3 Prøveordning om bruk av fjernmøteteknologi i domstolene
3.1 Lovforslagets bakgrunn
Det er bred enighet om at domstolene bør tilpasses moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) på linje med samfunns- og næringslivet for øvrig. En del virksomheter i justissektoren har tatt i bruk videokonferanseutstyr som et verktøy til bedre ressursutnyttelse og effektivisering. Utstyret brukes så langt hovedsakelig i forbindelse med møtevirksomhet og opplæring, men vurderes også tatt i bruk i forbindelse med saksavvikling.
I NOU 2001: 32 Rett på sak foreslo Tvistemålsutvalget at det gis en lovhjemmel til å utarbeide regler om fjernmøter, herunder en forsøksordning med bruk av fjernmøter under hovedforhandling og andre rettsmøter. Domstoladministrasjonen fulgte opp dette med en anbefaling om at det gis hjemmel for forsøk med bruk av videokonferanseutstyr også i straffesaker i en forstudierapport til IKT-strategi for justissektoren 2004–2007, «Domstoler i endring» delprosjekt II.
Det er gjort positive erfaringer med bruk av videokonferanseutstyr i Sverige. Resultatene fra det svenske forsøksprosjektet med videokonferanse fremgår av DV-rapport 2002:5 Slutrapport – försöksverksamhet med videokonferens i allmän domstol.
Domstoladministrasjonen gjennomførte på denne bakgrunn et forprosjekt høsten 2003, hvor aktuelle sakstyper og rettslige spørsmål ved bruk av videokonferanse i domstolene ble vurdert. Det ble konstatert at kostnadene ved å ta i bruk videokonferanseteknologi ville bli relativt høye. For å forsvare disse kostnadene, ble det forutsatt at det måtte gjennomføres en evaluering av hvilke gevinster bruk av videokonferanser vil ha i form av en prøveordning. Videre ble det forutsatt at prøveordningen skulle omfatte bruk av videokonferanser både i sivile saker og straffesaker, og på tvers av virksomheter og sektorer. Prøveordningen har fått betegnelsen «Videokonferanseprosjektet», og er et samarbeidsprosjekt mellom Domstoladministrasjonen og Justisdepartementet.
I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) kapittel 19, påpekte Justisdepartementet at dagens regelverk ikke åpner for bruk av videokonferanse på alle de områder for domstolenes saksavvikling som det er ønskelig at omfattes av prøveordningen. På andre områder er det ønskelig med en klarere hjemmel for bruk av videokonferanse enn det som følger av dagens lovgivning i prøveordningen.
På denne bakgrunn ble det i høringsbrev 21. juni 2005 foreslått å gi en hjemmel i domstolloven § 143 for å innføre en prøveordning om bruk av fjernmøteteknologi, hvis nærmere innhold blir fastsatt ved forskrift. Et utkast til forskrift om prøveordning var dessuten lagt ved. Reglene er utformet med utgangspunkt i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) og de gjeldende regler for fjernavhør av vitner og sakkyndige, jf. forskrift 8. november 1991 nr. 727 om fjernavhør av vitner og sakkyndige.
I høringsbrevet drøftet Justisdepartementet de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende ved en økt adgang til bruk av videokonferanse i domstolene. Om fordeler ved bruk av videokonferanse i rettsmøter og ved fjernavhør, ble det fremholdt:
«Departementet mener det vil bli en mer effektiv rettergang som gir gevinster for både partene, domstolene og samfunnet forøvrig, dersom IKT benyttes i saksbehandlingen ikke bare etter den nye tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90, men også i straffesaker, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005). Det er flere hensyn som taler for en økt adgang til bruk av videokonferanse i domstolene. Bruk av videokonferanse gir økt effektivitet og fleksibilitet i saksavviklingene i domstolene i tråd med regjeringens arbeid for hurtigere saksavvikling i domstolene, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 224. Bruk av videokonferanse vil også øke domstolenes tilgjengelighet for brukerne. Økt bruk av videokonferanse vil videre kunne bidra til at brukerne føler seg mindre bundet av å benytte seg av advokat i nærområdet.
Domstolene har også et stort behov for avhør av vitner og sakkyndige med tilhold langt fra rettsstedet eller som av andre grunner ikke ønsker, kan eller bør møte personlig. Også parter i straffe- og sivile saker, prosessfullmektiger, forsvarere og aktorer kan ha tilhold langt fra rettsstedet, og deltagelse i et rettsmøte ved videokonferanse kan være en mulighet og gi store besparelser også for disse aktørene. Sett i forhold til telefonavhør (fjernavhør), vil videokonferanse innebære en kvalitativ forbedring av bevisførselen og således kunne gi store fordeler, blant annet i form av rettssikkerhetsmessige gevinster.
