Høring - regler om straffeutmåling

Innledning

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om lov om straff (straffeloven) signaliserte departementet at det under arbeidet med straffelovens spesielle del også ville ta opp tre spørsmål av generell karakter. Det gjaldt for det første spørsmålet om å innta i den nye straffeloven generelle bestemmelser om hvilke momenter som særlig skal tillegges vekt i formildende eller skjerpende retning ved straffutmålingen (jf. punkt 2 nedenfor). Det ble også gitt uttrykk for at man ville se på muligheten for å skjerpe reaksjonene for de mest alvorlige lovbruddene, bl.a. gjennom endringer i straffegjennomføringslovens bestemmelser om prøveløslatelse i saker hvor det er idømt en særlig streng straff (jf. punkt 3 nedenfor). Disse to spørsmålene følges opp i høringsnotatet her.

Det tredje spørsmålet var om også de alvorligste terrorhandlingene, jf. den gjeldende straffeloven § 147 a, i likhet med det som ble foreslått i proposisjonen for overtredelse av bestemmelsene om krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, burde ha en strafferamme på fengsel inntil 30 år, og ikke være gjenstand for foreldelse. Disse problemstillingene er behandlet i proposisjonen side 147 (strafferammen) og side 387-88 (foreldelse). Departementet holdt det åpent om slike regler burde foreslås, og tok sikte på å sende et forslag på høring.

Under behandlingen av lovforslaget gikk Stortinget inn for at det skal gjelde en 30 års strafferamme for grove terrorhandlinger, jf. Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 34. Stortinget ga også klart uttrykk for at slike forbrytelser ikke skal foreldes. På denne bakgrunn blir spørsmålet om strafferamme for og foreldelse av terrorhandlinger ikke gjenstand for en egen høring. Det kan imidlertid bli aktuelt å sende på høring et utkast til nye bestemmelser om terrorhandlinger, som ledd i arbeidet med de enkelte kapitlene i den nye straffelovens spesielle del.

Generelle regler om formildende og skjerpende omstendigheter

Tidligere vurderinger av behovet for generelle straffutmålingsregler

I gjeldende straffelov er det i liten grad fastsatt generelle regler om hvilke forhold som skal tillegges vekt ved utmålingen av straff innenfor de alminnelige strafferammer. Det er heller ikke gitt mange regler om hva som generelt skal anses som skjerpende eller formildende omstendigheter. Straffeloven §§ 27 og 48 b gir retningslinjer for utmåling av henholdsvis alminnelig bot og foretaksbot, mens det følger av § 59 at det skal tas i betraktning ved straffutmålingen at den siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse.

At den gjeldende straffeloven ved vedtakelsen i 1902 ikke fikk generelle bestemmelser om omstendigheter som skulle trekke i henholdsvis skjerpende og formildende retning, var en overveid beslutning. Kriminalloven av 1842 hadde slike regler, men dette ble ikke videreført iden nye loven fordi man ville ”ved en sådan oppregning vanskelig unngå enten ikke å si annet enn det selvfølgelige eller også å si for lite eller for meget.” I ”Kriminalmeldingen”– St. meld. nr. 104 (1977-78) side 113 – så Justisdepartementet mer positivt på å innta slike regler i norsk straffelovgivning:

“Etter Justisdepartementets oppfatning er det grunn til å vurdere om man bør innarbeide generelle bestemmelser om formildende omstendigheter i den norske straffelovgivning. Dette innebærer selvfølgelig ikke et alminnelig forslag om straffreduksjon i forhold til tradisjonell kriminalitet. Generelt er det f. eks. all grunn til å se forskjellig på voldskriminalitet og tyvsforbrytelser, også i denne sammenheng.

Parallelt bør det vurderes om man tilsvarende bør fremheve visse alminnelige skjerpende omstendigheter. F. eks. kan det være grunn til å peke på at moderne økonomisk kriminalitet ofte preges av vinningsbehov som ikke springer ut av personlige materielle vanskeligheter eller nød. Tilsvarende er det visse former for tradisjonell kriminalitet der man kunne overveie skjerpende straffbestemmelser, slik som grove skadeverk ved innbrudd, mot offentlige kommunikasjonsmidler etc.”

Synspunktene fikk liten tilslutning av Stortingets justiskomité, som i Innst. S nr. 175 (1979-1980) side 37-38 uttalte:

“Komitéen viser til at straffelova frå 1842 hadde ein slik generell regel, og som vart utelate i nogjeldande straffelov. Om bakgrunnen for dette heiter det mellom anna i motiva til straffelova frå 1902: ” Man vil ved en sådan oppregning vanskelig unngå enten ikke å si annet enn det selvfølgelige eller også å si for lite eller for meget.” Komitéen meiner dette synspunktet gjeld også i dag.”

Etter å ha pekt å at det gjennom rettspraksis hadde utviklet seg normer om hva som skal regnes som formildende og skjerpende omstendigheter, uttalte komiteen videre:

“Komitéen meiner såleis at allmenne regler om formildande og skjerpande omstende ikkje vil løysa dei problem ein måtte ha i samband med straffeutmålinga og at det systemet ein har i straffelova no tykkjast rimeleg og vel innarbeidd i rettspraksis. ”

Et av forslagene i Kriminalmeldingen som fikk tilslutning i Stortinget, var forslaget om å oppnevne en kommisjon for å foreta en fullstendig gjennomgang av straffeloven og straffelovgivningen i spesiallovene. I mandatet til Straffelovkommisjonen av 26. september 1980 heter det bl.a.:

“Kommisjonen bør videre overveie om det er ønskelig at straffeloven skal inneholde generelle regler om straffutmåling og i tilfelle lage utkast til slike.”

I samsvar med dette er spørsmålet om den nye straffeloven bør ha generelle bestemmelser om omstendigheter som virker straffskjerpende eller formildende, vurdert av Straffelovkommisjonen både i delutredning I (NOU 1983: 57 Straffelovgivningen under omforming) side 242 og delutredning V (NOU 1992: 23 – Ny straffelov – alminnelige bestemmelser) side 210.

Når kommisjonen verken i delutredning I eller V foreslo slike regler om straffutmålingen, var det særlig under henvisning til den forholdsvis omfattende normeringen av straffutmålingen gjennom ordningen med direkte straffutmålingsanke til Høyesterett. Kommisjonen holdt det åpent om spørsmålet ville stille seg annerledes hvis ankeordningen ble endret slik at lagmannsrettene ble den ordinære ankeinstans.

To-instansreformen ble gjennomført ved virkning fra 1. august 1995. Dette ledet likevel ikke til at Straffelovkommisjonen i delutredning VII (NOU 2002: 4 Ny straffelov) side 144 endret standpunktet om behovet for lovfesting av generelle skjerpende og formildende omstendigheter. Kommisjonen fremholdt at Høyesterett fortsatt spiller en viktig rolle ved fastlegging av straffenivået for ulike lovbrudd. Selv om Høyesterett nå behandler færre straffutmålingsanker enn tidligere, vil domstolen i høyere grad enn tidligere ta standpunkt til de prinsipielle sakene. Etter Kommisjonens oppfatning kan dette medvirke til at Høyesteretts straffutmålingspraksis virker like normerende på straffenivået nå som tidligere.

Nordisk strafferettskomité 1983

Spørsmålet om behovet for og verdien av egne regler om utmåling av straff ble også drøftet i Den nordiske strafferettskomités betenkning 19. april 1983. Betenkningen viste at synet på verdien av generelle straffutmålingsregler varierte i de nordiske land. Som positive virkninger av generelle straffutmålingsregler ble det fremholdt at de kan danne en ideologisk ramme for straffutmålingen, og bidra til å gjøre domsgrunnene om straffutmålingen fyldigere. Det ble også vist til at slike regler kunne stimulere til prejudikatsdannelse, bringe relevante momenter frem i lyset og bidra til en mer ensartet praksis. På minussiden ble det anført at den styrende virkningen av slike regler er begrenset, og at de tvert imot kan virke sementerende og hindre en gradvis utvikling av straffutmålingspraksis. Det ble anført at lovgivernes styring av straffutmålingen bedre kunne skje ved endringer i strafferammene, i kombinasjon med motivuttalelser.

I Sverige og Finland, hvor lovgivningen i ikke liten grad inneholdt slike generelle regler om utmålingen, så man positivt på slike regler. I Danmark og Norge hadde straffelovgivningen da i liten grad slike bestemmelser, og disse landene fant heller ikke at de mulige positive virkningene var tilstrekkelige til at de ønsket å endre lovgivningen. I Danmark har man senere endret oppfatning, jf. dansk Straffelovkomités betenkning nr. 1424 som ledet frem til endringer og tilføyelser i dansk straffelov §§ 81 og 82 ved lovvedtak av 31. mars 2004 (se punkt 2.4.).

Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 155–56 signaliserer departementet at det nå ser annerledes på spørsmålet om straffeloven bør inneholde generelle regler om omstendigheter som trekker i skjerpende og formildende retning. Departementet trekker frem to omstendigheter av sentral betydning:

“Den første omstendighet er knyttet til krav fra internasjonale overvåkingsorganer. Sist ble dette aktualisert ved tredje rapport om Norge fra Europarådets komité mot rasisme og intoleranse (ECRI) i begynnelse av 2004. I rapportens punkt 14 er det foreslått at Norge innfører en generell regel som gjør rasistisk motivasjon til en generell straffskjerpende omstendighet ved alle lovbrudd. At vi ikke har slike regler kan til en viss grad begrunnes med at Høyesterett deltar mer aktivt i straffutmålingen enn tilfellet er i andre land. Men gjennomslagskraften for dette argument vil nok være begrenset hvis det ikke kan vises til en ikke ubetydelig rekke dommer hvor Høyesterett har vurdert og fastlagt retningslinjer for hvilken betydning det aktuelle moment skal ha for straffutmålingen. For momentet «rasistisk motiv» foreligger ingen slik omfattende praksis. Skal anbefalingen fra ECRI følges, kan en vanskelig komme utenom å innføre generelle straffutmålingsregler. Å innføre en isolert generell straffutmålingsregel kun for rasistisk motivasjon, er ikke hensiktsmessig.

Det andre forholdet er knyttet til rettstilstand i Norden for øvrig. Som nevnt foran har Norden tidligere vært delt i to når det gjelder dette spørsmål. Sverige og Finland har lenge hatt generelle regler om blant annet hvilke omstendigheter som er straffskjerpende. I den svenske brottsbalken finnes regelen i dag i 29 kapittel 2 §. Ved en lovendring i 1994 fikk bestemmelsen blant annet et nytt nr. 7 som fastsetter rasistisk motivering mv. som en generell straffskjerpende omstendighet. Den finske strafflag har bestemmelse om de generelle skjerpende omstendigheter i 6 kapittel 5 § der nr. 4 inneholder en bestemmelse om rasistisk motivering.

Danmark hadde frem til nylig samme ordning som Norge. I 2002 foreslo det danske Straffelovrådet i den omfattende betenkning nr. 1424 om «Straffastsættelse og strafferammer» at det skulle innføres generelle straffutmålingsregler. I betenkningens alminnelige del side 287-291 ble det foreslått at dansk straffelov §§ 80 til 82 skulle endres, og at det som §§ 81 og 82 skulle inntas bestemmelser om hvilke omstendigheter som henholdsvis skal tillegges vekt som straffskjerpende og formildende. Som § 81 nr. 6 ble det foreslått «at gjerningen har baggrund i andre etniske oprindelse, tro, seksuelle orientering eller lignende».

Forslaget ble 31. mars 2004 vedtatt i Folketinget. Etter dette står Norge nå i en særstilling i Norden med manglende generelle regler om straffutmåling.”

Denne utviklingen gir etter departementets oppfatning grunn til å se annerledes på spørsmålet om det bør utformes generelle straffutmålingsregler i straffelovens alminnelige del. Det er i proposisjonen også pekt på at slike regler kan ha positive virkninger ut over det å normere straffutmålingen:

“Det har forekommet at den øvre strafferamme for lovbrudd har blitt hevet primært som et signal om at den utmålte straff skal heves i nærmere bestemte situasjoner. Det er mulig at generelle bestemmelser om straffskjerpende omstendigheter hvor de aktuelle hensyn kan fremheves, kan hindre signalpreget heving av strafferammene.”

Med det standpunkt Straffelovkommisjonen har tatt til bestemmelser om skjerpende og formildende omstendigheter, jf. foran i pkt. 2.1, er materialet i de forskjellige delutredningene lite egnet som grunnlag for å utforme bestemmelsene. Departementet signaliserte derfor at det under arbeidet med en proposisjon om den nye straffelovens spesielle del ville utarbeide et forslag til bestemmelser om hvilke momenter som generelt skal anses straffeskjerpende og formildende og sende forslaget på høring. Det er dette som nå følges opp.

Endringen i dansk straffelov 31. mars 2004

Den danske og den norske straffeloven er forholdsvis like både i innhold og oppbygging. Etter lovvedtak av 31. mars 2004 inneholder likevel den danske straffeloven forholdsvis omfattende generelle regler om straffutmålingen i §§ 80-82:

“§ 80. Ved straffens fastsættelse skal der under hensyntagen til ensartethed i retsanvendelsen lægges vægt på lovovertrædelsens grovhed og på oplysninger om gerningsmanden.

Stk. 2. Ved vurderingen af lovovertrædelsens grovhed skal der tages hensyn til den med lovovertrædelsen forbundne skade, fare og krænkelse samt til, hvad gerningsmanden indså eller burde have indset herom. Ved vurderingen af oplysninger om gerningsmanden skal der tages hensyn til dennes almindelige personlige og sociale forhold, dennes forhold før og efter gerningen samt dennes bevæggrunde til gerningen.

