1 Innleiing

1.1 Bakgrunn, oppnemning og arbeidet i utvalet

I oppmodingsvedtak nr. 66 (2003–2004) frå 26. november 2003 bad Stortinget regjeringa om oppnemne eit utval “for å vurdere konkret utforming av virkemidler som kan settes inn innenfor rammen av EØS-regelverket som følge av bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift” (Budsjett-innst. S. I (2003–2004).

Eit utval vert oppnemnt ved kronprinsregentens resolusjon av 27.02.2004. Det blei lagt vekt på at utvalet skulle ha juridisk, forskingsbasert, næringslivsorientert og regionalpolitisk kompetanse, og at sentrale styresmakter skulle delta i utvalet. Utvalet skulle konkretisere opplegget og avgrense utgreiinga etter mandatet og avslutte arbeidet innan 21.06.2004 . Utvalet fekk denne samansetjinga:

• Professor Per Christiansen, Universitetet i Tromsø, Tromsø (leiar)

• Underdirektør Marit Aaberg, Nærings- og handelsdepartementet, Oslo

• Direktør Anne Berg, Nordland European Office, Brussel

• Førstekonsulent Silje Gamstøbakk, Finansdepartementet, Oslo

• Avdelingsdirektør Lars Hagen, Innovasjon Norge, Oslo

• Rådgivar Lillian Hatling, Kommunal- og regionaldepartementet, Oslo

• Professor Arild Hervik, Høgskolen i Molde, Molde

• Advokat Ellen Mulstad, Næringslivets Hovedorganisasjon, Oslo

• Samfunnsøkonom Jan Mønnesland, Utdanningsforbundet, Oslo

Utvalet har hatt sekretariat med kontorplass i Kommunal- og regionaldepartementet. Sekretær for utvalet har vore cand.oecon. Mette Rye, Møreforsking Molde AS. Utvalet har i tillegg hatt bistand frå advokat Ingvald Falch.

Utvalet har hatt seks møte i alt. Under arbeidet har fleire av medlemmene samarbeidd om å leggje fram forslag for utvalet til delar av utgreiinga. Utvalet har søkt å konsentrere vurderingane om dei viktigaste sidene ved dei næringsretta tiltaka. I den samanhengen har vi først og fremst nytta den kompetansen som finst i sjølve utvalet. Vi har også brukt utgreiingsmateriale som alt ligg føre.

Den korte tidsfristen som blei sett, har lagt eit band på kor djupt det har vore mogleg for utvalet å gå i utgreiinga. Det hadde vore ønskjeleg å komme litt lenger i vurderinga av handlingsrommet for nokre av dei næringsretta tiltaka som er nemnde i kapittel 4.

1.2 Mandat og mål

Utvalet fekk følgjande mandat for arbeidet av regjeringa:

1. Utvalget skal ut fra faglige vurderinger se på det distrikts- og regionalpolitiske handlingsrommet for nasjonale virkemidler som EØS-avtalen og ESAs gjeldende retningslinjer for offentlig støtte, og håndhevingen av dette, tillater. Dette skal være til hjelp blant annet i arbeidet med å vurdere hvilke konkrete tiltak overfor næringslivet som kan settes inn som en del av kompensasjonen for økt arbeidsgiveravgift i distriktene, jf. avsetningen av næringsrettede utviklingsmidler i statsbudsjettet til regionale og bransjerettede utviklingstiltak.2. Utvalget skal også skaffe bedre innsikt i hvilke virkemidler som anvendes i andre deler av EØS-området.3. Utvalget skal både sammenfatte eksisterende kunnskap og dra nytte av internasjonale utredninger og erfaringer og annet pågående arbeid.4. Vurderinger av virkemidler må ta utgangspunkt i målene om en særskilt næringsrettet innsats i områder og bransjer som får økt arbeidsgiveravgift fra og med 2004 og at virkemidler skal medvirke til å fremme målet om å sikre bosetting i alle deler av landet og ta ut det verdiskapingspotensialet som finnes der.5. Eksisterende økonomiske rammer vil være utgangspunkt for utvalgets vurderinger.Utvalget må konkretisere opplegget og avgrensinger for utredningsarbeidet med utgangspunkt i det ovenstående.Utvalgets funksjonsperiode er fra oppnevningstidspunktet til 21. juni 2004. Resultatene av utvalgets arbeid skal legges fram i form av en offentlig utredning (NOU) sommeren 2004.

