Ot.prp. nr. 23 (1998-99)

Om lov om endringer i lov 31 mai 1974 nr 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven)

Til innholdsfortegnelse

5 Konsesjonsloven § 13 annet ledd

5.1 Gjeldende rett

Gjeldende konsesjonslov § 13 annet ledd lyder:

«Vedtaket om å nytte statens forkjøpsrett må være gjort innen tre måneder etter at dokumentene er mottatt av fylkesmannen etter at saken er ferdig behandlet i kommunen».

Bestemmelsen fastsetter at fristen for å treffe vedtak begynner å løpe når saken mottas av fylkesmannen. Fylkesmannen er her sekretariat for det nåværende vedtaksorganet; fylkeslandbruksstyret. Kommunen har ikke noen frist for å forberede saken og innstille overfor fylkeslandbruksstyret.

Det er uklart hvordan fristbestemmelsen skal forstås dersom bruk av statens forkjøpsrett delegeres til kommunene. Det kan spørres om det løper noen frist for kommunens behandling, om fristen løper ut tre måneder etter at kommunen har mottatt saken, eller om det løper en ny frist på tre måneder for det statlige klageorganet.

5.2 Behovet for endring, begrunnelse for ny regel

Det forhold at fristen er konkret knyttet til fylkesmannens mottakelse av saken gjør at den vanskelig kan knyttes til kommunens bruk av statens forkjøpsrett. Ordlyden kan derfor tilsi at fristen ikke gjelder ved delegasjon til kommunen. På den annen side ble muligheten for delegasjon til kommunen ikke vurdert ved utarbeidelsen av loven slik at spørsmålet ikke er vurdert. Hensynet til rettssikkerheten taler for at også kommunen må forholde seg til en frist for bruk av statens forkjøpsrett. Det vises særlig til at konsesjonssøker bør få avklart sin situasjon innen rimelig tid. Fristene for bruk av kommunens og statens forkjøpsrett, jf gjeldende konsesjonslov § 13 første og annet ledd, er satt ut fra en slik betraktning. Dette er forhold som tilsier at manglende eller uklar frist for vedtak om bruk av statens forkjøpsrett harmonerer dårlig med lovens system.

En uavklart rettssituasjon som beskrevet ovenfor vil være uheldig både i forhold til parten og de myndigheter som skal forvalte forkjøpsordningen. For å forebygge uklarheter og samtidig ha en klar og sikker regel å forholde seg til, er det derfor nødvendig med en lovendring i forhold til fristens utgangspunkt før kompetansen kan delegeres til kommunen.

Heller ikke lengden av fristen for bruk av statens forkjøpsrett er tilpasset et system hvor kommunen skal avgjøre forkjøpssaken som førsteinstans. Det vises særlig til at kommunen må forberede saken som tidligere før vedtak fattes. Forberedelse av saken består blant annet i varsling av jordsøkere, innhenting av faktaopplysninger, eventuell befaring, m.v. I tillegg kommer eventuell klagebehandling i kommunen, jf forvaltningsloven § 33 annet ledd første og annet punktum, før saken oversendes fylkesmannen.

5.3 Høringsuttalelser

I sine høringsuttalser til delegasjonsspørsmålet har fylkesmannen i Sogn og Fjordane samt kommunene Fjaler og Østre Toten pekt på ulike sider ved fristspørsmålet. Det er pekt på at det er ønskelig med kortest mulig samlet behandlingstid, men også på at tre måneder totalt sett vil være for kort.

5.4 Departementets vurderinger

Fristbestemmelsen for bruk av statens forkjøpsrett bør regulere både tilfelle hvor fylkeslandbruksstyret fortsatt skal avgjøre saken i første instans og tilfelle hvor denne myndigheten er delegert til kommunen. Fristen må settes ut fra en avveining mellom konsesjonssøkers ønske om rask avgjørelse og behovet for tilstrekkelig og forsvarlig behandling av saken. En må også ta hensyn til at det er behov for enkle regler som etterlater liten tvil om hvordan de skal forstås.

I tilfeller hvor fylkeslandbruksstyret fortsatt skal avgjøre forkjøpsspørsmålet, foreslår departementet ingen endring av konsesjonsloven § 13 annet ledd. Dette har først og fremst betydning for de fylker som ikke er berørt av prøveordningen, men vil også senere kunne få betydning eksempelvis dersom prøveordningen viser at det ikke er aktuelt med delegasjon, eventuelt bare i enkelte typer forkjøpssaker.

Når kommunen skal avgjøre forkjøpsspørsmålet, mener departementet det vil være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i det tidspunkt konsesjonssøknaden mottas av kommunen. Dette er et klart fiksert tidspunkt som gir grunnlag for en enkel praktisering av regelen.

Departementet mener at det vil være tilstrekkelig med en frist på tre måneder for at kommunen skal kunne fatte vedtak i forkjøpssaken. Etter opplysninger departementet har innhentet bruker enkelte kommuner lengre tid enn dette i dag. Disse må følgelig endre sine rutiner. Det avgjørende her må være partenes behov for en raskest mulig avklaring. Videre har kommunene per i dag en tilsvarende frist for bruk av kommunens forkjøpsrett etter konsesjonsloven § 2 tredje ledd, jf § 11. Saken vil heller ikke bli dårligere utredet med en slik frist. Det vises blant annet til at det ikke først og fremst er saksforberedelsen, men behandlingen i ulike politiske råd og utvalg som i størst grad fører til lang saksbehandlingstid i kommunene. Med en slik frist som departementet foreslår, vil den faktiske saksbehandlingstiden for konsesjons- og forkjøpssaker gå ned i de fleste kommuner, noe som også er en av målsettingene ved delegasjon.

Departementet mener det er nødvendig å fastsette en særskilt frist for behandling av klage over vedtak som kommunen fatter om ikke å bruke statens forkjøpsrett. En må sikre tilstrekkelig tid til forsvarlig klagebehandling, noe som er et grunnprinsipp i norsk rett ut fra hensynet til rettssikkerheten. Departementet mener fristen for klagebehandlingen bør settes til tre måneder fra det tidspunkt fylkesmannen mottar klagen etter at saken er ferdig behandlet i kommunen. Dette vil gi klageinstansen lengre tid enn i dag, men det totale tidsforbruket må likevel påregnes redusert ved at kommunen må behandle saken innen tre måneder. En er blitt stående ved at det ikke i tillegg bør settes noen frist for kommunens klageforberedelse etter forvaltningsloven § 33. Dette kan medføre at saken tar mer enn tre måneder i kommunen, men det er likevel grunn til å anta at saksbehandlingstiden ikke vil bli lengre enn den er i dag.

I tillegg foreslår en å endre det innledende ordet i § 13 annet ledd «Vedtaket» fra bestemt til ubestemt form slik det står i første ledd.