Høring om endringer i utlendingsforskriften – utvidet adgang til å stille sak om utvisning i bero mv.

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 02.05.2017

Vår ref.: 16/7615

Justis- og beredskapsdepartementet sender med dette på høring forslag til endring i forskrift 15. oktober 2009 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften).

Departementet foreslår at det gis en særskilt hjemmel for å kunne stille en utvisningssak i bero når utvisning på vurderingstidspunktet fremstår som uforholdsmessig, dersom utlendingen er ilagt straff eller særreaksjon, og det er en reell mulighet for at utvisning ikke lenger vil være et uforholdsmessig tiltak når utlendingen løslates eller særreaksjonen opphører. I tilfeller hvor en sak blir stilt i bero, foreslås det at utlendingen skal varsles på ny før saken igjen tas opp til avgjørelse.

Liste over høringsinstanser følger vedlagt. Vi ber høringsinstansene vurdere om forslaget også bør forelegges underliggende organer mv. som ikke er oppført på lista. Høringsbrevet er tilgjengelig elektronisk på www.regjeringen.no/jd. Høringer er åpne, og alle kan sende innspill til oss.

Høringsuttalelser skal avgis digitalt på regjeringen.no. Dette gjøres under «Send inn høringssvar» på www.regjeringen.no/id2527024.

Frist for å sende inn høringssvar er 2. mai 2017.

 

Med vennlig hilsen

Kenneth Baklund
spesialrådgiver
                                                                                 Øyvind Røyneberg
                                                                                 rådgiver

Forslag til endring i utlendingsforskriften – adgangen til å stille utvisningssak i bero mv.

1.   Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet sender med dette på høring forslag til endring i forskrift 15. oktober 2009 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften).

Departementet foreslår at det i forskriften § 14-3 og § 19-2 (EØS) tas inn en særskilt hjemmel for å kunne stille en utvisningssak i bero når utvisning på vurderingstidspunktet fremstår som uforholdsmessig, dersom utlendingen er ilagt straff eller særreaksjon, og det er en reell mulighet for at utvisning ikke lenger vil være et uforholdsmessig tiltak når utlendingen løslates eller særreaksjonen opphører.

I tilfeller hvor en sak blir stilt i bero etter de nye bestemmelsene, foreslås det at utlendingen skal varsles på ny før saken igjen tas opp til avgjørelse, jf. forslag til endring i forskriftens § 14-5.

2.   Bakgrunnen for forslaget

Et vedtak om utvisning innebærer en plikt for utlendingen til å forlate Norge, samt et varig eller tidsbegrenset forbud mot senere innreise (innreiseforbud), jf. utlendingsloven §§ 71 og 122.

Det har i praksis vist seg vanskelig å gjennomføre et utvisningsvedtak overfor personer som er dømt til en strafferettslig særreaksjon. Ved lov 17. mars 2015 vedtok Stortinget endringer i straffeloven, utlendingsloven og helsepersonelloven med sikte på å tilrettelegge for at særreaksjonsdømte utlendinger som kan utvises, faktisk blir utvist og forlater landet i den grad dette er forsvarlig. Det ligger til grunn for lovendringene at dom på en strafferettslig særreaksjon ikke hindrer utvisning, og at domfelte eventuelt kan undergis fortsatt psykiatrisk behandling eller omsorg i sitt hjemland.

Utlendingsdirektoratet (UDI) foreslo i forbindelse med høringen til ovennevnte lovendring at det innføres en særskilt hjemmel for å kunne stille sak om utvisning i bero når utvisning på avgjørelsestidspunktet fremstår som uforholdsmessig på grunn av domfeltes helsetilstand eller manglende helsetilbud i hjemlandet. En slik hjemmel kan gjøre det mulig å avvente situasjonen noe, slik at utvisning kan besluttes dersom domfeltes helsetilstand eller helsetilbudet i hjemlandet bedrer seg.

Under arbeidet med oppfølgingen av dette forslaget fra UDI, har departementet kommet til at en adgang til å stille saker i bero når det er reelle utsikter til endring i uforholdsmessighetsvurderingen, bør gjelde alle saker, og ikke bare de som angår utvisning på grunn av ilagt særreaksjon.

