3 Rammeverket for eksportkontrollen
Det politiske grunnlaget for kontrollen med eksport av forsvarsmateriell er Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak av samme dato, som slår fast at:
«det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig».
I vedtak av samme dato tar Stortinget
«til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en nøye vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurderingen må være avgjørende for om eksport skal finne sted».
I 1997 sluttet et enstemmig Storting seg til en presisering om at
«Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter».
Regjeringen anser Stortingets vedtak som et bindende pålegg, og eksportreguleringen skal sikre at det blir fulgt. For dette formål, og for å gi eksportørene større innsyn og forutsigbarhet om kontrollen med eksport av forsvarsmateriell, utarbeidet Utenriksdepartementet retningslinjer i 19921 for behandlingen av søknader om eksport av forsvarsmateriell. Det er redegjort for departementets praktisering av retningslinjene i de årlige meldingene til Stortinget som er fremlagt siden 1996.
Som en utdypning av Utenriksdepartementets retningslinjer , ble EUs åtte atferdskriterier som inngår i en felles holdning vedtatt av EUs utenriksministere i desember 2008, tatt inn i et eget vedlegg til retningslinjene (vedlegg A-kriteriene).
De åtte kriteriene gir på denne måten større innsyn i Utenriksdepartementets vurderinger av en rekke politiske spørsmål jfr. 1959-vedtaket og 1997-presiseringen. Det ble redegjort grundig for kriteriene i Meld. St. 21 (2009 – 2010).
I tillegg har Norge påtatt seg forpliktelser gjennom vedtak i internasjonale fora, herunder i Wassenaar-samarbeidet (WA) som retter seg mot konvensjonelle våpen, militært materiell og relevante flerbruksvarer. WAs retningslinjer og konsensusvedtak har også betydning for gjennomføringen av norsk kontroll med eksporten av forsvarsmateriell. Det internasjonale eksportkontroll og ikke-spredningssamarbeidet er nærmere omtalt i meldingens kapittel 6.
3.1 Eksportkontrollregelverket
Utenriksdepartementet har ansvaret for kontrollen med eksport fra Norge av våpen, ammunisjon og annet militært materiell2, flerbruksvarer3, samt relevant teknologi og tjenester.
Eksportkontrollen er hjemlet i Lov av 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. Kgl. res. Av 18. desember 1987 gir Utenriksdepartementet fullmakt til å utøve den fullmakt som i henhold til eksportkontrolloven er tillagt Kongen. Utenriksdepartementets forskrift av 10. januar 1989 skal sikre gjennomføring av kontrollen med eksport av både forsvarsmateriell og flerbruksvarer, og representerer det operative hjemmelsverket for utøvelse av kontrollen.
Utenriksdepartementets retningslinjer er veiledende for departementets behandling av søknader om tillatelse til å utføre forsvarsmateriell fra Norge. Det er redegjort nærmere om retningslinjene ovenfor.
FN Sikkerhetsråds bindende vedtak om sanksjoner er gjort til norske forskrifter for å sikre at tiltakene blir etterlevd. Enkelte EU-vedtak om våpenembargo gjennomføres i norsk forskrift, mens andre vedtak om våpenembargo som er fattet av EU og OSSE gjennomføres på grunnlag av eksportkontrollregelverket.
Etter eksportkontrolloven må alle varer og tjenester og all teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militære formål, eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer og teknologi som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger, jf. straffeloven § 147 a første ledd, ikke utføres uten tillatelse fra Utenriksdepartementet. Liste I (våpen og militært materiell) og liste II (flerbruksvarer) beskriver produkter og teknologi som krever slik tillatelse. Kontrollen med teknologi omfatter også immateriell teknologioverføring.
Loven setter forbud mot at det drives handel med, formidles eller på annen måte bistås ved salg av våpen og militært materiell fra et fremmed land til et annet uten særskilt tillatelse. Tilsvarende gjelder for strategiske varer og teknologi som er nærmere angitt i forskrift.