I tillegg bruker politiet i dag store ressurser på å føre siktede i straffesaker til og fra rettsmøter, spesielt ved behandling av fengslingsforlengelser, slik at økt mulighet for bruk av videokonferanse i fengslingssaker vil være svært ressursbesparende. Det er således av særlig interesse å inkludere bruk av videokonferanse ved rettsmøter om forlenget varetektsfengsling i forsøksprosjektet, jf. punkt 5.3 nedenfor.»
Justisdepartementet fremhevet også de særlige hensyn som taler mot omfattende bruk av videokonferanse i domstolene:
«Bevisumiddelbarhetsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i norsk prosessrett og innebærer at bevisene i saken skal føres direkte for den dømmende rett, jf. tvistemålsloven § 195 og straffeprosesslovens bestemmelser om de enkelte bevismidler. Fjernmøte vil ikke alltid være en fullgod erstatning for personlig nærvær som kan gi bedre kommunikasjon, og er derfor ikke egnet i alle situasjoner. Også hensynet til å skape en høytidelig ramme og atmosfære omkring rettssaken (solennitetshensynet) blir bedre ivaretatt ved et tradisjonelt rettsmøte der aktørene er fysisk tilstede. Dette er hensyn som må tas i betraktning ved vurderingen av hvor vid adgangen til å beslutte bruk av videokonferanse bør være på de ulike områdene som foreslås inkludert i forsøksprosjektet.
I straffesaker er siktedes eller tiltaltes personlige tilstedeværelse i retten normalt av større betydning enn partenes tilstedeværelse i sivile saker. Generelt kan det derfor sies at hensynene som taler mot bruk av videokonferanse gjennomgående vil veie tyngre i straffesaker enn i sivile saker.»
Det ble etter en avveining av disse hensyn fremmet forslag om at det under forsøksordningen gis hjemmel til bruk av videokonferanse og annen fjernmøteteknologi i saksforberedende rettsmøter og hovedforhandling i sivile saker, i rettsmøter om inngåelse av rettsforlik i medhold av forskrift om forsøksordning med rettsmegling av 13. desember 1996 nr. 114, i rettsmøter om fengslingsforlengelse etter straffeprosessloven § 185 tredje ledd og i rettsmøter for behandling av tilståelsessaker etter straffeprosessloven § 248. Departementet fremmet derimot ikke forslag om bruk av videokonferanse verken i rettsmøter om førstegangs varetektsfengsling, hovedforhandling eller saksforberedende rettsmøter i straffesaker. Selv om det er hensyn som taler for bruk av videokonferanse også i disse rettsmøtene, mente departementet at det er nødvendig å vinne mer erfaring med bruk av videokonferanse i domstolene før det foreslås en ytterligere utvidelse av gjeldende rett. Departementet ba likevel om høringsinstansenes syn på disse spørsmålene, blant annet hensett til at lovutkastene i Danmark og Sverige etter tilsvarende forsøksordninger er utformet mer generelt med hensyn til adgangen til bruk av fjernmøter og fjernavhør.
Med unntak av saksforberedende rettsmøter i sivile saker, forutsatte Justisdepartementet i høringsbrevet at rettens beslutning om bruk av videokonferanseutstyr i fjernmøter skal være betinget av at siktede eller parten samtykker, og at retten finner bruk av slik fjernmøteteknologi ubetenkelig. Departementet foreslo at bestemmelser om dette blir nærmere regulert i forskriften. Departementet fremholdt at de betenkeligheter som økt bruk av videokonferanse i domstolene vil kunne medføre, dermed vil bli betydelig redusert under forsøksordningen. Departementet ba likevel om høringsinstansenes syn på hvorvidt retten uten siktedes eller partens samtykke bør kunne beslutte bruk av fjernmøter.
I høringsbrevet foreslo departementet også en noe utvidet adgang til fjernavhør av vitner og sakkyndige i forsøksordningen enn etter gjeldende rett, og forutsatte at dette på samme måte som bestemmelsene om fjernmøter blir regulert i forskriften.
