9 Pensjoner til etterlatte
9.1 Gjeldende rett
Etter 1968-reglene § 5 nr 2 kan en tjenestepensjonsordning yte alderspensjon, pensjon til etterlatt ektefelle og etterlatte barn under 21 år, uførepensjon dersom arbeidstakeren er minst 25 prosent ufør, samt premiefritak ved ervervsuførhet. Ektefellepensjon ytes også til etterlatt registrert partner, jf lov 30. april 1993 nr 40 om registrert partnerskap § 3. Pensjon til etterlatt samboer faller utenfor bestemmelsen. Det er antatt at 1968-reglene ikke stiller vilkår om at en tjenestepensjonsordning må yte alderspensjon. I så fall kan en tjenestepensjonsordning etter 1968-reglene f eks bare yte ektefellepensjon.
En tjenestepensjonsordning kan yte pensjon til etterlatte med eller uten ervervsprøving. Pensjonen kan bare være ervervsprøvet for etterlatt ektefelle som ikke har nådd folketrygdens pensjonsalder eller har uførepensjon fra folketrygden. Slik ervervsprøving skal fastsettes ved at pensjonen reduseres med 40 prosent av inntekt over 8 ganger folketrygdens grunnbeløp og foretas når forsikringstilfellet oppstår. For etterlatte under 50 år revideres ervervsprøvingen med virkning fra 1. januar neste år hvis forsikringsgiveren får kjennskap til endrede ervervsforhold. Etter fylte 50 år foretas ny ervervsprøving bare etter anmodning fra pensjonisten. Forventet ervervsinntekt skal fastsettes på samme måte som i folketrygden.
Barnepensjon skal etter dagens regler opphøre senest når barnet fyller 21 år, jf NOU 1994: 6, avsnitt 5.7.4. Etterlattepensjonene vil i de fleste tilfeller være avledet av alderspensjon, og de generelle regler for pensjoner til etterlatte vil være de samme som for alderspensjon.
9.2 Vurderinger og forslag
9.2.1 Barnepensjon
Utvalgets forslag
Utvalget foreslår i utkastet § 7-1 at pensjonsordningen kan gi rett til barnepensjon til barn som medlemmet ved sin død pliktet å forsørge eller forsørget. Barnepensjonen skal løpe fra medlemmets død og skal senest opphøre når barnet fyller 21 år. Er barnet blitt ufør før opphørstidspunktet, utbetales barnepensjon så lenge uførheten varer.
Barnepensjonen skal i regelverket fastsettes å tilsvare en andel av medlemmets lønn eller alderspensjon. Ved utmåling av barnepensjon skal den tjenestetid avdøde har i ordningen, tillagt tiden frem til det tidspunkt vedkommende tidligst ville ha oppnådd rett til alderspensjon, legges til grunn. Det kan i regelverket i tillegg fastsettes minstebeløp for hvert barn og regler for beregning av ytelsene etter antall barn. Utvalget foreslår videre at det kan fastsettes regler om høyere ytelser til foreldreløse barn, og understreker at det i denne sammenheng heller ikke skal spille noen rolle om barnet får pensjon fra flere pensjonsinnretninger.
Utvalget har vurdert i hvor høy alder barnet fortsatt bør ha rett til slik pensjonsytelse. Dette spørsmålet dreier seg i hovedsak om hvor langt den faktiske forsørgelse strekker seg. Etter barneloven § 53 første ledd varer forsørgelsesplikten til barnet er 18 år. Dette utvides noe etter bestemmelsens annet ledd. I de tilfeller barnet tar videregående skole, vil foreldrene i de fleste tilfeller ha forsørgelsesplikt frem til avsluttende eksamen. De fleste er ferdige med videregående skole som 19-åringer. Innen personskadeerstatning i forbindelse med erstatning for tap av forsørger, legger rettspraksis til grunn at barn får erstatning ut den videregående skolen. Dette er noe lavere enn høyeste aldersgrense under Individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA), gitt i IPA-forskriften § 3-2:
«Barnepensjon er ytelser som tilståes [...] og opphører ved barnets død, dog senest når barnet fyller 21 år.»
