2 Korrigerte inntekter i kommuner og fylkeskommuner 2010

2.1 Frie inntekter

I dette vedlegget vises kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter for 2010, korrigert for variasjoner i utgiftsbehov. Som frie inntekter regnes her rammeoverføringer og skatt på inntekt og formue fra personer, samt naturressursskatt. Det vises korrigerte frie inntekter i 2010 for kommuner gruppert etter landsdel (tabell 2.1), etter fylke (tabell 2.2) og etter ulike kommunegrupper (tabell 2.3). Tabell 2.4 inneholder tall for korrigerte frie inntekter for fylkeskommunene, mens i tabell 2.5 presenteres tall for den enkelte kommune.

Tabellene er endret i forhold til tidligere år. Korrigerte frie inntekter er beregnet som før. I tillegg til å vise korrigerte frie inntekter, er det inkludert en kolonne som viser inntekter fra eiendomsskatt, konsesjonskraft og hjemfall, og en kolonne som viser inntekter fra utbytte. Begge deler er angitt som prosent av korrigerte frie inntekter. De to målene er nærmere omtalt under 2.

2.2 Frie inntekter korrigert for variasjoner i utgiftsbehov

Det er til dels store forskjeller mellom kommunene i befolkningssammensetning, geografi og kommunestørrelse. Dette gir variasjoner i hvilke tjenester innbyggerne har behov for og hvilke utgifter kommunene har ved å gi disse tjenestene.

Når man skal sammenligne inntektsnivået mellom kommunene, er det derfor relevant å ta hensyn til at kommunene har ulikt utgiftsbehov. En ser dermed på utgifts- og inntektssiden samlet. I tabellene som blir presentert i dette vedlegget er nivået på de frie inntektene korrigert for variasjoner i utgiftsbehovet.

Gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet utjevnes forutsetningene kommunene har for å tilby et likeverdig tjenestetilbud. Det er imidlertid elementer i inntektssystemet og finansieringen av kommunesektoren som fører til ulikt inntektsnivå mellom kommune etter utgiftskorrigeringen. Regionalpolitiske tilskudd i inntektssystemet og skjønnstilskuddet er ulikt fordelt mellom kommunene og fører til forskjeller i inntektsnivå. Samtidig kommer en betydelig andel av kommunesektorens inntekter gjennom skatteinntekter, og forskjeller i skattenivå mellom kommuner er kun delvis utjevnet i inntektssystemet.

I beregningen tas det utgangspunkt i summen av rammetilskudd og skatteinntekter, som sammen utgjør frie inntekter. Den delen av de frie inntektene som inngår i utgiftsbehovet, blir korrigert ved hjelp av kostnadsnøkkelen i inntektssystemet. De resterende inntektene blir deretter lagt til i beregningen. Driftsutgifter til skole, pleie og omsorg, helse og sosial og administrasjon inngår i kommunenes utgiftsbehov, og det er beregnet variasjon i kostnadene til drift av disse tilbudene det korrigeres for.

Kommuner med et lavt beregnet utgiftsbehov («billige» å drive) vil få justert opp sine inntekter. Kommuner med et høyt beregnet utgiftsbehov («dyre» å drive) vil få justert ned sine inntekter.

Det er viktig å huske på at det er visse svakheter knyttet til å bruke utgiftskorrigerte frie inntekter når man sammenligner inntektsnivået mellom kommuner. Grunnen er at viktige inntektskomponenter som øremerkede tilskudd og gebyrer ikke er med i beregningene. Det er heller ikke tatt hensyn til at noen kommuner har fordeler ved ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Heller ikke eiendomsskatt, konsesjonskraft- og hjemfallsinntekter, utbytte og finansinntekter er tatt med i beregningene av utgiftskorrigerte frie inntekter.

I beregningen av kommunenes utgiftsbehov for 2010, er det brukt innbyggertall per 1. juli 2009, siden det ble benyttet tilsvarende innbyggertall ved beregningen av utgiftsbehovet og fordelingen av rammetilskudd i 2010. Når vi beregner korrigerte frie inntekter per innbygger for 2010, er det brukt innbyggertall per 1. januar 2010. I 2010 utgjorde de frie inntektene i underkant av 70 pst. av samlede inntekter i kommunesektoren. Skatt utgjorde i 2010 om lag 60 pst. av de frie inntektene.

Eiendomsskatt, konsesjonskraft- og hjemfallsinntekter og utbytte

I tillegg til alminnelig skatt på inntekt, formue og naturresursskatt, som delvis utjevnes mellom kommunene, har en del kommuner betydelige inntekter fra eiendomsskatt, konsesjonskraft og hjemfall og utbytte som ikke utjevnes. Eiendomsskatten er en frivillig skatt som den enkelte kommune kan velge å innføre i sin kommune. Om lag 300 kommuner har innført eiendomsskatt i en eller annen form. I tabellene er det derfor tatt med en kolonne som viser hvor mye eiendomsskatt, konsesjonskraft- og hjemfallsinntekter samlet utgjør for den enkelte kommune, målt i forhold til kommunenes korrigerte frie inntekter. Merk at eiendomsskatt, konsesjonskraft- og hjemfallsinntekter ikke inngår i de korrigerte frie inntektene. Denne kolonnen viser altså hvor mye kommunen har i eiendomsskatt, konsesjonskraft- og hjemfallinntekter sammenlignet med hvor mye kommunen har i korrigerte frie inntekter.