3.   Gjeldende rett

3.1 Objektive vilkår for utvisning pga. ilagt straff

Adgangen til å utvise tredjelandsborgere (borgere fra land utenom EØS-området) er regulert i utlendingsloven kapittel 8 (§§ 66-72). En utlending kan utvises som følge av idømt straff eller idømt særreaksjon. Terskelen for utvisning er ulik for henholdsvis utlendinger uten oppholdstillatelse (§ 66), utlendinger som har midlertidig oppholdstillatelse (§ 67) og utlendinger som har permanent oppholdstillatelse (§ 68). En utlending uten oppholdstillatelse kan også utvises for brudd på utlendingsloven.

Norske borgere og utlendinger som er født i Norge og senere har bodd her uavbrutt, kan ikke utvises (§ 69).

Utlendingsloven § 73 fastsetter et absolutt vern mot utsendelse dersom utlendingen fyller vilkårene for flyktningstatus eller dersom det er en reell fare for at vedkommende blir utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur til hjemlandet. Vernet mot retur vil også gjelde i situasjoner hvor det foreligger så ekstraordinære humanitære forhold at en utsendelse i seg selv vil utgjøre umenneskelig eller nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3.

Utlendingsloven har også særskilte regler for saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Reglene om utvisning av tredjelandsborgere på grunn av grunnleggende nasjonale interesser er inntatt i § 126.

For utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen finnes særregler om utvisning i kapittel 13 (§§ 112-125). Hovedinnholdet i bestemmelsene er at utvisning skal være begrunnet i hensynet til «offentlig orden eller sikkerhet», jf. § 122. Bestemmelsene bygger på direktiv 2004/38/EC (Unionsborgerdirektivet).

Det følger av den generelle bestemmelsen i forvaltningsloven § 11 a at forvaltningen skal forberede og avgjøre saker «uten ugrunnet opphold». Dette gjelder også for vedtak i utvisningssaker.

Videre følger det av utlendingsforskriften § 14-3 at det i saker hvor det er avsagt straffedom, skal treffes eventuelt vedtak om utvisning snarest mulig etter at rettskraftig dom foreligger eller fullbyrding av en dom er påbegynt. Og vedtak skal fortrinnsvis ikke treffes senere enn at det kan iverksettes samtidig med løslatelse eller overføring til straffullbyrdelse i annet land.

Når returvernet i utlendingsloven § 73 er til hinder for utvisning, åpner ut-lendingsforskriften § 14-3 femte ledd for at saken kan stilles i bero i påvente av at de forhold som ligger til grunn for returvernet skal opphøre.

Ved utvisning av en utlending med midlertidig eller permanent oppholdstillatelse (hhv. utlendingsloven § 67 og § 68) på grunn av straffbare handlinger, må eventuelt vedtak om utvisning treffes senest innen ett år etter at utlendingen har sonet ferdig eller er ilagt straff.

3.2 Spesielt om utvisning pga. strafferettslige særreaksjoner

Strafferettslige særreaksjoner (tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg) kan idømmes personer som har begått alvorlige lovbrudd, men som ikke kan straffes på grunn av alvorlig psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemning i høy grad, jf. straffeloven §§ 62 og 63. Formålet er å verne samfunnet mot ny alvorlig kriminalitet ved at den særreaksjonsdømte undergis tvangsmessig psykiatrisk behandling eller omsorg i en sentral fagenhet eller i kommunen. Utgangspunktet er at en strafferettslig særreaksjon skal vare så lenge det er nødvendig av hensyn til samfunnsbeskyttelse. Opphør besluttes av retten eller påtalemyndigheten, jf. straffeloven § 65.

Etter straffeloven § 65 siste ledd opphører imidlertid en strafferettslig særreaksjon midlertidig hvis en særreaksjonsdømt utlending utvises og forlater riket. Utvisning kan således gjennomføres uavhengig av den norske særreaksjonen, selv om domfelte fortsatt har behov for psykiatrisk behandling eller omsorg, og selv om det fortsatt vil kunne foreligge risiko for ny kriminalitet. Dersom vedkommende vender tilbake til riket, avgjør påtalemyndigheten om reaksjonen skal opprettholdes eller opphøre.

3.3 Forholdsmessighetsvurderingen

Selv om de objektive vilkår for utvisning er oppfylt og returvernet i utlendingsloven § 73 ikke kommer til anvendelse, kan utvisning ikke besluttes dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller hans nærmeste familiemedlemmer, jf. utlendingsloven § 70 som lyder:

«En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Utlendingsloven § 70 må tolkes i lys av Grunnloven og våre internasjonale forpliktelser. I Rt. 2015 side 93 avsnitt 55 til 69 er det særlig Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 (vern om privatliv og familieliv), og Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 (hensynet til barnets beste), som trekkes frem som rammer for vurderingen.

