4 Internasjonale forpliktelser

Europarådskonvensjon 16. mai 2005 om forebygging av terrorisme artikkel 5 til 7 pålegger statspartene å sette straff for offentlig oppfordring til å begå en terrorhandling samt rekruttering og opplæring til terrorhandlinger. Konvensjonen ble undertegnet i april 2008 av Norge, men den er foreløpig ikke ratifisert. Forpliktelsene som følger av europarådskonvensjonen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 8.8.5.1 på side 200 flg. Herfra siteres (side 200-201):

«Artikkel 5-7 pålegger statspartene å sette straff for henholdsvis offentlig oppfordring til å begå en terrorhandling og rekruttering og opplæring til terrorhandlinger. Det er tale om handlinger som kan føre til at det blir begått terrorhandlinger. Begrepet «terrorist offence» er definert i konvensjonen artikkel 1, jf. vedlegg til konvensjonen. Handlingene i artikkel 5 til 7 er ikke å anse som terrorhandlinger etter konvensjonens artikkel 1. En terrorhandling i konvensjonens forstand er enhver straffbar handling som fremgår av de ti sektorielle konvensjoner om bekjempelse av terrorisme. [...] Konvensjonen krever at handlingene i artikkel 5 til 7 skal belegges med straff uavhengig av om det faktisk blir begått en terrorhandling, jf. artikkel 8. Artikkelen gjør det klart at det er tale om kriminalisering av forberedelseshandlinger. Videre krever konvensjonen at tilskyndelsen, rekrutteringen eller opplæringen gjøres straffbar uavhengig av hvor den aktuelle terrorhandlingen ville blitt begått. [...]

Artikkel 5 pålegger statene å sette straff for offentlig å fremsette eller gjøre tilgjengelig for offentligheten et budskap til støtte for terrorhandlinger. Det fremgår av den forklarende rapporten punkt 102 at begrepet «distribution» henviser til aktiv spredning av et budskap som støtter terrorisme, mens begrepet «making available» henviser til det å gjøre et budskap lett tilgjengelig for allmennheten, for eksempel ved å legge det ut på internett eller ved å etablere hyperlenker for å fremme tilgangen.

Bestemmelsens virkeområde begrenses av to tilleggsbetingelser: Uttalelsen må være fremsatt i den hensikt å oppfordre til utøvelsen av en terrorhandling, og den må videre skape en fare for at en eller flere terrorhandlinger vil bli begått. I den forklarende rapporten heter det i punkt 100 at når man vurderer hvorvidt det er skapt en slik fare, må man ta i betraktning gjerningspersonens natur, hvem som er adressat for budskapet og hvilken kontekst budskapet er fremsatt i, slik det fremgår av EMDs praksis. Det fremgår videre at en bør ta i betraktning hvor nærliggende denne faren er.

Artikkel 6 pålegger medlemsstatene å oppstille straff for den som rekrutterer en person til å begå eller delta i en terrorhandling, uavhengig av om han eller hun direkte skal begå, eller bare medvirke til at en slik handling blir begått. For at handlingen skal være fullbyrdet kreves det ikke at adressaten faktisk deltar i en terrorhandling eller slutter seg til en gruppe med det for øye å begå en slik handling. Konvensjonen krever imidlertid at personen har latt seg overtale.

Forsøk på handlinger som nevnt i artikkel 6 skal etter konvensjonen artikkel 9 (2) gjøres straffbart. Selv om rekrutteringen ikke fullbyrdes fordi personen ikke lar seg overtale eller overtalelsen blir avbrutt, skal gjerningspersonen kunne straffes for forsøkshandlingen.

Artikkel 7 rammer det å lære bort teknikker eller metoder for å begå eller medvirke til en terrorhandling. Som eksempler nevnes særskilt å gi instruksjon om fremstilling eller bruk av sprengstoff, våpen eller skadelige eller farlige stoffer. Artikkel 7 inneholder ingen uttømmende oppregning av hvilke metoder det skal være straffbart å lære bort.

I tillegg til det alminnelige forsettskravet kreves det etter artikkel 7 at gjerningspersonen har kunnskap om at formålet med opplæringen er å begå eller medvirke til en terrorhandling.

Forsøk på handlinger som nevnt i artikkel 7 skal etter konvensjonen artikkel 9 (2) gjøres straffbart.»

Listen i vedlegget til konvensjonen vil trolig bli revidert med henvisninger også til FNs konvensjon 13. april 2005 om kjernefysisk terrorisme, Wienkonvensjonen om fysisk beskyttelse av nukleært materiale og nukleære anlegg (etter revisjonen 2005), og de to revisjonsprotokollene til konvensjonen 10. mars 1988 til bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten ved skipsfart, henholdsvis SUA-konvensjonen 2005 og plattformprotokollen 2005. Straffeloven 2005 § 136 tar hensyn til dette, men Norge er altså foreløpig ikke folkerettslig forpliktet til å kriminalisere oppfordring, rekruttering og opplæring til handlinger som følger av disse konvensjonene.