensning

Landbrukets kulturmiljø spenner fra de forhistoriske sporene i kulturlandskapet og frem til vår tid. Her er det blant annet tun med enhetslåver, uthus og hager, dyrkingsarealer, beiter, slåttemark, skogskoier, fløtningsanlegg, samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske gårder og boplasser, reingjerder, ferdselsårer, gravminner og andre spor etter bosetning.

Noen av de norske verdensarvområdene har også direkte tilknytning til landbrukets kulturmiljø. Som eksempel nevnes Vegaøyan, Vestnorsk fjordlandskap og Røros bergstad og Circumferensen. Områdene som er innskrevet på Unesco sin verdensarvliste representerer natur- og kulturmiljø med fremragende universelle verdier og er gitt en status som gir både muligheter og medfølgende forpliktelser.

Landbrukspolitikken har fire overordnete mål: matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. Hver dag bidrar landbruket til produksjon av mat og virke, til at kulturlandskapet formes og til at kulturminner og kulturmiljøer forvaltes og tas vare på. Bevaringsstrategien omfatter kulturmiljø knyttet til landbruksnæringene jordbruk, skogbruk og reindrift, og annen utmarksbruk som har tilknytning til disse næringene. Virkeområdet er hele landet, med de variasjonene i landbruket som naturgrunnlag, klima, økonomi og sosiale forhold har skapt. Den favner kulturmiljø fra landbruksvirksomhetenes historiske utvikling, kombinasjonsdrift og mangesysleri, til dagens drifts- og produksjonsformer. Strategien omfatter også kulturmiljø som landbruksnæringene påvirker og forvalter gjennom sin virksomhet.

Kulturmiljø fra utmarksaktiviteter som gruvedrift, fritidshytter, friluftsliv og liknende er ikke omfattet av strategien. Heller ikke kulturmiljø fra moderne industriell foredling av landbruksprodukter, som meierier, slakterier, sagbruk og treforedlingsbedrifter er med i strategien. Gårdssager, bygdemøller og annen småskala foredlingsvirksomhet som er nært knyttet til primærproduksjonen, kan likevel være naturlig å inkludere der disse inngår i en større helhet eller sammenheng.

Strategien gjelder først og fremst den materielle kulturarven – de fysiske sporene etter menneskers bruk av naturressurser og landskap. Dette er ansvarsområder som inngår i kulturmiljøforvaltningens primære arbeidsfelt og i arbeidet med oppfølgingen av de nasjonale kulturmiljømålene.

Samtidig er det mange viktige sammenhenger mellom materiell og immateriell kulturarv. Kompetanse på tradisjonelt håndverk og materialbruk er for eksempel avgjørende for å drive godt bygningsvern, og kunnskap om drift og skjøtsel er nødvendig for å ta vare på ulike typer kulturmark og andre landskapskvaliteter. Relevante aspekter ved immateriell kulturarv er derfor en del av strategien.

Reindriften er en landbruksnæring med dype historiske røtter i store deler av landet. Her fra reindrift i Røros, Trøndelag.

Foto: Camilla Knutsen, Miljødirektoratet.

Utfordringer og muligheter

Det har i en årrekke vært arbeidet med landbrukets kulturmiljø, men det er fortsatt muligheter for bedre ivaretakelse. Samarbeidet om forvaltningen av landbruk og kulturmiljø har potensial for å utvikles videre for å ivareta en større del av landbrukets kulturmiljø. Landbruksarealer som går ut av bruk eller bygges ned er en felles utfordring som påvirker både næringen og kulturmiljø. Aktiv landbruksdrift er en forutsetning for å kunne ta vare på store deler av kulturmiljøverdiene. Motiverte og engasjerte eiere og forvaltere er viktige aktører.

Forholdene for arkeologiske kulturminner, bygninger og anlegg blir stadig mer utfordrende på grunn av klimaendringene. Mer nedbør og ekstremvær fører til større påkjenning for kulturmiljø. For å få kartlagt og sikret særlig klimautsatt kulturmiljø er det behov for risiko- og sårbarhetsanalyser. Endringer i teknologi, driftsmåter og næringsstrukturer kan også innebære utfordringer for kulturmiljø. Automatisk fredete kulturminner i jorda kan bli utsatt for større påkjenninger fra tyngre maskiner og tiltak i jord- og skogbruk. Bygninger og anlegg kan miste funksjon og økonomisk interesse for eier, og kulturhistorisk viktige elementer i kulturlandskapet kan komme i konflikt med behovet for rasjonell drift.

Infrastruktur, næringsetablering og by- og tettstedsvekst kan medføre arealinngrep. Tidlig og god informasjon om kulturmiljø er viktig i planprosessene. Det er blant annet gjennomført fylkesvis dokumentasjon og prioriteringer av kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse (KULA). Dette er et kunnskapsgrunnlag som kan bygges ut videre.

Selv om det har vært rettet stor innsats mot landbrukets kulturmiljø over lang tid, er deler av landbrukshistorien likevel ikke like godt belyst. Det gjelder spesielt kulturmiljø etter samer, skogfinner, kvener/norskfinner og andre minoriteter. Det er også kunnskapsmangel om en del bygningstyper i jordbruket og bygninger og anlegg i skogbruket.

Kulturmiljø i landbruket er en ressurs og har potensial for verdiskapning. Det er økt etterspørsel etter næringer som reiseliv og lokal matproduksjon som har produkter og opplevelser forankret i historien. 2 Det gir muligheter for eiere og brukere.

Bevaring og ombruk er god klimapolitikk som bidrar til bærekraftig ressursforvaltning. Strategien vektlegger gode løsninger som sikrer at drift, bevaring, bruk og ombruk går hånd i hånd. Den kan også bidra til bolig- og næringsutvikling i distriktene gjennom mobilisering av den eksisterende bygningsmassen og dermed bidra til å legge til rette for vekst og utvikling i hele landet.

