Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser

Til § 1 – 1. Virkeområde

Første ledd første punktum angir at lovforslaget gjelder to forskjellige typer skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger, henholdsvis pensjonsspareavtale og pensjonsforsikringsavtale. Individuelle pensjonsspareavtaler er spareavtaler, i likhet med kollektive avtaler om innskuddspensjon, og reguleres i kapittel 2. Individuelle pensjonsforsikringsavtaler er livsforsikringsavtaler, i likhet med kollektive foretakspensjonsordninger, og reguleres i loven kapittel 3 samt av forsikringsavtaleloven. Pensjonsspareavtale som tegnes i et livsforsikringsselskap og derfor inneholder et forsikringselement, er å anse som en pensjonsspareavtale. Kapitaliseringsprodukter som tegnes i livsforsikringsselskap hvor retten til utbetaling av pensjonskapitalen ikke faller bort ved kundens død, regnes som pensjonsspareavtale og ikke pensjonsforsikringsavtale. Dette trekker opp et skille mot pensjonsforsikringsavtaler, som er pensjonsavtaler hvor det er knyttet dødelighetsarv til pensjonskapitalen, se merknadene til § 3 – 4 nedenfor.

Annet ledd inneholder en hjemmel for Kongen til å gi nærmere regler i forskrift til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i loven.

Til § 1 – 2. Hvem som kan inngå pensjonsavtaler

Bestemmelsen regulerer både hvem som kan tegne skattefavorisert individuell pensjonsordning, og hvilke institusjoner som kan tilby slike avtaler.

Av første ledd følger det at en person må være fylt 18 år for å kunne inngå en individuell pensjonsavtale. Dette utelukker ikke at kunden anvender fullmektig ved inngåelsen av avtalen. Rettsforholdet vil imidlertid etableres mellom institusjonen og rettighetshaveren etter kontrakten, og det er rettighetshaveren som vil ha rett til fradrag i skattepliktig inntekt. Foreldre vil således ikke kunne inngå individuell pensjonsavtale på vegne av et mindreårig barn.

Annet ledd fastsetter hvilke norske institusjoner som kan etablere skattefavorisert individuell pensjonsordning. Både banker, livsforsikringsselskaper, pensjonsforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond kan i utgangspunktet tilby slike avtaler. Det er imidlertid en forutsetning at virksomhetsreglene for de ulike institusjoner og konsesjonen for den enkelte institusjon åpner for at institusjonen kan tilby et slikt produkt. Banker, innskuddspensjonsforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond kan bare inngå pensjonsspareavtaler uten forsikringselement, da disse institusjonene ikke har adgang til å tilby forsikringer. Pensjonsspareavtaler kan også tilbys av livsforsikringsselskaper dersom produktet har tilstrekkelig forsikringselement. Det vises til de alminnelige motiver i avsnitt 3.5.4. Pensjonsforsikringsavtaler kan bare tilbys av livsforsikringsselskaper og eventuelt av pensjonskasser. Pensjonskasser kan i dag ikke tilby individuelle pensjonsforsikringsavtaler, og departementet foreslår en endring i forsikringsloven § 1 – 4 slik at pensjonskasser kan tilby skattefavorisert individuell pensjonsordning til medlemmer av en kollektiv pensjonsordning som pensjonskassen forvalter. Skadeforsikringsselskaper er ikke nevnt i oppregningen av institusjoner som kan overta individuelle pensjonsavtaler, da skadeforsikringsselskaper ikke kan tilby pensjonsavtaler. Skadeforsikringsselskaper kan derimot overta ettårige risikodekninger av innskuddsfritak og premiefritak ved uførhet og ettårige uføreforsikringer tilknyttet individuelle pensjonsavtaler inngått i annen institusjon, jf. forsikringsloven § 1–3 annet ledd og forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv.) § 1–5.

Av tredje ledd følger det at institusjoner som er hjemmehørende i annen EØS-stat og som har adgang til å drive virksomhet som nevnt i annet ledd her i riket, kan tilby skattefavorisert individuell pensjonsordning. Inntil lovendring av 10. desember 2004 nr. 77 om opphevelse av kravet i foretakspensjonsloven § 1 – 1 annet ledd bokstav a og innskuddspensjonsloven § 2 – 2 annet ledd om at utenlandske selskaper må ha fast forretningssted i riket (filialkrav) settes i kraft, legges det, for å få parallellitet i regelverkene, opp til en overgangsregel i forskrift med krav om filial for utenlandske tilbydere av pensjonsavtaler etter denne loven.

Til § 1 – 3. Krav til pensjonsytelser mv.

Bestemmelsen angir visse minstekrav som en individuell pensjonsordning må oppfylle for å kunne gi rett til fradrag i skattepliktig inntekt. Bestemmelsen gjelder både for pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler.

Første ledd første punktum fastsetter at den individuelle pensjonsordningen må gi kunden rett til alderspensjon. Dette innebærer at avtalen ikke bare kan omfatte forsikring som gir rett til uføreytelser eller etterlatteytelser. Etter annet punktum er det et krav om at minst en tredjedel av samlet årlig innskudd, premier og vederlag for administrasjon av avtalen, herunder vederlag for forvaltning av pensjonskapitalen, skal benyttes til oppbygging av alderspensjonen. Innbetaling utover dette kan anvendes til premie knyttet til risiko for uførhet og/eller til etterlatteytelser til ektefelle, registrert partner og samboer samt barnepensjon ved kundens død. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 3.4.3.

Av annet ledd følger det at avtalen i tillegg til alderspensjon også kan omfatte forsikringsdekning av innskudds- eller premiefritak ved uførhet. Innskudds- eller premiefritaket innebærer at pensjonskapitalen vil bli tilført innskudd eller premie frem til pensjonsalder i samsvar med det som er fastsatt i pensjonsavtalen, selv om kunden blir ufør og derfor ikke lenger innbetaler innskudd eller premie i samsvar med det som er avtalt. En slik ytelse kan tilbys av livsforsikringsselskap og eventuelt av pensjonskasse, samt av skadeforsikringsselskap, jf. merknadene til § 1 – 2 annet ledd. Dersom en bank, innskuddspensjonsforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirforetak ønsker å knytte en slik forsikring til sitt pensjonsspareprodukt, må dette skje ved særskilt avtale med en institusjon som kan tilby slike forsikringer. En skattefavorisert individuell pensjonsordning vil da kunne fordeles på ulike institusjoner. Dersom premier til slike forsikringer utgjør hoveddelen av kundens årlige innbetaling, vil det likevel være institusjonen som avtalen om alderspensjon er inngått med som normalt vil anses som kundens avtalepart.

Etter tredje ledd kan en pensjonsavtale også omfatte forsikringer som gir rett til uførepensjon eller andre uføreytelser, etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner og samboer samt barnepensjon. Uførepensjon innebærer at kunden oppsparer en rett til uførepensjonsytelser etter hvert som forsikringen løper, og at retten til uførepensjonsytelser ikke bortfaller selv om kunden slutter å innbetale premie til dekning av uførerisikoen. Andre uføreytelser vil typisk være ettårige risikodekninger som gir rett til ytelser ved uførhet i en fastsatt periode, og hvor dekningen bortfaller ved utløpet av kontraktsperioden med mindre forsikringen forlenges ved nye premieinnbetalinger. Enkelte rammer for uføreytelser og etterlatteytelser er gitt i §§ 3 – 6 til 3 – 8. Lovreglene stiller ikke særskilte krav til hvordan uføre- eller etterlattedekninger skal utformes innenfor disse rammene, og de nærmere vilkårene for disse ytelsene må fastsettes på vanlig måte i avtalen. Lovreglene berører ikke vanlige ettårige risikoforsikringer som ved uførhet eller død gir rett til utbetaling i form av engangsbeløp.

Fjerde ledd fastsetter at den øvre grense for årlig innbetaling til en skattefavorisert individuell pensjonsavtale er 15 000 kroner. Dette svarer til den øvre grense for fradrag i skattepliktig inntekt for årlig innbetaling til skattefavorisert individuell pensjonsordning, jf. forslag til ny § 6 – 47 bokstav c i skatteloven. Den øvre grensen på 15 000 kroner for årlig innbetaling til en skattefavorisert individuell pensjonsordning gjelder for summen av årlig innskudd og premier samt avtalte årlige vederlag for administrasjon av pensjonsavtalen, herunder forvaltning av årets innskudd og premie. Vederlag for forvaltning av pensjonskapital som er bygget opp gjennom tidligere års innbetalinger og avkastning omfattes ikke av rammen på 15 000 kroner. Slike vederlag gir imidlertid ikke rett til inntektsfradrag. Vederlag for forvaltning av pensjonskapital som er bygget opp gjennom tidligere års innbetalinger og avkastning kan enten trekkes fra i årlig avkastning av pensjonskapitalen, jf. forslaget til § 1 – 7 bokstav b, eller betales særskilt.

Av annet punktum følger at årlig innbetaling til pensjonsavtale ikke kan trekkes fra i pensjonskapitalen. Lovforslaget § 1 – 4 fastsetter at motregning ikke kan skje i pensjonskapitalen. Ved å fastsette at innbetalinger ikke kan trekkes fra i pensjonskapitalen utelukkes også at det kan avtales at innbetalinger kan trekkes fra i pensjonskapitalen.

Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 3.3.

Til § 1 – 4. Pensjonskapitalen

Første ledd angir hva som inngår i henholdsvis pensjonskapital og alderspensjonskapital. Kapital knyttet til en pensjonsspareavtale vil bare være alderspensjonskapital, med mindre det også er tilknyttede forsikringsytelser. Pensjonsforsikringsavtaler vil kunne ha premiereserve knyttet til ulike ytelser, for eksempel til alderspensjon og til uførepensjon.

Annet ledd fastsetter en hovedregel om at pensjonskapitalen skal utbetales i form av årlige pensjonsytelser. Pensjonskapitalen kan bare utbetales i form av engangsytelser i den grad det er gitt særlige bestemmelser som tillater dette. Det vises for øvrig til de nærmere reglene om utbetaling i §§ 2 – 7, 3 – 3 og 3 – 4.

I tredje ledd fastsettes det at pensjonskapitalen og retten til utbetaling av ytelser etter en individuell pensjonsavtale ikke kan overdras eller pantsettes. Etter annet punktum kan kundens rettigheter heller ikke gjenkjøpes. Formålet er å sikre inntekter ved nådd pensjonsalder, eventuelt ved uførhet eller til etterlatte dersom kunden dør. Dette svarer til reglene i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6 – 47 – 7.

Fjerde ledd første punktum fastsetter at det som hovedregel ikke er adgang til motregning i midler som inngår i pensjonskapitalen. I annet punktum åpnes det for motregning med krav som springer ut av pensjonsavtalen. Dette kan for eksempel være kostnader knyttet til administrasjon og forvaltning av kapitalen. Dette svarer også til regelen i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6 – 47 – 7 annet ledd.