Utvalget legger IPA-forskriften til grunn og mener at barnepensjon bør komme til utbetaling frem til barnet fyller 21 år. Utvalget har vurdert det som irrelevant at grensen for eget medlemskap i en pensjonsordning, som er gitt i § 3-3 første ledd i utkastet, er lavere enn grensen for barnepensjonen. Utvalget har dessuten vurdert det slik at hvis et barn som mottar pensjon som etterlatt selv blir ufør innen det fyller 21 år, skal det utbetales barnepensjon så lenge uførheten varer.
Høringsuttalelsene
Akademikerne støtter forslaget om barnepensjon til fyllte 21 år.
Norske Pensjonskassers Forening (NPF) uttaler følgende:
«I dagens regelverk er det ingen bestemmelser om behovsprøving av barnepensjon, hverken ved medlemmets død eller etter at barnepensjonen har begynt å løpe.
Utvalgets forslag om at barnepensjonen skal behovsprøves på det tidspunkt medlemmet dør, vil stort sett bare få følger hvis barnet er over 18 år ved forsørgers død, fordi det for barn under 18 er en generell forsørgelsesplikt etter barnelovens § 53 første ledd.
NPF går imot forslaget fordi det vil medføre økte administrasjonskostnader, er kompliserende og kun få barn vil bli rammet av behovsprøvingen.»
AktuarKonsulenters Forumuttaler at de:
«går imot dette forslaget:
Det synes for uklart hvilke kriterier som skal følges ved utbetaling og stopp i utbetaling av pensjon til etterlatte barn i alderen 18-21 år.
Lovbestemmelsen representerer et fordyrende element for administrasjonen av pensjonsordningen, og et irriterende moment for de berørte etterlatte.
På annet sted i utredningen skriver utvalget at det vil videreføre det sentrale prinsipp om at opptjente rettigheter ikke kan angripes». Dette må innebære at forsørgelseskriteriet ikke kan anvendes på all opptjent barnepensjon (fripolise), som igjen medfører økte administrasjonsutgifter i pensjonsinnretningene, idet man måtte innføre skille mellom del av barnepensjonen opptjent henholdsvis før og etter lovens ikrafttreden.»
Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen)uttaler seg også mot «behovsprøving av barnepensjon»:
«Vi oppfatter det som unødvendig med behovsprøving av barnepensjonen mellom 18 og 21 år. Det vil kreve en betydelig administrasjon, virke svært urettferdig og uforståelig for barnet som har mistet en mor eller far, og betyr lite økonomisk for pensjonsordningen. Vi kan imidlertid akseptere at det kan være en frivillig regel, for de bedrifter som vil ta på seg ovennevnte ulemper.»
Kredittilsynet har en teknisk bemerkning:
«Det heter i tredje ledd at barnepensjon skal fastsettes som en del av medlemmets alderspensjon eller lønn. Intensjonen antas å være at barnepensjonen skal utgjøre en prosentvis andel av en av disse størrelser, og en slik presisering bør vurderes.»
Departementets vurdering
Departementet er enig i at pensjonsordningen bør kunne inkludere barnepensjon. Et sentralt spørsmål er når ytelsen skal begynne å løpe, og frem til hvilket tidspunkt den skal løpe.
Flere av høringuttalelsene viser til at avgrensingen av barnepensjon til barn som medlemmet ved sin død pliktet å forsørge eller forsørget, kan bety at barn som er over barnelovens aldersgrense for generell forsørgingsplikt på 18 år og som forsørger seg på egen hånd selv om de fortsatt er under den øvre grensen på 21 år, ikke får barnepensjon.
Barnepensjon i Statens Pensjonskasse har regler som om lag tilsvarer utvalgets forslag. I Statens Pensjonskasse kreves det dokumentasjon før etterlattpensjon blir utbetalt til barn over 18 år.
I Individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) er barnepensjon ikke knyttet til forsørgeransvar, jf definisjon i § 3-2 i IPA-forskriften der barnepensjon defineres som ytelser som tilstås rettighetshavers etterlatte barn, stebarn eller forsterbarn fra rettighetshavers død, og som opphører ved barnets død, dog senest når barnet fyller 21 år. I IPA må det avtales separat hvis pensjon fortsatt skal utbetales etter dette tidspunkt til barn som har blitt ervervsufør, dog ikke utover den periode ervervsuførheten varer.
