Del 4
Konsekvensutredning og implementering

12 Vurdering av personvernkonsekvenser

12.1 Innledning

Utredningsinstruksen punkt 2-1 nr. 4 stiller krav om identifisering av negative virkninger av tiltak, samt virkninger for enkeltpersoner.1

Det fremgår av personvernforordningen artikkel 35 nr. 10 at dersom behandlingen av personopplysninger i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav e) har et supplerende rettsgrunnlag i norsk rett, så er det ikke krav om en personvernkonsekvensvurdering for den behandlingsansvarlige for behandling etter det supplerende rettsgrunnlaget, dersom «det allerede er utført en vurdering av personvernkonsekvenser som en del av en generell konsekvensvurdering i forbindelse med vedtakelsen av nevnte rettslige grunnlag». Personvernforordningen artikkel 35 nr. 10 innebærer at det ved lovfesting av supplerende rettsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 1 e) må gjennomføres en personvernkonsekvensanalyse.

I det følgende vil personvernkonsekvensene av ekspertgruppens lovforslag bli identifisert og vurdert. Disse konsekvensene vil delvis også dekke negative virkninger etter utredningsinstruksen § 2-1 nr. 4. Det vises også til kapittel 9.4.1 om negative virkninger for berørte enkeltpersoner.

Følgende fremgår om kravene til en personvernkonsekvensvurdering ved lovfesting av nye supplerende rettsgrunnlag i fortalepunkt nr. 93 til personvernforordningen:

In the context of the adoption of the Member State law on which the performance of the tasks of the public authority or public body is based and which regulates the specific processing operation or set of operations in question, Member States may deem it necessary to carry out such assessment [en personvernkonsekvensanalyse] prior to the processing activities.

Det siterte fra fortalen til personvernforordningen innebærer at norsk lovgiver kan fastsette et unntak fra personvernforordningen artikkel 35 nr. 10 i nasjonal rett. Et slikt unntak vil innebære at den behandlingsansvarlige likevel må foreta en konsekvensvurdering forut for delingen, selv om det har skjedd en generell konsekvensutredning ved lovfestingen. Bestemmelsen i artikkel 35 nr. 10 er ikke uttømmende kommentert i forarbeidene til personopplysningsloven. Ekspertgruppen legger til grunn at det ikke foreligger noen særskilt regulering av forpliktelsen til å vurdere personvernkonsekvensene etter artikkel 35 nr. 10 i norsk rett.2 Regelen i personvernforordningen artikkel 35 nr. 10 er dermed gjeldende rett i Norge, siden det ikke er lovfestet særskilte norske unntak fra den.

For at den foreslåtte loven skal fungere som delingsgrunnlag for behandling av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e), uten at hvert enkelt offentlig organ som ønsker å dele informasjon skal behøve å gjennomføre en personvernkonsekvensvurdering før informasjonsdelingen, må utredningen inneholde en generell personvernkonsekvensvurdering av lovforslaget. En slik generell personvernkonsekvensvurdering i forbindelse med vedtakelsen av et supplerende rettsgrunnlag, må foreta de vurderingene som fremgår av personvernforordningen artikkel 35 nr. 3.

I det følgende foretas en generell personvernkonsekvensvurdering av lovforslaget. Underoverskriftene vil i det følgende følge kravene til en personvernkonsekvensvurdering i personvernforordningen artikkel 35.

Konsekvensutredningen er utført i samsvar med Artikkel 29-arbeidsgruppen for beskyttelse av personopplysninger «Retningslinjer for vurderinger av personvernkonsekvenser»,3 samt det svenske Datatilsynets veileder, IMY, «Vägledning för integritetsanalys i lagstiftningsarbete» (dnr IMY-2022-10835).4

12.2 Systematisk beskrivelse av de planlagte behandlingsaktivitetene og formålet med behandlingen

Behandlingsaktiviteten som reguleres i lovforslaget er informasjonsdeling av taushetsbelagte opplysninger og personopplysninger mellom forvaltningsorganer med formål om individrettet forebygging av kriminalitet som begås av barn og unge, vold og overgrep i nære relasjoner og voldelig ekstremisme.

Lovforslaget regulerer kun selve delingen av de taushetsbelagte opplysningene og personopplysningene. Behandling av personopplysninger før deling av avgiverorganet og etter deling av mottakerorganet, reguleres av supplerende rettsgrunnlag i andre regelsett. Slik behandling vil typisk reguleres i vedkommende forvaltningsorgans sektorlovgivning.

Selv om lovforslaget kun regulerer behandlingsaktiviteten deling, kan det antas at lovforslaget vil kunne føre til mer behandling av personopplysninger også før informasjonsdelingen. En lov som gir en større delingsadgang, kan føre til at forvaltningsorganene som kan dele personopplysninger i medhold av loven samler inn mer personopplysninger i medhold av andre supplerende rettsgrunnlag. Lovforslaget kan dermed føre til økt behandling av personopplysninger totalt sett. En del av denne mulige økte behandlingen av personopplysninger vil kunne være utenfor virkeområdet for personopplysningsloven, ved at politiet samler inn mer personopplysninger under virkeområdet til politiregisterloven og Direktiv 2016/680.

Formålet med behandlingen av personopplysninger etter lovforslaget er at ansatte i ulike forvaltningsorganer som jobber med individrettet kriminalitetsforebygging innenfor lovens virkeområde skal kunne dele taushetsbelagte opplysninger og personopplysninger. Formålet med slik informasjonsdeling er dels at personer i målgruppen skal få tilgang til forebyggingstiltak som avgiverorganet ikke selv innehar og dels at ulike forvaltningsorganer, som hver for seg sitter på en del av det totale informasjonsbildet, samlet sett kan vurdere risikoen for fremtidig kriminalitet.

Informasjonsdelingen i medhold av lovforslaget vil typisk foregå slik:

• Et forvaltningsorgan behandler personopplysninger for å utføre oppgaven de er pålagt.

• Dette forvaltningsorganet har behov for å dele personopplysninger med et annet forvaltningsorgan av hensyn til egne oppgaver, eller mottakerorganets oppgaver i tilknytning til individrettet forebygging innenfor lovens virkeområde. Forvaltningsorganet deler deretter personopplysningene med mottakerorganet i medhold av informasjonsdelingsloven.

• Mottakerorganet mottar og behandler personopplysningene for å utføre sine oppgaver.

Lovforslaget åpner kun for deling av taushetsbelagte opplysninger og personopplysninger med ansatte i offentlige organer som har taushetsplikt, eller ansatte i private organisasjoner som utfører forvaltningsorganets oppgaver etter avtale med organet og dermed har tilsvarende taushetsplikt. Det kan ikke deles informasjon med andre enn forvaltningsorganer eller private som gjør tjeneste for det offentlige. Loven gir dermed ikke rettsgrunnlag for deling med andre enn de opplistede forvaltningsorganene, eksempelvis gir den ikke grunnlag for deling med utenlandske myndigheter eller private organisasjoner.