Til § 1 – 5. Flytterett

Første ledd første punktum gir kunden rett til å flytte pensjonsavtale med tilhørende midler til en annen institusjon som kan tilby slik pensjonsavtale. For pensjonsavtaler følger flytteretten også direkte av reglene om flytting i forsikringsloven § 11 – 1. Det følger av annet punktum at det er flyttereglene for fripoliser og pensjonskapitalbevis i forsikringsloven § 11 – 13 som skal anvendes ved flytting av individuelle pensjonsavtaler. Bakgrunnen for dette er at disse reglene anses som bedre egnet for individuelle pensjonsavtaler enn de mer kompliserte flyttereglene for IPA-kontrakter og individuelle livrenteforsikringer i forsikringsloven § 11 – 14. Det vises til nærmere omtale i de alminnelige motiver i avsnitt 3.13. Reglene om seleksjonsfradrag i forsikringsloven § 11 – 14 sjette ledd er likevel gitt tilsvarende anvendelse for individuelle pensjonsavtaler. Oppsigelsesfristen i forsikringsloven for individuelle avtaler er to måneder, se forsikringsloven § 11 – 13 annet ledd, jf. § 11 – 5 første ledd. For skattefavorisert individuell pensjonsordning er oppsigelsesfristen satt til én måned. Oppsigelsesfristen på én måned gjelder også i de tilfeller hvor avtalen omfatter tilknyttede forsikringer. I de tilfeller det mottakende selskap ber om helseerklæring, kan oppgjørsfristen likevel forskyves med den tid det tar utover én måned å innhente helseerklæring.

Til § 1 – 6. Institusjonens informasjonsplikt

Informasjonsplikten etter denne paragrafen supplerer informasjonsplikt som følger av annen lovgivning som den enkelte institusjon er underlagt. I forsikringsavtaleloven og forskrift gitt i medhold av forsikringsavtaleloven Del B er det allerede gitt omfattende bestemmelser om informasjonsplikt for forsikringsselskaper. § 1 – 6 får derfor trolig størst praktisk betydning for institusjoner som ikke allerede omfattes av informasjonsplikten som følger av forsikringsavtaleloven. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 3.7.

Første ledd stiller krav til hvilken informasjon institusjonen skal gi kunden før pensjonsavtalen inngås. Dette omfatter opplysninger om bindingen av pensjonskapitalen i avtaleperioden, jf. lovforslaget § 1 – 4, om hvilke pensjonsytelser avtalen omfatter, jf. lovforslaget § 1 – 3, og om regler for utbetaling av ytelsene, se lovforslaget §§ 2 – 5 til 2 – 8 og §§ 3 – 3 til 3 – 8. Dersom individuell pensjonsspareavtale som skal knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning ikke skal omfatte forsikring av innskuddsfritak ved uførhet som nevnt i § 1 – 3 annet ledd, skal institusjonen opplyse om forskjell i risikodekninger i den individuelle pensjonsspareavtalen og den kollektive tjenestepensjonsordningen, jf. lovforslaget § 4 – 1 annet ledd. I henhold til første ledd annet punktum skal institusjonen gi kunden oppdatert informasjon om relevante gjeldende samt varslede skatteregler for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger før avtalen inngås. Dette omfatter både skattereglene som gjelder i oppsparingsperioden og skattereglene i utbetalingsperioden. Institusjonen skal i løpet av avtaleperioden også informere om eventuelle endringer i skattereglene for skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger. Slik informasjon er viktig fordi den skattemessige behandlingen av slike avtaler ofte vil være en viktig motivasjonsgrunn for å inngå avtalen. § 5 – 7 annet ledd pålegger institusjonen tilsvarende plikt til å opplyse om relevante skatteregler dersom kunde med IPA-kontrakt skal tegne ny forsikringsavtale i henhold til § 5 – 3 første ledd. Informasjonen skal gis skriftlig.

Det følger av annet ledd første punktum at institusjonen årlig skal gi kunden informasjon i form av en kontoutskrift. Hvilken informasjon kontoutskriften skal inneholde følger av § 1 – 7. Annet punktum stiller krav om at kontoutskriften skal vedlegges oppdatert informasjon over utviklingen av alderspensjonskapitalen og pensjonsytelsene under ulike innskudds- og premienivåer og beregningsforutsetninger. Forutsetningene som institusjonen gjør bruk av ved disse beregningene må gjøres klart for kunden, og institusjonen må på en tydelig måte opplyse om usikkerheten i beregningsforutsetningene.

Av tredje ledd følger det at informasjon etter første og annet ledd som hovedregel skal gis på norsk. Institusjonene har adgang, men ikke plikt, til å gi informasjonen på annet språk når kunden ber om dette.

Til § 1 – 7. Kontoføring

Første ledd fastsetter at institusjonen skal føre konto for hver pensjonsavtale. Plikten til hvert år å sende ut kontoutskrift følger av § 1 – 6 annet ledd. Første ledd inneholder videre en liste over hva kontoføringen og kontoutskriften minst skal inneholde av opplysninger. Listen er basert på tilsvarende regler i forskrift 26. mai 1995 nr. 583 om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring (kontoføringsforskriften) § 5, som er gjort gjeldende for livsforsikring ved forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring) § 8 – 1. Kravet til kontoføring for individuelle pensjonsavtaler er imidlertid forenklet i forhold til de krav som følger av nevnte forskrift. Det pålegges ikke plikt til å opplyse i kontoutskriften om hvilke ytelser kunden har rett til. For pensjonsspareavtaler og pensjonsforsikringsavtaler med investeringsvalg vil dette være informasjon som vil være vanskelig å gi, da pensjonsytelsene vil være avhengig av avkastning frem til utbetalingstidspunktet. Det følger imidlertid av § 1 – 6 at kontoutskriften skal vedlegges oppdatert oversikt over utviklingen av pensjonskapitalen og pensjonsytelsene under ulike innskudds- og premienivå og beregningsforutsetninger. For pensjonsspareavtaler foreslås det også at selskapene før avtalen inngås skal gi relevante eksempler på ulike innskuddsnivåer og pensjonsytelser. I disse sammenhenger vil det også være relevant å gi eksempler basert på ulike sannsynlige avkastningsnivåer, jf. merknadene til § 2 – 1 første ledd. Institusjonen må på en tydelig måte opplyse om usikkerheten i beregningsforutsetningene.

Fristen for å sende ut kontoutskrift er 31. mars året etter, jf. annet ledd. For pensjonsforsikringsavtaler er likevel fristen 31. mai året etter, fordi en slik institusjon må ha tid til å ferdigstille årsregnskapet før opplysninger om overskuddstildeling i forsikring kan gis.

Til § 1 – 8. Ligningsforhold

Første ledd fastsetter at det skal fremgå av avtalevilkårene, kvitteringer for innskudd eller premie og meldinger til ligningsmyndighetene at dokumentene gjelder pensjonsavtaler som er etablert i henhold til loven.

Av annet ledd fremgår det videre at det er institusjonene som er ansvarlig for riktigheten av opplysningene som fremgår av dokumentene som nevnt i første ledd. Lovforslaget er i samsvar med reglene for IPA-kontrakter, jf. forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6 – 47 – 9. De samme prinsipper er fulgt ved andre skattestimulerte pensjonsordninger, jf. innskuddspensjonsloven § 2 – 8 og foretakspensjonsloven § 2 – 6.

Til § 1 – 9. Tilsyn

Første ledd fastsetter at Kredittilsynet fører tilsyn med individuelle pensjonsordninger etter loven.

Annet ledd fastsetter at Kredittilsynet kan treffe pålegg om retting i de tilfeller en pensjonsordning er, eller forvaltes i strid med, lov eller forskrift. § 1 – 9 svarer til innskuddspensjonsloven § 2 – 9. Mens Kredittilsynet etter innskuddspensjonsloven § 2 – 9 både kan treffe pålegg overfor institusjonen og forsikringstaker, dvs. arbeidsgiverforetaket, vil Kredittilsynet etter denne loven bare ha kompetanse til å treffe eventuelt pålegg om retting overfor institusjonen. Foretakspensjonsloven § 2 – 7 fjerde og femte ledd om manglende etterfølgelse av pålegg om retting innen fastsatt frist er gitt tilsvarende anvendelse så langt disse bestemmelsene passer.

Kapittel 2. Individuelle innskuddspensjonsavtaler

Kapittel 2 i lovforslaget inneholder særlige regler for individuelle pensjonsspareavtaler. Disse reglene kommer i tillegg til de generelle reglene i lovforslaget kapittel 1. Fordi gjeldende lovgivning ikke inneholder regler for krav til utforming og innhold i pensjonsspareavtaler tilsvarende forsikringsavtalelovens regler, er det behov for å ta inn slike regler i loven her. Tilsvarende er gjort for kollektiv innskuddspensjon i innskuddspensjonsloven og forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Det vises til de alminnelige motiver avsnitt 3.6.1.

Til § 2 – 1. Pensjonsspareavtalen

Første leddstiller krav om at pensjonsspareavtaler må inngås skriftlig. Tilsvarende krav til skriftlighet for pensjonsforsikringsavtaler følger av forsikringsavtaleloven.

Etter annet punktum skal institusjonen før pensjonsspareavtalen inngås utarbeide og gi kunden relevante eksempler på ulike innskuddsnivåer og antatt alderspensjonskapital ved nådd pensjonsalder. Dette innebærer at det skal gis eksempler på hva årlige innbetalinger av ulik størrelse og ulike sannsynlige avkastningsnivåer vil kunne gi i pensjonskapital ved pensjonsalder. Institusjonen skal på en tydelig måte opplyse om usikkerheten i beregningsgrunnlaget. Eksemplene skal være relevante for den typen avtale som er aktuell for vedkommende kunde, slik at kunden gis et bilde av forholdet mellom innskuddsnivå og ytelser. Dette vil kunne gi kunden et grunnlag for å vurdere hva avtalen vil kunne gi i alderspensjon ved nådd pensjonsalder og således lønnsomheten i avtalen for kunden.

Annet leddgir generelle krav om hvilke opplysninger som skal gis i pensjonsspareavtalen. For pensjonsforsikringsavtaler er tilsvarende krav fastsatt i § 3 – 1 annet ledd og i forsikringsavtaleloven. Avtalen skal angi hvilke pensjonsytelser som omfattes. Rammene for hvilke pensjonsytelser som en pensjonsspareavtale skal og kan omfatte, følger av § 1 – 3. Lovens krav til utbetaling mv. følger av §§ 2 – 5 til 2 – 10. Avtalen skal angi kundens og institusjonens adgang til å endre avtalen. Institusjonens adgang til å endre avtalen kan være begrenset av alminnelige avtalerettslige regler, virksomhetslovgivningen for den aktuelle institusjon eller særskilt avtalelovgivning, for eksempel forsikringsavtaleloven. Avtalen skal opplyse om kundens rett til å flytte etter § 1 – 5, samt kundens rett til å si opp avtalen, jf. § 2 – 3. I forsikringsavtaleloven § 12 – 3 er det gitt regler om oppsigelse og flytting av ulykkes- og sykeforsikringer som kan være knyttet til en pensjonsspareavtale.

Tredje ledd fastsetter at avtalen skal angi hvilken institusjon som er ansvarlig for dekning av forsikring av innskuddsfritak eller andre tilknyttede forsikringer som er omfattet av pensjonsspareavtalen, dersom institusjonen som inngår avtalen ikke selv er ansvarlig for disse forsikringene. Dette vil være aktuelt både i de tilfeller institusjonen ikke selv kan tilby slike forsikringer, og videre i de tilfeller hvor kunden velger å tegne slike forsikringer hos en annen tilbyder enn pensjonsleverandøren. Bestemmelsen er i samsvar med hva som er gjort gjeldende for innskuddspensjonsordninger i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 tredje ledd. Som nevnt under merknadene til lovforslaget § 1 – 3 er det institusjonen som avtalen om alderspensjon er inngått med, som normalt vil anses som kundens avtalepart. Det vises til lovforslaget §§ 2 – 9 og 2 – 10 om innskuddsfritak ved uførhet og andre forsikringer som kan knyttet til en pensjonsspareavtale, og merknader til disse paragrafene.