I samsvar med mandatet har utvalet gjort desse konkretiseringane og avgrensingane av arbeidet:

Til punkt 1: Det sentrale, faglege spørsmålet blir å undersøkje kva handlingsrom EØS-reglane om offentleg støtte gir for norske tiltak i distrikts- og regionalpolitikken, det vil seie kva verkemiddel som er tillatne etter reglane for statsstøtte. Dette omfattar ei vurdering både av reglane og av korleis reglane blir handheva. Med dette må hovudvekta i arbeidet leggjast på dei juridiske vurderingane .

Til punkta 2 og 3: Bruk av regionale og bransjeretta nærings- og utviklingstiltak i andre land i EØS skal undersøkjast for å gi betre innsikt. Ei kartlegging er basert på eksisterande kunnskap og med sikte på at tiltak er i samsvar med regelverket for statsstøtte. Utvalet vil i denne samanhengen både leggje vekt på dei juridiske sidene og på økonomiske og regionalfaglege vurderingar.

Til punkt 4: Utvalet finn ikkje at det er nødvendig med ei konkretisering av mandatet på dette punktet.

Til punkt 5: Både selektive og generelle tiltak må vurderast, men rammene for vurderingane er knytte til distrikts- og regionalpolitiske tiltak, til reglane for statsstøtte i EØS og til at tiltaka skal kompensere for omlegginga av den graderte arbeidsgivaravgifta. Ved ei eventuell prioritering må ein ta utgangspunkt i den eksisterande budsjettramma.

Når det gjeld skjerma sektor , har Stortinget bedt regjeringa om snarast råd å utforme forslag som så langt det er mogleg vidarefører ordninga med den graderte arbeidsgivaravgifta. Forslag om dette er utgreidde særskilt og vil derfor ikkje bli behandla av utvalet (sjå avsnitt 1.4.3).

Sidan dei næringsretta utviklingstiltaka som følgje av omlegginga av den graderte arbeidsgivaravgifta skal setjast inn alt i perioden 2004 til 2007, vil utvalet sjå på det eksisterande regelverket . Men det er også naturleg å seie noko om moglege konsekvensar for handlingsrommet av dei forslaga til revidering av det horisontale og regionalpolitiske regelverket for statsstøtte som ligg føre i EU. Endringar her vil ha relevans for EØS.

Utvalet vonar at utgreiinga kan vere til hjelp for dei som gjer politiske vedtak om korleis pengane til næringsretta tiltak etter omlegginga av den graderte arbeidsgivaravgifta skal nyttast. Det er viktig at dei tiltaka som blir vedtekne, er i tråd med EØS-reglane for offentleg støtte, og at avgjerdstakarane er merksame på det eksisterande handlingsrommet ved utforminga og iverksetjinga av tiltaka.

Utvalet meiner også at dei som førebur planar om bruken av desse midlane, skal ha nytte av utgreiinga i sitt eige arbeid. Ved prioriteringa av dei næringsretta tiltaka i 2005–2006, og kanskje ved seinare årgangar av planar, kan det vere eit ønske å endre samansetjinga av tiltaka. Også da vil ein få opp spørsmål om kva som er lovleg, og kva som er fornuftig.