Utgangspunktet i lovforslaget er at informasjonsdelingen skal skje skriftlig. Typen skriftlighet (for eksempel om informasjonsdelingen skal skje ved brev, e-post eller i elektroniske kanaler som eFormidling eller Altinn) er ikke regulert i lovforslaget, men må avgjøres av det enkelte forvaltningsorgan som deler informasjon i tråd med egne rutiner og personvernkonsekvensvurderinger. Ved behov kan informasjonen deles muntlig med etterfølgende skriftlig nedtegnelse i medhold av lovforslaget. Lovforslaget stiller krav til notoritet om informasjonsdelingen, og den registrerte skal vite hvem man kan kontakte for å få rettighetene etter personvernforordningen oppfylt.

Personopplysningene som kan deles i medhold av loven, forutsatt at vilkårene er oppfylt, er alminnelige personopplysninger. Forutsatt at deling av alminnelige personopplysninger ikke vil oppfylle formålet, kan det deles særlige kategorier av personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9.

Personopplysningene som kan deles er først og fremst opplysninger om personene som det er knyttet en risiko til at vil begå kriminalitet i fremtiden. På området vold og overgrep i nære relasjoner gir loven adgang til å dele opplysninger om personer som kan bli utsatt for vold og overgrep. Lovforslaget § 8 første ledd bokstav e) åpner for at det kan deles personopplysninger om personen «familierelasjoner og andre relasjoner». Det vil vil i en viss utstrekning også kunne deles personopplysninger om tredjepersoner.

Ofte vil en konkret begrunnet bekymring for at en enkeltperson kan begå kriminalitet knytte seg til vedkommendes omgangskrets. I slike situasjoner kan det være et behov om å dele opplysninger om slike tredjepersoner mellom forvaltningsorganer for å forebygge fremtidig kriminalitet. Forutsetning for slik deling er at det er nødvendig og forholdsmessig og at opplysningene om de andre personene er saklig forbundet med personen som har en forebyggingssak.

Som utgangspunkt gjelder retten til medvirkning også for deling av personopplysninger om tredjepersoner. Informasjonsplikten etter personvernforordningen artikkel 14 nr. 5 er ikke absolutt. Personvernforordningen artikkel 14 nr. 5 bokstav d) og personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav d) gir unntak fra informasjonsplikten, som gjelder tilsvarende for retten til medvirkning, jf. lovforslaget § 5 tredje ledd. Lovforslaget åpner derfor for at det i noen tilfeller kan deles personopplysninger om tredjepersoner uten slike tredjepersoners medvirkning og viten. Det vil utgjøre et inngrep i retten til privatliv og personopplysningsvern for slike tredjepersoner.

Avgiver- og mottakerorganet av personopplysninger er de ulike forvaltningsorganene som er opplistet i lovforslaget. Det er kun ansatte innenfor disse organene, eller private som gjør tjeneste for disse organene og dermed regnes som organet, som kan dele informasjon etter lovforslaget. Forvaltningsorganene som er opplistet er de forvaltningsorganene som ekspertgruppen har identifisert at har en relevant rolle i individrettet forebygging og som det dermed er nødvendig å dele personopplysninger med.5

Lagringsperioden for eventuelle delte personopplysninger reguleres ikke av informasjonsdelingsloven, men av eventuelle andre supplerende rettsgrunnlag i mottakerorganenes sektorlovgivning, samt i arkivlova.6

12.3 Vurdering av om behandlingsaktivitetene står i et rimelig forhold til formålet

Deling av personopplysninger i medhold av loven vil utgjøre et inngrep i EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Et slikt inngrep må være nødvendig og forholdsmessig for å være lovlig.

Lovforslaget har flere mekanismer for å sørge for at informasjonsdeling kun skjer når det er nødvendig og forholdsmessig for forebyggingsformålet. Forebygging av kriminalitet som begås av barn og unge, vold og overgrep i nære relasjoner og voldelig ekstremisme slik det er definert og avgrenset i loven anses som spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigete formål, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b).

Flertallet i ekspertgruppen har utformet lovforslaget med uttrykkelig angitte legaldefinisjoner av forebyggingsformålene vold og overgrep i nære relasjoner og voldelig ekstremisme. Det har ikke vært mulig å avgrense forebyggingsformålet kriminalitet som begås av barn og unge ytterligere enn at det gjelder kriminalitet som kan «få vesentlige negative konsekvenser for [barn og unge under 25 år sin] utvikling». Målgruppen for forebyggingsformålet kriminalitet som begås av barn og unge strekker seg fra barn til unge voksne opp mot 25 år. Ekspertgruppen har ikke funnet noen måter å avgrense målgruppen ytterligere, for eksempel ved å henvise til strafferammer eller opplistede bestemmelser i straffelovens annen del. En slik lovteknikk vil ikke være pedagogisk for yrkesutøvere og vil potensielt kunne gi en større risiko for feilanvendelse enn den foreslåtte avgrensningen i lovforslaget.

Det legges til grunn at kriminalitet som kan få vesentlige negative konsekvenser for barn og unges utvikling gir en tilstrekkelig avgrensning i tråd med personvernforordningen, EMK og Grunnloven.

Lovforslaget vil føre til at nåværende informasjonsdeling for kriminalitetsforebygging, som i dag er basert på samtykke, får et klarere rettsgrunnlag. Forslaget vil dermed kunne redusere risikoen for ulovlig deling av taushetsbelagte opplysninger og personopplysninger. Lovforslaget er dermed i tråd med personvernforordningen artikkel 6.

For å oppfylle kravene til nødvendighet og forholdsmessighet i EMK, Grunnloven og personvernforordningen, er det sentralt at behandlingen av personopplysninger avgrenses til adekvat, relevant og nødvendig behandling. Lovforslaget bidrar til å oppfylle kravet om nødvendighet, relevans og adekvans gjennom klare formålsavgrensninger og ved at nødvendighet er et vilkår for informasjonsdeling i loven. Det er også presisert i lovforslaget at behandling av personopplysninger skal begrenses til det som er nødvendig og forholdsmessig, både når det gjelder hvilke opplysninger som deles, og hvem de deles med.

For særlige kategorier av personopplysninger, foreslås det lovfestet et vilkår om nødvendighet gjennom ordlyden «Når [...] deling av alminnelige personopplysninger ikke vil oppfylle formålet med delingen», kan det deles nærmere angitte særlige kategorier av personopplysninger.

Loven skal bidra til å gjøre det enklere for den registrerte å vite hvem de skal ta kontakt med for å få oppfylt rettighetene etter personvernforordningen kapittel III. Loven ivaretar dette med en hovedregel om felles behandlingsansvar for behandling mellom avgiver- og mottakerorganet for behandling av personopplysninger ved tverretatlig informasjonsdeling. Denne regelen gjelder ikke for informasjonsdeling mellom politiet og andre forvaltningsorganer.7

Deling av taushetsbelagte personopplysninger skal som hovedregel skje etter at den registrerte har fått en rett til reell medvirkning i informasjonsdelingsspørsmålet. Retten til reell medvirkning skal ivareta retten til medvirkning etter internasjonale konvensjoner, som for eksempel barnekonvensjonen. Videre skal retten til medvirkning sørge for at den registrerte får informasjon om behandlingen i tråd med artikkel 12, 13 og 14 i personvernforordningen. Medvirkning skal også ivareta riktighetsprinsippet i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav d) ved at misforståelser kan oppklares på et tidligst mulig tidspunkt.

