Høring - Forslag til endringer i ferieloven

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 31.12.2007

Vår ref.: 200500830-/CRS

Høring - forslag til endringer i ferieloven

Arbeids- og inkluderingsdepartementet viser til vedlagte høringsnotat med forslag til enkelte endringer i ferieloven.   Vi ber om høringsinstansenes merknader innen 31. desember 2007.      

 Med hilsen    

Ragnhild Nordaas (e.f.)
avdelingsdirektør                                                                                          

                                                                                         Cecilie R. Sæther                                                                                           seniorrådgiver          

Vedlegg

 

1. Bakgrunn og sammendrag

Arbeids- og sosialdepartementet (nå Arbeids- og inkluderingsdepartementet) sendte 17. juni 2005 ut et brev til hovedorganisasjonene og Moderniseringsdepartementet (nå Fornyings- og administrasjonsdepartementet) hvor vi ba om innspill i forhold til instansenes erfaringer med ferieloven. Hensikten var å foreta en kartlegging av erfaringene med ferieloven og på denne bakgrunn vurdere endringsbehov. Samtidig ble det vist til enkelte konkrete innspill departementet allerede hadde fått om behov for endring av loven.

Tilbakemeldingene fra kartleggingen viser at partene i all hovedsak mener at ferieloven er en velfungerende lov uten de store endringsbehov. Det blir imidlertid pekt på noen forhold som departementet har funnet grunn til å vurdere nærmere, og som har resultert i at vi nå sender på høring forslag til enkelte endringer i ferieloven.

I etterkant av kartleggingen, har dessuten EF-domstolen avsagt en dom vedrørende fortolkningen av arbeidstidsdirektivet som etter departementets oppfatning også gjør det nødvendig med enkelte endringer i ferieloven. 

For å bedre sikre at arbeidstaker faktisk får avviklet sin ferie i tråd med arbeidstidsdirektivets krav, foreslår departementet begrensninger i dagens mulighet til å få manglende avviklet ferie økonomisk kompensert som et alternativ til faktisk avvikling av feriefritiden. Bare ved sykdom eller permisjoner i ferieåret skal det være mulig å erstatte manglende avviklet ferie med økonomisk godtgjørelse. Samtidig foreslås det at manglende avviklet ferie i andre tilfeller, skal overføres til neste år.

I høringsnotatet drøftes også et forslag om at dagens ubegrensede rett til å ta ut forskuddsferie, begrenses til to uker. I tillegg er det foreslått enkelte mindre justeringer og endringer av lovtekniske karakter.

 

2. Arbeidstidsdirektivet og dommer fra EF-domstolen om tolkningen av direktivet

2.1 Arbeidstidsdirektivet

Europaparlamentets og Rådets direktiv 03/88/EF om visse aspekter ved organiseringen av arbeidstiden (arbeidstidsdirektivet) setter rammer for den nasjonale handlefrihet med henhold til organisering av arbeidstiden. Direktivets artikkel 7 som fastsetter minimumskrav til årlig ferie, lyder som følger:

”1. Medlemsstatene skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre enhver arbeidstaker en årlig betalt ferie på minst fire uker, i samsvar med vilkårene for rett til og tildeling av en slik ferie fastsatt i nasjonal lovgivning og/eller praksis.

2. Minimumsperioden for årlig betalt ferie kan ikke erstattes av en økonomisk godtgjøring, unntatt når arbeidsforholdet opphører.”

I forbindelse med kartleggingen av erfaringene med ferieloven, ble det fra Unio og Akademikerne pekt på behovet for en vurdering av ferielovens bestemmelser på bakgrunn av arbeidstidsdirektivet artikkel 7. Det ble i denne sammenheng vist til ferielovens krav om forutgående opptjening for rett til feriepenger i forhold til direktivets artikkel 7 og EF-domstolens uttalelser knyttet til denne i dom avsagt 26. juni 2001(C-173/99).

I etterkant av kartleggingen har det blitt avsagt en ny dom fra EF-domstolen 6. april 2006 (C-124/05) knyttet til fortolkningen av arbeidstidsdirektivets artikkel 7 som etter departementets syn nødvendiggjør en vurdering i forhold til enkelte av ferielovens bestemmelser.

 

2.2 Vurdering av EF-domstolens dom i sak C-124/05 i forhold til ferieloven

2.2.1 EF-domstolens dom i sak C-124/05

I forbindelse med en sak mellom en nederlandsk arbeidstakerorganisasjon og den nederlandske stat, forela en nederlandsk domstol følgende prejudisielle spørsmål for EF-domstolen:

Er det i strid med artikkel 7 nr. 2 i arbeidstidsdirektivet å ha en nasjonal lovbestemmelse som åpner opp for at det kan avtales økonomisk kompensasjon i det etterfølgende år til arbeidstaker som helt eller delvis ikke har tatt ut sin lovbestemte minimumsferie?

Utgangspunktet i nederlandsk rett er at en arbeidstaker har rett til minimumsferie tilsvarende fire ganger varigheten av den ukentlige arbeidstiden. Arbeidsgiver er forpliktet til å gi arbeidstakeren mulighet til å avholde den lovbestemte minimumsferien hvert år og etter loven kan ikke arbeidstakeren gi avkall på sin rett til ferie mot å få godtgjørelse, med mindre det gjelder ferie som overstiger lovens minimumskrav. På bakgrunn av uttalelser fra den nederlandske regjeringen under lovbehandlingen og senere utarbeidet informasjonsmateriale, ble det likevel lagt til grunn at den nederlandske reguleringen måtte fortolkes slik at den tillot ”frikjøp” av feriedager uten hensyn til om det dreide seg om oppsparte feriedager utover lovens minimumskrav eller oppspart (ikke avviklet) minimumsferie fra tidligere år.

EU-kommisjonen hadde bedt domstolen om særskilt å ta stilling til om det overhodet er i tråd med direktivet å tillate overføring av hele eller deler av minimumsferien fra et år til et annet. Domstolen fant det ikke nødvendig å foreta en detaljert gjennomgang av dette spørsmålet, men synes klart å forutsette at det innenfor direktivet er en viss anledning til å overføre ferie fra et år til et annet. I dommen viser således EF-domstolen til tidligere avgjørelser hvor det er slått fast at overføring av den årlige ferien i visse tilfeller vil være uunngåelig. Domstolen peker videre på at ferie som avvikles på et senere tidspunkt enn forutsatt i direktivet ikke mister sin verdi:

”Den positive virkning af denne ferie, der afholdes med henblik på arbejdstagerens sikkerhed og sundhed, udløses ganske vist først fuldt ud, hvis ferien afholdes i det med henblik herpå foreskrevne år, dvs. i det løbende år. Denne hviletid mister dog ikke sin betydning i denne henseende, såfremt den afholdes i løbet af en efterfølgende periode.

Eftersom ferien i direktivets forstand trods alt bidrager til arbejdstagerens sikkerhed og sundhed, når den afholdes i løbet af et efterfølgende år, må det konstateres, at den fortsat er omfattet er direktivet.” (premiss 30 og 31, dansk oversettelse)

Domstolen påpekte deretter at muligheten til å få økonomisk godtgjørelse for overført årlig minimumsferie skaper et incitament til å gi avkall på ferie som er uforenlig med direktivets formål.