Fjerde leddfastsetter krav som innebærer at vederlag knyttet til pensjonsspareavtalen skal synliggjøres for kunden. Dette skal skje ved at avtalen angir hvilke vederlag som kreves og størrelsen på disse. Etter første punktum skal institusjonens vederlag for administrasjon av avtalen, herunder til forvaltning av alderspensjonskapitalen, angis. Det samme gjelder vederlag for administrasjon av tilknyttede forsikringer som omfattes av avtalen, jf. § 1 – 3 annet og tredje ledd. Det følger av § 1–3 fjerde ledd at det ikke gis fradrag i skattepliktig inntekt for vederlag for forvaltning av pensjonskapital som er oppbygget gjennom tidligere års innbetalinger og avkastning. Annet punktum angir nærmere hva vederlag for forvaltning av alderspensjonskapitalen skal omfatte. Bestemmelsen svarer til § 5 tredje ledd i forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon, og innebærer at også godtgjørelse som dekkes ved avregning i avkastning på den forvaltede kapital skal gjøres synlig for kunden. Dette gjelder uansett om det er institusjonen selv som forestår forvaltningen eller om institusjonen har valgt å bruke ekstern kapitalforvalter. Dersom institusjonen allerede har tatt seg betalt for forvaltningen av alderspensjonskapitalen, følger det av tredje punktum at godtgjørelse avregnet mot avkastningen skal tilføres alderspensjonskapitalen ved at institusjonen regnskapsfører beløpet som avkastning. Institusjonen kan således ikke ta mer betalt for forvaltningen av pensjonskapitalen enn det som er angitt i avtalen.

Etter femte ledd første punktum skal pensjonsspareavtalen angi om institusjonen garanterer en avkastning ved forvaltningen av pensjonskapitalen, og i tilfelle størrelsen på avkastningsgarantien. Av annet punktum følger det at eventuell avkastning på forvaltning utover det som overstiger oppgitt rentesats også skal tilføres til alderspensjonskapitalen.

Sjette leddførste punktum angir hvilke opplysninger avtalen skal inneholde dersom pensjonskapitalen skal forvaltes i egen investeringsportefølje. Hva «egen investeringsportefølje» er fremgår av innskuddspensjonsloven § 3 – 3 første ledd. «Investeringsportefølje» er videre anvendt både i foretakspensjonsloven kapittel 11 og forsikringsloven kapittel 9. Etter annet punktum skal det i avtalen opplyses om institusjonen gir særskilt avkastningsgaranti. Vederlaget for en slik avkastningsgaranti skal i så fall fremgå av avtalen. Det avhenger av de alminnelige virksomhetsreglene for de ulike institusjonene om de har adgang til å avgi særskilt avkastningsgaranti eller ikke.

I syvende ledder det fastsatt at institusjonen må inngå særskilt avtale med kunden dersom det skal kunne kreves eget gebyr for inngåelsen av avtalen. Denne bestemmelsen sier ingenting om hvilken adgang institusjonen har til å kreve slikt gebyr, men regulerer kun det forhold at dette må avtales særskilt med kunden og ikke kan inngå som standardvilkår i en avtale. Det vises også til forskrift 30. juni 2006 nr. 870 om innskuddspensjonsordninger som skal oppfylle minstekravene i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 5 fjerde ledd.

Til § 2 – 2. Årlige innbetalinger

Første leddfastsetter at pensjonsspareavtalen skal inneholde en betalingsplan som fastsetter hvilke årlige innbetalinger kunden skal foreta til oppbygging av alderspensjonskapital, og i tilfelle til dekning av premie for innskuddsfritak og andre tilknyttede forsikringer dersom avtalen også omfatter dette. Både innskudd og premie til tilknyttede forsikringer vil dermed kunne varieres innen rammene av lovforslaget § 2 – 2 annet ledd samt kravene til alderspensjonsoppbygging i lovforslaget § 1 – 3. For tilknyttede forsikringer som tegnes som ettårige forsikringer vil kunden dermed fra år til år kunne velge om han skal tegne slike forsikringer, og vil fra år til år kunne variere premien på slike risikodekninger innen de krav loven stiller til alderspensjonsoppbygging. Institusjonen vil videre innen rammen som er fastsatt i betalingsplanen kunne endre premien til flerårige forsikringer uten at betalingsplanen endres. Det legges til grunn at institusjonen ved utarbeidelse av betalingsplanen tar høyde for at premien til slike forsikringer vil kunne øke i avtaleperioden.

Annet leddførste punktum fastsetter at kunden skal kunne endre betalingsplanen ved melding til institusjonen. Dette gir kunden en mulighet til å tilpasse innbetaling til skattefavorisert individuell pensjonsordning ved for eksempel endringer i inntekt og lignende. Etter annet punktum gis kunden en viss fleksibilitet i forhold til betalingsplanen. På samme måte som for innskuddspensjonsordninger i innskuddspensjonsloven § 5 – 1 annet ledd, er det lagt opp til at kunden for det enkelte år kan foreta årlig innbetaling som er 25 prosent høyere eller lavere enn det som er avtalt i betalingsplanen. Forutsetningen er at innbetalingen er innenfor rammen av det loven tillater, jf. lovforslaget § 1 – 3 fjerde ledd, samt i tråd med kravene om oppbygging av alderspensjonskapital, jf. lovforslaget § 1 – 3 første ledd. Kunden kan etter tredje punktum, ved melding til institusjonen, helt eller delvis unnlate å foreta innbetaling til pensjonsspareavtale for den periode kunden angir i meldingen. Dette innebærer at innbetaling som skulle ha skjedd i medhold av betalingsplanen likevel ikke skjer. Kunden vil etter utløpet av perioden igjen kunne gjenoppta innbetalingene i samsvar med betalingsplanen. Av skattemessige grunner vil det ikke være mulig for kunden på et senere tidspunkt å ta igjen de innbetalingene som ikke skjedde i den perioden der adgangen i tredje punktum til helt eller delvis å unnlate å foreta innbetaling er benyttet.

Adgangen til å endre eller unnlate innbetaling for en periode omfatter likevel ikke premie til flerårige forsikringer. Tredje ledd fastsetter at dersom kunden endrer eller unnlater betaling i henhold til annet ledd, skal det likevel betales premier til flerårige tilknyttede forsikringer som nevnt i § 1 – 3 annet og tredje ledd. Bakgrunnen for dette er at unnlatelse av å betale slik premie vil føre til at forsikringsavtalen avbrytes, jf. forsikringsavtalelovens regler om dette. Både for ettårige og flerårige forsikringer gjelder imidlertid at premie må innbetales årlig dersom ikke forsikringsdekningen skal opphøre. Bestemmelsen i tredje ledd innebærer et unntak fra hovedregelen i § 1 – 3 første ledd om at alderspensjonssparing skal utgjøre minst en tredjedel av årlig innbetaling. Av annet punktum følger at premier til slike forsikringer likevel ikke kan overstige samlede premier som det ville ha vært anledning til å betale dersom årlig innbetaling ble foretatt i henhold til betalingsplanen, jf. regelen i § 1 – 3 første ledd om at minst en tredjedel av årlig innbetaling skal gå til alderspensjonssparing. Det er ikke adgang til å trekke risikopremien fra den oppbygde pensjonskapitalen.

Til § 2 – 3. Pensjonsspareavtalen avbrytes av kunden

Første leddgjelder i de tilfeller hvor kunden ikke ønsker å videreføre avtalen. Etter første punktum kan kunden når som helst gi institusjonen melding om at vedkommende vil avbryte pensjonsspareavtalen. Dette er i samsvar med tilsvarende rett for forsikringsavtaler i forsikringsavtaleloven § 12 – 3 første ledd. Annet punktum gjelder de tilfeller hvor kunden ikke uttrykkelig melder fra om at vedkommende ønsker å avbryte avtalen, men hvor årlig innbetaling ikke foretas i samsvar med det som er avtalt i betalingsplanen etter § 2 – 2 første ledd eller eventuelt i samsvar med § 2 – 2 annet ledd annet punktum, og kunden ikke har gitt melding om at det ikke vil bli foretatt innbetaling for en bestemt periode, jf. lovforslaget § 2 – 2 annet ledd tredje punktum. Bestemmelsen er basert på systemet i forsikringsavtaleloven §§ 14 – 2 og 14 – 3, som skiller mellom betalingsvarsel før forfall og særskilt varsel etter at fristen for innbetaling er oversittet, men er noe forenklet. For at avtalen skal anses avbrutt av kunden etter denne bestemmelsen, må årlig innbetaling for det første være forfalt. For det andre må institusjonen ha sendt kunden et varsel med krav om innbetaling, og kunden ha unnlatt å betale innen tre måneder etter at varselet er sendt. Ved avbrudd av avtalen vil man ikke lenger ha en avtale som faller inn under skatteregimet for individuelle pensjonsavtaler. Etter fjerde punktum skal det da utstedes et pensjonskapitalbevis for den opptjente pensjonskapitalen etter reglene i innskuddspensjonsloven § 6 – 2. For å synliggjøre at kunden fremdeles må betale vederlag for administrasjon og forvaltning av den oppsparte pensjonskapitalen, skal dette angis i pensjonskapitalbeviset.

Annet leddåpner for en sammenslåing før kunden har nådd pensjonsalder av pensjonskapitalbevis utstedt etter første ledd fjerde punktum med annen pensjonsspareavtale som kunden har. Sammenslåingen skjer ved at pensjonskapitalen knyttet til pensjonskapitalbeviset overføres til alderspensjonskapitalen knyttet til pensjonsspareavtalen. En kunde som ikke finner økonomisk grunnlag for å fortsette innbetaling til en pensjonsspareavtale, vil for eksempel en del år senere kunne finne det riktig å på ny inngå en pensjonsspareavtale i samme institusjon eller i en annen institusjon enn den som utstedet pensjonskapitalbeviset. I slike tilfeller vil det være praktisk og ressursbesparende å kunne slå sammen pensjonskapitalen slik at den kan forvaltes samlet, forutsatt at avtalene forvaltes av samme institusjon. Sammenslåingen kan eventuelt skje etter forutgående flytting. Sammenslåing av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon er regulert i § 2 – 6.

Dersom det er knyttet forsikringer til pensjonsspareavtalen, jf. § 1 – 3 annet og tredje ledd, vil også disse avbrytes dersom pensjonsspareavtalen avbrytes etter første ledd, jf. tredje ledd første punktum. For disse forsikringene vil i tillegg reglene om avbrudd av forsikringsavtale og manglende premiebetaling i forsikringsavtaleloven §§ 12 – 3 og 12 – 5, samt §§ 14 – 2 og 14 – 3 komme til anvendelse, jf. annet punktum.

Til § 2 – 4. Pensjonsalder

Første leddførste punktum fastsetter at pensjonsalderen for pensjonsspareavtaler som hovedregel er 67 år. Etter annet punktum kan det avtales en høyere pensjonsalder. Dette gir en mulighet til å bli stående lengre i arbeid, jf. St.meld. nr. 12 (2004 – 2005) Pensjonsreform – trygghet for pensjonene, avsnitt 3.6.