12.4 Vurdering av risikoen for de registrertes rettigheter og friheter

Selv om lovforslaget vil føre dagens informasjonsdeling basert på samtykke inn i en lovlig ramme med et klart rettsgrunnlag, er det viktig at risikoen for inngrep i de registrertes rettigheter og friheter, som lovforslaget vil kunne innebære, ikke underkommuniseres.

En lov om informasjonsdeling for kriminalitetsforebygging vil utvilsomt medføre økt behandling av personopplysninger, og dermed inngrep i den enkeltes rett til privatliv og personopplysningsvern. En informasjonsdelingslov kommer også med en risiko for misbruk, det vil si at loven benyttes til formål den ikke er tiltenkt brukt til. Loven gir også hjemmel for å dele taushetsbelagte personopplysninger om barn, som er særskilt vernet både etter personvernforordningen og FNs barnekonvensjon.

En personvernkonsekvensvurdering skal vurdere risikoens opprinnelse, art, særegenhet og alvorlighetsgrad fra de registrertes perspektiv, jf. fortalepunkt nr. 84 til personvernforordningen. Denne risikovurderingen skal ta med risikokilden, mulige konsekvenser for den registrerte, risikoens sannsynlighet og alvorlighet, jf. fortalepunkt nr. 90. Videre skal planlagte tiltak for håndtering av risikoene inkluderes i vurderingen, jf. artikkel 35 nr. 7 d) og fortalepunkt nr. 90. Denne vurderingen fremgår av tabell 12.1.

Risikoen som har blitt identifisert knytter seg både til risiko for brudd på personvernreglene og til andre mulige konsekvenser, som for eksempel risiko for vold.

Flere av mekanismene i tabellen som skal redusere risikoen, forutsetter aktiv implementering i praksis. Klare vilkår, medvirkning, notoritet og felles behandlingsansvar reduserer ikke i seg selv risikoen dersom organene som skal dele informasjon ikke har tilstrekkelig kompetanse, rutiner og ledelsesforankring. Ulik praksis og uforholdsmessig deling, særlig i sammensatte saker hvor det er uklart om bekymringen faller innenfor lovens forebyggingsformål, kan skje. Denne risikoen må håndteres gjennom, blant annet, opplæring og evaluering av praksis.

12.5 Synspunkter om behandlingen fra berørte registrerte

12.5.1 Introduksjon

Personvernforordningen artikkel 35 nr. 9 har slik ordlyd:

Dersom det er relevant, skal den behandlingsansvarlige innhente synspunkter på den planlagte behandlingen fra de registrerte eller deres representanter uten at det berører vernet av kommersielle eller allmenne interesser eller sikkerheten ved behandlingsaktivitetene.

Ekspertgruppen har innhentet synspunkter på tverretatlig informasjonsdeling av personopplysninger og taushetsbelagt informasjon for forebygging av kriminalitet fra representanter fra berørte registrerte. Dette er presentert helhetlig i kapittel 7. Synspunkter som har særlig betydning for personvernkonsekvensvurderingen presenteres også i det følgende. Det er ingen aspekter knyttet til kommersielle eller allmenne interesser eller sikkerheten ved behandlingsaktivitetene som tilsier at ekspertgruppen ikke skulle ha innhentet slike synspunkter. Ekspertgruppen har innhentet innspill fra berørte representanter for registrerte, det vil si personer som har erfaring fra kriminalitetsområdene kriminalitet som begås av barn og unge, vold og overgrep i nære relasjoner og voldelig ekstremisme.

Personene ekspertgruppen har innhentet innspill fra har enten vært organisert i ulike bruker- og interesseorganisasjoner eller hatt erfaring med kriminalitet i barne- og ungdomsalderen, med å bli utsatt for eller utsette noen for vold og overgrep i nære relasjoner eller vært i en radikaliseringsprosess.

Ekspertgruppen har snakket med 29 personer, og fire av disse var under 18 år. Personene har blant annet blitt spurt om hva de synes om at offentlige ansatte seg imellom kan dele informasjon om dem, og hva som er sentralt for å sikre trygg informasjonsdeling. I det følgende oppsummeres de mest sentrale funnene ekspertgruppen har identifisert fra representanter fra berørte registrerte i målgruppen.

12.5.2 Synspunkter om informasjonsdeling fra barn og unge voksne under 25 år

12.5.2.1 Generelt

De barna og unge voksne ekspertgruppen har snakket med, mener at informasjon om dem må deles mellom ansatte i ulike forvaltningsorganer når det er nødvendig for at barnet skal få hjelp og komme seg ut av en vanskelig situasjon. Alle de som ekspertgruppen har snakket med, har uttalt at målet med informasjonsdeling alltid må være å hjelpe barnet, ikke å ilegge det en strafferettslig reaksjon. Ut fra sin egen erfaring peker flere på at det har vært flere tydelige tegn på at barna ikke hadde det bra. Sett i retrospekt, mener flere at voksne offentlige ansatte burde reagert på signalene tidligere.

Flere unge under 25 år gir uttrykk for at informasjonen må deles for å kunne forstå hva som ligger bak barn og unges oppførsel. For å kunne hjelpe må ansatte i forvaltningsorganene vite hva som er årsaken til at det har gått galt. De ansatte må få hele bildet. Flere i målgruppen fremhever at det ikke må være slik at alle sitter med hver sin del uten å vite helheten, eller uten å ha all informasjon.

Ved vold i nære relasjoner, særlig i familier med sterke bånd mellom seg, er det ekstra alvorlig når barnet sier fra til ansatte i hjelpeapparatet. I disse tilfellene mener flere unge fra målgruppen at informasjonen må tas videre. I tillegg fremgår det at informasjon må deles videre hvis det er bekymring for radikalisering eller at barnet har flere ting i livet sitt som er bekymringsfullt. Det understrekes at informasjonen ikke må deles før de offentlige ansatte har rammet inn barnet og familien for å sørge for at de er trygge hvis for eksempel en omsorgsperson utøver vold. Samlet sett gis det i samtalene uttrykk for at det er ulike terskler for når man skal dele, avhengig av kriminalitetsområde. Det fremstår at noe av det mest alvorlige handler om vold i nære relasjoner, og at det i slike tilfeller er viktig at det ikke ventes lenge før informasjonen deles videre til offentlige ansatte i andre forvaltningsorganer.

Flere ekspertgruppen har snakket med fremhever at informasjonsdeling ikke må føre til at vedkommende får en farligere hjemmesituasjon. Det kan bli resultatet om en gjerningsperson får kjennskap til at informasjon er delt uten at det er gjort tilstrekkelige sikringstiltak.