§ 81. Det skal ved straffens fastsættelse i almindelighed indgå som skærpende omstændighed,

1) at gerningsmanden tidligere er straffet af betydning for sagen,

2) at gerningen er udført af flere i forening,

3) at gerningen er særligt planlagt eller led i omfattende kriminalitet,

4) at gerningsmanden tilsigtede, at gerningen skulle have betydelig alvorligere følger, end den fik,

5) at gerningsmanden har udvist særlig hensynsløshed,

6) at gerningen har baggrund i andres etniske oprindelse, tro, seksuelle orientering eller lignende,

7) at gerningen er begået i udførelsen af offentlig tjeneste eller hverv eller under misbrug af stilling eller særligt tillidsforhold i øvrigt,

8) at gerningsmanden har fået en anden til at medvirke til gerningen ved tvang, svig eller udnyttelse af dennes unge alder eller betydelige økonomiske eller personlige vanskeligheder, manglende indsigt, letsind eller et bestående afhængighedsforhold,

9) at gerningsmanden har udnyttet forurettedes værgeløse stilling,

10) at gerningen er begået af en person, der udstår straf eller anden strafferetlig retsfølge af frihedsberøvende karakter,

11) at gerningen er begået af en tidligere indsat over for institutionen eller en person med ansættelse ved institutionen.

§ 82. Det skal ved straffens fastsættelse i almindelighed indgå som formildende omstændighed,

1) at gerningsmanden ikke var fyldt 18 år, da gerningen blev udført,

2) at gerningsmanden har høj alder, når anvendelse af den sædvanlige straf er unødvendig eller skadelig,

3) at gerningen grænser til at være omfattet af en straffrihedsgrund,

4) at gerningsmanden har handlet i undskyldelig uvidenhed om eller undskyldelig misforståelse af retsregler, der forbyder eller påbyder handlingens foretagelse,

5) at gerningen er udført i en oprørt sindstilstand, der er fremkaldt af forurettede eller personer med tilknytning til denne ved et uretmæssigt angreb eller en grov fornærmelse,

6) at gerningen er begået som følge af tvang, svig eller udnyttelse af gerningsmandens unge alder eller betydelige økonomiske eller personlige vanskeligheder, manglende indsigt, letsind eller et bestående afhængighedsforhold,

7) at gerningen er begået under indflydelse af stærk medfølelse eller sindsbevægelse, eller der foreligger andre særlige oplysninger om gerningsmandens sindstilstand eller omstændighederne ved gerningen,

8) at gerningsmanden frivilligt har afværget eller søgt at afværge den fare, der er forvoldt ved den strafbare handling,

9) at gerningsmanden frivilligt har angivet sig selv og aflagt fuldstændig tilståelse,

10) at gerningsmanden har givet oplysninger, som er afgørende for opklaringen af strafbare handlinger begået af andre,

11) at gerningsmanden har genoprettet eller søgt at genoprette den skade, der er forvoldt ved den strafbare handling,

12) at gerningsmanden på grund af den strafbare handling frakendes en af de i § 79 omhandlede rettigheder eller påføres andre følger, der kan sidestilles med straf,

13) at straffesagen mod gerningsmanden ikke er afgjort inden for en rimelig tid, uden at det kan bebrejdes gerningsmanden,

14) at der er gået så lang tid, siden den strafbare handling blev foretaget, at anvendelse af den sædvanlige straf er unødvendig."

Paragrafene 81 og 82 var nyskapninger i 2003. Det nære slektskapet mellom dansk og norsk strafferett gjør at det er av interesse å se nærmere på bakgrunnen og begrunnelsen for lovendringene. I det danske Straffelovrådets betænkning om straffastsættelse og strafferammer I, Almindelig del (Betænkning nr. 1424) side 288-90 heter det:

“7.2. Som det fremgår af gennemgangen af retspraksis om § 80, kan der påvises en række hovedhensyn, som indvirker ved strafudmålingen. Straffelovrådet har endvidere hæftet sig ved de overvejelser og den retsudvikling, som har fundet sted i Norge, Sverige og Finland. Rådet har på den anførte baggrund fundet det naturligt som led i revisionen af strafferammesystemet på ny at rejse spørgsmålet om udformningen af en almindelig bestemmelse om strafudmålingen. Imod en ændring af den nuværende retstilstand kan anføres, at den styrende virkning af generelle strafudmålingsregler kan være forholdsvis begrænset, idet domstolene i almindelighed vil føle sig mere bundet af følelsen af, hvad der i det konkrete tilfælde vil være en rimelig straf, og af hensynet til den eksisterende strafudmålingstradition end af generelle og vanskeligt præciserbare retningslinier i loven. Generelle strafudmålingsbestemmelser kan vise sig uden nævneværdig betydning for varetagelsen af hensynet til forudsigelighed og ensartethed i retspraksis. Det kan også anføres, at en lovfæstelse af strafudmålingsregler vil hæmme den løbende tilpasning af retspraksis i takt med samfundsudviklingen, idet lovfæstelsen nødvendigvis vil udtrykke de synspunkter, som var fremherskende på lovgivningstidspunktet.

7.3. Heroverfor kan anføres, at generelle lovbestemmelser om strafudmålingen kan have betydning som en ideologisk ramme for domstolenes praksis. Det kan anføres, at det netop er en opgave for de politiske organer med udgangspunkt i den kriminalpolitiske opfattelse, som har flertal i den lovgivende forsamling, at udstikke vejledende retningslinier for domstolene, som kan bidrage til fastlæggelsen af strafniveauet og til ensartethed og forudsigelighed i strafudmålingen.

Det kan videre anføres, at en lovfæstelse af almindelige regler for strafudmålingen kan bidrage til større gennemsigtighed ved, at der i de enkelte domme sker en mere udførlig begrundelse af strafudmålingsresultatet. Det kan også hævdes, at det netop skyldes mangel på mere præcise anvisninger i loven, at domstolene har set sig nødsaget til at udvikle en strafudmålingstradition med udgangspunkt i, hvad man i de enkelte tilfælde har anset for rimeligt. Hertil kommer, at generelle strafudmålingsregler ikke nødvendigvis behøver at være affattet på en meget abstrakt måde eller at udgøre en hindring for udviklingen i retspraksis. Sådanne regler kan tværtimod bidrage til dannelsen af præjudikater og dermed til ensartetheden og forudsigeligheden i strafudmålingen. Endelig kan det anføres, at generelle strafudmålingsregler i første række sigter på at fremme en ensartet retsanvendelse og at synliggøre de argumenter og kriterier, som anvendes i strafudmålingen ved domstolene.

7.4. Straffelovrådet har ved drøftelsen af § 80 nøje overvejet de synspunkter, der kan anføres til fordel for og imod en lovfæstelse af generelle bestemmelser om strafudmåling. Rådet er opmærksomt på, at der ikke kunne opnås enighed i Nordisk Strafferetskomité, og at komiten af samme grund afstod fra at komme med forslag til en fælles nordisk lovtekst om strafudmåling. Rådet er også opmærksomt på, at der i rådet tidligere har været enighed om at undlade at komme med forslag til ændring af § 80, idet det blev fundet rigtigst, at udviklingen kom til at bero på, hvad domstolene finder hensigtsmæssigt og forsvarligt.

Der er i rådet enighed om, at de hensyn, der i Nordisk Strafferetskomité er nævnt til fordel for lovfæstelse af generelle bestemmelser om strafudmåling, forekommer meget tungtvejende. Når endvidere henses til den almindelige samfundsudvikling, herunder med hensyn til kravene om forudsigelighed og ensartethed i retsanvendelsen, og udviklingen navnlig i Sverige og Finland, er det efter rådets opfattelse ønskeligt, at der som led i den nuværende revision af strafferammesystemet søges udformet mere præcise bestemmelser om strafudmålingen. Straffelovrådet har på den baggrund og i lyset af retspraksis om § 80 drøftet en række modeller, som kan danne grundlag for et forslag til nye bestemmelser om straffens fastsættelse. Nedenfor gengives et udkast til bestemmelser, som efter rådets opfattelse vil være egnet til afløsning af den nugældende § 80. Formålet med disse bestemmelser er at lovfæste en række hovedhensyn, som i almindelighed indgår ved straffens udmåling (et katalog over strafudmålingshensyn). Som det fremgår af indledningen til betænkningen, er Straffelovrådet af tidsmæssige grunde afstået fra at gå ind i en vurdering af det faktiske udmålingsniveau i forskellige sagstyper. De foreslåede bestemmelser tilsigter derfor ikke at ændre ved det nugældende udmålingsniveau inden for f.eks. volds- og berigelseskriminalitet.”

Dette forslaget fra Straffelovrådet ble i det alt vesentlige fulgt opp av regjeringen og vedtatt i Folketinget.

Bør det innføres generelle regler om formildende og skjerpende omstendigheter i den nye norske straffeloven?

Utgangspunktet

Departementet har i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 155-56 ikke foreslått å lovregulere de alminnelige straffutmålingsprinsippene, eller regler om valget mellom forskjellige straffarter eller strafferettslige reaksjoner. Som tidligere er departementet av den oppfatning at slike regler, hvis de skal si noe om vekten av momentene og rangforholdet mellom reaksjonene, må bli meget omfattende og detaljerte. I motsatt fall må bestemmelsene gjøres så kortfattede at de ikke sier annet enn hvilke hovedhensyn som er relevante ved straffutmålingen. Departementet mener derfor at det ikke er hensiktsmessig med en særskilt lovbestemmelse om hovedprinsippene for straffutmålingen. Departementet foreslår derfor her i notatet ikke noen bestemmelse som svarer til den danske straffelov § 80.

Når det gjelder mer konkrete omstendigheter som kan påvirke straffutmålingen i formildende eller skjerpende retning, stiller det seg annerledes. Både i den gjeldende straffeloven og i den nye straffelovens alminnelige del finnes det flere bestemmelser om omstendigheter som kan lede til at straffen settes under et særskilt lavmål eller til en mildere straffart (for eksempel forsøk, liten grad av medvirkning eller lav alder). Det finnes også bestemmelser som gir adgang til å gå over straffebudets ordinære ramme, slik tilfellet er ved konkurrens, gjentakelse og organisert kriminalitet. Det er åpenbart at omstendigheter som kan lede til at straffen settes under lavmål eller skjerpes ut over ordinært maksimum, også vil påvirke utmålingen innenfor de ordinære strafferammene. Spørsmålet er om det også finnes andre omstendigheter av generell karakter som bør påvirke straffutmålingen, og om det er tilrådelig å fremheve disse i lovbestemmelsene om formildende og skjerpende omstendigheter.

Fordeler ved å lovfeste regler om formildende og skjerpende omstendigheter

Lovbestemmelser om formildende og skjerpende omstendigheter kan etter departementets oppfatning ha flere fordeler:

• En alminnelig straffelov retter seg til hele befolkningen. Et sentralt mål med generalrevisjonen av straffeloven er at den nye loven både språklig, redaksjonelt og innholdsmessig skal være tilgjengelig og informativ. I tråd med vår rettstradisjon skal den konkrete straffutmålingen fortsatt som regel bero på rettsanvenderens skjønn innenfor relativt vide strafferammer og med en bredt utvalg av reaksjonsarter. Det vil likevel være et bidrag til å gjøre loven mer informativ overfor allmennheten å innta i loven en liste over hvilke omstendigheter som innenfor de ordinære strafferammer kan påvirke straffutmålingen i henholdsvis formildende eller skjerpende retning.
• En fordel som er allerede trukket fram i sitatet ovenfor fra Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), er at en slik bestemmelse kan hindre symbollovgivning. I enkelte sammenhenger – særlig overfor internasjonale organer – er det nødvendig å kunne dokumentere at en omstendighet tillegges vekt i skjerpende retning ved straffutmålingen. Foreligger det en langvarig, omfattende og autoritativ straffutmålingspraksis på området, vil det normalt være tilstrekkelig å vise til denne. Hvis dette ikke er tilfelle, kan det oppstå et press i retning av å markere den skjerpende omstendigheten i lovteksten. I mangel av generelle straffutmålingsregler har dette gjerne gitt seg utslag i at den skjerpende omstendigheten har utløst en høyere strafferamme, selv om den ordinære strafferamme er vid nok til å fange opp også lovbrudd begått under en slik omstendighet. En bestemmelse om omstendigheter som generelt skal trekke i skjerpende retning kan motvirke en inflasjonsdrivende symbollovgivning i enkeltbestemmelser.
• Straffeprosessloven § 40 annet ledd annet punktum krever at det i domsgrunnene skal opplyses om de omstendighetene retten har lagt vekt på ved fastsetting av straff og andre rettsfølger. Slik departementet ser det kan bestemmelser i straffeloven som lister opp de generelle omstendigheter som bør påvirke utmålingen i formildende og skjerpende retning, bidra til at domsgrunnene vedrørende straffutmålingen blir mer fullstendige og opplysende. Et sentralt hensyn bak det prosessuelle kravet om begrunnelse er at dette bidrar til eller sikrer at den som treffer avgjørelsen vurderer og vektlegger de relevante hensynene. En lovfesting av de generelle formildende og skjerpende omstendigheter kan derfor, i kombinasjon med det prosessuelle kravet om begrunnelse, også bidra til at straffutmålingsavgjørelsene blir riktigere.
• Når straffutmålingen foretas av domstolen, bidrar både straffeprosesslovens krav om begrunnelse og partenes straffutmålingsprosedyrer til at relevante formildende og skjerpende momenter løftes frem. En betydelig del av straffesakene som ender med positiv påtaleavgjørelse, avgjøres imidlertid utenrettslig av påtalemyndigheten uten nevneverdig kontradiksjon og uten krav om begrunnelse. At straffeloven inneholder en oppregning av de sentrale omstendighetene som påvirker straffutmålingen, må antas å bidra til at den utenrettslige reaksjonsfastsettelsen blir basert på en bredere og riktigere vurdering.
• Regler om generelle formildende og skjerpende omstendigheter kan også gjøre det enklere å gi direktiver om straffutmålingen. Dersom loven regner opp hvilke omstendigheter som skal påvirke straffutmålingen i formildende og skjerpende retning, kan generelle eller lokale direktiver om valg av reaksjon og reaksjonsnivå knyttes til disse. For eksempel slik at ubetinget fengsel alltid bør påstås når skjerpende omstendigheter som nevnt i § x bokstav a, c og f foreligger, eller at en straffepåstand på bot bør være reservert for tilfeller hvor formidlende omstendigheter som nevnt i § y bokstav b, d og e gjør seg gjeldende.

