1 Lønnsoppgjørene i 1994 og 1995
1.1 Lønnsoppgjørene i 1994
I 1994 var det etter vanlig mønster igjen hovedrevisjon for de fleste avtaleområder. For første gang siden 1986 ble hovedrevisjonen i LO/NHO-området gjennomført ved for-bundsvise forhandlinger. I privat sektor for øvrig foregår oppgjørene hvert år bransjevist/forbundsvist. I hovedoppgjørene i stat og kommune er det alltid sentrale forhandlinger.
Oppgjørene i privat sektor
LO/NHO-området
Representantskapet i LO behandlet kravene foran lønnsoppgjøret 17. januar. Hovedpunktene i vedtaket var:
øking av kjøpekraften for de lavere og midlere inntekter.
videreføre, eventuelt videreutvikle garantiordningene.
varig statlig medfinansiering av avtalefestet pensjon for 64-åringene.
lokale forhandlinger gjennomføres etter de bestemmelser og kriterier som er fastlagt i de enkelte avtaler.
oppgjøret gjennomføres ved forbundsvise forhandlinger.
I NHOs hovedstyremøte 9. februar ble følgende hovedprinsipper lagt til grunn for oppgjøret:
gjennom tariffoppgjørene legges forholdene til rette for lokal, bedriftsvis lønnsfastsettelse basert på bedriftenes økonomiske situasjon.
det er særlig nødvendig å få utvidede og mer fleksible driftstider, fjerne lønnsbindende bestemmelser og utvikle tidsmessige lønnssystemer.
permanent statlig medfinansiering av avtalefestet pensjon også for 64-åringene.
på bakgrunn av gjennomføringen av Reform 94 er det nødvendig at nye betalingsregler fastsettes gjennom årets oppgjør for lærlingene og at de får en betaling tilpasset den nye situasjonen.
De forbundsvise oppgjørene i LO/NHO-området ble innledet 14. mars mellom Fellesforbundet og Teknologibedriftenes Landsforening (TBL) om verkstedsoverenskomsten. På endel andre områder ble det også startet forhandlinger umiddelbart etter at forhandlingene om verkstedsoverenskomsten var startet. Dette gjaldt bl.a. hotell- og restaurant, kontor- og lageransatte, transport, tekstil og bekledning.
Et viktig punkt tidlig i forhandlingene mellom Fellesforbundet og TBL var statlig medfinansiering av avtalefestet pensjon (AFP) for 64-åringene. Partene tok opp dette spørsmålet i brev av 18. mars til Statsministeren.
Den 22. mars var det et møte mellom Fellesforbundet/TBL og Statsministeren om AFP. Den 24. mars gikk det et brev til partene fra Statsministeren. I dette brevet heter det bl.a:
«Regjeringen er innstilt på å foreslå at staten medfinansierer 40 pst av løpende AFP-pensjoner for 64-årige arbeidstakere i privat sektor, dvs at statens bidrag blir det samme som for 65- og 66-åringer. Forutsetningen for en slik medfinansiering er at oppgjøret legger til rette for fortsatt lav kostnadsvekst og bedring av konkurranseevnen, og dermed styrker grunnlaget for økt sysselsetting. Det er ikke aktuelt for Regjeringen i framtiden å medfinansiere ytterligere nedsettelse av aldersgrensen i AFP, dersom partene avtaler dette, eller å foreslå ytterligere endringer i skattereglene i en slik sammenheng.»
Stortinget gjorde nødvendig vedtak om statlig medfinansiering 17. juni.
Etter at spørsmålet om statlig medfinansiering av 64-åringer innenfor AFP-ordningen i privat sektor var avklart, fortsatte forhandlingene mellom Fellesforbundet og TBL. Den 25. mars ble det brudd i forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Samme dag ble det også brudd i forhandlingene i hotell- og restaurantnæringen og for kontor- og lageransatte. Den 11. april satte Riksmeklingsmannen fram et forslag til løsning mellom Fellesforbundet og TBL som ble anbefalt av partene. Meklingsforslaget ble godkjent ved uravstemming 6. mai.
Det ble enighet om følgende tillegg/endringer:
et generelt tillegg på kr 1,- pr time fra 1. april
øking i overtidssatsen (fra 40 til 50 prosent) for de to første timene
skifttillegg økes med gjennomsnittlig 5,1 prosent
Videre ble partene enige om å nedsette et utvalg til å drøfte spørsmål vedrørende arbeidstid, overtid, skift og midlertidige ansettelser. Det ble ingen endringer i lavlønnsgarantiordningen. Det ble heller ingen endringer i reglene for de lokale forhandlingene. De skal fortsatt skje ut fra den økonomiske situasjon, i den enkelte bedrift og følge de retningslinjene LO og NHO tidligere har blitt enige om.