12.5.2.2 Situasjonen før informasjonsdelingen

Flere ekspertgruppen har snakket med fremhever at den ansatte i forvaltningsorganet må vurdere situasjonen nøye før informasjonen deles. Det innebærer å undersøke alvorlighetsgraden og bruke faglig skjønn. Den offentlige ansatte må vurdere om informasjonsdeling til et annet forvaltningsorgan er nødvendig, eller om man først kan forsøke å hjelpe barnet uten å dele opplysningene.

Flere fremhever også viktigheten av å ha noen å lette hjertet sitt til. I slike situasjoner kan det være sentralt at informasjonen ikke formidles videre. Hvis barnet eller den unge har tillit til den voksne, ønsker vedkommende ofte at informasjonen ikke skal videreformidles til flere. Det kan være viktigere for barnet at noen bryr seg og viser omtanke, og at det ikke er nødvendig at informasjonsdeling skjer umiddelbart. Dersom det er usikkert hvordan barnet har det hjemme, bør man avvente involvering av foreldre for å beskytte barnet og forhindre at barnet får det verre enn det allerede har det.

12.5.2.3 Deling med eller uten godkjenning fra den opplysningen gjelder

Det er delte meninger om informasjonsdeling uten samtykke fra den opplysninger gjelder, både blant de yngre og de eldste i gruppen som er intervjuet av ekspertgruppen. Noen viser til at når barn har flere risikofaktorer eller bekymringer i livet sitt, så må informasjonen deles til ansatte i et annet forvaltningsorgan om barnet motsetter seg informasjonsdeling. Enkelte fremhever at dette også gjelder selv om konsekvensen blir at ungdommen trekker seg fra kontakten med den voksne som deler opplysningene. Andre peker på at informasjonsdeling uten samtykke er uheldig, og at det kan skape mistillit og opplevelse av svik. Resultatet vil ofte bli at de ikke vil ha noe med personen som har delt informasjonen å gjøre. Likevel er det flere som trekker frem at det i enkelte tilfeller kan være riktig å dele informasjonen til ansatte i et annet forvaltningsorgan, fordi barn ofte selv ikke kan forstå alvoret i sin egen situasjonen. Ansatte i forvaltningsorganer har et ansvar for å handle når det er til barnets beste, selv om barnet ikke liker det.

Alle som ekspertgruppen har snakket med fremhever viktigheten av at det bare er relevant og nødvendig informasjon som skal deles, og for eksempel ikke alt om vedkommende eller vedkommendes familie. Opplysninger om rus og helse må håndteres med særlig varsomhet.

12.5.2.4 Prosessen før informasjonsdeling

Involvering blir fremhevet som avgjørende av personer i målgruppen. Barn og unge voksne understreker at de må involveres i prosessen når informasjon om dem skal deles med ansatte i et annet forvaltningsorgan. Dette betyr ikke at de mener at barn og unge selv alltid skal bestemme, men de fremhever viktigheten av at de involveres og vet hva som skjer og hvorfor. Flere fremhever at den offentlige ansatte som vurderer å dele informasjon og opplysninger med ansatte i et annet forvaltningsorgan, må snakke med barnet først om hva den voksne er bekymret for, og om hva de kan gjøre med bekymringen. Det er sentralt for barn og unge å få forklart hvordan prosessen fremover blir, herunder hvem som får vite hva, hvorfor informasjon skal deles og hva som skjer videre. Den offentlige ansatte må være oppriktig om konsekvenser av informasjonsdelingen og om hva som faktisk kan skje med vedkommende og vedkommendes familie.

Språket som brukes for å forklare prosessen må være enkelt og forståelig, siden mange ungdommer kan være i alarmberedskap og har mistillit til voksne og systemet. Prosessen må forklares på en konkret og trygg måte slik at barnet forstår hva det innebærer. Flere er av den oppfatning at selv om barnet ikke er enig i alt, så må man få forklart hvorfor det er viktig med informasjonsdeling.

Det kan være vanskelig for et barn å forstå hvorfor andre skal få informasjon om vedkommendes liv og på hvilken måte informasjonsdelingen kan være nyttig for vedkommende. Hovedfokuset må, ifølge flertallet som har blitt intervjuet, ligge på barnets behov og rettigheter fremfor foreldrenes rettigheter. Dersom barnet ikke ser problemet eller forstår bekymringen som den offentlige ansatte har om barnet, må den voksne realitetsorientere barnet.

Mange barn og unge voksne sier at de blir utålmodige hvis de ikke opplever at noe skjer raskt etter å ha fortalt noe til en ansatt i hjelpeapparatet. De forventer ofte raske resultater, og trenger en forklaring om at det ikke alltid er mulig. De må også få vite hva som skjer og hvem som følger opp, slik at de er trygge på at saken ikke er lagt bort. Barnet må også få informasjon om taushetsplikt, meldeplikt og avvergingsplikt, slik at det ikke føler seg lurt. En informant i målgruppen fremhever at tilliten til systemet øker når barnet forstår reglene.

Noen foretrekker å dele informasjonen selv, i stedet for at andre videreformidler den. For å få til dette trenger de informasjon om hvor de kan få hjelp, slik at de selv kan ta kontakt.

12.5.3 Innspill fra voksne personer i målgruppen

12.5.3.1 Når mener de voksne informantene at informasjon om dem kan deles med en ansatt i et annet forvaltningsorgan?

Ekspertgruppen har snakket med voksne som har egenerfaring med vold og overgrep i nære relasjoner, enten som utøver eller utsatt, kriminalitet begått i barne- og ungdomsalderen og bekymringer om radikalisering.

De voksne som ekspertgruppen har snakket med, er samstemte i at taushetsbelagte opplysninger og personopplysninger bør deles mellom offentlige organer når det er alvorlig og nødvendig. De fremhever at informasjonsdeling må være strengt regulert. Samtidig må det være mulig å dele opplysninger som ikke bare gjelder liv og helse, men også for å forebygge alvorlige hendelser. Flere trekker frem at delingen av informasjon må føre til handling, være formålstjenlig for saken og at det må føre til noe positivt. Målet må være å hjelpe og ikke å straffe. En av informantene understreker at det aldri er gøy å dele så mye informasjon, men at det kan være et nødvendig onde.

Voksne som ekspertgruppen har intervjuet mener at kun relevant informasjon kan og bør deles med ansatte i et annet forvaltningsorgan, og den må brukes for å kunne saksbehandle på riktig måte. Informasjonsdeling vil kunne gi et mer helhetlig bilde av enkeltsituasjoner og vil redusere risikoen for feiltolkning, samt øke forståelsen for årsakene bak. Dette gjør det mulig å sette inn riktig hjelp og forebygge kriminalitet.