3.2 Høringsinstansenes syn
Adressater for høringsbrevet med høringsfrist 1. oktober 2005 var:
Advokatbevillingsnemnden
Arbeids- og sosialdepartementet
Datatilsynet
Finansdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Den Norske Advokatforening
Den Norske Dommerforening
Disiplinærnemnden (for advokatvirksomhet)
Domstoladministrasjonen
Finansdepartementet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forsvarergruppen av 1977
Fylkesmennene
Høyesterett
Konkurransetilsynet
Konkursrådet
Kredittilsynet
Lagmannsrettene
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Norges Juristforbund
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Tingrettene
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
Følgende høringsinstanser avga høringsuttalelse til lovforslaget:
Advokatforeningen
Agder lagmannsrett
Finansdepartementet
Datatilsynet
Den Norske Dommerforening
Domstoladministrasjonen
Gulating lagmannsrett
Nord-Troms tingrett
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Oslo tingrett
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Solør tingrett
Sør-Trøndelag tingrett
Trondheim tingrett
I tillegg avga Oslo Politidistrikt og Politiets Fellesforbund høringsuttalelse.
Følgende instanser hadde ikke merknader til lovforslaget:
Arbeids- og sosialdepartement
Forbrukerrådet
Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Fylkesmannen i Vestfold
Høyesterett
Kredittilsynet
Nordre Vestfold tingrett
Nærings- og handelsdepartement
Politidirektoratet
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
De fleste av høringsinstansene er overveiende positive til en prøveordning med bruk av videokonferanse og annen fjernmøteteknologi ved noen utvalgte pilotdomstoler, og støtter lovforslaget. Ingen av høringsinstansene er imot forsøksprosjektet.
En rekke av høringsinstansene har generelle synspunkter på prøveordningen:
Domstoladministrasjonen påpeker viktigheten av at rammene i en prøveordning ikke setter unødige begrensninger for å teste ut videokonferanseutstyr som redskap ved avvikling av saker i domstolene. Etter Domstoladministrasjonens syn bør ikke forskriften sette betingelser for å kunne beslutte bruk av videokonferanse utover det som er absolutt nødvendig ut fra partenes rettssikkerhet og kravet til rettferdig rettergang.
Regjeringsadvokaten gir sin tilslutning til at det åpnes for et pilotprosjekt med bruk av fjernmøter som foreslått i høringsbrevet. Regjeringsadvokaten anbefaler at det vurderes om uttrykket «videokonferanse» kan sløyfes i domstolloven ny § 143, idet begrepet «fjernmøteteknologi» må anses å dekke også videokonferanser. Det vises til begrepsbruken i NOU 2001: 32 Rett på sak s. 847 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 411. Advokatforeningen påpeker at det er uheldig at begrepene «videokonferanseteknologi» og «fjernmøteteknologi» benyttes som likestilte begreper i høringsbrevet, når begrepene ikke er synonymer.
Agder lagmannsrett og Gulating lagmannsrett gir sin tilslutning til at det etableres et forsøksprosjekt i det vesentlige slik departementet har foreslått, med formell forankring i domstolloven § 143 med forskrifter. Lagmannsrettene vurderer bruk av videokonferanser og annen fjernmøteteknologi som en interessant videreutvikling av arbeidsmetoder i domstolene.
Riksadvokaten fremholder at bruk av fjernmøteteknologi kan gi muligheter for både hurtigere saksavvikling i domstolene og betydelig bedre ressursutnyttelse for blant annet politi og påtalemyndighet, uten at dette går på bekostning av kvalitet og rettssikkerhet i strafferettspleien.
Oslo politidistriktser svært positivt på muligheten til å redusere sin ressursbruk gjennom fjernmøter og fjernavhør, og tiltrer derfor de begrunnelser som departementet gir for å iverksette prøveordningen. Oslo politidistrikt er overbevist om at solennitetshensynet vil være vel ivaretatt ved god tilrettelegging og godt teknisk utstyr. Politiets Fellesforbund støtter disse synspunktene.
Den Norske Dommerforening slutter seg til departementets syn om at grunnleggende rettssikkerhetshensyn må tas i betraktning ved vurderingen av hvor vid adgang det bør være til å beslutte bruk av videokonferanse på de ulike områdene som foreslås inkludert i forsøksprosjektet.
Oslo tingrett ser det som en ubetinget fordel at det tas sikte på aktiv bruk av videokonferanseteknologi i domstolene, og slutter seg til bruk av fjernmøter og fjernavhør i de rettsmøter som departementet foreslår. Tingretten understreker at brukervennlighet og lyd- og billedkvalitet til det tekniske utstyr som stilles til rådighet for domstolene, vil være av avgjørende betydning for i hvilken utstrekning anvendelse av videokonferanseteknikk vil kunne forsvares ut fra et rettssikkerhetsmessig synspunkt. Tingretten fremholder at gode tekniske løsninger normalt vil tilfredsstille de krav som følger av bevisumiddelbarhetsprinsippet og legge grunnlag for god kommunikasjon. Dessuten vil solennitetshensynet i de fleste tilfeller bli ivaretatt på en tilfredsstillende måte dersom det tekniske utstyret gir god lyd- og billedkvalitet og blir håndtert på en kvalifisert måte. Også Nord-Troms tingrett fremholder at det er meget viktig at domstolene har tilgjengelig utstyr av høy kvalitet for at dette skal oppnås.