Resultatet av oppgjøret for verkstedsoverenskomsten trakk opp et hovedmønster som i store trekk også ble resultatet i forhandlingene for de andre overenskomstene innen LO/NHO-området. Enkelte områder skiller seg ut. Dette gjelder bl.a. sjømenn i innenriksfart hvor lavlønnsgarantiordningen for fergetrafikken ble opphevet mot å innføre skifttillegg på kvelds- og nattferger og å gi kr 1,50 pr time i lønnsøking på hurtigrutene. For aviser ble det gitt 4 ekstra feriedager for ansatte med mer enn 10 års ansettelse istedenfor et generelt tillegg. For bussjåfører i rutebilselskaper (både LO- og YS-organiserte) ble det sammen med visse endringer i avtaleverket gitt kr 2,50 pr. time i Oslo og kr 2,75 utenfor Oslo.
For mange overenskomster ble det brudd i forhandlingene og de gikk til mekling. Likevel ble det ingen omfattende konflikter. Norsk Transportarbeiderforbund tok ut om lag 1000 godsspeditører i en streik som varte i 14 dager. Ved tobakksfabrikkene var det en 6 dagers lang streik.
Privat sektor utenom LO/NHO
I varehandelen ble Handel og Kontor og Handel- og Servicenæringens Hovedorganisasjon enige om et tillegg fra 1. april på kr 230,- pr måned eller kr 1,42 pr time. Det ble gjort visse endringer i tilleggene for ubekvem arbeidstid og i tidspunktene for når disse tilleggene trer i kraft. I kooperasjonen ble forslaget til tariffavtale forkastet ved uravstemming. Oppgjøret gikk til mekling. Den 17. juni anbefalte partene et forslag til avtale.
I forretnings- og sparebanker kom partene fram til en avtale som ga et generelt tillegg fra 1. mai på kr 2100,- pr år opp til lønnstrinn 23 (om lag kr 216 000) og 1 prosent på de øvrige trinn.
I forsikringsvirksomhet ble partene enige om et generelt tillegg fra 1. mai på 1,25 prosent.
På de faste installasjonene i Nordsjøen gikk oppgjøret mellom Oljeindustriens Landsforening og Ojearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) og Norsk Arbeidslederforbund til tvungen lønnsnemnd. Dette oppgjøret omfattet operatørselskaper, oljeboringsbedrifter og forpleiningsselskaper. Rikslønnsnemnda avga kjennelse 16.oktober 1994. Kjennelsen innebar bl.a et generelt tillegg på kr 3 850 pr. år. Dette er på linje med det andre grupper fikk i generelt tillegg i 1994.
Oppgjørene i offentlig sektor
I staten ble det den 30. april enighet mellom Administrasjonsdepartementet og tjenestemennenes hovedsammenslutninger og Norsk Lærerlag om følgende:
fra 1. mai gis det et generelt tillegg på alle trinn på hovedlønnstabellen på kr 2100 pr år.
med virkning fra 1. september skal det føres lokale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 0,35 prosent.
med virkning fra 1. juli gjøres det endringer i lønnsrammesystemets oppbygging, beregnet til 0,2 prosent pr dato.
Videre ble det avsatt 30 mill kroner til kompetanseutvikling. Leseplikten for lærere over 60 år ble redusert.
Avtalen ble vedtatt av arbeidstakerorganisasjonene ved uravstemming 10.juni
I oppgjøret mellom staten og Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag ble det ikke oppnådd enighet verken gjennom forhandlinger eller gjennom mekling.Da politiet ikke hadde streikerett, ble oppgjøret brakt inn for Rikslønnsnemnda i medhold av lov av 18. juni 1958 om offentlige tjenestemenn. Rikslønnsnemnda avga kjennelse 3. januar i år. Det ble bl.a gitt et generelt tillegg på kr 2 100 pr. år.
I kommunene ble partene enige om et generelt tillegg fra 1. mai på kr 2100 pr år. Med virkning fra 1. oktober skal det føres lokale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 0,5 prosent pr dato.