Flere viser til viktigheten av en trygg relasjon til en person hvis informasjon skal deles. En av de voksne understreker at han ville foretrukket at en person han stoler på, som for eksempel behandleren sin, deler informasjon til andre når det er nødvendig for å vise hvor han er i behandlingsprosessen eller for å få bekreftet at han er i behandling. Han opplever selv at det er vanskelig å snakke om dette og føler at han ikke er så god til å uttrykke seg. Derfor syns han det er bedre at behandleren deler informasjonen på hans vegne.

En annen peker på at ordninger for informasjonsdeling i seg selv ikke løser problemer, men kun øker innsamlingen av opplysninger. Deling må knyttes opp til tiltak og oppfølging. Dette krever stabile ansatte og varig kontakt med hjelpeapparatet over tid. Det må bygges relasjoner og brukes flere verktøy for å kunne forebygge og hjelpe dem ut av situasjoner.

Flere trekker frem at terskelen for å dele varierer mellom ulike kriminalitetsområder, og at det varierer fra sak til sak og fra person til person. Dette må vurderes individuelt i hvert enkelt tilfelle.

Mange fremhever av informasjon særlig må deles dersom det er bekymring for vold i familien. Enkelte fremhever også at barns rettssikkerhet er viktig og barns stemme må tas på alvor, også der barnets alder er lav. Flere forteller at det er mange hindringer for å si fra første gangen, og at det ofte tar lang tid før personer søker hjelp. Det er først når situasjonen oppleves så akutt at man frykter å bli drept, at man kontakter politiet, fremhever en fra målgruppen som ekspertgruppen intervjuet.

Flere understreker at informasjon noen ganger må deles selv om personen det gjelder ikke samtykker. Noen i målgruppen uttrykte at instanser må dele informasjon når de observerer hendelser og atferd eller får kunnskap som gir alvorlig bekymring. I slike situasjoner må ansatte dele informasjonen videre for å kunne hjelpe de som er involvert. Det er avgjørende at den som er utsatt blir lyttet til og beskyttet. For å beskytte må ofte de ansatte dele informasjonen og bekymringen videre, slik at riktig tiltak kan settes inn. Ofte tør ikke de som er utsatt for vold å si fra eller melde fra selv. Det gjelder både de som er utsatt for vold som barn og de som er utsatt som voksen, i et parforhold. Flere viser i ettertid til at det var tydelige tegn på at ting ikke var bra, og at de ønsket at noen skulle gripe inn for å hjelpe de ut av situasjonen.

Flere innspill viser et sterkt ønske om at voksne tar initiativ til å handle når barn og voksne viser tegn til å ha det vanskelig. Flere forteller også at et samtykke til opphevelse av taushetsplikten og dermed til informasjonsdeling ikke alltid ble opplevd som frivillig. En opplevde at de rundt henne forsøkte å gi henne et valg når det gjaldt deling av informasjon, men hun følte ikke at valget var reelt frivillig.

Flere viser til erfaringer med at forvaltningsorganer skal håndtere samme situasjon, men at det ikke er en selvfølge at forvaltningsorganene snakker sammen. Det kan ofte være uklart hvem som snakker med hvem og om hva. Dette gjør det slitsomt for den som skal hjelpes. De må ofte gjenta historien og begynne forfra når de møter en ny hjelpeinstans.

Flere fremhever at åpenhet og tillit er avgjørende for at informasjonsdeling skal fungere. Erfaringene viser at deling kan føre til det bedre, men også kan ha negative konsekvenser. Informasjonsdeling kan gi lettere tilgang på hjelp, men også oppleves som et svik dersom informasjonen brukes feil eller deles uten forklaring. Det er avgjørende hvem som får vite hva og på hvilket tidspunkt.

Informantene understreker at ansatte i forvaltningsorganer må være åpne og tydelige på hvorfor informasjon deles, og når det er mulig må de si fra til den det gjelder før delingen skjer. Flere peker på at tillit bygges gjennom ærlige forklaringer, realistiske forventninger og en opplevelse av at den offentlige ansatte faktisk vil hjelpe. Relasjonen til hjelperen er avgjørende og det er lettere å støtte at informasjon må videreformidles når man stoler på personen som spør og når det er klart hva informasjonen skal brukes til. De som skal hjelpe må bruke kommunikasjon som et middel til å skape tillit, og ikke for å ha makt. Informantene ønsker å være involvert i prosessen, selv når de ikke er enige i dialogen. De mener det må være en ordentlig prat om hvorfor delingen er nødvendig, hva det innebærer og hvordan det kan hjelpe både dem og andre. Hvis taushetsplikten oppheves, må det forklares grundig. God praksis er at etater forklarer formålet tydelig, informerer før deling der det er mulig eller i hvert fall informerer i etterkant om hva som er delt og hvorfor.

12.5.3.2 Når er det viktig for voksne i målgruppen at informasjon ikke deles med andre forvaltningsorganer

Flere påpeker at det ikke er nødvendig å gi fra seg informasjon hvis det ikke er en realistisk mulighet for å få hjelp. Informasjonsdelingen i seg selv vil ikke løse problemer. Flere trekker frem at dersom det ikke finnes gode tiltak for å hjelpe personer, så kan utvidet informasjonsdeling fremstå som en snarvei som gir en følelse av handlekraft, men som ikke fører til reell hjelp. Mange av de ekspertgruppen har snakket med, trekker frem at sensitive opplysninger, særlig opplysninger om helse og rusbruk, ikke bør deles unødvendig. Slike opplysninger kan brukes mot dem og gjøre situasjonen verre, forteller flere. En informant forteller at vedkommendes helseopplysninger ble brukt mot henne av en voldsutøver, og at det forsterket sårbarheten til vedkommende. Flere forteller om frykt for at informasjon skal føre til drastiske konsekvenser, som strafferettslige reaksjoner mot foreldre. Enkelte etterlyser bedre forklaring av hva som kan skje og at hjelp kan gis uten at konsekvensene blir så alvorlig. Samtidig må de få ærlig informasjon og også vite hva som kan bli konsekvensene av informasjonsdelingen.

Det fremheves at helsepersonell må utøve faglig skjønn og gjøre profesjonelle vurderinger når de mottar bekymringsfull informasjon. De bør tydelig formidle hvorfor situasjonen vurderes som alvorlig og forklare hvorfor det er nødvendig å dele opplysningene videre.

Samtidig peker andre på at de ønsker i noen tilfeller selv å dele informasjonen direkte med den ansatte i et annet forvaltningsorgan som trenger informasjonen. Det krever at de selv får informasjon om hva slags hjelp de kan få slik at de vet hvem de må dele informasjonen med. Mange ønsker fortløpende informasjon om hva som skjer i saken deres, slik at de er involvert underveis og ikke blir for mye skjermet fra det som skjer.

Oppsummeringsvis fremhever et flertall av barn, ungdom og voksne i målgruppen viktigheten av å få informasjon og medvirke til informasjonsdelingen, at det ikke deles mer informasjon enn det som er nødvendig til å oppnå forebyggingsformålet og at det deles informasjon på et tidspunkt i kriminalitetsutviklingen der det ikke er for sent å snu utviklingen.