I IPA kan etterlatte arve midlene i avdødes sparingsavtale, mens i kollektive tjenestepensjonsforsikringer skal gjenværende midler tilfalle forsikringskollektivet. Departementet vil peke på at pensjon definisjonsmessig er en ytelse som kommer til erstatning for bortfall av inntekt eller forsørgelse, og ikke som arv til etterlatte. Departementet vil også peke på at foretaket kan sette en lavere alder i sitt regelverk, f eks myndighetsalderen. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om adgang til å yte barnepensjon frem til 21 år for barn som medlemmet forsørget eller pliktet å forsørge ved sin død, jf forslaget § 7-1.
9.2.2 Ytelser til etterlatt ektefelle, partner eller samboer
Utvalgets forslag
Utvalget foreslår i utkastet § 7-2 at dersom pensjonsordningen omfatter ektefellepensjon, skal regelverket inneholde vilkårene for slik pensjon. Det kan ikke fastsettes forskjellige regler for ektefeller av ulike kjønn. Ektefellepensjon skal løpe fra medlemmets død og skal opphøre senest ved ektefellens død. Det foreslås av et flertall i utvalget at regelverket kan fastsette at ektefellepensjonen skal opphøre når det er utbetalt ektefellepensjon i minst 10 år eller, dersom det også utbetales barnepensjon, på et senere tidspunkt når retten til barnepensjon opphører. Mindretallet mener ektefellepensjon bør være livsvarig.
Fraskilt ektefelles rett til etterlattpensjon skal etter utvalgets forslag jf § 7-3 bestemmes av reglene i ekteskapslovgivningen. Omfatter pensjonsordningen ektefellepensjon, skal den også omfatte etterlattpensjon til registrert partner. Reglene i §§ 7-2 til 7-6 gjelder tilsvarende for etterlattpensjon til registrert partner.
Pensjonsordningen kan omfatte etterlattpensjon til samboer på det tidspunkt medlemmet dør jf utkastet § 7-8. Reglene i §§ 7-2 til 7-6 gjelder i tilfelle tilsvarende for etterlattpensjon til samboer. Samboer er definert i utkastet § 1-2 bokstav e og tilsvarer IPA-forskriftens definisjon. Retten til etterlattpensjon for ektefelle eller registrert partner går foran rett til samboerpensjon.
Hadde medlemmet ved sin død fraskilt ektefelle eller partner, ytes samboerpensjon med det beløp som samboeren ville hatt rett til om ekteskap eller registrert partnerskap var inngått med medlemmet da samboerforholdet ble etablert. Dette gjelder også når ekteskap eller registrert partnerskap er inngått under samboerforholdet, jf utkastet § 7-8 tredje ledd.
Utkastet §§ 7-2 og 7-7 likestiller ektefelle og registrert partner som etterlatt. Pensjon til fraskilt ektefelle bestemmes etter reglene i ekteskapslovgivningen, jf utkastet § 7-3. Ifølge folketrygdloven har fraskilt ektefelle rett til pensjon som etterlatt dersom dødsfallet finner sted innen 5 år etter skilsmissen. Ekteskapet må i tillegg ha vart i minst 25 år, eller i minst 15 år dersom det er barn i ekteskapet.
Utvalget skriver at det ved delingen i et skilsmisseoppgjør i mange tilfeller vil kunne være slik at pensjonsrettigheter kan holdes utenfor. Dersom en fraskilt ektefelle med slike «udelte» pensjonsrettigheter dør, kan den gjenlevende ektefellen også få del i avdødes eventuelle rettigheter i pensjonsordninger utenfor folketrygden, jf ekteskapsloven §§ 86 og 87. Retten til slik ektefellepensjon er betinget av at avdøde ved skilsmissen var eller hadde vært medlem av en pensjonsordning utenfor folketrygden som omfatter ektefellepensjon. Ekteskapet må ha vart i minst 10 år og den fraskilte må ha vært minst 45 år ved skilsmissen. Med pensjonsordning menes offentlig pensjonsordning og privat kollektiv pensjonsordning med obligatorisk tilslutning, mens individuelle pensjonsforsikringer og foreningsforsikringer faller utenfor. Retten til denne type pensjon til etterlatte ble gjort strengere ved den nye ekteskapsloven. Kravet til ekteskapets varighet ble økt fra 5 til 10 år og kravet til alder ved skilsmisse ble økt fra 35 til 45 år. Dersom avdøde hadde flere fraskilte ektefeller som oppfyller kravene, vil pensjonen deles mellom de berettigede i forhold til antall påbegynte år hver av dem var gift med avdøde. Ifølge lovens forarbeider (NOU 1987: 30 side 156), kan fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon dels begrunnes med formuesrettslige synspunkter. Pensjonsretten vil for en stor del kunne være opptjent gjennom innbetaling under det tidligere ekteskap. Utbetaling til fraskilt ektefelle vil derved også ha karakter av en utsatt deling av disse verdier.