Domstolen konkluderte på denne bakgrunn til at direktivet er til hinder for:

”…en national bestemmelse, hvorefter det under en ansættelsesaftales beståen er tilladt, at årlige feriedage, jf. artikel 7, stk. 1, som ikke afholdes i løbet af et bestemt år, i løbet af et efterfølgende år erstattes af en økonomisk godtgørelse.”  (premiss 35, dansk oversettelse)

 

2.2.2  Gjeldende rett

Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstaker gis minimumsferie på 25 virkedager hvert år, jf. ferieloven § 5 nr. 1. Arbeidstaker kan bare motsette seg avvikling av minimumsferien i den utstrekning feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet under ferien, jf. § 5 nr. 6. 

Det følger av ferieloven § 7 nr. 3 at det kan inngås skriftlig avtale om forskuddsferie og overføring av inntil 12 virkedager ferie til det påfølgende ferieåret. Videre gir § 9 på visse vilkår rett (men ikke plikt) til overføring av ferie i forbindelse med sykdom og fødsels- og omsorgspermisjon.

Ferieloven § 11 nr. 2 annet ledd lyder:

”Feriepenger for ferie som verken er avviklet i løpet av ferieåret eller overført til det påfølgende ferieår, utbetales første vanlig lønningsdag etter ferieårets utløp.”

Bestemmelsen i § 11 nr. 2 gir anvisning på utbetaling av feriepenger på generelt grunnlag. Det er således uten betydning hvorvidt manglende ferieavvikling skyldes at arbeidsgiver i strid med lovens forutsetninger ikke har sørget for at arbeidstaker har fått avviklet ferien, at arbeidstaker ikke har oppfylt sin plikt til å avvikle ferien eller at manglende ferieavvikling skyldes sykdom eller permisjoner som nevnt i lovens § 9.

Tidligere tilfalt pengene for ikke avviklet ferie til feriefondet. Feriefondet ble avviklet i forbindelse med ferieloven av 1988. Det ble i forarbeidene pekt på at det var tilfeldig om arbeidsgiver innbetalte disse pengene og at ordningen derfor fungerte dårlig. I Ot. prp. nr. 54 s. 166-167 blir det vist til at arbeidstaker som hadde opptjent feriepengene burde få dem utbetalt til seg. Det ble pekt på at det kan være mange grunner til at ferien ikke avvikles, og at arbeidstakeren ikke alltid kan lastes for dette. Det kan bl.a. tenkes tilfeller der arbeidsgivers forhold har hindret arbeidstakers ferieavvikling. I slike tilfeller vil det være urimelig om arbeidsgiveren skulle beholde feriepengene. Etter nøye vurdering kom departementet til at en slik ordning ikke ville svekke arbeidstakernes ferieavvikling generelt ved at arbeidstakerne i mindre grad ville sikres ferie.

 

2.2.3 Departementets vurderinger

På bakgrunn av EF-domstolens dom i sak C-124/05 må det vurderes om det er nødvendig å gjøre begrensninger i dagens adgang til å få utbetalt feriepenger for manglende avviklet ferie, jf. § 11 nr. 2 annet ledd.

Ferieloven § 11 nr. 2 annet ledd åpner opp for økonomisk kompensasjon for manglende ferieavvikling, både i de tilfeller der sykdom/permisjoner ikke har gjort det mulig å avvikle ferie og i tilfeller der det i utgangspunktet er i strid med lovens bestemmelser at ferien ikke er avviklet.

Departementet antar at EF-domstolens avgjørelse gir grunnlag for å sondre mellom situasjonene.

EF-domstolen synes å legge stor vekt på at en ordning med økonomisk godtgjørelse i stedet for avvikling av ferie vil fungere som et (direktivstridig) incitament til å la være å gi avkall på ferie. Departementet er enig i dette resonnementet, men mener at argumentet først og fremst har gyldighet i tilfeller hvor manglende ferieavvikling er i strid med lovens uttrykkelige bestemmelser.

Etter departementets syn vil det praktiske alternativet til gjeldende bestemmelse være en regel om at ikke avviklet ferie skal overføres til påfølgende år og vil foreslå en slik endring i loven.

Departementet ser imidlertid ikke grunn til å foreslå begrensninger i dagens adgang til å få manglende avviklet ferie kompensert økonomisk i de tilfeller der det er sykdom eller permisjoner som nevnt i ferieloven § 9 nr. 1 og nr. 2 som gjør at ferien ikke er avviklet. EF-domstolen uttaler riktignok at den positive effekten av ferien ikke mister sin betydning selv om den avvikles i neste periode. Departementet finner imidlertid ikke grunnlag for å strekke denne uttalelsen så langt at det tilsier et krav om overføring av hele ferien i tilfeller hvor arbeidstaker f. eks. har hatt permisjon eller vært syk store deler av ferieåret. Det kan i slike tilfeller argumenteres med at behovet for ferie ofte ikke er tilstede i samme utstrekning som ellers. For arbeidstaker vil det i slike tilfeller kunne være en belastning å måtte avvikle denne ferien i tillegg til ”årets” ferie. EF-domstolen legger i sin avgjørelse vekt på at muligheten til å få økonomisk godtgjørelse for manglende avviklet ferie kan skape et økonomisk incitament som er uforenlig med direktivets formål. Departementet mener dette ikke vil være tilfellet dersom denne adgangen begrenses til helt spesielle forhold som det ikke lar seg gjøre å planlegge for.

Departementet mener på denne bakgrunn at det er nødvendig å begrense rekkevidden av § 11 nr. 2 annet ledd og foreslår at retten til å få manglende avviklet ferie økonomisk kompensert begrenses til de tilfeller der sykdom eller permisjoner i dag gir arbeidstaker rett til å overføre ferie etter ferieloven § 9.

Ferieloven gir i dag mulighet til å avtale overføring av inntil 12 feriedager. Adgangen til slik overføring er således avhengig av at det oppnås enighet om dette og bestemmelsen vil uansett være av begrenset verdi for arbeidstaker som har ytterligere ferie til gode. Departementet foreslår derfor en ny bestemmelse om obligatorisk overføring av ferie som i strid med lovens bestemmelser om ferieavvikling, likevel ikke er avviklet ved ferieårets utløp. Departementet mener at en slik bestemmelse om automatisk overføring av manglende avviklet ferie vil gi arbeidsgiver et økt initiativ til å oppfylle sin lovbestemte plikt til å sørge for at arbeidstaker avvikler årlig ferie.

Departementet har vurdert om det vil være hensiktsmessig, ved siden av en slik bestemmelse, å beholde gjeldende avtaleadgang om overføring av ferie. Begrensningen i gjeldende avtaleadgang til 12 virkedager ferie vil kunne fremstå som noe illusorisk ved siden av en bestemmelse om obligatorisk overføring dersom ferien rent faktisk ikke blir avviklet. Departementet mener likevel at gjeldene bestemmelse bør videreføres. For det første vil vi anta at en ”blanco” avtaleadgang i loven om rett til å avtale overføring av all ferie vil kunne være i strid med arbeidstidsdirektivets formål om å sikre tilstrekkelig hvile og restitusjon, se også departementets vurderinger under punkt 3 om adgang til å avtale forskuddsferie. Departementet vil videre påpeke at en bestemmelse om obligatorisk overføring av ferie, på samme måte som gjeldende betalingsregel, regulerer rettsvirkningen av et lovbrudd. I de tilfeller hvor det er arbeidsgiver som kan bebreides for at arbeidstaker ikke har fått avviklet ferie i strid med lovens forutsetninger, vil således arbeidstaker kunne kreve erstatning etter ferieloven § 14 for ”økonomisk tap og en rimelig erstatning for velferdstap”. Selv om arbeidstakeren får avviklet sin ferie det påfølgende år, legger departementet til grunn at det etter omstendighetene kan foreligge et velferdstap som nevnt i § 14. Etter departementets oppfatning kan det ikke uten videre legges til grunn at arbeidstakeren vil ha like stort utbytte av en ekstra lang ferie det påfølgende år som om ferien var fordelt over to år. Det vises i den forbindelse til EF-domstolens uttalelse om at, selv om overført ferie har verdi, vil dens fulle positive virkning være betinget av at den avvikles i det ”løpende” år (premiss 30 i sak C-124/05).