I tillegg inneholder loven bestemmelser om informasjonsplikt og taushetsplikt, samt omfattende straffebestemmelser. I St.meld. nr. 29 (2007 – 2008), St.meld. nr. 42 (2008 – 2009) og Meld. St. 21 (2009 – 2010) ble det gitt grundig informasjon om loven.
3.2 Forskrift til gjennomføring av eksportkontrollen
Utenriksdepartementets forskrift av 10. januar 1989 gir nærmere regler om gjennomføring av eksportreguleringen. Forskriften hjemler lisensplikt ved utførsel av varer og tilhørende teknologi beskrevet på vareliste I (våpen og militært materiell) og vareliste II (flerbruksvarer). Det kreves også tillatelse ved utførsel av nærmere angitt teknologi, herunder immaterielle ytelser, tekniske datapakker og produksjonsrettigheter for varer, samt visse tjenester.
Forskriften hjemler videre muligheten til å utøve lisensplikt for enhver vare, dvs. i tillegg til de varene som er beskrevet på listene. Disse generalklausulene kan gjøres gjeldende for eksport av enhver vare, teknologi eller tjeneste når disse kan være ment for et masseødeleggelsesvåpenprogram eller er for militær bruk i områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig eller til land som er underlagt våpenembargo som gjennomføres i norsk rett. I tillegg har forskriften bestemmelser om kontroll med formidling av strategiske varer mellom to tredjeland. I St.meld. nr. 29 (2007 – 2008), St.meld. nr. 42 (2008 – 2009) og Meld. St. 21 (2009 – 2010) ble det redegjort i detalj om disse kontrollmekanismene.
Forskriften gir også bestemmelser om visse unntak fra lisensplikten, muligheten for tilbakekallelse av lisenser, samt administrative bestemmelser om oppbevaring av tillatelser og departementets rett til å stille vilkår for innvilgelse av lisens.
Arbeidet med forskriftsendringer
Utenriksdepartementet vil i løpet av høsten 2012 sende ut en ny forskrift om endringer som legger til rette for implementering av et EØS-direktiv om forenklede lisensieringsprosedyrer til høring. Det er redegjort nærmere om direktivet i meldingens Kap. 5.
I tillegg til EØS-direktivet, foreslås det å styrke gjeldende generalklausul om at det er lisensplikt for enhver vare for militær bruk i områder som er underlagt våpenembargo vedtatt av FNs sikkerhetsråd, til også å gjelde andre tiltaksregimer som Norge har sluttet seg til. En slik endring vil sikre hjemmel for å utøve kontroll på enhver vare til militær bruk også i tilfeller hvor Norge gjennomfører andre vedtak om våpenembargo, f.eks. vedtatt i EU eller OSSE.
Det foreslås også å ta inn en ny generalklausul om at det er lisensplikt for enhver vare, teknologi og tjeneste for militær bruk når eksportøren er gjort kjent med at varen, teknologien eller tjenesten direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne på en måte som ikke er forenlig med Norges sikkerhetsinteresser. Bakgrunnen er at sivile varer i økende grad vil kunne ha viktige militære anvendelser.
3.3 Kontroll med kunnskapsoverføring til utenlandske studenter ved norske læresteder
I Meld. St. 25 (2010 – 2011) ble det redegjort for arbeidet med å etablere en målrettet kontroll med kunnskapsoverføring til utenlandske studenter.
FNs Sikkerhetsråds resolusjoner om sanksjoner mot Iran og Nord-Korea, oppfordrer stater til å utvise årvåkenhet når det gjelder overføring av kunnskap til studenter fra disse landene når det vurderes å kunne innebære en uakseptabel risiko for bruk i forbindelse med masseødeleggelsesprogrammer. Det er imidlertid opp til de enkelte stater å utøve en slik kontroll på nasjonalt grunnlag. Spørsmålet om kontroll med kunnskapsoverføring er i økende grad et tema innenfor det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet.