Ulemper ved å lovfeste regler om formildende og skjerpende omstendigheter

Det er ikke uten ulemper å lovfeste de generelle og sentrale formildende og skjerpende omstendigheter.

Den tyngste innvendingen er etter departementets oppfatning at det kan komme til å bli lagt for stor vekt på de momentene som er med i oppregningen til fortrengsel for andre, mer spesielle omstendigheter som er relevante i den konkrete saken. Nært beslektet med dette er innvendingen om at et slik oppregning kan komme til å bli tolket antitetisk og at rettsanvenderen derfor overser eller glemmer andre omstendigheter. For å forebygge at reglene får en slik virkning, er det derfor viktig at det både av lovteksten og forarbeidene fremgår at de opplistede omstendigheter verken er tvingende eller uttømmende, jf. den danske formuleringen “ved straffutmålingen skal i alminnelighet inngå”.

• En mindre tungtveiende innvending er at bestemmelser om formildende eller skjerpende omstendigheter lett blir omfattende. Departementet er enig i at en som utgangspunkt bør unngå lange og kompliserte straffebestemmelser. Dette hensynet har imidlertid størst vekt for bestemmelser om straffbarhetsvilkår og skranker for reaksjonsfastsettelsen. I slike tilfeller er det uheldig om bestemmelsene blir omfattende og uoversiktlige, for eksempel gjennom oppregning av mange kumulative eller alternative vilkår, eller gjennom en hovedregel med flere unntak og kanskje også begrensinger i unntakene. Dersom slike regler misforstås på grunn av en komplisert utforming, kan det lede til at avgjørelsen blir uriktig, enten hva angår skyldspørsmålet eller straffespørsmålet. Den type regler det her er aktuelt å foreslå er imidlertid av en annen karakter. Ikke-uttømmende regler om hvilke omstendigheter som normalt trekker i formildende eller skjerpende retning, kan tjene som en sjekkliste for den som skal treffe avgjørelse om reaksjonsfastsettelsen. At slike regler gir forholdsvis omfattende oppregninger kan ikke antas å ha nevneverdige negative konsekvenser. En mulighet er å innføre en regel etter dansk mønster. Den danske reguleringen består av i alt 25 omstendigheter, hvorav 14 formildende og 11 skjerpende.

Konklusjon

Departementet har kommet til at fordelene ved å innføre regler om formildende og skjerpende omstendigheter er større enn ulempene, og foreslår derfor at den nye straffeloven bør inneholde slike regler. Departementet har lagt særlig vekt på reglenes informative verdi, deres mulighet til å forebygge inflatorisk symbollovgiving og at bestemmelsene kan bidra til en riktigere og bredere vurdering av reaksjonsfastsettelsen. Ulempene er ikke større enn at de i stor grad kan forebygges gjennom reglenes utforming, ledsaget av motivuttalelser.

Bestemmelsenes innhold

Prinsipper for utvelgingen av hvilke omstendigheter som bør nevnes i loven

Forslaget om at det i den nye straffeloven skal inntas bestemmelser om formildende og skjerpende omstendigheter, tar ikke sikte på å endre norsk straffutmålingstradisjon eller straffenivået. Med dette som utgangspunkt har departementet ved utvelgelsen av omstendigheter lagt vekt på følgende:

• Omstendigheter som er straffnedsettelsesgrunner, jf. lovutkastet § 80, eller som leder til en heving av den ordinære strafferammen, jf. lovutkastet § 79, vil også påvirke straffutmålingen innenfor de ordinære rammene i henholdsvis formildende og skjerpende retning. Det vil derfor være en viss overlapping mellom bestemmelsene i §§ 79 og 80 og reglene om formildende og skjerpende omstendigheter i §§ 77 og 78.
• Om en handling skal anses for å være liten, simpel eller grov overtredelse beror på en samlet totalvurdering. Normalt fremheves likevel enkelte omstendigheter som er sentrale, selv om de verken er nødvendige eller avgjørende for subsumsjonen. Dette foreslås videreført i den nye straffeloven, jf. Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) side 58-59. Enkelte av de momentene som er sentrale for denne opp- eller nedsubsumeringen er av så generell karakter at det kan være naturlig å ta dem med i oppregningen av skjerpende, evt. formildende omstendigheter. Hvor omstendigheten ikke er tilstrekkelig til å gjøre overtredelsen grov eller liten, eller hvor straffebudet ikke er gradert, må omstendigheten tillegges vekt innenfor strafferammen for en vanlig overtredelse.
• Egne strafferammer for særdeles formildende eller skjerpende omstendigheter i sin alminnelighet foreslås avskaffet i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), se side 58-59. Gjeldende straffelovgivning inneholder enkelte bestemmelser som angir hvilke omstendigheter som fortjener karakteristikken “særdeles skjerpende”, jf. for eksempel gjeldende straffelov § 232. Også enkelte av disse omstendighetene er av slik generell karakter at de bør videreføres i en bestemmelse om skjerpende omstendigheter.
• Gjennom rettspraksis har det utviklet seg enkelte omstendigheter som uavhengig av lovbruddets art påvirker straffutmålingen i formildende eller skjerpende retning, for eksempel at det straffbare forhold ligger langt tilbake i tid, eller at etterforskingen og den påtalemessige avgjørelsen av saken har tatt uforholdsmessig lang tid. Også slike omstendighet er det grunn til å ta med når det foretas en lovfesting.

Ved oppbyggingen av bestemmelsene har departementet valgt først å vise til omstendigheter som også påvirker reaksjonen utenfor den ordinære strafferammen, jf. §§ 79 og 80. Dernest omhandles forhold som knytter seg til selve den straffbare handlingen, og til slutt i bestemmelsene vises det til omstendigheter som ikke har tilknytning til selve forøvelsen.

Formildende omstendigheter

Utkast til lovbestemmelse

Som grunnlag for høringen foreslår departementet å utvide § 77 i den nye straffeloven slik:

Ҥ 77. Formildende omstendigheter

Ved straffutmålingen skal det i formildende retning i alminnelighet særlig legges vekt på at:

a) det foreligger en situasjon eller tilstand som nevnt i § 80 bokstav b, c, d, e, i eller j,

b) lovbryteren har begrenset, forebygget eller gjenopprettet skaden forvoldt ved lovbruddet, eller søkt å gjøre det,

c) lovbruddet i betydelig grad er foranlediget av den skadelidtes forhold,

d) lovbryteren på handlingstidspunktet har en redusert evne til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen på grunn av psykisk lidelse, psykisk utviklingshemming, bevissthetsforstyrrelse som ikke er en følge av selvforskyldt rus, eller en sterk sinnsbevegelse,

e) det har gått lang tid siden lovbruddet, eller saksbehandlingen har tatt lengre tid enn rimelig ut fra lovbruddets art, uten at lovbryteren kan lastes for dette,

f) lovbryteren har avgitt en uforbeholden tilståelse, eller i vesentlig grad bidratt til oppklaring av andre lovbrudd,

g) lovbryteren selv er hardt rammet av lovbruddet, eller straffreaksjonen vil bli en sterk belastning på grunn av høy alder, sykdom eller andre omstendigheter. “

I utkastet til ny straffelov i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) er det i § 77 bare tatt inn bestemmelsen i gjeldende straffelov § 59 annet ledd. Denne bestemmelsen er foreslått videreført i forslaget som bokstav f første alternativ.

En nærmere redegjørelse for hvilke situasjoner eller tilstander de enkelte bestemmelsene sikter til er gitt i 2.6.2.2 nedenfor.

Nærmere om forslaget til § 77

De omstendighetene som er listet opp i forslaget til § 77 er av en slik art at de normalt skal tillegges vekt ved straffutmålingen. Hvis det ikke foreligger noe helt særskilt ved situasjonen, er det derfor ikke opp til påtalemyndighetens eller domstolens skjønn om de vil ta omstendigheten i betraktning. Gjennom formuleringen ”skal” i lovtekstens innledning gis det uttrykk for dette. Men en generell bestemmelse om formildende omstendigheter tar sikte på tilfeller som faller innenfor et rommelig avgrenset normalnivå. Kommer en utenfor dette, kan det forekomme tilfeller hvor det kan være riktig å se helt bort fra den formildende omstendigheten. Det foreslås derfor ikke noen absolutt plikt til å legge vekt på de nevnte omstendigheter, og dette går frem av formuleringen ” i alminnelighet”. Hvor stor vekt de formildende omstendighetene skal tillegges i den konkrete sak, vil det fremdeles være opp til dommernes eller påtalemyndighetens skjønn å bestemme.

En bestemmelse om formildende omstendigheter i straffelovens alminnelig del kan bare omhandle forhold som har generell betydning for straffutmålingen. Det vil derfor forekomme en rekke tilfeller hvor andre omstendigheter tillegges betydelig vekt i formildende retning. At utkastet til § 77 ikke er uttømmende, fremgår av ordet ” særlig” slik dette er plassert i setningen.

Til bokstav a: I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 135-140 foreslår departementet at bruk av særskilt minstestraff skal reduseres betydelig, og på side 306-307 foreslås det at bot alltid skal være sideordnet straffart ved lovbrudd med en ordinær strafferamme på fengsel i 3 år eller lavere. Det vil derfor være ganske få saker hvor det er aktuelt å sette straffen under et særskilt minimum eller til en mildere straffart. Dette innebærer at omstendighetene i § 80 i praksis nok vil ha større betydning for utmålingen innenfor den alminnelige strafferammen. I de tilfellene hvor det ikke er grunn til å stille opp ulike kriterier for når omstendigheten skal være en straffnedsettelsesgrunn eller ”bare” påvirke utmålingen innenfor den alminnelige rammen, henviser bokstav a til de tilsvarende bestemmelsene i § 80. Omstendighetene det vises til, er betydningen av forsøk, liten medvirkning mv., overskridelse av grensen for straffrihetsgrunner, berettiget harme mv., at gjerningsmannen er under 18 år eller har handlet i rettsuvitenhet. Om de nærmere vilkår og krav vises det til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 470-71.

Til bokstav b: Bestemmelsen omhandler det som gjerne omtales som at lovbryteren “i gjerning har vist anger”. Vilkårene er på to punkter vesentlig lempeligere enn om de tilsvarende omstendighetene skal lede til straffnedsettelse, jf. § 80 bokstav a nr. 1. Som formildende omstendighet stilles det ikke noe krav om at resultatet er tilnærmet det samme som før lovbruddet ble foretatt. Også den som bare bidrar til å begrense følgen av en straffbar handling, bør godskrives dette ved straffutmålingen. Dette vil for eksempel gjelde den som i raseri har tent på sin tidligere samboers garasje, men som kommer til sans og samling i det flammene slikker opp over panelet, og da straks varsler brannvesenet og selv iverksetter slukking med hageslange. Selv om skadene i et slikt tilfelle verken blir forebygget eller gjenopprettet, bør det påvirke straffutmålingen at lovbryteren i gjerning har vist anger. Av samme grunn foreslås det at alene det å ha søkt å begrense eller forebygge skal være en formildende omstendighet. Selv om slukkingsinnsatsen fra lovbryteren og brannvesenet er forgjeves, og garasjen og bilen blir totalskadd, er det etter departementets oppfatning viktig at straffelovgivningen motiverer til at en slik redningsinnsats forsøkes, selv om utsiktene til å lykkes er usikre.

Til bokstav c: Bestemmelsen tar sikte på to ulike situasjoner. Den første er det en gjerne beskriver som provokasjoner. I gjeldende straffelov er det gitt egne straffritaksregler eller straffnedsettelsesregler ved provokasjon i bestemmelsene om vold mot offentlig tjenestemann, legemsfornærmelse, legemsbeskadigelse og ærekrenkelser. Det vil i tilknytning til proposisjonen om straffelovens spesielle del bli avgjort om disse bestemmelsene skal videreføres. Som formildende omstendighet må derimot den skadelidtes provoserende atferd gjelde generelt, også ved andre lovbrudd enn de ovenfor nevnte.

Den andre situasjonen som faller inn under denne formildende omstendighet er der hvor skadelidtes forhold i stor grad har bidratt til lovbruddet, dvs. det man i erstatningsretten gjerne beskriver som skadelidtes medvirkning. For at skadelidtes forhold skal tillegges vekt i formildende retning bør det imidlertid kreves at forholdet utgjør et sentralt ledd i årsaksrekken, jf. ” i betydelig grad”.