Departementet viser til punkt 9 nedenfor hvor det foreslås endringer i ferieloven §§ 7 og 11 i tråd med ovennevnte.

 

2.3 Vurdering av EF-domstolens dom i sak C-173/99 i forhold til ferieloven

2.3.1 EF-domstolens dom i sak C-173/99

Det har vært hevdet at også EF-domstolens dom i sak C-173/99 foranlediger at ferieloven må endres. Saken hadde utspring i en tvist mellom en britisk arbeidstakerorganisasjon og den britiske stat, og EF-domstolen fikk seg forelagt følgende prejudisielle spørsmål:

Er det i strid med artikkel 7 nr. 1 i arbeidstidsdirektivet å ha en nasjonal lovbestemmelse som først gir arbeidstaker rett til opptjening av ferie når vedkommende har fullført en karenstid på 13 sammenhengende uker hos samme arbeidsgiver?

Sentralt for spørsmålet som ble reist var om det lå innenfor formuleringen i arbeidstidsdirektivet artikkel 7 nr. 1 ”…i samsvar med vilkårene for rett til og tildeling av slik ferie fastsatt i nasjonal lovgivning og/eller praksis” å fastsette slike nasjonale begrensninger i retten til ferie.

EF-domstolen kom til at bestemmelsen lå utenfor hva nasjonalstaten kunne fastsette etter artikkel 7.

Saken gjaldt en gruppe arbeidstakere som arbeidet innenfor teater/underholdning ofte med korte midlertidig arbeidskontrakter og som pga kravet om karenstid, kunne risikere å ikke opparbeide rett til ferie overhodet, selv om de arbeidet hele året igjennom. EF-domstolen pekte også på at regelen kunne medføre misbruk ved at arbeidsgiver ble fristet til å benytte kortere midlertidige kontrakter.

Om det nasjonale spillerom innenfor dette spørsmålet hadde EF-domstolen følgende generelle betraktning:

”Udtrykket »i overensstemmelse med de kriterier for opnåelse og tildeling heraf, som er fastsat i national lovgivning og/eller praksis« skal derfor forstås således, at det alene henviser til de nærmere regler for gennemførelsen af årlig betalt ferie i de forskellige medlemsstater. Som generaladvokaten bemærker i punkt 34 i sit forslag til afgørelse, er det således tilladt medlemsstaterne at fastsætte betingelserne for udøvelsen og gennemførelsen af retten til årlig betalt ferie i deres nationale retsorden ved at præcisere de konkrete omstændigheder, hvorunder arbejdstagerne kan gøre brug af nævnte ret, som tilkommer dem for alle de fuldførte arbejdsperioder, uden dog at kunne opstille nogen form for betingelser for selve stiftelsen af retten, der direkte er fastsat i direktiv 93/104”. (Premiss 53, dansk oversettelse)

 

2.3.2 Gjeldende rett

Etter ferieloven § 5 nr. 1 har arbeidstaker rett til ”feriefritid på 25 virkedager hvert ferieår.” For arbeidstaker som tiltrer etter 30. september i ferieåret begrenses feriefritiden til 6 virkedager, jf. § 5 nr. 3 første ledd. Arbeidstaker har rett til feriepenger fra arbeidsgiver beregnet på grunnlag av det arbeidsvederlag som er utbetalt i opptjeningsåret, jf. § 10 nr. 1. Det følger av ferieloven § 4 at ferieåret følger kalenderåret og at opptjeningsåret for feriepenger er det forutgående kalenderår.

I den utstrekning feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet under feriefraværet, fastsetter ferieloven § 5 nr. 6 at arbeidstaker kan motsette seg avvikling av ferien. Arbeidstaker som er ”ny” på arbeidsmarkedet vil ikke ha opparbeidet seg feriepenger det forutgående året og således kun ha rett (men ingen plikt) til å avvikle ferie. Også fravær eller lønnsopprykk vil etter omstendighetene kunne medføre at arbeidstaker ikke vil ha rett til feriepenger tilsvarende lønn i fire uker.

 

2.3.3 Departementets vurderinger

Ferieloven har ingen bestemmelser om karenstid før arbeidstaker gis rett til ferie, slik som faktum var i ovennevnte sak. Ferieloven gir arbeidstaker rett til feriefritid hvert ferieår og full opptjening av feriepenger fra første dag. Som referert ovenfor vil imidlertid ferielovens system med forutgående opptjening ikke alltid gi arbeidstaker rett til fire ukers betalt ferie, jf. grunnkravet i arbeidstidsdirektivet artikkel 7 nr. 1. Spørsmålet som dommen reiser i forhold til ferieloven blir således om systemet med forutgående opptjening ligger innenfor hva som kan bestemmes ”i samsvar med vilkårene for rett til og tildeling av slik ferie fastsatt i nasjonal lovgivning”.

Departementet viser til at ovennevnte dom fra EF-domstolen relaterer seg til en situasjon som ikke er sammenlignbar med det norske systemet. At det ligger utenfor artikkel 7 nr.1 å fastsette regler som i praksis innebærer at en gruppe arbeidstakere ikke oppnår ferierettigheter overhodet, er noe ganske annet enn å stille krav om forutgående opptjening, men hvor ferieretten fullt ut er i behold.

Ferielovens krav om forutgående opptjening er lik for alle arbeidstakere og alt ”arbeidsvederlag” gir rett til feriepenger uavhengig av om arbeidstakeren er midlertidig eller fast ansatt.

Departementet finner ikke tilstrekkelige holdepunkter verken i direktivet eller ovennevnte sak som tilsier at ferielovens krav om forutgående opptjening bør endres. Departementet vil peke på at dagens system med forutgående opptjening har lang tradisjon i Norge, systemet gir partene god forutberegnlighet, samtidig som den ikke rokker ved arbeidstakernes rett til ferie. Et alternativt system med en ubetinget rett til betalt ferie fra første dag vil kunne bli komplisert og mindre forutberegnlig, særlig ved kortvarige ansettelsesforhold. Departementet antar at en slik regulering, alt etter hvordan den ble utformet, vil kunne påvirke virksomhetenes valg mht når/hvem som ansettes og da slik at det kan bli vanskeligere for de som i dag ikke er inne på arbeidsmarkedet å få innpass.

Departementet legger til grunn at ferieloven § 4 ikke går utover hva som kan fastsettes nasjonalt med grunnlag i arbeidstidsdirektivet artikkel 7 nr. 1 og foreslår derfor ingen endringer.

