Ot.prp. nr. 75 (2004-2005)

Om lov om endringer i lov 9. juni 1972 nr. 31 om reinbeiting i henhold til konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite

Til innholdsfortegnelse

1 Proposisjonens hovedinnhold

Konvensjon mellom Norge og Sverige om reinbeite av 9. februar 1972 gjaldt i utgangspunktet fram til 30. april 2002. I henhold til konvensjonens § 69 ble det i 1997 nedsatt en blandet norsk-svensk reinbeitekommisjon som skulle utrede spørsmålet om det ene lands reindriftssamer etter utløpet av konvensjonens gyldighetstid, fortsatt har behov for reinbeite i det annet land i de beiteområder som er fastsatt i konvensjonen, eller deler av disse områder. Kommisjonen avgav sin innstilling i mai 2001.

På bakgrunn av Kommisjonens innstilling og høringsuttalelser til denne, fremsto det som klart at det ville gjenstå et betydelig arbeid før Norge og Sverige kunne bli enige om en ny konvensjon. Konvensjonen av 9. februar 1972 ble derfor, ved avtale mellom de to land, forlenget til 30. april 2005.

Partene har under forhandlingene om en ny konvensjon ikke klart å komme til enighet om en ny konvensjon. Når 1972-konvensjonen trer ut av kraft 1. mai 2005 vil lappekodisillen av 1751 bli det gjeldende folkerettslige dokument som omhandler den grenseoverskridende reindriften mellom Norge og Sverige.

Landbruks- og matdepartementet er av den oppfatning at det ikke vil være forsvarlig å forvalte den grenseoverskridende reindriften etter lappekodisillen, uten tilleggsbestemmelser i nasjonal lovgivning. En forvaltning etter lappekodisillen alene vil medføre en situasjon med et regelverk som er ukjent og uforutsigbart.

Landbruks- og matdepartementets vurdering er at en videreføring av dagens lov om reinbeiting i henhold til konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite vil være den mest hensiktsmessige reguleringen av svensk reindrift i Norge. Lov om reinbeiting i henhold til konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite gjennomførte 72-kovensjonen som norsk lov og har vært gjeldende rett i 33 år. En videreføring av dagens regelverk vil medføre størst mulig grad av forutsigbarhet og stabilitet. I tillegg vil man ikke fra norsk side forrykke den balansen som ligger i 72-konvensjonens system, uten at det foreligger enighet om en ny konvensjon.