1.3 Bakgrunn

1.3.1 Den graderte arbeidsgivaravgifta

Arbeidsgivaravgifta blei innført i 1967 til finansieringa av folketrygda. Frå og med 1975 er satsen for arbeidsgivaravgifta gradert etter kvar arbeidstakaren bur (skattekommune). Ein fekk ei regionalt gradert arbeidsgivaravgift . I byrjinga var graderinga i tre soner eller regionar, der den høgaste satsen var 17 prosent og den lågaste satsen 14 prosent. Fram til tidleg i 1990-åra auka differensieringa, og den graderte arbeidsgivaravgifta blei etter kvart det tyngste regionalpolitiske verkemiddelet. Den graderte arbeidsgivaravgifta skulle vere med på å sikre busetjinga i distrikta gjennom å stimulere til sysselsetjing ved at kostnadene for bruk av arbeidskraft blei lågare der enn på meir sentrale stader. Tanken er at dei tilsette vanlegvis har bustad i nærleiken av den bedrifta dei er tilsette i.

Ordninga med gradert arbeidsgivaravgift har fleire gode eigenskapar . Ho er treffsikker i forhold til målet om auka sysselsetjing i distrikta. Ein enkel administrasjon gjer det kostnadseffektivt. Det gir ein stabilitet som er ein fordel for langsiktige disposisjonar.

Arbeidsgivaravgifta er gradert i fem soner . Svalbard, Nord-Troms og Finnmark er heilt fritekne frå avgifta (sone 5). Fram til 1.1.2004 har resten av Nord-Noreg betalt 5,1 prosent (sone 4). Mindre område i Sør-Noreg har betalt 6,4 prosent (sone 3), medan større delar har betalt 10,6 prosent (sone 2). I sentrale strøk og regionsenter (sone 1) er satsen 14,1 prosent. Den graderte arbeidsgivaravgifta gjeld for sonene 2 til 5 og omfattar rundt 350 000 årsverk. Av desse er 220 000 årsverk i privat sektor. Dersom ordninga hadde blitt ført vidare fullt ut i 2004, er det rekna ut at den graderte arbeidsgivaravgifta ville utgjere ein fordel for privat og offentleg sektor i dei aktuelle regionane på om lag 8,5 mrd. kroner.

Med EØS-avtalen kom spørsmålet opp om den graderte arbeidsgivaravgifta kunne førast vidare. Overvakingsorganet til EFTA (ESA) sa tidleg frå om at dei såg på ordninga som statsstøtte . Regelverket for statstøtte i EØS-avtalen opnar generelt berre for investeringsstøtte til definerte mål som forsking og utvikling (FoU), regionalpolitiske mål, miljømål osv. Driftsstøtte blir normalt ikkje godteken.

ESA gjorde i juli 1998 eit vedtak som påla Noreg å endre delar av den norske arbeidsgivaravgifta. Noreg saksøkte ESA for EFTA-domstolen med krav om at vedtaket måtte gjerast om. Den norske regjeringa sa mellom anna at den graderte arbeidsgivaravgifta var ein del av det generelle skattesystemet i Noreg og dermed ikkje omfatta av reglane for statsstøtte i EØS-avtalen.

Men ESA fekk medhald av EFTA-domstolen i sak E-6/98 i at den graderte arbeidsgivaravgifta måtte reknast som statsstøtte og dermed var regulert av reglane i EØS-avtalen. På dette grunnlaget gjorde ESA vedtak som godkjende hovudtrekka i ordninga, men at unntaket som gjeld, omfattar område med lågt folketal per kvadratkilometer. Unntaket blei gjort ut frå ei tolking av retningslinjene for transportstøtte .

I 2000 behandla EU-kommisjonen ei liknande, men mindre omfattande svensk ordning med reduserte sosiale avgifter for delar av tenestesektoren i Nord-Sverige. Sverige fekk ikkje høve til å halde fram med ordninga. Den svenske regjeringa godtok avgjerda til Kommisjonen. Kommisjonen bad etter dette ESA om å vurdere den norske ordninga på ny. I september 2002 gjorde ESA eit vedtak om at den graderte arbeidsgivaravgifta ikkje var i samsvar med EØS-avtalen. ESA viste mellom anna til den tolkinga Kommisjonen hadde nytta i saka om reduserte sosiale avgifter i Nord-Sverige.