 

3. Forskuddsferie

3.1 Innspill

KS har i forbindelse med kartleggingen av erfaringene med ferieloven vist til at det er betenkelig at ferieloven begrenser retten til å avtale overføring av årets ferie til neste år, mens loven etter sin ordlyd tilsynelatende åpner for å inngå avtale om å ta ut hele neste års ferie på forskudd. Det vises til at slikt uttak av forskuddsferie i ettertid kan føre til unødvendig høyt sykefravær som følge av at arbeidstaker går lange perioder uten ferie. KS mener derfor at retten til å inngå slik avtale bør begrenses.

 

3.2 Gjeldende rett

Ferieloven § 7 nr. 3 annet punktum åpner for at arbeidsgiver og arbeidstaker inngår ”skriftlig avtale om avvikling av forskuddsferie og overføring av inntil 12 virkedager ferie til det påfølgende år”. Etter bestemmelsens ordlyd er det ikke noen begrensning i hvor mange feriedager som etter avtale kan avvikles forskuddsvis. Av lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 54 (1986-87) s. 71) går det frem at det ikke ble funnet grunnlag for å foreslå begrensinger i partenes avtalefrihet knyttet til forskuddsferie fordi det ikke ble ansett for å være en risiko for at arbeidstaker skulle miste feriefritid. Det må på denne bakgrunn legges til grunn at det etter gjeldende rett ikke er noen begrensning i adgangen til å avtale avvikling av forskuddsferie.  

 

3.3 Departementets vurderinger

Departementet har forståelse for de synspunkter som KS har kommet med og mener det er grunn til å vurdere hvorvidt dagens rett til å ta ut forskuddsferie bør begrenses.

Departementet kan forstå at den vide adgangen til å avvikle ferie forskuddsvis kan oppleves som positiv for noen arbeidstakere, blant annet fordi dette gir en mulighet til å avvikle en lengre, sammenhengende ferie. På den annen side vil det samme argumentet kunne gjøres gjeldende i forhold til adgangen til å overføre ferie til det påfølgende ferieår, men det er likevel innført en begrensning i denne overføringsadgangen, jf. ferieloven § 7 nr. 3. Etter departementets vurdering er det vanskelig å begrunne at det skal gjelde så vidt ulike regler for de to nevnte tilfellene. Selv om man ikke risikerer at arbeidstakers ferierettigheter går tapt ved avvikling av forskuddsferie, vil denne adgangen kunne innebære at en arbeidstaker blir gående en lang periode uten ferie. Dette er i strid med et av hovedhensynene bak ferieloven – og arbeidstidsdirektivet - nemlig å sikre arbeidstakerne en viss årlig arbeidsfri til hvile og rekreasjon.

På denne bakgrunn ønsker departementet å få høringsinstansenes synspunkter på et forslag om å innføre en begrensning i adgangen til å avtale avvikling av ferie forskuddsvis. Etter departementets vurdering bør det da gjelde samme begrensing for retten til avvikling av forskuddsferie og overføring av feriefritid til påfølgende ferieår, slik at arbeidsgiver og arbeidstaker kan avtale avvikling av forskuddsferie på inntil 12 dager.

Det vises til punkt 9 nedenfor hvor det foreslås endringer i § 7 i tråd med dette. Av pedagogiske grunner foreslår departementet samtidig at § 7 nr. 3 andre og tredje setning skilles ut fra nr. 3 i et eget nr. 4 som omhandler forskuddsferie og overføring av feriedager. På denne måten blir adgangen til å ta ut forskuddsferie og overføre feriedager synliggjort i et eget punkt.

 

4. Virkedagsbegrepet

4.1 Virkedagsbegrepet ved ordinær femdagers uke

4.1.1 Innspill

I forbindelse med kartleggingen av erfaringene med ferieloven, viste departementet til innspill vi hadde fått om at ferielovens virkedagsbegrep er vanskelig tilgjengelig og fører til en del misforståelser, særlig for arbeidstakere med femdagers uke. De fleste hovedorganisasjonene er enig i at virkedagsbegrepet fremstår som vanskelig tilgjengelig for mange arbeidstakere. Samtidig pekes det på at det er et vel innarbeidet begrep, og at det vil være vanskelig å finne et begrep som i seg selv avhjelper de ulike problemene som kan oppstå som følge av virkedagsbegrepet.

 

4.1.2 Gjeldende rett

I følge ferieloven § 5 nr. 1 første ledd skal arbeidstaker gis feriefritid på 25 virkedager hvert ferieår. Som virkedag regnes alle dager som ikke er søndager eller lovbestemte helge- eller høytidsdager, jf. ferieloven § 5 nr. 4 første ledd. Virkedager i ferien som etter arbeidstidsordningen likevel ville vært fridager for vedkommende arbeidstaker, regnes som feriefritid og går til fradrag i dagtallet etter nr. 1, 2 og 3, jf. ferieloven § 5 nr. 4 andre ledd.

 

4.1.3 Departementets vurdering

Hovedproblemstillingen knyttet til virkedagsbegrepet i forhold til de som arbeider ordinær femdagersuke fra mandag til fredag, er at ferielovens virkedagsbegrep kan misforstås og gi inntrykk av en rett til fem ukers ferie. Ut fra de henvendelsene departementet mottar knyttet til virkedagsbegrepet, er inntrykket at mange likestiller en virkedag med en arbeidsdag i en alminnelig, femdagers arbeidsuke. Denne forståelsen skyldes som oftest at man ikke er kjent med hvordan virkedager skal beregnes slik dette fremgår av ferieloven § 5 nr. 4. Ettersom arbeidsuke fra mandag til og med fredag med fri på lørdager er det vanlige for en stor del av arbeidstakerne, er det naturlig at dette for mange er den umiddelbare språklige forståelsen av begrepet. Når man er blitt gjort klar over innholdet i ferieloven § 5 nr.4, er det imidlertid vår oppfattelse at begrepet oppfattes som greit av de fleste. 

Departementet har vurdert om begrepet ”virkedager” kan erstattes av for eksempel ”dager”, ”ukedager” eller ”arbeidsdager” for bedre å harmonere med den alminnelige språklige forståelsen hos brukerne av lovverket. Disse begrepene vil imidlertid også måtte defineres og innarbeides, og man vil dessuten kunne støte på tolkningsspørsmål i forhold til disse begrepene. Utfordringene knyttet til turnus og skiftarbeid vil heller ikke blitt løst ved å endre dette begrepet alene, se nærmere nedenfor under punkt 4.2. Det samme er påpekt av flere av høringsinstansene under kartleggingen.

Virkedagsbegrepet er utførlig drøftet i Ot.prp. nr. 54 (1986-87), side 41-43. Det er her blant annet redegjort for de praktiske og pedagogiske svakhetene ved begrepet. Departementet kom likevel til at virkedagsbegrepet skulle videreføres, og la avgjørende vekt på behovet for en hovedregel som var mest mulig enkel i sin utforming og generell i virkeområdet.

Selv om det er svakheter ved virkedagsbegrepet, er departementet fortsatt av den oppfatning at gjeldende begrep bør videreføres. For å avhjelpe problemene knyttet til den språklige forståelsen av begrepet, foreslår imidlertid departementet å flytte § 5 nr. 4 til § 5 nr.1, slik at denne blir nytt, annet punktum i bestemmelsen i § 5 nr. 1. Forklaringen på ”virkedag” vil dermed komme umiddelbart etter at begrepet introduseres. Departementets antar at dette i noen grad vil virke klargjørende.