Deltema 1: Bygninger i jordbruket

Beskrivelse og avgrensning

Det er et stort mangfold av bygninger og bygningsmiljøer knyttet til jordbruket. Værforhold og bruk av naturressursene har variert og gitt seg utslag i regionale forskjeller både i bygningstyper, byggeskikk og sammenhenger mellom bygninger og kulturlandskap. Variasjonene henger også sammen med økonomiske, kulturelle og andre forskjeller i historisk utvikling.

Bygningsmassen i jordbruket har kulturhistorisk og arkitektonisk verdi, betydning for opplevelsen av kulturlandskapet, og er en ressurs i jordbruksdrift og annen verdiskapning. I tillegg kan bruk og ombruk av eksisterende bygninger bidra til å redusere klimagassutslipp.

Deler av jordbrukets bygninger har lenge hatt stor oppmerksomhet i kulturmiljøarbeidet og blir tatt godt vare på av eierne. Andre viktige deler av bygningsmassen har blitt borte, forfaller, eller står overfor bevaringsutfordringer som følge av blant annet driftsendringer og manglende bruk. Dette deltemaet skal bidra til å sikre at et større mangfold bygninger i jordbruket blir bevart og brukt.

Deltemaet omfatter bevaring og bruk av fredete og verneverdige bygninger og bygningsmiljøer i jordbruket. Fredet betyr at bygningen eller miljøet har vernestatus hjemlet i kulturminneloven. En verneverdig eller bevaringsverdig bygning eller bygningsmiljø har gjennomgått en kulturhistorisk vurdering og er identifisert som verneverdig.

I deltemaet Bygninger i jordbruket prioriteres tre områder:

• Den førindustrielle gårdens bygninger
• Enhetslåver
• Seterbygninger

Disse er valgt ut fordi det knytter seg særskilte utfordringer og muligheter til områdene.

Den førindustrielle gårdens bygninger

Jordbruket gjennomgikk store endringer i løpet av 1800-tallet. Denne moderniseringen av jordbruket, omtalt som «det store hamskiftet», gjorde gårdsdriften mer mekanisert og effektivisert, og produksjonen ble mer knyttet til større markeder både nasjonalt og internasjonalt. Endringene fra mangesysleri og selvberging til mer mekaniserte og markedsrelaterte driftsformer skjedde i store deler av landet fra midten av 1800-tallet og utover 1900-tallet. Dette skjedde imidlertid ikke på samme måte og på samme tid, alle steder i landet.

Den førindustrielle gården, eller gården slik den var før det nevnte hamskiftet, kjennetegnes av mange hus, hvor hver bygning ofte hadde adskilte og spesifikke funksjoner. Over tid har mange av disse bygningene mistet sin opprinnelige funksjon og gått ut av bruk.

Til tross for at bygningene gjerne har en beskjeden størrelse, setter de sitt tydelige preg på jordbrukslandskapet. Kulturlandskapet kjennetegnes blant annet av låver, fjøs, staller, badstuer, stabbur, verksteder, vedskjul, eldhus og møller. Bygningene ligger gjerne plassert i landskapet nær der naturressursen befinner seg og forteller historier om hvordan et mangfold av ressurser ble nyttiggjort.

Selv etter de store endringene i jordbruksdrifta ble flere gårder i stor grad drevet som før med bruk av tradisjonelle teknikker og redskaper. Blant annet fortsatte denne driftsformen lenger på fjellgårder enn på gårder i sentrale strøk. Det samme gjelder for bygninger knyttet til en del samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske gårder. Selv om modernisering også fant sted i stadig flere av disse områdene, var mange av bygningene fra tidligere driftsformer fortsatt i bruk.

Enhetslåver

De røde enhetslåvene er i dag et av de mest markante innslagene i kulturlandskapet i Norge. Disse store driftsbygningene ble bygget fra slutten av 1800-tallet fram til 1970-årene. Med enhetslåven ble mange funksjoner samlet under ett tak.

De nye driftsbygningene ble oppført i to etasjer i lette trekonstruksjoner. Bygningene er preget av rasjonell organisering og planløsning for å forenkle det daglige arbeidet. Større gårdsbruk, endring av drift og flere store maskiner bidro til at enhetslåven etter hvert ble mindre hensiktsmessig. Fra 1970-tallet ble den avløst av lavere og bredere driftsbygninger med alle funksjoner på ett plan. Noen enhetslåver ble bygd om eller tatt i bruk som lager, men flere ble stående tomme.

Nå er enhetslåven den bygningstypen som fremstår som det tydeligste symbolet på det moderne norske jordbruket fra slutten av 1800-tallet fram til vår tid. Driftsbygningen representerer en mer lik utvikling av landbruket, der bøndene over hele landet fikk tilgang til samme kunnskap, rådgivning og løsninger. Uten enhetslåvene kan tunstrukturene svekkes, og med det forsvinner en av de mest markante kulturmiljøtypene i jordbrukslandskapet.

Seterbygninger

Seterdrift har lange tradisjoner i Norge og var nødvendig for å utnytte utmarksressursene i fjell og skog. I et land med lite dyrkbar mark har dette vært en effektiv måte å utnytte de samlete ressursene på. Bygningene, sammen med det særegne landskapet preget av beite og slått, er viktige kulturmiljøer. Seterbygningene bærer preg av lokal byggeskikk og lokale materialer, og dette har holdt seg lengre på setrene enn nede i bygdene. Mange steder er det laftete trebygninger, mens det i regioner med mangel på trevirke, er bygningene oppført i stein.

Det er spor som tyder på at vi har hatt seterbruk siden forhistorisk tid. Tidlig på 1700-tallet hadde hver tredje gård i Sør-Norge en eller flere setre og rundt 1840 var det et toppunkt med over 50 000 setre. Antallet setre i Norge kulminerte mot slutten av 1800-tallet, for så å gå kraftig tilbake etter århundreskiftet. I første halvdel av 1900-tallet kom kraftfôr og kunstgjødsel, noe som reduserte behovet for å hente fôr i utmarka. Etter andre verdenskrig skjedde en drastisk nedgang i setringen.

Mange gårder hadde flere setre for ulike beitesesonger. Setrene kan også deles inn i fullseterbruk og melkeseterbruk, avhengig av hvor lenge folk som bodde der og hvorvidt foredlingen skjedde på setra eller på gården. I det samiske jordbruket var setre eller egne sesongboplasser om sommeren en vanlig driftsmåte. Disse finnes det spor etter både i Finnmark og andre deler av Nord-Norge.