Noreg måtte leggje om den graderte arbeidsgivaravgifta frå og med 2004.

1.3.2 Omlegging av den graderte arbeidsgivar- avgifta

Omlegginga av den graderte arbeidsgivaravgifta har likevel ikkje ført til at avgifta må opphevast fullt ut.

Den graderte arbeidsgivaravgifta er halden ved lag i Finnmark og Nord-Troms (“ Tiltakssona ”). Dette vedtaket byggjer på regelen i Protokoll 3 i avtalen om overvakingsorganet til EFTA og EFTA-domstolen (ODA, sjå avsnitt 2.1.3). Medlemsstatane kan i den faste komiteen til EFTA gjere eit samrøystes vedtak om at statsstøtte er lovleg dersom uvanlege omstende (“ exceptional circumstances ”) tilseier det. Dette er eit strengt krav. Slikt vedtak vart gjort og vedtaket skal vurderast etter ein periode på tre år. Vedtaket til medlemsstatane kan ikkje endrast av ESA.

Kilde: Møreforsking Molde

Den graderte arbeidsgivaravgifta kan også nyttast som før for dei næringane som ikkje går inn under EØS-avtalen, det vil seie landbruk og fiske med tilhøyrande industri. Dette er nærmare omtalt i avsnitt 2.1.2.

Vidare kan Noreg behalde den graderte arbeidsgivaravgifta uendra så lenge avgiftsfordelen går inn under reglane om bagatellmessig støtte . Slik støtte er definert som 100 000 euro (om lag 810 000 kroner) over tre år for kvart føretak. Dette svarer til 33 333 euro kvart år (eller om lag 270 000 kroner som er lagt til grunn av norske styresmakter for 2004). Unntaket fører til at den graderte arbeidsgivaravgifta kan førast vidare fullt ut for dei bedriftene der samla støtte ikkje vil vere meir enn denne summen.

Ordninga inneber vidareføring av dei låge satsane inntil differansen mellom 14,1 prosent og den låge satsen utgjer 270 000 kroner per år, uavhengig av storleiken på føretaket. For lønnskostnader ut over dette må det svarast 14,1 prosent arbeidsgivaravgift. For dei bedriftene som ikkje blir kompenserte fullt ut, verker bagatellstøtta (fribeløpet) som eit botnfrådrag. Om lag 55 prosent av årsverka og 90 prosent av bedriftene blir kompenserte fullt ut innafor bagatellstøtteordninga (fribeløpsordninga).

Regjeringa fekk i oktober 2003 samtykke frå ESA for ei gradvis opptrapping av arbeidsgivaravgifta i sonene 3 og 4 i perioden 2004 til og med 2006, slik det er vist i tabell 1.1. Dei regionane som høyrer inn under sone 2, får ikkje ei slik gradvis opptrapping. Desse får ei avgiftsauke som svarer til 3,5 prosentpoeng av lønnskostnader som overstig den delen som framleis blir undergitt låg sats på grunn av bagatellstøtteordninga.

Frå og med 2007 skal arbeidsgivaravgifta betalast med den høgaste satsen i heile landet, med dei unntaka som er nemnde ovanfor, og så sant ei varig ordning kan finnast for sone 5. I denne sona gjeld den graderte arbeidsgivaravgifta mellombels i tre år etter vedtaket som nemnt.

Når opptrappinga er fullført i 2007, har den største kostnadsauken som følgje av omlegginga skjedd i dei nordlegaste fylka (figur 1.1). Figur 1.1 viser òg at overgangsordninga dempar effekten.

Figur 1.2 viser at når ein ser på hovudnæringar, er det industri og transport som kjem ut med størst kostnadsauke etter omlegginga. Her er det teke omsyn til bagatellmessig støtte og at enkelte næringar ikkje er omfatta av EØS-avtalen.