 

4.2 Virkedagsbegrepet ved skift/turnusarbeid

4.2.1 Innspill

I forbindelse med virkedagsbegrepet er det i kartleggingsrunden påpekt at arbeidstakere som arbeider skift og turnus etter omstendighetene kan få mindre sammenhengende ferie enn arbeidstakere som har søndagsfri. LO har anført at ferieloven bør sikre at arbeidstakere som arbeider skift og turnus får tilsvarende effektiv ferielengde som arbeidstakere med normalt dagtidsarbeid. YS har foreslått at arbeidstakere som arbeider på søndager får fri to dager umiddelbart før eller etter ferien (lørdag og søndag) eller fri søndag både før og etter ferien.

 

4.2.2 Gjeldende rett

Alle dager som ikke er søndager eller lovbestemte helge- eller høytidsdager regnes som virkedager. Virkedager i ferien som etter arbeidstidsordningen likevel ville vært fridager regnes for å være feriefritid, og går til fratrekk i feriefritidens lengde, jf. ferieloven § 5 nr. 4.

Ferieloven § 5 nr. 5 gir regler om tilleggsfritid for arbeidstakere som arbeider søndags- eller skiftarbeid, eller som har uregelmessig arbeidstid mv. Det følger av denne bestemmelsen at arbeidstaker som arbeider på søndager kan kreve å få fri søndag som faller umiddelbart før ferien eller på søndag umiddelbart etter, forutsatt at ferieperioden omfatter minst 6 virkedager. Arbeidstaker kan kreve at tiden fra arbeidets avslutning før ferien til det påbegynnes etter ferien skal utgjøre til sammen minst 16 timer i tillegg til feriefritiden som følger av de øvrige bestemmelsene i § 5. Dette gjelder imidlertid kun for avvikling av ferieperiode som omfatter minst 18 virkedager.

 

4.2.3 Departementets vurdering

En sentral problemstilling knyttet til virkedagsbegrepet og skift-/turnusarbeid er at søndag ikke omfattes av ferien. Dersom ferien legges fra mandag til lørdag (6 virkedager) vil arbeidstakere i normal femdagers uke med helgfri, ha fri fra fredag ettermiddag før ferien starter og frem til mandag morgen i uken etter. En som går skift/turnus kan risikere å arbeide lørdag og søndag før ferien starter og således i praksis ha to dager kortere ”ferie”.

Denne og flere andre problemstillinger ble grundig drøftet og vurdert i ferielovens forarbeider, jf Ot.prp. nr. 54 (1986-87), side 39 følgende. Som det fremgår av forarbeidene, ble det ansett som vanskelig å finne fungerende løsninger som skulle favne mange varierende arbeidstidsordninger. Det ble blant annet vist til at forskjellene som oppstår mellom ulike arbeidstakergrupper med hensyn til feriefritidens lengde også har bakgrunn i at arbeidstidsordningene disse er omfattet av gir ulike muligheter til å dele opp ferien og legge den til annen fritid. Selv om arbeidstakere med normalarbeidstid ofte vil ha bedre mulighet til å få lagt sin ferie i tilknytning til helgefri, vil skift- og turnusarbeidere ofte få fritid som tilsvarer helgefritiden lagt til andre dager utenom ferien. Forskjellene knyttet til feriefritidens lengde medfører ikke i seg selv forskjeller i forhold til den totale fritiden på årsbasis.

Departementet sluttet seg imidlertid til Ferielovutvalgets forslag om å uttrykkelig lovfeste retten til tilleggsfritid på minst en søndag i tilknytning til ferien (ferieloven § 5 nr. 5 første ledd). Departementet uttalte i den forbindelse at en slik regel er nødvendig for å sikre arbeidstakere med søndagsarbeid et minstemål av likestilling med andre arbeidstakere mht ferietidens lengde, jf. Ot.prp. nr. 54 (1986-87) side 44.

Når det gjelder forslaget fra YS om å la arbeidstaker som arbeider på søndager få fri både søndag før og etter ferien, ble også dette vurdert i Ot.prp. nr. 54 (1986-87), side 44. Departementet kom da til at en slik utvidelse ville sikre arbeidstakere mer helgefri i forbindelse med ferien, men at det ville innebære en fritidsutvidelse som ikke lot seg begrunne i likhetshensyn fordi arbeid på en søndag i tilknytning til ferien allerede etter arbeidstidsordningen vil bli kompensert med annen fritid. Det samme kan anføres i forhold til forslaget om å gi disse arbeidstakerne fri to dager umiddelbart før eller etter ferien (lørdag og søndag).

Departementet har forståelse for at ferieavviklingen for arbeidstakere som arbeider skift/turnus, i enkelte tilfeller kan medføre forskjeller som kan oppleves som urimelig. Samtidig er problemstillingene sammensatte og det er vanskelig å finne praktikable løsninger som tar hensyn til de svært ulike arbeidstidsordningene som praktiseres.  Departementet viser til de grundige avveininger og vurderinger som ble gjort i Ot.prp. nr. 54 (1986-87) og kan ikke se at det er kommet nye argumenter i forbindelse med kartleggingen som gir grunnlag for en annen vurdering enn den som ble gjort der. Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå endringer i forhold til virkedagsbegrepet for de som arbeider skift/turnus.

 

5.  Retten til ekstraferie for arbeidstakere over 60 år

5.1 Skjæringstidspunktet for retten til ekstraferie

5.1.1 Gjeldende rett og innspill om endringsbehov

Etter ferieloven § 5 nr. 2 har arbeidstakere som fyller 60 år innen 1. september i ferieåret rett til ekstraferie på seks virkedager. Bestemmelsen er en videreføring av den regel som gjaldt før revisjon av ferieloven i 1988. Regelen var da at de som fylte 60 år innen 1. januar i ferieåret hadde rett til ekstraferie. Den gang gikk ferieåret fra 1. mai til 30. april. Dette innebar at de arbeidstakerne som fylte 60 år 31. desember i ferieåret hadde rett til ekstraferie fra de var 59 år og fire måneder. Etter lovrevisjonen går ferieåret fra 1. januar til 31. desember. Dersom den tidligere regelen om at man måtte ha fylt 60 år innen 1. januar i ferieåret hadde blitt opprettholdt ville ingen ha fått ekstraferie før de fylte 60 år, og noen hadde måttet vente til de var nærmere 61 år.

Departementet har tidligere fått henvendelser om at skjæringstidspunktet er lite rimelig for de som fyller 60 år etter 1. september og derfor må vente til neste ferieår før de har rett på ekstraferie. I forbindelse med kartleggingen av erfaringene med ferieloven ble det vist til et konkret forslag som departementet hadde fått fra YS. Forslaget gikk ut på å endre skjæringstidspunktet slik at de som er født før 1. juli i ferieåret får 6 virkedager feriefritid og de som er født etter 1. juli får 3 virkedager.

Kartleggingsrunden avdekket liten interesse for å endre skjæringstidspunktet med en slik delt løsning. Arbeidstakersiden anførte primært at den ekstra ferieuken bør gis alle som fyller 60 år i ferieåret. LO viser til at dette gir en enkel regel, og at kostnadene neppe kan være så høye. Arbeidsgiversiden mente at skjæringstidspunktet ikke burde endres eller at det burde flyttes til 1. januar, men da slik at de som hadde fylt 60 år før dette tidspunktet først får rett til ekstraferie det påfølgende året.

