2 Historikk

Allerede lenge før ferieloven av 1947 hadde de fleste norske arbeidstakere gjennom tariffavtaler, regulativer og praksis oppnådd ferierett som stort sett var på høyde med hva arbeidstakere i andre land hadde. Dessuten inneholdt lov 19 juni 1936 om arbeidervern bestemmelse om rett til 9 dagers ferie. Enkelte grupper arbeidstakere var imidlertid ikke like godt dekket. Også ønsket om at ferieretten ble utformet etter mest mulig generelle og hensiktsmessige regler tilsa at en burde få en egen lov.

Den første ferieloven, som ble vedtatt 14 november 1947, bygget hovedsakelig på den ferierett som var utviklet gjennom tariffavtaler. Loven fastsatte feriens lengde til 3 uker. Ved en lovrevisjon i 1964 ble ferien utvidet til 4 uker. Ved lovendring 14 mai 1976 ble det innført 5 ukers ferie for arbeidstakere over 60 år.

Ved lovendring 15 mai 1981 ble det vedtatt en trinnvis gjennomføring av en 5. ferieuke for alle arbeidstakere. Vedtaket gikk ut på at det i prinsippet ble vedtatt en 5. ferieuke, men slik at det ble lagt opp til den skulle gjennomføres trinnvis etter en nærmere vurdering av den økonomiske situasjonen i landet. Ved lovendringen ble ferien utvidet med én dag, fra 24 til 25 virkedager, og prosentsatsen for opptjening av feriepenger ble hevet fra 9,5 til 9,9 pst. Samtidig ble Kongen i statsråd gitt fullmakt til å innføre feriefritid i ytterligere 5 virkedager skrittvis i de påfølgende ferieårene. Denne videre utvidelse av feriens lengde ble ikke gjennomført.

Ved lov 29 april 1988 nr 21 ble det vedtatt en ny ferielov, basert på en omfattende teknisk gjennomgang av den gamle loven. Av forenklingshensyn ble hovedbestemmelsen om feriefritidens lengde (§ 5) endret, slik at den angir den gjeldende lengde på feriefritiden. Overgangsbestemmelsen fra den tidligere ferieloven ble inntatt i en ny § 15 der Kongen gis adgang til å fastsette lengre ferie, slik at opptrappingsplanen for gjennomføring av en 5. ferieuke fremgår her.