Kilde: Møreforsking Molde

Utrekna kostnadsauke etter opptrapping fordelt på hovudnæringar (i prosent av samla kostnadsauke).

Møreforsking Molde

Stortinget har vedteke at offentleg sektor skal kompenserast fullt ut for den auka avgifta. Privat sektor skal kompenserast ved at ein tek inn igjen verkemiddelet transportstøtte og gjennom næringsretta utviklingstiltak, i tillegg til at bagatellstøttereglane skal nyttast. Etter kvart som overgangsordninga blir avvikla, aukar ramma for dei næringsretta utviklingstiltaka tilsvarande. Målet er at omlegginga av den graderte arbeidsgivaravgifta skal vere provenynøytral .

St.prp. nr. 1 (2003–2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak

For 2004 er summen som står til rådvelde for dei næringsretta tiltaka, rekna til 510 mill. kroner. Denne summen er rekna til å auke med om lag 300 mill. kroner årleg dei neste tre åra. Etter at overgangsperioden er over, vil da ein sum på om lag 1,4 mrd. kroner stå til rådvelde for slike tiltak.

1.3.3 Dei næringsretta utviklingstiltaka

Dei næringsretta utviklingsmidlane skal førast tilbake til regionane på ein slik måte at dei kjem næringslivet til gode. I brev av 10.02.04 frå Kommunal- og regionaldepartementet til fylkeskommunane er det sagt mellom anna at

målet med midlene er å få til en særskilt næringsrettet innsats i områder som fikk økt arbeidsgiveravgift fra og med 2004. Utgangspunktet er at disse midlene er næringslivets penger. Midlene skal føres tilbake på en slik måte at de treffer næringslivet, og benyttes til tiltak som kan gi varige, positive effekter for næringslivet og regionene.

Midlane kan nyttast på ulike sektorar og område, til dømes samferdsel, digital infrastruktur, FoU og nyskaping, kompetanseheving, samarbeid mellom skole og næringsliv, næringsretta program i regi av verkemiddelapparatet eller andre tiltak som kan gjere næringslivet meir konkurransedyktig og lønnsamt.

Planane for korleis dei næringsretta utviklingsmidlane skal brukast, skal fastsetjast regionalt. Fylkeskommunane har fått den koordinerande rolla i arbeidet. Det er frå Kommunal- og regionaldepartementet mellom anna peikt på at næringslivet i regionane skal spele ei sentral rolle i utforminga av planane, og at bruken av midlane skal skje i samsvar med EØS-avtalen.

Planane er til behandling i Kommunal- og regionaldepartementet medan arbeidet med denne utgreiinga går for seg. Utvalet har fått opplyst at eit generelt inntrykk er at graden av konkretisering varierer mykje i dei ulike planane. Av dei tiltaka som oftast er nemnde, er

• kompetanseutvikling – tiltaka har eit stort volum og er nemnde i alle planane

• FoU – også med eit stort volum i framlegga

• infrastruktur og samferdsel, der særleg veg, breiband og digital infrastruktur er nemnde

• marknadsføring av regionen

• generell bedrifts- og næringsutvikling (mellom anna ved Innovasjon Norge)

• innovasjon og nyskaping

Kommunalkomiteen bad i sin kommentar til statsbudsjettet 2004 om at regjeringa skulle vurdere tiltak som i større grad kunne nå bransjar som elles ville få lita nytta av dei andre kompensasjonsordningane. I brev (10.02.2004) frå Kommunal- og regionaldepartementet til fylkeskommunane er det mellom anna sagt:

Som en del av arbeidet med de regionale handlingsplanene ønsker regjeringen at partene selv kommer med innspill på hvilke bransjer eller type virksomhet som i særlig grad vil bli rammet i den enkelte region/det enkelte fylke, og for hvilke bransjer det vil være ønskelig å legge opp egne bransjevise program i forhold til. Jeg vil i denne sammenheng understreke at bransjevise program i denne sammenheng både kan bety nasjonale bransjeprogram og regionale program.