12.6 De planlagte tiltakene for å håndtere risikoene for de registrertes rettigheter og friheter

På bakgrunn av både de identifiserte risikokildene ved tverretatlig informasjonsdeling basert på personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e) og synspunktene fra berørte registrerte, har ekspertgruppen kommet til at følgende mekanismer kan avbøte risikoen for registrertes rettigheter og friheter:

• Medvirkning skal være lovforslagets hovedregel og det lovfestes ikke andre unntak fra retten til reell medvirkning enn eksisterende unntak fra retten til informasjon etter personopplysningsloven og personvernforordningen. En rett til reell medvirkning vil senke risikoen for økt vold, ved at den voldsutsatte registrerte kan fortelle om behovet for beskyttelsestiltak. Videre vil en rett til reell medvirkning også kunne minske risikoen for at den registrerte opplever en følelse av tap av kontroll over egne personopplysninger.

• En klar formålsavgrensning i loven vil både øke forutberegneligheten for berørte registrerte og minske faren for at loven benyttes til uforholdsmessige formål. Loven er avgrenset til tre definerte forebyggingsformål: kriminalitet som begås av barn og unge, vold og overgrep i nære relasjoner og voldelig ekstremisme. Legaldefinisjonen av forebyggingsformålene vold og overgrep i nære relasjoner og voldelig ekstremisme og avgrensningen av forebyggingsformålet kriminalitet som begås av barn og unge vil øke forutberegneligheten og minske risikoen for feilanvendelse og misbruk av loven.

• Tydelige vilkår for informasjonsdeling, kombinert med muligheten for at ulike yrkesutøvere kan utøve pyrkesetisk skjønn, vil også bidra til lovforslagets forholdsmessighet. Informasjonsdelingsadgangen er begrenset til tilfeller der det er nødvendig og forholdsmessig for forebyggingsformålet å dele personopplysninger. I slike tilfeller vil også yrkesutøverne måtte ta stilling til om de vil benytte informasjonsdelingsadgangen eller om det finnes mer hensiktsmessige måter å forebygge kriminalitetsrisikoen.

• Informasjonsdelingsadgangen er avgrenset til offentlige organer eller private som regnes som offentlige organer fordi de utfører tjenester på vegne av det offentlige. Informasjonsdelingen vil dermed kun skje til andre ansatte som har taushetsplikt. Denne avgrensningen av kretsen som kan dele og motta informasjon vil avgrense behandlingen av personopplysninger og bidra til lovforslagets overordnede forholdsmessighet.

• Informasjonsdeling skal som hovedregel skje skriftlig. Muntlig informasjonsdeling kan skje med vilkår om at opplysningene som deles skal nedtegnes i etterkant. Hovedregelen om skriftlig informasjonsdeling skal sikre etterprøvbarhet om informasjonsdelingen. Notoritet om deling av personopplysninger og ellers taushetsbelagt informasjon vil igjen bidra til å minske risikoen for tap av personopplysninger og deling av personopplysninger i strid med riktighetsprinsippet i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav d).

• Hovedregelen om felles behandlingsansvar for behandlingsaktiviteten deling vil gjøre det lettere for den registrerte å vite hvem vedkommende skal forholde seg til for å få rettighetene etter personvernforordningen kapittel III oppfylt. De eksisterende rettighetene, herunder retten til retting, vil bidra til at behandlingen av personopplysninger anses forholdsmessig.

12.7 Overordnet nødvendighets- og forholdsmessighetsvurdering av forslaget

Vedtakelsen av lovforslaget vil innebære økt behandling av personopplysninger som kommer med en risiko for berørte registrertes rettigheter og friheter. En alvorlig risiko, tap av menneskeliv, er knyttet til forebyggingsformålet vold og overgrep i nære relasjoner. Informasjonsdeling om voldsutsatte kan, selv om det er lav sannsynlighet for det, innebære en risiko for at opplysninger kommer på avveie. Det kan igjen føre til en risiko for økt vold. Andre identifiserte risikoer er tap av opplysninger, fare for misbruk av loven og dermed ulovlig informasjonsdeling og en følelse av tap av kontroll over eget liv.

Lovforslaget vil innebære at det vil kunne deles personopplysninger om tredjepersoner når det er nødvendig og forholdsmessig i en forebyggingssak. Slike tredjepersoner vil som oftest være venner av eller i omgangskretsen til personen som har en forebyggingssak. Tredjepersoner som det deles opplysninger om vil som utgangspunkt ha rett til å medvirke før delingen. Fordi medvirkning fra tredjepersoner i mange tilfeller vil kunne røpe taushetsbelagte opplysninger om personen forebyggingen retter seg mot, vil imidlertid tredjepersoner i en del tilfeller ikke få anledning til å medvirke.8 Det vil innebære et inngrep i tredjepersonenes rett til privatliv og personopplysningsvern. Ekspertgruppen har vurdert og kommet til at slike inngrep er forholdsmessig overordnet sett når det er nødvendig og forholdsmessig i hver enkelt sak.

Ekspertgruppen mener at de risikoavbøtende tiltakene i loven, herunder klar formålsavgrensning, felles behandlingsansvar, lovfesting av nødvendighet og forholdsmessighet, utgangspunktet om skriftlig informasjonsdeling og en rett til reell medvirkning, samlet sett gjør risikoen akseptabel. Lovforslaget er samlet sett et nødvendig og forholdsmessig inngrep.

12.8 Oppsummering og konklusjon

Overordnet sett vurderes det at lovforslaget er et nødvendig og forholdsmessig inngrep i retten til privatliv og personopplysningsvern i et demokratisk samfunn.

Lovforslaget er begrunnet i et legitimt formål, forebygging av kriminalitet som begås av barn og unge, vold og overgrep i nære relasjoner og voldelig ekstremisme, jf. EMK artikkel 8 nr. 2. Behandlingen av personopplysninger i medhold av lovforslaget er egnet til å oppnå det overordnede formålet.

Lovforslaget kommer med risikoer for registrertes rettigheter og friheter, men disse risikoene blir redusert til et akseptabelt nivå gjennom ulike tiltak, garantier og mekanismer i loven, blant annet en rett til reell medvirkning, tydelig formålsavgrensning, vilkår om nødvendighet og forholdsmessighet og en informasjondelingsadgang i tråd med yrkesetisk skjønn.

13 Implementering

13.1 Innledning

Utredningsinstruksen punkt 2-1 spørsmål 6 stiller krav om at beslutningsgrunnlaget må inneholde forutsetningene for en vellykket gjennomføring. I det følgende vil ekspertgruppen redegjøre for forutsetningene for en vellykket gjennomføring av flertallets lovforslag i kapittel 16. I kapittel 11 foreslår ekspertgruppen at det utarbeides nasjonale faglige anbefalinger. Disse anbefalingene vil også kunne bidra til at loven praktiseres og etterleves som forutsatt. Siden det vil ta noe tid å utarbeide disse anbefalingene, foreslår ekspertgruppen at loven kommer med en implementerings- og opplæringspakke også før disse anbefalingene blir utarbeidet.