Datatilsynet har ingen sterke innvendinger mot at det etableres et forsøksprosjekt om videokonferanse og annen fjernmøteteknologi i det begrensede omfang Justisdepartementet foreslår. Datatilsynet bemerker at det er viktig at alle sider ved de foreslåtte tiltakene belyses grundig før man konkluderer og innfører permanente ordninger. Det bør også grundig belyses hvorvidt og på hvilke måter aktørene i en sak påvirkes ved bruk av fjernmøteteknologi.
Datatilsynet påpeker at forsøksprosjektet ikke omfatter lagring av opplysninger fra videokonferanser, og at man dermed unngår en rekke personvernutfordringer som ellers ville oppstått. Datatilsynet mener det likevel er nødvendig å stille krav til det utstyr som skal anvendes. Kravene må knytte seg til en forholdsmessig sikring av opplysningene vurdert gjennom risikovurderinger. I forhold til informasjonssikkerhet mener Datatilsynet det må utredes hvilket beskyttelsesbehov opplysningene har, og hvordan dette ivaretas gjennom administrative og tekniske tiltak.
Mange av høringsinstansene har konkrete innspill til hvilke sakstyper de mener at prøveordningen bør omfatte; noen vil gå lenger enn departementets forslag, noen ønsker snevrere rammer og noen støtter forslaget i sin helhet:
Domstoladministrasjonenanbefaler at det åpnes for fjernmøter også i saker om førstegangs varetektsfengsling. Etter Domstoladministrasjonens syn vil det med siktedes og forsvarers samtykke ikke være knyttet for store betenkeligheter til dette når retten finner det forsvarlig. Riksadvokaten, Oslo politidistrikt, Politiets Fellesforbund, Agder lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Oslo tingrett, Nord-Troms tingrett,Trondheim tingrett og Solør tingrett har tilsvarende synspunkter.
Riksadvokatenmener at forslagene om bruk av fjernmøter i straffesaker er relativt begrensede, og foreslår blant annet at også saksforberedende møter i strafferetten omfattes av prøveordningen. Oslo tingrett, Nord-Troms tingrett og Oslo politidistrikt har tilsvarende synspunkter. Riksadvokaten fremholder at straffeprosesslovens bestemmelser om rettsmøter under saksforberedelsen (§§ 272–274) ikke setter noe forbud mot uformelle samtaler mellom retten og partene, og at dette må innebære at videokonferanse må kunne brukes i slike tilfeller uavhengig av den foreslåtte forskrift. Riksadvokaten mener at det neppe foreligger tungtveiende innvendinger mot at rettsmøter under saksforberedelse blir inkludert i forsøksprosjektet. Oslo tingrett fremholder at det normalt ikke vil være behov for slik bevisføring at det av hensyn til bevisumiddelbarhetsprinsippet er behov for at alle aktører befinner seg i samme rettssal i slike rettsmøter. Politiets Fellesforbund har tilsvarende synspunkter.
Oslo tingrett antar at prosessordningen ikke er til hinder for at det kan holdes fjernmøte også i andre enedommersaker enn ved tilståelsesdom, og at dette kan være praktisk ved domstoler hvor det er lange reiseavstander. Eksempelvis vil dette være saker om besøksforbud, beslag av førerkort og klage over parkeringsgebyr. Oslo politidistrikt har tilsvarende synspunkter.
Agder lagmannsrett slutter seg under en viss tvil til departementets forslag om at rettsmøter i tilståelsessaker kan holdes som fjernmøte. Forutsetningen bør etter lagmannsrettens oppfatning være at det brukes videokonferanse, ikke bare telefonavhør, og at siktede møter ved et passende sted for å ivareta et minimum av formell ramme rundt forhandlingen. Videre mener Agder lagmannsrett at det synes unødvendig å nevne rettsmøter for inngåelse av rettsforlik etter rettsmekling særskilt i forskriften, da disse formelt sett vil være rettsmøter under saksforberedelsen. Endelig fremholder Agder lagmannsrett at forskriften ikke bør inneholde tilleggsvilkår som går lenger enn det som følger av tvisteloven § 13–1. Gulating lagmannsrett har tilsvarende synspunkter.