1.4 Andre utgreiingar

Det ligg føre fleire utgreiingar om regionalpolitikken. For utgreiinga frå dette utvalet er det særleg utreiingane frå den uavhengige ekspertgruppa som gav ein status over kunnskapen for den graderte arbeidsgivaravgifta i rapport nr. 0105 frå Møreforsking om “Differensiert arbeidsgiveravgift. Kunnskapsstatus” ; utgreiinga frå eit offentleg utval i NOU 2004:2 om “Effekter og effektivitet. Effekter av statlig innsats for regional utvikling av distriktspolitiske mål” (“Effektutvalet”) , og ECON-rapport nr. 2004-018 om “Konkurranseflater mot EØS-land i arbeidsgiveravgiftssone 2, 3 og 4” som har interesse. Dessutan må arbeidet i Distriktskommisjonen nemnast.

1.4.1 Kunnskapsstatus for den graderte arbeidsgivaravgifta

I juni 2001 oppnemnte Kommunal- og regionaldepartementet ei ekspertgruppe som skulle lage ein rapport om kunnskapsstatus for den graderte arbeidsgivaravgifta og vurdere nokre alternativ. Ekspertgruppa vurderte generelt verkande, graderte ordningar for meirverdiavgift (moms), inntektsskatt og bustøtte. Differensiert moms kan reknast som lite tenleg og vanskeleg å administrere, og ville dessutan truleg bli vurdert som statsstøtte av ESA. Differensiert inntektsskatt og bustøtte er personretta tiltak som knapt er veleigna for å skape arbeidsplassar, men kan lettare påverke flyttepreferansar. Utvalet kom til at det underliggjande problemet er lite mangfald av arbeidsplassar og låg sysselsetjing i regionane. Utvalet konkluderte samrøystes med at den graderte arbeidsgivaravgifta hadde den høgaste treffgraden og dei lågaste administrative kostnadene.

1.4.2 Effektutvalet

Utgangspunktet for dette utvalet var eit ønske om å auke kunnskapen om effektar av ulike typar statleg innsats for regional utvikling og distriktspolitikk, jf. St.meld. nr. 34 (2000–2001) “Om distrikts og regionalpolitikken” og St.meld. nr. 30 (2000–2001) “Langtids-programmet” . Utgreiinga gjeld regionalpolitikken i vid meining, altså summen av den politikken styresmaktene fører til fordel for distrikta og regionane. Distriktspolitikken i snever meining (tiltak på budsjettet for Kommunal- og regionaldepartementet) og særlege distriktsmessige tiltak på andre område er i mindre grad tekne opp. Utgreiinga avklarer også metodar og indikatorar for samanlikning av tiltak. Også Effektutvalet vurderer den graderte arbeidsgivaravgifta som eit treffsikkert, lite byråkratisk og viktig verkemiddel i regionalpolitikken.

Utvalet meiner elles at tiltak som skal kompensere for den graderte arbeidsgivaravgifta, kan forvaltast på eit regionalt nivå. Dette kan gjere det enklare å oppnå ei samordning av statleg politikk. Utvalet peiker også på at det er eit unytta handlingsrom innanfor maksimalsatsane mellom anna i forhold til regionalpolitisk grunngitt investeringsstøtte.

1.4.3 Konkurranseflater i EØS

Stortinget bad i november 2003 regjeringa om å utforme forslag til regelverk som så langt som mogleg vidarefører ordninga med den graderte arbeidsgivaravgifta for bransjar eller vesentlege delar av bransjar som ikkje er i konkurranse med verksemder i andre EØS-statar. Nærings- og handelsdepartementet fekk i mars 2004 ein rapport frå ECON og advokatfirmaet Schjødt om dette. Grunnlaget for vurderingane er at statsstøtte etter EØS-avtalen berre er ulovleg når støtta kan verke konkurransevridande i handelen mellom EØS-statane.