For de skattefavoriserte kollektive tjenestepensjonsordningene er det gitt regler om særaldersgrenser for ulike yrkesgrupper. For å ivareta den fleksibilitet i pensjonsalderen som disse særaldersgrensene gir, fastsettes det i annet leddførste punktum at det kan avtales i pensjonsspareavtalen at pensjonsalderen skal være den samme som i lovregulert offentlig eller privat tjenestepensjonsordning som kunden er medlem i. Lovregulert tjenestepensjonsordning omfatter pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven, forsikringsloven kapittel 10 (kommunale pensjonsordninger) og statlige pensjonsordninger. Siden særaldersgrensene er knyttet til særskilte yrker og stillinger, vil skifte av stilling eller arbeidsgiver kunne medføre at man ikke lenger har rett til å gjøre bruk av en særaldersgrense. Kunden har da plikt til å informere institusjonen om dette. Når særaldersgrensen bortfaller gjelder hovedregelen om at aldersgrensen er 67 år, med mindre det avtales ny særaldersgrense i henhold til bestemmelsens annet ledd.

Tredje ledd åpner for at den avtalte pensjonsalder senere kan endres. Forutsetningen for rett til endring av pensjonsalder er at den nye avtalte pensjonsalderen ligger innenfor rammene i loven.

Til § 2 – 5. Pensjonskapitalbevis

Når kunden når pensjonsalderen som er avtalt i henhold til lovforslaget § 2 – 4, skal institusjonen i henhold til første leddførste punktum utstede pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon. Dette er det samme systemet som er brukt i innskuddspensjonsloven, jf. innskuddspensjonsloven § 7 – 2. For å unngå at det blir nødvendig å endre lovens bestemmelser om pensjonsalder dersom det innføres fleksibel pensjonsalder i folketrygden, åpner annet punktum for at pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon kan kreves utstedt fra det tidspunkt kunden har rett til alderspensjon fra folketrygden.

Selv om utgangspunktet er at pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon først skal utstedes ved nådd pensjonsalder, åpnes det i annet leddfor at det kan avtales at kunden kan kreve at slikt pensjonskapitalbevis utstedes på et tidligere tidspunkt. Dette innebærer at muligheten for tidligere utstedelse må fastsettes i avtalevilkårene, men kunden avgjør selv om denne muligheten skal benyttes eller ikke. Etter første punktum kan det avtales at kunden kan kreve pensjonskapitalbevis utstedt fra vedkommende fyller 62 år. Denne adgangen gjelder i de tilfelle hvor kunden ikke lenger mottar lønn. Beregnet personinntekt og godtgjørelse til deltaker for arbeidsinnsats i deltakerliknet selskap sidestilles med lønn i denne sammenheng. Det vises til definisjonen av begrepet «lønn» i innskuddspensjonsloven § 1 – 2 bokstav j og foretakspensjonsloven § 1 – 2 bokstav h. Dersom avtalen åpner for dette kan det også avtales at ytelsen skal settes ned ved fylte 67 år, likevel ikke med mer enn 50 prosent, jf. annet punktum. 62 år svarer til det tidligste tidspunktet man kan gå av med AFP.

Tredje leddførste punktum åpner for at kunden kan kreve utstedelse av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende pensjon dersom kunden har rett til uføreytelser fra folketrygden. Vilkåret er at kunden ikke har rett til uføreytelser som nevnt i § 3 – 6 i henhold til pensjonsavtalen. Uføreytelser fra folketrygden omfatter her både tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. Uføreytelser fra folketrygden forutsetter at vedkommende har en uføregrad på 50 prosent eller mer. Denne adgangen er i samsvar med det som er fastsatt for IPA-kontrakter i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6 – 47 – 14 første ledd annet punktum. Pensjonskapitalbevis som utstedes i henhold til denne bestemmelsen skal etter annet punktum forvaltes i henhold til egen spareavtale. Av tredje punktum følger det at årlig ytelse i disse tilfellene skal tilpasses til uføregraden og fastsettes etter reglene i § 2 – 7 første ledd annet punktum og femte ledd så langt de passer. Utbetaling skal bare skje så lenge kunden har rett til uføreytelser fra folketrygden. Dersom kunden ikke lenger har rett til uføreytelser fra folketrygden eller kunden når den avtalte pensjonsalder etter § 2 – 4, skal gjenværende pensjonskapital etter tredje punktum utbetales etter reglene om alderspensjon, jf. § 2 – 7.

Til § 2 – 6. Bruk av pensjonskapitalbevis

Bestemmelsene i § 2 – 6 gir uttømmende regler for hvordan kapital knyttet til pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon kan disponeres. Etter første leddskal pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon etter § 2 – 5 første ledd forvaltes i spareavtale. Kunden kan imidlertid velge å konvertere pensjonskapitalbeviset til en pensjonsforsikringsavtale etter reglene i lovforslaget kapittel 3. Det vises til tilsvarende bestemmelse i innskuddspensjonsloven § 7 – 3 første ledd.

I annet og tredje ledder det gitt bestemmelser som gir adgang til å slå sammen pensjonskapitalbeviset med andre pensjonsrettigheter. En forutsetning for sammenslåing av pensjonsrettigheter er at pensjonsrettighetene flyttes til en og samme institusjon. For å sikre hensiktsmessig forvaltning og samlet utbetaling av alderspensjon; åpner annet ledd første punktum for at pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon kan slås sammen med annet pensjonskapitalbevis. Sistnevnte pensjonskapitalbevis må gi kunden rett til utbetaling av alderspensjon, enten med rett til straks begynnende alderspensjon eller med rett til alderspensjon der utbetalingen allerede er påbegynt. Et slikt pensjonskapitalbevis kan enten være utstedt etter opphør av medlemskap i en kollektiv innskuddspensjonsordning, forutsatt at pensjonskapitalbeviset skal forvaltes som spareavtale, eller pensjonskapitalbeviset kan være utstedt i medhold av reglene i lovforslaget her. Dersom kunden krever sammenslåing av pensjonskapitalbevis, skal institusjonen i medhold av annet punktum utstede et nytt pensjonskapitalbevis for den samlede pensjonskapitalen. Dette pensjonskapitalbeviset skal i samsvar med første ledd forvaltes i henhold til egen spareavtale, eller konverteres til pensjonsforsikringsavtale om kunden ønsker dette.

Innskuddspensjonsloven § 7 – 3 første ledd bokstav b åpner for at det i regelverket for en innskuddspensjonsordning kan fastsettes at pensjonskapitalbevis utstedt etter innskuddspensjonsloven § 7 – 2 skal konverteres til pensjonsforsikring i utbetalingsperioden. Tredje punktum sier uttrykkelig at slikt pensjonskapitalbevis ikke omfattes av retten til sammenslåing i annet ledd. Slike tilfeller reguleres i tredje ledd første punktum.

Tredje ledd første punktum åpner for at pensjonskapitalbevis som er utstedt etter § 2 – 5 første eller annet ledd kan benyttes til engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelsene i en pensjonsforsikringsavtale inngått ved konvertering av pensjonskapitalbevis til forsikring etter innskuddspensjonsloven § 7 – 3 første ledd bokstav b. En slik bruk av pensjonskapitalbeviset forutsetter samtykke fra institusjonen. Det vil være livsforsikringsselskap og pensjonskasser med adgang til å tilby individuelle livsforsikringer som kan tilby pensjonsforsikringsavtaler med dødelighetsarv. Etter annet punktum kan pensjonskapitalbeviset anvendes på tilsvarende måte som engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelsen i henhold til fripolise utgått fra ytelsesbasert tjenestepensjonsordning.

Til § 2 – 7. Pensjonsytelsenes størrelse. Utbetalingsperiode

Bestemmelsen angir hvordan utbetaling av alderspensjonen skal skje når pensjonskapitalen knyttet til et pensjonskapitalbevis forvaltes i henhold til spareavtale. Bestemmelsen bygger på tilsvarende bestemmelser i innskuddspensjonsloven samt regler fastsatt for IPA i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6 – 47. Formålet med bestemmelsene er å gi kunden fleksibilitet til å tilpasse alderspensjonsytelsene til sitt behov, samtidig som det sikres at alderspensjonen innebærer en reell erstatning for tapt arbeidsinntekt ved nådd pensjonsalder. Dersom pensjonskapitalen er konvertert til pensjonsforsikringsavtale følger utbetaling av pensjonsytelser reglene i § 3 – 3.

Første ledd første punktum fastsetter at alderspensjonen skal løpe fra avtalt pensjonsalder og til fylte 77 år eller senere. Dersom det er avtalt en høyere pensjonsalder enn 67 år skal alderspensjonen uansett minst løpe i 10 år. Et krav om minste utbetalingstid på 10 år følger også av innskuddspensjonsloven § 7 – 3 annet ledd og forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6 – 47 – 12 fjerde ledd første punktum. I henhold til bestemmelsens annet punktum kan det avtales at pensjonsytelsen skal reduseres etter 10 år eller senere. Dette er i samsvar med innskuddspensjonsloven § 7 – 3 tredje ledd. Det kan også avtales at ytelsene skal kunne øke etter 10 år eller senere, for å kompensere for eventuelt redusert pensjon fra en kollektiv tjenestepensjonsordning.

Annet ledd første punktum fastsetter at alderspensjonen i et enkelt år skal fastsettes med sikte på at alderspensjonen ikke skal utgjøre en større del av pensjonskapitalen enn dette året utgjør av gjenværende utbetalingsperiode. Fordi det vil tilkomme avkastning på kapitalen også i løpet av utbetalingstiden vil det ikke være mulig å få nøyaktig like utbetalingsbeløp hvert år. Formuleringen i denne bestemmelsen er valgt for at institusjonen skal kunne ta hensyn til at det tilkommer en avkastning på kapitalen i utbetalingsperioden. Bestemmelsen bygger på innskuddspensjonsloven § 7 – 3 tredje ledd annet punktum og forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6 – 47 – 5 tredje ledd og § 6 – 47 – 24 annet ledd. Bestemmelsen har likevel fått en noe annen utforming ved at det etter annet punktum kan tas hensyn til avtale om nedsettelse av ytelser hvor loven her åpner for dette, jf. første ledd, § 2 – 5 annet ledd og eventuelt forhold som nevnt i tredje og fjerde ledd i paragrafen her.

Tredje ledd svarer til innskuddspensjonsloven § 7 – 2 annet ledd og innebærer at kunden kan velge å utsette utbetaling av alderspensjonskapitalen i den utstrekning vedkommende mottar lønn etter nådd pensjonsalder. Dette vil tilrettelegge forholdene for kunder som velger å stå lengre i arbeid. Etter første punktum kan kunden kreve at det ikke skal utbetales pensjon i den utstrekning vedkommende mottar lønn. Beregnet personinntekt og godtgjørelse til deltaker for arbeidsinnsats i deltakerliknet selskap sidestilles med lønn i denne sammenheng. Det vises til definisjonen av begrepet «lønn» i innskuddspensjonsloven § 1 – 2 bokstav j og foretakspensjonsloven § 1 – 2 bokstav h. Annet punktum klargjør at den pensjonen som ikke utbetales i henhold til første punktum blir værende i pensjonskapitalen og forvaltes i henhold til spareavtalen, jf. § 2 – 6 første ledd.