 

5.1.2 Departementets vurderinger

Etter departementets oppfatning vil den løsning YS skisserte være mer komplisert enn gjeldende regel. Departementet viser til at forslaget fra YS vil opprettholde et skille mellom de som fyller 60 år innenfor samme kalenderår (selv om skillet blir noe ”jevnet ut” i forhold til i dag) og dessuten introduserer ytterligere et trinn for feriens lengde, som ev. også må følges opp med en ny motsvarende feriepengesats. Departementet viser videre til at forslaget har fått liten tilslutning i kartleggingsrunden. Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå å endre skjæringstidspunktet slik at de som er født før 1. juli i ferieåret tilstås 6 virkedager ferie og de som er født etter 1. juli tilstås 3 virkedager.

Vi har videre vurdert hvorvidt dagens skjæringstidspunkt bør fjernes slik at alle som fyller 60 år i løpet av året får rett til ekstraferie. Dagens skjæringstidspunkt har som nevnt sin bakgrunn i at ferieåret ble endret og at det ikke var ønskelig at dette skulle føre til en utvidelse av antall arbeidstakere som hadde rett til en ekstra ferieuke. En endring av skjæringstidspunktet som innebærer at alle som fyller 60 år i løpet av ferieåret skal ha rett til en ekstra ferieuke vil innebære en utvidelse av arbeidsgivers kostnader.

Videre vil departementet peke på at det uansett må settes et skjæringstidspunkt for når retten til ekstraferie skal slå inn. Dagens skjæringstidspunkt kan således ikke sies å være mer urimelig for den som fyller 60 år 1. september enn for en som fyller 60 år 1. januar dersom skjæringstidspunktet fjernes. Gitt at gjeldende regel etter hvert er innarbeidet og godt kjent, er vi dessuten usikker på hvor stor regelforenklingseffekt som vil oppnås ved å flytte skjæringstidspunktet til 1. januar. Departementet vil på denne bakgrunn ikke foreslå endringer i dagens skjæringstidspunkt for rett til ekstra ferieuke for arbeidstakere over 60 år.

 

5.2 Begrensningen til 6 G for beregning av feriepenger for ekstraferie for arbeidstakere over 60 år

5.2.1 Innspill

I kartleggingsrunden ble det fra Akademikerne pekt på at begrensningen til 6 G for feriepengegrunnlaget for ekstraferien for de over 60 år, bør fjernes. Akademikerne viser til at begrensningen er usystematisk i forhold til alminnelige regler om feriepengegrunnlag og kan ikke se at begrensningen er tilstrekkelig begrunnet. Unio peker på at det bør vurderes å heve dagens begrensning på 6 G. Videre viser Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) til at de har mottatt flere henvendelser om at mange finner begrensningen til 6 G urimelig. FAD peker samtidig på at de finner det uklart hvorvidt arbeidstaker plikter å avvikle denne ekstraferien dersom feriepengene ikke dekker inntektsbortfallet som følge av begrensningen til 6 G, og at dette spørsmålet ev. bør avklares i ferieloven.

 

5.2.2 Gjeldende rett

Ferieloven § 10 nr. 3 andre ledd begrenser feriepengegrunnlaget til 6 ganger folketrygdens grunnbeløp (6 G) for ekstraferie som ytes til arbeidstakere over 60 år.

Ferieloven pålegger arbeidsgiver en plikt til å sørge for at arbeidstaker avvikler den lovbestemte ferien. Arbeidsgivers plikt omfatter både den ordinære ferien på 25 virkedager og ekstraferien på 6 virkedager for arbeidstakere over 60 år, jf. ferieloven § 5 nr. 1 og nr. 2. Tilsvarende vil arbeidstaker ha en plikt til å avvikle ferien. Ferieloven § 5 nr. 6 andre punktum åpner imidlertid for at ”arbeidstaker kan motsette seg avvikling av feriefritid og eventuell tilleggsfritid i den utstrekning feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet under feriefraværet”. Det fremgår av forarbeidene at bestemmelsen er ment å gjelde generelt der det ikke oppnås full lønnsmessig dekning, både i de tilfeller arbeidstaker ikke har full opptjeningstid og der arbeidstakeren har full opptjeningstid, men feriepengene likevel ikke dekker lønnsbortfallet under ferien, jf. Ot.prp. nr. 54 (1986-1987) s. 141. Forarbeidene presiserer imidlertid ikke at bestemmelsen også gjelder i forhold til ekstraferie etter § 5 nr. 2.

 

5.2.3 Departementets vurdering

Folketrygdens grunnbeløp utgjør i dag kr. 66 812. Ferielovens begrensning til 6 G for ekstraferie vil derfor bare ramme de arbeidstakere hvor feriepengegrunnlaget er høyere enn kr. 400 872.  En endring som innebærer at grensen på 6 G fjernes eller heves vil således ubetinget komme de arbeidstakere til gode som tjener mest. Departementet viser til at slike inntektsbegrensninger er vanlig i forhold til ulike ytelser f. eks fra folketrygden. Vi mener at en slik begrensning i utgangspunktet ikke er urimelig og vil på denne bakgrunn ikke foreslå å fjerne eller heve grensen.

Departementet er enig i at en begrensning til 6 G vil være urimelig dersom arbeidstaker er forpliktet til å avvikle ekstraferie også i tilfeller hvor regelen innebærer at feriepengene ikke dekker inntektsbortfallet under ferien.

Departementet viser til at ferieloven § 5 nr. 6 annet punktum åpner opp for at arbeidstaker kan motsette seg ”avvikling av feriefritid og eventuell tilleggsfritid” dersom feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet under ferien. Begrepet ”tilleggsfritid” omtales i § 5 nr. 5, bestemmelsen viser således ikke eksplisitt til ”ekstraferie” som gis til arbeidstakere over 60 år etter § 5 nr. 2. Departementet er imidlertid av den klare oppfatning at ”ekstraferie” vil være en del av den ”feriefritid” som det refereres til i § 5 nr. 6 annet punktum. Det er på denne bakgrunn departementets oppfatning at arbeidstakere kan motsette seg avvikling av ekstraferie i den utstrekning begrensningen til 6 G innebærer at feriepengene ikke dekker lønnsbortfallet under ferieavviklingen. Departementet antar at det ikke vil være nødvendig å presisere dette ytterligere i loven.

 

6. Offentligrettslig påleggskompetanse for Arbeidstilsynet

6.1  Bakgrunn

På bakgrunn av innspill departementet hadde fått, ble det i forbindelse med kartleggingen av erfaringer med ferieloven stilt spørsmål ved om deler av ferieloven som berører ansattes helse og velferd, bør gjøres offentligrettslig med påleggskompetanse for Arbeidstilsynet. Som et eksempel ble nevnt arbeidsgivers plikt til å sørge for at arbeidstaker avvikler ferie.

LO og Unio mener at de deler av ferieloven som berører ansattes helse og velferd bør omfattes av Arbeidstilsynet påleggskompetanse uten å gå nærmere inn på behovet for dette eller hvordan en slik ordning praktisk kan gjennomføres. YS viser til at de har erfaring med at det innen enkelte bransjer/næringer kan forekomme uoversiktlige forhold, og da kanskje særlig overfor ansatte i små private bedrifter og overfor ansatte som er uorganiserte. YS mener at det kan være hensiktsmessig at Arbeidstilsynet gis påleggskompetanse i den grad tilsynsmyndighetene og arbeidslivets parter opplever dette som et tiltagende problem.