Stølsvidda i Valdres er et av de største aktive seterområdene i Norge.

Foto:Nils Rogn.

Til tross for den store tilbakegangen for seterbruket, er det fortsatt områder med aktiv setring i deler av Norge, særlig i Innlandet og Trøndelag. Seterdrift har vært viktig i mange av Europas fjellområder. Det er en felleseuropeisk tradisjon og kultur med lange tradisjoner som har dødd ut over store deler av kontinentet. Det er unikt for den norske seterkulturen at det fortsatt finnes livskraftige stølsmiljøer i fjord- og kystbygder, og ikke bare i fjellbygdene. I 2024 ble den norske seterkulturen innskrevet på Unescos verdensarvliste over immateriell kulturarv.

På Østlandet og i Trøndelag er setrene relativt store, med flere og større bygninger enn i resten av landet. På Vestlandet er gjerne bygningene mindre og ligger nærmere gårdene. Forskjellen mellom de østnorske og de vestnorske setrene skyldes ulike klimatiske og naturgitte forutsetninger. Mange vestnorske setre var melkesetre, mens det var mer vanlig med fullsetre på Østlandet. I Nord-Norge, Telemark og Agder var setrene som oftest enklere og mindre. Det samme var tilfellet i samiske områder. På de samiske setrene kunne det være gammer eller tømmerbygninger.

Utfordringer og muligheter

Enhetslåvene er under press. Tall fra Riksantikvarens miljøovervåkingsprogram viser at driftsbygninger i landbruket er en truet bygningstype, med nest høyest tapsprosent på 4,9 %. 3 Endringer i jordbruket gjør at flere driftsbygninger har gått ut av bruk. Jorden forpaktes bort, og driftsbygningene blir gjerne stående uten aktiv bruk. I pressområdene rundt de store byene der det er knapphet på arealer, bygges landbruksområder ned, og enhetslåvene blir ofte revet eller stående tomme. Enhetslåvene påvirkes også av kravet om å legge om fra båsfjøs til løsdrift innen 2034. Det kan føre til at flere velger å erstatte enhetslåvene med nye driftsbygninger eller legger ned driften fordi investeringskostnadene blir for store.

Enhetslåvene har potensial for videre bruk og ny bruk. Der det er storfedrift som skal fortsette etter 2034, må enhetslåvene bygges om slik at de tilfredsstiller kravene til løsdrift. På gårdsbruk der det ikke lenger er aktiv drift, kan det vurderes om bygningene kan få alternativ bruk. Det finnes eksempler på driftsbygninger som brukes til galleri, museer, lager, selskapslokaler, men også som boliger. Bygningene har ofte store takflater som potensielt kan utnyttes til solcelleløsninger, forutsatt at det ikke kommer i konflikt med viktige kulturmiljøverdier. Mange av bygningene fra den førindustrielle gården står overfor noen av de samme utfordringene som enhetslåven. Ofte er de ekstra utsatt og sårbare fordi de har mistet sin opprinnelige funksjon og er enkle og unnselige. De har ofte liten oppmerksomhet i kommunale og regionale kulturmiljøplaner, og få av dem har formelt vern. På grunn av størrelse og beliggenhet kan det ofte være utfordrende å gi dem ny bruk. Samtidig er det gjerne enkle og solide konstruksjoner som ved istandsetting kan stå i flere generasjoner til.

Det er eksempler på at ulike jordbruksbygninger er tatt i bruk som ressurs i lokal næringsutvikling, blant annet til overnatting, produksjon, utsalg og lager. Flytting av bygninger kan i særlige tilfeller være et alternativ der hvor beliggenhet gjør at fortsatt bruk eller ombruk ikke lar seg gjøre.

Bygninger som er gått ut av bruk og ikke har et normalt vedlikehold er utsatt. Dette er en generell utfordring for ivaretakelsen av bygningsarv i hele Norge. Når disse bygningene går ut av bruk, kan det også føre til at kunnskap om håndverkstradisjoner og byggeskikk forsvinner. Mye av denne kunnskapen er ikke skriftlig nedfelt, men overlevert muntlig og gjennom praksis. Det er derfor behov for dokumentasjon av både fysiske og immaterielle aspekter ved kulturmiljøene. Dette gjelder ikke minst bygningsarven knyttet til urfolk og nasjonale minoriteter. Behovet for håndverkskompetanse for å kunne vedlikeholde og sette i stand bygningene på en riktig måte er stort og må vies særskilt oppmerksomhet

Bruk og ombruk av bygninger er gode klimatiltak. Nybygging er ressurskrevende. Nye materialer og bygningsdeler må produseres, transporteres til byggeplassen og brukes der. Dette gir avfall og høye klimagassutslipp. Klimagassregnskapet til mange nybygg blir først lønnsomt etter at bygget har vært i drift i flere tiår. Men når eksisterende bygninger tas i bruk, har mesteparten av utslippene allerede funnet sted. Klimaendringene øker også påkjenningene på kulturmiljø. Mer nedbør og ekstremvær er en trussel mot bygningene i jordbruket. Det er store geografiske forskjeller når det gjelder hvordan klimaendringene påvirker kulturmiljø og hvilke konsekvenser de vil få. Her vil tilpasning til et klima i endring være viktig for å møte utfordringene bygningsvernet står overfor.

Noen støler drives som besøkssetre. Dette er setre som er tilrettelagt for turisme, servering, formidling og kultur. Besøkssetre har en viktig formidlingsfunksjon og kan bidra til at bygninger tas vare på og tilstøtende arealer skjøttes. Gode eksempler på ombruk av landbruksbygninger er viktige fordi de er med på å inspirere eiere som ønsker å ta vare på bygningene sine og kan bidra til at bygningene ses på som en ressurs. Eksemplene kan peke på utfordringer og muligheter for bevaring, bruk og ombruk.