Departementet har vurdert om det bare er i de tilfeller hvor den skadelidtes forhold kan karakteriseres som rettsstridig at omstendigheten bør anses som formildende. Det er uten videre klart at rettsstridig atferd fra den skadelidte normalt vil ha større formildende virkning enn lovlig atferd. Departementet antar imidlertid at det vil være for strengt å gjøre rettsstridig atferd til et absolutt vilkår for at den skadelidtes atferd skal tillegges betydning som en formildende omstendighet. Man vil for eksempel neppe si at det er rettsstridig å gå mørkkledd uten refleks på en mørk landevei, men en slik atferd bør trolig likevel kunne være en formildende omstendighet i straffesaken mot en uaktsom bilfører. Det bes særskilt om høringsinstansenes synspunkter.

Det karakteristiske ved bestemmelsen i bokstav d er at man av ikke kunne forvente at lovbryteren skulle forholde seg til omgivelsene som en gjennomsnittlig rasjonell og forstandig person. De tre første alternativene viderefører straffnedsettelsesgrunnene i § 80 bokstav f til h, og det siste alternativet om “sterk sinnsbevegelse” kan til en viss grad ses som en videreutvikling av § 80 bokstav e, jf. også første ledd i utkastet til § 77. Kravene til avvik fra det normale må likevel være lempeligere når omstendigheten bare skal tillegges vekt innenfor straffebudets ordinære strafferamme, og kravet til avvikets styrke er derfor sløyfet med unntak av det siste alternativet om “sinnsbevegelse”. Begrepene psykisk lidelse og psykisk utviklingshemming er rettspsykiatriske begreper som ikke trenger noen særskilt omtale her.

Når en bevissthetsforstyrrelse som reduserer evnen til å foreta en realistisk vurdering av forholdet til omverdenen gjøres til en formildende omstendighet, er det etter departementets oppfatning nødvendig å gjøre unntak for forstyrrelser som skyldes selvforskyldt rus. En annen regulering ville representere en ikke ubetydelig omlegging av straffutmålingspraksis. Selv om den foreslåtte utmålingsregelen verken er (absolutt) tvingende eller sier noe om hvor stor reduksjonen skal være, vil det gi et galt signal om nedsatt bevissthet på grunn av selvforskyldt rus generelt skulle fremheves som en formildende omstendighet, jf. Andenæs: Alminnelig strafferett, (5. utg. ved Matningsdal og Rieber-Mohn, Oslo 2004) side 471-472. At en bevissthetsforstyrrelse på grunn av selvforskyldt rus ikke anses som en generell formildende omstendighet, utelukker likevel ikke at det i enkelte tilfeller kan tillegges vekt, jf. utkastet til § 77 innledningsvis og avgjørelsen i Rt. 1984 side 266.

Med alternativet “sterk sinnsbevegelse” siktes det bl.a. til situasjoner hvor gjerningspersonen har befunnet seg i en tilstand som på folkemunne gjerne beskrives som ”sjokk”. (Dette faller ikke sammen med det medisinske begrep “sjokk“, som karakteriseres ved et livstruende blodtrykksfall.) Bestemmelsen stiller ikke krav til sinnsbevegelsens årsak. Tilstanden kan skyldes hendelser som gjerningspersonen selv har forårsaket. Straffen kan settes ned under lavmål eller til en mildere straffart når handlingen er forøvet i overhengende fare, jf. § 80 bokstav e. Men selv når faren er over, kan hendelsen ha skapt en slik sinnsbevegelse at den bør øve innflytelse på utmålingen av straffen for lovbrudd som begås i en tidsmessig nærhet til faresituasjonen. Sinnsbevegelsen kan også skyldes at gjerningspersonen har mottatt beskjeder av opprivende eller dramatisk karakter som gjerningspersonen har mottatt, for eksempel om et uventet dødsfall hos nære pårørende eller at familiebedriften har gått tapt i brann.

Til bokstav e: Første alternativ tar primært sikte på tilfeller hvor strafforfølgningen starter relativt lang tid etter lovbruddet. Denne formildende omstendigheten er basert på det samme grunnlaget som straffopphørsgrunnen foreldelse, nemlig at behovet for å reagere med straff avtar og ulempene øker når det har gått lang tid siden lovbruddet fant sted. Hva som anses som lang tid, påvirkes derfor av hvor graverende handling det er snakk om.

Annet alternativ relaterer seg bl.a. til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens krav om “rettergang innen rimelig tid”, jf. artikkel 6. At forfølgningen frem til endelig dom foreligger har tatt urimelig lang tid, vil representere et konvensjonsbrudd, men hvis det er tatt tilbørlig hensyn til dette ved straffutmålingen, kan det innebære at den rammede ikke har karakter av offer, jf. Møse: Menneskerettigheter (Oslo 2002) side 359–366. Etter departementets oppfatning er det imidlertid grunn til å legge vekt på lang saksbehandlingstid som straffutmålingsmoment selv om overskridelsen av hva som er rimelig tid, ikke er så markant at det foreligger et konvensjonsbrudd.

Til bokstav f: Første alternativ svarer til gjeldende lov § 59 annet ledd første punktum, og til § 77 i den alminnelige delen i den nye straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), jf. side 468. At bestemmelsen nå tas inn i en mer omfattende regulering av formildende omstendigheter, tilsikter ingen endringer i den praksis som er utviklet med basis i gjeldende lov § 59 annet ledd, jf. Matningsdal/Bratholm: Straffelovkommentaren del I (2. utg, Oslo 2003) side 532-536. Departementet viser imidlertid til at det i forbindelse med behandlingen av forslaget til den alminnelige delen i den nye straffeloven ble vedtatt en tilføyelse i straffeprosessloven § 40 annet ledd med sikte på å effektivisere tilståelsesregelen, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 372-373.

Annet alternativ er nytt, men kodifiserer gjeldende rett. En slik bestemmelse ble også foreslått av Arbeidsgruppe I i Prosjekt hurtigere straffesaksbehandling i deres rapport av 20. juni 2000 side 77-78. Arbeidsgruppen begrunnet forslaget slik:

“I flere typer saker - hvor etterforskningen støter på særlige problemer - vil det kunne ha vesentlig betydning for muligheten til oppklaring og iretteføring at en siktet kan motiveres til å bidra med opplysninger. Siktedes bistand kan gjelde egen sak, andre saker som behandles samtidig med siktedes egen sak, eller helt andre saker - også saker i andre land. Den beste motivasjonen vil være en begrunnet utsikt til å få en reduksjon i egen straff. Særlig aktuelt er dette i narkotikasaker og ved annen organisert eller grenseoverskridende kriminalitet. En siktet som forklarer seg om andres forhold, kan i slike saker lett utsette seg for fare for hevnaksjoner. Dette bør kompenseres i form av redusert straff. Også ved mer «hverdagslig» kriminalitet - for eksempel omfattende vinningsforbrytelser - kan informasjon fra personer som selv er siktet for straffbare handlinger, ha stor betydning for muligheten til oppklaring og iallfall for hvor store ressurser som trengs til oppklaring og iretteføring.

--------

Både hensynet til å oppklare alvorlig kriminalitet og prosessøkonomiske hensyn tilsier at det bør gis større ”rabatt” ved straffutmålingen enn i dag. Likevel er dette ikke uten betenkeligheter. Således kan det hevdes at belønning for forklaringer generelt svekker tilliten til at forklaringene er riktige. Noe tungtveiende motargument er dette etter arbeidsgruppens syn ikke. Retten må i samsvar med prinsippet om fri bevisvurdering selv ta stilling til den aktuelle forklaring, og retten vil ikke gi redusert straff med mindre den finner både at forklaringen er pålitelig og at den har vært viktig for muligheten til å oppklare og iretteføre saken. Et annet motargument er at den som gir opplysningene, i mange tilfeller har mindre edle motiver. Slik arbeidsgruppen ser det, kan heller ikke dette være avgjørende. Ut fra hensynet til å bekjempe alvorlig kriminalitet må det viktigste være at informasjonen blir gitt til politiet og i retten.”

Da arbeidsgruppens forslag ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 81 (1999-2000), valgte departementet likevel ikke å ta med denne delen av forslaget:

“Etter departementets syn er betenkelighetene ved å lovfeste en straffutmålingsregel om betydningen av bistand til politiet langt større enn betenkelighetene ved en tilsvarende bestemmelse om tilståelse. Som arbeidsgruppen selv peker på, vil det lett kunne oppstå tvil om siktedes forklaring er sannferdig eller ikke. Dette skyldes særlig at siktede i slike situasjoner, i motsetning til ved tilståelser, har lite å tape på å gi opplysningene. Etter departementets syn kan det dessuten være prinsipielt betenkelig å lovfeste regler som oppfordrer til angiveri, og som øker risikoen for at den siktede blir utsatt for represalier. Departementet ser heller ikke bort fra at en ordning hvor det legges økt vekt på samarbeid med politiet, kan føre til en enda hardere selvjustis i miljøer hvor kriminaliteten stadig blir hardere.

Samarbeid med politiet er et forhold som retten også i dag kan legge vekt på ved bevisvurderingen. Etter departementets syn har dette momentet ikke en så stor generell betydning at det er naturlig å nevne det i loven. Dessuten er det ikke de samme holdepunkter for å legge til grunn at momentet blir tillagt for liten vekt i praksis, slik tilfellet er for tilståelser.

Departementet viser for øvrig til de motargumenter som er nevnt av arbeidsgruppen og høringsinstansene. Departementet fremmer etter dette ikke forslag om at det skal lovfestes at det ved straffutmålingen skal legges vekt på forklaringer som i vesentlig grad bidrar til oppklaring.”

Når forslaget om å lovregulere denne omstendigheten gjentas nå, skyldes det at siktemålet med straffelovrevisjonen er å gjøre loven mest mulig fullstendig og opplysende. Det krever da gode grunner for å utelate en omstendighet som påvirker straffutmålingen i et ikke ubetydelige antall saker, jf. Straffelovkommentaren l.c. side 536-37. Når bistanden til oppklaring av andre saker dessuten inngår i en lang rekke av andre formidlende omstendigheter, bidrar dette til å avdempe dens karakter av ”oppfordring til angiveri”. De øvrige betenkeligheter med å vektlegge slik bistand til oppklaring er dekket opp gjennom paragrafens innledning, jf. ovenfor, og gjennom vesentlighetskravet. Det er også lagt vekt på at en tilsvarende bestemmelse er inntatt i den danske straffelov § 82 nr. 10.

Til bokstav g: Første alternativ kommer til anvendelse når den straffbare handlingen har påført gjerningspersonen fysiske, psykiske eller materielle skader. Dette formidlende momentet vil etter departementets oppfatning først og fremst være aktuelt når det reageres overfor gjerningspersoner med et uaktsomhetsansvar.

Et sentralt virkeområde for bestemmelsen er der hvor gjerningspersonen selv er kommet til skade ved den straffbare handlingen. Eksempler fra trafikksaker er nærliggende: Her hender det ofte at motorvognføreren som strafforfølges for uaktsom kjøring selv har kommet alvorlig og varig til skade.

Sterke psykiske belastninger som er en følge av det lovbruddet gjerningspersonen er under forfølgning for, kan også tas i betraktning. Også her kan en hente eksempler fra straffeforfølgning for uaktsom atferd i trafikken: På grunn av uaktsom kjøring på glatt føre mister føreren herredømmet over bilen og skrenser over i motgående kjørefelt, hvor bakenden av bilen støter sammen med en møtende lastebil, med den følge av førerens barn blir drept. For de fleste vil hendelser av dette slag være en så alvorlig psykisk belastning at den bør trekke i formidlende retning ved straffutmålingen. Den omstendighet at gjerningspersonen får en psykisk reaksjon etter å ha blitt pågrepet, fordi vedkommende innser at han har ødelagt sin egen (og kanskje andres) fremtid, faller derimot ikke inn under alternativet.

Gjerningspersonens handling leder til tider også til at han selv lider et materielt og økonomisk tap. Under en strafforfølgning for en uaktsom omgang med ild som har ført til brann i en hyttegrend, må det kunne telle i formidlende retning at gjerningspersonens atferd har ført til at familiens underforsikrede landsted har gått tapt.

Omstendighetene i annet alternativ vil særlig være aktuelle når det er på tale å idømme fengselstraff og omstendigheter ved gjerningspersonen gjør at soningen vil representere en vesentlig større belastning enn det selve frihetsberøvelsen innebærer. Man kan kanskje uttrykke det slik at omstendigheter ved gjerningspersonen gjør at soningen får karakter av ”skjerpet fengsel”.

Skjerpende omstendigheter

Utkast til lovbestemmelse

"§ 78. Skjerpende omstendigheter

Ved straffutmålingen skal det i skjerpende retning i alminnelighet særlig legges vekt på at:

a) lovbruddet er begått med midler eller metoder som er særlig farlige eller har stort skadepotensial,

b) lovbruddet er begått på en særlig hensynsløs måte,

c) lovbruddet har satt menneskers liv eller helse i fare eller voldt velferdstap,

d) lovbruddet tilsiktet et vesentlig mer alvorlig resultat eller det lett kunne ha blitt følgen,

e) lovbruddet er ledd i en planlagt eller organisert virksomhet,

f) lovbryteren ved forøvelsen har utnyttet eller forledet unge personer, personer som er psykisk utviklingshemmet eller personer som står i et avhengighetsforhold til ham,

g) lovbruddet har rammet personer som er vergeløse eller særlig utsatt for lovbrudd,

h) handlingen har sin bakgrunn i andres trosbeskjennelse, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile legning, leveform eller orientering,

i) at handlingen er begått i offentlig tjeneste eller er forøvet ved brudd på en særlig tillit,

j) lovbryteren tidligere har begått handlinger av en liknende art."