Arbeidsgiverorganisasjonene ser ikke noe behov for å gi Arbeidstilsynet påleggskompetanse i forhold til enkelte av ferielovens bestemmelser. NHO viser til at det er få tvister vedrørende ferieloven, og enda færre som ikke får sin løsning etter dialog mellom partene.

 

6.2 Gjeldende rett

Det følger av ferieloven § 5 at arbeidsgiver plikter å sørge for at arbeidstaker avvikler den lovbestemte minimumsferien. Arbeidsgiver kan bli erstatningsansvarlig dersom vedkommende ikke oppfyller sin plikt, jf. § 14. Håndheving av loven er rent privatrettslig, det er således opp til arbeidstaker selv å forfølge sine rettigheter, ev. gjennom rettsapparatet. Arbeidstilsynet har veiledningsplikt etter ferieloven, jf. § 13, men ingen tilsynsfunksjon eller sanksjonsmuligheter overfor arbeidsgiver som ikke oppfyller sine plikter etter loven. 

I forarbeidene til ferieloven av 1947 ble spørsmålet om sikring av ferielovens gjennomføring drøftet, jf. Ot. prp. nr. 104 (1947) side 32 og Innst. O. XXII (1947) s. 13-14. Det ble vist til at retten til ferie i utgangspunktet er en rettighet arbeidstakerne er interessert i selv å kreve oppfylt fra sin arbeidsgiver. Samtidig ble det pekt på at det i enkelte tilfeller kunne være slik at arbeidstakerne ønsket å disponere over feriegodtgjørelsen på en slik måte at den er brukt opp før ferien. Det ble vist til at en riktig gjennomføring av loven kunne søkes sikret blant annet gjennom opprettelsen av et offentlig tilsyn med myndighet og plikt til å føre kontroll i bedriftene med at arbeidstakerne får sin ferierett. Et praktisk grunnlag for kontrollen kunne være å etablere et påbud til arbeidsgiverne om å føre lister over ferier og feriegodtgjøring.

Man kom imidlertid til at behovet for særlige tiltak for å sikre ferielovens gjennomføring var relativt lite. Det ble vist til at arbeidstakerne normalt vil være så direkte og personlig interessert i sin ferierett at de vil gjøre den gjeldende selv, og at det bare i de rene unntakstilfellene ville være et behov for inngripen fra det offentlige. Det ble på denne bakgrunn ikke foreslått noe offentlig tilsyn med gjennomføring av loven.

Ved lovrevisjonen i forbindelse med 1988-loven ble det på bakgrunn av forslag fra Ferielovutvalget, drøftet hvorvidt Arbeidstilsynet skulle ha en større kontrollmyndighet enn tidligere. Ferielovutvalget mente det var vanskelig å gjennomføre en tilsynsordning med påleggskompetanse for Arbeidstilsynet på grunn av ferielovens privatrettslige karakter. Utvalget mente likevel det var grunn til å gi Arbeidstilsynet større kontrollmyndighet enn tidligere. Departementet støttet imidlertid ikke utvalget på dette punktet og det ble derfor ikke fremmet noe forslag om økt offentlig innsats eller ressursbruk til å håndheve reglene. Departementet mente det ikke ville være hensiktsmessig å underkaste dette rettsområdet kontroll og tilsyn og viste blant annet til de begrensede ressursene Arbeidstilsynet hadde, jf. Ot.prp. nr. 54 (1986-87) side 111-113.

 

6.3 Departementets vurderinger

En eventuell utvidelse av Arbeidstilsynets tilsynsansvar til også å omfatte tilsyn med arbeidsgivers overholdelse av ferieloven, vil beslaglegge ressurser fra tilsynet som kan benytte på andre områder. Utgangspunktet for en slik vurdering må derfor være at det faktisk foreligger et behov for dette som kan avhjelpes gjennom å gi Arbeidstilsynet påleggskompetanse.

De innspill som er kommet inn i kartleggingsrunden konkretiserer i liten grad et reelt behov for å endre ferieloven slik at Arbeidstilsynet gis påleggskompetanse i forhold til enkelte av ferielovens bestemmelser. Det er heller ingen av høringsinstansene som går noe nærmere inn på hvordan en slik offentligrettslig påleggskompetanse rent praktisk kan la seg gjennomføre for å effektivt avhjelpe ev. manglende oppfølgning av ferielovens krav.

Departementet antar at det særlig er arbeidsgivers plikt til å sørge for at arbeidstaker avvikler ferie som er relevant å vurdere i denne sammenheng. Som YS peker på vil ev. problemer i forhold til overholdelse av ferielovens bestemmelser trolig være størst i virksomheter med uorganiserte arbeidstakere. Departementet er imidlertid usikre på hvorvidt det er et reelt problem at arbeidsgivere ikke oppfyller sine forpliktelser etter ferieloven også i disse tilfellene. Vi viser til at Arbeidstilsynet har veiledningsplikt etter ferieloven som særlig vil være praktisk for de uorganiserte arbeidstakerne som ikke har en interesseorganisasjon som ivaretar deres rettigheter. I den utstrekning arbeidstaker ikke får gjennomslag hos arbeidsgiver for sitt lovmessige krav på f eks ferie vil arbeidstaker skriftlig kunne henvende seg til Arbeidstilsynet for å få en orientering om sine rettigheter etter ferieloven. Departementet antar at de fleste arbeidsgivere vil rette seg etter en slik skriftlig tilbakemelding som arbeidstaker får fra Arbeidstilsynet.

Videre finner departementet grunn til å reise spørsmål ved hvorvidt tilsyn/pålegg faktisk kan være et effektivt sanksjonsmiddel for å sikre at arbeidstakere får avviklet ferien. Slik departementet ser det, vil det være problematisk for Arbeidstilsynet å gjøre mye mer enn ev. å fastslå at loven er brutt. Et konkret pålegg fra Arbeidstilsynet om ferieavvikling virker mindre hensiktsmessig.

Departementet viser til at det nå foreslås begrensninger i muligheten til å få manglende avviklet ferie økonomisk kompensert ved de innstramninger som foreslås i § 11. Samtidig foreslås en utvidet rett til å få overført ferie i disse tilfeller. Departementet antar at de foreslåtte endringene vil bidra til å gi et økt incitament til å sørge for at arbeidstaker faktisk får avviklet sitt krav på ferie.  

Departementet er av den oppfatning at en utvidelse av Arbeidstilsynets ansvar til også å omfatte tilsyn og kontroll med at ferielovens bestemmelser blir fulgt, vil beslaglegge ressurser fra tilsynsmyndighetene som ikke står i forhold til de behov som er påvist. Departementet vil derfor ikke foreslå endringer i ferieloven på dette punktet.

 

7. Lovteknisk endring i ferieloven §§ 7 og 9

Etter forslag fra Barne- og likestillingsdepartementet i Ot.prp. nr. 104 (2004-2005) (gjentatt for nytt Storting i Ot.prp. nr. 12 (2005-2006)) er benevnelsene ”fødselspenger” og ”adopsjonspenger” i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven slått sammen og endret til ”foreldrepenger”. I kommentarene til endringen i Ot.prp. nr. 104 (2005-2006) side 44 fremgår det at endringene ikke er av materiell art, men ”utelukkende språklige endringer som følge av endringen av navnet fra fødsels- og adopsjonspenger til foreldrepenger”.