Rapporten om landbruksbygg og kulturlandskap fra Landbruks- og matdepartementet fra 2013 4 , er et viktig kunnskapsgrunnlag for arbeidet med dette deltemaet. Nedlegging av seterdrift påvirker kulturlandskapet som gror igjen og mister mye av sitt spesielle, kulturbetingete biologiske mangfold. Også infrastruktur knyttet til den tradisjonelle driften forfaller, som gjerder, rydningsrøyser og seterveier. Seterbygningene står også i fare for å forfalle. Omregulering av seterhus til hytter og utbygging av nye fritidsboliger i seterlandskap, kan skape arealkonflikter der ulike interesser står mot hverandre. Interessekonflikter kan gå på bekostning av den tradisjonelle seterdriften og det særegne landskapet.

Fortsatt seterdrift bidrar til at bygninger og kulturlandskap holdes i hevd, samtidig som kunnskap om matproduksjon og skjøtsel videreføres til nye generasjoner. Det gir rom for opplevelser, erfaringsbasert læring og lokal næringsutvikling og verdiskaping. Bevaring av kulturmiljøer knyttet til seterdrift forutsetter kunnskap om både materielle og immaterielle kulturmiljøverdier. Seter og setervoll er som helhetlig kulturmiljø ofte mer sårbart for bruksendringer. Bygninger og kulturlandskap utgjør et hele, og fortsatt seterdrift avhenger av virkemidler som ses i sammenheng. I rapporten Forslag til satsing for fortsatt seterdrift, utarbeidet av Landbruksdirektoratet, Miljødirektoratet og Riksantikvaren i 2023, pekes det på mulige tiltak for å styrke seterdriften i Norge.

Enhetslåven på Billerud gård har fått ny bruk som atelier og utstillingslokale for Peder Balke-senteret på Toten. Eksempelet, signert Kastler Skjeseth arkitekter, viser hvordan enkle og kostnadseffektive tiltak kan tilrettelegge for ny bruk.

Foto:Erlend Skjeseth.

Interessenter og aktører

De fleste kulturminnene og kulturmiljøene som omtales under deltema 1 er i privat eie. Dette er i stor grad bygninger som er knyttet til aktiv næringsvirksomhet i jordbruket. Kommunene har en sentral rolle i å identifisere og samarbeide med private eiere for å finne gode løsninger. Landbruks- og kulturmiljøforvaltningens virkemidler bør ses i sammenheng slik at man kan få en effektiv og målrettet ivaretakelse av kulturmiljøene. Norsk Landbruksrådgivning, Innovasjon Norge og de regionale bygningsvernsentrene og -rådgiverne kan bidra med kompetanse og veiledning. Museer med kompetanse på formidling og bevaring av landbruksbygninger, samt miljøer knyttet til urfolk og nasjonale minoriteter, vil også være relevante aktører. Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norsk Seterkultur er eksempler på relevante interesseorganisasjoner, både på nasjonalt og lokalt nivå.

Deltema 2: Jordbrukslandskapet

Beskrivelse og avgrensning

Jordbrukslandskapet er skapt av mennesker i samspill med naturen over svært lang tid. Bygninger, steingjerder, gravhauger og ferdselsveier er bygget, mens slåtteenger, lyngheier, beitemarker og lauvingslier er blitt til gjennom bruk av arealer og naturressursene gjennom århundrer.

Landskapet er ulikt fra region til region og fra sted til sted. Her er det et mangfold av ulike typer kulturmiljø som åker, eng og beiter, ulike drifts- og dyrkningsflater, tun, nytte- og prydhager og andre landskapsspor knyttet til jordbruksdrift. Naturmangfold er også en viktig del av dette.

Det som i dag er gode jordbruksområder, var også attraktive steder for bosetning og aktivitet i tidligere tider. Mange av dagens gårdsbruk har mer enn 1000 års lang kontinuerlig historie, og mange gårdstun ligger på samme sted som gårdene i vikingtid og middelalder.

Andre steder er jordbruket yngre, for eksempel rydningsbruk og husmannsplasser fra 1700 og 1800-tallet og bureising fra mellomkrigstiden. Dette er også kulturlandskap med viktig historie.

Alt sammen er nødvendige landskap for matproduksjon, kultur- og naturverdier, gode opplevelser og fortsatt næringsutvikling. Verdiene i kulturlandskapet avhenger av fortsatt bruk og drift gjennom slått eller beite, samt vedlikehold av bygninger og andre kulturminner for å bli opprettholdt. Premissene for naturmangfoldsverdiene i dette landskapet er de samme.

I deltemaet Jordbrukslandskapet prioriteres to områder:

• Jordbrukets kulturlandskap
• Arkeologiske kulturminner i jordbrukslandskapet

Disse er valgt ut fordi det knytter seg særskilte utfordringer og muligheter til områdene.

Jordbrukets kulturlandskap

I Norge er kun tre prosent av landarealet dyrka mark. I tillegg kommer beitemark, slåtteeng og andre kulturmarkstyper. De naturlige forutsetningene for jordbruk er svært varierende fra nord til sør, og fra kyst til innland. Sammen med ulikheter i økonomiske og sosiale forhold og tilgang på andre ressurser å leve av, har dette gitt oss et stort mangfold av jordbrukslandskap.

Gårdstun, hager, alleer, veier, terrasseringer, gjerder, broer, gravminner, rydningsrøyser og steingjerder er blant kulturminnene og kulturmiljøene som gir landskapene særpreg. I tillegg til kulturmiljøverdiene har kulturlandskapet ofte verdifullt biologisk mangfold, med arter som er avhengige av skjøtsel eller beite. Det er viktig med helhetlig bevaring og skjøtsel av kulturlandskapet for å ivareta sammenhenger og strukturer på en god måte.

Kulturlandskapet har grunnleggende betydning for matproduksjon. Landskapet preger også menneskers identitet, gir opplevelser og er en viktig arena for friluftsliv og rekreasjon.

Åraksbø i Setesdalen er et kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse (KULA). KULA-registeret er et kunnskapsgrunnlag som skal sikre bærekraftig forvaltning av de viktigste landskapene i Norge.

Foto: Snorre Haukalid, Agder fylkeskommune.