Merknader til lovutkastets enkelte deler

Om innledningen til bestemmelsen vises det til punkt 2.6.2.2.

Felles for bokstav a til d: Fellesnevneren for omstendighetene nevnt i bokstav a til d er at de er knyttet til det resultat handlingen har fått eller er forøvet på en måte som lett kunne gitt et alvorligere resultat. Etter departementets oppfatning er det likevel ikke naturlig å innta i bestemmelsen omstendigheter som kan medføre strengere subsumpsjon eller høyere strafferamme. Skadens omfang er derfor ikke tatt med som en skjerpende omstendighet. Betydningen av dette er selvsagt, og det fanges i stor grad opp ved at omfanget leder til at bestemmelser med en “alvorligere” subsumsjon eller en høyere strafferamme kommer til anvendelse. Tyngdepunktet i de ulike alternativene i bokstav a til d er derfor de tilfellene hvor det kan sies å foreligge et avvik mellom det resultat gjerningspersonen har tatt sikte på eller akseptert, og det resultat som rent faktisk har inntrådt.

De ulike bokstavene vil nok overlappe hverandre i en viss utstrekning, men bestemmelsens karakter, jf. innledningen, gjør at dette neppe vil skape vanskeligheter i praksis.

Bokstav a tar blant annet sikte på tilfeller hvor gjerningspersonene har fullbyrdet handlingen, men ikke har lykkes i å oppnå det tilsiktede resultat. Det kan for eksempel være et ran av en pengetransport som gir et vesentlig mindre utbytte enn planlagt, fordi flyttingen av betydelige midler var fremskyndet eller utsatt av grunner gjerningspersonene ikke visste om. Men bestemmelsen vil også komme til anvendelse ved en ildspåsettelse hvor siktemålet er totalødeleggelse av fremmed eiendom, men omstendighetene leder til at skadene blir mer begrenset. Også ved databedragerier kan en tenke seg slike tilfeller, for eksempel slik at gjerningspersonen har foretatt endringer i eller manipulert programmeringer med sikte på å få overført til seg et betydelig beløp, men forholdet oppdages og stanses underveis.

Bokstav b skiller seg fra bokstav a ved at gjerningspersonen ikke har tilsiktet et mer omfattende resultat enn oppnådd (eller forsøkt på), men midlet, metoden eller fremgangsmåten benyttet under utføringen har medført en risiko for et mer alvorlig utfall. Det kan være et ran gjennomført ved bruk av et avsaget, ladd og usikret hagelgevær. Et annet eksempel kan være bruk av røykbomber som middel til å begå et kunsttyveri, der metoden innebar en åpenbar risiko for skade på kunstverkene og lokalene. Alternativet vil også omfatte meningsløse skadeverk på sikringssystemer, trafikkanlegg mv., hvor resultatet lett kunne ha blitt alvorlige ulykker, for eksempel avsporing av tog. Alternativet vil imidlertid også omfatte tilfeller hvor gjerningspersoner har vist en særlig hensynsløshet, men har hatt full kontroll over utfallet.

Bokstav c tar sikte på tilfeller hvor gjerningspersonen under utføring av lovbruddet volder lidelse og skade som kunne vært unngått eller redusert. Ved ran av personer i deres bolig har man for eksempel sett eksempler på at gjerningspersonene har behandlet ofrene med en brutalitet som ikke var nødvendig for å gjennomføre handlingen eller for å hindre ofrene i å varsle omgivelsene. Et annet eksempel er forøvelse av tyverier hvor gjerningspersonen har banet seg adgang på en måte som har skadet gjenstandene vesentlig mer enn det som var påkrevd for å gjennomføre tyveriet.

Bokstav d kan blant annet omfatte tilfelle hvor det er stjålet medisiner og utstyr fra førstehjelpsskrin sammenlignet med et tilsvarende tyveri fra et midisinutsalg. Skadeverk på en heisen i et boligkompleks for eldre som innebærer at en rekke av beboerne for en periode ikke kommer seg ut, er et annet eksempel.

Bokstav e viderefører § 79 bokstav c, som hjemler bruk av sidestrafferammer ved de mer alvorlige former for organisert og planlagt virksomhet. For at omstendigheter av denne karakter bare skal virke straffeskjerpende innenfor de ordinære rammer, er det etter departementets oppfatning ikke grunn til å stille krav til organiseringens art og omfang, eller til alvorligheten av de handlinger som foretas, jf. § 79 bokstav c annet ledd. At to personer samordner sin opptreden under butikktyverier slik at én distraherer betjeningen og en annen borttar gjenstander, må bidra til å skjerpe straffen i forhold til butikktyverier av mer leilighetspreget karakter. Også nøye planlegging av underslag med sikte på å skjule spor og hindre oppdagelse vil omfattes av dette straffskjerpingsalternativet.

Departementet har også vurdert om det i dette alternativet burde tas med at lovbruddet er forøvet av flere i fellesskap. Når dette likevel ikke er gjort, er årsaken at det ikke alltid skjerper straffen. Når flere menn er sammen om en voldtekt, vil dette være et skjerpende moment. I andre tilfeller kan det være et formildende moment at det har vært flere gjerningsmenn, for eksempel når ingen av deltagerne i en ungdomsgjeng egentlig at lyst til å forøve skadeverk, men hvor den ”store flertallsmisforståelsen” likevel leder til at det skjer.

Bokstav f tar først og fremst sikte på de tilfellene hvor hovedgjerningspersonen enten har fått andre til å utføre selve handlingen eller fått dem til å foreta medvirkningshandlinger. Men bestemmelsen vil også være aktuell for eksempel når unge personer er offer. Den som ønsker å prøve ut virkningen av et dopingmiddel, og benytter som testpersoner noen som står i et avhengighetsforhold til ham, vil fanges opp at dette straffskjerpende alternativet selv om det testpersonen forledes til ikke er straffbart. Det sentrale i bestemmelsen er at unge personer eller personer i avhengighetsforhold forledes til å være med på rettsstridig atferd, uten hensyn til om de kan straffes for det. Utnyttelse av personer under den strafferettslige lavalder på 15 år, utløser selvsagt også skjerpet straff.

Grensen mellom utnyttelse og forledelse er ikke skarp. Det sentrale i utnyttelsen er at personen ikke selv har noen motforstillinger mot å delta. Det kan skyldes lav alder, psykisk utviklingshemming, eller et følelsesmessig bånd til hovedmannen som gjør at ”medvirkeren” uten refleksjoner etterkommer hovedgjerningspersonens ønske. Det sentrale i foreldelsen er at hovedgjerningspersonen mer aktivt må bruke den styrende makt han i egenskap av alder, forstand eller posisjon har over ”medvirkeren”.

Med “unge personer” siktes først og fremst til personer under 18 år. Alternativet “psykisk utviklingshemming” omfatter både de med “høy grad” som er utilregnelige, og de med “lettere grad”. Avhengighetsforholdet kan være både av følelsesmessig, økonomisk og materiell karakter.

Bokstav g i utkastet omfatter situasjoner av ganske ulik karakter.

Alternativet ”vergeløs” tar sikte på personer som varig eller midlertidig har reduserte muligheter til å verge seg eller sitt mot lovbrudd. En omstendighet av denne karakter vil være en skjerpende omstendighet både ved integritetskrenkelser og formueskrenkelser. Slik departementet ser det, bør det ikke spille noen rolle hva vergeløsheten skyldes. Alternativet vil derfor omfatte ofre med høy eller lav alder, og psykisk eller fysisk sykdom eller handikap. Det er ikke noe krav at lovbruddet rammer en person i en varig vergeløs tilstand. Å nappe vesken eller mobiltelefonen fra en person som er ute av stand til å ta opp kampen fordi han må bruke krykker p.g.a. et benbrudd, må falle inn under bestemmelsen. Derimot bør det neppe betraktes som en straffskjerpende omstendighet at lovbruddet har rammet en person som selvforskyldt er kommet i en vergeløs tilstand, når han kan bebreides for dette. Et tyveri av en mobiltelefon fra en person som sover rusen ut på en benk i byens sentrum, bør etter departementets syn ikke betraktes som begått under skjerpende omstendigheter.

Alternativet om at lovbruddet har rammet vergeløse personer, tar først og fremst sikte på de tilfeller hvor den vergeløse er den direkte fornærmede. Men under dette alternativ må også falle den psykiske belastning det er for barn å være tilskuere eller tilhørere til at noen av deres nærmeste utsettes for vold eller andre overgrep.

Alternativet ”særlig utsatt” tar særlig sikte på personer som har et yrke eller en beskjeftigelse som kan gjøre dem særlig utsatt for lovbrudd, og hvor det er grunn til å gi dem en særlig strafferettslig beskyttelse. Ansatte i fengslene, ved institusjoner som behandler personer med psykiske avvik, lærere ved visse skoler eller drosjesjåfører, vektere og vakter, er eksempler på dette. Naturligvis hører også politiet hjemme i denne gruppen, men her har allerede en fast praksis etter gjeldende straffelov § 127 tatt hånd om den skjerpende omstendighet.

Til bokstav h: Etter straffeloven § 135 a er det straffbart å true, utsette for hat mv. personer på grunn av særskilt angitte omstendigheter. I en viss utstrekning er det også etter gjeldende rett en skjerpende omstendighet hvis slike forhold har inngått i motivasjonen for andre lovbrudd som legemskrenkelser, trusler eller skadeverk. Etter departementets oppfatning bør det uavhengig av lovbruddets art være en skjerpende omstendighet at gjerningen er rasistisk motivert eller har rammet offeret p.g.a. dets homofile legning. Den som med et rasistisk motiv skader bilen til en minoritetskulturell, kan etter gjeldende rett å få skadeverket bedømt som grovt. Hvis gjerningspersonen i stedet stjeler bilen med den samme motivasjon, gir derimot ikke straffelovgivningen i dag uttrykk for at motivasjonen er noen skjerpende omstendighet. Dette er uheldig, og bør endres.

Til bokstav i: At gjerningspersonen har begått lovbruddet i en offentlig stilling, er generelt ansett som en skjerpende omstendighet, og slik bør det fortsatt være, se første alternativ. Det skjerpende er først og fremst knyttet til at lovbruddet, i tillegg til den konkrete interessen som er krenket, også er et angrep på allmennhetens interesse som ansatte i offentlig tjeneste er satt til å forvalte. Lovbrudd i offentlig tjeneste kan dessuten redusere den tillit hos allmennheten som offentlige tjenestemenn er avhengige av.

Brudd på en særlig tillit hører også tradisjonelt til omstendigheter som anses som straffskjerpende, se annet alternativ i bokstav i. Brudd på en særlig tillit kan forekomme i ulike sammenhenger. Dette fremheves ofte ved underslag forøvet av personer som er satt til å behandle eller forvalte betydelige pengesummer. Det vil også være en straffskjerpende omstendighet etter bokstav i når personer som er satt til å føre kontroll, i stedet bruker kontrollposisjonen til å forøve den type lovbrudd de skal forebygge (vekteren som begår tyveri fra den virksomhet han skal beskytte). Andre tilfeller som omfattes av forslaget er personer som er gitt adgang til et begrenset område, og bryter denne tilliten ved å begå lovbrudd. Som eksempel kan nevnes at en person med adgang til sperrede områder på en lufthavn deltar i smugling.

Til bokstav j: Gjentakelse av straffbare handlinger kan under visse omstendigheter utløse en høyere sidestrafferamme. Men uavhengig av om vilkårene for dette er oppfylt, bør det som hovedregel tillegges vekt i skjerpende retning at gjerningspersonen tidligere har begått lovbrudd av liknende karakter. Unntak må gjøres for tilfeller hvor det er gått meget lang tid mellom mindre alvorlige lovbrudd. Et forelegg for hastighetsovertredelse som ligger 30 år tilbake, bør ikke bidra til å skjerpe straffen ved en ny og tilsvarende forgåelse. Det kan reises spørsmål om det er så åpenbart at tidligere kriminalitet virker skjerpende, at det er unødvendig å ta det inn i bestemmelsen. Et av siktemålene med revisjonen av straffeloven er imidlertid som nevnt i punkt 2.5.2 å gjøre den mest mulig fullstendig. Nettopp i forhold til gjentakelse kan det være grunn til å synliggjøre den straffskjerpende virkning bl.a. i forhold til den forholdsvis store gruppen lovbrytere som har begått lovbrudd før de fylte 18 år, og som faller utenfor gjentakelsesregelen i § 79 bokstav b.

Skjerping av reaksjonene for de alvorligste lovbruddene

Bakgrunnen

Justisdepartementets høringsbrev 13. juni 2002 til NOU 2002: 4 Ny straffelov og vurderingene i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)

I høringsbrevet til NOU 2002: 4 Ny straffelov ba departementet særskilt om høringsinstansenes syn på om den maksimale strafferammen skulle heves fra 21 til 30 år ved sammenstøt av meget grove, men tradisjonelle lovbrudd, eventuelt også for enkeltstående lovbrudd av denne typen, samt for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Straffelovkommisjonen hadde ikke gått inn for noen slik skjerping.

Resultatet av høringen ble at departementet gikk inn for å heve den maksimale strafferammen til 30 år for de alvorligste krigsforbrytelsene, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. For de alvorligste terrorhandlingene holdt departementet det åpent, men dette spørsmålet har som nevnt i punkt 1 fått sin løsning gjennom justiskomiteens uttalelse i Innst. O nr. 72 (2004-2005) side 34. Spørsmålet om den maksimale rammen burde heves for sammenstøt av eller enkeltstående tilfeller av meget grov tradisjonell kriminalitet, er nærmere behandlet i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) på side 147–50. Departementet konkluderte med ikke å foreslå noen slik heving av maksimalstraffen.