Ved uravstemmingen 10. juni ble avtalen forkastet av de 5 AF-forbundene Norsk Sykepleierforbund, Norske Fysioterapeuters Forbund, Norsk Ergoterapeutforbund, Norsk Radiografforbund og Norsk Bioingeniørforbund. Mekling førte heller ikke fram og 28. juni ble det iverksatt streik. Etter 3 dager fremmet Regjeringen forslag om tvungen lønnsnemnd. Kjennelsen som ble avgitt 25. oktober 1994 ga samme tillegg for disse gruppene som andre kommuneansatte, men med virkning fra 1. juli 1994. Fellesbestemmelsene ble imidlertid endret, slik at gravide arbeidstakere som etter lov eller forskrift må slutte p.g.a arbeidsmiljøet, får en utvidet rett til lønn som svarer til perioden fra fratredelsen til fødselen. Tilsvarende rett ble gitt gravide arbeidstakere som kan omplasseres.
Dette medførte nye forhandlinger for de andre gruppene i kommunesektoren som hadde reforhandlingsklausuler (LO-K og YS-K). I disse forhandlingene ble det oppnådd enighet om tilsvarende endring av fellesbestemmelsene som sykepleierne og de andre gruppene fikk i Rikslønnsnemnda.I tillegg ble det enighet om at deltidsansatte skulle gis muligheter til å øke sin stillingsstørrelse inntil hel stilling når det arbeidsmessig lå til rette for det. AF-K deltok ikke i reforhandlingene, men sluttet seg senere til den forhandlingsprotokollen det ble enighet om.
1.2 Lønnsoppgjørene i 1995
På de fleste tariffområder ble det i 1994 inngått toårige avtaler med bestemmelser som ga adgang til forhandlinger om eventuelle lønnsreguleringer ved vanlig revisjonstidspunkt i 1995.
Oppgjørene i privat sektor
LO/NHO-området
Representantskapet i LO behandlet kravene foran oppgjørene 14. februar 1995. Hovedpunktene i vedtaket var kjøpekraftsforbedring for lavere og midlere inntekter og en prioritering av lønnsutjevningen mellom kvinner og menn. Sekretariatet i LO fikk fullmakt til å utforme de endelige kravene ved oppgjøret.
Hovedstyret i NHO la bl.a følgende prinsipper til grunn for lønnsoppgjøret:
lønnsveksten må tilpasses den enkelte bedrifts økonomiske og konkurransemessige forutsetninger.
bedriftene må gis rom for å bygge opp økonomisk motstandsevne mot framtidige konjunktursvingninger og endringer i den internasjonale og nasjonale konkurransesituasjonen.
den bedriftsvise lønnsutviklingen må være tilpasset målet for den totale lønnsutvikling i Norge.
små grupper med sterk markedsposisjon må ikke gis anledning til å misbruke dette utgangspunktet til å presse fram lønnstillegg som bidrar til å undergrave ansvarligheten i norsk arbeidsliv.
lederes og høyere funksjonærers inntektsutvikling må avpasses lønnsutviklingen for bedriftens øvrige ansatte.
Forhandlingene mellom LO og NHO startet 8. mars. Den 15. mars ble det brudd i forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Den 3. april la Riksmeklingsmannen fram et forslag til løsning som ble anbefalt av partene. Det ble enighet om følgende tillegg fra 1. april:
et generelt tillegg på kr. 0,80 pr. time til alle.
i minstelønnsområder gis det ytterligere et tillegg på kr 0,80 pr. time for voksne arbeidere med en timelønn under kr. 85,38, dvs totalt kr 1,60 pr time. Ytterligere kr 0,50 gis til voksne arbeidere med en timelønn under kr 75,90, dvs totalt kr 2,10 pr time.
i nærmere spesifiserte normallønnsoverenskomster gis voksne arbeidere kr 0,85 pr time utover det generelle tillegg, dvs kr 1,65 pr time. Disse overenskomstene har i hovedsak et lønnsnivå som ligger under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.
De sentrale tilleggene slo gjennomsnittlig ut med kr 1,13 pr time eller 1,1 prosent pr 1. april.
På vanlig måte blir det gitt garantitillegg fra 1. oktober 1995.
Oppgjøret mellom LO og NHO fikk en lavlønnsprofil som særlig tok sikte på å komme de kvinnelige arbeidstakerne til gode. Hoveddelen av lavlønnstilleggene ble gitt på individuelt grunnlag avhengig av den enkelte ansattes lønn noe som ble antatt å øke treffsikkerheten. Mange kvinner arbeider i stillinger og bransjer med et relativt lavt lønnsnivå.