Loven skal anvendes i situasjoner som ofte er krevende i praksis. Den enkelte yrkesutøver må både kjenne lovens ordlyd, og foreta skjønnsmessige vurderinger i saker som kan være preget av usikker, ufullstendig eller motstridende informasjon. Vurderinger av hva som er nødvendig og forholdsmessig, hvilke opplysninger som kan deles og hvordan hensynet til medvirkning, tillit og personvern skal avveies mot behovet for å forebygge alvorlig skade eller kriminalitet, vil ofte måtte gjøres under tidspress og med betydelig ansvar.

Feil kan få konsekvenser i begge retninger. Det kan være alvorlig å dele for mye informasjon, men det kan også være alvorlig å dele for lite. Ekspertgruppen mener derfor at det ikke er tilstrekkelig å vedta en lovhjemmel alene. Dersom loven skal virke etter sitt formål, må den følges opp med en implementeringspakke som gir yrkesutøvere kunnskap, støtte og trygghet i anvendelsen av loven og utøvelsen av skjønn. Formålet med implementeringstiltakene er å sikre likere praksis, redusere risikoen for ulovlig deling av personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger, støtte yrkesutøvere i de krevende vurderingene loven forutsetter og sikre deling av informasjon på korrekt måte når det er nødvendig for å forebygge kriminalitet. Tiltakene bør derfor omfatte god informasjon om lovens innhold, praktisk trening, ledelsesforankring og løpende evaluering.

Ekspertgruppen anbefaler følgende implementeringstiltak for å oppnå at loven skal virke effektivt:

• styrket opplæring i profesjonsutdanningene om taushetsplikten, om unntakene fra taushetsplikten i lovforslaget og om andre taushetspliktunntak, som avvergingsplikten

• e-læringsprogram med opplæring i informasjonsdeling med grunnlag i loven

• en nettside med kortfattet innføring om lovforslaget rettet mot praktikere

• faglige nasjonale retningslinjer og veiledere, inkludert standarder for yrkesetiske vurderinger

• jevnlig evaluering av etterlevelse av loven

I tabell 13.1 beskrives implementeringsforslagene ytterligere og det foreslås statlige aktører som kan være mulige bidragsytere i å sørge for at implementeringstiltakene blir gjennomført. Ekspertgruppen mener at implementeringen må organiseres samlet, selv om ulike bidragsytere foreslås i tabellen under. Ulike fagmyndigheter bør bidra til fagspesifikke veiledere og moduler, men ett statlig organ bør gis tydelig koordineringsansvar for den samlede implementeringspakken. Uten et slikt samlet ansvar, er det risiko for at opplæring, veiledning og praksisstøtte utvikles sektorvis og ulikt, og at loven praktiseres forskjellig av ulike kommunale og statlige organer.

13.2 Opplæring i profesjonsutdanningene

Alle profesjonsutdanningene inneholder opplæring om taushetsplikt. Ekspertgruppen har erfart at ulike yrkesgrupper har god oversikt over taushetsplikten, men ofte ikke har like god oversikt over unntak fra taushetsplikten som ulike opplysningsplikter, for eksempel meldeplikten til barnevernet, og avvergingsplikten etter straffeloven § 196. Det foreslås at eksisterende taushetspliktunntak, samt unntak etter ekspertgruppens lovforslag, tas inn i læreplanene i de ulike profesjonsutdanningene som har oppgaver knyttet til individrettet forebygging. Det bør fokuseres mer på unntakene fra taushetsplikten i utdanningen av helsepersonell, lærer- og barnehagelærerutdanningene, utdanningene innenfor sosialt arbeid, barnevernspedagogutdanningene samt andre relevante profesjonsutdanninger.

13.3 E-læringsprogram

Det foreslås at det opprettes et e-læringsprogram som gir yrkesutøvere en rask innføring i lovforslaget. E-læringsprogrammet bør gi mulighet for både en innføring og moduler som går mer i dybden. Det bør inneholde caser, dilemmatrening og andre øvelser som gir yrkesutøvere trygghet i å anvende loven korrekt. E-læringsprogrammet bør kunne tas modulvis og avsluttes med en form for test eller godkjenning.

E-læringsprogrammet bør omfatte

• lovens formål, virkeområde og formålsavgrensninger

• hvilke organer som omfattes av loven

• hva som menes med «konkret begrunnet bekymring»

• hvordan nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderinger skal gjøres

• retten til medvirkning og unntakene fra retten

• deling av opplysninger om tredjepersoner

• hvilke opplysninger som kan deles, og hvilke som ikke kan deles

• kravene til notoritet og underretning om informasjonsdeling

• forholdet til andre hjemler og regelsett, herunder meldeplikt og avvergingsplikt

I tillegg bør e-læringsprogrammet komme med praktikumsbaserte fordypningsmoduler som bør omfatte følgende aspekter:

• håndtering av usikker, sammensatt eller ufullstendig informasjon

• særlig om deling av helseopplysninger og andre særlige kategorier av personopplysninger

• særlige hensyn i saker som gjelder barn og unge

• særlige hensyn i saker om vold og overgrep i nære relasjoner

• særlige hensyn i saker om voldelig ekstremisme

E-læringsplattformen bør ha en egen ledermodul for ledere i forvaltningsorganer omfattet av loven. Ledermodulen bør omfatte

• ansvar for lokale rutiner og beslutningslinjer

• kvalitetssikring av praksis innenfor eget forvaltningsorgan

• hvordan lederen kan bygge en kultur som motvirker både overdeling og underdeling

• hvordan lederen kan støtte ansatte i vanskelige skjønnsvurderinger

• hvordan dokumentasjon og læring kan sikres lokalt

• hvordan evaluering og avvik kan benyttes til forbedringsarbeid

13.4 Nettside med informasjon om loven

Det foreslås at det opprettes en nettside som gir ulike yrkesutøvere en rask innføring i lovforslaget. Nettsiden bør gi mulighet for både kortfattet informasjon for yrkesutøvere som har konkrete spørsmål og mulighet for faglig fordypning.

Nettsiden bør ha lenke til følgende dokumenter som kan baseres på flytskjemaet og redegjørelsene i kapittel 10 om vurderinger og valg i utformingen av loven, samt merknadene til lovbestemmelsene:

• vurderingsskjema før deling

• retningslinjer for nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderinger

• veileder for vurdering av konkret begrunnet bekymring

• mal for vurdering av medvirkning og informasjon om unntak

• mal for etterfølgende skriftliggjøring av muntlig deling

• mal for underretning i etterkant

• sjekkliste for vurdering av opplysninger om tredjepersoner

• sjekkliste for adressesperre/geolokaliserende opplysninger

• forslag til lokal beslutningsflyt før deling

13.5 Fagspesifikk veiledning

Ansatte i de ulike forvaltningsorganene som er omfattet av loven, vil ha behov for fagspesifikk veiledning. Det foreslås at det utarbeides egne fagspesifikke digitale veiledere, slik at for eksempel lærere, barnehagelærere og helsepersonell kan få tilpasset veiledning.