Hvis det er spesifisert i regelverket, kan pensjonsordningen omfatte pensjon til etterlatt samboer på det tidspunkt medlemmet dør. Retten til pensjon for ektefelle og registrert partner vil gå foran samboers rett til pensjon. Om medlemmet ved sin død har fraskilt ektefelle eller partner, og samboer, ytes pensjon til samboer ut fra den tid som er gått siden samboerforholdet ble etablert. Det vil være denne tiden som gjelder selv om det også er inngått ekteskap eller registrert partnerskap under samboerforholdet.
Høringsuttalelsene
Bankenes Arbeidsgiverforening (v/Kreditkassen)uttaler følgende:
«Vi ser med tilfredshet på at forslaget om behovsprøvet ektefellepensjon gjøres frivillig. Men vi kan ikke se noen grunn til at samboere i henhold til annen offisiell definisjon, ikke skal være likestilt med ektefeller når det gjelder rett til ektefellepensjon.»
Norwegian Insurance Partners (Non Marine) viser til tidligere kommentarer til § 5-1 (1) Retten til alderspensjon, og uttaler at
«med basis i behovet for fleksibilitet, herunder behovet for å tilpasse pensjonsplanen og kostnadene til foretakets økonomiske situasjon, foreslå[s] at dagens regler opprettholdes.»
AktuarKonsulenters Forum uttaler at de er mot forslaget
«av praktiske årsaker:
Forholdet er ikke sammenliknbart med gruppelivsforsikring, der det kun vil være samboeren på dødsfallstidspunktet som er berettiget til erstatning. I tjenestepensjon er det en fordel konsekvent å følge ekteskapslovens og arvelovens regler med hensyn til samboers rettigheter. Annet vil lett kunne skape uorden og økte kostnader, på grunn av skifte av arbeidsplass med ulike etterlattepensjonsrettigheter samt i erstatningstilfelle helt generelt etter avdøde som har vært gift og/eller samboende med flere personer. (Hva med homofile samboende som ikke er registrerte partnere?)
Premietariffen for ektefellepensjon er basert på kollektive prinsipper, slik at man ikke trenger innhente opplysninger om medlemmets sivile status før dødsfallet inntreffer. Med endret ektefellebegrep, måtte det innføres ny kollektivtariff, eventuelt kunne det bli behov for å individualisere premietariffen. Begge deler, spesielt det siste, er fordyrende. (Det er et viktig overordnet prinsipp at kollektive forsikringer skal være enkle å administrere.)»
Akademikernehar bemerkninger til reglene for ektefellepensjon til fraskilt ektefelle:
«I følge den såkalte forloddsretten i ekteskapslovens § 61 b, kan bl.a. rettigheter i private kollektive pensjonsordninger holdes utenfor oppgjørsdelingen ved skilsmisse. Middelaldrende og eldre kvinner som skilles etter å ha vært hjemmearbeidende under ekteskapet vil dermed komme dårlig ut som pensjonister. Dagens ekteskapslovgivning stiller etter vår mening for strenge krav til skilte ektefellers rett til etterlattepensjon. Akademikerne foreslår at det lages regler som øker omfanget av ektefellers rett til etterlattepensjon. Videre bør det utarbeides enkle fordelingsregler basert på ekteskapenes lengde, i de tilfeller avdøde har flere etterlatte ektefeller.»
Departementets vurdering
I § 7-3 har utvalget foreslått at fraskilt ektefelles rett til pensjon skal bestemmes av ekteskapslovgivingen. Departementet vil peke på at selv om det virker rimelig å vurdere nærmere flere av de kommentarer høringsinstansene har gitt, er disse forhold regulert i annen lov og ligger utenfor lov om foretakspensjon. Departementet legger vekt på det forenklende i å følge andre lover, og støtter utvalget i at f eks fordelingen i skifte mellom ektefeller reguleres best i ekteskapslovgivingen der eventuelle pensjonsrettigheter kan ses sammen med annen formue. Departementet støtter også utvalget i likebehandlingen av ektefelle og partner som kommer til uttrykk i § 7-7.