Fjerde ledd åpner for at kunden ved pensjonsalder kan kreve at utbetalingen av alderspensjonen helt eller delvis utskytes til et senere tidspunkt. Første punktum gjelder hvor utbetalingen utskytes til et senere tidspunkt i sin helhet. Annet punktum gjelder hvor utbetalingen bare delvis utskytes, slik at alderspensjonen i den første perioden utgjør en lavere ytelse enn den siste delen av utbetalingsperioden. Tredje punktum svarer til tredje ledd annet punktum. Siden utbetalingen fra en kollektiv tjenestepensjonsordning kan opphøre eller reduseres etter ti år, vil kunden ved å utskyte utbetalingen kunne tilpasse utbetalingen slik at vedkommende oppnår en jevnere samlet inntekt som pensjonist enn det som ellers kunne vært tilfelle.

I femte ledd er det gjort unntak fra hovedregelen i første ledd om at alderspensjonen skal løpe minst til fylte 77 år, i de tilfeller hvor pensjonskapitalen vil gi en årlig pensjon på mindre enn 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp (G). Utbetalingstiden kan da settes til det antall år som vil gi en årlig pensjon på om lag 20 prosent av G. Bestemmelsen svarer til innskuddspensjonsloven § 7 – 3 tredje ledd fjerde punktum.

Sjette ledd åpner for at avtalt tidspunkt for opphør, utbetaling eller nedsettelse av alderspensjonen senere kan endres innenfor de rammer loven setter.

Til § 2 – 8. Ved kundens død

Paragrafen gir regler for hva som skal skje med pensjonskapitalen dersom kunden dør. Det vil ikke være adgang til å utnevne begunstiget etter reglene i forsikringsavtaleloven §§ 15 – 2 flg., slik det i dag er for spareavtaler etter IPA-regelverket. Første ledd fastsetter at retten til oppspart alderspensjonskapital ikke bortfaller dersom kunden dør før pensjonsalder eller i utbetalingstiden, i motsetning til hva som gjelder for pensjonsforsikringsavtaler, jf. § 3 – 3 første ledd. Pensjonskapitalen skal i slike tilfeller anvendes i samsvar med bestemmelsens annet og tredje ledd.

Annet ledd regulerer de tilfeller hvor kunden dør før pensjonskapitalen har kommet til utbetaling. Bestemmelsen er bygget opp etter reglene i innskuddspensjonsloven § 7 – 4, jf. første punktum. Dette innebærer at pensjonskapitalen først skal anvendes til barnepensjon til barn under 21 år som kunden har plikt til å forsørge eller faktisk forsørger. Dersom kunden ikke har barn med rett til slik pensjon eller dersom pensjonskapitalen overstiger det som er nødvendig til å sikre barnepensjon, skal kapitalen anvendes til pensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer. Barnepensjon og eventuell pensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer kan enten utbetales i form av spareavtale eller konverteres til forsikring i livsforsikringsselskap. Tilsvarende gjelder etter annet punktum for pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende pensjon og som forvaltes som spareavtale, jf. § 2 – 6 første ledd.

Dersom kunden verken etterlater seg barn, ektefelle, registrert partner eller samboer med rett til pensjon etter annet ledd, eller pensjonskapitalen overstiger det som er nødvendig for å sikre slik pensjon, skal pensjonskapitalen utbetales som engangsbeløp til dødsboet, jf. tredje ledd. Tilsvarende gjelder i innskuddspensjonsloven § 7 – 4 fjerde ledd.

Til § 2 – 9. Innskuddsfritak ved uførhet

Paragrafen fastsetter når innskuddsfritak ved uførhet som er knyttet til individuell pensjonsordning etter lovforslaget § 1 – 3 annet ledd begynner å løpe. Etter første ledd første punktum begynner innskuddsfritaket å løpe dersom kunden blir ufør med en uføregrad på minst 20 prosent. Annet punktum fastsetter at uføregraden skal beregnes i samsvar med reglene i foretakspensjonsloven § 6 – 2. Bestemmelsene i første ledd er for øvrig i samsvar med lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd første og annet punktum

Etter annet leddløper innskuddsfritaket så lenge kunden har en uførhet med en uføregrad på 20 prosent eller mer, eller frem til avtalt pensjonsalder. Ved oppnådd pensjonsalder opphører opptjeningen av alderspensjon, og alderspensjonen kommer til utbetaling. Annet ledd er i samsvar med lov om obligatorisk tjenestepensjon § 4 annet ledd tredje punktum.

Til § 2 – 10. Tilknyttede forsikringer

Det følger av første ledd at forsikringer i henhold til § 1 – 3 tredje ledd som gir rett til uførepensjon eller andre uføreytelser og etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer samt barnepensjon skal utformes i overensstemmelse med §§ 3 – 6 til 3 – 8. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene nedenfor.

Kapittel 3. Individuelle pensjonsforsikringsavtaler

Kapittel 3 i lovforslaget inneholder regler om skattefavoriserte individuelle pensjonsordninger som etableres som pensjonsforsikringsavtaler. Bestemmelsene i kapittel 3 kommer i tillegg til de generelle reglene i kapittel 1. Pensjonsforsikringsavtaler reguleres også av forsikringsavtaleloven Del B.

Til § 3 – 1. Pensjonsforsikringsavtale

Første ledd første punktum fastslår at reglene i forsikringsavtaleloven Del B gjelder med mindre noe annet er sagt uttrykkelig i lovforslaget. Dette gjelder blant annet generelle formkrav og krav til hvordan avtalen inngås. Av annet punktum følger det at institusjonen ikke kan kreve eget gebyr for inngåelsen av kontrakten uten at det er inngått egen avtale med kunden om dette. Det vises til tilsvarende bestemmelse i § 2 – 1 syvende ledd.

Annet ledd stiller visse krav til innholdet i en pensjonsforsikringsavtale. Disse kommer i tillegg til de krav som følger av forsikringsavtaleloven Del B. Pensjonsforsikringsavtalen skal angi hvilke ytelser som omfattes av avtalen, jf. § 1 – 3, og vilkårene for utbetaling av disse ytelsene, jf. §§ 3 – 3 til 3 – 8. Dersom pensjonskapitalen forvaltes i særskilt investeringsportefølje, se tredje ledd, eller størrelsen på ytelsene ikke er garantert, vil angivelsen av størrelsen på alderspensjonen måtte tilpasses dette. I tillegg skal avtalen opplyse om hvilke premier kunden skal betale og hvilke vederlag for tjenester som påløper. Dette er viktige opplysninger for at kunden skal kunne sammenligne tilbudene fra ulike leverandører.

Tredje ledd gir lovforslaget § 2 – 1 sjette ledd tilsvarende anvendelse dersom pensjonskapitalen i henhold til pensjonsforsikringsavtalen skal forvaltes i særskilt investeringsportefølje. Det vises til merknadene foran til § 2 – 1 sjette ledd.

Fjerde ledd regulerer de tilfelle der pensjonsforsikringsavtalen opphører før kunden har nådd pensjonsalder, med unntak av opphør fordi kundens dør. Opphør som følge av kundens død reguleres av § 3 – 3 første ledd. Ved opphør før nådd pensjonsalder skal kunden få et pensjonsbevis. Slikt pensjonsbevis skal angi kundens rettigheter og plikter i forhold til institusjonen. Dette omfatter blant annet hvilket vederlag for tjenester som kunden skal betale etter opphørstidspunktet. For øvrig reguleres opphør av individuell pensjonsforsikringsavtale av forsikringsavtaleloven kapittel 12. Pensjonsbevis utstedt etter denne bestemmelsen må ikke forveksles med fripolise som utstedes ved fratreden før nådd pensjonsalder når man er medlem i kollektiv ytelsesbasert pensjonsordning.

Til § 3 – 2. Pensjonsalder

Paragrafen svarer til § 2 – 4. Det vises til merknadene til § 2 – 4 ovenfor.

Til § 3 – 3. Alderspensjon

Pensjonsforsikringsavtaler som omfattes av bestemmelsene i lovforslaget kapittel 3, vil ha dødelighetsarv. Dette innebærer at retten til alderspensjon med tilhørende premiereserve faller bort dersom kunden dør, jf. første ledd. Dette gjelder for det første dersom kunden dør før tidligste tidspunkt som pensjonen kan kreves utbetalt. Tilsvarende vil retten til gjenværende alderspensjon falle bort dersom kunden dør mens alderspensjon utbetales. Premiereserven knyttet til alderspensjon kan således ikke anvendes til pensjon til kundens etterlatte dersom kunden dør. Dette markerer en viktig forskjell fra pensjonsspareavtaler. Kapitaliseringsprodukter i livsforsikringsselskap hvor retten til utbetaling av pensjonskapitalen ikke faller bort ved kundens død (kapitaliseringsprodukter uten dødelighetsarv), regnes som pensjonsspareavtale og ikke pensjonsforsikringsavtale, jf. lovforslaget § 1 – 1 første ledd annet punktum.

Annet ledd første punktum fastslår at alderspensjonen skal ytes fra avtalt pensjonsalder, jf. § 3 – 2. For øvrig svarer bestemmelsen til § 2 – 5 første og annet ledd. Det vises til merknadene til § 2 – 5 første og annet ledd ovenfor.

Tredje ledd svarer til § 2 – 7 tredje ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Fjerde ledd svarer til § 2 – 7 fjerde ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Femte ledd første punktum angir opphørstidspunktet for alderspensjonsytelsen. I utgangspunktet løper ytelsen til kunden dør, det vil si som en livsvarig ytelse. Det kan likevel avtales at ytelsen skal være opphørende. Annet og tredje punktum svarer til § 2 – 7 første ledd. Det vil si at det kan avtales at alderspensjonen skal opphøre fra fylte 77 år, eller i minst ti år dersom det er avtalt en høyere pensjonsalder enn 67 år. Det kan avtales at ytelsene skal settes ned etter 10 år fra avtalt pensjonsalder eller senere. Det vises til merknadene til § 2 – 7 første ledd ovenfor.

Sjette ledd svarer til lovforslaget § 2 – 7 femte ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

På samme måte som lovforslaget § 2 – 7 sjette ledd, åpner syvende ledd for at avtale om tidspunktet for opphør, utbetaling eller nedsettelse av alderspensjonen kan endres. Endringsavtalen må holde seg innenfor lovens rammer. Reglene om omregning av alderspensjonen ved slike endringer følger av § 3 – 9. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen nedenfor.

Til § 3 – 4. Alderspensjon uten ytelsesgaranti

§ 3 – 4 kommer til anvendelse på pensjonsforsikringsavtaler der alderspensjonen ikke er garantert fra livsforsikringsselskapets side. Dette vil være kapitaliseringsprodukter med dødelighetsarv, der pensjonsforsikringsavtalen fastsetter at pensjonskapitalen skal forvaltes i egen investeringsportefølje eller der størrelsen av pensjonsytelsene ikke er garantert av institusjonen. Reglene i § 3 – 3 om utbetalingstid mv. gjelder også for disse avtalene. Det vises til merknadene til § 3 – 3 ovenfor. For slike avtaler skal pensjonen i et enkelt år fastsettes med sikte på at alderspensjonen ikke skal utgjøre en større del av alderspensjonskapitalen enn dette året utgjør i gjenværende utbetalingsperiode. Tilsvarende bestemmelse følger av lovforslaget § 2 – 7 annet ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen foran. Kapitaliseringsprodukter uten dødelighetsarv reguleres i kapittel 2, jf. § 1 – 1 første ledd.

Til § 3 – 5. Premiefritak ved uførhet

Etter lovforslaget § 1 – 3 annet ledd kan en individuell pensjonsavtale omfatte forsikringer som gir rett til premiefritak ved uførhet. § 3 – 5 gjelder forsikring som gir rett til premiefritak ved uførhet, og er for øvrig likelydende med § 2 – 9. Det vises til merknadene til § 2 – 9.