Ansatte i de ulike forvaltningsorganene som er omfattet av loven, har ulike yrkesetiske normer. Det er derfor behov for egne yrkesetiske standarder, for eksempel for helsepersonell, som setter yrkesutøverne i stand til å foreta gode yrkesetiske vurderinger ved den konkrete anvendelsen av lovens «kan»-skjønn.

13.6 Evaluering av etterlevelsen

Forvaltningsorganers etterlevelse av loven bør evalueres med jevne mellomrom. Slike evalueringer kan for eksempel skje gjennom FOU-anskaffelser. Målet med evalueringene bør være å undersøke om forvaltningsorganers praksis er i samsvar med lovens vilkår. Evalueringene bør undersøke

• om delingen av personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger skjer i tråd med lovens vilkår

• om det er risiko for ulovlig informasjonsdeling i ulike forvaltningsorganer

• variasjon i lovens anvendelse mellom forvaltningsorganer og i ulike regioner eller kommuner

• hvordan lovens medvirkningsbestemmelse fungerer i praksis

• hvordan loven virker i saker som gjelder barn og unge

• hvordan loven virker i saker om vold i nære relasjoner

• hvordan loven virker i saker om voldelig ekstremisme

• hvordan ansatte opplever skjønnsvurderingene

• hvordan berørte personer opplever informasjonsdeling etter loven

• om frivillig samarbeid og relasjonelt arbeid svekkes eller styrkes

• om det oppstår utilsiktede virkninger

Det bør i tillegg etableres en ordning for jevnlig revisjon av e-læringsplattformen, retningslinjer og veiledning på bakgrunn av erfaringer, tilsyn, rettsutvikling og evaluering.

Implementeringspakken bør følge loven og vedtas senest samtidig med lovens ikrafttredelse.

14 Økonomiske og administrative konsekvenser

14.1 Om ekspertgruppens beregninger

I dette kapittelet anslås det forventede økonomiske og administrative konsekvenser av flertallets lovforslag.

Økonomiske og administrative konsekvenser av ekspertgruppens forslag om å utvikle nasjonale faglige anbefalinger om samarbeid er ikke beregnet. Som det fremgår i kapittel 11, har ekspertgruppen prioritert arbeidet med forslag om en ny lov om informasjonsdeling og har ikke hatt tilstrekkelig tid til å utrede organisering, ansvar og innholdet i nasjonale faglige anbefalinger grundig nok til å fremme et ferdig tiltaksforslag. Forslaget om nasjonale anbefalinger peker ut en retning for videre arbeid, som det ikke er grunnlag for å kostnadsberegne.

Ekspertgruppens flertall foreslår i kapittel 16 en lov som er ment å sikre at forvaltningsorganer kan dele personopplysninger og taushetsbelagte opplysninger seg imellom for å forebygge kriminalitet som begås av barn og unge, vold og overgrep i nære relasjoner og voldelig ekstremisme. Kostnadsoverslagene knyttet til lovforslaget beregner kun direkte økonomiske og administrative konsekvenser. Forventede samfunnsøkonomiske gevinster av mer effektiv forebygging er ikke beregnet. Mer indirekte kostnader for andre offentlige tjenester og forvaltningsorganer, for eksempel lavere saksbehandlingskapasitet i forbindelse med opplæring i loven, er heller ikke beregnet.

Ekspertgruppen understreker at kostnadsanslagene ikke gir et fullstendig bilde av ressursbehovet ved nødvendige omstillinger tilknyttet gjennomføring av lovforslaget. Særlig er tidsbruk i førstelinjetjenestene, behov for lokale rutiner, ledelsesforankring, internkontroll, juridisk støtte, dokumentasjon, informasjonssikkerhet og eventuell omlegging av samarbeidsformer ikke beregnet. Ekspertgruppen anerkjenner at dette vil kreve ressurser.

14.2 Kostnadsanslag knyttet til lovendringer

Lovforslaget etablerer ikke noen nye rettigheter for registrerte eller berørte enkeltpersoner. Medvirkningsbestemmelsen anses som en kodifisering og presisering av rettigheter de berørte personene allerede har, og ikke en ny rettighet som vil medføre kostnader for staten. Lovforslaget skaper heller ikke noen nye forpliktelser for det offentlige tjenestetilbudet i Norge. Men det skaper noen nye vurderingskrav som offentlige organer må forholde seg til. Lovforslaget skal først og fremst skape et klarere rettslig rammeverk rundt eksisterende samarbeid om kriminalitetsforebygging. Det innebærer ikke endringer av offentlige organers myndighet, ansvarsområder eller oppgaver.

Lovforslaget forventes derfor ikke i seg selv å ha vesentlige økonomiske konsekvenser. Forslaget vil likevel kunne få administrative konsekvenser for organene som skal anvende loven. Dette gjelder særlig fordi loven forutsetter konkrete vurderinger av kunnskapskrav, formål, nødvendighet, forholdsmessighet, medvirkning og notoritet i den enkelte sak. I tillegg kan lovforslaget kreve endringer i etablerte samarbeidsformer som i dag bygger på samtykke eller mer uformell informasjonsdeling. Samtidig vil lovforslaget ved å gi tydeligere rammer for tverretatlig informasjonsdeling virke forenklende for arbeidet i tverretatlige samarbeid. Konsekvensene vil variere mellom sektorer og kommuner, og de er vanskelige å tallfeste presist.

Lovforslaget handler for en stor del om å innføre rettslig grunnlag for virksomhet som allerede utføres i dag. De direkte kostnadene ved vil først og fremst knytte seg til implementeringstiltakene for loven foreslått i kapittel 13. Det vises til tabell 14.1 for kostnadsberegningen av disse implementeringstiltakene. Kostnadene knyttes til utvikling av e-læringsprogrammer, en nettside, veiledere og retningslinjer og sektorspesifikke standarder for yrkesetiske vurderinger.

Det antas at lovforslaget vil kunne føre til økte tilsyns- og håndhevingskostnader som følge av økt behandling av personopplysninger. Det vil kunne generere en økning i henvendelser og klager til Datatilsynet samt til andre relevante tilsynsmyndigheter som statsforvalterne og Statens helsetilsyn. Ekspertgruppen mener at økte tilsyns- og håndhevingskostnader bør føre til økte overføringer til tilsynsmyndighetene over statsbudsjettet for å sikre effektiv kontroll etter personvernregelverket og sektorspesifikk lovgivning, og for å sikre at informasjonsdelingen skjer i tråd med lovforslaget. Tilstrekkelig tilsynsvirksomhet er viktig for å hindre misbruk av informasjonsdelingshjemmelen. Det foreslås at Datatilsynets årlige budsjett økes med MNOK 10, statsforvalterembetene med til sammen MNOK 79 og Statens helsetilsyn med MNOK 2.

Ekspertgruppen vurderer at de foreslåtte tiltakene ikke vil medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser utover økte tilsynskostnader og kostnader til implementering og opplæring.

14.3 Oppsummering i tabell