En del kommuner har også inntekter fra utbytte. I tabellene er det tatt med en kolonne som viser hvor mye utbytteinntekter utgjør for den enkelte kommune, målt i prosent av korrigerte frie inntekter. Merk at heller ikke utbytteinntektene inngår i de korrigerte frie inntektene. Denne kolonnen viser hvor mye kommunen har i inntekter fra utbytte sammenlignet med hvor mye kommunen har i korrigerte frie inntekter.

Utbyttekolonnen omfatter kun ordinært utbytte (utbetaling av tidligere overskudd i selskapet), dvs. inntekter som kommunene og fylkeskommunene har ført i driftsregnskapet. Ekstraordinært utbytte (tilbakebetaling av innskutt kapital), som er ført i investeringsregnskapet, er ikke tatt inn. For Oslo er alle utbytteinntekter ført på Oslo som kommune. Tallene for eiendomsskatt, konsesjonskraftinntekter, hjemfallsinntekter og utbytteinntekter er fra 2009.

2.3 Variasjon i inntekt for kommunene

I tabell 2.1 vises de frie inntektene korrigert for variasjoner i utgiftsbehovet, hvor kommunene er gruppert etter landsdeler. I tillegg vises eiendomsskatt, konsesjonskraft- og hjemfallsinntekter målt i prosent av korrigerte frie inntekter, og utbytteinntekter målt i prosent av korrigerte frie inntekter. Tabellen viser at i 2010 hadde kommunene i Nord-Norge, samt Oslo kommune, høyest nivå på de korrigerte frie inntektene. Vestlandet og Nord-Norge hadde mest i inntekter fra eiendomsskatt, konsesjonskraft- og hjemfall, målt i forhold til nivået på korrigerte frie inntekter. Ser vi på utbytteinntekter, lå Oslo og Agder og Rogaland høyest, målt i forhold til nivået på korrigerte frie inntekter. Innad i landsdelene kan det være store variasjoner i inntektsnivå mellom kommunene.

Tabell 2.2 viser tilsvarende tall for kommuner fordelt fylkesvis. De korrigerte frie inntektene varierer fra 95 pst. av landsgjennomsnittet for kommunene i Østfold til 125 pst. for kommunene i Finnmark. Variasjoner i inntektsnivå kommunene imellom har hovedsakelig sammenheng med variasjoner i skatteinntekter, regionalpolitiske tilskudd og skjønnstilskudd. Ser vi på eiendomsskatt, konsesjonskraft- og hjemfallsinntekter, lå Sogn og Fjordane høyest når vi måler det i forhold til korrigerte frie inntekter. Ser vi på utbytteinntekter målt i forhold til korrigerte frie inntekter, ligger Oslo og Agder-fylkene høyest.

I tabell 2.3 vises frie inntekter korrigert for variasjoner i utgiftsbehovet for kommuner gruppert etter innbyggertall. I tabellen er kommunene med mindre enn 20 000 innbyggere (utenom kraftkommuner) fordelt i fire grupper etter innbyggertall med like mange kommuner i hver. De mest folkerike kommunene er videre skilt ut i egne grupper: kommuner med mer enn 20 000 innbyggere, eksklusive de fire største kommunene; Bergen, Stavanger og Trondheim, og Oslo. I tillegg er 21 kommuner med høye inntekter fra eiendomsskatt, konsesjonskraft og hjemfall skilt ut som egen gruppe. Kraftkommuner er her definert som kommuner hvor inntekter fra eiendomsskatt, konsesjonskraft og hjemfall er høyere enn 70 pst. av landsgjennomsnittet for ordinær skatt.

Sammen med kraftkommunene har de minste kommunene det høyeste nivået på korrigerte frie inntekter. Når det gjelder eiendomsskatt, konsesjonskraft- og hjemfallsinntekter skiller naturligvis kraftkommunene seg ut. Ellers ser en at eiendomsskatt, konsesjonskraft- og hjemfallsinntekter målt i prosent av korrigerte frie inntekter, avtar med stigende innbyggertall, bortsett fra kommunegruppen med byene Bergen, Stavanger og Trondheim. Ser vi bort fra storbyene og kraftkommunene, ser en at også utbytteinntektene avtar med stigende innbyggertall, og flater ut når en kommer til rundt 20 000 innbyggere.

2.4 Variasjon i inntekt for fylkeskommunene

Tabell 2.4 viser nivået på fylkeskommunenes frie inntekter i 2010 (rammetilskudd og skatt på inntekt, formue og naturressursskatt), korrigert for variasjoner i utgiftsbehov. Det er også tatt med en kolonne som viser utbytteinntekter målt i prosent av korrigerte frie inntekter.

Av tabell 2.4 framgår det at det er store inntektsforskjeller mellom fylkeskommunene. Korrigerte frie inntekter varierer fra 89 pst. i Østfold og Akershus til 131 pst. i Sogn og Fjordane. Akershus ligger høyest når vi måler ubytteinntekter i prosent av korrigerte frie inntekter.

Tallene for fylkeskommunene er sterkt påvirket av forvaltningsreformen. I 2010 fordeles 6,7 mrd. kroner med særskilt fordeling i tabell C i Grønt hefte. Disse midlene vil fra og med 2014 fordeles etter kostnadsnøkkelen i inntektssystemet.

2.5 Tabell for enkeltkommuner

Dette avsnittet inneholder tall for enkeltkommuner. Tabell 2.5 viser den enkelte kommunes frie inntekter, korrigert for variasjoner i utgiftsbehov for 2010, og inntektene fra eiendomsskatt, konsesjonskraft, hjemfall og utbytte målt i prosent av korrigerte frie inntekter.