Til § 3 – 6. Uføreytelser

Etter lovforslaget § 1 – 3 tredje ledd kan en individuell pensjonsavtale omfatte forsikringer som gir rett til uførepensjon eller andre uføreytelser. § 3 – 6 gir nærmere regler om dette. Etter § 2 – 10 første ledd får § 3 – 6 tilsvarende anvendelse der en pensjonsspareavtale omfatter forsikring med rett til uføreytelser.

Etter første ledd første punktum skal pensjonsforsikringsavtalen gi kunden rett til uførepensjon i henhold til kundens uføregrad til enhver tid. Etter annet punktum kan det ikke fastsettes vilkår om en lavere uføregrad enn 20 prosent eller en høyere uføregrad enn 50 prosent for rett til uføreytelser. Dette innebærer at det kan avtales at uførepensjonen skal begynne å løpe ved en faktisk uføregrad som er lik eller høyere enn en fastsatt uføregrad som må være mellom 20 og 50 prosent. Når det gjelder beregning av uføregraden følger det av tredje punktum at reglene i foretakspensjonsloven § 6 – 2 skal anvendes. Det tilsvarende er lagt til grunn i lovforslaget §§ 2 – 9 og 3 – 5 om innskuddsfritak og premiefritak ved uførhet. Kravene i loven for rett til uførepensjon er i hovedsak de samme som gjelder i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6 – 47 – 19, men bestemmelsen er gitt en noe annen utforming.

Når det gjelder de nærmere vilkårene for rett til uførepensjon, vil disse måtte fastsettes i avtalevilkårene på vanlig måte.

Når det gjelder uførepensjonens størrelse følger det av annet ledd første punktum at full uførepensjon skal tilsvare alderspensjonen ved nådd pensjonsalder, eller en fastsatt årlig ytelse. Særlig ved pensjonsforsikringsavtaler med egen investeringsportefølje vil det være praktisk å angi uførepensjonens størrelse ved en årlig ytelse, da alderspensjonens størrelse vil være uavklart før pensjonsalderen er nådd. Uførepensjonen skal etter annet punktum uansett opphøre når kunden får rett til alderspensjon. Kundens behov for inntekt som uførepensjonen er ment å dekke, vil da bli dekket av alderspensjonen i stedet.

I stedet for å tegne forsikring som gir rett til uførepensjon, kan kunden etter tredje ledd velge å tegne ett-årig forsikring av risiko for uførhet. Slike forsikringer trenger ikke å sikre kunden uføreytelser helt frem til pensjonsalder, men kan for eksempel være begrenset til årlige uføreytelser for et fastsatt antall år. Tredje ledd gjelder ikke risikoforsikringer som bare gir rett til utbetaling av engangsbeløp.

Til § 3 – 7. Etterlattepensjon

Etter lovforslaget § 1 – 3 tredje ledd kan en individuell pensjonsavtale omfatte forsikringer som gir rett til etterlattepensjon. § 3 – 7 gir nærmere regler for etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer. Etter § 2 – 10 første ledd får § 3 – 7 tilsvarende anvendelse der en pensjonsspareavtale omfatter forsikring som gir rett til etterlattepensjon.

Første ledd første punktum fastslår at en pensjonsforsikringsavtale kan omfatte forsikring som gir rett til etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer. De nærmere vilkårene for etterlattepensjon vil på vanlig måte måtte følge av avtalevilkårene. Hvem som er kundens ektefelle eller registrerte partner vil være forholdsvis lett å dokumentere. Begrepet «samboer» er nærmere definert i tredje ledd. Størrelsen på etterlattepensjonen kan fastsettes som en del av kundens alderspensjon eller som en fastsatt årlig ytelse, jf. annet punktum. Det antas å være særlig praktisk å angi etterlattepensjonen som en fastsatt årlig ytelse i de tilfelle hvor pensjonskapitalen forvaltes i egen investeringsportefølje, hvor alderspensjonens størrelse vil være uavklart frem til pensjonsalder er nådd, jf. tilsvarende i merknadene til § 3 – 6 om uførepensjon.

Som hovedregel skal etterlattepensjonen løpe fra kundens død til den etterlatte dør, jf. annet ledd første punktum. Etter annet ledd annet punktum kan det imidlertid avtales at etterlattepensjonen skal være tidsbegrenset. Pensjonen skal likevel utbetales minst frem til den etterlatte fyller 77 år, eller uansett i minst ti år. Annet ledd tredje punktum gir § 3 – 3 sjette ledd tilsvarende anvendelse, noe som innebærer at det kan aksepteres en kortere utbetalingstid for etterlattepensjon enn angitt i første og annet punktum, dersom pensjonskapitalen ikke er tilstrekkelig til å sikre en årlig ytelse på 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

I tredje ledd er det definert hva som menes med «samboer» i loven her. Definisjonen er identisk med definisjonen i innskuddspensjonsloven § 1 – 2 bokstav o og foretakspensjonsloven § 1 – 2 annet ledd bokstav f.

Til § 3 – 8. Barnepensjon

Etter lovforslaget § 1 – 3 tredje ledd kan en individuell pensjonsavtale omfatte forsikringer som gir rett til barnepensjon. § 3 – 8 gir nærmere regler for de tilfeller hvor en pensjonsforsikringsavtale omfatter barnepensjon. § 2 – 10 første ledd har gitt § 3 – 8 tilsvarende anvendelse der en pensjonsspareavtale også skal omfatte forsikring som gir rett til barnepensjon.

Første ledd første punktum fastslår at en pensjonsforsikringsavtale kan omfatte forsikring som gir rett til barnepensjon til barn under 21 år som kunden ved sin død pliktet å forsørge eller forsørget. Annet punktum fastsetter at dette, i tillegg til biologiske og adopterte barn, også omfatter stebarn og fosterbarn som kunden forsørget. Dette er i samsvar med det som er lagt til grunn i innskuddspensjonsloven § 1 – 2 bokstav a og foretakspensjonsloven § 1 – 2 annet ledd bokstav d.

Etter annet ledd skal størrelsen eller beregningen av årlig barnepensjon angis nærmere i avtalevilkårene. Det er ikke et krav at barnepensjonen skal stå i et visst forhold til alderspensjonen. Dette i motsetning til barnepensjonen i foretakspensjonsordninger, der barnepensjonen skal fastsettes som en del av medlemmets alderspensjon eller lønn ved medlemmets død, jf. foretakspensjonsloven § 7 – 1 tredje ledd.

Etter tredje ledd første punktum skal barnepensjonen løpe for hvert enkelt barn fra kunden dør frem til barnet dør eller fyller 21 år. Dette samsvarer med bestemmelsen om barnepensjon i foretakspensjonsloven § 7 – 1 annet ledd første punktum. I foretakspensjonsloven er det imidlertid lagt til grunn at barnepensjonen skal løpe utover fylte 21 år dersom barnet er ufør. Det samme er gjort i forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6 – 47 – 16. En slik forlengelse ved uførhet er det ikke åpnet for i lovforslaget her. Tredje ledd annet punktum gir § 3 – 3 fjerde ledd tilsvarende anvendelse, slik også § 3 – 7 annet ledd tredje punktum gjør. Se merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Etter fjerde ledd kan det avtales at barnepensjonen bare skal ytes i et fastsatt antall år, selv om dette vil innebære en kortere utbetalingstid enn det som følger av tredje ledd. Dette vil kunne redusere premien for barnepensjon i tilknytning til individuelle pensjonsavtaler, og medfører at flere vil kunne ha råd til å tegne slik forsikring. Se også lovforslaget § 3 – 6 tredje ledd.

Til § 3 – 9. Forsikringsteknisk omregning av pensjonsytelser

Bestemmelsene i § 3 – 2 annet og tredje ledd og § 3 – 3 annet, tredje, fjerde, femte og syvende ledd åpner for at det kan avtales endring av pensjonsforsikringsavtalen med hensyn til pensjonsalder, tidspunktet for utbetaling, utbetalingsperiode, størrelsen på ytelsene eller opphørstidspunkt. Dette krever en forsikringsteknisk omregning av alderspensjonsytelsen.

Første ledd første punktum fastsetter at det er livsforsikringsselskapets beregningsgrunnlag på endringstidspunktet som skal anvendes ved omregningen.

Annet ledd fastsetter at livsforsikringsselskapet ved omregning etter første ledd kan beregne et fradrag i de forsikringstekniske avsetninger som står i forhold til endring i risiko. Endring av risiko kan oppstå som følge av endret pensjonsalder, utbetalingsperiode eller ytelsenes størrelse. Av annet punktum følger det at institusjonen som grunnlag for forsikringsteknisk omregning kan kreve at det legges frem legeerklæring. Det følger videre av tredje og fjerde punktum at institusjonen, før kunden tar endelig standpunkt til endringer som nevnt i første ledd, skal orientere kunden skriftlig dersom den vil kreve et slikt fradrag i de forsikringstekniske avsetninger, og om størrelsen på dette fradraget og grunnlaget for dette. Institusjonen skal opplyse om innestående verdi av kontrakten ved aktuell utbetalingsdato. Det vises til de alminnelige merknadene i avsnitt 3.10.

Til § 3 – 10. Sammenslåing med fripolise

På samme måte som for pensjonskapitalbevis som forvaltes som egen spareavtale etter reglene i § 2 – 6 annet og tredje ledd, er det lagt opp til at pensjonsforsikringsavtaler kan slås sammen med fripolise utgått fra en kollektiv foretakspensjonsordning.

Første ledd åpner for at kunden kan kreve sammenslåing av pensjonsforsikringsavtalen med fripolise utgått fra ytelsesbasert tjenestepensjonsordning med tilhørende midler. Denne bestemmelsen antas å få størst betydning når kunden har nådd pensjonsalder og pensjonsytelsene skal komme til utbetaling. Det kan imidlertid tenkes at pensjonsforsikringsavtalen er avbrutt av kunden i oppsparingsperioden. I slike tilfeller vil det være en fordel for kunden å få slått sammen pensjonsforsikringsavtalen med fripolisen så snart som mulig. En samlet forvaltning vil være mer kostnadseffektiv enn en separat forvaltning av de to avtalene. Sammenslåing forutsetter i tilfelle flytting, slik at kontraktene forvaltes i samme institusjon. Siden det dreier seg om sammenslåing av to pensjonsforsikringsavtaler som forvaltes av samme livsforsikringsselskap, er det lagt opp til at en slik sammenslåing skal kunne gjennomføres dersom kunden ønsker det, uten et vilkår om forsikringsselskapets samtykke. Livsforsikringsselskapet vil her ha risiko knyttet til personen i begge kontraktsforhold. Henvisningen i annet ledd tredje punktum til § 3 – 9 innebærer at livsforsikringsselskapet kan ta hensyn til forskjell i risiko knyttet til de ulike kontraktsforholdene. Dette i motsetning til tilfeller hvor pensjonskapital knyttet til en innskuddspensjonsavtale skal kunne anvendes til kjøp av tilleggsytelser i en forsikringsavtale, jf. § 2 – 6 tredje ledd.