I saker om fengslingsforlengelse, mener Domstoladministrasjonen at det er grunn til å vurdere nærmere om man bør følge det danske og svenske forslaget om at retten på visse vilkår kan beslutte fjernmøte uten at siktedes samtykke foreligger. Spesielt gjelder dette i saker hvor sikkerhetsmessige hensyn tilsier at man bør unngå fangetransport, og hvor slik transport vil være uforholdsmessig dyrt. Riksadvokaten, Oslo politidistrikt, Politiets Fellesforbund, Agder lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Oslo tingrett, Trondheim tingrett, Nord-Troms tingrett og Solør tingrett har tilsvarende syn på samtykkekravet. Enkelte av disse høringsinstansene fremholder at det kan medføre praktiske problemer dersom siktede plutselig nekter å medvirke. Dessuten kan det være uheldig dersom siktede gis en faktisk posisjon som kan søkes utnyttet til å stille betingelser. Oslo politidistrikt fremholder at dersom siktede har en grunn til å foretrekke fremstilling for retten, vil retten neppe finne fjernmøte «ubetenkelig». I saker om fengslingsforlengelser, som det tallmessig er mange av, vil det dessuten kunne utgjøre en reell forskjell for politiets ressursbruk dersom man i stor utstrekning kan benytte videokonferanse. Politiets Fellesforbund støtter dette synspunktet.
Dommerforeningen er i utgangspunktet kritisk til bruk av videokonferanse i fengslingssaker. Foreningen mener at siktedes fysiske nærvær foran dommerne gir den beste garantien for mest mulig riktig avgjørelse og at sterke rettssikkerhetshensyn taler imot å fravike dette. Dersom man likevel skal åpne for fjernmøte ved fengslingsforlengelse, bør dette etter Dommerforeningens syn bare skje etter uttrykkelig samtykke fra siktede.
Oslo tingrett ser det som en fordel at betingelsene for å foreta fjernavhør lempes noe i forhold til gjeldende regler. Tingretten fremholder at dagens begrensning om at fjernavhør av et vitne som er av avgjørende betydning for sakens opplysning så vidt mulig bør unngås, vil bli avløst av kravet om at retten må finne fjernavhør ubetenkelig. Derved antas det at de hensyn som ligger bak dagens begrensning ivaretas.
Domstoladministrasjonen foreslår at det i forskriften også åpnes for forsøk med skjermtolking i prøveordningen, og henviser til rapporten «Rett til tolk» som ble overlevert Justisdepartementet 14. mars 2005. Begrunnelsen for bruk av skjermtolking er i hovedsak økonomiske besparelser, særlig ved korte tolkingssekvenser. Oslo politidistrikt påpeker at det vil kunne være enklere å skaffe kvalifiserte tolker på kort varsel dersom tolken kan befinne seg på et annet sted.
3.3 Departementets vurderinger
Etter departementets oppfatning bør det gjennomføres en prøveordning med bruk av videokonferanser og annen fjernmøteteknologi i domstolene ved noen relativt få utvalgte pilotinstallasjoner i domstolene, politiet, påtalemyndighetene og kriminalomsorgen. Departementet slutter seg til Regjeringsadvokatens anbefaling om at uttrykket «videokonferanse» sløyfes i domstolloven ny § 143, idet begrepet «fjernmøteteknologi» må anses å dekke også videokonferanser. Departementet viser i denne forbindelse til begrepsbruken i NOU 2001: 32 Rett på sak s. 847 og Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 229 og 411. Et fjernmøte er her definert som et møte der deltakerne ikke fysisk befinner seg på samme sted, men deltar i møtet ved hjelp av telefon, videokonferanseteknikk eller annen teknisk innretning fra forskjellige steder.
Departementet vil bemerke at prøveordningen hovedsakelig retter seg mot bruk av videokonferanseteknikk, og at prosjektet kun gjelder for pilotdomstoler hvor det vil være montert videokonferanseutstyr. I begrensede tilfeller, eksempelvis ved saksforberedende rettsmøter i sivile saker, kan det imidlertid være hensiktsmessig og forsvarlig å foreta fjernmøter uten overføring av bilde. Ved fjernavhør av vitner og sakkyndige følger det allerede av gjeldende rett at det i en viss utstrekning kan foretas fjernavhør ved hjelp av telefon, jf. forskrift 8. november 1991 nr. 727 om fjernavhør av vitner og sakkyndige. Terskelen for når det skal anses som ubetenkelig å gjennomføre rettsmøter som fjernmøter og fjernavhør når det kun benyttes lyd, må etter departementets syn under enhver omstendighet være betydelig høyere enn hvor det benyttes både lyd og bilde i form av videokonferanser.