Når departementet gikk inn for å heve den maksimale strafferammen for krigsforbrytelser mv., ble det lagt særlig vekt på at slike lovbrudd i tillegg til å være alvorlige integritetskrenkelser, også er et angrep på selve menneskeverdet og et sivilisert levesett. Det ble også lagt vekt på at lovbrudd av denne art ofte er av internasjonal karakter og at heving av den maksimale strafferammen derfor også kunne begrunnes i et ønske om å skape større grad av harmoni med andre rettsystemer. Departementet konkluderte på denne bakgrunn med at

“beslutningen om å foreslå å heve strafferammen til 30 år for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten [har] liten overføringsverdi til andre meget alvorlige lovbrudd. “

Fra departementets side ble det også lagt betydelig vekt på resultatet av høringen:

“Det er betydelig motstand mot å heve den øverste strafferamme til 30 år for lovbrudd som grovt drap, grov seksuell omgang med mindreårige, kapring og alvorlig brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse, og en slik ordning har ikke fått noen klart uttalt tilslutning fra noen høringsinstans. Departementet vil derfor foreslå å beholde strafferammen på 21 år for enkeltstående lovbrudd av den aktuelle karakter ved utarbeidingen av den nye straffelovs spesielle del. ”

Om sammenstøt av meget grov kriminalitet uttalte departementet:

“Så sant et land ikke benytter kumulasjonsprinsippet - dvs. at det utmåles straffer for hvert forhold som deretter legges sammen - eller den absolutte maksimalstraff ikke er så høy at den nærmer seg livstid, for eksempel 60 år, vil sammenstøt av flere lovbrudd innebære at en før eller siden «stanger hodet i taket». Når domstolene har utmålt den absolutte maksimumsstraffen for én alvorlig overtredelse, kan det i en ny sak med et like alvorlig forhold i kombinasjon med andre, fremholdes at det forhold som kommer i tillegg, ikke blir straffet. Denne oppfatningen om at de som begår den alvorligste kriminalitet, slipper «billigst», har trolig blitt forsterket etter at straffeloven § 62 ble endret, slik at straffen ved sammenstøt kan heves til det dobbelte av den strengeste straff.”

Selv om bestemmelsen om sidestrafferamme på grunn av sammenstøt er begrenset i den nye straffeloven § 79 bokstav a, kan det nok oppfattes som uproporsjonalt at den som dømmes for tre drap ikke får strengere straff enn den som dømmes to. Straffens virkning som middel til å opprettholde den sosiale ro, jf. proposisjonen side 80, kan av den grunn underbygge et ønske om særlig å straffe sammenstøt av graverende kriminalitet strengere enn i dag, jf. nærmere nedenfor. Som anført i proposisjonen kan derimot straffens øvrige virkninger – prevensjon – vanskelig begrunne en slik skjerping:

“Prevensjonsteoriene - allmenn- og individualprevensjon - kan i liten grad begrunne en slik lovendring, slik det også er anført i høringsbrevet. De som ikke lar sin atferd styres av en utsikt til fengsel i 21 år, gjør det neppe heller av om straffen kan bli 30 år. Heller ikke individualprevensjon i form av uskadeliggjøring kan begrunne en slik lovendring. For det første er tilbakefall til flere lovbrudd som kan medføre lovens strengeste straff ytterst sjelden. Og der hvor det er grunn til å frykte en slik gjentakelse, vil bestemmelsene om forvaring i de fleste tilfeller gi den mulighet for samfunnsbeskyttelse (uskadeliggjøring) som en heving av den tidsbestemte straff fra 21 til 30 år ville gi.

Slik departementet ser det, må en eventuell heving av den øvre ramme ved sammenstøt av lovbrudd ut over 20/21 års fengsel, begrunnes med rettferdighets- og rimelighetsbetraktninger, herunder hensynet til sosial ro og velbefinnende i samfunnet. Også for denne vurdering er det nødvendig både å legge vekt på om det ved sammenstøt av alvorlige lovbrudd er et rimelig forhold mellom brøde og straff (utvekslingsrettferdighet) og om det er et rimelig forhold mellom slike sammenstøtstilfeller og andre mindre alvorlige tilfeller (fordelingsrettferdighet).

(…)

Oppmerksomheten hos allmennheten synes først og fremst å være knyttet til om sammenstøtstilfeller hvor de alvorligste lovbrudd inngår, rent faktisk resulterer i lovens strengeste straff, og til om den utmålte frihetsstraff i betydelig utstrekning er reell, jf. reglene om prøveløslatelse i straffegjennomføringsloven.

Dette har i så fall betydning på to samvirkende måter: Dels trekker det i retning av at befolkningen stort sett aksepterer at det er et tak, og at det ikke er mulig å få til noen «lineær» forholdsmessighet i sammenstøtstilfellene. Men den andre konsekvensen er trolig viktigere: Når befolkningen oppfatter handlingene som gruoppvekkende nok, er det bare lovens strengeste straff som anses som tilstrekkelig, uansett på hvilket nivå den ligger. Åpnes det for at man ved konkurrens mellom for eksempel et drap og en alvorlig seksualforbrytelse kan ilegge en straff ut over 21 år, vil dette lett utløse en forventning om at straffen skal bli 30 år i alle tilfeller hvor det er adgang til det. En lavere straff vil bli oppfattet som en manglende beskyttelse av de interesser som er blitt krenket.

(…)

Slik departementet ser det, foreligger det således ikke noe påtrengende behov for å heve strafferammen til 30 år ved sammenstøt av alvorlige lovbrudd, og en slik heving vil også kunne ha en negativ effekt, jf. foran om at det lett skapes en forventning om at alle gruoppvekkende handlinger skal straffes med den strengeste straff. Departementet går derfor ikke inn for å øke strafferammen til 30 år i disse tilfellene. Samtidig ser departementet et behov for at det gis uttrykk for den økte straffverdighet som er knyttet til at det er begått flere meget alvorlige lovbrudd. Men dette bør søkes brakt til uttrykk på en måte som ikke kan ha den samme negative effekt på det generelle straffenivået. “

Skjerping via reglene om prøveløslatelse

For å gi uttrykk for denne økte straffverdighet gikk departementet i proposisjonen (side 149-50)

“ … inn for å skjerpe den reelle straffen innenfor rammen av det ordinære maksimum på 21 år. Det aktuelle er her å gjøre endringer i reglene om prøveløslatelse. Prøveløslatelse besluttes i dag administrativt av kriminalomsorgen. Selv om praksis er skjerpet slik at en ikke ubetydelig del av de innsatte nektes prøveløslatelse etter 2/3 tid, er hovedregelen fortsatt at flesteparten av de innsatte besluttes løslatt av kriminalomsorgen når 2/3 av idømt fengselsstraff er utholdt, jf. straffegjennomføringsloven § 42. Som nevnt foran antar departementet at det ved meget alvorlig kriminalitet har mest å si for den sosiale ro at lovens strengeste straff blir idømt, og at den utmålte straffen oppfattes som reell. Departementet vil derfor arbeide videre med et spørsmål om det skal etableres en adgang for retten til å bestemme at prøveløslatelse i saker om meget alvorlig kriminalitet bare kan besluttes etter rettslig prøving, eventuelt om slik rettslig prøving skal gjøres obligatorisk. En slik ordning vil innbære en viss skjerping av straffen, fordi det i større grad enn i dag vil være løslatelse før full tid som krever en begrunnelse. Men i tillegg vil en rettslig behandling av løslatelsesspørsmålet gi grunnlag for offentlighet og kontradiksjon, noe som generelt sett bidrar til å styrke tilliten til rettssystemet. En slik ordning vil heller ikke være ubetinget negativ for den domfelte. I motsetning til i dag vil den skape en automatisk domstolskontroll med om soningstiden skal strekke seg ut over 2/3 av den utmålte straff. For de lengste straffer kan forskjellen mellom løslatelse etter 2/3 tid og full tid, utgjøre syv år. I dag avgjøres dette forvaltningsmessig av kriminalomsorgen.

Ovenstående løsning til «skjerping» av straffen har ikke vært vurdert av Straffelovkommisjonen og var heller ikke tatt opp i departementets høringsbrev 13. juni 2002. Den har følgelig ikke vært gjenstand for høring. Lovteknisk må endringene først og fremst finne sted i straffegjennomføringsloven. Departementet tar sikte på å komme tilbake med et utkast til nødvendige lovendringer i proposisjonen om straffelovens spesielle del etter at forslaget har vært på ordinær høring.”

Et alternativ: Sidestrafferamme på seks år også til strafferammer på 21 år?

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 149 behandles et alternativ for løsning av de tilfeller hvor sammenstøt av flere alvorlige lovbrudd innebærer at man ikke kan få til en forholdsmessig skjerping av straffen. Det heter her:

“Verken Straffelovkommisjonens eller departementets utkast inneholder noen bestemmelse som regulerer det generelle maksimum, jf. gjeldende straffelov § 17. Maksimum skal fremgå av den enkelte straffebestemmelse, og eventuelt av særskilte siderammer slik det følger av utkastets § 79. Som det går frem av punkt 11.7, foreslår departementet at maksimal straffskjerpelse ved sammenstøt av lovbrudd skal være 6 år. I Straffelovkommisjonens utkast til bestemmelse om straffskjerping ved sammenstøt er det bestemt at sidestrafferammen aldri skal gå ut over 20 år. Dersom en slik regel ikke gis, vil resultatet bli at lengstestraffen blir 27 år (21 + 6 år) ved sammenstøt av flere lovbrudd hvor minst ett av dem har lengstestraff på 21 år eller mer. Gjennom en slik regel kunne man både oppnå å fjerne inntrykket av at det ikke gir noe tillegg i straffen at gjerningspersonen har begått flere meget grove lovbrudd, og samtidig markere at overtredelser av bestemmelsen om krigsforbrytelser mv. er av en kvalitativt annen alvorlighet. Etter departementets syn gjør imidlertid de hensyn som taler imot å heve straffen til 30 år, seg langt på vei også gjeldende i forhold til en ordning med en lengstestraff på 21+6 år. Departementet går derfor ikke inn for en slik løsning. “

Når departementet likevel finner grunn til å nevne dette alternativet her, skyldes det at verken alternativet med endring i reglene om prøveløslatelse eller sidestrafferamme var særskilt fremhevet ved høringen i 2002. Når det nå gjennomføres en høring, er saken best tjent med at også dette alternativet blir belyst. Departementet ber derfor om at høringsinstansene også uttaler seg om alternativet med sidestrafferamme.

Hvordan en straffskjerping etter alternativet sidestrafferamme kan gjennomføres rent lovteknisk, behandles i 3.6. nedenfor.

Nærmere om forslaget om å endre prøveløslatelsesreglene

Innledning

Da spørsmålet om å skjerpe den strengeste straffen for ordinære lovbrudd ble sendt på høring i tilknytning til Straffelovkommisjonens delutredning VII i 2002, var alternativet med endring i prøveløslatelsesreglene ikke med i høringsbrevet. Spørsmålet var den gang om straffen for utvalgte, meget alvorlige lovbrudd burde heves til 30 år, eventuelt om sammenstøt av meget alvorlig kriminalitet burde ha en slik ramme. Det er derfor behov for å belyse både ulemper og fordeler med forslaget som ledd i høringen her. To mulige innvendinger mot forslaget er utdypet i punkt 3.2.2. og 3.2.3. Den nærmere avgrensningen av ordningen er behandlet i 3.3.

Et mulig motargument: Skjerpede regler om prøveløslatelse kan påvirke straffutmålingen

Bestemmelsen i straffegjennomføringsloven § 42 gir ikke domfelte noe rettskrav på prøveløslatelse etter 2/3 tid. Det skjedde en viss innstramming i ordningen med slik løslatelse ved vedtakelsen av straffegjennomføringsloven. Stortingets justiskomité understreket i Innst. O nr. 60 (2000-2001) side 24 at:

“prøveløslatelse skal skje etter en individuell vurdering, og at ingen har rett eller krav på løslatelse før tiden. De sikkerhetsmessige hensyn skal være overordnet, slik at prøveløslatelse ikke skal skje dersom det er tvil om den innsatte vil begå nye lovbrudd under prøveløslatelsen. Prøveløslatelse bør heller ikke finne sted dersom det strider mot den allmenne rettsfølelsen.”

Men fremdeles er det slik at ca. ¾ av alle soningsinnsatte løslates etter regelen i § 42 første ledd når 2/3 av dommen er utholdt. Etter den tidligere fengselslov § 35 var løslatelse etter 2/3 av den idømte straff hovedregelen i ennå større utstrekning.

Til tross for at løslatelse etter 2/3 av dommen er og har vært hovedregelen, brukes reglene om prøveløslatelse og den forventede soningslengden forholdsvis sjelden som moment ved straffutmålingen. Den omstendighet at domfelte av ulike grunner “vil gå glipp av” prøveløslatelse påvirker i forholdsvis begrenset grad straffutmålingen, jf. avgjørelser i Rt. 1980 side 1367, 1982 side 1286 og 1986 side 876. Når prøveløslatelsen trekkes inn i begrunnelsen, er det gjerne knyttet til om straffen bør utmåles slik at domfelte slipper gjeninnsetting i fengsel (betinget reaksjon). Gjennom forvaringsstraffen har imidlertid prøveløslatelsestidspunktet for fengselsdommer kommet i fokus, idet minstetiden for forvaringsdommer gjerne settes lik 2/3 av den fengselsstraff som ellers ville blitt idømt, jf. 3.2.3 nedenfor.