Vurderingen av «forholdets alvor» omfatter både straffebudets strafferamme og den faktisk idømte reaksjonen. Om forståelsen av dette vilkåret heter det videre i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) punkt 15.6.3:

«Ved spørsmål om utvisning på grunn av sonet eller ilagt straff, vil altså faktisk utmålt straff være et moment som må tas med i forholdsmessighetsvurderingen. Det må også ses hen til hensynene bak utvisningsinstituttet. Lovreglene om utvisning skal virke allmennpreventivt. Myndighetene må være tydelige på at kriminell atferd kan føre til utvisning. Det er også viktig at folks tillit til innvandringsreguleringen ikke svekkes.»

Det vises deretter til Innst. O. nr. 92 (1987-1988) s. 18:

«Komiteen vil peke på at det vil være i strid med den alminnelige rettsoppfatning i befolkningen hvis myndighetene ikke skal ha adgang til å utvise utlendinger som gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser. Komiteen mener det vil være til skade også for innvandrere som gruppe.»

Alvoret ved det straffbare forholdet skal veies mot «utlendingens tilknytning til riket», jf. utlendingsloven § 70 første ledd første punktum. Ved denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på følgende, jf. Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) punkt 15.6.3:

«- utlendingens tilknytning til Norge vurdert i forhold til tilknytningen til hjemlandet, der momenter som botid og slektninger i hhv. Norge og hjemlandet, alder ved ankomst til Norge, grunnlaget for oppholdet i Norge, reiser til hjemlandet og lengden av eventuelle opphold der, språkferdigheter mv. er relevant,

- om utlendingen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og hensynet til dem, herunder om utlendingen bor sammen med sin familie, har omsorgsansvar for barn mv. I denne forbindelse vil også utlendingens betydning for eventuelle særkullsbarn av ektefelle/samboer måtte vektlegges.

- hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt,

- muligheten for fortsettelse av familieliv i hjemlandet,

- utlendingens eller familiemedlemmenes helsetilstand og konsekvenser ved utvisning av denne grunn,

- graden av integrering gjennom blant annet utdannelse og arbeid.

Ved denne forholdsmessighetsvurderingen må det videre tas hensyn til Norges internasjonale forpliktelser.»

Dom på en strafferettslig særreaksjon innebærer at domfelte er alvorlig sinnslidende (psykotisk) eller psykisk utviklingshemmet i høy grad. Det kan derfor ha sentral betydning for forholdsmessighetsvurderingen om det foreligger et tilstrekkelig behandlingstilbud i den staten det er aktuelt å utvise utlendingen til. Det må ses hen til konsekvensene av å avbryte behandlingen og til sikkerhetssituasjonen i hjemlandet.

I Prop. 34 L (2014-2015) er det blant annet gitt følgende omtale av tilfeller hvor det foreligger dom til tvungent psykisk helsevern:

«I tilfeller hvor det foreligger dom til tvungent psykisk helsevern, vil det gjelde så alvorlige straffbare forhold, at det skal svært mye til før tilknytningen til Norge i seg selv skal være tilstrekkelig til at utvisning vil fremstå som uforholdsmessig. I praksis vil det oftere være et avgjørende tema om retursituasjonen i hjemlandet – sett i lys av utlendingens særskilte tilstand – kan gjøre utvisning uforholdsmessig. I denne forbindelse vil tilgjengelig behandlingstilbud, sosialt nettverk, familieforhold mv være relevante momenter».

Kravet til forholdsmessighet gjelder også for EØS-borgere, jf. lovens § 122 fjerde ledd. Høyesterett har lagt til grunn at forholdsmessighetsvurderingen er den samme for EØS-borgere som for andre utlendinger, jf. Rt. 2009 side 705 avsnitt 54 og 55.

4.   Departementets forslag

4.1 Berostillelse av sak om utvisning på grunn av uforholdsmessighet

Når returvernet i utlendingsloven § 73 er til hinder for utvisning, åpner utlendingsforskriften § 14-3 femte ledd for at saken kan stilles i bero i påvente av at de forhold som ligger til grunn for returvernet skal opphøre. UDI må treffe et eventuelt vedtak om utvisning senest ett år etter løslatelse eller opphør av særreaksjon.