Om fordelene og ulempene ved bruk av videokonferanse, vises det til sitatet fra høringsbrev 21. juni 2005 i punkt 3.1 ovenfor. Ved en prøveordning vil man vinne verdifull erfaring som vil danne grunnlaget for en nærmere vurdering av om bruk av fjernmøteteknologi på visse områder bør gjøres til et permanent og generelt alternativ til ordinære rettsmøter med partenes, siktedes, vitners, sakkyndiges og tolkers fysiske tilstedeværelse. En slik prøveordning, som forutsetningsvis skal hjemle bruk av videokonferanseteknikk og annen fjernmøteteknologi utover det som det i dag er adgang til, og som dessuten til en viss forstand skal være bindende for pilotinstallasjonene, krever lovhjemmel. Etter departementets mening bør en slik hjemmel inntas i en ny § 143 i domstolloven, det vil si i kapittel 7 hvor det blant annet er bestemmelser om rettsmøter. Det nærmere omfang og utformingen av prøveordningen bør fastsettes i forskrift.
Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene går inn for å tillate bruk av fjernmøter også ved førstegangs varetektsfengsling. Høringsinstansene fremholder at det ikke vil være knyttet store rettssikkerhetsmessige betenkeligheter til bruk av videokonferanse ved slike rettsmøter når det både er krav om at siktede samtykker og at retten finner avholdelse av fjernmøte ubetenkelig.
Etter departementets syn bør det vinnes mer erfaring før adgangen til bruk av fjernmøteteknologi i straffesaker utvides nevneverdig mer enn departementets forslag i høringsbrevet. Departementet legger betydelig vekt på at de hensyn som taler mot bruk av videokonferanse veier vesentlig tyngre i rettsmøter om førstegangs varetektsfengsling enn for de rettsmøter som foreslås omfattet av prøveordningen. Departementet ser imidlertid at det kan være uheldig om domstolloven § 143 og tilhørende forskrift setter så strenge vilkår for prøveordningen at omfanget av saker blir beskjedent, og at man dermed vinner begrenset erfaring med bruk av fjernmøteteknologi. Som en mellomløsning foreslår derfor departementet at domstolloven § 143 blir utformet slik at den vil gjelde generelt for rettsmøter om varetektsfengsling, men at forskriften i første omgang blir utformet til kun å gjelde forlenget varetektsfengsling. Dermed åpnes det for at departementet under prosjektet kan utvide prøveordningen til også å omfatte rettsmøter om førstegangs varetektsfengsling.
Enkelte av høringsinstansene går inn for at også saksforberedende rettsmøter i straffesaker bør kunne avholdes som fjernmøter i prøveordningen. Høringsinstansene fremholder at det i denne type rettsmøter normalt ikke vil være behov for slik bevisførsel at det av hensyn til bevisumiddelbarhetsprinsippet er behov for at alle aktører befinner seg i samme rettssal.
Departementet er enig i at det kan være ønskelig å gjennomføre enkelte av rettsmøtene for å behandle spørsmål som nevnt i straffeprosessloven § 272 som fjernmøter. Særlig gjelder dette når spørsmålene som skal behandles er forholdsvis enkle, og det er liten grunn til at partene er fysisk til stede under rettsmøtet. Departementet er likevel skeptisk til en generell adgang til at saksforberedende rettsmøter i straffesaker skal kunne gjennomføres ved fjernmøteteknikk, og vil i denne omgang derfor ikke foreslå at det kan avholdes fjernmøter i saksforberedende rettsmøter i straffesaker i prøveordningen.
Departementet har merket seg at noen av høringsinstansene legger til grunn at dagens prosessordning ikke er til hinder for at det kan avholdes fjernmøter i enedommersaker, eksempelvis i saker om besøksforbud og beslag av førerkort. Høringsinstansene fremholder at dette vil være praktisk ved lange reiseavstander. Departementet bemerker at om og i hvilken utstrekning det er adgang til å benytte fjernmøteteknologi i en straffesak, i utgangspunktet beror på en tolkning av de enkelte bestemmelsene i straffeprosessloven. I de tilfeller hvor loven åpner for å avgjøre en sak uten at siktede er til stede, men siktede skal varsles og få anledning til å møte, er det naturlig at siktede kan samtykke i å delta gjennom fjernmøte. Et eksempel på dette er straffeprosessloven § 222 siste ledd femte punktum. Departementet vil derfor presisere at lovforslaget åpner for utvidet bruk av fjernmøter og fjernavhør for noen prøvedomstoler, men er for øvrig uten betydning for om det ellers er anledning til å beslutte bruk av fjernmøteteknologi.