Arkeologiske kulturminner

De arkeologiske kulturminnene er den viktigste kunnskapskilden til tidligere tiders liv og samfunnsforhold. Alle kulturminner fra før 1537 (reformasjonen) er automatisk fredete, enten kulturminnene er kjent eller ikke. Det samme gjelder for alle samiske kulturminner fra 1917 eller tidligere.

Dagens jordbruksarealer inneholder kulturminner fra alle tider. Her finner vi blant annet steinalderboplasser fra de første 8000 årene det har bodd mennesker i Norge. Fra bronsealder og jernalder finner vi også bosetningsspor, i tillegg til graver i alle varianter, fra store gravhauger og -røyser, til små unnselige branngraver. Videre finner vi også kulturminner fra andre aktiviteter i forhistorien, som jakt og fangst, produksjon og erverv, ferdsel og transport. Mange av kulturminnene er ikke synlige over bakken, mens for eksempel gravhauger, rydningsrøyser eller eldre gårdsanlegg og gammetufter er visuelt viktige elementer i jordbrukets kulturlandskap.

Ikke alle kulturminner er synlige over bakken. Ved gården Skiri i Rauma ligger omfattende spor etter tidligere bosetning og aktivitet rett under torva.

Foto: Aaron Johnston, Møre og Romsdal fylkeskommune.

Utfordringer og muligheter

Kulturlandskapet endres. Større inngrep kan føre til nedbygging av matjord og tap av kulturminner og kulturmiljøer. Flere mindre endringer over tid kan også bidra til at landskapet forringes og mister mye av sin verdi. Det er derfor avgjørende å sikre et større mangfold av kulturlandskap med store kulturmiljøverdier og rikt biologisk mangfold.

Samfunnsmessige endringer og strukturendringene i jordbruket fører til færre og større driftsenheter. Mange steder intensiveres driften, mens andre områder preges av nedlegging og gjengroing. Dette gjør det utfordrende å ta vare på de samlede kulturhistoriske kvalitetene i jordbrukslandskapet. Teigstrukturer endres, og gjerder, vegetasjon og andre teigdeler blir uhensiktsmessige i jordbruksdrifta. Slåtteenger, hagemark og beiter mister sin betydning i drifta og går ut av bruk, og det kulturbetingete biologiske mangfoldet svekkes. Gamle veier og veifar mister sin nytte. Gravhauger, rydningsrøyser og andre kulturminner som har fått ligge i fred i århundrer, kan utsettes for skade med moderne maskiner. Der jordbruksdrifta legges ned, forfaller kulturminner som trenger skjøtsel, og kulturlandskapet gror igjen.

Klimaendringene fører til at kulturlandskapet gror raskere igjen. Flom, erosjon og ekstremvær øker skaderisikoen. Forebyggende og avbøtende tiltak mot klimaskader vil trolig måtte iverksettes. Slike tiltak må utformes slik at kulturmiljøverdiene bevares i størst mulig grad.

Tall fra Riksantikvarens miljøovervåkingsprogram viser at jordbruksaktivitet er en av de største årsakene til tap og skade på automatisk fredete kulturminner. Stadig større og tyngre jordbruksredskap påvirker jorda i større grad enn tidligere driftsformer, med fare for negative konsekvenser for arkeologiske kulturminner under bakken. For at kildeverdien ikke skal gå tapt er det viktig med kunnskap om kulturminnene. Undersøkelser av arkeologiske kulturminner i jordbrukslandskapet gir ny kunnskap, innsikt og engasjement for historien.

Selv om det ble gjennomført registrering av en del automatisk fredete kulturminner i jordbrukslandskapet i forbindelse med utviklingen av Økonomisk kartverk (ØK) fra 1960-tallet og fremover, er kunnskapen om kulturminner mangelfull. Kulturminner under bakken og automatisk fredete samiske kulturminner er bare unntaksvis kartlagt, og for store deler av landet (særlig i Nord-Norge) er det ikke foretatt registreringer i det hele tatt. Der kunnskapen er mangelfull, er risikoen for tap størst. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har, på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet, kartlagt virkemidler innen landbruksnæringen som kan påvirke automatisk fredete kulturminner. 5 Grøfting (drenering), nydyrking og nybygg trekkes frem av NIBIO som aktiviteter som særlig kan skade uoppdagede arkeologiske kulturminner, og det er behov for å se på metoder og tiltak for å møte disse utfordringene. Færre og større gårder innebærer også større konsentrasjoner av husdyr på beite. Flere fylkeskommuner rapporterer til Riksantikvaren at det er en økende utfordring med tråkkskader fra storfe på beite eller foringsplasser.

Det er viktig å styrke innsatsen for å ta vare på jordbrukslandskap der kulturmiljøverdiene samlet sett gir landskapet høy verdi. Når bygninger, hager, dyrka mark, beiter, ferdselsårer og arkeologiske kulturminner sees i sammenheng, og tiltakene for å bevare dem samordnes, vil den samlede virkningen i kulturlandskapet øke. Landskapets verdi som kilde til naturmangfold og kulturhistorisk kunnskap opprettholdes, opplevelsesverdien styrkes, og det samme vil i mange tilfeller gjelde bruksverdien. Bevaring av kulturmiljø i kulturlandskapet forutsetter kunnskap om både materiell og immateriell kulturarv. Eksempelvis er kunnskap og kompetanse om seterdrift vesentlig for å ivareta seterlandskapet.

Gjennom planlegging og samordnet virkemiddelbruk kan jordbrukslandskap med viktige kulturmiljøverdier bli bevart og få god forvaltning. Det finnes flere gode eksempler på eksisterende satsinger. Riksantikvaren utarbeider en oversikt over kulturmiljøer og landskap av nasjonal interesse (KULA) i samarbeid med Sametinget og fylkeskommunene. Oversikten vil være et godt utgangspunkt for å ivareta jordbrukslandskap i samarbeid med relevante aktører. Kommunale kulturmiljøplaner og regionale planer og strategier er også viktige i dette arbeidet. Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL) er en etablert ordning for å ta vare på kulturmiljø-, naturmiljø- og produksjonsverdier i prioriterte områder. I denne satsingen har landbruks- og miljøforvaltningen gått sammen om å sikre viktige verdier sammen med grunneiere og drivere. Over jordbruksavtalen gis det dessuten tilskudd som ivaretar verdiene i jordbrukslandskapet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Over ordningene Spesielle miljøtiltak i landbruket (SMIL) og Regionalt miljøprogram (RMP) kan det gis støtte til tiltak knyttet til ivaretakelse av kulturmiljøverdier. Slike tiltak bidrar til at mange verdifulle kulturhistoriske elementer i jordbrukslandskapet ivaretas. I tillegg gir miljøforvaltningen tilskudd til tilrettelegging for friluftsliv og bevaring av truede naturtyper der kulturmarker kan inngå.