Sammenslåing av premiereserve knyttet til pensjonsforsikringsavtalen og fripolisen medfører behov for omregning av alderspensjonen, jf. annet ledd første punktum. Etter annet punktum skal det ved omregningen legges til grunn at alderspensjonen minst skal løpe til kunden fyller 77 år. Dersom utbetalingstiden i pensjonsforsikringsavtalen eller fripolisen er lengre enn til fylte 77 år, skal den lengste utbetalingsperioden i pensjonsforsikringsavtalen eller fripolisen anvendes. For øvrig skal bestemmelsene i lovforslaget § 3 – 9 gjelde tilsvarende, jf. tredje punktum. Dette innebærer at det er beregningsgrunnlaget på omregningstidspunktet som skal anvendes ved sammenslåingen. Det vises for øvrig til merknadene til § 3 – 9 ovenfor.

Etter tredje ledd kan Kongen i forskrift fastsette nærmere regler om sammenslåing og omregning av rettigheter etter denne bestemmelsen.

Kapittel 4. Individuell pensjonsspareavtale knyttet til kollektiv tjenestepensjonsordning

Kapittel 4 regulerer en generell adgang til å kunne koble en individuell pensjonsspareavtale til en kollektiv tjenestepensjonsordning. Det antas at adgang til blant annet felles administrasjon (avtaleslutning, kontoutskrift, kommunikasjon mellom kunde og institusjonen etc.), sammenslåing av midlene i utbetalingsperioden og adgang til å forvalte den individuelle pensjonsordningen sammen med kapitalen som er knyttet til den kollektive tjenestepensjonsordningen vil kunne gi rasjonaliseringsgevinster for ordningen. Den individuelle pensjonsavtalen skal imidlertid utgjøre et separat rettsforhold mellom institusjonen og kunden, og midlene i den individuelle pensjonsavtalen skal ikke være en del av den kollektive pensjonsordningens midler. Individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning er underlagt samme regler som individuelle pensjonsspareavtaler som ikke er tilknyttet en kollektiv avtale, d.v.s. at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning skal følge bestemmelsene i kapittel 1 og 2 om individuelle pensjonsspareavtaler, med mindre annet følger av §§ 4 – 2 til 4 – 4.

Til § 4 – 1. Individuell pensjonsspareavtale tilknyttet kollektiv tjenestepensjonsordning

Første ledd første punktum fastsetter at en kunde som er medlem av en kollektiv tjenestepensjonsordning kan inngå en individuell pensjonsspareavtale som knyttes til den kollektive tjenestepensjonsordningen. Det er her kun adgang til å knytte en individuell pensjonsspareavtale til en kollektiv tjenestepensjonsordning. Det er ikke adgang til å knytte en individuell pensjonsforsikringsavtale til en kollektiv tjenestepensjonsordning. Dette på grunn av at det vil være forsikringsteknisk forholdsvis komplisert å skulle tilpasse ytelsesspekteret og beregningsgrunnlaget i en individuell pensjonsforsikringsavtale til en innskuddspensjonsordning eller en ytelsesbasert tjenestepensjonsordning. Det er derfor ikke åpnet for at individuelle pensjonsforsikringsavtaler kan knyttes til kollektive tjenestepensjonsordninger.

Forutsetningen for at en individuell pensjonsspareavtale skal kunne knyttes til en kollektiv tjenestepensjonsordning, er at institusjonen som den kollektive tjenestepensjonsordningen er tegnet i, også har adgang til å tilby individuelle pensjonsspareavtaler, i samsvar med virksomhetsreglene og konsesjonen.

Annet punktum definerer hva som regnes som kollektiv tjenestepensjonsordning i denne sammenheng. Dette vil være innskuddspensjonsordninger etter reglene i lov om innskuddspensjon, ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og engangsbetalte alderspensjonsordninger etter reglene i lov om foretakspensjon og kommunale pensjonsordninger etter reglene i forsikringsloven kapittel 10. Disse er alle fonderte tjenestepensjonsordninger. Siden tjenestepensjonsordningene for statlige ansatte i Statens Pensjonskasse ikke er fonderte, vil det ikke være mulig å etablere individuelle pensjonsspareavtaler i tilknytning til disse. Som kollektiv tjenestepensjonsordning regnes også tjenestepensjonsordning etablert av selvstendig næringsdrivende.

Annet ledd første punktum åpner for at en kan tegne forsikring av innskuddsfritak ved uførhet som nevnt i § 1 – 3 annet ledd for individuell pensjonsspareavtale som knyttes til en kollektiv tjenestepensjonsordning. Det er kunden som bestemmer om hun eller han vil tegne slik forsikring i tilknytning til individuell pensjonsspareavtale som knyttes til en kollektiv tjenestepensjonsordning. En kunde kan lett gå ut i fra at retten til alderspensjon i den kollektive tjenestepensjonsordningen og den individuelle pensjonsspareavtalen vil stå i samme stilling ved uførhet. I annet punktum er det lagt inn en opplysningsplikt for pensjonsleverandøren om å informere om forskjell i risikodekninger hvis kunden ikke velger forsikring av innskuddsfritak ved uførhet. Denne paragrafen er ikke til hinder for at forsikringsselskapet, ved forsikring av innskuddsfritak ved uførhet, kan ta forbehold som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19 – 10 første punktum, med mindre selskapet har foretatt helsevurdering før avtaleinngåelsen. Dette betyr at selskapet kan avtale at det ikke svarer for arbeidsuførhet som inntrer innen to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe, og som skyldes sykdom eller lyte som medlemmet hadde på dette tidspunkt, og som det må antas at medlemmet kjente til.

Tredje ledd fastsetter at reglene i kapittel 1 og 2 gjelder for pensjonsspareavtaler som tegnes i tilknytning til en tjenestepensjonsordning. Dette innebærer at individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til kollektiv tjenestepensjonsordning er underlagt samme regler som individuelle pensjonsspareavtaler som ikke er tilknyttet en kollektiv avtale. Dette gjelder med mindre annet følger av §§ 4 – 2 til 4 – 4. Pensjonskapitalbevis fra individuelle pensjonsspareavtaler som omfattes av lovforslagets kapittel 4, skal for eksempel følge reglene i § 2 – 6.

Til § 4 – 2. Kapitalforvaltning. Egen pensjonskonto

Første ledd første punktum fastsetter at pensjonskapitalen knyttet til pensjonsspareavtalen kan forvaltes på samme måte som den kapital som er knyttet til tjenestepensjonsordningen. Dette innebærer at institusjonen som forvalter den kollektive tjenestepensjonsordningen kan «gjenbruke» vilkårene for investeringsmulighetene som er lagt til grunn for kollektivkundene i den individuelle pensjonsspareavtalen. For individuelle pensjonsspareavtaler som knyttes til en kollektiv tjenestepensjonsordning etter foretakspensjonsloven eller kommunal pensjonsordning vil dette i praksis trolig gjøres ved å plassere alle individualkundene i en egen underportefølje i kollektivporteføljen. Siden den individuelle pensjonsspareavtalen er et særskilt rettsforhold mellom kunden og institusjonen, følger det av annet punktum at kunden skal dekke vederlaget for administrasjon av den individuelle pensjonsordningen som er tilknyttet en kollektiv tjenestepensjonsordning, herunder dekke forholdsmessig vederlag for kapitalforvaltning knyttet til den individuelle pensjonsspareavtalen. Med forholdsmessig andel menes merkostnaden ved forvaltningen for at den individuelle pensjonsspareavtalen forvaltes på samme måte som den kapital som er knyttet til tjenestepensjonsordningen. Bestemmelsen er ikke til hinder for at arbeidsgiver kan velge å påta seg disse kostnadene. Det må da avtales med institusjonen at slikt vederlag helt eller delvis skal belastes den kollektive tjenestepensjonsordningen. Arbeidsgivers fradragsrett for kostnader til den kollektive ordningen er uttømmende regulert i skatteloven § 6 – 46. Kostnader til en arbeidstakers individuelle pensjonsavtale faller utenfor denne bestemmelsen, og arbeidsgiver har dermed ikke fradragsrett for slike kostnader. Vederlag som belastes den kollektive ordningen må dessuten fullt ut behandles som lønn for arbeidstaker.

Dersom kunden ikke lenger ønsker at pensjonskapitalen knyttet til pensjonsspareavtalen skal forvaltes på samme måte som kapitalen i tjenestepensjonsordningen, vil tilknytningsavtalen kunne sies opp og en separat pensjonsspareavtale kan tegnes med institusjonen. Alternativt kan pensjonsspareavtalen flyttes til en annen institusjon.

For at det skal være mulig å skille ut kostnadene knyttet til den individuelle pensjonsspareavtalen, skal det føres egen konto for midlene knyttet til pensjonsspareavtalen, jf. annet ledd første punktum. Dette innebærer at regnskapsføringen skal skille mellom kapital knyttet til pensjonsspareavtalen og kapital som kunden har oppspart i tjenestepensjonsordningen. Når det gjelder kontoutskriften som skal sendes ut i henhold til lovutkastet § 1 – 7, åpner annet punktum for at denne kan innarbeides som en del av den årsoppgave som institusjonen skal sende ut i samsvar med reglene for tjenestepensjonsordningen. Dette innebærer at opplysningene som nevnt i lovutkastet § 1 – 7 må fremkomme klart av årsoppgaven, men at dette ikke må sendes ut som et helt separat dokument.

Til § 4 – 3. Utbetaling av alderspensjonskapitalen

For å sikre en rasjonell forvaltning av avtalen også i utbetalingsfasen, reguleres i første ledd en adgang til at samlet pensjonskapital kan undergis felles forvaltning i utbetalingsperioden, forutsatt at disse forvaltes av samme institusjon.

De nærmere reglene om utstedelse av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon følger av § 2 – 5. I utbetalingsperioden kan pensjonskapitalbeviset forvaltes i henhold til en pensjonsspareavtale eller i en pensjonsforsikringsavtale, jf. § 2 – 6 første ledd. Reglene i § 2 – 6 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende for kundens rett til å kreve at pensjonskapitalbevis, for alderspensjonskapital som gir rett til straks begynnende alderspensjon og som utstedes etter reglene i § 2 – 5, slås sammen med andre pensjonskapitalbevis, eller benyttes som engangspremie for tillegg til alderspensjon i henhold til pensjonsforsikringsavtale eller fripolise som nevnt i § 2 – 6 tredje ledd.

Til § 4 – 4. Flytting

Dersom den kollektive tjenestepensjonsordningen som pensjonsspareavtalen er knyttet til flyttes til en annen institusjon, er det et spørsmål om pensjonsspareavtalen skal følge med på flyttingen eller ikke. Første ledd innebærer at pensjonsspareavtalen ikke følger med på en slik flytting, med mindre kunden selv krever det i samsvar med flytteadgangen i § 1 – 5.

For øvrig har kunden en individuell flytterett i samsvar med reglene i § 1 – 5, selv om pensjonsspareavtalen er inngått i tilknytning til en kollektiv tjenestepensjonsordning i henhold til adgangen i § 4 – 1 første ledd.

Kapittel 5. Særlige regler for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA)

Etter skatteloven § 6 – 47 første ledd bokstav c ble det fram til og med 11. mai 2006 gitt fradrag i skattepliktig inntekt for premie, innskudd og tilskudd til premiefond under individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA). Krav til IPA-kontrakter og overgangsbestemmelser i forhold til at fradragsretten er avviklet, reguleres av Finansdepartementets skattelovforskrift § 6 – 47. Kapittel 5 regulerer forholdet mellom individuell pensjonsspareavtale etter denne lov og eksisterende IPA-kontrakter, samt overgangsbestemmelser for disse.