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår en tilsvarende bestemmelse for tilfeller hvor det på avgjørelsestidspunktet anses at utvisning vil fremstå som uforholdsmessig, men hvor det er en reell mulighet for at forholdsmessighetsvurderingen kan stille seg annerledes når utlendingen løslates eller særreaksjonen opphører. Bestemmelsen kan inntas som nytt sjette ledd i § 14-3.

I praksis kan det for eksempel tenkes at det på avgjørelsestidspunktet konkluderes med at utlendingens helsetilstand eller helsetilbudet i hjemlandet gjør at utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak, samtidig som det er en reell mulighet for helsehjelpsbehovet vil ha endret seg før utlendingen løslates eller særreaksjonen opphører. Det kan videre tenkes tilfeller hvor helsetilstanden til en av utlendingens nærmeste familiemedlemmer gjør at det på avgjørelsestidspunktet vil være uforholdsmessig å utvise, men at det er utsikter til at situasjonen endrer seg i løpet av soningstiden.

Det kan også tenkes andre tilfeller hvor vurderingen av forholdsmessigheten kan endre seg før utlendingen løslates eller særreaksjonen opphører. Departementet viser til at det kan bli funnet uforholdsmessig å returnere en utlending med familie til internflukt i hjemlandet dersom situasjonen vil være for krevende for barna. Samtidig kan det i noen tilfeller være usikkert hvordan situasjonen fremstår for eksempel fire år frem i tid. Den nye forskriftsbestemmelsen vil åpne for at utvisningssaken i så fall kan stilles i bero slik at UDI kan foreta en ny vurdering av internfluktsituasjonen på løslatelsestidspunktet.

Departementet foreslår å fastsette at det bare er i tilfeller med en reell mulighet for at forholdsmessighetsvurderingen vil endre seg at det skal være anledning til å stille saken i bero. Det kan imidlertid ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at forholdene vil endre seg.

Departementet legger til grunn at det kan være belastende for den vedtaket gjelder å gjennomføre soning eller særreaksjon uten å vite med sikkerhet om man blir utvist fra Norge. Dette gjelder også for utlendingens nærmeste familiemedlemmer. Hensynet til utlendingen og den nærmeste familie må imidlertid veies mot de hensyn som taler for at det bør treffes vedtak om utvisning. Det er en grunnleggende del av innvandringsreguleringen å kunne holde utenfor landets grenser personer som er uønsket her på grunn av kriminalitet. Adgangen til å utvise utlendinger er blant annet begrunnet med hensynet til å «beskytte samfunnet mot personer som kan utgjøre en samfunnsfare, og for å bidra til respekt for norske lover og regler», jf. Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) punkt 15.6.1. Det kan stride mot den alminnelige rettsfølelse dersom en utlending som har begått alvorlig kriminalitet kan slippe utvisning ut fra en forholdsmessighetsvurdering, dersom det på løslatelsestidspunktet ikke lenger fremstår som uforholdsmessig med utvisning.

Hovedregelen er fortsatt at vedtak om utvisning bør treffes snarest mulig etter at rettskraftig straffedom foreligger eller fullbyrding av en dom er påbegynt, jf. § 14-3 første ledd. Det er bare unntaksvis at det vil være behov for å stille en sak i bero. Departementet antar at det særlig er i saker hvor det blir idømt særreaksjon, forvaring eller en langvarig fengselsstraff at det kan være behov for å utsette forholdsmessighetsvurderingen.

Utlendingen skal underrettes om at saken vil bli vurdert på et senere tidspunkt. Absolutt frist for å treffe vedtak om utvisning er ett år etter løslatelse eller opphør av den strafferettslige særreaksjonen.

Departementet mener at forslaget er fullt forenlig med Grunnloven og internasjonale forpliktelser. Det vises til at dagens regelverk allerede åpner for at sak hvor utlendingen er vernet mot retur etter lovens § 73 kan stilles i bero, jf. utlendingsforskriften § 14-3 femte ledd.

Departementet foreslår at adgangen til å stille i bero bør gjelde på samme måte overfor EØS-borgere. Det foreslås samtidig en presisering om at også § 14-3 femte ledd (berostillelse på grunn av vern etter § 73) skal gjelde i saker som behandles etter EØS-regelverket.