Som plan- og bygningsmyndighet har kommunen en viktig rolle og setter rammer for arealbruk og landskapsforvaltning. Kulturlandskapet har et stort potensial som kilde til opplevelse, noe som kan legge grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping. Gjennom skilting og tilrettelegging er gamle stier og veifar ofte også en ressurs i friluftsliv og folkehelsearbeid. Kulturmiljø bør derfor inngå som et tema i kommunenes planer for friluftsliv.

Goarahat og Sandvikhalvøya er et utvalgt kulturlandskap i jordbruket (UKL) hvor det har vært drevet jordbruk siden 1500-tallet. Her er det et stort felt med steinalderbosetning, gammetufter og artsrik naturbeitemark.

Foto: Torbjørn Preus Schou, Finnmark fylkeskommune.

Interessenter og aktører

Grunneiere og drivere er viktige interessenter og aktører innen dette deltemaet. Mange grunneiere og bønder har stor interesse for kulturmiljø og setter i stand, vedlikeholder og skjøtter elementer og arealer i landskapet. Det skjer gjerne med betydelig egeninnsats. Videre er næringsorganisasjonene Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag viktige aktører. Det samme gjelder landbruksforvaltningen med Landbruksdirektoratet, statsforvalteren og kommunene samt kulturmiljøforvaltningen ved Riksantikvaren, Sametinget, fylkeskommunene og universitetsmuseene. Norsk Landbruksrådgivning kan være en viktig veiledningsaktør. Fagmiljøer som Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), universitetsmuseene og andre museer er også sentrale kunnskapspartnere.

Deltema 3: Kulturmiljø i skog

Beskrivelse og avgrensning

Norge har betydelige skogressurser og utmarksarealer. Skogressursene er fornybare, og skogbruk er en viktig distriktsnæring med stor økonomisk betydning både nasjonalt, regionalt og lokalt. Skog og annet trebevokst areal utgjør om lag 44 prosent av landarealet i Norge. Dette er områder med kulturmiljø fra alle perioder, fra eldre steinalder til vår egen tid. Naturgitte forskjeller, fra nord til sør, og fra kyst til innland, har ført til et stort mangfold av kulturmiljø og ulike driftsformer.

Kulturmiljø i skog er i mindre grad kjent og registrert sammenliknet med kulturmiljø i jordbrukslandskapet. Kulturmiljø fra skogsdriften omfatter blant annet koier og hytter, fløtningsanlegg og løpestrenger/taubaner, sager, velteplasser og brannvakttårn. Skogen rommer også boplasser fra eldste steinalder til i dag, graver, spor etter ulike næringer som jernvinne, kullframstilling, bergverksdrift, fangst og fiske og mye mer.

På midten av 1800-tallet var det nesten like mange husmenn som gårdbrukere her i landet, noe det finnes spor av i dagens skogsområder. I skogsområdene er det også boplasser der urfolk og minoriteter har holdt til i generasjoner.

Skogsvirke er en viktig ressurs i kulturmiljøarbeidet. Skogen, med sitt kvalitetsvirke av stor verdi, er avgjørende i restaurerings- og istandsettingsprosjekter.

I deltemaet Kulturmiljø i skog prioriteres tre områder:

• Skogbrukets kulturmiljø
• Arkeologiske kulturminner i skog
• Kvalitetsvirke

Disse er valgt ut fordi det knytter seg særskilte utfordringer og muligheter til områdene.

Skogbrukets kulturmiljø

Skogbruket har etterlatt seg et stort mangfold av kulturminner og kulturmiljøer. Helt siden trelasthandelen kom i gang på 1500-tallet har skogbruket utviklet en omfattende infrastruktur. Det er bygget magasin- og fløtningsdammer av tre, jord og stein. Skjermer langs elvene hindret at tømmeret satte seg fast, mens tømmerrenner førte stokkene gjennom grunne bekker og forbi fossefall og stryk. I bratt terreng var løpestrenger i bruk for frakt av tømmer.

Skogskoier var overnattings- og hvilested for skogsarbeidere og var mest utbredt i de store skogsområdene. Dette er en av få bygningstyper i skogbruket som det fortsatt er en del av. De første koiene var laftede bygninger, oppført av det dårligste tømmeret med jordgulv, åre og soveplasser. Disse gikk ut av bruk da det ble innført nye krav til standarden på skogshusvær tidlig på 1900-tallet. Nye koier bygget av lemmer ble utbredt sammen med egne stallbygninger.

Etter andre verdenskrig gjennomgikk skogbruket en kraftig rasjonalisering. I andre halvdel av 1900-tallet ble tømmerfløting og løpestrenger avløst av transport med bil og jernbane. Tømmerrenner, kanalanlegg og annen infrastruktur gikk ut av bruk. Skogsbilveier gjorde at skogskoiene ble avløst av hjulbrakker og mobile småhytter. Etter hvert kom nye hogstmaskiner, noe som ytterligere reduserte behovet for manuell arbeidskraft.

De nye driftsformene bidro til å endre skoglandskapet. Infrastrukturen som en gang var så avgjørende, forfalt. På bakgrunn av skogbrukets betydning for landet, regioner og lokalsamfunn, er det behov for at kulturmiljø i skog blir viet større oppmerksomhet.

Over store deler av landet er det synlige spor etter tømmerfløting. Ved Bingen lenser ved Sørumsand i Akershus begynte den organiserte fløtingen allerede på 1500-tallet.