I rapporten er konkurranseflater mellom norske bedrifter i sonene 2, 3 og 4 og bedrifter i andre EØS-statar kartlagde. Kartlegginga byggjer på opplysningar om bedriftene i desse sonene og data frå Statistisk sentralbyrå om utanrikshandelen. Dessutan er det gjort ei intervjuundersøking av eit utval bedrifter.

For industribedrifter er konkurranseflata kartlagd ut frå regionale eksport- og importdata. For tenesteytande sektor støttar rapporten seg i hovudsak på intervjuundersøkingar og deira eigen kunnskap om marknadsforholda. Rapporten konkluderer med at industribedriftene i dei fleste tilfella har konkurranseflater mot konkurrentar i EØS, medan 75 prosent av bedriftene i tenesteytande sektor ikkje har nokon vesentleg konkurranseflate mot bedrifter i andre EØS-statar.

Regjeringa sende i april 2004 ei notifisering til ESA av ei ordning med den graderte arbeidsgivaravgifta for ikkje-konkurranseutsette bransjar. Vurderingane og konklusjonane i rapporten blei lagde til grunn. I ei pressemelding (21.04.04) frå Finansdepartementet om saka står det mellom anna at:

Regjeringen har tidligere redegjort for vanskelighetene med ESAs strenge krav til dokumentasjon og hvor lite som skal til før ESA anser at samhandelen er påvirket. Vi har ikke mottatt nye signaler fra ESA som skulle tyde på at denne praksisen er endret.Foss peker samtidig på at de regionale virkningene av et særlig avgiftsunntak for ikke-konkurranseutsatte bransjer vil gi en uheldig konkurransevridning. En slik ordning vil favorisere ikke-konkurranseutsatte enkeltbedrifter på bekostning av mer konkurranseutsatte bedrifter. Dette vil skape uheldige konkurranseforhold mellom bedrifter i samme region. Virkningen vil kunne bli at distriktene utvikler et næringsliv som i større grad er dominert av skjermet virksomhet.

1.4.4 Distriktskommisjonen

Distriktskommisjonen blei oppnemnd i februar 2003 med mandat til å ta ein gjennomgang av den samla distrikts- og regionalpolitikken i dag. Dette omfattar distrikts- og regionalpolitikken som verkar på busetjing og regional utvikling i både vid og snever meining. Utvalet skal drøfte måla, verdigrunnlaget og problemforståinga i forhold til dei aktuelle utfordringane i regionalpolitikken. Dette gjeld til dømes endringar i busetjingspreferansar og i næringsstrukturen. Arbeidet skal sjåast i samanheng med verkemiddelbruken i ein del andre land. Målet er å leggje eit grunnlag for ei brei politisk forankring av innretning og val av typar verkemiddel i distrikts- og regionalpolitikken. Utvalet skal vege distriktspolitikken mot andre overordna samfunnsmessige omsyn, inkludert effektivitet i økonomien, miljøet osv. I denne ramma skal dei særlig sjå på verkemiddeltypar som kan føre til nyskaping og næringsutvikling.

Distriktskommisjonen skal leggje fram konkrete forslag om å styrkje eller endre innrettinga av verkemiddel i distrikts- og regionalpolitikken i dag. Dei økonomiske rammene som gjeld, skal likevel ikkje aukast, og rammevilkåra for Noregs deltaking i EØS og WTO skal gjelde for forslaga. Distriktskommisjonen skal leggje fram resultata av arbeidet i oktober 2004 som ei offentleg utgreiing (NOU).

Tidsperspektivet til Distriktskommisjonen er mellomlang og lang sikt. I forhold til EØS er det særleg situasjonen etter 2007 som er viktig, medan det eksisterande regelverket vil styre dei kompenserande tiltaka som skal gjerast i dei tre åra 2004–2006. I samband med det lengre perspektivet vil distriktskommisjonen vurdere EUs forslag til revidert horisontalt regelverk og nytt regionalpolitisk regelverk.