3 Hovedpunktene i høringen
Herunder omtales kort hvilke instanser forslaget ble sendt på høring til, hvilke høringsinstanser som avga uttalelse, og hovedpunktene i disse uttalelsene. For en mer utførlig omtale av de enkelte uttalelsene viser departementet til de enkelte kapitler.
Enkelte instanser har også uttalt seg om forhold vedrørende et generelt innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre og overvåkingspolitiets framtidige organisering og arbeidsoppgaver. Disse uttalelsene vil ikke bli omtalt i proposisjonen her, da de ikke anses å omhandle de problemstillinger som dette lovforslaget reiser. Uttalelsene vil tas i betraktning i forbindelse med oppfølgingen av Danielsenutvalgets utredning, NOU 1998: 4 Politiets overvåkingstjeneste, som ble avgitt 27. mars 1998.
Departementets utkast til Ot.prp ble sendt på høring til følgende høringsinstanser:
Departementene
Fylkesmennene
Riksadvokaten
Statsadvokatembeter
Overvåkingssjefen
Politimestere
Sysselmannen på Svalbard
Sametinget
Høyesterett
Lagmannsretter
Oslo byrett
Riksarkivaren
Regjeringsadvokaten
Stortingets kontrollutvalg for etterretnings,- overvåkings- og sikkerhetstjeneste
Datatilsynet
Registrerte politiske partier
Landsorganisasjonen i Norge
Akademikerne
Akademikernes Fellesorganisasjon
Politiets fellesforbund
Kommunenes Sentralforbund
Næringslivets Hovedorganisasjon
Dommerforeningen
Oslo kommune
Bergen kommune
Trondheim kommune
Stavanger kommune
Tromsø kommune
Fredrikstad kommune
Hamar kommune
Vang kommune
Notodden kommune
Kragerø kommune
Flekkefjord kommune
Luster kommune
Molde kommune
Namsos kommune
Bodø kommune
Mosjøen kommune
Hammerfest kommune
Sør-Varanger kommune
Det er i alt innkommet 44 høringsuttalelser. Følgende instanser har avgitt uttalelse:
Miljøverndepartementet
Barne- og familiedepartementet
Landbruksdepartementet
Arbeids- og administrasjonsdepartemenetet
Kirke- og utdannings og forskningsdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Kulturdepartementet
Sosial- og helsedepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Samferdelsdepartementet
Finansdepartementet
Forsvarsdepartementet
Fiskeridepartementet
Fylkesmannen i Vestfold
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag
Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Riksadvokaten
Oslo Statsadvokatembeter
Overvåkingssjefen
Regionpolitimesteren i region Vest
Regionpolitimesteren i region Sørlandet
Regionpolitimesteren i region Øst-øst
Regionpolitimesteren i region Øst-vest
Regionpolitimesteren i region Midt-Norge
Regionpolitimesteren i region Nordland-Troms
Politimesteren i Oslo
Politimesteren i Halden
Politimesteren i Stavanger
Politimesteren i Romerike
Politimesteren i Uttrøndelag
Politimesteren i Vardø
Borgarting Lagmannsrett
Riksarkivaren
Regjeringsadvokaten
Stortingets kontrollutvalg for etterretnings,- overvåkings- og sikkerhetstjeneste
Datatilsynet
Rød Valgallianse
Arbeidernes Kommunistparti
Naturlovpartiet
Hvit Valgallianse
Norges Kommunistiske Parti
Akademikerne
Landsorganisasjonen
Bergen kommune
Følgende 6 instanser har uttalt at de ikke vil gi en uttalelse:
Høyesterett
Næringslivets Hovedorganisasjon
Akademikernes Fellesorganisasjon
Kommunens Sentralforbund
Fylkesmannen i Vest-Agder
Oslo kommune
Flertallet av høringsinstansene har enten ikke hatt merknader til høringsutkastet, eller i det vesentligste vært positive til forslaget.