Foto: Øystein Hagland, Riksantikvaren.

Arkeologiske kulturminner

Dagens skoger rommer kulturmiljø fra alle tider. Da isen trakk seg tilbake fra fastlandet for 12 000 år siden, og havet mange steder stod kilometer inn over dagens landjord, ble hele landet tatt i bruk til bosetning, jakt, fangst og sanking. Skogsområder inneholder derfor omfattende spor etter tidligere aktivitet. Senere var skogsområdene viktige for også andre ressurser. Det finnes utallige jernvinneanlegg, tjæremiler og kullfremstillingsanlegg i skogene våre, fra jernalder til nyere tid. Parallelt med voksende tømmereksport fra Norge på 15- 16- og 1700-tallet, økte også ressursutnyttelsen knyttet til bergverksdrift. Samtidig var fortsatt skogen et sted hvor folk bodde, og hvor beite- og næringsressurser ble utnyttet.

Tall fra Riksantikvarens miljøovervåkingsprogram viser at skogbruksaktivitet er en av de største årsakene til tap og skade på automatisk fredete kulturminner.

I skogen finnes det kulturminner fra alle tider. Her under hogst i et område med bergkunst (skålgroper) fra bronsealder eller jernalder.

Foto: David Tuddenham, Trøndelag fylkeskommune.

Kvalitetsvirke

Utover på 1900-tallet foregikk det en industrialisering av skogbruket og i produksjonen av byggevarer. Nye skogsmaskiner og mer automatiserte sagbruk ble tatt i bruk med større standardisering. Standardiseringen har gjort det utfordrende å få tilgang til kvalitetsvirke for vedlikehold og restaurering. Det er en voksende interesse for ombruk av eksisterende bygninger og mer bruk av bærekraftige materialer. Dette gir nye mulige markeder for kvalitetsvirke til restaurering, istandsetting og til nybygg.

Kvalitetsvirke er en viktig ressurs for vedlikehold og restaurering av bygninger, fartøy og andre kulturminner.

Utfordringer og muligheter

Det norske skogsertifiseringssystemet (Norsk PEFC-Skogstandard) inneholder krav om å ta hensyn til kulturminner ved tiltak i skog. Det forutsetter imidlertid at kulturminnene er kjent og korrekt kartfestet. Kulturminner i skog har ikke vært gjenstand for systematisk nasjonal kartlegging på samme måte som for andre områder. Kartlegging for ny nasjonal digital høydemodell (NDH) er gjort ved hjelp av LIDAR3 i de aller fleste skogsområder. Mange typer kulturminner (som kullgroper, kullmiler, fangstanlegg og gravminner) i skog er synlige i kartleggingen, men fortsatt ikke sikkert identifisert og kartfestet i Riksantikvarens database, Askeladden. Ved å bruke laserdata i arkeologiforvaltningen, vil det kunne opparbeides et bedre grunnlag for forvaltning av kulturmiljø i skog framover.

Det er behov for mer kunnskap om hvordan skogbrukstiltak kan gjennomføres på måter som er minst mulig skadelig for kjente og ikke-kjente kulturmiljø.

I kommunale og fylkeskommunale kulturmiljøplaner er det med få unntak også lite informasjon om kulturmiljø i skog. Mange skogskoier kan ha potensial som ressurs i jakt, fiske og friluftsliv. I dag er det flere skogeiere som vedlikeholder og leier ut koier til overnatting. Det kan imidlertid være en utfordring å ta i bruk bygninger og anlegg på nye måter hvis de ligger i områder som er lite tilgjengelige. Samtidig er det mange bygninger som har forfalt eller står til nedfalls. Gamle tømmerveier og stier har potensial som turveier og kan skiltes og tilrettelegges for friluftsliv.

Mens skogskoier og gamle veifar har potensial for videre bruk, er det en større utfordring når det gjelder å ta vare på skogbrukets anlegg. Ved hjelp av lokalt engasjement har gamle fløtningsanlegg blitt satt i stand og brukes i dag til formidling av skogbrukshistorie. Lokalt engasjement er viktig for at flere av anleggene brukes og bevares.

Klimaendringene er en trussel mot kulturminner og kulturmiljøer også i skogen. Fløtningsanlegg og andre kulturminner ved vassdragene er spesielt utsatt, som følge av stadig hyppigere flommer og mer nedbør. Kortere og mildere vintre – med mindre snø og frost i bakken – i kombinasjon med større og tyngre maskiner, kan føre til at omfanget av kjøreskader på kulturminner under bakken øker.

Etterspørselen etter kvalitetsvirke er økende og markedet er i utvikling. Enkelte eiere har satt av skog (såkalt arveskog, kulturarvskog, grøntlager) til virke som kan brukes særskilt til restaurering og istandsetting av eldre bygninger og båter. Det er viktig å stimulere til styrking av hele verdikjeden fra produsent til sluttbruker for å bidra til økt tilgang til kvalitetsvirke til både restaurering, vedlikehold og nybygg.

Interessenter og aktører

Kulturmiljø som omfattes av deltema 3 ligger i skog som eies av private, der også skogseiendommer kan være bygdeallmenninger. Private allmenninger og statsallmenninger der staten er grunneier, hvor det er private rettighetshavere forekommer også. I tillegg er Statskog og Allstad (tidligere Opplysningsvesenets fond) viktige grunneiere. Skogeierforbundet og Norskog er interesseorganisasjoner for private skogeiere. Norsk Bygdesagforening organiserer små og mellomstore sagbruk og treforedlingsbedrifter.

Andre samarbeidspartnere som kan bidra med kompetanse og veiledning er Anno museum v/avdeling Norsk Skogmuseum, Skogkurs som arbeider med kunnskap og kompetanseheving i skogbruksnæringen, forsknings- og universitetsmiljøer, bygningsvernssentre og -rådgivere, Bygg og bevar, Landbruksdirektoratet, statsforvalterne, den regionale kulturmiljøforvaltningen og kommunene. Frivilligheten er en viktig samarbeidspartner som kan bidra til kartlegging, istandsettings- og bevaringstiltak, med kunnskap og med å fremme lokalt engasjement.