Videre har utvalget i § 7-8 åpnet for at pensjonsordningen kan yte samboerpensjon. Departementet ser at definisjonen av samboer i § 1-2 bokstav e er i overenstemmelse med definisjonen i IPA-forskriften. Departementet støtter at pensjonsordningen skal kunne gi samboerpensjon, og mener at forslaget i § 7-8 gir en hensiktsmessig avgrensing av rettighetsforholdene både mellom samboer og ektefelle og mellom samboer og tidligere ektefelle.
9.2.3 Størrelse og varighet
Utvalgets forslag
Utvalget foreslår i utkastet § 7-4 at ektefellepensjonen skal fastsettes som en del av medlemmets alderspensjon eller lønn ved medlemmets død. Dør medlemmet før pensjonsalderen er oppnådd, skal den tjenestetid som følger av § 4-2 tredje ledd legges til grunn. Dette tilsvarer at den tjenestetid medlemmet har i ordningen tillagt tiden frem til det tidspunkt vedkommende tidligst ville ha oppnådd rett til alderspensjon, legges til grunn.
I regelverket kan det fastsettes at det skal gjøres fradrag i ektefellepensjonen etter reglene om forventet og faktisk ervervsinntekt i §§ 7-5 og 7-6, jf utkastet § 7-4 annet ledd.
Ektefellepensjon skal ifølge utkastet § 7-4 første ledd fastsettes som en del av medlemmets alderspensjon eller av lønn ved medlemmets død, etter hva som er mest hensiktsmessig basert på den form man har valgt for å fastsette alderspensjonen (§ 5-2). I folketrygden og i offentlige pensjonsordninger er ektefellepensjon en livsvarig ytelse. Utvalget er av den oppfatning av ektefellepensjon i private pensjonsordninger som hovedregel bør være livsvarig. Et flertall i utvalget mener imidlertid at ektefellepensjon også bør kunne være opphørende, mens utvalgets medlemmer Veierud og Aabakken foreslo at ektefellepensjon, på samme måte som alderspensjon, bare kan være livsvarig, jf spesialmerknadene til § 7-2 annet ledd i NOU 1998: 1.
Høringsuttalelsene
Ingen av høringsinstansene har gitt uttalelser om ektefellepensjonens størrelse. Kredittilsynetuttaler at også pensjon til etterlatt ektefelle bør være livsvarig:
«I § 5 - 1 fastslås det at alderspensjon innenfor lovens virkeområde skal være livsvarig. Som et mindretall i utvalget antar Kredittilsynet at dette prinsippet også bør gjelde ektefellepensjon, ettersom også ektefellepensjon pr. forutsetning utgjør kompensasjon for inntektsbortfall, og inntektsbortfallet i sin natur er livsvarig. Kredittilsynet støtter derfor prinsipielt særmerknaden fra et mindretall i utvalget på dette punkt. Subsidiært vil Kredittilsynet foreslå et krav om livsvarig ektefellepensjon dersom ektefellen er over en viss nærmere angitt alder, eksempelvis 57 år, ved medlemmets død. Dette forslaget kan formaliseres gjennom følgende tilføyelse til § 7-2 annet ledd:
Dersom ektefellen er fylt 57 år ved medlemmets død, skal ektefellepensjonen likevel løpe så lenge ektefellen lever.
Etter Kredittilsynets oppfatning vil dette imøtekomme behovet for livslang pensjon til den gruppen etterlatte hvor behovet er størst, samtidig som det åpner for kortere utbetalingsperiode for unge etterlatte som normalt vil kunne skaffe seg egen arbeidsinntekt.»