Kunnskapsoverføring til utenlandske studenter representerer særlige utfordringer, herunder når det gjelder prinsippet om akademisk frihet og målsetningen om å bidra til at studenter fra land i tredje verden skal kunne få utdanning. Det er en viktig målsetning å legge til rette for en kontrollordning som ikke får utilsiktede konsekvenser når det gjelder disse målsetningene.
Det norske eksportkontrollregelverket har bestemmelser som gjør at det er kontroll med teknologi, også immateriell teknologi, knyttet til varene som er lisenspliktige ved utførsel. Utenriksdepartementet behandler løpende søknader fra bedrifter om overføring av bl.a. immateriell teknologi.
Det anses imidlertid ikke praktisk eller formålstjenlig å innføre en generell lisensplikt for den enkelte student, men heller etablere rutiner for å kunne identifisere reelle risikotilfeller. Kontrollen må derfor i hovedsak rettes inn mot studenter fra land som er gjenstand for sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd i forbindelse med kunnskap om aktiviteter knyttet til masseødeleggelsesvåpen, samt mot studenter som søker seg til særlig følsomme studier.
Kontroll med teknologioverføring, herunder i form av kunnskap, bygger på de 10 teknologiområdene som er definert i Utenriksdepartementets liste II (flerbruksvarer):
Kategori 0: kjernemateriale, anlegg og utstyr
Kategori 1: materialer, kjemikalier, mikroorganismer og toksiner
Kategori 2: materialbehandling
Kategori 3: elektronikk
Kategori 4: datamaskiner
Kategori 5: telekommunikasjoner og informasjonssikkerhet
Kategori 6: sensorer og lasere
Kategori 7: navigasjon og avionikk
Kategori 8: marint utstyr
Kategori 9: fremdriftssystemer, romfartøy og tilknyttede varer.
Studier som berører Kategori 0 og Kategori 1 anses som særlig sensitive i forhold til masseødeleggelsesvåpen. I slike tilfeller vil kontrollen måtte ta hensyn til at kunnskapsoverføring kan være uønsket selv om studiet i utgangspunktet ikke er på det høyeste nivå. I andre tilfeller vil man gjøre en mer nyansert vurdering i forhold til nivå på studiet og om studenten kommer fra et land som er gjenstand for FN-sanksjoner eller det foreligger begrunnet bekymring om at hjemlandet har skjulte masseødeleggelsesvåpenaktiviteter. Når det gjelder vurdering av nivå på et studium, vil det i all hovedsak ses bort fra studieinnhold som medfører kunnskap som ikke kan anses å være «for allmennheten» eller «vitenskapelig grunnforskning». Dette betyr at bekymringer i hovedsak vil knytte seg til teknologioverføring som anses å ikke være allment tilgjengelig, og som kan ha en direkte betydning for å bruke, fremstille eller produsere varene som er kontrollert etter de enkelte kategoriene.
Det legges vekt på å sikre en kontroll som vil være av forebyggende karakter. Utenriksdepartementet vil i samarbeid med andre relevante offentlige myndigheter, og på basis av ovenstående liste iverksette en styrket kontrollordning for å å identifisere risikotilfeller. Når det vurderes å foreligge en uakseptabel risiko, vil avslag på søknad om opphold bli gitt. Det vil kunne settes vilkår for studenter som får innvilget opphold for å studere, bl.a. om å forplikte seg til å søke om ny tillatelse ved eventuelt bytte av studie etter at de kommer til Norge. Lignende regler vil også kunne anvendes overfor utenlandske forskere, bedriftsrepresentanter o.l. Som ledd i gjennomføring av lovpålagte eksportkontrolloppgaver, vil departementets eksperter ved behov kunne bidra med tekniske vurderinger knyttet til en aktuell teknologioverføring.
Utenriksdepartementet, i samarbeid med andre involverte instanser, vil så snart det er hensiktsmessig ta initiativ til et informasjonsprogram overfor norske læresteder om kontrollordningen.