Dersom reglene om prøveløslatelse endres slik at muligheten for prøveløslatelse snevres inn i nærmere bestemte saker, er det grunn til å tro at prøveløslatelsestidspunktet i større grad vil inngå i argumentasjonen omkring straffutmålingen. I hvor stor grad det vil bli tilfellet, avhenger av om ordningen gjøres obligatorisk.

Hvis ordningen ikke gjøres obligatorisk, jf. pkt. 3.3.4, men skal bero på domstolens beslutning i den enkelte sak, vil ordningen nettopp legge opp til at partene – påtalemyndigheten og forsvareren – i sine prosedyrer vil forsøke å påvirke dommeren til å treffe eller ikke treffe en slik beslutning.

Men selv om ordningen med skjerpet prøveløslatelse gjøres obligatorisk når visse kriterier er oppfylt, vil en vanskelig kunne unngå at den tiltaltes forsvarer argumenterer med at den påståtte eller idømte straff er for streng nettopp fordi dommen i utgangspunktet skal sones fullt ut. Tatt i betraktning at endringen i prøveløslatelsesreglene primært tar sikte på å skjerpe reaksjonen i visse tilfeller, kan en heller ikke se bort fra at det fra påtalemyndighetens side i straffutmålingsprosedyrer eller ankeerklæringer vil bli fremholdt at tilfellet faller i den gruppe som lovendringer har tatt sikte på, og at straffen derfor bør skjerpes slik at de ordinære reglene om prøveløslatelse etter 2/3 ikke kommer til anvendelse.

Resultatet kan bli at det i større grad enn i dag synliggjøres at lengden av den idømte straff normalt ikke er den straff som domfelte rent faktisk må sone, og at straffnivået i den typen saker som omfattes av ordningen, faktisk går ned. I befolkningen kan virkningen bli at man oppfatter straffene for de alvorlige handlingene som ikke omfattes av lovendringen, som for milde nettopp fordi det kommer mer i fokus at den forventede soning er vesentlig kortere enn det antall år som er idømt. Tallmessig er det en rekke graverende lovbrudd som ikke vil omfattes av lovendringen, for eksempel grove ran, voldtekt og legemsbeskadigelser. Det er derfor en viss risiko for at en lovendring som har som formål å bidra til å bevare den sosiale ro gjennom en skjerping av straffen, gir det motsatte resultat i saker som ikke omfattes av forslaget. På den annen side er det allerede i dag alminnelig kjent at mange innsatte prøveløslates, og det er ikke gitt at større oppmerksomhet rundt dette i særlig grad vil påvirke folks oppfatning av om den idømte straffen er tilstrekkelig. Departementet ber om høringsinstansenes syn.

Forholdet til forvaring

En endring av reglene om prøveløslatelse etter de retningslinjer som er skissert i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), krever en nærmere avklaring på to punkter i forhold til forvaring:

• Rangforholdet mellom forvaring og tidsbestemt fengsel med domstolsbestemt prøveløslatelse, og
• Hvordan minstetiden, jf. gjeldende lov § 39 e annet ledd og den nye straffeloven § 43 annet ledd, skal fastsettes for lovbrudd hvor det ellers ville blitt idømt fengselsstraff uten administrativ prøveløslatelse på 2/3 tid.

Forvaring må anses for å være lovens strengeste reaksjon for grov og ordinær kriminalitet. Den kan idømmes med en lengstetid på 21 år, og ved utløpet av lengstetiden kan forvaringstiden forlenges med inntil 5 år ad gangen, jf. gjeldende lov § 39 e første ledd og den nye loven § 43 første ledd. I sin ytterste konsekvens kan derfor en forvaringsdom bli en livsvarig frihetsberøvelse. Også etter en eventuell endring av prøveløslatelsesreglene i straffegjennomføringsloven vil forvaringsdommer med en lengstetid på 15-21 år – p.g.a. muligheten for forlengelse – være strengere enn en tilsvarende tidsbestemt straff med domstolsbestemt prøveløslatelse. Men i den grad påtalemyndigheten ikke påstår forlengelse av forvaringen, og domfelte blir løslatt på prøve før lengstetiden løper ut, kan man komme i den situasjon at en domfelte rent faktisk får en kortere frihetsberøvelse med en forvaringsdom, enn ved en tidsbestemt fengselsstraff med domstolsbesluttet prøveløslatelse. Når en slik mulighet krever en nærmere overveielse og avklaring skyldes det særlig føringene som ble gitt av justiskomiteen da de gjeldende forvaringsregler ble vedtatt, jf. Innst. O. nr. 34 (1996-97) side 22:

“Etter flertallets syn ville det kunne bringe hele instituttet med forvaring i vanry dersom eksempelvis en som tidligere er dømt for drap og blir dømt for drap igjen kan ilegges forvaring som er vesentlig kortere enn den tid en annen som blir dømt for en tilsvarende forbrytelse må sone i fengsel før prøveløslatelse kan skje. “

Muligheten for at det kan oppstå en slik disharmoni i reaksjonssystemet er åpenbart tilstede. Det er i de tilfeller hvor lovbruddets ordinære strafferamme på 21 år innebærer at sidestrafferammene for sammenstøt eller gjentakelse ikke kan påplusses, at de skjerpede regler om prøveløslatelse primært skal komme til anvendelse. Dette er imidlertid også disse tilfellene vilkårene for å i dømme forvaring lettest vil være oppfylt. Skal man unngå at løslatelse kan skje tidligere fra forvaring enn fra fengsel, blir en konsekvens av endringene i prøveløslatelsesreglene at også bestemmelsen om den maksimale minstetid i gjeldende lov § 39 e annet ledd og den nye straffeloven § 43 annet ledd må endres. For eksempel slik at i tilfeller hvor lengstetiden settes til 21 år, bør minstetiden normalt settes til 15 år og ikke 10 år som i dag.

Blant annet basert på justiskomiteens uttalelser sitert ovenfor, blir minstetiden for forvaring i praksis gjerne fastsatt omtrent til den tid hvor prøveløslatelse kunne skje fra den tidsbestemte fengselsstraff som domfelte ellers ville blitt ilagt, jf. avgjørelsene i Rt. 2002 side 889, 2002 side 1667, 2002 side 1673 og 2003 side 312. I avgjørelsen inntatt i Rt. 2002 side 1667 heter det f. eks.:

“Det bør settes en minstetid for forvaringen, det vil si den tiden da prøveløslatelse tidligst kan skje, jf. straffeloven §39e andre ledd. Minstetiden bør settes med utgangspunkt i et anslag over når prøveløslatelse etter en fengselsstraff ville kunne skjedd, jf. (1996-97) side 22 og Rt. 2002 s. 889 på side 894-5. Ut fra en alternativ fengselsstraff på åtte til ni år ser jeg en minstetid på seks år som passende. “

Når alternativet til en forvaringsdom ville ha vært en tidsbestemt straff som i utgangspunktet skulle sones fullt ut, kan minstetiden for forvaring ikke fastsettes etter disse retningslinjene. Alternativet kan være at minstetiden fastsettes til det tidspunkt hvor domfelte tidligst kunne anmodet retten om prøveløslatelse. Også dette vil kreve en lovendring i den retning som nevnt ovenfor.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det bør tilstrebes en slik “rangmessig harmoni” mellom forvaring og tidsbestemt straff som nevnt ovenfor, og om det i tilfelle bør skje slik som antydet.

Hvilke tilfeller bør omfattes av endrede regler om prøveløslatelse

Grunnleggende krav

Det er ikke uten videre gitt hvordan man skal avgrense de tilfeller som skal omfattes av eventuelt ny og skjerpet regel om domstolsbasert prøveløslatelse, og hvilke som skal følge de ordinære regler om forvaltningsmessig beslutning om prøveløslatelse etter 2/3 tid.

Etter departementets oppfatning bør en ved avgrensningen legge vekt på følgende forhold:

• Lovendringens siktemål er å tjene som alternativ til å heve den maksimale strafferammen for meget alvorlige lovbrudd. Den bør derfor primært omfatte de tilfeller hvor gjeldende regler begrenser muligheten for å skjerpe den utmålte straff.
• Kriteriene bør være egnet til å skille ut den kriminalitet som rent faktisk er den mest graverende. Dette følger ikke alltid av i strafferammen. Den som på en forholdsvis beskjeden, men like fullt straffbar måte har forsøkt å medvirke til et grovt drap, er undergitt den samme maksimale strafferammen som den rent faktisk har utført drapet.
• Kriteriene bør i størst mulig utstrekning være objektive, forutberegnelige og i minst mulig grad forankres i regler basert på påtalemyndighetens eller domstolens skjønn. Å forankre avgrensningen alene i den utmålte straff vil både skape dårlig forutberegnlighet for siktede, og åpne for taktisk straffepåstand og straffutmåling.
• Reglene bør også søke å ta hensyn til at like alvorlige tilfeller bør behandles likt. En grense som for eksempel knyttes til at det utmåles mer enn 15 år fengsel, vil innebære at to gjerningsmenn som idømmes henholdsvis 15 år og 15 år og 6 måneders fengsel, som utgangspunkt må sone henholdsvis 2/3 og full tid, dvs. 10 år og 15 år og 6 måneder, dvs. en forskjell i frihetsberøvelsen på 5 år og 6 måneder.

Mulige avgrensningskriterier

Det er neppe mulig å finne kriterier som fullt ut ivaretar alle disse hensynene. Det er imidlertid mulig å tenkte seg en avgrensning som foretas etter et av følgende kriterier:

1) Den ordinære strafferamme på 21 år er benyttet fullt ut, og vilkårene for å anvende straffeloven § 79 er oppfylt.

2) Den ordinære strafferamme er 21 år er benyttet fullt ut.

3) Den ordinære strafferamme er på 21 år.

4) Den aktuelle strafferamme er på 21 år (dvs. 15 år pluss en sideramme på 6 år).

5) Den ordinær strafferamme er på 15 år

6). Det er utmålt en straff på mer enn 15 år.

7) Tilfeller som p.g.a. kriminalitetens art anses som særlig grove, for eksempel knyttet til de straffebud som har en særskilt minimumsstraff.

Valg av kriterier

Slik departementet ser det, er det i best harmoni med begrunnelsen – å være et alternativ til å heve den maksimale strafferammen – om en lar endringen i prøveløslatelsesreglene komme til anvendelse på tilfellene nevnt i punkt 1 i oppregningen ovenfor. I disse tilfellene vil det dreie seg om særlig grov kriminalitet og omgivelsene har en forventing om at den utmålte straff i (betydelig utstrekning) er reell. I tillegg vil det være i disse tilfellene at det generelle maksimum på 21 år fengsel kan oppleves som en urimelig begrensning, og eventuelt også ha bidratt til å presse den utmålte straff ned.

Det kan reises spørsmål om ikke også de tilfellene der strafferammen på 21 år for et enkeltstående lovbrudd er utnyttet fullt ut, burde omfattes (punkt 2 i oppregningen ovenfor). I et slikt tilfelle kan det være at den øvre strafferammen har presset den utmålte straffen ned. Det kan f.eks. være at av to skyldige er den minst aktive dømt til 19 års fengsel og den mest aktive til 21 år. Her kan det være at straffen “bare” settes til 19 år ut fra behovet for å markere at domfelte er litt mindre å klandre enn en medskyldige som har fått 21 år. Realiteten kan være at retten mente at sistnevnte burde hatt 23 år. Her kan det være et alternativ å idømme begge 21 år fengsel og la domstolen bestemme at prøveløslatelse for den ene bare kan skje etter domstolens beslutning.

Tilfellene i nr. 3 i oppregningen foran faller etter departementets oppfatning utenfor den sentrale begrunnelsen for lovendringen. Skal de skjerpede reglene om prøveløslatelse gjelde for disse tilfellene, må begrunnelsen være at man synes den alminnelige strengeste strafferamme er for lav. Men fremfor å skjerpe reaksjonen gjennom prøveløslatelse, bør domstolen i alle fall først utnytte rammen på 21 år fullt ut, jf. nr. 2 i oppregningen.

Kriteriet i nr. 4 gjelder tilfeller hvor det foreligger sammenstøt, gjentakelse eller organisert kriminalitet. Handlingene er i dette tilfellet ikke nødvendigvis av den aller mest graverende karakter, jf. strafferammen på 15 år. Den økte straffverdighet som er knyttet til at det foreligger sammenstøt mv., må anses for å bli fanget opp nettopp av siderammen på 6 år.

For lovbrudd som omfattes av alternativene 5, 6 og 7 ovenfor, slår begrunnelsen for lovendringen ikke til. Avdekkes det i tilfellene i nr. 5 at strafferammen på 15 år er for lav, er det fullt mulig gjennom lovendring å heve rammen til 21 år. At man har utmålt mer enn 15 år (nr. 6) (men ikke 21, jf. alternativene ovenfor) gir ikke noen indikasjon på at man har "stanget hodet i taket". Og at lovgiverne har funnet det nødvendig å sette en grense nedad for hvor lav straffen bør kunne bli (nr. 7), gir etter departementets oppfatning ingen tilstrekkelig indikasjon på at det er behov for en særlig streng maksimumsstraff.

Departementet går etter dette foreløpig inn for å endre prøveløslatelsesreglene i straffegjennomføringsloven i henhold til alternativ 1 [evt. også 2], slik at reglen kommer til anvendelse på domfellelser som omfatter straffebud med en ordinær strafferamme på fengsel i 21 år og hvor domstolen har utnyttet rammen fullt ut [i tilfeller hvor § 79 er anvendt].

Departementet ber om høringsinstansenes syn på hvilke kriterier som skal legges til grunn for avgrensningen.