Deltema 4: Kulturmiljø i reindriftsområder

Beskrivelse og avgrensning

Reinen som næringsgrunnlag har dype historiske røtter i store deler av landet. I tusenvis av år har reinen fulgt faste trekkruter mellom årstidsbeitene. Villreinfangst har foregått helt siden steinalderen og er en viktig del av forhistorien til reindriften.

Overgangen fra villreinfangst til reindrift skjedde gradvis, men hovedsakelig i løpet av middelalderen. Reindriften er nomadisk, med de samme flyttingene mellom årstidsbeitene som villreinen. Kulturminner fra villreinfangst og tamreindrift finnes derfor ofte i det samme landskapet og forteller i stor grad om kontinuiteten i bruken av reinen som ressurs.

Reinen har dannet grunnlag for samisk naturressursutnyttelse, bosetting, ferdsel, økonomi og levekår over et langt historisk tidsrom. Den inngikk også i næringssammenhenger der et mangfold av ressurser ble brukt til sanking, fangst, fiske, handel og jordbruk, knyttet til meahcásteapmi/utmarksbruk og verdde-bånd mellom reindriftsutøverne og fastboende jordbrukere. Selv om reindriften har gjennomgått store endringer de siste 100 årene, følges fortsatt det tradisjonelle driftsmønsteret der aktivitetene styres av årstidene og flytting mellom årstidsbeitene.

Samisk reindrift foregår i fjell- og utmarksområder i fylkene Troms, Finnmark, Nordland, Trøndelag, Møre og Romsdal og Innlandet. I Sør-Norge drives det også ikke-samisk reindrift som er gitt særskilt tillatelse innenfor avgrensede fjellområder.

I dette deltemaet prioriteres kulturmiljø i reindriftsområder som knytter seg til:

• Villreinfangst, reindrift og utviklingen fra villreinfangst til reindrift.

Dette er valgt ut fordi det knytter seg særskilte utfordringer og muligheter til områdene.

Kulturmiljø knyttet til villreinfangst, reindrift og utviklingen fra villreinfangst til reindrift

Det finnes mange kulturhistoriske spor langs reinens trekkveier. Kulturmiljø som forteller om villreinfangst og reindrift omfatter et stort spekter av kulturminner som fangstanlegg, ledegjerder og skyteskjul, boplasser med gammer og gammetufter, reingjerder, melkeplasser, ildsteder, gjemmer og helligsteder. Kulturmiljøverdiene er også knyttet til sammenhengene mellom disse kulturminnene i landskapet.

I løpet av 1900-tallet ble reindriften effektivisert og rasjonalisert ved å ta i bruk nye hjelpemidler og teknologi. Reindriften følger fortsatt tradisjonelt driftsmønster der aktivitetene styres av årstidene og flytting mellom årstidsbeiter. Kulturminner og kulturmiljøer etter nyere tids reindrift kan for eksempel omfatte gjerdeanlegg, næringsbygninger, boliger og gjeterhytter for kortvarig eller lengre opphold. Kulturminner er også lokaliteter det knytter seg tro, tradisjon, stedsnavn, helligsteder eller naturelementer til.

Árran (ildsted) med geađgeberpmehat, Dividalen nasjonalpark.

Foto: Stine Barlindhaug, Sametinget.

Utfordringer og muligheter

Villreinfangst og reindrift har dype historiske røtter og stor geografisk utbredelse. Det er behov for å øke oppmerksomheten om kulturmiljø etter disse virksomhetene. Manglende kunnskap og oversikt er en utfordring. Kulturminnene er til dels lite kjent og mangelfullt dokumentert og kartlagt. Fornorskningspolitikken har også bidratt til at kunnskap om samisk kultur og kulturarv ikke har blitt tilstrekkelig ivaretatt eller fått nok anerkjennelse. Det er derfor behov for dokumentasjon og kartlegging av kulturminner etter både villreinfangst og reindrift og utviklingen fra villreinfangst til reindrift. Det er også behov for forskning og annen kunnskapsutvikling for å forvalte kulturmiljø og formidle hva det betyr og representerer. Behovet omfatter også bedre kunnskap om årsaker til tap av kulturmiljø.

Samiske kulturminner fra 1917 eller eldre er automatisk fredet, men kulturminner som viser endringene reindriften gjennomgikk i løpet av 1900-tallet kan også ha stor verdi. Dette inkluderer også reindrift utenfor de samiske reindriftsområdene.

Opphør av tradisjonell bruk og gjengroing kan medføre tap av kulturmiljø. Også utbygging og andre landskapsinngrep kan true viktige kulturmiljøverdier. Det er behov for bedre kunnskapsgrunnlag som underlag for å fatte gode planbeslutninger.

Kunnskap om kulturmiljø knyttet til villreinfangst og reindrift er viktig som grunnlag for gode prioriteringer av bevaringsinnsats. Videre vil utvikling av kunnskap og kartlegging kunne inngå i formidling av kulturmiljø fra reindrift og villreinfangst i Norge. Dette vil være en ressurs som kan brukes i friluftsliv, verdiskaping og nærings- og reiseliv. Formidling og tilgjengeliggjøring av kulturmiljøer må skje på en bærekraftig måte og ivareta kulturmiljøets sårbarhet og reindriftsnæringens bruk av områder.

Interessenter og aktører

Sentrale interessenter og aktører som er relevante for deltemaet er reindriftsnæringen med reinbeitedistriktene, reinlagene og grunneiere som Finnmarkseiendommen (FEFO), Statskog, allmenninger og private. Kartlegging og utvelgelse av kulturminner og kulturmiljøer etter reindrift og villreinfangst må gjøres i samarbeid med reindriftsnæringen. Reindriftsutøvere har god kjennskap til sine bruksområder og kan gi verdifulle råd og opplysninger om kulturmiljø, herunder potensial for funn av kulturmiljø.

Čilla /skyteskjul, Lebesby kommune.

Foto: Thor Andreas Basso, Sametinget.

Deltemaet er også sentralt for reindrifts-, natur- og kulturmiljøforvaltningen og fylkeskommunene. Andre viktige aktører er kommuner, museer og frivillige som engasjerer seg.