4.2 Endring av overskrift til § 14-3

Dersom vedtak om utvisning ikke er iverksatt ett år etter at UDI eller UNE sist har vurdert saken, følger det av gjeldende § 14-3 annet ledd i utlendingsforskriften at UDI av eget tiltak skal vurdere om grunnlaget for utvisningsvedtaket fortsatt er til stede. Etter ordlyden gjelder annet ledd for alle saker om utvisning, både de som gjelder utvisning på grunn av ilagt straff/særreaksjon og de som gjelder utvisning på grunn av brudd på utlendingsloven. I saker om utvisning for brudd på utlendingsloven, fremstår det imidlertid som uheldig dersom UDI skal være nødt til å foreta ny vurdering av grunnlaget for utvisningsvedtaket bare fordi utlendingen har hatt ytterligere ett år med ulovlig opphold.

Dersom § 14-3 annet ledd leses i sammenheng med første ledd, er det også klart at virkeområdet må være begrenset til saker om utvisning hvor utlendingen er ilagt straff eller særreaksjon: Utlendingsforskriften § 14-3 er i stor grad en videreføring av utlendingsforskriften 1990 § 126 Særlige saksbehandlingsregler ved utvisning av straffedømt utlending. Paragraf 126 første ledd ble videreført i § 14-3 første og annet ledd. Videre ble § 126 annet ledd videreført i § 14-3 femte ledd. Overskriften ble endret til § 14-3 Om tidspunkt for vedtak om utvisning mv. Ved utarbeidelsen av ny forskrift var det ikke meningen at § 14-3 annet ledd skulle ha et videre virkeområde enn § 126 første ledd.

For å unngå tvil, foreslår derfor departementet å endre overskriften i § 14-3 for å presisere at bestemmelsen bare gjelder tilfeller hvor grunnlaget for utvisning er ilagt straff eller særreaksjon. I andre saker om utvisning vil utlendingens rettssikkerhet være tilstrekkelig ivaretatt gjennom alminnelige saksbehandlingsregler, slik som reglene for klage, omgjøring og utsatt iverksetting.

4.3 Saksbehandlingsregler – § 14-5

Utlendingsforskriften § 14-5 har særlige regler om saksbehandlingen i saker om utvisning:

Bestemmelsen i § 5-4 om saksbehandlingsregler i bortvisningssaker, gjelder tilsvarende.

Før det fattes vedtak om utvisning, skal utlendingen varsles om at det kan være aktuelt å utvise vedkommende, med mindre dette kan unnlates etter forvaltningsloven § 16 tredje ledd. Varselet skal gis skriftlig og angi det faktiske og rettslige grunnlaget for utvisningssaken. Utlendingen skal gis en rimelig frist til å kommentere varselet.

I saker hvor utlendingen vurderes utvist på grunn av straffbare forhold, kan det forhåndsvarsles om utvisning så snart det er tatt ut tiltale i straffesaken.

Kriminalomsorgen skal underrettes når utvisningssak er reist, og skal oversendes kopi av vedtak i saken så snart det foreligger.

Forhåndsvarsel om utvisning med hjemmel i lovens § 66 annet ledd bokstav a kan gis samtidig med vedtak som fastsetter en utreisefrist i medhold av lovens § 90 femte ledd.

Departementet antar at det i noen tilfeller kan gå lang tid før en sak som er stilt i bero tas opp til ny vurdering, og at det vil være nødvendig å innhente ytterligere informasjon for å kunne vurdere om utvisning fortsatt vil være uforholdsmessig. En utrednings- og informasjonsplikt følger også av forvaltningsloven § 17.

For å sikre kontradiksjon, og av hensyn til sakens opplysning, foreslår departementet at utlendingen skal gis et nytt varsel før det fattes vedtak i en sak som har vært stilt i bero etter den nye § 14-3 sjette ledd. Varsel kan unnlates dersom dette må anses som åpenbart unødvendig, jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c.

Departementet foreslår samtidig at varslingsregelen også skal gjelde for saker som i dag kan stilles i bero i medhold av dagens § 14-3 femte ledd på grunn av vern mot utsendelse etter lovens § 73. Det vises til at de hensyn som begrunner varsling for den nye foreslåtte hjemmelen også gjør seg gjeldende når en sak er stilt i bero i medhold av § 14-3 femte ledd.