Obligatorisk ordning eller domstolens skjønn

En ordning med skjerpede regler om prøveløslatelse kan enten gjøres obligatorisk når kriteriene er oppfylt, eller domstolene kan gis adgang til å bestemme at de skjerpede reglene skal komme til anvendelse i disse tilfellene.

Fastsetting av straff i det enkelte tilfelle er i betydelig grad en skjønnsmessig avgjørelse hvor en rekke omstendigheter tillegges vekt. Med unntak av lovbrudd som blir avgjort med forenklet forelegg, er det ytterst få tilfeller hvor man med noen grad av sikkerhet kan si at et lovbrudd av typen x gir en straff av fengsel i y dager/måneder eller år. Selv for lovbrudd hvor det er etablert et forholdsvis fast straffenivå vil det alltid være individuelle forhold som kan bidra til å redusere eller øke straffen. Som den store hovedregel vil det derfor bare være domstolen som kan avgjøre om en utmålt straff på 21 år er den straffen som anses som riktig, eller om den er et resultat av at det ikke har vært mulighet for å skjerpe straffen ytterligere. Dette taler for at de skjerpede reglene om prøveløslatelse bare bør komme til anvendelse når retten har truffet bestemmelse om det. Det er imidlertid også vektige hensyn som kan tale for å gjøre ordningen obligatorisk når de lovbestemte vilkår er oppfylt. Et av dem er behandlet særskilt i 3.2.2 og er knyttet til at prøveløslatelsesreglene i vesentlig større grad enn i dag vil bli et straffutmålingsmoment.

Om ordningen skal være obligatorisk eller bero på domstolens skjønn, avhenger også av hvordan man avgrenser ordningen. Hvis man – som foreslått her – bare også ønsker å skjerpe straffen i de tilfellene hvor den ordinære strafferammen på 21 år er utnyttet fullt ut, slik at sidestrafferammen ikke kan få noen selvstendig betydning, taler dette for å gjøre ordningen obligatorisk. Prosessuelle hensyn trekker i også samme retning, idet en må anta at en obligatorisk ordning i mindre grad vil være ankedrivende.

Med det forholdsvis begrensede anvendelsesområdet departementet har foreslått for lovendringen, jf. 3.3.3 ovenfor, anser departementet etter en foreløpige vurdering at de beste grunner taler for å gjøre ordningen obligatorisk når de lovbestemte vilkår foreligger. Med en slik regulering er det ikke nødvendig å endre straffeloven: Er straffen fastsatt til 21 år i et tilfelle hvor et eller flere av lovbruddene har det som ordinær strafferamme, og hvor vilkårene etter § 79 (gjeldende lov §§ 60 a, 61 eller 62) også er oppfylt, vil det følge av reglene i straffegjennomføringsloven at prøveløslatelse bare kan skje etter rettslig prøving.

Prosessuelle spørsmål

En endring av reglene om prøveløslatelse som behandlet ovenfor, krever også bestemmelser av prosessuell karakter. Det må gis regler om:

• når en begjæring kan fremsettes og hvor ofte den kan gjentas
• det bare er domfelte som kan fremsette begjæring, eller om også Kriminalomsorgen kan begjære løslatelse
• hvilken domstol som skal treffe avgjørelsen om prøveløslatelse (den som avsa dommen – eller ordinær førsteinstans)?
• hvilken prosessform: hovedforhandling og dom, eller kjennelse?

Både etter gjeldende rett og i henhold til den nye straffeloven treffer domstolen avgjørelse om når en forvaringsdømt kan løslates på prøve, jf. straffeloven 1902 § 39 f og straffeloven 2005 § 44. Departementet ser det som en fordel om domstolsbehandlingen av prøveløslatelse fra tidsbestemt straff i størst mulig utstrekning kan følge de samme reglene.

For spørsmålet om når begjæring om prøveløslatelse kan fremsettes, finner departementet det naturlig at grensen settes til det tidspunkt hvor domfelte etter straffegjennomføringsloven § 42 ville blitt vurdert løslatt, dvs. etter 2/3 soning. Etter departementets foreløpige vurdering bør en ny begjæring om løslatelse – som ved forvaring – først kunne fremsettes ett år etter at avslaget på en tidligere begjæring ble endelig. Det dreier seg i disse sakene om domfelte som på det tidspunkt de første gang kan fremsette begjæring om løslatelse, har sonet i 15 år. Når en begjæring er avslått, vil det normalt ikke være noen slik utvikling i saken at det vil være behov for ny prøving før det har gått ett år.

Kriminalomsorgen skal i tillegg til å sørge for en sikkerhetsmessig forsvarlig soning, ha som siktemål at domfelte etter soningen kan finne sin plass i samfunnet som en lovlydig borger, jf. straffegjennomføringsloven § 3. I de tilfellene hvor avgjørelsen om prøveløslatelse treffes administrativt følger det av lovens § 41 at prøveløslatelsen skal foreberedes. Slik departementet ser det, bør ikke den omlegging av prøveløslatelsesreglene som er foreslått, lede til at Kriminalomsorgen fratas plikten og muligheten til å legge til rette for den domfeltes gjeninntreden i samfunnet. I den grad Kriminalomsorgen i dette arbeidet finner det hensiktsmessig at den domfelte prøveløslates med de vilkår og begrensninger som kan knyttes til en slik beslutning, er det departementets oppfatning at Kriminalomsorgen bør kunne fremsette begjæring om prøveløslatelse, selv om domfelte av ulike grunner ikke selv gjør det. Siden endringen i prøveløslatelsesreglene er et alternativ til heving av straffelovgivningens straffemaksimum, finner departementet det ikke riktig å foreslå en tilsvarende regel som i gjeldende lov § 39 f fjerde ledd og den nye straffeloven § 44 annet ledd annet punktum om at prøveløslatelse kan skje uten domstolsprøving når Kriminalomsorgen og påtalemyndigheten er enig. En slik adgang vil langt på vei kunne likestilles med at Kriminalomsorgen og påtalemyndigheten hadde fått kompetanse til å redusere en utmålt straff fra 24 til 21 år. Å fjerne kravet om domstolsprøving av prøveløslatelsen vil derfor ha klare likhetstrekk med benådning.

Med det virkeområdet som er foreslått for reglene om domstolsbestemt prøveløslatelse, følger det at begjæringer om prøveløslatelse normalt vil bli fremmet mellom 10 og 15 år etter domfellelsen. Etter så lang tid vil det normalt ikke være noen "gevinst" knyttet til å legge avgjørelsen av prøveløslatelse til den domstol som avsa den opprinnelige dom. Departementet foreslår derfor at begjæring, som for forvaring, fremsettes for den ordinære tingrett som et enkeltstående rettergangsskritt.

Når domstolen treffer beslutning om løslatelse på prøve, er det ikke først og fremst en prøving av om vilkårene er oppfylt. Domstolen vil foreta en bred vurdering av om løslatelse er tilrådelig, hensett til straffens funksjon i opprettholdelsen av den sosiale ro og straffens allmennpreventive og individualpreventive formål. Dette er samme type vurdering som domstolene foretar ved en ordinær straffutmåling. Domstolens avgjørelse vil langt på vei avgjøre hvor streng straff den domfelte skal få. Etter departementets syn bør dette lede til av domstolens avgjørelse treffes ved dom etter at påtalemyndigheten har fremmet saken, slik reglene i dag er for forvaring.

Utkast til endringer i straffegjennomføringsloven

§ 42. Løslatelse fra fengselsstraff

Hvis ikke § 42 a kommer til anvendelse, kan Kriminalomsorgen løslate domfelte på prøve når …………….

§ 42 a. Prøveløslatelse etter rettens beslutning

Er domfelte dømt til fengsel i 21 år for et lovbrudd som har dette som ordinær strafferamme, og straffeloven § 79 er anvendt, kan løslatelse på prøve bare skje etter rettens beslutning og etter begjæring fra domfelte eller Kriminalomsorgen.

Begjæring om løslatelse på prøve etter første ledd kan først fremsettes når domfelte, medregnet mulig varetektsopphold, har gjennomført 15 år av straffen. Den domfelte kan ikke begjære prøveløslatelse før 1 år etter at en dom som nekter prøveløslatelse, er endelig.

Når den domfelte eller kriminalomsorgen begjærer løslatelse på prøve, fremmer påtalemyndigheten saken for tingretten, som avgjør den ved dom.

Besluttes løslatelse på prøve, løper prøvetiden ut på det tidspunkt den idømte fengselsstraff ville vært gjennomført i sin helhet. Løslatelsen er alltid betinget av at domfelte ikke begår noen ny straffbar handling i prøvetiden. Retten kan for øvrig fastsette slike vilkår for prøveløslatelsen som nevnt i § 43 annet ledd.

Bestemmelsene i §§ 43 tredje og fjerde ledd, 44 og 45 gjelder tilsvarende for prøveløslatelse fastsatt ved dom etter denne paragraf.

Nærmere om alternativet med sidestrafferamme også til lovbrudd med ordinær ramme på 21 år

Alternativet med en sideramme på seks år også til straffebud med 21-års ordinær strafferamme, kan i den nye straffeloven gjennomføres ved å fjerne ”og aldri ut over 21 år” i innledningen til § 79, jf. sitatet fra Ot.prp. 90 (2003-2004) side 147 foran i pkt. 3.1.3. I tillegg blir det nødvendig å foreta en endring i § 86 første ledd bokstav e slik at 21 år erstattes med 27 år.

Den alternative løsningen gjør det også nødvendig å endre straffegjennomføringsloven § 42 første ledd. Det synes å følge av § 42 første ledd avslutningsvis at soning av 14 år (som er 2/3 av 21 år) alltid utløser adgang til administrativ prøveløslatelse, selv om en straff ilagt i utlandet skulle være lenger enn 21 år. Gis det regler som gjør at det kan idømmes strengere straffer enn fengsel i 21 år, og slik at 2/3 soning kan utgjøre mer enn 14 år, bør straffegjennomføringsloven § 42 første ledd justeres i samsvar med dette.

Det følger av foranstående at en endring av straffegjennomføringslovens bestemmelse er nødvendig allerede av den grunn at det i den nye straffeloven er foreslått en strafferamme på 30 år for de alvorligste krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og alvorlige terrorhandlinger. I motsatt fall vil for eksempel en person som i utlandet dømt til 30 år for folkemord kunne løslates på prøve etter 14 års soning, mens en person dømt til samme straff i Norge først kan prøveløslates etter soning i 20 år fordi vedkommendes prøveløslatelse følger den ordinære 2/3-regel.

Når departementet i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) ikke gikk inn for alternativet med sidestrafferamme var begrunnelsen at når befolkningen oppfatter handlingene som graverende nok, hersker det gjerne en oppfatning om at bare lovens strengeste straff er tilstrekkelig, uansett nivå. Åpnes det for at man ved konkurrens mellom for eksempel et drap og en alvorlig seksualforbrytelse kan ilegge en straff ut over 21 år, vil dette lett utløse en forventning om at straffen i alle tilfeller skal settes så høyt det er adgang til. En lavere straff vil bli oppfattet som en manglende beskyttelse av de krenkede interesser. Er det blant allmennheten skapt den oppfatning at handlingen «er det verste som kan skje», kan derfor en mulighet til å gå ut over 21 år gi et press i retning av en skjerpet straff også om en er utenfor de tilfeller som en eventuell lovendringen primært tar sikte på. Og brukes ikke maksimum i et slikt tilfelle, kan en åpning for å heve maksimalstraffen i konkurrenstilfellene dermed i like stor grad bli et negativt som et positivt bidrag til den sosiale ro.

Disse hensyn har fremdeles vekt. Men det er trolig mulig å forebygge den negative effekten, bl.a. gjennom å kreve en særskilt begrunnelse hvis domstolene ønsker å gå over det alminnelige maksimum på 21 år. En slik begrunnelse vil først måtte innholde en redegjørelse for hvilke av de lovbrudd som domfellelsen gjelder som etter rettspraksis alene ville gitt en straff på 21 år. Deretter må det med henvisning til omfanget og alvorligheten av de øvrige forhold begrunnes hvorfor det er nødvendig å gi en høyere straff enn 21 år. Det vil også være naturlig at domstolen redegjør for hvorfor reaksjonen forvaring ikke er valgt. En slik særskilt begrunnelsesplikt vil bidra til å understreke at straff ut over 21 år bare skal brukes i ekstraordinære, alvorlige tilfeller.

Tar en i betraktning at Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) allerede har foreslått et tillegg om tilståelsesrabatt i straffeprosessloven § 40 annet ledd, kan en særskilt begrunnelsesplikt som beskrevet ovenfor reguleres slik:

“I andre tilfelle skal, når siktede domfelles, domsgrunnene for skyldspørsmålets vedkommende bestemt og uttømmende angi det saksforhold retten har funnet bevist som grunnlag for dommen, og vise til det straffebud han dømmes etter. Når siktede domfelles, skal domsgrunnene også opplyse om de grunner retten har lagt vekt på ved fastsetting av straff og andre rettsfølger. Det skal opplyses i domsgrunnene om hvorvidt straffeloven § 77 [bokstav f) nr.1] er anvendt, og det bør angis hvilken betydning tilståelsen har hatt for straffutmålingen. Utmåles det i medhold av straffeloven § 79 en straff på mer enn 21 års fengsel, skal domsgrunnene inneholde en særskilt begrunnelse for dette. Opplysninger om tidligere domfellelser eller påtaleunnlatelser tas bare med i den utstrekning det har betydning for dommen.“

Departementet ber om høringsinstansenes synspunkter.