Departementet har videre merket seg at flere av høringsinstansene går inn for at fengslingsforlengelse bør kunne skje ved fjernmøter uten at siktede samtykker i prøveordningen. Høringsinstansenes begrunnelse er i hovedtrekk at prøveordningen ikke vil danne det ønskede erfaringsgrunnlag når bruk av fjernavhør gjøres avhengig av siktedes samtykke, og at det bør legges betydelig vekt på de erfaringer man har gjort i Sverige og Danmark. Den Norske Dommerforening er på sin side skeptisk til rettsmøte om fengslingsforlengelse som fjernmøte, og minner om at varetektsfengsling er det mest inngripende tvangsmidlet i straffeprosessen. Dommerforeningen mener derfor at det bør kreves et eksplisitt samtykke fra siktede for at fjernmøte kan avholdes, slik at siktede undergir spørsmålet en tilstrekkelig grundig vurdering.
Departementet fastholder at bruk av fjernmøter under forsøksordningen som hovedregel bør være betinget av samtykke fra siktede eller partene både i sivile saker og i straffesaker. Unntaket gjelder ved saksforberedende rettsmøter i sivile saker, hvor samtykke ikke anses nødvendig. Etter departementets syn bør det vinnes mer erfaring om bruk av fjernmøteteknologi før det åpnes for fjernmøter uten partenes samtykke.
Om det i forskriften skal oppstilles krav til et uttrykkelig samtykke eller ikke, heter det i høringsbrevet på side 11: «Det bør etter vårt syn ikke kreves at siktede faktisk samtykker til fjernmøte. Det bør være tilstrekkelig at vedkommende innkalles til rettsmøte via fjernmøte og at retten ikke mottar innsigelser mot dette.» I merknaden til utkastet til forskrift § 2 heter det: «Det kreves ikke at siktede faktisk samtykker til fjernmøte. Det er tilstrekkelig at vedkommende innkalles til rettsmøte via fjernmøte og at retten ikke mottar innsigelser mot dette.» Departementet har til tross for disse betraktninger i høringsbrevet sett hen til høringsuttalelsen fra Dommerforeningen, og vil i forskriften foreslå at det skal kreves et uttrykkelig samtykke fra siktede eller partene i de rettsmøter hvor det oppstilles et samtykkekrav. Departementet har lagt avgjørende vekt på de betenkeligheter som gjør seg gjeldende ved et presumert samtykke, herunder at et slikt samtykke kan føre til tilfeller der siktede ikke blir gjort klar over at han hadde krav på å få være fysisk til stede eller at siktede opplever et press om å delta i rettsmøtet ved bruk av fjernmøteteknologi.
I tillegg til samtykkekravet, bør det i straffesaker oppstilles som vilkår at retten alltid skal kunne vurdere om bruk av fjernmøteteknologi i rettsmøter er ubetenkelig tatt i betraktning formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter, og om rettsmøtet vil medføre omkostninger eller vanskeligheter som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at siktede møter. I sivile saker har departementet sett hen til høringsuttalelsene fra Domstoladministrasjonen og Nord-Troms tingrett om at tilleggsvilkåret om «ubetenkelig» i forslaget til forskrift bør utgå. Utover samtykkekravet bør det i sivile saker således kun oppstilles som vilkår at retten må finne det forsvarlig å gjennomføre hovedforhandling eller rettsmegling som fjernmøte. Dette er i tråd med tvisteloven § 13–1. Disse forhold bør etter departements syn reguleres nærmere i forskriften.
Når det gjelder fjernavhør av vitner og sakkyndige i prøveordningen, bør det i forskriften åpnes for en noe videre adgang til å beslutte dette enn etter dagens regelverk. Departementet går inn for at nåværende begrensning med hensyn til fjernavhør av vitner av avgjørende betydning for saken, bortfaller. Departementet forutsetter imidlertid at fjernavhør av sentrale vitner gjennomføres ved bruk av videokonferanse, det vil si bruk av både lyd og bilde. Bruk av fjernavhør bør etter departementets syn under enhver omstendighet være betinget av at retten finner fjernavhør ubetenkelig tatt i betraktning formålet med avhøret og de øvrige omstendigheter.