Enkelte har imidlertid vært kritiske til forslaget. Særlig er forholdet til «overprøving» av domstolene i de tilfeller hvor retten har gitt samtykke til telefonkontroll fremhevet av mange instanser. Dette gjelder særlig uttalelser fra instanser innen påtalemyndigheten, men også fylkesmannen i Oslo og Akershus er kritisk til et slikt forslag. Dommerforeningen på sin side, har ikke uttalt seg negativt til en slik prøvelse.
Når det gjelder vilkår for innsyn, er særlig Riksadvokaten negativ til de vilkår som er foreslått. Han er av den oppfatning at kriteriene «egner seg dårlig til bestemmelse om borgernes rettigheter og myndighetenes plikter». Dette refererer seg særlig til vilkåret «ulovlig metode». Riksadvokaten har på den annen side «ikke noen vesentlig innvending mot at forslaget til § 1 baserer innsynsretten på «registrert i strid med den til enhver tid gjeldende overvåkingsinstruks»». I sitt forslag til lovtekst bruker han vilkåret «mangler hjemmel i gjeldende lovbestemmelser, forskrift eller instruks».
Overvåkingssentralen og Oslo Statsadvokatembete legger vekt på at det ikke bør være en vurdering av metodens eller registreringens hjemmel som bør legges til grunn for innsyn, men hvorvidt denne virksomheten har ført til en skade eller ulempe for vedkommende.
Datatilsynet uttalte at det ønker et «maksimalt innsyn», og uttaler at det
«ser at dette nok må avgrenses i tid, men finner at utgangspunktet bør være fullt innsyn i alle registreringer om vedkommende. Tilsynet vil anta at jo lenger tilbake i tid det aktuelle materialet er registrert, jo mindre betenkelig vil det være å gi den enkelte det fullstendige innsyn som effektivt vil kunne forebygge uklarhet om behandlingsorganets - eventuelt ankeinstansens - skjønnsutøvelse.»
Datatilsynet foreslo imidlertid ikke et tidspunkt for hvor en slik grense skulle kunne settes.
Riksadvokaten er også av den oppfatning at det for eldre opplysninger bør kunne åpnes for et større innsyn enn forslaget legger opp til. Han uttaler at når
«det gjelder omfanget av de ulovlige og kritikkverdige forhold, fremgår det ... av Lund-kommisjonens rapport at det foreligger et forholdsvis markant skille før og etter 1988. Etter 1988 har Lund-kommisjonen både i omfang og alvorlighet avdekket forholdsvis beskjedne forhold, jf. bl.a. rapporten side 14-15 (registrering) og side 352 - 355 (telefonkontroll). Skillet er i det alt vesentlige åpenbart et resultat av endringer i det politiske klima som innebar at virksomheten på den ytterste politiske venstreside ble av forholdsvis liten interesse for overvåkningstjenesten. Det ble også gitt nye direktiver fra Overvåkingssjefen. Dette innebærer at behovet for innsyn i liten grad knyttet seg til de opplysninger som er inntatt i overvåkingspolitiets registre og arkiver i løpet av de siste 10 år.»
Overvåkingssentralen uttalte imidlertid:
«På bakgrunn av granskningsresultatene til Lund-kommisjonen, er det i utgangspunktet naturlig at spørsmålet om innsyn i Politiets overvåkingstjeneste (POT)s arkiver er blitt gjenstand for vurdering. Hensynet til at POTs nødvendige og fremtidsrettede virksomhet i minst mulig grad blir skadelidende, tilsier imidlertid at innsynsordningen ikke gjøres mer omfattende enn høyst nødvendig for å oppnå det formålet Stortinget har anvist, nemlig å gjøre rett mot dem som måtte ha blitt utsatt for en urett.»
Borgarting Lagmannsrett uttalte også:
«Med de forskjellige hensyn som må ivaretas ved etablering av en innsynsordning finner jeg at de foreslåtte regler om innsyn og erstatning etablerer en tilfredsstillende ramme for behandling av de enkelte søknader.»
Vedrørende erstatning synes høringsinstansene i det vesentligste å slutte seg til departementets forslag. Regjeringsadvokaten er imidlertid uenig i bruk av vilkåret «lidd grov urett», og foreslår at departementet utformer regler som knytter seg til «feil som har fått alvorlige skadevirkninger». Han uttaler at
«sett i forhold til departementets begrunnelse, synes kriteriet mer å rette seg mot hvilke virkninger feilen har hatt enn grovheten av disse.»