Til § 5 – 1. Virkeområde

Første ledd fastsetter at bestemmelsene i kapittel 5 gjelder individuelle pensjonsavtaler som omfattes av forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring av skatteloven mv. av 26. mars 1999 nr. 14 (Finansdepartementets skattelovforskrift (FSFIN)) § 6 – 47, og hvor avtalen før 12. mai 2006 forutsatte innbetaling av premie 12. mai 2006 eller senere.

For at kunden skal sikres dokumentasjon på pensjonsrettighetene opptjent i en IPA-kontrakt skal det i henhold til § 5 – 2 utstedes et pensjonskapitalbevis eller et forsikringsbevis for samlet verdi av de midler som er knyttet til avtalen. Det vises til merknadene til § 5 – 2. Annet ledd understreker at slike pensjonskapitalbevis og forsikringsbevis fortsatt skal være underlagt reglene i Finansdepartementets skattelovforskrift § 6 – 47. Bestemmelsene i denne loven vil ikke komme til anvendelse på slike pensjonskapitalbevis og forsikringsbevis med mindre adgangen i §§ 5 – 3 til 5 – 6 om retten til å inngå nye avtaler eller sammenslåing av pensjonsrettigheter benyttes.

Tredje ledd sier uttrykkelig at denne loven ikke berører kundens rett til å kreve pensjonskapitalen utbetalt i henhold til Finansdepartementets skattelovforskrift § 6 – 47 – 31. Denne retten er begrenset til pensjonsforsikringsavtaler og pensjonsspareavtaler der midlene knyttet til kontrakten ikke utgjorde mer enn 1,5 ganger folketrygdens grunnbeløp etter kontoutskrift pr. 31. desember 2006. Fristen for å kreve slik utbetaling er i nevnte forskrift satt til 31. desember 2010.

Fjerde ledd sier at tidsfristen i § 5 – 3 første ledd skal gjelde tilsvarende for avtale om fortsettelsesforsikringer etter foretakspensjonsloven § 4 – 9 og Finansdepartementets skattelovforskrift § 6 – 47 – 41. Slik ny avtale kan bare inngås som individuell livrente etter skatteloven § 5 – 41 med tilhørende forskrift.

Til § 5 – 2. Utstedelse av forsikringsbevis og pensjonskapitalbevis

Som følge av at innbetalinger av premie eller innskudd til individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) skal avvikles etter 31. desember 2008, fastsetter første ledd første punktum at det skal utstedes et pensjonskapitalbevis for pensjonsspareavtaler og et forsikringsbevis for pensjonsforsikringsavtaler, som bevis for den samlede verdi av de midler som er knyttet til avtalen senest pr. 31. desember 2008, i henhold til ajourført kontoutskrift. Med senest menes at kunden kan be om at det utstedes bevis i henhold til ajourført kontoutskrift før denne datoen når avtalen er avbrutt, eller kontrakten bringes til opphør av andre grunner før denne datoen. Det valgte skjæringstidspunktet er satt med hensyn til å gi skattyter en reell mulighet til å avgjøre om vedkommende vil benytte seg av opsjonen til å opprette en individuell pensjonsavtale etter denne loven jf. § 5 – 3 og eventuelt la pensjonskapitalen fra IPA slås sammen med den nye avtalen jf. § 5 – 5 og 5 – 6. Alternativt kan kunden benytte seg av opsjonen til å inngå en individuell livrente etter adgangen i § 5 – 3, men som da innebærer at et annet skatteregime. Pensjonskapital fra en individuell livrente kan ikke slås sammen med en ny ordning etter denne loven, da dette vil bli for ressurskrevende å administrere både for ligningsmyndighetene, skattyter og institusjonene. Dette skyldes at avtalene skattlegges forskjellig. Nærmere regler for utstedelse av pensjonskapitalbevis når individuell pensjonsspareavtale etter skatteloven avbrytes av kunden før nådd pensjonsalder følger av § 2 – 3 første ledd, og tilsvarende reglene i § 3 – 1 fjerde ledd når en pensjonsforsikringsavtale etter skatteloven avbrytes av kunden.

Dersom det har vært knyttet særskilte forsikringer til pensjonsspareavtale, følger det av annet ledd første punktum at det da skal utstedes et forsikringsbevis for disse i samsvar med reglene i første ledd. Annet punktum gjør unntak fra første punktum. I stedet for forsikringsbevis som omfatter de særskilte forsikringene, kan kunden kreve at det utstedes et pensjonskapitalbevis etter første ledd som omfatter den samlede verdi av midlene knyttet til pensjonsspareavtalen inkludert verdien av forsikringene. Det er en forutsetning for et slikt samlet pensjonskapitalbevis at det ikke har skjedd en ugjenkallelig oppnevning av begunstiget i samsvar med forsikringsavtaleloven § 15 – 2 annet ledd. Et slikt samlet pensjonskapitalbevis vil innebære at det må skje en omregning av forsikringsytelsene i samsvar med § 3 – 9, jf. tredje punktum.

Til § 5 – 3. Rett til å inngå ny avtale

Første ledd første punktum fastsetter at en kunde med individuell pensjonsforsikringsavtale som nevnt i § 5 – 1 første ledd, har en opsjon til å inngå ny forsikringsavtale på tilsvarende vilkår og med rett til samme ytelser som den individuelle pensjonsforsikringsavtalen etter skatteloven (IPA), med den institusjonen som forvalter avtalen, uten å gi nye helseopplysninger. Adgangen gjelder enten for å inngå en individuell forsikringsavtale etter denne loven eller for en individuell livrente (som vel og merke ikke skattlegges etter P-prinsippet). Adgangen kan bare benyttes en gang. Hensikten bak denne adgangen er for at kunden skal kunne velge å gå direkte fra en individuell pensjonsavtale etter skatteloven til et nytt regelverk for skattebegunstiget pensjonsforsikring, eller til en ikke skattebegunstiget individuell livrente. Grunnen til dette er å forhindre at den skattemessige omleggingen ikke forhindrer forsikringstakers rett til å videreføre ny forsikringsavtale uten nye helseopplysninger. Retten etter første punktum gjelder ikke dersom avtalen opphørte før 12. mai 2006, jf. annet punktum. Opphørsregler for slike avtaler følger av forsikringsavtaleloven.

Fristen for å benytte seg av slik opsjon er satt til 30. juni 2009 og kunden må gi institusjonen skriftlig melding om dette innen den tid, jf. tredje punktum. Av fjerde punktum følger det at gebyr ved etablering av ny avtale kan ikke settes høyere enn maksimalt tillatt gebyr ved flytting av den opprinnelige avtalen.

Annet ledd fastsetter at det ikke kan innbetales premie eller innskudd til en individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) etter 31. desember 2008. Dette betyr at individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) avvikles etter 31. desember 2008. Med avvikling menes at retten til innbetaling opphører per 31. desember 2008. Forsikringsbevis og pensjonskapitalbevis fra IPA-kontrakter skal følge IPA-regelverket. Det betyr at det ikke er anledning til å få midlene utbetalt.

Til § 5 – 4. Sammenslåing av henholdsvis pensjonskapitalbevis og forsikringsbevis

Første ledd første punktum åpner for at pensjonskapitalbevis utstedt etter § 5 – 2 første ledd kan brukes av kunden etter § 2 – 6 annet ledd. Dette innebærer at pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon kan, i tilfelle etter flytting, slås sammen med annet pensjonskapitalbevis som gir kunden rett til utbetaling av alderspensjon. Ved sammenslåing skal institusjonen utstede nytt pensjonskapitalbevis for samlet alderspensjonskapital som i utbetalingsperioden forvaltes i samsvar med bestemmelsene i § 2 – 6 første ledd. Dette gjelder ikke pensjonskapitalbevis utstedt etter innskuddspensjonsloven § 7 – 2 som skal konverteres til pensjonsforsikring i utbetalingsperioden.

Etter annet punktum kan pensjonskapitalbeviset også anvendes som engangspremie for tillegg til alderspensjonsytelse etter fripolise utgått fra ytelsesbasert tjenestepensjonsordning. Dette forutsetter imidlertid at forsikringsselskapet samtykker til dette. Det er ikke noe krav om at fripolisen er kommet til utbetaling før sammenslåing kan skje.

Annet ledd første punktum åpner for at et forsikringsbevis utgått fra en IPA-kontrakt i samsvar med bestemmelsene i § 5 – 2, kan slås sammen med fripolise utgått fra ytelsesbasert tjenestepensjonsordning. Omregning skal skje i samsvar med § 3 – 10, som etter annet punktum er gitt tilsvarende anvendelse her.

Pensjonskapitalbevis og forsikringsbevis etter § 5 – 2 kan ikke anvendes til sammenslåing med annen pensjonsspareavtale, pensjonskapitalbevis eller fripolise i samsvar med første eller annet ledd i paragrafen her, dersom kunden velger å slå sammen pensjonskapitalbeviset eller forsikringsbeviset med en løpende individuell pensjonsspareavtale eller pensjonsforsikringsavtale etter denne loven, jf. §§ 5 – 5 og 5 – 6.

Til § 5 – 5. Sammenslåing av pensjonskapitalbevis (IPA) med individuell pensjonsspareavtale

Første ledd fastsetter at en kunde kan kreve at pensjonskapital knyttet til pensjonskapitalbevis etter § 5 – 2 skal slås sammen med og inngå i pensjonskapital knyttet til individuell pensjonsspareavtale etter denne loven. En sammenslåing forutsetter i tilfelle flytting, slik at kontraktene forvaltes i samme institusjon.

Til § 5 – 6. Sammenslåing av forsikringsbevis (IPA) med individuell pensjonsforsikringsavtale

Første ledd fastsetter at en kunde kan kreve at pensjonskapital knyttet til forsikringsbevis etter § 5 – 2 skal slås sammen med og inngå i pensjonskapitalen knyttet til individuell pensjonsforsikringsavtale etter denne loven. En sammenslåing forutsetter i tilfelle flytting, slik at kontrakten forvaltes i samme institusjon.

Sammenslåing av pensjonsforsikringsavtaler forutsetter en ny beregning av ytelsene. Annet ledd første punktum fastsetter at opptjent pensjon etter sammenslåingen skal beregnes etter beregningsgrunnlaget for den individuelle pensjonsforsikringsavtalen inngått etter reglene i denne loven. Om nødvendig kan sammenslåing skje etter flytting, jf. annet punktum. Omberegningsreglene i § 3 – 9 er gitt tilsvarende anvendelse. Tredje ledd fastsetter at sammenslåing etter første ledd ikke kan foretas dersom det for rettighetene etter forsikringsbeviset er oppnevnt endelig begunstiget som nevnt i forsikringsavtaleloven § 15 – 2 annet ledd.

Til § 5 – 7. Institusjonenes informasjonsplikt

Denne paragrafen fastsetter at kunder med eksisterende IPA-kontrakter skal informeres om de frister og rettigheter som følger av de nye reglene, og at fristen for institusjonene å gi slik informasjon settes til 3 måneder etter ikrafttredelse av lov om individuelle pensjonsavtaler, jf. § 5 – 7.

Første ledd fastsetter at institusjonen som har kunder med en IPA-kontrakt som omfattes av § 5 – 1, skal gi kunden informasjon om de muligheter kunden har etter §§ 5 – 1, 5 – 2, 5 – 3, 5 – 4, 5 – 5 og 5 – 6. Informasjonen skal gis innen tre måneder etter at loven er trådt i kraft.

Annet ledd fastsetter at dersom kunden benytter seg av sin opsjon etter § 5 – 3, skal institusjonen opplyse om relevante skatteregler, både gjeldende og varslede skatteregler.