Videre legger departementet opp til at det i forskriften åpnes for fjernavhør av tolk ved skjermtolking. Dette er i tråd med den nye tvisteloven, hvor det er forutsatt at avhør med tolk kan gjennomføres som fjernavhør. I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) kapittel 19.5.4 på side 233 heter de således: «For vitneforklaring som krever tolk, kan det være enklere å få gjennomført avhøret dersom tolken kan delta gjennom fjernavhørteknologi. For tolken vil også bistanden til retten bli mindre tidkrevende». Etter departementets syn bør det i likhet med avhør av vitner og sakkyndige være et vilkår for å gjennomføre fjernavhør med tolk, at retten finner det ubetenkelig ut fra formålet med avhøret.
En forutsetning for at fjernmøteteknologi skal bli et hensiktsmessig middel til økt effektivitet og fleksibilitet i saksavvikling i prøveordningen, er at pilotdomstolene har tilgjengelig teknisk utstyr av høy kvalitet. I tillegg er det viktig at det gis nødvendig opplæring, at systemet er lett å bruke og at det finnes teknisk assistanse tilgjengelig for å løse problemer som dukker opp underveis. Etter departementets syn vil gode tekniske løsninger som blir håndtert på en kvalifisert måte i de fleste tilfeller ivareta både hensynet til solennitet og bevisumiddelbarhet under prøveordningen.
3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser
Gjennom prøveordningen skal det høstes erfaring med bruk av videokonferanse i fjernmøter og fjernavhør ved gjennomføring av konkrete arbeidsoppgaver. Gevinstene som oppnås skal måles mot kostnadene til anskaffelse og drift av videokonferanseutstyr. Ettersom bruk av videokonferanse i prøveordningen som regel vil kreve samtykke fra siktede eller partene, knytter det seg betydelige vanskeligheter med å tallfeste de økonomiske konsekvensene og gevinstene på det nåværende tidspunkt. Et av formålene med prøveordningen er å gi et bedre grunnlag for å tallfeste de økonomiske konsekvensene og gevinstene.
Kostnadene ved å ta i bruk videokonferanseteknologi er relativt høye. Utgiftene til videokonferanseutstyr per lokasjon vil være i størrelsesorden kr. 150 000 – 400 000, avhengig av krav til utstyr. I tillegg kommer utgiftene til telekommunikasjon. På denne bakgrunn vil det offentliges utgifter til investeringer i forsøksprosjektet over et par år antagelig beløpe seg til ca. kr. 3 millioner, som forutsettes å dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.
Politiet bruker i dag betydelige ressurser til transport av varetektsinnsatte til fremstilling for retten, i tillegg til andre fremstillinger og transporter. Politiutdannet personell er et knapphetsgode som etter departementets syn primært bør benyttes til oppgaver som krever politifaglig kompetanse. Ifølge en utredning fra Politidirektoratet i 2002 om effektivisering av politiets fangetransporter, medgikk rundt 150 årsverk til transporter og fremstillinger. Ifølge tall fra 2004 avga Oslo politidistrikt 2896 dagsverk fra annen polititjeneste til fremstillinger i Oslo tinghus. Fangetransportene alene koster Oslo politidistrikt over kr. 100 millioner i 2004.
Bruk av videokonferanser i fjernmøter og fjernavhør i forbindelse med varetektsfengsling vil redusere fluktfaren. Det vil redusere faren for liv og helse både for siktede og andre.
Også i sivile saker vil økt bruk av videokonferanse i forbindelse med fjernavhør og fjernmøter bety reduserte kostnader til reise, opphold og overnatting, i tillegg til lavere utgifter til godtgjørelser til vitner og sakkyndige, som et resultat av redusert eller bortfall av reisetid.
Økt bruk av videokonferanser til fjernavhør vil dessuten gi miljømessige gevinster som følge av færre fangetransporter og annen reisevirksomhet med bil, buss og fly.
Administrativt vil bruk av fjernavhør og fjernmøter kunne gi mer effektiv bruk av sakkyndige, tolketjeneste m.fl., samt mulighet for raskere beramming og gjennomføring av rettsmøter ved bedre tilgjengelighet av involverte parter.
Det er gjennom prøveprosjekter om bruk av videokonferanser gjort positive erfaringer f.eks. i Nord-Irland. Formålet var å benytte videokonferanser i forbindelse med varetektsfremstillinger og ved begjæring om kausjon.
En av konklusjonene fra prosjektet var at både flukt og smugling av narkotika inn i fengslene ble vanskeligere enn tidligere. Rettsmøtene startet mer presist. Det ble også konstatert mindre skadeverk i domstolenes lokaler. De innsatte selv foretrakk ofte å benytte videokonferanse. Tilsvarende funn ble gjort i Storbritannia i en studie gjennomført av The Committee on Videoconferencing, en komité nedsatt av Courts Policy Division, Department of Justice.