Oslo Statsadvokatembete uttalte vedrørende erstatning:
«En oppreisning som det her er tale om bør i det vesentlige ta sitt utgangspunkt i hvorvidt det foreligger feil som har hatt direkte eller indirekte virkning for vedkommende.»
Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttalte om erstatning:
«Etter fylkesmannens syn bør det ikke være noe vilkår for oppreisning at den skade som er forvoldt skyldes ulovlige metoder eller brudd på instruks. En kan ikke se at krav om erstatning bør stå svakere om personen er blitt skadet ved tiltak som var både lovlig og nødvendig utfra den tids rettsoppfatning og risikovurdering. Sålenge det ekspansive sovjetdiktaturet fantes var det nødvendig for rikets sikkerhet å overvåke et betydelig antall norske borgere for å sikre mot spionasje og risiko for undergraving av forsvarsevnen i tilfelle konflikt. Det ligger i sakens natur at man, for å finne de ganske få personer som kunne tenkes å begå handlinger til skade for rikets sikkerhet, måtte overvåke et langt større antall medborgere som overhode ikke hadde noen slike hensikter.»
Vedrørende makulering av dokumenter det er gitt innsyn i uttalte Riksarkivaren:
«Det materialet som tenkes omfattet av den foreslåtte midlertidige innsynsloven, representerer en svært viktig og spesiell samfunnsprosess og kjede av begivenheter over en svært lang årrekke. Både prosessen og begivenhetene synes så sentrale i den politiske utvikling og debatt i etterkrigstida at materialet bør bevares i sin helhet. Det bør bevares i sin helhet uavhengig av om det blir forlangt og gitt innsyn til mulige parter.»
Når det gjelder organiseringen av ordningen, har de instanser som har uttalt seg, vært positive til departementets forslag, med unntak av Rød Valgallianse, Arbeidernes Kommunistparti og Norges Kommunistiske Parti.
Norges Kommunistiske Parti uttalte:
«NPK mener at en eller flere medlemmer (i behandlingsorganet) må komme fra politiske miljøer som sjøl har vært utsatt for overvåking. Bare på den måten får behandlingsorganet og klagenemnd en bred og folkelig sammensetning som kan gi tillit og troverdighet.»
Rød Valgallianse og Arbeidernes Kommunistparti har avgitt nærmest identisk uttalelse på flere punkter. AKP uttaler:
«Hvis en midlertidig innsynsrett skal være et verktøy i oppryddingen etter bruken av politistatsmetoder i Norge, må selve innsynsloven ha få unntak. Unntakene må være klare og entydige definert. Hele loven må skrives slik at det er lett å forstå innholdet og slik at både enkeltpersoner og domstoler kan kontrollere om Regjeringen og statsadministrasjonen handler i samsvar med loven. Hvis loven ikke oppfyller slike enkle krav, kan en ny lov bety at de hemmelige tjenestene kan fortsette å bruke metoder som hører en politistat til.
Lovutkastet har så vesentlige unntak fra innsynsretten og inneholder så omfattende delegering av fullmakt, at navnet «innsynslov» blir misvisende. Det er i beste fall uklart hva som blir igjen av reelt innhold i den «rett til innsyn» som er overskriften på paragraf 1. Slik utkastet er formet i dag, blir det en fullmaktslov og ikke en rettighetslov. AKP mener at innsynsretten må defineres med entydige ord og uttrykk og at det skal være domstolskontroll med praktiseringen og håndhevingen av innsynsretten.»
Uttalelsene fra RV og AKP bygger også på et forslag fremmet av stortingsrepresentant Erling Folkvord i Dokument nr. 8:93 (1995-96) i forbindelse med Stortingets behandling av Lund-kommisjonens rapport. Forslaget fikk ikke tilslutning, se foran under kap. 2.3.1. Uttalelsene vil derfor i de enkelte kapitler kun bli omtalt i de tilfeller hvor de direkte omtaler departementets forslag.