Departementets vurdering
Departementet støtter utvalgets utforming av ektefellepensjon i § 7-2, og mener det er hensiktsmessig å fastsette at regelverket skal inneholde vilkårene for slik pensjon. I § 7-2 annet ledd har utvalget åpnet for at ektefellepensjon kan være tidsbegrenset. Departementet viser til at Stortingets flertall i innstillingen til Velferdsmeldingen pekte på at behovet og begrunnelsen for slike ytelser til etterlatte i fremtiden vil reduseres som følge av at yrkesaktiviteten blant kvinner økte sterkt på 70- og 80-tallet med derav opparbeidet egen tilleggspensjon, kombinert med gradvis effekt av ordningen med opptjening av pensjonspoeng for omsorg i hjemmet. Ektefellepensjonens funksjon og betydning vil på lang sikt forsvinne. Departementet støtter derfor at ektefellepensjonen bør kunne utformes for å gi etterlatt ektefelle støtte i en overgangsperiode, uten å skulle utgjøre en livsvarig inntekt.
Den størrelse utvalget har foreslått for ektefellepensjonens størrelse i § 7-4, oppfyller etter departementets syn alle de krav som kan settes til en slik pensjon. Utmåling basert på den tjenestetid medlemmet har eller kunne ha oppnådd i pensjonsordningen, er parallelt til utmålingsprinsippene i uførepensjon og alderspensjon. Departementet støtter dette prinsippet, og viser til forslaget § 7-4.
9.2.4 Avkortning av pensjon til etterlatt mot arbeidsinntekt
Utvalgets forslag
Etter utkastet § 7-4 annet ledd kan det fastsettes at det skal gjøres fradrag for forventet og faktisk ervervsinntekt i pensjon til etterlatt ektefelle. I etterlattpensjon til ektefelle som ikke har fylt 67 år, skal fradrag ved ervervsprøving utgjøre 40 prosent av den del av forventet årlig ervervsinntekt som overstiger 8 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Avkortningsreglene er i hovedsak en videreføring av 1968-reglene. Det skal ikke gjøres fradrag i årlig pensjon for beløp som er mindre enn 10 prosent av grunnbeløpet.
Er forventet årlig ervervsinntekt fastsatt i folketrygden, skal denne legges til grunn. For øvrig skal ervervsinntekten settes til det beløp som ektefellen ut fra alder, ervervsevne, foreliggende ervervsmuligheter og omstendighetene ellers må antas å kunne skaffe seg. Endrer forholdene seg vesentlig, skal forventet ervervsinntekt fastsettes på nytt.
Utvalget referer fra Velferdsmeldingen om at det kan virke som om dagens avkortningsregler praktiseres liberalt, slik at etterlatte som ikke har arbeidsinntekt fordi de ikke ønsker å være i arbeid, heller ikke får redusert pensjonsutbetaling. Pensjonsytelsen den etterlatte får, kan med andre ord i en del tilfeller hemme insentivene til yrkesaktivitet blant kvinner. Utvalget viser til at Stortingsflertallet i innstillingen til Velferdsmeldingen la vekt på at:
«selv om yrkesaktiviteten blant kvinner i dag er langt høyere enn for en del år siden, vil likevel etterlattepensjon for en del kvinner gjøre det lite lønnsomt å være eller bli yrkesaktiv siden etterlattepensjonen avkortes mot egen arbeidsinntekt.»
Flertallet i sosialkomiteen sluttet seg til at det bør vurderes en justering av folketrygdens regler i retning av at avdøde ektefelles tilleggspensjonsopptjening får mindre betydning. I Stortingsinnstillingen skrev sosialkomiteen videre om folketrygdens ytelser til etterlatte:
«Flertallet viser til at etterlattepensjonen ifølge regelverket skal graderes etter hvor stor inntekt man kan forvente at den gjenlevende vil skaffe seg. Lovens intensjon bør praktiseres slik at ikke etterlatte som har mulighet til arbeid, heller kan heve etterlattepensjon over mange år. Etterlattepensjon skal m.a.o. i utgangspunktet ikke være den måten som etterlatte i yrkesaktiv alder får sin inntekt på over lang tid.