Privat sektor utenom LO/NHO
Mellom NHO og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) ble det også brudd i forhandlingene og oppgjøret gikk til mekling. Den 3. april ble det oppnådd enighet om en avtale som ga de samme sentrale lønnstilleggene som i LO/NHO-oppgjøret.
I varehandel ble Handel og Kontor (HK) og Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon (HSH) den 5. april enige om en avtale etter samme mønster som avtalen mellom LO og NHO. Avtalen gir et gjennomsnittlig lønnstillegg på kr 1,32 pr time fra 1. april. Avtalen omfatter direkte om lag 11 000 medlemmer i HK, men blir retningsgivende for langt flere ansatte i varehandelen.
I forsikringsvirksomhet ble partene enige om et generelt tillegg fra 1. mai på 1,2 prosent. Ansatte med en årslønn under kr 201 000 gis ytterligere kr 1 000 pr år. Gjennomsnittlig betyr oppgjøret et tillegg på 1,32 prosent fra 1. mai.
I forretnings- og sparebanker ble det den 5. mai brudd i forhandlingene mellom Bankenes Arbeidsgiverforening og Finansforbundet. Den 12. juni ble det etter mekling enighet om et generelt tillegg på alle lønnstrinn på 1,4 prosent fra 1. mai. Videre skal det fra 1. mai gis et lavlønnstillegg i lønnstinnene 8 (ca kr 127 00 pr år før regulering) til og med 22 (ca kr 210 700 pr år før regulering). Tillegget innebærer kr 1 500 pr år på lønnstrinn 8 og deretter en reduksjon av tillegget med kr 100 pr lønnstrinn. Gjennomsnittlig betyr oppgjøret et tillegg på 1,51 prosent fra 1. mai.
Oppgjørene i offentlig sektor
I staten ble den 29. april enighet mellom Administrasjonsdepartementet og Statstjenestemannskartellet, YS-Seksjon stat og Norsk Lærerlag om følgende:
fra 1. mai gis det et generelt tillegg på alle trinn på hovedlønnstabellen på kr 3 600 pr år.
det føres sentrale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 1,0 prosent pr 1. juli.
det føres lokale forhandlinger innenfor en ramme på 0,35 prosent av lønnsmassen pr 1. september. Av dette utgjør 0,05 prosent lønnsmidler som blir ledige pga lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere.
Det er enighet om at kvinner skal få en større andel av potten enn en pro ratafordeling tilsier både pr 1. juli og pr 1. september.
Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) og samarbeidsorganisasjonen av Norsk Politiforbund og Lensmannsetatens Landslag (SPL) brøt forhandlingene og oppgjøret for disse to gruppene gikk til mekling. Meklingen ble avsluttet 30. april uten resultat.
I kommunene ble det den 29. april enighet mellom KS og LO-K og YS-K om følgende:
fra 1. mai gis det et generelt tillegg på kr 3 600 pr år.
arbeidstakere som avlønnes i stillingskoder hvor kvinneandelen er 75 prosent eller høyere, gis ytterligere et tillegg på kr 2 200 pr år, også dette fra 1. mai.
AF og førskolelærerne i Norsk Lærerlag brøt forhandlingene og oppgjøret for disse gikk til mekling. Meklingen ble avsluttet 30. april uten resultat.
Streik og lønnsnemnd
Etter at meklingen for AF både i stat og kommune, SPL og førskolelærerne ble avsluttet uten resultat 30. mai, tok disse ut grupper av sine medlemmer i streik fra 31. mai. Konflikten ble gradvis trappet opp i de neste dagene ved at organisasjonene tok ut stadig flere medlemmer i streik.
Regjeringen vedtok natt til 3. juni å foreslå tvungen lønnsnemnd i oppgjøret for politi- og lensmannsbetjenter. Politiet har en sentral og viktig rolle ved katastrofesituasjoner. En viktig begrunnelse for forslaget var at omfanget av streiken førte til en uholdbar beredskapssituasjon i de flomherjede distriktene på Østlandet. Den 6. juni besluttet Regjeringen også å foreslå tvungen lønnsnemnd for AF både i stat og kommuner. Streikene ble avsluttet umiddelbart etter at det var gitt melding om Regjeringens beslutninger.
Mellom førskolelærerne i Norsk Lærerlag og KS ble konflikten løst gjennom ny mekling. Den 20. juni ble det enighet om de samme tilleggene som var gitt til de andre gruppene i kommunesektoren, og streiken ble avsluttet.