Endringen i benevnelse er imidlertid ikke gjennomført i ferieloven §§ 7 nr. 1 og 9. nr. 2 som derfor fortsatt bruker benevnelsene ”fødselspenger” og ”adopsjonspenger”. Bestemmelsene er heller ikke oppdaterte når det gjelder henvisningene til folketrygdlovens bestemmelser etter de endringer som der er gjort. Vi foreslår oppdateringer for så vidt gjelder henvisningene til folketrygdlovens bestemmelser og at den korrekte benevnelse ”foreldrepenger” også benyttes i ferieloven, se nærmere nedenfor under punkt 8. Videre foreslår vi at formuleringen ”fødsels- og omsorgspermisjon” i nummeroverskriften til § 9 nr. 2 og § 10 nr. 4, erstattes med ”foreldrepermisjon mv”. Endringene vil ikke ha noen materiell betydning.

 

8. Forlag til lovendringer

På bakgrunn av ovennevnte vurderinger foreslår departementet følgende endringer i ferieloven:

 

§ 5 nr. 1 skal lyde:

(Den alminnelige feriefritid)

Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstaker gis feriefritid på 25 virkedager hvert ferieår. Som virkedager regnes alle dager som ikke er søndager eller lovbestemte helge- eller høytidsdager. Virkedager i ferien som etter arbeidstidsordningen likevel ville vært fridager for vedkommende arbeidstaker går til fradrag i dagtallet etter nr. 1, 2 og 3.

§ 5 nr. 4 oppheves. Tidligere nr. 5 blir nr. 4 osv.

 

§ 7 nr. 1 fjerde punktum skal lyde

(1) (Hovedferien) 

Arbeidstaker som har avviklet permisjonstid med foreldrepenger etter folketrygdloven §§ 14-1 til 14-15, i hele hovedferieperioden, kan motsette seg å avvikle hovedferien innen ferieårets utløp.

 

§ 7 nr. 3 skal lyde:

(Fravikelighet)

Reglene i denne paragraf om tiden for ferie innen ferieåret kan fravikes ved tariffavtale eller annen avtale.

 

§ 7 nr. 4 skal lyde:

(Forskuddsferie og overføring av feriedager)

Det kan inngås skriftlig avtale om avvikling av forskuddsferie på inntil 12 virkedager og overføring av inntil 12 virkedager ferie til det påfølgende ferieår. Overføring av ferie ut over dette kan ikke avtales.

Ferie som ved ferieårets utløp ikke er avviklet, skal overføres til det påfølgende ferieår. Dersom manglende ferieavvikling skyldes forhold som nevnt i § 9 nr. 1 og 2, gjelder likevel bestemmelsen i § 11 nr. 2 annet ledd.

 

§ 9 nr. 2 skal lyde:

(Ferieavvikling under foreldrepermisjon mv

Arbeidsgiver kan ikke uten arbeidstakers samtykke legge ferie til permisjonstid hvor det ytes foreldrepenger etter folketrygdloven §§ 14-1 til 14-15. Det samme gjelder under permisjon som fedre og andre omsorgspersoner har i tilknytning til fødsel i medhold av arbeidsmiljøloven § 12-3 første ledd.

Arbeidstaker kan kreve å avvikle lovbestemt ferie i løpet av permisjonstid hvor det ytes foreldrepenger etter folketrygdloven §§14-9 og 14-16.

Faller permisjonstid som nevnt i første ledd sammen med allerede fastsatt ferie, kan arbeidstaker kreve utsettelse av de virkedager ferie som er blitt omfattet av permisjonstiden.

På de vilkår som følger av §§ 6 og 7 kan arbeidsgiver legge ferie til den tid da arbeidstaker har utvidet foreldrepermisjon etter arbeidsmiljøloven § 12-5.

 

Overskriften i § 10 nr. 4 skal lyde:

 (Opptjening av feriepenger under sykdom, foreldrepermisjon mv)

 

§ 11 nr. 2 annet ledd skal lyde:

Feriepenger for ferie som på grunn av forhold som er nevnt i § 9 nr. 1 og 2 verken er avviklet i løpet av ferieåret eller overført til det påfølgende ferieår, utbetales første vanlige lønningsdag etter ferieårets utløp.

 

9. Økonomiske og administrative konsekvenser

Når det gjelder forslaget til endringer i § 7 og § 11 viser departementet til at ferieloven i dag stiller krav om at arbeidstaker skal avvikle ferie hvert år. Forslaget til endringer vil således bare få konsekvenser for de tilfeller der partene ikke oppfyller sine forpliktelser etter ferieloven. Endringen kan innebære visse administrative byrder for virksomhetene ved å sørge for overføring av ubenyttede feriedagene og avvikling av disse i det påfølgende året.

For øvrig antas ikke forslagene til endringer i ferieloven å få økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. 

  • Akademikerne
  • ALT
  • AOF Norge
  • Arbeiderbevegelsens Arbeidsgiverforening
  • Arbeidersamvirkenes Landsforening
  • Arbeidsforskningsinstituttet AS
  • Arbeidsgiverforening NAVO
  • Arbeidsmiljøsenteret
  • Arbeidsretten
  • Barne- og likestillingsdepartementet
  • Bedriftsforbundet
  • Den Norske Advokatforening
  • Den norske jordmorforening
  • Direktoratet for arbeidstilsynet
  • Finansdepartementet
  • Finansnæringens arbeidsgiverforening
  • Forbrukersamvirkets Lederforbund
  • Fornyings- og administrasjonsdepartementet
  • Forskningstiftelsen FAFO
  • Forsvarsdepartementet
  • Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon   
  • Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon    
  • Handelshøyskolen BI Oslo   
  • Helse- og omsorgsdepartementet
  • Info Tjenester AS
  • Institutt for Samfunnsforskning
  • JURK
  • Juss-Buss
  • Jussformidlingen i Bergen
  • Justis- og politidepartementet
  • KA
  • Kommunal- og regionaldepartementet
  • KS
  • Landbrukets Arbeidsgiverforening
  • Landsorganisasjonen i Norge
  • Lederne
  • Likestillings- og diskrimineringsombudet
  • Luftfartens Funksjonærforening
  • Maskinentreprenørenes Forbund
  • NITO
  • Nordlandsforskning
  • Norges Apotekerforening  NAF
  • Norges Farmaceutiske Forening
  • Norges Handelshøgskole
  • Norges Handikapforbund
  • Norges Kvinne- og Familieforbund
  • Norges Rederiforbund
  • Norges Taxiforbund
  • Norsk Flygerforbund
  • Norsk Flytekniker Organisasjon
  • Norsk Journalistlag
  • Norsk Kabinforening
  • Norsk Sjøoffisersforbund
  • Norsk Skuespillerforbund
  • Norske Meierifolks Landsforening
  • Nærings- og handelsdepartementet
  • Næringslivets Hovedorganisasjon    NHO
  • Petroleumstilsynet
  • Professor Henning Jakhelln
  • Professor Stein Evju
  • Regjeringsadvokaten
  • RF Rogalandsforskning
  • Riksmeklingsmannen
  • SAMFO – Arbeidsgiverorganisasjon for samvirkeforetak
  • Samfunns- og næringslivsforskning
  • Senter for kvinneforskning
  • Senter for seniorpolitikk
  • Statens arbeidsmiljøinstitutt STAMI
  • Statens seniorråd
  • Stortingets ombudsmann for forvaltningen
  • Transportbrukernes Fellesorganisasjon
  • Unio
  • Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund YS

 

Til toppen