Flertallet viser til at situasjonen for etterlatte normalt vil være svært forskjellig avhengig av alder og derigjennom tidligere samlivsform. Middelaldrende og eldre kvinner, som har tilpasset seg en tradisjonell samlivsform som hjemmearbeidende, vil ofte ha dårligere mulighet til inntektsgivende arbeid enn yngre kvinner og menn som mister sin ektefelle. På denne bakgrunn mener flertallet det bør vurderes en form for aldersgradering av etterlattepensjonen slik at etterlattepensjon til yngre etterlatte kun kan ytes i et tidsbegrenset antall år. En slik eventuell endring av reglene for etterlattepensjon kan selvsagt kun gjelde nye tilfeller.» (Side 90)
Utvalget følger opp Stortingets intensjoner for folketrygdens pensjonsytelser til etterlatte også i foretakspensjonsordninger. Utvalget peker på at opphørende ytelser kan være et problem for eldre etterlatte, men at avkortning av ytelsene mot forventet arbeidsinntekt kan være et tilskudd til arbeidslinjen. Avkortning vil her bidra til at særlig yngre kvinner ikke trekker seg ut av arbeidslivet for å leve på pensjon som etterlatt. Slik tilbaketrekning, selv om det er for relativt få år, vil gjøre det svært vanskelig å komme tilbake til arbeidslivet etterpå. Det skal derfor etter utkastet § 7-5 gjøres fradrag i pensjoner til etterlatte (ektefelle, partner eller samboer) som ikke har fylt 67 år for forventet ervervsinntekt, hvis ordningens regelverk har slike bestemmelser. Premien beregnes uten hensyn til ervervsprøving, og det overskytende vil ved avkortning tilføres premiefondet. Hvis ytelsen kommer fra en fripolise, tilfaller det overskytende kollektivet.
Fradragets maksimale størrelse reguleres til 40 prosent av den del av forventet årlig ervervsinntekt som overstiger 8 ganger folketrygdens grunnbeløp. Folketrygdpensjonen vil altså allerede være avkortet i sin helhet før pensjon fra foretakspensjonsordning avkortes. Særlig er det i § 7-5 annet ledd lagt vekt på at om det i folketrygden er satt en forventet ervervsinntekt, skal denne legges til grunn i foretakspensjonsordninger. For lave pensjonsytelser, dvs beløp som er mindre enn 10 prosent av grunnbeløpet ved inngangen til året, kan det ikke gjøres fradrag. For etterlatt ektefelle som fortsetter i inntektsgivende arbeid etter fylte 67 år, skal ikke forventet, men virkelig ervervsinntekt legges til grunn, jf § 7-6.
Forslaget innebærer ikke at en pensjonsordning som har ervervsprøving for etterlatte under 67 år, må ha samme ordning for etterlatte mellom 67 og 70 år. I det siste tilfellet er det likevel ønskelig å oppfordre til fortsatt yrkesdeltakelse, og reduksjon i samlet inntekt på grunn av avkortning kan bidra til at pensjonisten velger å fortsette lenger i arbeid.
Videre gjelder bestemmelsene i §§ 5-2 til 5-10 tilsvarende for pensjoner til etterlatte.
Høringsuttalelsene
Kredittilsynetbemerker at det bør vurderes å flytte paragrafen (§ 7-9) til begynnelsen av kapittel 7, og slik at den kommer før særreglene for pensjoner til etterlatte som resten av kapittel 7 omhandler, jf tilsvarende kommentar fra Kredittilsynet også under § 6 - 8. Noen øvrige høringsinstanser bemerker at de har lagt merke til at regler om avkortning er frivillig.
Departementets vurdering
Utvalget har foreslått adgang til avkortning av ektefellepensjon i §§ 7-4 annet ledd, 7-5 og 7-6. Den enkelte pensjonsordning kan avgjøre om adgang til slik avkortning skal inntas i ordningens regelverk. Departementet vil bemerke at den foreslåtte avkortning for ektefelle som ikke har fylt 67 år, først vil gjøre seg gjeldende når ektefellepensjon fra folketrygden er sterkt redusert på grunn av avkortning. For eldre etterlatte er de samme grenser fastsatt i § 7-8. En pensjonsordning kan dermed ha avkortning overfor yngre etterlatte, men ikke overfor eldre (eller motsatt). I folketrygden er avkortning av ektefellepensjon foreslått som et ledd i arbeidslinjen, for å oppfordre til aktiv yrkesdeltakelse istedenfor passivitet. Departementet støtter utvalget i at Stortingets utsagn i innstillingen til Velferdsmeldingen om ektefellepensjon i folketrygden bør få en oppfølging i form av formalisering av hvilke regler som bør gjelde for avkortning, og at det bør være opp til den enkelte pensjonsordning om slik avkortning skal gjøres gjeldende gjennom ordningens regelverk, se departementets forslag til §§ 7-4 andre ledd, 7-5 og 7-6.