Departementet foreslår videre at saksbehandlingsreglene etter § 14-5 første til fjerde ledd også skal gis anvendelse i saker om utvisning etter EØS-regelverket, jf. forslaget til endring i utlendingsforskriften § 19-2. Dette vil være en kodifisering av gjeldende praksis.

5.   Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget vil ikke medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. Det legges imidlertid til rette for at noen flere straffedømte og særreaksjonsdømte kan utvises.

Det vil være et behov for en ansvarsfordeling knyttet til sakshåndtering og oppgaver før en forskriftsendring trer i kraft. Her må det blant annet klargjøres hvem som har ansvaret for at sakene skal gjenopptas og oppfølgning av dette, innhenting av nye opplysninger, samt tekniske løsninger. Departementet forutsetter at disse spørsmålene avklares av etatene, jf. utlendingsforskriften § 20-3.

Forslag til endringer i utlendingsforskriften

Overskriften til § 14-3 skal lyde:

§ 14-3. Særlige saksbehandlingsregler i sak om utvisning av utlending på grunn av ilagt straff eller særreaksjon

§ 14-3 nytt sjette ledd skal lyde:

 Bestemmelsen i femte ledd gjelder tilsvarende når vedtak om utvisning fremstår som et uforholdsmessig tiltak etter lovens § 70, dersom det er en reell mulighet for at utvisning ikke vil være et uforholdsmessig tiltak når utlendingen løslates eller særreaksjonen opphører.

§ 14-5 annet ledd skal lyde:

Før det fattes vedtak om utvisning, skal utlendingen varsles om at det kan være aktuelt å utvise vedkommende, med mindre dette kan unnlates etter forvaltningsloven § 16 tredje ledd. Varselet skal gis skriftlig og angi det faktiske og rettslige grunnlaget for utvisningssaken. Utlendingen skal gis en rimelig frist til å kommentere varselet. Utlendingen skal varsles på nytt før det treffes avgjørelse i en sak som er stilt i bero etter § 14-3 femte eller sjette ledd, med mindre dette må anses som åpenbart unødvendig, jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c.

§ 19-2 fjerde ledd skal lyde:

For utlendinger som er omfattet av lovens kapittel 13, gjelder ikke kapittel 8 i loven med mindre det følger av forskriftens § 19-5. Forskriftens § 14-3 annet, femte og sjette ledd og § 14-5 første til fjerde ledd gjelder likevel.

Alle departementene

 

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV)

Barneombudet

Datatilsynet

Domstolsadministrasjonen

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)

Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI)

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Nasjonalt ID-senter

Norad

Politidirektoratet (POD)

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST)

Regjeringsadvokaten

Riksadvokaten

Språkrådet

Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Utlendingsdirektoratet (UDI)

Utlendingsnemnda (UNE)

 

Fylkesmennene

 

Advokatforeningen

Akademikerne

Amnesty International Norge

Antirasistisk Senter

Arbeiderpartiet

Arbeidsgiverforeningen Spekter

Bispedømmene (11 stykker)

Demokratene

Den norske dommerforening

Den norske kirke – Kirkerådet

Det liberale folkepartiet

DROF - Driftsoperatørforum

Fagforbundet

Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid

Flyktninghjelpen

Fremskrittspartiet

Helsingforskomiteen

Hovedorganisasjonen Virke

Human Rights Service (HRS)

Høyre

Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO)

Islamsk Råd

Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK)

Juss-Buss

Jussformidlingen

Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)

Kontoret for fri rettshjelp

Kristelig Folkeparti

Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)

KUN Senter for kunnskap og likestilling

Kystpartiet

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)

Miljøpartiet De grønne

MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner

Norges Juristforbund

Norges Kommunistiske Parti

Norges Nasjonale Institusjon for Menneskerettigheter

Norges politilederlag

Norsk Folkehjelp

Norsk Innvandrerforum

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS )

Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)

Norsk Tjenestemannslag (NTL)

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

Pensjonistpartiet

Peoplepeace

Politiets Fellesforbund

Politijuristene

PRESS – Redd Barna Ungdom

Redd Barna

Rettspolitisk forening

Røde Kors

Rødt

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)

Seniorsaken

Senterpartiet

SOS Rasisme

Sosialistisk Venstreparti

Stiftelsen barnas rettigheter

Uføre Landsorganisasjon (ULO)

UNHCR Stockholm

Unio – Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede

Venstre

Vergeforeningen

Virke Hovedorganisasjonen

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

Til toppen